Morten Dahle Stærk

Alder: 38
  RSS

Om Morten Dahle

Jeg er generalsekretær i Menneskeverd og tidligere forlagssjef i Luther forlag. Ideen om hvert enkelt menneskes unike verdi, uavhengig av egenskaper, må tilkjempes i hver generasjon. Menneskeverds livsberettigelse er å gi stemme til det stemmeløse livet, løfte frem likeverdet som et alternativ til sortering og peke på livshjelp som alternativet til kravet om dødshjelp.

Følgere

Hvem forsvarer barnets rettigheter?

Publisert 5 måneder siden

Hvordan forholder Den norske kirke seg til dilemmaet om abort når de ikke tar stilling til selvesaken? Her etterlyser Menneskeverd klarere standpunkt.

Skrevet av Maria Victoria K. Aanje, kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd og Morten Dahle Stærk, generalsekretær i Menneskeverd.

Det har vært svært stille fra Den Norske Kirke (DNK) i lang tid når det gjelder abortspørsmålet. Når det stormet rundt paragraf 2c i fjor høst, var det også helt stille – det til tross for at Kirken gjennom historien har spilt en aktiv rolle i samtalen og i debatten om abort. Fredag 15. februar ble stillheten brutt ved den mye omtalte uttalelsen «Samtalen om abort – et bidrag fra bispemøtet».

Krav på vern. 

Menneskeverd er glad for at biskopene slår fast at kirkens syn er at livet starter ved unnfangelsen og at fosteret har krav på vern. Den norske kirke har som institusjon ofte stått i bresjen for å forsvare den svake parts rettigheter og belyser sitt syn på dette også her. Det som likevel blir problematisk, og den store floken som ikke er like lett å løse opp, er at man på den ene siden sier at fosteret skal ha krav på vern, samtidig som man slår fast at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Det blir med andre ord vanskelig er å lese uttalelsen som noe annet en at Den norske kirke nå gir opp kampen mot abort og for at denne skal få rettslige konsekvenser. Vi mener disse to forholdene ikke kan forenes – rent prinsipielt. 

Det er ingen tvil om at uttalelser fra enkeltpersoner og enkelte virkemidler har lagt stein til byrden for kvinner opp gjennom historien. Der har biskopene et viktig poeng. Oppsøkende aksjoner som har invadert kvinners private liv står i sterk kontrast til hvordan vi i Menneskeverd mener man skal møte sårbare kvinner i en vanskelig situasjon. Det er på sin plass å erkjenne og beklage dette. Men debatten i dag står neppe her. Menneskeverd står sammen med enkelte samfunnsstemmer og politiske røster ganske alene om å påpeke den diskrimineringen som skjer ved at for eksempel mennesker med Downs syndrom har svakere rettsvern enn andre grupper. Vi skulle ønske at biskopene var tydeligere i sin kritikk av dette.

Burde være mulig. 

Vi vet ikke hvordan en strammere abortlovgivning ville slått ut i våre nordiske land. Med alle de sosiale støtteordninger vi har til rådighet, så burde det være mulig å stramme inn lovverket og samtidig ivareta både kvinnen og fosteret. Dette er Menneskeverd sitt mål: Vi ønsker å være der for den som trenger støtte - enten det er fosteret, kvinnen eller den familien som får beskjed om at barnet har ekstra utfordringer. Men det er en av disse stemmene som ikke høres, og vi ønsker å synliggjøre denne stemmen. I likhet med Menneskeverd har Den norske kirke også vært en trofast forvarer og løftet frem denne stemmen i den offentlige debatten. Men nå ser vi dessverre et linjeskift hos en god alliert. Det er både beklagelig og vemodig. Menneskeverd opplever at Den norske kirke ikke tar konsekvensen av sitt eget menneskesyn. Det er interessant å stille spørsmålet om hvordan kirken hadde forholdt seg til dette spørsmålet dersom de hadde opinionen på sin side? Hadde de vært mer tydelige?

Det kan ikke være slik at et godt og velfungerende samfunn beror på tilgang til abort eller ikke. Vi kan ikke slå oss til ro med en slik måleparameter. Vi vil heller oppfordre Den norske kirke til å strekke seg etter et samfunn der abort er overflødig. Et godt samfunn legger til rette for gode støtteordninger, offensive hjelpetiltak og god familie- og seksualveiledning i skolen, som igjen bidrar til å hindre uønskede aborter. I alle andre segmenter av samfunnet jobber man mot en null-visjon, og man opprettholder dette som sitt høyeste ønske og mål selv om man til tider opplever visjonen som en utopi. Forebygging av trafikkskader og antall tapte liv i trafikken er et godt eksempel. Ja, det er utopi å forhindre alle trafikkulykker, men det er likevel det ærbare målet man strekker seg etter i jobben for økt trafikksikkerhet i Norge. Det er flott at biskopene påpeker at det er et gode at antall aborter går ned, men vi må se på lovverk, sosiale ordninger og forebyggende arbeid i en helhet.  

Svare. 

Vi ønsker å utfordre biskopene til ikke bare å analysere debatten og historien gjennom de siste 40 årene, men svare på hvordan man skal vekte disse rettighetene mot hverandre, rent prinsipielt? Vi ønsker en modig kirke som står opp for livet og tar konsekvensen av sitt syn på at livet har verdi og starter fra unnfangelsen. Nå fremstår uttalelsen med en selvmotsigende dobbelthet, og Kirken vikler seg inn i en floke den snarest bør komme seg ut av.

Gå til innlegget

Menneskeverds kamp mot sorteringsparagrafen

Publisert 8 måneder siden

Ellen Hageman løfter frem svært viktige spørsmål og problemstillinger i sitt leserinnlegg 6. november. Det underliggende temaet, slik jeg leser det, er hvordan vi kan ha en respektfull samtale om så ­vanskelige etiske dilemmaer. Menneskeverd ser på det som en viktig oppgave å skape ­undring og rom for den vanskelige samtalen. Vi er opptatt å få folk i tale som ikke vanligvis kjemper sammen om disse sakene. Samtale­kvelder på Litteraturhuset i Oslo med temaer som sortering, fosterdiagnostikk og sist i forrige uke aktiv dødshjelp, er eksempler på dette.

På den annen side har organisasjonen et klart mål om å påvirke politiske beslutninger og folks holdninger. Vi ønsker å være en tydelig stemme til forsvar for de svakeste blant oss. Menneskeverd har flere ­ganger reist spørsmålet om f.eks. engang­stønad, men Hageman utfordrer oss på en ­viktig måte samtidig å kjempe tydelig for ­funksjonshemmedes rettigheter.

Jeg tenker at det ikke er noen ­motsetning mellom å skape rom for refleksjon og samtidig drive politisk påvirkning og være ­tydelig når det trengs. Vår vurdering er at det har vært et sjeldent tidsvindu for å gjøre noe med abortlovens paragraf 2c og tvillingabort; det er gode mulig­heter for at KrF får dette kravet gjennom i ­regjeringsforhandlingene. Nettopp fordi KrF står i en historisk maktposisjon, ­mener vi at vi må «hjelpe dem» til å prioritere kampen mot sorteringssamfunnet når det virkelig gjelder.

Jeg forstår det slik at Hageman selv er skeptisk til paragraf 2c og at vi er enige om selve saken. Jeg er også veldig glad for alle gode ord om Menneskeverds arbeid. Vi mener, på tross av at det er et ­krevende offentlig ordskifte, at det er nødvendig å kreve polisk handling på dette tids­punktet. Vi lytter likevel med interesse til viktige innvendinger og tar med oss dette ­videre. Vi trenger slike viktige stemmer som ­Hageman i denne debatten, og sammen har vi en viktig jobb foran oss!

Gå til innlegget

Feil svar på riktig spørsmål

Publisert 11 måneder siden

Ingen stat har rett til å ta livet av sine egne borgere selv om intensjonen er aldri så god.

I sitt svar 25. august fortsetter Levi Fragell å trekke frem enkelteksempler på religiøse ledere som støtter aktiv dødshjelp. Interessant nok er flere av de klareste stemmene mot dødshjelp i Norge ikke-religiøse. Det er altså Fragell som holder liv i myten om at dette er «kristenfolkets» sak. I land som har åpnet for dødshjelp, skjer det naturlig nok en endring i holdningene til alle livssynsgrupper ettersom lovverket skaper holdninger.

Det bekymringsverdige i Benelux-­landene er mangelen på aktiv motstand mot at stadig flere mennesker og stadig flere grupper får tilgang på dødshjelp – det være seg barn, psykisk syke eller ­demente. Fragell kaller dette for den «påståtte utglidningen». Morten Magelssen, Daniel Joachim Kleiven og Morten Horn har dokumentert godt at det har skjedd en utglidning uansett om man vurderer antall, diagnoser eller grupper pasienter. Det er heller ikke overraskende – gitt at argumentet om selvbestemmelse er så fremtredende i diskusjonen. Det presser frem dødshjelp for stadig flere grupper. Fragell selv argumenterer med retten til selvbestemmelse over eget liv, i så fall er det Benelux-modellen som ligger nærmest.

Fragell peker likevel på Oregon-­modellen som er innført i flere stater i USA. Den forutsetter en streng regulering av dødshjelp ­begrenset til livets sluttfase ved antatt ­levetid på under seks ­måneder. Det er ingen krav til at pasienten lider. ­Modellen er altså basert på det motsatte av selv­bestemmelse: Hvem som har rett på dødshjelp, er overgitt til beslutningstakernes og legenes dom. Filosofiprofessor Lars Johan Materstvedt påpeker på Verdidebatt at om Norge velger denne modellen, vil mange pasienter være «henvist til sitt lidelseshelvete fordi noen andre mener at de lider på feil måte.»

Jeg har all grunn til å tro at Fragell og forkjempere for dødshjelp ønsker å lindre ­pasientens smerte. Der står vi sammen. Den gode nyheten er at med dagens kunnskap og tilgjengelig kompetanse kan vi ­lindre så godt som all smerte i dødens siste fase. Da blir dødshjelp feil svar på riktig spørsmål – nemlig: Hvordan kan vi unngå at ­mennesker dør med store lidelser? Flertallet av ­norske stortingspolitikere, lege­foreningen og fremstående representanter innenfor ulike livssyn står sammen om en grunnleggende ­humanistisk tilnærming til dette spørsmålet: Ingen stat har rett til å ta livet av sine egne borgere selv om intensjonen er aldri så god. Det vil ramme menneskeverdet til de aller svakeste blant oss.

Trykket i Vårt Land 29. august 2018.

Gå til innlegget

En avsporing

Publisert 11 måneder siden

Snarere enn å bruke livssyn som argument i dødshjelp-debatten, så burde Levi Fragell diskutere konsekvensene ved en legalisering.

Livssynshumanist Levi Fragell velger en underlig og snedig strategi når han i Vårt Land 22. august skriver at det finnes eksempler på kristne som er for dødshjelp. Det er forøvrig samme argumentasjon som lederen for Retten til en verdig død, Ole-Peder Kjeldstadli har brukt flere ganger.

Gammelt nytt. 

Det er en kjent sak at enkelte kirkelige talspersoner har ytret seg positivt til aktiv dødshjelp, i likhet med at du finner kirkeledere som står for ulike synspunkt i nær sagt alle politiske spørsmål. Mer interessant er hvilket samfunn vi vil få om aktiv dødshjelp innføres.

Menneskeverd er en klar forsvarer for ideen om menneskets ukrenkelige verdi. Vi er ikke en kristen organisasjon, men bygger på det kristne menneske-
synet. Det virker litt utdatert når Fragell hevder at vi støtter oss til litteratur fra 80-tallet. Advarselen om at en åpning for dødshjelp vil ramme svake grupper, står ved lag, men det er først og fremst fordi funksjonshemmedes organisasjoner selv har stått i første rekke for å advare mot en legalisering. I 2017 fikk en 11-åring med cyctisk fibrose dødshjelp i Belgia etter at landet åpnet for dødshjelp for barn i 2016. Ser ikke Fragell at dette fundamentalt endrer hvordan vi ser på syke mennesker?

Urovekkende endring. 

Bak slagord som «en barmhjertig død» og «en verdig død» venter en urovekkende endring i synet på menneskers verdighet. Hvilket signal sender samfunnet til «svake» grupper i samfunnet når vi aksepterer døden som utvei når mennesker lider eller har ulike handikapp? Hvor vil Fragell sette grensen? Vil han, som i Nederland, åpne for dødshjelp for psykisk syke eller demente? Vil han akseptere dødshjelp for nyfødte barn med alvorlige sykdommer?

Den australske forskeren og dødshjelp-aktivisten David Goodall (104) døde 10. mai som resultat av assistert selvmord ved en klinikk i Sveits. Goodall hadde verken en livstruende sykdom, uutholdelige smerter eller kort tid igjen å leve. Han uttalte til australske ABC: «Jeg er lei meg for at jeg har blitt så gammel. Jeg er ikke lykkelig, jeg vil dø. Det er egentlig ikke trist, men det er trist hvis man blir forhindret.» Man kan innvende at dette er et ekstremt synspunkt – å gi dødshjelp forårsaket i livstretthet, men dette blir seriøst debattert i Nederland. Hvis man først aksepterer prinsippet om selvbestemmelse, kan man ikke 
anklage mennesker for å gjøre seg bruk av den.

Barmhjertighetsidealet

Erik Lunde begrunner godt i Vårt Land 8. august hvorfor «barmhjertighet» ikke kan være noen blankofullmakt i denne debatten. Han bruker Nederland som eksempel der også bevisstløse pasienter og nyfødte gis dødshjelp: «Denne praksisen begrunnes i ‘barmhjertighet‘. Tilhengerne mener det er en omsorgshandling. Ifølge dem er det samfunnets plikt å la de syke og døende slippe – også når de ikke selv kan gi uttrykk for et slikt ønske.» Barmhjertighetsidealet innføres ikke med aktiv dødshjelp, det har alltid ligget til grunn for omsorg ved livets slutt.

Snarere enn å bruke livssyn som argument i dødshjelp-
debatten, så burde Fragell diskutere konsekvensene ved en 
legalisering. Å ta et menneskeliv blir ikke mer etisk riktig om det er en kristen, muslim eller livssynshumanist som setter dødssprøyten. Det hviler på tilhengerne for legalisering å begrunne hvordan dette skal skje uten at vi samtidig kommuniserer til syke mennesker: «vi har ikke mer å gjøre for deg».

Trykket i Vårt Land 24. august 2018. 

Gå til innlegget

Et nytt syn på døden

Publisert rundt 1 år siden

Kan vi redusere døden til et medisinsk spørsmål, eller er det fremdeles primært et eksistensielt spørsmål?

En rekke forskere og selskaper har de siste årene forsøkt å løse aldringskoden. Hvis man forstår hvorfor mennesket eldes, tror man samtidig at man kan sette på bremsen slik at døden kan utsettes. Spørsmålet om dette er vitenskapelig mulig, reiser samtidig en rekke spørsmål om hva aldring og død egentlig er. Kan vi redusere det til et medisinsk spørsmål, eller er døden fremdeles primært et eksistensielt spørsmål?

I september 2017 døde den frittalende og populære sosialmedisineren Per Fugelli. Bildet av Fugelli som går langs jærstrendene i siste fasen av livet, har satt seg fast i bevisstheten hos mange. Professoren var opptatt av å dø på en god måte. Selv om han beskriver angsten og uroen som kommer når døden nærmer seg, skriver han samtidig: «Døden har ført meg inn i en jeg-styrke, ro og nærhet til skaperverket som jeg ikke har hatt tidligere». Opplevelsen av den siste fasen i livet som en fase med egenverdi, står i skarp kontrast til presentasjonen av sluttfasen av livet som noe vi helst ikke snakker om eller forholder oss til.

Hele vår kultur kan sies å ha et anstrengt forhold til døden. Ved å gjemme livets aldring, avslutning og døden på institusjoner, har vi forsøkt å fortrenge den. Når noen vi kjenner, dør eller havner i alvorlige ulykker eller sykdom, må vi likevel forholde oss til et tema som vi ellers ønsker å skyve fra oss. Det kan derfor være ubehagelig, men ikke desto mindre viktig, når personer står frem med en stemme og et ansikt når livet går mot slutten.

Medisinsk utfordring. 

Enkelte beskriver det som nå skjer som et mulig paradigmeskifte i medisinen. Legen og legevitenskapens rolle er ikke lenger bare å kur-ere sykdom, men å kurere fenomenet aldring og i siste instans menneskets dødelighet. Døden blir fremstilt som et teknisk problem, og det har foregått seriøse debatter om aldring bør betegnes som en diagnose. Tenk deg hvis du kunne beholde ungdommens styrke og skjønnhet gjennom hele livet? Hvem vil ikke ha en ungdoms styrke og spenst i en alder av 80 år? Det presenteres en rekke ulike teknologier og medisinske fremskritt som angivelig skal gjøre noe med vår aldring: Nye og bedre implantater, transplantasjon av hjerneceller, genterapi, erstatte gamle og syke organer med nye, stamcellebehandling etc. Mandag 6. mars 2017 sendte NRK en utgave av programmet Trygdekontoret hvor Elizabeth Parrish deltok. Parrish er selv sjef for antialdringsselskapet BioViva som ønsker å forsinke aldringsprosessen ved hjelp av genterapi. For et par år siden ble det kjent at hun selv hadde forsøkt firmaets produkt, og angivelig skal den biologiske alderen til hennes immunceller være reversert med 20 år. Metoden skal være en blanding av medisiner som har blitt brukt mot muskelsvinn, og genterapi. Forskere anerkjenner at det å spise sunnere, redusere stress og være i fysisk aktivitet kan ha en positiv effekt på kroppen vår, mens genterapi er langt mer omstridt.

Bekjemp aldring. 

I det samme programmet forteller filosof og forsker ved Universitetet i Oslo, Ole Martin Moen, at han har inngått en avtale med et amerikansk selskap om å bli fryst ned når han dør (ved hjelp av såkalt kryoteknikk). Moen betaler 1.000 kroner per måned for en avtale der han etter sin død skal fraktes til USA og fryses ned med det håp å bli vekket til live i en tenkt fremtid hvor dette er mulig. Med andre ord er døden redusert til en teknikalitet. Den kontroversielle aldersforskeren Aubrey de Grey mener at han har trukket opp et veikart for å bekjempe biologisk aldring. Han mener at de første barna som vil bli 1.000 år allerede er født. Aldring er et ingeniørproblem­. Aldring og død presenteres som en fiende som må bekjempes. I et intervju med A-magasinet i 2016 påsto han at vår levetid vil bli uendelig så snart vi har medisiner som kan reparere aldersforfallet: «Bare det å leve og puste fører til en slitasje og skade på kroppen som vi i dag ikke kan gjøre noe med» (A-Magasinet, 08.12.16).

En mislykket konstruksjon. 

Disse eksemplene angir ikke bare et nytt syn på medisinen, men på mennesket: Mennesket er ikke bare en maskin, det er en mislykket konstruksjon som vi må reparere; døden er ikke en eksistensiell utfordring, men en ren teknikalitet. Med et slikt menneskesyn krever ikke dødsfasen et medmenneske, en trøster, en god lege eller en prest. Den krever en ingeniør. Uansett hvor godt urverk – før eller siden vil maskineriet slites i stykker av sin egen aktivitet. Den bestselgende forfatteren og historikeren Yoval Noah Harari hevder at kampen mot døden vil være det store temaet i det 21. århundre: «Retten til liv er menneskehetens mest grunnleggende verdi. Det er åpenbart at døden krenker denne rettigheten – derfor er døden en forbrytelse mot menneskeheten, og vi bør gå til full krig mot den.» Han slår fast at for moderne forskning og kultur er ikke døden et metafysisk mysterium eller en kilde til meningen med livet. Døden er et teknisk problem vi kan og bør løse. For hvorfor dør vi: Hjertet slutter å pumpe blod, kreftceller sprer seg eller bakterier blomstrer opp. Det er vanskelig å være uenig med Harari om det siste; samtidig melder spørsmålet seg om døden også har en eksistensiell side ved seg. For Harari er døden redusert til å være et teknisk problem. Døden er for ham ikke et metafysisk mysterium eller en kilde til meningen med livet. Døden er gått fra å være et uunngåelig (og naturlig) livsvilkår til å være en medisinsk utfordring. Hvordan påvirker dette i sin tur møtet med pasienten? Medisineres syn på seg selv? Og vårt alles syn på livet?

Drømmen om evig ungdom. 

Du har kanskje sett Lucas Cranachs berømte maleri ungdomskilden – hvor trette kropper bæres ned i et basseng, og unge, sterke kropper stiger opp på andre siden. Drømmen om evig ungdom og å få kontroll på dødskreftene er gammel. Utallige TV-reklamer som viser hvordan rynker forsvinner, hår som får tilbake sin opprinnelige styrke og piller som bevarer kroppens funksjoner, spiller på det samme, dype behovet i oss om å beholde ungdommeligh og helse. Hjernetrim for å forhindre stagnasjon, fysisk trening for å fremme en sunn alderdom eller å ta godt vare på kropp og sinn, er selvsagt et udelt gode. Det er tegn i vår kultur på at vi ønsker å holde både alderdom og død på armlengdes avstand. Den norske anestesilegen og forfatteren Øyvind Thomassen beskriver i Vårt Land lørdag 17. mars hvordan han som ung turnuslege famlet i møte med sin første døde pasient: Spørsmålene sto i kø om hvordan han skulle håndtere situasjonen hvor oppdraget var å stadfeste døden til en gammel kvinne:

– Man kan ingenting om døden­. Den er helt institusjonalisert bort», sier han og fortsetter:

– Vi blir født, vi lever og vi dør. Hvis vi febrilsk nekter for at vi skal dø, tror jeg vi lever dårligere» (Vårt Land, 17.03.18).

Kontroll på døden. 

Spørsmålet er hva som melder seg når vi likevel står overfor døden. Uansett hvor mange strategier vi lager for å unngå den, møter den oss alle før eller siden. I tidligere tider levde man kontinuerlig med sykdom og død som helt konkrete trusler. Infeksjonssykdommer vi i dag enkelt kan kurere, kunne fort ta liv – spesielt av sårbare mennesker som barn og eldre. Å miste et barn var garantert ikke enklere i middelalderen, men man visste at døden ikke kunne bekjempes, og man måtte forholde seg til den som et uunngåelig livsvilkår. Det store paradokset er at vi i vår tid har enorme medisinske muligheter til å reparere sykdom og forhindre død – likevel har vi et stort behov for å ta ytterligere kontroll. I starten av livet ser vi det på den store frykten mange gravide beskriver for å bære frem et barn. Med tanke på dagens muligheter for medisinsk behandling, så burde det være motsatt. Ved livets slutt ser det samme kontroll-paradokset ut til å gjøre seg gjeldende: Jo bedre mulighet vårt helsevesen har til smertelindring og riktig behandling, desto sterkere melder kravet seg om mulighet for å selv bestemme når man vil avslutte livet.

Eksistensiell utfordring. 

«Døden er ingen diagnose, ingen­ sykdom», sa sykepleier Marie Aakre i sin tale til Per Fugelli da han mottok Livsvernprisen i 2017. Det kan synes som et generelt trekk ved vår kultur at vi har overlatt livets store spørsmål til biologien. Mange påberoper seg et livssyn hvor det eneste de stoler på, er vitenskap. Men i møte med de virkelig store hendelsene i livet vil det fremdeles være et stort rom for tolkning. Kjærligheten til et barn eller en ektefelle kan ikke forklares utelukkende som et produkt av evolusjonen. Sorg over tapet av helse, muligheter eller samvær med noen man er glad i, kan ikke reduseres til biokjemiske prosesser. På samme måte kan ikke døden reduseres til noe teknisk som dermed kan «løses». Døden er primært et filosofisk eller eksistensielt spørsmål. Døden er opphør av livsviktige kroppslige funksjoner, opphør av bevissthet og mulighet til fellesskap med andre mennesker, livets avslutning og begynnelsen av en prosess hvor kroppen skal bli borte. Det er all grunn til å tro at de fleste mennesker som har levd, har oppfattet døden som en overgang til en annen livsform. Den østlige tanken om sjelens udødelighet er et eksempel på dette, akkurat som det kristne synet på kroppens oppstandelse til et evig liv. Ideen om en sjel har derimot ingen plass i en sekulær kultur; likevel forholder vi oss til mennesket som mer enn biologi.

Forsoningsprosess. 

Til syvende og sist dreier det seg kanskje om en forsoningsprosess, både for den døende og for de pårørende. En forsoningsprosess hvor døden gjøres til en del av livet, og hvor døden rommer alle våre grunnleggende følelser. Vi kan ikke flykte fra den, men vi må forholde oss til den som det eneste faste holdepunkt etter at navlesnoren er klippet. Fugelli er inne på det samme når han bekrefter døden som et blandet regnskap: «Når vi skal dø, likner vi på hverandre i håp og gru, drøm om hvile, frykt for tomhet.» (Fugelli, 2017) Det mest oppsiktsvekkende er likevel hans syn på dødsfasen som noe som kan gi mening, noe han konkretiserer i de såkalte dødsgledene: Blant annet at den er et holdepunkt som kan gi en form for trygghet, den gir frihet fordi maskene kan falle, man kan unne seg en ny trassalder, man kjenner seg mer levende og gir mer takknemlighet (Aftenposten, 16.11.16). Det er milevis mellom en posisjon hvor døden reduseres til et teknisk problem og mennesket til en ufullkommen maskin, og til det som Fugelli beskriver. Er Fugellis posisjon bare en kompensasjon for at han selv ikke får del i legende medisiner eller teknikker som kan begrense alderdommen? Jeg tror ikke det. Derimot er jeg overbevist om at Fugelli var drevet av et menneskesyn der respekten for livet også innebærer respekten for døden. Der overbevisningen om livets ukrenkelighet setter døden i perspektiv. Vissheten om det uunngåelige skaper ikke bare redsel og nedstemhet (det også), men det skaper et perspektiv på livet som må forstås og tolkes som et eksistensielt – ikke primært et medisinsk eller teknisk – spørsmål.

Artikkelen er et utdrag av en artikkel publisert i tidsskriftet Fag og tro som utgis av KFSS (Kristent forum for sykepleiere og sykepleierstudenter).

Trykket i Vårt Land 14. juli 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
20 dager siden / 8199 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 6176 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
15 dager siden / 3324 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
10 dager siden / 2568 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 2125 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1791 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
rundt 1 måned siden / 1744 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
8 dager siden / 1658 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
4 dager siden / 1595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere