Morten Dahle Stærk

Alder: 39
  RSS

Om Morten Dahle

Jeg er generalsekretær i Menneskeverd og tidligere forlagssjef i Luther forlag. Ideen om hvert enkelt menneskes unike verdi, uavhengig av egenskaper, må tilkjempes i hver generasjon. Menneskeverds livsberettigelse er å gi stemme til det stemmeløse livet, løfte frem likeverdet som et alternativ til sortering og peke på livshjelp som alternativet til kravet om dødshjelp.

Følgere

Menneskeverdet taper i Unge Høyre

Publisert over 1 år siden

Ny teknologi og endrede holdninger vil sette oss på avgjørende prøver i årene som ­kommer. Nettopp derfor er det urovekkende at Unge Høyre endrer syn i avgjørende ­verdispørsmål.

Landsmøtet til Unge Høyre vedtok sist helg fortsatt å tillate abort på tvillinger, å opprettholde adgangen til senabort når barnet har et utviklingsavvik og å tillate aktiv dødshjelp i særskilte tilfeller. Det er flott at et stort flertall stemte imot endringene, men dette vekker likevel grunn til bekymring.

Fosterdiagnostikken er revolusjonert. 

Unge Høyre-leder Sandra Buflots kommentarer til de to første vedtakene tyder på at det viktigste for flertallet er ikke å endre abortlovens ordlyd. Utfordringen er at landskapet faktisk er i ferd med å endres radikalt fra loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978. Den gangen var det ikke medisinsk mulig å fjerne en av to tvillinger, og metodene for fosterdiagnostikken er revolusjonert.

Det var aldri lovgivers intensjon å åpne opp for abort på tvillinger da loven ble vedtatt. Det er et komplisert inngrep som er anbefalt utført etter 12. uke. Dermed har man uansett krysset grensen for selvbestemt abort og åpnet for fosterreduksjon uten nemdbehandling. De nye medisinske mulighetene har dermed uthulet prinsippene i abortloven uten at Stortinget har tatt stilling til endringene. Inngrepet gir også en risiko på 10-15 prosent for spontanabort eller svært tidlig fødsel for det gjenværende fosteret. Det er en grunn til at praksisen er forbudt i våre naboland.

Den eugeniske indikasjon. 

Abortlovens paragraf 2c har vært en omdiskutert del av abortloven fordi den tillater abort der «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Paragrafen er med rette kalt den eugeniske indikasjon. Sterke krefter i Høyre har ønsket å fjerne denne, nettopp fordi den diskriminerer mennesker som er syke eller har utviklingsavvik. Det ville neppe føre til vesentlig færre aborter, men loven ville ikke lenger sende et signal om at det er ulike regler for friske og syke fostre. I praksis har dette først og fremst rammet foster med Down syndrom.

Helomvendingen i synet på aktiv dødshjelp er likevel det mest oppsiktsvekkende. Med unntak av Frp, som riktignok har hatt et lunkent forhold til sitt eget vedtak, har ingen av partiene på Stortinget åpnet for aktiv dødshjelp i Norge. Leder Syver Hanken i prinsipprogramkomiteen til Høyre argumenterer med at alle eier sitt eget liv og at dette skal utløse en rett til dødshjelp. Samtidig viser vedtaket at åpningen kun skal skje på gitte vilkår. Spørsmålet som gjenstår er: Hvordan ser Unge Høyre for seg at hvert menneske skal bestemme selv og samtidig at samfunnet skal sette klare rammer? Vi må nødvendigvis velge det ene eller det andre.

En fallitterklæring. 

Aktiv dødshjelp er en fallitterklæring i møte med alvorlig syke og døende. Dette sier ungdomspartiet i dag på sine hjemmesider: «For Unge Høyre er det en grunnleggende verdi at vi ikke skal gi opp mennesker. Derfor sier vi nei til aktiv dødshjelp.» Det er et stort paradoks at forslaget kommer nå; Norge har bedre forutsetninger enn de fleste land i verden til å lindre smerte og å møte pasientens behov. Høyres egen helseminister har interessant nok for få måneder siden lagt frem en NOU om lindrende pleie og omsorg. Hvorfor setter Unge Høyre menneskeverdet i spill når vi ellers burde tilby all vår medmenneskelighet i livets tyngste kamper?

Disse sakene har det til felles at de bunner ut i synet på menneskets ukrenkelige verdi og likeverd uavhengig av egenskaper. Det skal for eksempel godt gjøres å argumentere for dødshjelp uten samtidig å ramme mennesker som er født med alvorlige funksjonshemninger. Ny teknologi og endrede holdninger vil sette oss på avgjørende prøver i årene som kommer. Nettopp derfor er det urovekkende at Unge Høyre endrer syn i avgjørende verdispørsmål.

T.rykket i Vårt Land 2. juli 2018

Gå til innlegget

Transhumanisme og åndetro

Publisert over 2 år siden

Sjel og legeme forutsetter hverandre. Aksel Braanen Sterri og spiritualistenes dødekontakt har det til felles at de separerer det som ikke kan separeres.

Da jeg leste Vårt Lands interessante reportasje om spiritualisme og dødekontakt lørdag 29.4, slo det meg at spiritualismen rammes av den samme grunnleggende kritikken som Aksel Braanen Sterris forsvar for sorteringssamfunnet. Begge innebærer en sterk nedvurdering av kroppen og kroppslige erfaringer i sin isolering av menneskets sjelelige egenskaper som det høyeste gode. I intervjuet med Minerva 2.april kom Sterris provoserende uttalelse: «De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det.

Spesielt attråverdige. Det interessante er imidlertid begrunnelsen. «De er begrenset i akkurat de kapasiteter som vi gjerne holder fram som spesielt attråverdige ved det å være menneske, som blant annet vår rasjonalitet, vår evne til å styre våre liv og evne til å søke sannhet.» Det kan synes som om Sterri mener at menneskets kognitive egenskaper er det som til syvende og sist definerer mennesket og gjør livet verdt å leve. Det rammer mennesket i alle sårbare faser. Barn, svært syke mennesker, demente, aldrende og for den saks skyld alle mennesker i de perioder hvor vi har mer enn nok med å få livet til å gå rundt, rammes av en slik livsfjern elitisme. Dessuten er det et ekko av et syn på mennesket som vi ellers har forlatt: Mennesket er dypest sett ens sjel, ens bevissthet, ens rasjonalitet, og disse egenskapene kan isoleres, foredles og leve videre etter at kroppen er død.

Menneskets sjel. Men er ikke dette et kristent syn på livet? Kristne teologer og kirken har da i hundrevis av år fremholdt betydningen av menneskets sjel. Dette bringer oss til seansen til Norsk Spiritualistisk Forening hvor den spirituelle presten Manuela Johansen kanaliserer beskjeder fra åndeverdenen. Sammen bekjenner de «Gud som en universell kraft som er i alt og alle, reinkarnasjon og evig utvikling av alle sjeler». I følge nettsiden til trossamfunnet er mennesket dypest sett en evig ånd. Mennesket inkarneres på jorden, og hvert av livene vi lever på jorden gir oss en oppgave som vi må lære. I samtalen med dialogprest Silje Trym Mathiassen konkluderer spiritualisten med at både spiritualisme og kristendom er enige om at «Gud er alt i alle, Gud er i universet, (..) Gud er en evigvarende kraft».

Ikke et midlertidig skall. Jeg håper at dialogpresten i den kommende dialogen kan bidra til å avklare hva som er et kristent Gudsbilde. Først og fremst kjennetegnes det ved at Gud er en personlig Gud. Hans skaperverk – universet – er ikke bare et midlertidig skall for den egentlige virkelighet som skjuler seg som en mystisk, åndelig verden. Den materielle – kroppslige – virkelighet ble riktignok skapt av Gud, men ved verdens ende skal den ikke forsvinne, men nyskapes. Gospelballaden «life is a dream, and heaven is reality» er derfor helt misvisende som kristen tekst, men den er en god beskrivelse på spiritualisme.

Representerer ikke Sterris kjølige utillitarisme (materialisme) og spiritualistenes åndetro likevel to motsatser. Jo, i en forstand gjør de det. Men i motsetning til et kristent menneskesyn, reduserer begge mennesket til å være identisk med sin ikke-kroppslige del. Gjennom filosofihistorien har kroppen ofte stått som motpol til sjelen eller ånden (som ofte er et uttrykk for det samme). Kristen teologi og folketro adopterte dessverre tidlig en gresk forestilling om sjelen som udødelig, men dette har aldri vært kirkelig lære. I jødisk teologi er enheten mellom kroppen og sjel/ånd en sentral del av menneskesynet. Nyere teologi har kraftig kritisert splittelsen mellom kropp og sjel som fikk sitt klimaks med Descartes ide om to helt separate substanser.

Transhumanisme. Kulturen flommer over av forestillingen om at de klassiske sjelelige egenskaper bevissthet, fornuft, overveielse og evnen til å ta moralske valg kan skilles fra kroppen. Minerva-redaktør Nils August Andresen kopler Sterris syn på en interessant måte til den filosofiske bevegelsen transhumanisme. Transhumanisme ser i sin mest radikale form på fornuften/bevisstheten (sjelen) som en del som helt kan separeres fra kroppen. Den kan fryses ned ved hjelp av kryoteknikk, forbedres ved hjelp av biokjemi eller lastes opp til en server i tilfelle kroppslig død. En slags materialistisk variant av spiritualistenes redusering av mennesket til ånd.

Legemets oppstandelse. Som motsats til dette står det jødisk-kristne menneskesynet som trassig nekter å gjøre denne separasjonen. Paulus skriver: «Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp.» Disse to debattene griper derfor inn i den siste av Vårt Lands interessante følgetonger denne våren, nemlig oppstandelsestroen. Troen på legemets oppstandelse, troen på at Jesus hadde et oppstandelseslegeme som kunne innta fast føde, legitimerer menneskets fysiske kropp. Enheten – entiteten – av sjel og legeme er en buffer mot reduksjonen av mennesket til kognitive evner som gir «fullverdige liv» og til åndetro som gjør mennesket til en inkarnert ånd. Mennesket er en fullverdig skapning som ikke har verdi i kraft av sin (materielle eller åndelige) sjel, men simpelthen ved å være et menneske.

Publisert i Vårt Land, papirutgaven, 3.mai

Gå til innlegget

Myte om Luther må avlives

Publisert nesten 3 år siden

Ekteskapet er ikke en sekulær kontrakt, men en Guds skaperordning.

Er et ekteskap primært et politisk eller et religiøst anliggende? Dette spørsmålet vil antakelig bli et av de mest sentrale spørsmålene knyttet til samlivsetikk for kristne kirker i årene fremover. Aftenposten skrev på lederplass for en tid tilbake at en ekteskapsinngåelse først og fremst er en sivilrettslig avtale. Flere politikere og kirkelige ledere har tatt til orde for obligatorisk borgerlig vigsel. I denne kronikken vil vi argumentere for at ekteskapet er et kirkelig anliggende. Spesielt i et jubileumsår for reformasjonen er det på tide å avlive myten om at Martin Luther sekulariserte ekteskapet.

Kyskhetsløfte
Gjennom middelalderen ble det vanlig å tenke at klostervesenet hadde en spesielt åndelig betydning. Sølibatet var omgitt av en aura av åndelighet, mens seksualitet og familieliv var forbundet med verdslighet, og den som virkelig ville være kristen, holdt seg unna slikt. De som ville sikre sin sjels salighet, avla derfor kyskhetsløfte og gikk i kloster. Ekteskap og familie førte nok ikke lukt i fortapelsen, men en måtte nok regne med et betydelig lengre opphold i skjærsilden, eventuelt et betydelig større antall avlatsbrev, om en levde slik.

Innstiftet av Gud
I skriftet Om munkeløftene fra 1521 hevder Luther derimot at kloster- og sølibatslivet bygger på en misforståelse. Det er livet i ekteskap og familie Gud har fastsatt som den normale menneskelige livsform med henvisning til de to første kapitlene i Mosebøkene og det fjerde og det sjette bud. Luther tar derfor oppgjør med klostervesenet som en spesielt åndelig stand og samtidig peker han på ekteskapet som en guddommelig innstiftet stand. Luthers grep var ikke å gjøre ekteskapet mindre «kristent», men peke på at det (i motsetning til klostervesenet) er innstiftet av Guds selv.

Kritikk
Når Luther ikke vil kalle ekteskapet et sakrament, henger det sammen med at han har et smalere sakramentbegrep enn det middelalderen opererte med. For Luther er et sakrament en handling Jesus har innstiftet for å formidle frelsens gaver. Med en slik sakramentforståelse er ekteskapet ikke et sakrament, for det er innstiftet allerede ved skapelsen. Det er imidlertid ingen tvil om at Luther oppfattet ekteskapet som en gudgitt ordning. Luther avviste aldri betydningen av for eksempel brudemystikken i Efeserbrevet 5. Luthers nyorientering skyldtes derfor ikke et nytt syn på ekteskapet, men er en kritikk av senmiddelalderens sakramentlære.

Ikke statlig ordning
Denne ekteskapsforståelsen mener Luther det er et kirkelig anliggende å bevare. Samtidig mente han at det var mye rundt den ekteskapelige jus, ekteskapsoppløsning og arverett som kunne overlates til andre institusjoner enn de kirkelige. Når Luther beskriver ekteskapet som en verdslig eller borgerlig ordning, er det dette han tenker på. Det er uttrykk som lett skaper misforståelser i vår tid, fordi de forveksles med statlig eller offentlig. Da forstår man Luther slik at han så ekteskapet som ensbetydende med det lovverket som staten har for ekteskapet. Men dette er et standpunkt som står nokså langt unna reformatorens tenkning, blant annet fordi Luther virket i et kristent samfunn hvor det var utenkelig at staten var sekulær.

Kirkens og statens oppgaver
Avslutningen av snart fem hundre år med luthersk statskirke gir oss en mulighet til å tenke prinsipielt om hva som er kirkens oppgaver og hva som er statens oppgaver. I en enhetlig kristen kultur definerte kirken lenge hva et ekteskap var, mens staten ivaretok den sivilrettslige delen. Dette har også tjent kirkene godt. De har selvsagt ingen interesse av å være prøveinstans for barnefordelingssaker eller å legge seg opp i skatteregler og arverett. Noe helt annet er det om kirkene nå erklærer at ekteskapet ikke har en teologisk side, slik som en sentral tillitsvalgt i presteforeningen konkluderte i fjor høst:

«Ekteskapet (er) en samfunnsinstitusjon og ikke et religiøst betinget fellesskap mellom to mennesker.»

Dette står langt unna et luthersk eller for den saks skyld et kristent ekteskapssyn.

Staten er nykommer
Historisk er forholdet snarere omvendt. I de første århundrer av kirkens historie ble ekteskap inngått som en avtale mellom familier. Så ble kirkelig ekteskapsinngåelse det vanlige. En tanke om at staten skulle ha en selvstendig rolle i denne forbindelse, kommer først med moderniteten og sekulariseringen etter den franske revolusjon. Det er altså staten som relativt sett er en nykommer på ekteskapsinngåelsens arena.

Mistolkning av luthersk teologi
Hvis det blir innført obligatorisk borgerlig vigsel i Norge må kirkene forholde seg til følgende problemstilling: Skal vi fortsette å vie eller skal vi nøye oss med en kirkelig velsignelseshandling i etterkant? De nordiske folkekirkene kan komme til å ende opp i en situasjon hvor de slutter å vie med henvisning til en sekularisert mistolking av luthersk teologi. Vi mener at dette vil være en fallitterklæring for en kristen ekteskapspraksis. Hele Luthers prosjekt var tvert om å tydeliggjøre ekteskapets teologiske karakter og på denne måten å oppjustere ekteskapets karakter i forhold til samtidens syn.

Praktiser kirkelig vigsel
I stedet bør vi i likhet med normalvarianten andre steder i Europa (også i lutherske kirker) fortsette å praktisere kirkelig ekteskapsinngåelse med en statlig registrering av ekteskapsinngåelsen som kommer i tillegg. Bare slik kan kirkene holde fast ved at ekteskapet ikke er en sekulær kontrakt, men en Guds skaperordning som er innstiftet for den kristnes tjeneste og liv i denne verden.

Knut Alfsvåg, professor, Luther-forsker og forfatter av boken Møter med Luther
Anne Birgitta Langmoen Kvelland, generalsekretær i Normisjon
Morten Dahle Stærk, teolog og redaksjonsleder, Luther Forlag (i permisjon)


Publisert i Vårt Land 24.01.17

Gå til innlegget

Og Ordet ble kunstig intelligens

Publisert nesten 3 år siden

Hvordan ville juleevangeliet vært formulert om det var mennesket som var skaper og skapningen var en robot med kunstig intelligens, mekanisk skjelett og programmert personlighet?

Eller hva om individet som skulle frelses, var et supermenneske – menneske versjon 2.0 – et produkt av ønsket om å skape en bedre utgave av oss selv? Science fiction-forestillingene om å skape et menneske med guddommelige egenskaper er ikke lenger forbeholdt gutterommet, men er tematisert i en rekke bestselgende bøker og store Hollywood-produksjoner de siste årene. Ikke bare er det fascinerende underholdning; det gir oss nye muligheter til å reflektere over vår tilstand som menneske – hva er det å være skaper og hva er det å være skapning?

Nye behandlingsmuligheter
I dag kan vi – ved hjelp av medisinsk kunnskap løse problemer vi tidligere bare kunne drømme om å løse. Oppdagelsen av antibiotika har totalt endret trusselbildet for en menneskehet hvis infeksjoner var en av de viktigste dødsårsakene. Ved flere alvorlige sykdommer reddes man i dag av midlertidig å bli lagt på respirator; ved begynnelsen av forrige århundre var dette fremdeles en fremtidsvisjon. Gjennombrudd innen kirurgi, farmakologi og molekylærbiologi gir nye pasientgrupper hvert år nye behandlingsmuligheter. Men samtidig øyner vi mulighetene for perfeksjon av den menneskelige kroppen som går langt utover å kurere menneskelige lidelser. Salget av potenspiller øker – ikke bare til dem som har ereksjonsproblemer, men også til friske personer som ønsker å maksimere seksuell nytelse. Kosmetiske inngrep som brystimplantater og botox-injeksjoner er trolig bare begynnelsen på en utvikling der manipulering av kroppen kan foredle de egenskaper som kultiverer menneskelig skjønnhet. 

Forbedre menneskelige egenskaper
Teknologioptimister over hele verden spør naturlig nok: Hvorfor stoppe her? Hvis vi faktisk har mulighetene til å forbedre menneskelige egenskaper, gjøre mennesket lykkeligere, øke vår livskvalitet og å produsere bedre kroppsdeler – hvorfor ikke jobbe systematisk med å foredle menneskets egenskaper? Den samme teknologien som kurerer sykdom, kan i mange tilfeller brukes til å forbedre situasjonen til mennesker som strengt tatt ikke er syke. Historikeren og forfatteren Yuval Noah Harari parafraserer fremtiden slik i sin siste bok Homo Deus:

«Ved å søke lykke og udødelighet forsøker mennesker i realiteten å oppgradere seg selv til guder. Du kunne kjøpe deg Hercules` styrke, Afrodites sensualitet, Athenas visdom og Dionysis galskap hvis det er det du interesserer deg for».

Fremover vil vi måtte forholde oss til helt nye spørsmål om hvor langt vi kan gå for å forbedre menneskelige egenskaper. Forskere jobber for eksempel med muligheten for å manipulere hjernens biokjemi (noe som potensielt kan gjøre oss lykkeligere) og å dyrke nye frem nyere og bedre kroppsdeler. Det som høres ut som science fiction i dag, kan representere helt reelle problemstillinger om noen år. Vi kan komme til å se med nostalgi tilbake på den tiden hvor politikere, forskere og befolkningen var relativt enige om at medisinske nyvinninger primært skal brukes til å yte hjelp.

Drømmen – en illusjon
Men hva skal vi med høyere lykkefølelse, bedre kroppsfunksjoner og høyere intelligens hvis aldringen reduserer effekten i løpet av noen år? Disse «guddommelige» egenskapene – egenskaper som tidligere var forbeholdt mytologien – suppleres med drømmen om å finne ungdomskilden. I 2013 opprettet Google et selskap hvis formål er blitt fremstilt som «å løse døden». Silicon Valley har i det hele tatt engasjert seg kraftig i problemstillingen; grunnleggeren av Paypal – Peter Thiel – uttalte for en stund siden at han satser på å leve evig. En rekke aldringsforskere verden over jobber med å løse en rekke problemstillinger knyttet til aldring. Foreløpig er drømmen en illusjon og forskningsresultatene ikke så store, men drømmen lever i beste velgående. Aftenposten skrev for et par uker siden om hvordan det San-Fransisco-baserte firmaet Alkahest. Firmaet ligger i et formuende nabolag, og direktøren Karoly Nikolich kan fortelle at de får en rekke henvendelser fra nabolaget:

«Det er mange ekstremt vellykkede mennesker her. De er unge eller middelaldrende, veldig rike og veldig glade. Det eneste de ikke kan kjøpe seg, er lengre liv. Det er det eneste de ikke klarer å kontrollere.»

Bevissthet
Man skulle kanskje tro at jakten etter guddommelige egenskaper – overskridende fysiske og mentale forbedringer av mennesket – og i siste instans udødelighet ville være endestasjonen for mennesket 2.0. Men de aller ivrigste tilhengerne av jakten på det fullkomne menneske, drømmer om å skape en helt ny menneskerase basert på datateknologi. Historien om den gale vitenskapsmannen dr. Frankenstein som forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men vekker til live et monster, har skremt oss i to hundre år. I høst har millioner av mennesker sett HBO-serien Westworld som leker med ideen om å skape helt naturtro menneskelige vesener, men som i realiteten er svært avanserte roboter. Serien reiser en rekke etiske og eksistensielle spørsmål: Hvilken verdi har disse menneskeskapte skapningene? Hva konstituerer menneskelig bevissthet? Hvordan kommuniserer man til kunstig intelligente eller kunstig bevisste mennesker at de når som helt kan skrus av? Drømmen om å skape kunstig bevissthet i robotform er selvsagt noe ganske annet enn å forbedre menneskelig arvemasse, men når natur og teknologi, kropp og kunstig design, biologisk og kunstig intelligens smelter sammen, blir skillene utydelige. Den villeste science fiction-visjonen går ut på å kunne laste opp sin egen bevissthet til en datamaskin for slik å gjøre den udødelig, oppnå optimal lykke og å bli del av et ubegrenset virtuelt informasjonsnettverk (få del i all verdens kunnskap). Ideen har faktisk mange tilhengere, og selv om den er helt urealistisk, sier den noe om hvor langt mennesker er villig til å gå for å erstatte seg selv med en oppgradert versjon.

Kjetteri
Det er den mytologiske gudelæren som danner modellen for det oppgraderte mennesket 2.0. De gamle greske guder hadde egenskaper som i stor grad var forbedringer av de menneskelige: Raskere, sterkere og vakrere, men også med metafysiske egenskaper som udødelighet og evne til å kontrollere naturkreftene. Den treenige Guds form og vesen er det ingen mennesker som fullt ut kan fange med sin tanke og forestillingsevne. Julens budskap er at Gud gir seg til kjenne og at han selv gir avkall på sine egenskaper for å bli et menneske. For oss som har vokst opp med julebudskapet, så kan denne historien virke selvfølgelig i sin enkelthet: Jesus ble født i en stall. Men hvis vi dukker dypere inn i budskapet, så finner vi en historie som er totalt grensesprengende; den evige, sterke, opphøyde guddom gir frivillig avkall på disse egenskapene for å bli dødelig, svak og ydmyket. Han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.» (Fil 2.7). Samtidig ser vi i Jesus Kristus den herlighet som Faderen har: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh 1,14). Dette ble ansett som så sentralt i kirkens første århundrer at ethvert forsøk på å redusere – ikke bare Jesu guddommelighet, men også hans menneskelighet, ble ansett som kjetteri.

Vår menneskelighet
Juleevangeliet kunne rett og slett ikke fortelles som en historie om hvordan mennesket 1.0 skulle frelse det oppgraderte mennesket 2.0. For hvordan skulle mennesket kunne gi avkall på sin menneskelighet for å frelse en oppgradert versjon av seg selv. Tanken er absurd: «Ordet» kan ikke bli kunstig intelligens. Juleevangeliet er et evangelium rett og slett fordi Gud er noe helt annerledes enn oss. Den som er helt annerledes og opphøyd over alt og alle, bøyer seg ned for å utfri sin skapning til frihet. Samtidig bekreftes vår verdi som menneske. Implisitt i den teknologiske streben etter å bli et oppgradert menneske, ligger en iboende forakt for skapningens skjebne: smerten, sorgen, lengselen og dødeligheten. Der hvor mennesket streber etter å erverve guddommelige egenskaper, gir Gud avkall på sine for å bli mennesket lik. Sterkere kan ikke menneskets verdi og storhet som skapning manifesteres. Vårt håp er ikke knyttet til en menneskelig oppgradering og udødeliggjøring, men i den virkelighet som skapes når vi erkjenner vår menneskelighet og tar imot Guds gave om evig liv i Jesus Kristus. Dette er julens evangelium.

Publisert i Vårt Land 28.des



Gå til innlegget

KrFs potensielle problem

Publisert over 3 år siden

Hvis man skal følge Andreas Skulstad, vil KrF på nytt, og denne gang med rette, bli anklaget for å diskriminere – for hvorfor skulle kun tokjønnede par få rett til barn når de er viet under samme lov?

Jeg synes ikke Andreas Skulstad lykkes med å motbevise mine argumenter mot kjønnsnøytralt ekteskap i sitt forrige innlegg med tittelen: Fortsatt ingen fornuftige begrunnelser mot likekjønnet ekteskap. Her er mitt svar med en utdyping av hvorfor hans posisjon ikke vil fungere i praktisk politikk.

For det første blandes to anliggender sammen i debatten. Den opprinnelige diskusjonen var om innvendingene mot likekjønnet ekteskap kun hører hjemme i «det åndelige regimentet». Da utfordret du meg på å vise at det finnes ikke-religiøse argumenter som forsvarer motstanden. Nå har jeg vist til en rekke argumenter som ikke trenger noen religiøs begrunnelse (dette var årsaken til at jeg tok med de homofiles egne ikke-religiøse argumenter mot loven), så den siden av diskusjonen opplever jeg at vi er ferdig med. 
At du mener at mine argumenter ikke holder og ikke er fornuftige nok, står du selvsagt helt fritt til å mene, men det er en annen diskusjon enn den som gjelder legitimeringen av et engasjement ut fra toregimentslæren.

Kjønnenes forskjellighet
Her legger du en del premisser inn i min argumentasjon som ikke var der i mitt opprinnelige innlegg. De ulike seksuelle orienteringene er ikke vesentlig for meg, og jeg mener at staten ikke burde legge seg opp i folks seksuelle orientering ved inngåelse av ekteskap. Om en med homofil orientering likevel vil inngå et ekteskap med en med motsatt kjønn, er det staten uvedkommet (det har skjedd til alle tider).

Mitt argument hviler på den grunnleggende observasjonen at det må en kvinne og mann til for å skape et barn sammen (kjønnsforskjellen). Dette gjør denne relasjonen vesensforskjellig fra den likekjønnede relasjonen. Denne vesensforskjellen er tung nok til å begrunne at ekteskapet er forbeholdt den eneste konstellasjonen hvor barn kan forekomme naturlig.

Jeg ser at flere her bruker argumentet med at da er det kun forplantingsdyktige som skal kunne gifte seg. Dette er ingen logisk konklusjon av premissene for dette argumentet. At barn kun oppstår med en mor og en far betyr bare at forplantingen har en biologisk side. Barnet har ifølge barnekonvensjonen rett til å vokse opp med sine biologiske foreldre (og ekteskapet har inntil nylig vært en beskyttelse av dette). 

Polygami 
Du har skrevet et par ganger at homofili er medfødt, men dette medfører ikke riktighet. Jeg har skrevet en mastergrad om seksuell identitet. I min tråling etter «seksualitetens opphav» fant jeg ingen seriøse forskere som mener at homofili er medfødt. Tvert imot er homoforskningen så og si entydig på at den ikke er det. Men når det er sagt, synes jeg ikke den diskusjonen («født sånn eller blitt sånn») er relevant for vår diskusjon. Det er feks. nok av dem som mener at det er naturstridig å leve monogamt, to og to, også. 

Argumentet er relevant fordi du baserer din argumentasjon på premisset om at de som ønsker å gifte seg, må få gifte seg. Dette kan enkelt overføres til debatten om polygami. 

Ekteskap og foreldreskap kan fremdeles ikke skilles 
Gitt at du hadde rett, mener jeg at du i realiteten nedgraderer alle ekteskap til å være et partnerskap. Et partnerskap var en opphøyd samboeravtale hvor paret var sikret alle juridiske rettigheter, men hvor retten til assistert befruktning/adopsjon var utelatt. De som ivret for en ny ekteskapsforståelse argumenterte hele tiden på denne måten (størst av alt er kjærligheten, vi må innlegge homofile i ekteskapet, sikre juridiske rettigheter etc.). Dette var velment, men banal retorikk. Den underforliggende begrunnelsen for å endre noe som helst, var å sikre rettighetene til assistert befruktning og adopsjon. Ved å argumentere for at KrF skal akseptere ekteskapet som en kjærlighetsbonus nedgraderer man ekteskapet og aksepterer den veldig lettvinte retorikken til motparten. 

Mest alvorlig er likevel at et KrF som inntar et slikt ståsted på nytt, og denne gang med rette, vil bli anklaget for å diskriminere – for hvorfor skulle kun tokjønnede par få disse rettighetene når de er viet under samme lov. Dette er et argument de som ivrer for en ny posisjon, må kunne svare på.

Nestekjærlighet og juridiske rammer 
Jeg synes dette kanskje er den svakeste argumentasjon for de som forsvarer likekjønnet ekteskap. På hvilke andre samfunnsområder deregulerer man en hel institusjon for at folk skal føle seg bedre? Og hvorfor er det viktig for politikerne å hjelpe folk med kjærligheten? Spesielt for deg som er opptatt av maktens grenser bør dette være til ettertanke. Nestekjærligheten er forhåpentlig like viktig for meg som for deg. Vi kan enkelt stå sammen om alle former for diskriminering og vold mot homofile verden over. Ingen skal selvsagt oppleve represalier for å utøve sin seksuelle dragning så lenge det ikke skader andre. Dette har ikke staten noe med.

Enten man føler det slik eller ikke, er juridiske rammer en del av ekteskapet (hvis ikke hadde det jo ikke vært noen sak for staten), så der følger jeg deg ikke helt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere