Morten Dahle Andersen

Det norske misjonsselskap (NMS) er i krise. Sist helg fikk landstyret flertallet mot seg da de foreslo å erstatte regione-modellen med en sentralisert struktur. De samme debattene foregår i noe stillere former i de andre lekmannsorganisasjonene. Spørsmålet er om de økonomisk kriserammede organisasjonene kan snu negative trender til ny vekst.

15 millioner kroner i underskudd er dramatisk når NMS har gjennomført tiltak som investerings- og ansettelsesstopp. Normisjon startet med stor entusiasme i 2001, men klarte ikke å unngå årlige underskudd de første årene. I 2009 gikk organisasjonen med balanse, men i år ventes nye underskudd som er budsjettert under forutsetning av at organisasjonen utreder alternative organiseringsformer og nye inntektsskapende områder. I NLM har også økonomiske bekymringer fått organisasjonen til å vurdere å erstatte 16 kretser med færre regioner.

Jeg mener at en rekke av de problemene som disse organisasjonene nå sliter med kunne vært unngått hvis organisasjonene hadde jobbet med disse utfordringene på et tidligere tidspunkt. En forutsetning for Normisjons fusjon i 2001 var at det ikke skulle kuttes i antall stillinger. Det førte til at organisasjonen i årevis brukte for mye penger på sentralleddet og hadde store problemer med å sikre inntekter og tilsvarende balanse. Samtlige av disse organisasjonene har sett disse problemene komme.

Foreningsmodellen står for fall, de solide giverne tilhører den eldre generasjonen, sekularisering fører til avskalling i de kristne organisasjonene og samtlige organisasjoner har basert sin struktur på en foreldet organisasjonsmodell. Problemet er selvsagt at det er vanskelig å få gehør for endringer, og det er fristende for ledelsen å utsette uunngåelige endringer.

Det finnes organisasjoner som på en mye smidigere måte har klart å treffe yngre generasjoners engasjement. Misjonsalliansen har for eksempel jobbet under mottoet ”kort vei fra ide til handling”. Fokus er på det felles oppdraget og ikke på å bygge organisasjonen. Administrasjonskostnadene er lave og engasjementet kan kanaliseres direkte til utemisjonen. Opplevelse av endring har stått sentralt. På den annen side arbeider lekmannsorganisasjonene med et mer langsiktig arbeid som inkluderer forsamlingsbygging, skoledrift og eiendomsutvikling.

Det kirkelige landskapet vil forandres radikalt i løpet av de nærmeste 20 årene. Kristen tro og identitet har ikke noe hegemoni i Norge lenger. Vi er på en annen måte kommet i en misjonssituasjon. For organisasjonenes del må det gjennomføres grundige konsekvensanalyser så ikke tilliten til misjonsledelsen svikter. Jeg er ikke overbevist om at å kutte regioner er veien å gå, men at organisasjonene må moderniseres er det ingen tvil om. Det må imidlertid skje på en måte som ikke svekker gavestrømmen og opplevelsen av eierskap til endringsprosessen.

Ett trekk ved informasjonsarbeidet i samtlige av de store organisasjonene bekymrer meg. Overskrifter skapes kun når det er økonomisk nedgang eller balanse, når det skjer organisatoriske endringer eller når negative saker som misjonærbarna står i fokus. Nå er det avgjørende at organisasjonene kommer på offensiven, satser på et langsiktig ideologisk og teologisk arbeid, skaper eierskap og tillitt til endringsprosesser, satser på nye virksomhetsområder som kan skape engasjement, leser av kulturelle og sosiologiske behov, satser på langsiktig forsamlingsbyggende arbeid og forkynner evangeliet om Jesus på en troverdig måte inn i vår kultur.

De siste dagene er debatten om hijab blomstret opp igjen, og rotet er i ferd med å bli fullkomment. SV og FrP vil ha hijab ut av skolen. Men går det an å si ja til bruk av hijab, men nei til bruk av hijab i politiet?

I en glimrende kommentar i dagens Vårt Land skriver redaktør Une Bratberg:

Det er umulig å akseptere at jenter blir tvunget til handlinger, oppførsel eller å bære klesplagg fordi de er jenter. Men det skjer. Derfor tror jeg mange  ikke helt vet hva de skal mene. (…) Å være i mot forbud av hijab er ikke det samme som å være naiv og å tro at ingen muslimske jenter blir tvunget til å bære plagget. Det er heller ikke det samme som å tro at saudiarabiske kvinner lever et fritt og likestilt liv.

På denne måten får Bratberg frem nyansene i en ellers ganske rotete debatt med mange kryssende meninger og fronter. De mest tydligste frontene representeres av dem som mener at Hijab ikke innebærer noen utfordring i det hele tatt, samt Hege Storhaug som mener at hijaben uansett er et symbol som signaliserer totalitære krefter. Jeg lurer på om Storhaug tar inn over seg at mange unge jenter som bruker hijab i Norge bærer den med stolthet. Kan hijaben samtidig bæres med stolthet og samtidig være undertrykkende? Er det ingen sammenheng mellom opplevelse og symbol? Er det riktig å verdibelegge andres opplevelse på denne måten?

Igjen, dette er ytterpunktene. De fleste vil akseptere at hijaben kan fungere undertrykkende, og at bruken slettes ikke alltid skjer frivillig. Men samtidig er det vanskelig å ikke ta på alvor de jentene som sier at de går med den fordi de er stolte av den eller simpelthen synes de tar seg godt ut. Dessuten skal man ikke undergrave at mange ikke reflekterer mer over dette enn nordmenn reflekterer over at de går i jeans fremfor pressbukser på jobben. Det har selvsagt både med personlighet og sosial kontekst å gjøre. Likevel ønsker Kristen Halvorsen at Hijab skal ut av skolen, og FrP ønsker forbud.

Mitt argument mot å forby Hijab i skolen eller heldekkende Burka i offentligheten bunner ut i synet på forholdet mellom staten og individet. Jeg mener prinsipielt at staten ikke skal kontrollere individets frihet der hvor det ikke strengt tatt er nødvendig. Derfor er det virkelig underlig at FrP her velger denne veien, noe som ikke kan forklares annerledes enn at frykt for muslimer skaper en sterkere affekt enn ideologisk tenkning om dagen. Vi må rett og slett tåle annerledesheten.

Men enda viktigere; Hijab representerer en viktig identitetsmarkør for unge flerkulturelle kvinner i Vesten. Jeg blir ikke lei av å gjenta Finn Skårderuds glimrende konstatering: – Grenser produserer identitet. Ved å bruke Hijab markerer unge muslimske kvinner at de ikke går opp i resten av kulturen. De har en identitet som skiller seg fra nordmenns, men som ikke nødvendigvis innebærer et brudd med norske verdier. Denne grensen mot det almenne norske skaper redsel hos mange, men jeg mener at denne grensen representerer en sunn identitetsmarkering. På lik linje med at jeg selv brukte kors daglig i perioder som tenåring.

Dette poenget viser at debatt om hijab ikke kan sees uavhengig av sammenhengen den opptrer i. Talibanregimets pålegg om heldekkende slør for afghanske kvinner er en utenfrastyrt makthandling der plagget brukes som et politisk og religiøst våpen mot den enkeltes frihet. Det er ganske enkelt galt ut fra allmenne vestlige verdier. Hijab som identitetsmarkør i norsk skole er naturlig og svært forståelig. Disse sammenhengene kan ikke og må ikke forveksles. Det kan kanskje også dempe frykten hos nordmenn som tror muslimene nå overtar landet.

Hijabdebatten er trolig en av de mest oppskalerte debattene i norsk offentlighet. Men den er samtidig viktig. Jeg har argumentert for hvorfor jeg mener at Hijab må tillates og aksepteres av offentligheten. Jeg mener fremdeles at fellesfunksjonene bør være fri fra denne type sterke identitetsmarkører og er dermed ikke tilhenger av Hijab i politiet. Her representerer man ikke bare seg selv, men også den nasjonale ordensmakten.

Men jeg tar gjerne debatten..

Til tross for at Facebook er i ferd med å ta over for e-post, messenger og SMS kan Facebooks raske vekst bli nettverkets største fiende. Er det like kult med Facebook når både sjefen, mor og far, og en haug uinteressante bekjente er tilstede samtidig?

–I starten var det bare jevnaldrende studenter som var på Facebook sammen. Men nå er plutselig mamma, pappa, tante Brun, drikkekompisene, skolevennene og sjefen på jobben med. Aldri før har man simultant måttet opptre i så mange sosiale kontekster på en gang. (...) Folk vil opptre stadig mer og mer konformt for å unngå sanksjoner, sier SINTEF-forsker Petter Bae Brandtzæg til dagens Aftenposten.

En jente som Brandtzæg hadde intervjuet, hadde 550 venner og oppga at hun synes det så så koselig ut med dem som bare hadde 50 venner. Han setter eksempelet i sammenheng med atselv om Facebook får flere brukere, registreres færre statusoppdateringer. Dette tyder på at bruksområdene for Facebook er i ferd med å endres.

19-år gamle Even Sandvoll Roland er, i følge Aftenposten, Geelmuyden.Kiese kommunikasjonsrådgiver på sosiale medier. - På Facebook har du en tilvenningsfase der du etter hvert ser de rent praktiske bruksområdene. Facebook som som nytteverktøy er i ferd med å ta over enkelte av funksjonen til både e-post, messenger og SMS. Dette er den første nye plattformen som er i ferd med å delvis ta over tre andre medier på en gang, påpeker han.

Men til tross for de mange praktiske funksjonene er Facebook etter kun fire år som åpent sosial medium i ferd med å endre funksjon. Fra å være et medium der man deler personlige og hverdagslige hendelser med (litt for mange) venner og kjente, har nettstedets popularitet som jungeltelegraf blitt begrenset. Det kan skyldes den voksende populariteten til Twitter - som egentlig er en kanal der statusoppdateringen er isolert. Men vent litt:Journalist André Løyning oppgir følgende interessante grunn for at han for noen uker siden slettet Twitter-kontoen sin.

 -Det slo meg: hva får jeg egentlig ut av alt dette? Egentlig ingenting. Det er som å fortelle vitser på fest. De er artige i begynnelsen, men etter hvert som humoren satt seg, sluttet folk å le, skriver han.

Personlig opplever jeg følgende endringer ved bruken av Facebook (som jeg riktignok har meldt meg inn og ut av i flere omganger): Facebook har i større grad blitt en kanal for å kanalisere eget engasjement, Facebook er en ypperlig kanal for å spre informasjon kjapt, Nettverket har flere lukkede funksjoner som egner seg godt for kommunikasjon (chat og private meldinger), på Facebook finner man enkelt kontaktinformasjon, brukerne er i større grad opptatt av å lage morsomme oppdateringer og kommentarer, og jeg er blitt mye mer selektiv med hva jeg deler.

Nettopp de mange rollene man har samtidig på Facebook (man har jo disse også i de virkelige livet, men da i mer avgrensede former) gjør denne virtuelle utgaven av samfunnet så interessant. Der hvor samfunnet blir mer og mer oppdelt på enkelte områder (samfunn, sivilt liv, religiøst liv, politikk etc.) så skjer det en helt motsatt bevegelse her. På Facebook sklir alle disse ulike sfærene sammen, og det blir den enkelte brukers jobb å manøvrere - og ikke minst å profilere seg selv på en smakfull måte.

For min egen del sier jeg ja til nettsamfunn. Men jeg sier også ja til grenser. Gode råd er å være selektiv med oppdateringer og bilde-deling, bruke skjulte kanaler for sensitivt materiale, velge andre kanaler som Google Wave for vennegjengen og være bevisst at Facebook primært er en kommersiell kanal, og dessuten ikke hele virkeligheten.

Vi mener at KrFs imageproblem ikke er partiets program, men deler av partiledelsens holdninger til egen politikk og egne velgere.

I helgens Aftenposten begrunnet 2. nestleder Inger Lise Hansen hvordan og hvorfor hun vil fornye KrF. Selv om vi er uenig i deler av resepten, lover høyttenkningen godt for det kommende årets strategidebatt. Året 2009 kommer i KrFs historie til å huskes for flere utspill om at partiet må fornye seg for å trekke flere velgere. Dessverre ble det levert lite argumenter. Nestleder Inger Lise Hansen ba i høst medlemmer som ikke delte partiets brede verdiprofil om å forlate partiet. Denne type ekskluderende utspill er etter vår mening en svøpe for partiet. Når velgere med en annen tilnærming til enkeltspørsmål enn ledelsen blir bedt om å forlate partiet oppleves dette som forakt for annerledestenkende i partiet.

Den andre mediesaken som illustrerer partiets imageproblem er KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstads uheldige mail til sentralstyret før landsmøtet der han skrev: – Det er helt uproblematisk for meg at (kandidaten) Gaute er homofil. Det sender nok ut et signal om vi er åpent parti. Og det er bra. På denne måten ble Brækken benyttet som et profileringsobjekt for et mer åpent KrF. Ropstad burde heller holde fast ved at tillitsvalgte skal være lojale mot programmet, og partiet burde konsekvent avstå fra å gjøre det til en image-sak å være for eller mot reformen Felles ekteskapslov.

Disse eksemplene var rystende for deler av partiet. Følelsen av at det lå an til en splittelse mellom deler av partiets ledelse og medlemmene ble stadig forsterket. Stemplinger av deler av sitt eget parti, nedlatende holdninger til enkelte grupper og misbruk av homofile for å styrke KrFs image bidrar til partiets dramatiske fall på meningsmålingene. I stedet for å være stolt over partiets standpunkter og velgermasse, går ledelsen til angrep på egne standpunkter og holdninger. Harald Stanghelle formulerer det glimrende i søndagens kommentar: - Kanskje finner vi noe av forklaringen i redselen for å bli stemplet som mørkemannsparti. (…) Slikt kan føre til at man lar være å snakke høyt om egne standpunkter av frykt for å støte noen fra seg. I så fall kan man ende med å devaluere seg selv som politisk alternativ.

Inger Lise Hansen vil fornye partiet ved å endre Israelspolitikken og bekjennelsesparagrafen, gi opp EU-motstanden, og ved å si ja til homofilt ekteskap. Vi støtter både en nyansert israelspolitikk og ser gode argumenter for å erstatte bekjennelsesparagrafen med en verdiparagraf. Men å si ja til felles ekteskapslov ville være et alvorlig inngrep i partiets grunnleggende holdning til familien og barns rettigheter. Her fremføres kun ett relevant argument om at alle må få anledning til å leve i forpliktende samliv. Med partnerskapsloven hadde homofile nøyaktig de samme rettigheter som heterofile, så her holder ikke hennes argumenter.

Det er også grunn til å spørre om alvoret i den situasjonen som er oppstått er sunket inn over selv helt sentrale KrF-personer når slike innspill kommer kort tid etter at reformen er innført. Reformen ble innført som en helhetlig politisk ideologi der barns rettigheter systematisk er ofret på voksnes premisser. Samtlige barn har fått nedgradert sine rettigheter, og loven ble innført under falskt flagg. Dette var ikke en rettighetsreform, men en reform som har satt begrepene familie, kjønn og foreldreskap i spill. Det er sørgelig at KrF ikke samler seg om motstanden.

Vi mener at KrFs imageproblem ikke er partiets program, men deler av partiledelsens holdninger til egen politikk og egne velgere. Vi håper at debatten som nå må komme baseres på meningsutvekslinger med reelle argumenter, og at Hansen og andre samler en bred kristendemokratisk koalisjon som er bygd på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Med til dette hører barnas rettigheter og forvaltningen av ekteskapet som en årtusenlang ordning for forholdet mellom mann og kvinne. At Inger Lise Hansen og Kjell Ingolf Ropstad svarte klart ja på motstanden mot ekteskapsloven før valget, og allerede nå har oppgitt standpunktet gjør det forståelig at velgerne føler seg lurt.

Morten Dahle Andersen

Jan Halvor Harsem

Denne uken ble det klart at sjefsredaktør Anne Aasheim sier opp i Dagbladet sammen med kulturjournalist Peter Raaum. Den tidligere kulturradikale avisen er i fritt fall, og det er naturlig å spørre om avisens eksistensberettigelse.

Dagbladet har slitt med opplag i flere år, og Aasheim har ikke klart å snu denne trenden. Avisen har vært gjennom flere slankeprosesser, og i Desember ble det klart at 47 nye stillinger trolig må fjernes. Aasheim selv skylder på endringer i mediebrukernes vaner. Avismediet har klare rivaler i nettmediene, og analytikere er enige om at avismarkedet vil være svært endret i løpet av få år. Spesielt bekymrer det at unge mediebrukere svikter papirmediet og leser nyheter og reportasjer på nett: - Mens 84 prosent blant 16-24-åringene leste avis en gjennomsnittsdag i 1991, var andelen sunket til 56 prosent i 2005.

Identitet. Jeg tror at hovedårsaken til at Dagbladet har blitt det første offeret for endrede medievaner skyldes Dagbladets identitetsproblemer. Skal avisen være en kulturradikal avis som i avisens glansdager? Skal avisen være en ideologibærer på sosialistisk / feministisk side? Skal avisen være en allmennformidler? Kulturavis? Debattavis? Hva med de sakene folk flest er opptatt av; kjendisstoff, sport og kriminalsaker?

Kort sagt er avisen kommet i klem mellom rollen som tabloid dagsavis med bred appell, og rollen som meningsbærende kulturradikal avis som er talerør for den ideologisk bevisste leser. Dagbladet startet som en Venstre-avis i 1869, og da var hovedkonkurrenten Aftenposten som ble startet ni år tidligere. Avisen kuttet formelt båndene til Venstre i 1977. Etter dette har den kulturradikale profilen gradvis blitt erstattet av et stadig mer avslepet verdiprofil. Avisen har beveget seg mot venstre (som samtlige aviser i den norske papirflora), den har blitt mer tabloid, den har hatt tydelige feministisk-ideologiske trekk, og den har møtt betydelig mediekritikk for sin håndtering av flere saker.

Kampanjejournalistikk. I 2002 høstet Dagbladet betydelig kritikk for sin håndtering av Tore Tønne-saken. Norsk Presseforbunds granskningskommisjon mente at dekningen var "overdimensjonert, personfokusert og delvis preget av manglende presisjon og nøyaktighet." Dagbladet stod i frontlinjen da Dagfinn Høybråten ble offentlig uthengt for sitt syn på homofili da han tiltrådte som partileder i 2004. Avisen sjokkerte meg og mange når den på forsiden beskyldte biskop Ole Christian Kvarme for å gi grunnlag for hatvold mot homofile.

Overflødig og uetisk. Slik Dagbladet fremstår idag ville vi etter min mening ikke miste noe verdifullt om den bukket under. Avisen er relativt uinteressant. Den er et speil av den elitistiske og politisk korrekte folkemeningen uten mot til å vise motstand i viktige moralske spørsmål. Avisen fremstår som en tabloid-avis som krampaktig forsøker å holde på et kulturradikalt image. Desverre er det ingenting radikalt med denne avisen; den er et speil av allmennmoralen.

Medietraveren Thor Bjarne Bore mener, ifølge Klassekampen, at Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen sammen kunne bli en spennende dagsavis og et talerør på venstresiden. Det er spennene ansatser! En slik fusjon ville kunne være fremtidsrettet og gi den reflekterte leser en meningsbærende avis som utfordrer tanken.

Dagens produkt er overflødig og uetisk. Lillebror-syndromet har gitt avisen behov for å vise muskler når den ikke trenger å gjøre det. Kampanjejournalistikken er ikke modig, men en kapitalistisk salgsmaskin. Den klare støtten til fortsatt å prioritere morens rettigheter fremfor fosterets og barns manglende rett til å vokse opp med far er inhumant.

Anne B. Ragde og Unni Drougge fremstiller seg som modne og frigjorte kvinner når de på Skavland 27. november legger ut om såkalte Cougars. Kvinnelige pumaer - damer på jakt - som jakter etter sitt bytte; en ung mann som kan tilfredsstille dem seksuelt.

At dette skjer er vel knapt en nyhet. At kvinner opp i årene sitter og snakker om det og endatil
skryter av sine meritter på TV er neppe en stor nyhet det heller. Men menneskesynet som ligger bak pipler frem mellom de modne feministnykkene når de tar munnen for full. For en gangs skyld skal Fredrik Skavlan ha ros for sin satire når han spør hvordan kvinnene hadde reagert på at han og ishockeyspiller Mats Sundin hadde omtalt unge kvinner på den måten.

For pumaene er kun interessert i et sex-leketøy (les: slave), en mann som kan tilfredsstille dem seksuelt, en skjult hemmelighet, en mann som kan bekrefte deres modne ego og sovende attraktivitet. Han bør være dum og deilig og kan skiftes ut når han blir for lite intellektuelt stimulerende. Dette smaker av kvinnens hevn over mannens dominans. Nå er det kvinnene som har makten.

De unge, umodne mennene er et produkt, et middel, et avpersonifisert skall for kvinnens seksuelle konsum.

Borte er relasjonen, samhørigheten, seksualiteten som en del av et større hele - en forening der kjærligheten står i sentrum.

Tilbake er to kvinnelige rovdyr som har mistet evnen til å elske.

Når den radikale presten Kari Veiteberg fra Bymisjonskirken ved Tøyenkirken i Oslo braser sammen med DagenMagazinet-redaktør Vebjørn Selbekk om hvordan Gud skal omtales er det lett å snakke forbi hverandre.

Når programleder Erik Wold i tillegg fremstår som kunnskapsløs er forvirringen komplett. Han starter med å si ”så vidt meg bekjent står det flest steder i Bibelen at Gud er mann og at Gud er Far”. Da er det selvsagt lett for Veiteberg å arrestere han på at dette ikke stemmer: ”Det er snakk om en lang tradisjon og Gud kan ikke gripes. Gud skapte mennesket til mann og kvinne. Men Gud er hevet over dette”.

På denne måten gjør Veiteberg klart et viktig skille: At Gud er Far betyr ikke at han er mann. Dette går rett inn i den kirkelige og teologiske mystikken omkring hvem Gud er. Selbekk har rett i at Gud åpenbarer seg, og er tolket gjennom den felleskirkelige tradisjon, som ”Faderen, Sønnen og Ånden” – altså den treenige Gud. Men dette er likevel ikke en kjønnet forståelse av hvem Gud er. Det blir like feil å si at Gud er mann som å si at Gud er kvinne.

Veiteberg går for langt når hun så vil likestille ”I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn med ”Den treenige Gud: Vår Skaper, frigjører og livgiver”. Årsaken til dette er at omtalen av Gud på denne måten i gudstjenestesammenheng fjerner seg fra Guds selvåpenbaring i Skriften. Den franske ortodokse teologen Olivier Clément mener at det genuine i den kristne gudsforståelsen er at Gud beskrives i relasjonelle begreper. I det vi tiltaler Gud i abstrakte begreper forsvinner den viktige vesensbestemmelsen av den kristne Gud som fellesskap.

Et interessant poeng er også at å skifte ut gudsformularet med ”Skaper, frigjører og livgiver” lett kan føre til det klassiske kirkelige kjetteriet modalisme. Modalisme betyr at man reduserer Gud til tre egenskaper; altså at personene i guddommen har hver sin rolle. En er skaper. En er frigjører. En er livgiver. I den mest ytterliggående versjonen er Gud først skaper, deretter frelser i Kristus og til slutt Ånden og livgiver. Igjen, Guds identitet som fellesskap forsvinner. I gudsformularet, altså vårt navn på Gud, blir dette feil.

Vebjørn Selbekk treffer bare halvveis når han beskylder Veiteberg for å ønske å gjøre Gud kjønnsnøytral – som om noen gang den treenige Gud var noe annet. Grøften, der Gud blir mann, er så farlig nær. Jesus, Sønnen, var mann, men i sitt oppstandelseslegeme så sprengte selv Sønnen våre tenkelige kategorier for hva mennesket er. Det er opplagt en fare for at liturgien settes i spill av politisk motiverte teologer, men spørsmålet må forstås mer grunnleggende enn en kamp for å beholde kjønnsforankringen i guddommen.

Det er viktig å holde fast at Bibelen omtaler Gud med både maskuline og feminine egenskaper. Men det guddommelige mysteriet ligger hinsides dette. Clément påpeker som mange andre teologer også har gjort, at når vi omtaler Gud som Fader, og som den som føder sønnen opprettholder vi nemlig distansen fra de menneskelige kjønnskategoriene.

Den norske kirkes liturgi bør legge til grunn en gjennomreflektert teologi når en ny liturgi skal formes. Den må ikke legge til grunn en radikal kirkelig kjønnspolitikk.

Morten Dahle Andersen
Teolog og markedskonsulent
Høgskolen i Staffeldtsgate

Det er flere som skriver om gudstjenestereformen på verdidebatt. Les for eksempel Espen Utakers innlegg "Revolusjoner gudstjenesten" her.

I debatten "En annerledes homofilidebatt ikveld" skriver "Cathrine" i diskusjonsfeltet på nettet:

Jeg mener at det ikke er forskjell på den homofile om man lever ut sin homofile legning (har en partner), eller om man er singel, lever i sølibat o.l.

Presten Jens Fredrik Brenne mener at det er forskjell og at man kan "komme seg ut av homofilien.

Biskop Laila Riksaasen Dahl sier "ja, takk begge deler". Det er krenkende å si at de med en klar legning må "komme seg ut" av dette.

Er det forskjell på legning og praksis eller må man ta "hele pakka"?

Etter årets KrFU-landsmøte er det grunn til å stille flere spørsmål. Flere kandidater som er tilhenger av Reformen felles ekteskapslov er valgt til sentralstyre. Partileder og nyvalgt stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad gir signaler om at han ønsker homofile inn i landsstyret av den enkle grunn at det vil bedre partiets image. Landsmøtet valgte å gå innfor obligatorisk borgelig vigsel. Flere har pekt på at KrFU med dette utfordrer trosfriheten.

Forslaget om borgerlig vigsel ble vedtatt med 45 mot 24 stemmer. Oppegående debattanter advarte i følge Vårt Land fra talerstolen: – Jeg synes kirken bør få velge selv før vi presser det på dem, sa Eivin Håland fra Vest-Agder.

Jeg har selv uttalt til den kristne dagspressen at KrFU med dette utfordrer trosfriheten. Jeg vil forklare dette kort her. KrFU er selvsagt i sin rett til å mene noe om hvordan staten skal håndtere vigsler all den tid vigsler er en offentlig institusjon. Før ekteskapsloven ble innført var jeg selv tilhenger av obligatorisk borgelig vigsel, men det var så lenge trossamfunnene og staten hadde likt normgrunnlag - altså at de la det samme i begrepet ekteskap og forståelsen av hva et ekteskap er.

Nå mener staten at ekteskapet er en ordning "for to mennesker som elsker hverandre". Altså en offentlig feiring av kjærligheten - hva nå det skulle bety i en rettsal der hvor to mennesker som ønsker å skille seg er uenige om delingen av boet. Trossamfunnet har en helt annen forståelse av ekteskapet som en ordning som beskytter den svake part i et forhold som defineres av relasjonen mor-far-barn. Det er rammen om de felles biologiske barna (noe homofile ikke kan få sammen) som definerer ekteskapet.

Denne nye situasjonen gjør at et krav om obligatorisk borgelig vigsel kan oppleves som truende for religionsfriheten. Dagens åpning for at vigslere i trossamfunnene kan vie ut fra eget normgrunnlag sikrer trosfriheten. Det er ulike syn i trossamfunnene på dette idag. De lutherske samfunnene ønsker så lenge å benytte seg av sin vigselsrett. Enkelte mer høykirkelige trossamfunn har ønsket en dobbelløsning - altså at man vies både i staten og i kirken. Eventuelt en løsning der man bare vies i kirken uten å blande inn statens vigsel. Dette kan løses med en avtale mellom trossamfunnet og staten (konkordat) eller ved at paret inngår en privatrettslig avtale.

KrFU burde ha avventet å gjøre vedtak om dette til en dialog med trossamfunnene var på plass. Mange går spente nå og avventer Norges kristen Råds utvalgsarbeid som konkluderer rundt nyttår. Mange av trossamfunnene har egne utredninger.

Det kan se ut som om enkelte i KrFU har ønsket å skyve hele problemstillingen rundt spørsmålet om ekteskapslov fra seg ved å ta "en spansk en" med et vedtak om at alle må vies borgelig i en slags felles samlivslov mens trossamfunnene kan ha sine seremonier etterpå. Sentralstyremedlem Peter Walseths kommentar: – Dette betyr at vi nå kan legge debatten om homofiles rett til å gifte seg død, kan tyde på dette. Ønsker ikke KrFU å være et åpent parti med en levende debatt? Forstår ikke sentralsstyret hvor alvorlig det er at staten holder seg med en ekteskapslov som pulveriserer forståelsen av ekteskapet og den biologiske familien? KrFU må jo mene noe om hva ekteskapet skal være selv om det er staten som forvalter vigsels- og prøvemyndigheten?

Kjell Ingolf Ropstad uttalte i en mail til sentralstyret før valget: – Det er helt uproblematisk for meg at Gaute er homofil. Det sender nok ut et signal om vi er åpent parti. Og det er bra, uttaler KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad. Ropstad kan forstås dithen at Brækken benyttes som et profileringsobjekt for et mer åpent KrF. Jeg lurer på om sentralstyret i partiet forstår hvor ødeleggende dette er for partiet. Der vi som medlemmer stemmer inn representanter som står for noe - for at de skal være vår stemme i offentligheten og i beslutningsprosessene - ønsker vi at disse representantene ikke skal styres av imagebygging og mediestrategi.

Fundamentet for både KrF og KrFU bør være god kristendemokratisk tenkning. En tenkning fundert i nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd. Angrepet på ekteskapsinstitusjonen rammer barnas menneskeverd og begreper som kjønn, familie og foreldreskap er nå plukket i fra hverandre uten et troverdig alternativ.

Debatten i KrFU bør absolutt ikke være død, men høyst levende. Partiet har et forklaringsproblem. Vi ønsker svar!

Vårt Land melder at Gaute Brækken kan bli valgt inn i KrFUs sentralstyre til helgen. Landsmøtet bør sørge for at Brækken ikke blir valgt inn. Årsaken er at Brækken bryter med partiets syn på ekteskapet og barns rettigheter.

Etter valgnederlaget i KrF raser debatten om partiets vei videre, og nå ser ungdomspartiet ut til å bli en arena for denne kampen. Det er strukket opp en kunstig, men velregissert linje mellom det verdikonservative hjertesakspartiet på den ene siden, og det liberale kristendemokratiske verdipartiet på den andre siden. Det reaksjonære distriktspartiet mot det urbane nyoppussede folkepartiet. Det antiintellektuelle mot det elitistiske. Til og med sakene partiet jobber for er i ferd med å deles mellom disse to gruppene. De verdikonservative får ekteskapsloven, de liberale får saker som mijø og bistand. De av oss som aldri har ønsket å velge mellom en klar verdiprofil og kristendemokratisk forankring opplever at det konstrueres en kløft gjennom partiet. En majoritet i KrF vil ikke kjenne seg igjen i denne todelingen av partiet. De kandidater som klarer å samle disse fløyene vil bli partiets ledelse i årene som kommer.
 
Gaute Brækken forsøker å plassere seg i en åpen og inkluderende ideologisk profil og passer perfekt inn i regien "det todelte KrF". Han uttaler: – Det har skjedd mye i KrF de siste årene. Mange som sitter i sentrale posisjoner har et kristendemokratisk utgangspunkt. De er ikke så opptatt av å bruke bibelsitater, mener Brækken. På denne måten bygger han oppunder forestillingen av en antiintellektuell verdikonservativ KrF-gruppering som er utdøende. Grupperingen som utgjør fiendebildet er den gruppen KrF-ere som slår bibelvers i hodet på folk og synger salmevers istedet for å diskutere politikk. Men dette er en godt bevart myte. Ingen jeg kjenner engasjerer seg i KrF uten å være genuint engasjert i å skape et godt samfunn for alle. I det kristendemokratiske manifestet Brækken viser til slås det forøvrig tydelig fast at "Bibelen og kristendommen (...) gir inspirasjon og basis for vår kristendemokratiske tenkning”
 
For orden skyld ønsker jeg debatten om bekjennelsesparagrafen velkommen; det er partiets grunnlag og faktiske politiske standpunkter kandidater til lederverv skal prøves på. Kandidatens legning er uinteressant. Spørsmålet er om vedkommende står på partiets linje.
 
Brækken står nettopp ikke på partiets linje i synet på ekteskapet og barns rettigheter. Brækken ser ingen problemer med dagens ekteskapslovgivning. Adopsjonslovgivningen synes han er uinteressant så lenge ingen land Norge samarbeider med om adopsjon tillater homofil adopsjon. Brækken er imidlertid mot offentlig bruk av penger på assistert befruktning til lesbiske, og "støtter KrFU" i at dette er en oppgave for det private helsevesenet. Dette er en tilsløring all den tid det er Høyre som har argumentert sterkest mot assistert befruktning over startsbudsjettet - av samfunnsøkonomiske årsaker. KrF har hele tiden argumentert mot assistert befruktning til lesbiske (og enslige!) fordi barnet dermed fratas retten til å vokse opp med en mor og en far. Der alle barn før lovreformen Felles ekteskapslov hadde like rettigheter til sine biologiske foreldre, står vi nå i den paradoksale situasjon at barnas rettigheter er ulike og avhengig av hvordan barnet er unnfanget. Brækken er altså ikke mot assistert befruktning til lesbiske, men ønsker at tjenesten skal privatiseres. Til orientering er det kun Volvat Medisinske senter av private klinikker som foreløpig tilbyr denne tjenesten i tillegg til noen offentlige klinikker. Uansett bekrefter Brækken at han ikke står på partiets program. Etter min mening bør landsmøtet følgelig ikke velge ham, og heller ikke andre som ikke stiller seg helhjertet bak partiets familiepolitikk. Nettopp familiepolitikken fremheves som helt grunnleggende element i det kristendemokratiske manifestet til KrF. Grunnleggende avvik fra partiets familiepolitikk bør derfor ikke kvalifisere til sentrale tillitsverv i KrF eller KrFU.
 
Felles ekteskapslov ble lansert som en frigjøringsreform med en nøye planlagt regi. De som er mot reformen blir konsekvent fremstilt som inhumane og mot homofile. De som er for loven er de som kommer de svake til unnsetning. Flere pressgrupper som har jobbet mot lovreformen har en rekke ganger påpekt at homofile hadde fulle juridiske rettigheter med partnerskapsloven, og at loven ble lansert under falskt flagg. KrF og KrFU kan være stolte på vegne av sin familiepolitikk og forsvar av barns rettigheter. Partiet bør konsekvent avstå fra å gjøre det til en image-sak å være for eller mot reformen Felles ekteskapslov. Og denne saken bør ikke settes i motsetning til internasjonal rettferdighet og klimaspørsmål. Kristendemokratisk forankring gir kraft til engasjementet mot den ideologiske normendringen reformen representerer. Enda tydeligere blir dette når barns rettigheter er på dagsorden.
 
– Det er helt uproblematisk for meg at Gaute er homofil. Det sender nok ut et signal om vi er åpent parti. Og det er bra, uttaler KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad. Ved å henvise til signaleffekten som en viktig faktor så aksepterer dagens partiledelse at dette spørsmålet dreier seg om den konstruerte konfliktlinjen som er beskrevet ovenfor. Spørsmålet om Brækken egner seg som sentralstyremedlem blir da et spørsmål om hans image. Ropstad kan forstås dithen at Brækken benyttes som et profileringsobjekt for et mer åpent KrF. Ropstad burde heller svare at det eneste som betyr noe er hvilken politikk Brækken faktisk vil føre i ungdomspartiets viktigste organ. Det er dette landsmøtet skal ta stilling til til helgen. Jeg oppfordrer hver enkelt delegat til å stemme inn kandidater som stiller seg helhjertet bak partigrunnlaget. Slik kan partiledelsen fremme partiets standpunkt med integritet.
 
Morten Dahle Andersen
KrFU-medlem

Dette er ikke tiden for å kaste Høybråten. Det er tid for KrF til å gjenreise sine verdier kombinert med en folkelig profil. Det er tid for å droppe bekjennelsesplikten, blankpusse verdiene, arbeide frem en alternativ helhetlig politikk og vise at de er et parti for flere enn kjernetroppene.

Sentrum er dødt. Venstres leder trekker seg. Kristelig folkeparti gjør sitt dårligste valg siden krigen. Senterpartiet bidrar ikke vesentlig til det rødgrønne samarbeidet.

For Kristelig folkeparti sin del er dette intet mindre enn en katastrofe. Fra toppnoteringen på 13,7 prosent i 1997 er et valgresultat på godt under seks prosent dramatisk. KrFs notering fra 2005 med 6,8 prosent førte dengang til et bredt arbeid i partiet for å gjenreise partiet. En relativt fersk partileder Høybråten (2004-) lovte å arbeide for å styrke partiet og arbeide for å nå ut til nye grupper. Dette har ikke slått til. Nå ligger fire år foran partiet med mulighet til å blankpusse visjonen om et KrF-preget samfunn fra 2013.

Ethvert parti har sine kjernetropper (kanskje med unntak av Venstre som ifølge Skei Grande valgnatten må vinne sine velgere på nytt hver gang!). Arbeiderpartiet har en base i arbeiderklassen, Høyre er sterk i middelklassen, SV har akademikerne og innvandrere, Fremskrittspartiet de som ikke fikk gjennomslag i kommunen for nytt utbygg på hytta og senterpartiet bøndene. Kristelig folkeparti har på ingen måte bare det konservative bedehusfolket som det ofte sies, men også en stor gruppe verdibevisste velgere som ønsker et bredt folkelig parti som utgjør kjernen i det politiske sentrum.

Jeg tror følgende grep må gjøres for å gjenreise KrF, nå ut til nye grupper og mobilisere alle verdiopptatte velgere som står KrF nær, men som ikke stemmer KrF idag:

For det første må KrF blankpusse sine egne verdier. Inger Lise Hansen har ufortrødent gjentatt at KrF skal være kjent på et allsidig felt; ikke minst miljø og bistand. De fleste KrF-velgerne vil ikke velge mellom menneskeverd og miljø, ekteskapslov og bistand, et kristent-humanistisk grunnlag i lovgivningen og fattigdomsproblematikk etc. Snarere tvert imot er kjerneverdiene i kristendemokratisk tenkning nestekjærlighet, menneskeverd og forvalteransvar. Disse kjerneverdiene skal gjennomsyre all KrF-politikk. Det betyr at det er omsorgen for det ufødte livet og kvinner i en vanskelig situasjon som begge må være innslagspunktet i abortspørsmålet, omsorgen for de farløse barna som er innslagspunktet i spørsmålet med reformen felles ekteskapslov etc.

For det andre må KrF lære av braksuksessen fra 1997. KrF klarte å nå ut til helt nye velgergrupper; ikke minst kvinner i offentlig sektor. Jon Lilletuns profil er drømmen for de fleste unge KrF-ere. Kjell Magne Bondeviks styringsdyktighet kombinert med samarbeidsevner som er sjeldne i norsk politikk har gitt mange et politisk forbilde for resten av livet. KrF som et bredt kristendemokratisk sentrumsparti må kommunisere sine verdier på en ny og frisk måte. Partiet må være proaktivt og være stolt av sine verdier. Bjørg Tørresdal proklamerte tidlig i valgkampen at ekteskapsloven var kjørt. KrF kan ikke være kjent av en slik defensiv holdning til kjernespørsmålene. Partiet har tvert imot tapt stort på å ikke spille dette kortet i valgkampen. 60 % av det norske folket er imot reformen Felles ekteskapslov; hvorfor har ikke KrF ditt disse et relevant og godt alternativ?

For det tredje er KrFs bekjennelsesparagraf er utdatert. Den dyktige muslimske valgkampkoordinatoren er et godt eksempel på dette. Dyktige verdibevisste velgere skal gi sitt samtykke til partiets verdigrunnlag og ikke en religiøs grunnoppfatning. Bekjennelsesplikten underslår at religion og politikk er to atskilte sfærer som ikke videre bør blandes. Det betyr ikke at tro er uinteressant som politisk handlingsgrunnlag eller at religiøse symboler skal vekk fra offentligheten. Snarere tvert imot trenger vi et parti som står for trosfrihet nasjonalt og internasjonalt, og som kan kommunisere prinsipielle standpunkt inn i en offentlighet som blir stadig mer preget av politiske spørsmål.

KrF må til sist vise at de har en helhetlig politikk og markere sine saker sterkere i årene som kommer. Dagfinn Høybråten sa i partilederdebatten valgnatten følgende:

-Vi vil være litt mindre opptatt av de store kompromissene, og mer opptatt av å markere egne verdisaker som menneskeverd, fattigdomspolitikk etc.

Veien til vekst for KrF er altså en sterkere og tydeligere, men helhetlig verdiprofil. KrF må kort sagt vise at de er partiet for flere enn kjernetroppene. Slik kan de igjen bli det dominerende partiet i norsk sentrum. Dagens blokkdeling fører til en polarisering som FrP og Ap nyter godt av. For de av oss som mener at enkeltmenneskets frihet er fellesskapets ansvar må ha et nytt sterkt sentrum. Jeg ønsker Høybråten lykke til med å gjenreise partiet og skape grobunn for en sterk innovativ kultur i partiet fremover:

- Vi kommer til å stå på den sentrumskursen som landsmøtet har valgt. Vi må gjenreise sentrumsalternativet i norsk politikk. Norsk politikk må ha rom for et kraftfullt sentrum, sa Høybråten helt korrekt i nattens partilederdebatt.

Tiden frem til 2013 er kort! Lykke til!

 et godt reflektert svar til Nordisk nettverk for ekteskapet skriver Jenny Skumsnes Moe i Vårt Land onsdag 9. september følgende: ”Mitt anliggende var at kirkevalget 2009 ikke kan avgjøres på dette (holdningen til reformen felles ekteskapslov), eller noe annet spørsmål alene – det trengs et videre perspektiv når det nå skal stemmes”. Dette er godt sagt, og Nordisk nettverk for ekteskapet deler Skumsnes Moes synspunkt. Det er en rekke spørsmål som fortjener oppmerksomhet ved et kirkevalg og Skumsnes Moes eksempler er alle gode eksempler på saker som fortjener oppmerksomhet ved et kirkevalg. De engasjerte i vårt nettverk har selv et allsidig engasjement i flere samfunnsspørsmål og undertegnede har i en årrekke ment at forvaltning av miljø og forholdet til de fattige er helt sentrale spørsmål for vår kirke og vår kirkeledelse.

Når vi likevel har valgt å gjennomføre en kartlegging av samtlige kandidater til kirkerådsvalget – med utgangspunkt i reformen felles ekteskapslov – så er grunnen til det ene og alene at vi er en interesseorganisasjon som har reformen felles ekteskapslov som arbeidsområde. Vårt mål er å sette følgende spørsmål på dagsorden i forhold til valget 2009: Ekteskapet er en institusjon for én mann og én kvinne, og barnets biologiske far og biologiske mor er som utgangspunkt barnets foreldre. Det er en rekke viktige saker som fortjener oppmerksomhet ved et kirkerådsvalg, men vårt mandat er begrenset til den dagsorden som er satt ovenfor. Dessuten står alle aktører fritt til å engasjere seg på samme måte som oss. Både kandidater til kirkerådsvalget og utenforstående grupper har mulighet til å engasjere seg. Noen har gjort det og flere burde gjøre det. Vi anerkjenner Åpen kirkegruppe sin demokratiske rett til å arbeide for sitt syn og sine kandidater, og vi har selv oppfordret til å bruke vårt materiale for å tydeliggjøre skillelinjene ved dette valget.

I forkant av denne kartleggingen og underveis i den senere mobiliseringen for våre kandidater (som du finner på www.bevarekteskapet.no/kirkevalget) har vi vurdert nøye om vår strategi fører til en politisering av kirkevalget. Vi har konkludert med at Den norske kirke reelt sett står ovenfor en mulig implementering av reformen Felles ekteskapslov, og at politiseringen av kirkevalget allerede er et faktum da en rekke politiske grupperinger har engasjert seg for endre kirkens syn. Motivasjonen bak kartleggingen er å bidra til at Den norske kirke fortsatt kan være en verdibærer i samfunnet for ekteskapet mellom mann og kvinne og barns rett til mor og far. Vårt anliggende har vært å gi kirkemedlemmene kunnskap om kandidatenes syn på ekteskapet og dermed også barns rett til sine foreldre.

Vi mener at dette spørsmålet er av så avgjørende karakter for kirken som verdibærer at vi oppfordrer alle til å stemme på våre anbefalte kandidater ved kirkevalget. Man trenger, for å svare på Skumsnes Moes spørsmål, ikke ha en mening om dette spørsmålet for å ha en teologi, men man trenger en mening om dette spørsmålet for å være leder i Den norske kirke. Satt på spissen: Skal Den norske kirke være en passiv institusjon som ukritisk implementerer politiske reformer eller skal den være en aktør som stolt fremholder sitt syn på barnas rett til biologiske foreldre – og dermed de svakestes sak?

Morten Dahle Andersen, Nordisk nettverk for ekteskapet

Med gjentatte dårlige meningsmålinger trenger KrF sårt fornyelse, og jeg mener at denne fornyelsen må lede til en refleksjon om hvilke grupper de faktisk har potensiale til å nå. KrF idag slites mellom "grunnfjellet" og nye grupper som potensielt kan stemme på KrF på grunn av den sosiale profilen. Men KrF glemmer fort at det mellom disse gruppene er en stor verdibevist gruppe som ønsker solide, reflekterte og gjennomarbeidede ressonement basert på KrFs gitte verdiforankring. En gruppe som ikke vil velge mellom ekteskapslov og miljø. Desverre klarer ikke dagens KrF-ledelse å skape begeistring for egne saker og tro på at KrF er et viktig alternativ.

Jeg kommer likevel til å gi partiet min stemme ved høstens valg og oppfordrer alle verdibevisste velgere til å gjøre det samme. Å spre stemmene på marginale kristne partier er ikke bare en dårlig strategi, men også en falliterklæring i håpet om å være en forvandlende kraft i samfunnet - der beslutningene faktisk tas.

Velgere som prioriterer ekteskapet og barns rettigheter når de stemmer ved stortingsvalget 14. september ønsker å fremme partier som realpolitisk vil reversere hele eller deler av reformen felles ekteskapslov. Det er naturligvis hyggelig med gode programformuleringer, men vi vil mer!

Nordisk nettverk for ekteskapet er en aksjonsgruppe som vil utfordre alle partier på å jobbe mot felles ekteskapslov. Årsaken til dette er at normgrunnlaget i lovverket knyttet til familiepolitikk er forskyvet i retning av sterkere oppløsning av de familieverdiene som har bundet vår kultur sammen i årtusener. Ekteskapet har blitt betraktet som en økonomisk, juridisk og praktisk ramme om familielivet som gir trygghet for ekteparets felles barn. I den nye loven er ektepars status nedgradert til å være bundet av en sentimental kjærlighetspakt der barn konstrueres for foreldrenes skyld. For å sitere Inge Lønning: Stortinget vedtok ifjor at «at noe som er forskjellig, ikke er forskjellig og at en minoritet ikke er en minoritet». For ordens skyld; at barn konstrueres betyr ikke at jeg legitimerer å i etterkant kalle disse barna for "konstruerte barn". Det er intensjonen som er problemet - nemlig statsinitiert farløst foreldreskap - og ikke de barna som allerede er kommet til verden og som følgelig har samme menneskeverd som alle andre.

For å få gjennomslag for dette synet (som riktignok har store deler av befolkningen bak seg) må vi skape en ny og sterk verdiallianse på familieområdet. I denne sammenhengen snakker vi ikke om kontantstøtte, livsvernsspørsmål eller rettigheter til permisjon og samvær med barna. I disse spørsmålene vil verdialliansen sprekke ved første korsvei. Nei, vi snakker om en allianse som ønsker å ivareta de grunnleggende verdiene knyttet til ekteskap, familie og foreldreskap slik vi finner de som verdier opp i gjennom historien. Det er kort og godt en allianse som bygger på følgende to forutsetninger:

1. Ekteskapet er en institusjon for én mann og én kvinne.
2. Barnets biologiske far og biologiske mor er som utgangspunkt barnets foreldre.

De to partiene med stortingsplass som er klarest i sine formulering idag er Frp og KrF. Det er ingen tvil om hvor disse partiene står. Desverre har KrF den siste tiden valgt en strategi der de forsøker å så tvil om intensjonen i FrPs standpunkt. KrF må gjerne konfrontere Frp. Vi forstår at KrF ikke ser grunnlag for regjeringssamarbeid med Frp. Men i spørsmålet om ekteskapet og barns rett til sine foreldre så har partiene samme politikk. Det skader KrF sin egen troverdighet dersom feilinformasjonen om Frp når det gjelder felles ekteskapslov fortsetter. Per Sandberg er 1. nestleder i Frp. Mandag 25. mai uttalte han i Politisk Kvarter i NRK at Frp vil reversere felles ekteskapslov. I Vårt
Land 2. juli understrekes det samme av Ulf Erik Knudsen, som er familiepolitisk talsperson i Frp.

I september skal det velges 169 stortingsrepresentanter. I dag har KrF 11 stortingsrepresentanter.  Dersom hele eller deler av reformen felles ekteskapslov skal reverseres så er det åpenbart at det må
det dannes et flertall i Stortinget bestående av flere partier enn bare KrF. KrF-kampanjen mot Frp med utgangspunkt i felles ekteskapslov skaper nå usikkerhet om hvor KrF selv står. Velgere som prioriterer ekteskapet og barns rettigheter når de stemmer ved stortingsvalget 14. september ønsker å fremme partier som realpolitisk vil reversere hele eller deler av reformen felles ekteskapslov. Nå må velgerne i Høyre, Venstre, AP og Senterpartiet utfordres til å la verdisakene avgjøre partivalget
i september. Det er disse velgerne som skal hentes inn til en sterk politisk verdiallianse.

Igår overkjørte Trond Giske kirkens demokratisk valgte organer ved å velge ut en annen biskop enn den som fikk flest stemmer ved den kirkelige avstemningen.

Tanja Garthus skriver på verdidebatt.no: – Regjeringen har vært pådrivere for at Den norske kirke skal være mer demokratisk. Selv overkjører de demokratiske bestemmelser når det passer dem selv og deres politiske agenda.

På den måten setter hun briljant ord på den arroganse og det hykleri som Regjeringen her farer med. Den rødgrønne Regjeringen har krevet at Den norske kirke skal iverkesette store demokratiske reformer for å bli en fri folkekirke. Hvordan mener Trond Giske at Den norske kirke skal stimulere til engasjement og tiltrekke seg mennesker som ønsker demokratisk styring så lenge han overkjører de samme organer når det passer ham.

Dette er et prinsipielt spørsmål og dreier seg naturligvis verken om Kjetil Aano eller Erling Pettersen. Det dreier seg heller ikke om deres teologiske profil eller homofilisyn. At kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen uttaler at Pettersen vil bli en god biskop i Stavanger er nærmest en avsporing og dessuten er selvfølgelighet. Men det viser at kirkeledelsen er i lomma på Giske uten kraft til å demonstrere mot statens maktarroganse.

Norsk luthersk misjonssamband, Normisjon og Indremisjonsforbundet diskuterer i sommer muligheten for å opprette kirkerettslige alternativ til Den norske kirke. Jeg mener at det er tid for en samling av de frikirkelige lutherske kirkesamfunn. Den evangelisk-lutherske frikirke bør søke sammen med lekmannsbevegelsen og bygge et troverdig og sterkt alternativ til Den norske kirke.

Til syvende og sist rammer disse vedtakene Den norske kirkes identitet som trossamfunn. En kirkeledelse som ikke står sentralt i Den norske kirke og som benytter den som et politisk redskap tapper den for kraft. Et trossamfunn skal ledes av troende mennesker som anser Kristus som Herre. Anakronismen statskirken bør snarest overlates til seg selv.

– Deres seriøsitet er svekket, er ifølge Vårt Land KrF-leder Dagfinn Høybråtens respons på Nordisk nettverk for ekteskapets angrep på lederen til ungdomspartiet til Fremskrittspartiet Ove Vanebo.
 
Bakgrunnen er at Vanebo 16. Juni i flere medier hevdet at FrP trolig vil snu i synet på ekteskapslovgivningen. Dette forsøket på å bortforklare landsstyrevedtaket og så tvil om Fremskrittspartiets program fikk lederen for det nordiske ekteskapsnettverket til å uttale følgende til Vårt Land: – FrP har de mest krystallklare programformuleringene av samtlige partier på dette området, selv om også KrF er tydelige. Dersom FrP får gjennomslag for sine programformuleringer så er det ikke noe igjen av reformen felles ekteskapslov, sier Jan Harsem.
 
Dette utspillet fra lederen i Nordisk nettverk for ekteskapet setter sinnene i kok hos KrF-ledelsen: "Det er vanskelig å forstå Harsem på noen annen måte enn at han fortvilet prøver å holde Frp i folden. Men hans begrunnelse holder ikke og svekker dermed seriøsiteten fra dette nettverkets side", uttaler Høybråten til Vårt Land 27. Juni. Harsem utdyper nettverkets ståsted slik: – KrF har noen formuleringer som er svært tydelige, men de er ikke så konkrete på disse lovene som Frp er. Med disse lovene henviser Harsem til bioteknologiloven, adopsjonsloven og barneloven som i tillegg til ekteskapsloven er berørt av familiereformen. Disse lovene er konkret nevnt i FrPs program mens KrF har nøyd seg med å slå fast prinsippene for sin familiepolitikk i litt mer generelle ordelag.
 
For KrF og Dagfinn Høybråten er det mye som står på spill, og en kjapp politisk analyse avslører at ekteskapsloven er en viktig sak for KrFs troverdighet foran kommende Stortingsvalg. Fremskrittspartiet og Kristelig folkeparti kniver om tildels de samme velgerne i det verdikonservative og kristenkonservative landskapet. Dette har ført til at Fremskrittspartiet har markert seg som et parti for verdikonservative kristne blant annet ved ønsket om å flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem, og ønsket om en ny ekteskapslovslovgiving. Mange analytikere har ment at dette er et forsøk på å fiske i KrFs velgerdam, og partiledelsens tilstedeværelse på kristne sommerstevner har understreket dette engasjementet.
 
Det må imidlertid være lov å spørre om ikke Fremskrittspartiet faktisk gjør noen vedtak fordi de faktisk mener det de står for. I den brede alliansen mot endringene i familielovgivningen har Fremskrittspartiet og KrF vært de to eneste partiene på Stortinget som har støttet den massive bevegelsen som har jobbet mot endringene i lovverket. Det er dette poenget som det nordiske nettverket har ønsket å synliggjøre. Når Vanebo uttaler at FrPs motstand kun er en generasjonskonflikt og vil endres ved neste korsvei så sår han tvil om partiets egen integritet. De som har fulgt denne saken vil likevel forstå at FrPs motstand er betydelig, og at denne motstanden har godt feste i partiet.
 
KrF er livredd for å bli klistret til FrP i den kommende valgkampen. Men enda verre; det ville vært en katastrofe for KrF hvis det skulle vise seg at FrPs troverdighet om det siste årets viktigste fanesak skulle være sterkere enn deres egen. Enhver insinuasjon om at FrP står sterkere enn KrF i denne saken er farlig for KrFs velgergrunnlag. På den annen side ser KrF ut til å være redd for å løfte ekteskapsloven for høyt i valgkampen, til det er sjansen for å bli klistret til et homofiendtlig omdømme for sterkt. KrF balanserer derfor på en vanskelig knivsegg. På den ene siden vil de fremme seg selv som et bredt verdiparti med bistand, miljø og fattigdomsbekjempelse som sentrale merkevarer. På den andre siden står de i fare for å miste mange verdiorienterte velgere til et verdikonservativt FrP. Dette forklarer KrFs voldsomme engasjement når FrP tidligere i år vedtok et ja til aktiv dødshjelp. For ordens skyld vil jeg bemerke at jeg synes vedtaket om å åpne for aktiv dødshjelp er et svært ulykkelig vedtak.
 
Men hvorfor tyr KrF til så sterke karakteristikker av Nordisk nettverk for ekteskapet? KrF har hele tiden fremholdt nettverket som en sentral samarbeidspartner og en dyktig aktør i den felles sak de kjemper for. Det er vanskelig å forstå Høybråten annerledes enn at dette er et ledd i avstandstaken til FrP. Dessuten vil det som sagt være krise for KrF om FrP skulle ha sterkere integritet i denne sterke symbolsaken for kristenfolket enn dem selv. Nordisk nettverk for ekteskapet og andre pressgrupper er ufarlige så lenge de holder seg til å være premissleverandører knyttet til det prinsipielle i saksområdet. Så snart gruppene utfordrer KrFs egen programformulering forsøker partiet å itvilsette nettverkets integritet. På sikt vil dette skade saken og ved å bruke et slik maktspråk risikerer KrF å bli enda mer fjern fra sin mest trofaste velgerskare. Høybråten ville tjent på å gå noe mer forsiktig i dørene og lest Harsem i beste mening. Men det er noe som er viktigere for partiet; nemlig regjeringsmakt. Og spørsmålet om regjeringsmakt er et strategisk spørsmål som av og til kan føre til at de prinsipielle spørsmålene blir nedprioritert i en hektisk valgkampinnspurt.
 
KrF og FrP må nå slutte å krangle om de samme verdivelgerne! Nå må de begynne å jage Høyre, SP, Venstre og AP. Det er der de skal hente velgere. Ikke fra hverandre. Den postmoderne normoppløsningen må synliggjøres gjennom kunnskapsbasert politisk argumentasjon. Da vil mange velgere i AP – H  - SP og Venstre, kanskje også SV, se alvoret i å gi fortsatt politisk kraft til en felles ideologi på tvers av partigrensene som utfordrer selve demokratiet. Både KrF og FrP har høy troverdighet i spørsmålet om ekteskapslov og familieverdier. Vi trenger begge i kampen for en ny kurs!

Ifølge Stiftelsen kirkeforsknings (KIFO) undersøkelse ISSP Religion 2008 har andelen med en gudstro i Norge blitt redusert fra 78% til 68% siden 1990. To spørsmål bli aktuelle: Hva er årsaken til dette? Er det noe kirken kan gjøre for å "ta igjen terreng"?

KIFO-forskeren Pål Ketil Botvar mener at utviklingen må forstås som en del av den alminnelige samfunnsutviklingen. For det første nevner Botvar tilflyttingen til byene (urbanisering), deretter utdanningsnivå og innvandring. Urbaniseringen fører til at den lokale kirken, selv om den ligger nærmere, blir fjernere. Med høyere utdanningsnivå følger samtidig svakere kirkesøkning og trostilhørighet. Innvandring fører til at det religiøse bildet endrer seg over tid. Ikke bare kommer det mennesker med muslimsk tilknytning, men også en rekke katolske og kristne mennesker. Den katolske kirke i Norge har for eksempel opplevd en sterk økning på grunn av økt innvandring.

En klassisk modell for hvordan samfunnet blir mindre religiøst finner man i de tidlige skriftene til religionssosiologen Peter Berger (bla The sacred canopy). En såkalt sterk "sekulariseringsteori" går ut fra at når samfunnet blir mer sekularisert (sterkere skille mellom religion og samfunn) vil befolkningen bli mindre religiøse. Senere tar Berger oppgjør med dette ståstedet blant annet ut fra analyser over det amerikanske samfunnet. I USA har sekulariseringen vært tiltagende, men det ser ikke ut til at det påvirker religiøsiteten.

En annen bevegelse som utfordrer de sterke sekularingsteoriene er nyreligiøsiteten. Aftenposten skriver: "Blant unge mennesker er andelen nyåndelige størst. 30 prosent av de spurte mellom 18 og 34 år oppgir at de ser på seg selv som ikke religiøse". På nye dating-kanaler på nett er "åndelig, men ikke religiøs" en vanlig religiøs preferanse. Den høye andelen er et sterkt signal til kirken om at den ikke har lykkes i å fange opp en stor gruppe unge mennesker som er åndelig søkende.

I tillegg til dette nevnes økt individualisering, og at postmoderne mennesker ikke slår seg til ro med de svarene de får gjennom den kristne tro eller av åndelige autoriteter. Jeg vil for egen del legge til en teori. Jeg tror at den vestlige kirke har lagt så avgjørende vekt på den intellektuelle og private siden av troen at fellesskapsaspektet har forsvunnet. Dessuten har opplevelsen og erfaringen blitt nedvurdert til fordel for den kognitive siden av troen. Spørsmålet blir lett: "Er dette relevant?". For den unge generasjonen som spør "what`s in it for me?" vil kirken slite med å finne et troverdig svar så lenge den ikke kan gi representere en positiv identitet som simpelthen fungerer.

Jeg tror at den kristne tro og den kristne kirke har store uforløste ressurser som også det moderne mennesket av 2009 trenger. Den kraftige livstroen - som overgår døden - gir mening og håp også i dag. Det kristne menneskesynet som alltid har den svakeste som et mål er en sterk utfordrer til en forbrukermentalitet som betrakter mennesket som et middel og ikke et mål i seg selv. Det kristne idealet om å elske sin neste som seg selv åpner for å motta og gi omsorg. Troen på Gud gir en grunn til takknemlighet og god grunn til å forvalte skaperverket på en god måte. Den kristne gudstjenesten og høytidene gir rytme og potensielt langsom tid i en hastig verden. Men til syvende og sist er selvsagt spørsmålet om religion et spørsmål om sannhet. En dyp erfaring av at det er noe i dette - nettopp for meg.