Morten Dahle Stærk

Alder: 37
  RSS

Om Morten Dahle

Jeg er generalsekretær i Menneskeverd og tidligere forlagssjef i Luther forlag. Ideen om hvert enkelt menneskes unike verdi, uavhengig av egenskaper, må tilkjempes i hver generasjon. Menneskeverds livsberettigelse er å gi stemme til det stemmeløse livet, løfte frem likeverdet som et alternativ til sortering og peke på livshjelp som alternativet til kravet om dødshjelp.

Følgere

Et nytt syn på døden

Publisert rundt 1 måned siden - 630 visninger

Kan vi redusere døden til et medisinsk spørsmål, eller er det fremdeles primært et eksistensielt spørsmål?

En rekke forskere og selskaper har de siste årene forsøkt å løse aldringskoden. Hvis man forstår hvorfor mennesket eldes, tror man samtidig at man kan sette på bremsen slik at døden kan utsettes. Spørsmålet om dette er vitenskapelig mulig, reiser samtidig en rekke spørsmål om hva aldring og død egentlig er. Kan vi redusere det til et medisinsk spørsmål, eller er døden fremdeles primært et eksistensielt spørsmål?

I september 2017 døde den frittalende og populære sosialmedisineren Per Fugelli. Bildet av Fugelli som går langs jærstrendene i siste fasen av livet, har satt seg fast i bevisstheten hos mange. Professoren var opptatt av å dø på en god måte. Selv om han beskriver angsten og uroen som kommer når døden nærmer seg, skriver han samtidig: «Døden har ført meg inn i en jeg-styrke, ro og nærhet til skaperverket som jeg ikke har hatt tidligere». Opplevelsen av den siste fasen i livet som en fase med egenverdi, står i skarp kontrast til presentasjonen av sluttfasen av livet som noe vi helst ikke snakker om eller forholder oss til.

Hele vår kultur kan sies å ha et anstrengt forhold til døden. Ved å gjemme livets aldring, avslutning og døden på institusjoner, har vi forsøkt å fortrenge den. Når noen vi kjenner, dør eller havner i alvorlige ulykker eller sykdom, må vi likevel forholde oss til et tema som vi ellers ønsker å skyve fra oss. Det kan derfor være ubehagelig, men ikke desto mindre viktig, når personer står frem med en stemme og et ansikt når livet går mot slutten.

Medisinsk utfordring. 

Enkelte beskriver det som nå skjer som et mulig paradigmeskifte i medisinen. Legen og legevitenskapens rolle er ikke lenger bare å kur-ere sykdom, men å kurere fenomenet aldring og i siste instans menneskets dødelighet. Døden blir fremstilt som et teknisk problem, og det har foregått seriøse debatter om aldring bør betegnes som en diagnose. Tenk deg hvis du kunne beholde ungdommens styrke og skjønnhet gjennom hele livet? Hvem vil ikke ha en ungdoms styrke og spenst i en alder av 80 år? Det presenteres en rekke ulike teknologier og medisinske fremskritt som angivelig skal gjøre noe med vår aldring: Nye og bedre implantater, transplantasjon av hjerneceller, genterapi, erstatte gamle og syke organer med nye, stamcellebehandling etc. Mandag 6. mars 2017 sendte NRK en utgave av programmet Trygdekontoret hvor Elizabeth Parrish deltok. Parrish er selv sjef for antialdringsselskapet BioViva som ønsker å forsinke aldringsprosessen ved hjelp av genterapi. For et par år siden ble det kjent at hun selv hadde forsøkt firmaets produkt, og angivelig skal den biologiske alderen til hennes immunceller være reversert med 20 år. Metoden skal være en blanding av medisiner som har blitt brukt mot muskelsvinn, og genterapi. Forskere anerkjenner at det å spise sunnere, redusere stress og være i fysisk aktivitet kan ha en positiv effekt på kroppen vår, mens genterapi er langt mer omstridt.

Bekjemp aldring. 

I det samme programmet forteller filosof og forsker ved Universitetet i Oslo, Ole Martin Moen, at han har inngått en avtale med et amerikansk selskap om å bli fryst ned når han dør (ved hjelp av såkalt kryoteknikk). Moen betaler 1.000 kroner per måned for en avtale der han etter sin død skal fraktes til USA og fryses ned med det håp å bli vekket til live i en tenkt fremtid hvor dette er mulig. Med andre ord er døden redusert til en teknikalitet. Den kontroversielle aldersforskeren Aubrey de Grey mener at han har trukket opp et veikart for å bekjempe biologisk aldring. Han mener at de første barna som vil bli 1.000 år allerede er født. Aldring er et ingeniørproblem­. Aldring og død presenteres som en fiende som må bekjempes. I et intervju med A-magasinet i 2016 påsto han at vår levetid vil bli uendelig så snart vi har medisiner som kan reparere aldersforfallet: «Bare det å leve og puste fører til en slitasje og skade på kroppen som vi i dag ikke kan gjøre noe med» (A-Magasinet, 08.12.16).

En mislykket konstruksjon. 

Disse eksemplene angir ikke bare et nytt syn på medisinen, men på mennesket: Mennesket er ikke bare en maskin, det er en mislykket konstruksjon som vi må reparere; døden er ikke en eksistensiell utfordring, men en ren teknikalitet. Med et slikt menneskesyn krever ikke dødsfasen et medmenneske, en trøster, en god lege eller en prest. Den krever en ingeniør. Uansett hvor godt urverk – før eller siden vil maskineriet slites i stykker av sin egen aktivitet. Den bestselgende forfatteren og historikeren Yoval Noah Harari hevder at kampen mot døden vil være det store temaet i det 21. århundre: «Retten til liv er menneskehetens mest grunnleggende verdi. Det er åpenbart at døden krenker denne rettigheten – derfor er døden en forbrytelse mot menneskeheten, og vi bør gå til full krig mot den.» Han slår fast at for moderne forskning og kultur er ikke døden et metafysisk mysterium eller en kilde til meningen med livet. Døden er et teknisk problem vi kan og bør løse. For hvorfor dør vi: Hjertet slutter å pumpe blod, kreftceller sprer seg eller bakterier blomstrer opp. Det er vanskelig å være uenig med Harari om det siste; samtidig melder spørsmålet seg om døden også har en eksistensiell side ved seg. For Harari er døden redusert til å være et teknisk problem. Døden er for ham ikke et metafysisk mysterium eller en kilde til meningen med livet. Døden er gått fra å være et uunngåelig (og naturlig) livsvilkår til å være en medisinsk utfordring. Hvordan påvirker dette i sin tur møtet med pasienten? Medisineres syn på seg selv? Og vårt alles syn på livet?

Drømmen om evig ungdom. 

Du har kanskje sett Lucas Cranachs berømte maleri ungdomskilden – hvor trette kropper bæres ned i et basseng, og unge, sterke kropper stiger opp på andre siden. Drømmen om evig ungdom og å få kontroll på dødskreftene er gammel. Utallige TV-reklamer som viser hvordan rynker forsvinner, hår som får tilbake sin opprinnelige styrke og piller som bevarer kroppens funksjoner, spiller på det samme, dype behovet i oss om å beholde ungdommeligh og helse. Hjernetrim for å forhindre stagnasjon, fysisk trening for å fremme en sunn alderdom eller å ta godt vare på kropp og sinn, er selvsagt et udelt gode. Det er tegn i vår kultur på at vi ønsker å holde både alderdom og død på armlengdes avstand. Den norske anestesilegen og forfatteren Øyvind Thomassen beskriver i Vårt Land lørdag 17. mars hvordan han som ung turnuslege famlet i møte med sin første døde pasient: Spørsmålene sto i kø om hvordan han skulle håndtere situasjonen hvor oppdraget var å stadfeste døden til en gammel kvinne:

– Man kan ingenting om døden­. Den er helt institusjonalisert bort», sier han og fortsetter:

– Vi blir født, vi lever og vi dør. Hvis vi febrilsk nekter for at vi skal dø, tror jeg vi lever dårligere» (Vårt Land, 17.03.18).

Kontroll på døden. 

Spørsmålet er hva som melder seg når vi likevel står overfor døden. Uansett hvor mange strategier vi lager for å unngå den, møter den oss alle før eller siden. I tidligere tider levde man kontinuerlig med sykdom og død som helt konkrete trusler. Infeksjonssykdommer vi i dag enkelt kan kurere, kunne fort ta liv – spesielt av sårbare mennesker som barn og eldre. Å miste et barn var garantert ikke enklere i middelalderen, men man visste at døden ikke kunne bekjempes, og man måtte forholde seg til den som et uunngåelig livsvilkår. Det store paradokset er at vi i vår tid har enorme medisinske muligheter til å reparere sykdom og forhindre død – likevel har vi et stort behov for å ta ytterligere kontroll. I starten av livet ser vi det på den store frykten mange gravide beskriver for å bære frem et barn. Med tanke på dagens muligheter for medisinsk behandling, så burde det være motsatt. Ved livets slutt ser det samme kontroll-paradokset ut til å gjøre seg gjeldende: Jo bedre mulighet vårt helsevesen har til smertelindring og riktig behandling, desto sterkere melder kravet seg om mulighet for å selv bestemme når man vil avslutte livet.

Eksistensiell utfordring. 

«Døden er ingen diagnose, ingen­ sykdom», sa sykepleier Marie Aakre i sin tale til Per Fugelli da han mottok Livsvernprisen i 2017. Det kan synes som et generelt trekk ved vår kultur at vi har overlatt livets store spørsmål til biologien. Mange påberoper seg et livssyn hvor det eneste de stoler på, er vitenskap. Men i møte med de virkelig store hendelsene i livet vil det fremdeles være et stort rom for tolkning. Kjærligheten til et barn eller en ektefelle kan ikke forklares utelukkende som et produkt av evolusjonen. Sorg over tapet av helse, muligheter eller samvær med noen man er glad i, kan ikke reduseres til biokjemiske prosesser. På samme måte kan ikke døden reduseres til noe teknisk som dermed kan «løses». Døden er primært et filosofisk eller eksistensielt spørsmål. Døden er opphør av livsviktige kroppslige funksjoner, opphør av bevissthet og mulighet til fellesskap med andre mennesker, livets avslutning og begynnelsen av en prosess hvor kroppen skal bli borte. Det er all grunn til å tro at de fleste mennesker som har levd, har oppfattet døden som en overgang til en annen livsform. Den østlige tanken om sjelens udødelighet er et eksempel på dette, akkurat som det kristne synet på kroppens oppstandelse til et evig liv. Ideen om en sjel har derimot ingen plass i en sekulær kultur; likevel forholder vi oss til mennesket som mer enn biologi.

Forsoningsprosess. 

Til syvende og sist dreier det seg kanskje om en forsoningsprosess, både for den døende og for de pårørende. En forsoningsprosess hvor døden gjøres til en del av livet, og hvor døden rommer alle våre grunnleggende følelser. Vi kan ikke flykte fra den, men vi må forholde oss til den som det eneste faste holdepunkt etter at navlesnoren er klippet. Fugelli er inne på det samme når han bekrefter døden som et blandet regnskap: «Når vi skal dø, likner vi på hverandre i håp og gru, drøm om hvile, frykt for tomhet.» (Fugelli, 2017) Det mest oppsiktsvekkende er likevel hans syn på dødsfasen som noe som kan gi mening, noe han konkretiserer i de såkalte dødsgledene: Blant annet at den er et holdepunkt som kan gi en form for trygghet, den gir frihet fordi maskene kan falle, man kan unne seg en ny trassalder, man kjenner seg mer levende og gir mer takknemlighet (Aftenposten, 16.11.16). Det er milevis mellom en posisjon hvor døden reduseres til et teknisk problem og mennesket til en ufullkommen maskin, og til det som Fugelli beskriver. Er Fugellis posisjon bare en kompensasjon for at han selv ikke får del i legende medisiner eller teknikker som kan begrense alderdommen? Jeg tror ikke det. Derimot er jeg overbevist om at Fugelli var drevet av et menneskesyn der respekten for livet også innebærer respekten for døden. Der overbevisningen om livets ukrenkelighet setter døden i perspektiv. Vissheten om det uunngåelige skaper ikke bare redsel og nedstemhet (det også), men det skaper et perspektiv på livet som må forstås og tolkes som et eksistensielt – ikke primært et medisinsk eller teknisk – spørsmål.

Artikkelen er et utdrag av en artikkel publisert i tidsskriftet Fag og tro som utgis av KFSS (Kristent forum for sykepleiere og sykepleierstudenter).

Trykket i Vårt Land 14. juli 2018.

Gå til innlegget

Menneskeverdet taper i Unge Høyre

Publisert rundt 2 måneder siden - 805 visninger

Ny teknologi og endrede holdninger vil sette oss på avgjørende prøver i årene som ­kommer. Nettopp derfor er det urovekkende at Unge Høyre endrer syn i avgjørende ­verdispørsmål.

Landsmøtet til Unge Høyre vedtok sist helg fortsatt å tillate abort på tvillinger, å opprettholde adgangen til senabort når barnet har et utviklingsavvik og å tillate aktiv dødshjelp i særskilte tilfeller. Det er flott at et stort flertall stemte imot endringene, men dette vekker likevel grunn til bekymring.

Fosterdiagnostikken er revolusjonert. 

Unge Høyre-leder Sandra Buflots kommentarer til de to første vedtakene tyder på at det viktigste for flertallet er ikke å endre abortlovens ordlyd. Utfordringen er at landskapet faktisk er i ferd med å endres radikalt fra loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978. Den gangen var det ikke medisinsk mulig å fjerne en av to tvillinger, og metodene for fosterdiagnostikken er revolusjonert.

Det var aldri lovgivers intensjon å åpne opp for abort på tvillinger da loven ble vedtatt. Det er et komplisert inngrep som er anbefalt utført etter 12. uke. Dermed har man uansett krysset grensen for selvbestemt abort og åpnet for fosterreduksjon uten nemdbehandling. De nye medisinske mulighetene har dermed uthulet prinsippene i abortloven uten at Stortinget har tatt stilling til endringene. Inngrepet gir også en risiko på 10-15 prosent for spontanabort eller svært tidlig fødsel for det gjenværende fosteret. Det er en grunn til at praksisen er forbudt i våre naboland.

Den eugeniske indikasjon. 

Abortlovens paragraf 2c har vært en omdiskutert del av abortloven fordi den tillater abort der «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Paragrafen er med rette kalt den eugeniske indikasjon. Sterke krefter i Høyre har ønsket å fjerne denne, nettopp fordi den diskriminerer mennesker som er syke eller har utviklingsavvik. Det ville neppe føre til vesentlig færre aborter, men loven ville ikke lenger sende et signal om at det er ulike regler for friske og syke fostre. I praksis har dette først og fremst rammet foster med Down syndrom.

Helomvendingen i synet på aktiv dødshjelp er likevel det mest oppsiktsvekkende. Med unntak av Frp, som riktignok har hatt et lunkent forhold til sitt eget vedtak, har ingen av partiene på Stortinget åpnet for aktiv dødshjelp i Norge. Leder Syver Hanken i prinsipprogramkomiteen til Høyre argumenterer med at alle eier sitt eget liv og at dette skal utløse en rett til dødshjelp. Samtidig viser vedtaket at åpningen kun skal skje på gitte vilkår. Spørsmålet som gjenstår er: Hvordan ser Unge Høyre for seg at hvert menneske skal bestemme selv og samtidig at samfunnet skal sette klare rammer? Vi må nødvendigvis velge det ene eller det andre.

En fallitterklæring. 

Aktiv dødshjelp er en fallitterklæring i møte med alvorlig syke og døende. Dette sier ungdomspartiet i dag på sine hjemmesider: «For Unge Høyre er det en grunnleggende verdi at vi ikke skal gi opp mennesker. Derfor sier vi nei til aktiv dødshjelp.» Det er et stort paradoks at forslaget kommer nå; Norge har bedre forutsetninger enn de fleste land i verden til å lindre smerte og å møte pasientens behov. Høyres egen helseminister har interessant nok for få måneder siden lagt frem en NOU om lindrende pleie og omsorg. Hvorfor setter Unge Høyre menneskeverdet i spill når vi ellers burde tilby all vår medmenneskelighet i livets tyngste kamper?

Disse sakene har det til felles at de bunner ut i synet på menneskets ukrenkelige verdi og likeverd uavhengig av egenskaper. Det skal for eksempel godt gjøres å argumentere for dødshjelp uten samtidig å ramme mennesker som er født med alvorlige funksjonshemninger. Ny teknologi og endrede holdninger vil sette oss på avgjørende prøver i årene som kommer. Nettopp derfor er det urovekkende at Unge Høyre endrer syn i avgjørende verdispørsmål.

T.rykket i Vårt Land 2. juli 2018

Gå til innlegget

Transhumanisme og åndetro

Publisert over 1 år siden - 1252 visninger

Sjel og legeme forutsetter hverandre. Aksel Braanen Sterri og spiritualistenes dødekontakt har det til felles at de separerer det som ikke kan separeres.

Da jeg leste Vårt Lands interessante reportasje om spiritualisme og dødekontakt lørdag 29.4, slo det meg at spiritualismen rammes av den samme grunnleggende kritikken som Aksel Braanen Sterris forsvar for sorteringssamfunnet. Begge innebærer en sterk nedvurdering av kroppen og kroppslige erfaringer i sin isolering av menneskets sjelelige egenskaper som det høyeste gode. I intervjuet med Minerva 2.april kom Sterris provoserende uttalelse: «De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det.

Spesielt attråverdige. Det interessante er imidlertid begrunnelsen. «De er begrenset i akkurat de kapasiteter som vi gjerne holder fram som spesielt attråverdige ved det å være menneske, som blant annet vår rasjonalitet, vår evne til å styre våre liv og evne til å søke sannhet.» Det kan synes som om Sterri mener at menneskets kognitive egenskaper er det som til syvende og sist definerer mennesket og gjør livet verdt å leve. Det rammer mennesket i alle sårbare faser. Barn, svært syke mennesker, demente, aldrende og for den saks skyld alle mennesker i de perioder hvor vi har mer enn nok med å få livet til å gå rundt, rammes av en slik livsfjern elitisme. Dessuten er det et ekko av et syn på mennesket som vi ellers har forlatt: Mennesket er dypest sett ens sjel, ens bevissthet, ens rasjonalitet, og disse egenskapene kan isoleres, foredles og leve videre etter at kroppen er død.

Menneskets sjel. Men er ikke dette et kristent syn på livet? Kristne teologer og kirken har da i hundrevis av år fremholdt betydningen av menneskets sjel. Dette bringer oss til seansen til Norsk Spiritualistisk Forening hvor den spirituelle presten Manuela Johansen kanaliserer beskjeder fra åndeverdenen. Sammen bekjenner de «Gud som en universell kraft som er i alt og alle, reinkarnasjon og evig utvikling av alle sjeler». I følge nettsiden til trossamfunnet er mennesket dypest sett en evig ånd. Mennesket inkarneres på jorden, og hvert av livene vi lever på jorden gir oss en oppgave som vi må lære. I samtalen med dialogprest Silje Trym Mathiassen konkluderer spiritualisten med at både spiritualisme og kristendom er enige om at «Gud er alt i alle, Gud er i universet, (..) Gud er en evigvarende kraft».

Ikke et midlertidig skall. Jeg håper at dialogpresten i den kommende dialogen kan bidra til å avklare hva som er et kristent Gudsbilde. Først og fremst kjennetegnes det ved at Gud er en personlig Gud. Hans skaperverk – universet – er ikke bare et midlertidig skall for den egentlige virkelighet som skjuler seg som en mystisk, åndelig verden. Den materielle – kroppslige – virkelighet ble riktignok skapt av Gud, men ved verdens ende skal den ikke forsvinne, men nyskapes. Gospelballaden «life is a dream, and heaven is reality» er derfor helt misvisende som kristen tekst, men den er en god beskrivelse på spiritualisme.

Representerer ikke Sterris kjølige utillitarisme (materialisme) og spiritualistenes åndetro likevel to motsatser. Jo, i en forstand gjør de det. Men i motsetning til et kristent menneskesyn, reduserer begge mennesket til å være identisk med sin ikke-kroppslige del. Gjennom filosofihistorien har kroppen ofte stått som motpol til sjelen eller ånden (som ofte er et uttrykk for det samme). Kristen teologi og folketro adopterte dessverre tidlig en gresk forestilling om sjelen som udødelig, men dette har aldri vært kirkelig lære. I jødisk teologi er enheten mellom kroppen og sjel/ånd en sentral del av menneskesynet. Nyere teologi har kraftig kritisert splittelsen mellom kropp og sjel som fikk sitt klimaks med Descartes ide om to helt separate substanser.

Transhumanisme. Kulturen flommer over av forestillingen om at de klassiske sjelelige egenskaper bevissthet, fornuft, overveielse og evnen til å ta moralske valg kan skilles fra kroppen. Minerva-redaktør Nils August Andresen kopler Sterris syn på en interessant måte til den filosofiske bevegelsen transhumanisme. Transhumanisme ser i sin mest radikale form på fornuften/bevisstheten (sjelen) som en del som helt kan separeres fra kroppen. Den kan fryses ned ved hjelp av kryoteknikk, forbedres ved hjelp av biokjemi eller lastes opp til en server i tilfelle kroppslig død. En slags materialistisk variant av spiritualistenes redusering av mennesket til ånd.

Legemets oppstandelse. Som motsats til dette står det jødisk-kristne menneskesynet som trassig nekter å gjøre denne separasjonen. Paulus skriver: «Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp.» Disse to debattene griper derfor inn i den siste av Vårt Lands interessante følgetonger denne våren, nemlig oppstandelsestroen. Troen på legemets oppstandelse, troen på at Jesus hadde et oppstandelseslegeme som kunne innta fast føde, legitimerer menneskets fysiske kropp. Enheten – entiteten – av sjel og legeme er en buffer mot reduksjonen av mennesket til kognitive evner som gir «fullverdige liv» og til åndetro som gjør mennesket til en inkarnert ånd. Mennesket er en fullverdig skapning som ikke har verdi i kraft av sin (materielle eller åndelige) sjel, men simpelthen ved å være et menneske.

Publisert i Vårt Land, papirutgaven, 3.mai

Gå til innlegget

Myte om Luther må avlives

Publisert over 1 år siden - 827 visninger

Ekteskapet er ikke en sekulær kontrakt, men en Guds skaperordning.

Er et ekteskap primært et politisk eller et religiøst anliggende? Dette spørsmålet vil antakelig bli et av de mest sentrale spørsmålene knyttet til samlivsetikk for kristne kirker i årene fremover. Aftenposten skrev på lederplass for en tid tilbake at en ekteskapsinngåelse først og fremst er en sivilrettslig avtale. Flere politikere og kirkelige ledere har tatt til orde for obligatorisk borgerlig vigsel. I denne kronikken vil vi argumentere for at ekteskapet er et kirkelig anliggende. Spesielt i et jubileumsår for reformasjonen er det på tide å avlive myten om at Martin Luther sekulariserte ekteskapet.

Kyskhetsløfte
Gjennom middelalderen ble det vanlig å tenke at klostervesenet hadde en spesielt åndelig betydning. Sølibatet var omgitt av en aura av åndelighet, mens seksualitet og familieliv var forbundet med verdslighet, og den som virkelig ville være kristen, holdt seg unna slikt. De som ville sikre sin sjels salighet, avla derfor kyskhetsløfte og gikk i kloster. Ekteskap og familie førte nok ikke lukt i fortapelsen, men en måtte nok regne med et betydelig lengre opphold i skjærsilden, eventuelt et betydelig større antall avlatsbrev, om en levde slik.

Innstiftet av Gud
I skriftet Om munkeløftene fra 1521 hevder Luther derimot at kloster- og sølibatslivet bygger på en misforståelse. Det er livet i ekteskap og familie Gud har fastsatt som den normale menneskelige livsform med henvisning til de to første kapitlene i Mosebøkene og det fjerde og det sjette bud. Luther tar derfor oppgjør med klostervesenet som en spesielt åndelig stand og samtidig peker han på ekteskapet som en guddommelig innstiftet stand. Luthers grep var ikke å gjøre ekteskapet mindre «kristent», men peke på at det (i motsetning til klostervesenet) er innstiftet av Guds selv.

Kritikk
Når Luther ikke vil kalle ekteskapet et sakrament, henger det sammen med at han har et smalere sakramentbegrep enn det middelalderen opererte med. For Luther er et sakrament en handling Jesus har innstiftet for å formidle frelsens gaver. Med en slik sakramentforståelse er ekteskapet ikke et sakrament, for det er innstiftet allerede ved skapelsen. Det er imidlertid ingen tvil om at Luther oppfattet ekteskapet som en gudgitt ordning. Luther avviste aldri betydningen av for eksempel brudemystikken i Efeserbrevet 5. Luthers nyorientering skyldtes derfor ikke et nytt syn på ekteskapet, men er en kritikk av senmiddelalderens sakramentlære.

Ikke statlig ordning
Denne ekteskapsforståelsen mener Luther det er et kirkelig anliggende å bevare. Samtidig mente han at det var mye rundt den ekteskapelige jus, ekteskapsoppløsning og arverett som kunne overlates til andre institusjoner enn de kirkelige. Når Luther beskriver ekteskapet som en verdslig eller borgerlig ordning, er det dette han tenker på. Det er uttrykk som lett skaper misforståelser i vår tid, fordi de forveksles med statlig eller offentlig. Da forstår man Luther slik at han så ekteskapet som ensbetydende med det lovverket som staten har for ekteskapet. Men dette er et standpunkt som står nokså langt unna reformatorens tenkning, blant annet fordi Luther virket i et kristent samfunn hvor det var utenkelig at staten var sekulær.

Kirkens og statens oppgaver
Avslutningen av snart fem hundre år med luthersk statskirke gir oss en mulighet til å tenke prinsipielt om hva som er kirkens oppgaver og hva som er statens oppgaver. I en enhetlig kristen kultur definerte kirken lenge hva et ekteskap var, mens staten ivaretok den sivilrettslige delen. Dette har også tjent kirkene godt. De har selvsagt ingen interesse av å være prøveinstans for barnefordelingssaker eller å legge seg opp i skatteregler og arverett. Noe helt annet er det om kirkene nå erklærer at ekteskapet ikke har en teologisk side, slik som en sentral tillitsvalgt i presteforeningen konkluderte i fjor høst:

«Ekteskapet (er) en samfunnsinstitusjon og ikke et religiøst betinget fellesskap mellom to mennesker.»

Dette står langt unna et luthersk eller for den saks skyld et kristent ekteskapssyn.

Staten er nykommer
Historisk er forholdet snarere omvendt. I de første århundrer av kirkens historie ble ekteskap inngått som en avtale mellom familier. Så ble kirkelig ekteskapsinngåelse det vanlige. En tanke om at staten skulle ha en selvstendig rolle i denne forbindelse, kommer først med moderniteten og sekulariseringen etter den franske revolusjon. Det er altså staten som relativt sett er en nykommer på ekteskapsinngåelsens arena.

Mistolkning av luthersk teologi
Hvis det blir innført obligatorisk borgerlig vigsel i Norge må kirkene forholde seg til følgende problemstilling: Skal vi fortsette å vie eller skal vi nøye oss med en kirkelig velsignelseshandling i etterkant? De nordiske folkekirkene kan komme til å ende opp i en situasjon hvor de slutter å vie med henvisning til en sekularisert mistolking av luthersk teologi. Vi mener at dette vil være en fallitterklæring for en kristen ekteskapspraksis. Hele Luthers prosjekt var tvert om å tydeliggjøre ekteskapets teologiske karakter og på denne måten å oppjustere ekteskapets karakter i forhold til samtidens syn.

Praktiser kirkelig vigsel
I stedet bør vi i likhet med normalvarianten andre steder i Europa (også i lutherske kirker) fortsette å praktisere kirkelig ekteskapsinngåelse med en statlig registrering av ekteskapsinngåelsen som kommer i tillegg. Bare slik kan kirkene holde fast ved at ekteskapet ikke er en sekulær kontrakt, men en Guds skaperordning som er innstiftet for den kristnes tjeneste og liv i denne verden.

Knut Alfsvåg, professor, Luther-forsker og forfatter av boken Møter med Luther
Anne Birgitta Langmoen Kvelland, generalsekretær i Normisjon
Morten Dahle Stærk, teolog og redaksjonsleder, Luther Forlag (i permisjon)


Publisert i Vårt Land 24.01.17

Gå til innlegget

Og Ordet ble kunstig intelligens

Publisert over 1 år siden - 935 visninger

Hvordan ville juleevangeliet vært formulert om det var mennesket som var skaper og skapningen var en robot med kunstig intelligens, mekanisk skjelett og programmert personlighet?

Eller hva om individet som skulle frelses, var et supermenneske – menneske versjon 2.0 – et produkt av ønsket om å skape en bedre utgave av oss selv? Science fiction-forestillingene om å skape et menneske med guddommelige egenskaper er ikke lenger forbeholdt gutterommet, men er tematisert i en rekke bestselgende bøker og store Hollywood-produksjoner de siste årene. Ikke bare er det fascinerende underholdning; det gir oss nye muligheter til å reflektere over vår tilstand som menneske – hva er det å være skaper og hva er det å være skapning?

Nye behandlingsmuligheter
I dag kan vi – ved hjelp av medisinsk kunnskap løse problemer vi tidligere bare kunne drømme om å løse. Oppdagelsen av antibiotika har totalt endret trusselbildet for en menneskehet hvis infeksjoner var en av de viktigste dødsårsakene. Ved flere alvorlige sykdommer reddes man i dag av midlertidig å bli lagt på respirator; ved begynnelsen av forrige århundre var dette fremdeles en fremtidsvisjon. Gjennombrudd innen kirurgi, farmakologi og molekylærbiologi gir nye pasientgrupper hvert år nye behandlingsmuligheter. Men samtidig øyner vi mulighetene for perfeksjon av den menneskelige kroppen som går langt utover å kurere menneskelige lidelser. Salget av potenspiller øker – ikke bare til dem som har ereksjonsproblemer, men også til friske personer som ønsker å maksimere seksuell nytelse. Kosmetiske inngrep som brystimplantater og botox-injeksjoner er trolig bare begynnelsen på en utvikling der manipulering av kroppen kan foredle de egenskaper som kultiverer menneskelig skjønnhet. 

Forbedre menneskelige egenskaper
Teknologioptimister over hele verden spør naturlig nok: Hvorfor stoppe her? Hvis vi faktisk har mulighetene til å forbedre menneskelige egenskaper, gjøre mennesket lykkeligere, øke vår livskvalitet og å produsere bedre kroppsdeler – hvorfor ikke jobbe systematisk med å foredle menneskets egenskaper? Den samme teknologien som kurerer sykdom, kan i mange tilfeller brukes til å forbedre situasjonen til mennesker som strengt tatt ikke er syke. Historikeren og forfatteren Yuval Noah Harari parafraserer fremtiden slik i sin siste bok Homo Deus:

«Ved å søke lykke og udødelighet forsøker mennesker i realiteten å oppgradere seg selv til guder. Du kunne kjøpe deg Hercules` styrke, Afrodites sensualitet, Athenas visdom og Dionysis galskap hvis det er det du interesserer deg for».

Fremover vil vi måtte forholde oss til helt nye spørsmål om hvor langt vi kan gå for å forbedre menneskelige egenskaper. Forskere jobber for eksempel med muligheten for å manipulere hjernens biokjemi (noe som potensielt kan gjøre oss lykkeligere) og å dyrke nye frem nyere og bedre kroppsdeler. Det som høres ut som science fiction i dag, kan representere helt reelle problemstillinger om noen år. Vi kan komme til å se med nostalgi tilbake på den tiden hvor politikere, forskere og befolkningen var relativt enige om at medisinske nyvinninger primært skal brukes til å yte hjelp.

Drømmen – en illusjon
Men hva skal vi med høyere lykkefølelse, bedre kroppsfunksjoner og høyere intelligens hvis aldringen reduserer effekten i løpet av noen år? Disse «guddommelige» egenskapene – egenskaper som tidligere var forbeholdt mytologien – suppleres med drømmen om å finne ungdomskilden. I 2013 opprettet Google et selskap hvis formål er blitt fremstilt som «å løse døden». Silicon Valley har i det hele tatt engasjert seg kraftig i problemstillingen; grunnleggeren av Paypal – Peter Thiel – uttalte for en stund siden at han satser på å leve evig. En rekke aldringsforskere verden over jobber med å løse en rekke problemstillinger knyttet til aldring. Foreløpig er drømmen en illusjon og forskningsresultatene ikke så store, men drømmen lever i beste velgående. Aftenposten skrev for et par uker siden om hvordan det San-Fransisco-baserte firmaet Alkahest. Firmaet ligger i et formuende nabolag, og direktøren Karoly Nikolich kan fortelle at de får en rekke henvendelser fra nabolaget:

«Det er mange ekstremt vellykkede mennesker her. De er unge eller middelaldrende, veldig rike og veldig glade. Det eneste de ikke kan kjøpe seg, er lengre liv. Det er det eneste de ikke klarer å kontrollere.»

Bevissthet
Man skulle kanskje tro at jakten etter guddommelige egenskaper – overskridende fysiske og mentale forbedringer av mennesket – og i siste instans udødelighet ville være endestasjonen for mennesket 2.0. Men de aller ivrigste tilhengerne av jakten på det fullkomne menneske, drømmer om å skape en helt ny menneskerase basert på datateknologi. Historien om den gale vitenskapsmannen dr. Frankenstein som forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men vekker til live et monster, har skremt oss i to hundre år. I høst har millioner av mennesker sett HBO-serien Westworld som leker med ideen om å skape helt naturtro menneskelige vesener, men som i realiteten er svært avanserte roboter. Serien reiser en rekke etiske og eksistensielle spørsmål: Hvilken verdi har disse menneskeskapte skapningene? Hva konstituerer menneskelig bevissthet? Hvordan kommuniserer man til kunstig intelligente eller kunstig bevisste mennesker at de når som helt kan skrus av? Drømmen om å skape kunstig bevissthet i robotform er selvsagt noe ganske annet enn å forbedre menneskelig arvemasse, men når natur og teknologi, kropp og kunstig design, biologisk og kunstig intelligens smelter sammen, blir skillene utydelige. Den villeste science fiction-visjonen går ut på å kunne laste opp sin egen bevissthet til en datamaskin for slik å gjøre den udødelig, oppnå optimal lykke og å bli del av et ubegrenset virtuelt informasjonsnettverk (få del i all verdens kunnskap). Ideen har faktisk mange tilhengere, og selv om den er helt urealistisk, sier den noe om hvor langt mennesker er villig til å gå for å erstatte seg selv med en oppgradert versjon.

Kjetteri
Det er den mytologiske gudelæren som danner modellen for det oppgraderte mennesket 2.0. De gamle greske guder hadde egenskaper som i stor grad var forbedringer av de menneskelige: Raskere, sterkere og vakrere, men også med metafysiske egenskaper som udødelighet og evne til å kontrollere naturkreftene. Den treenige Guds form og vesen er det ingen mennesker som fullt ut kan fange med sin tanke og forestillingsevne. Julens budskap er at Gud gir seg til kjenne og at han selv gir avkall på sine egenskaper for å bli et menneske. For oss som har vokst opp med julebudskapet, så kan denne historien virke selvfølgelig i sin enkelthet: Jesus ble født i en stall. Men hvis vi dukker dypere inn i budskapet, så finner vi en historie som er totalt grensesprengende; den evige, sterke, opphøyde guddom gir frivillig avkall på disse egenskapene for å bli dødelig, svak og ydmyket. Han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.» (Fil 2.7). Samtidig ser vi i Jesus Kristus den herlighet som Faderen har: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh 1,14). Dette ble ansett som så sentralt i kirkens første århundrer at ethvert forsøk på å redusere – ikke bare Jesu guddommelighet, men også hans menneskelighet, ble ansett som kjetteri.

Vår menneskelighet
Juleevangeliet kunne rett og slett ikke fortelles som en historie om hvordan mennesket 1.0 skulle frelse det oppgraderte mennesket 2.0. For hvordan skulle mennesket kunne gi avkall på sin menneskelighet for å frelse en oppgradert versjon av seg selv. Tanken er absurd: «Ordet» kan ikke bli kunstig intelligens. Juleevangeliet er et evangelium rett og slett fordi Gud er noe helt annerledes enn oss. Den som er helt annerledes og opphøyd over alt og alle, bøyer seg ned for å utfri sin skapning til frihet. Samtidig bekreftes vår verdi som menneske. Implisitt i den teknologiske streben etter å bli et oppgradert menneske, ligger en iboende forakt for skapningens skjebne: smerten, sorgen, lengselen og dødeligheten. Der hvor mennesket streber etter å erverve guddommelige egenskaper, gir Gud avkall på sine for å bli mennesket lik. Sterkere kan ikke menneskets verdi og storhet som skapning manifesteres. Vårt håp er ikke knyttet til en menneskelig oppgradering og udødeliggjøring, men i den virkelighet som skapes når vi erkjenner vår menneskelighet og tar imot Guds gave om evig liv i Jesus Kristus. Dette er julens evangelium.

Publisert i Vårt Land 28.des



Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anders Ekström kommenterte på
Bortrykkelsen
15 minutter siden / 1855 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 1 time siden / 233 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 1 time siden / 233 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1217 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 2 timer siden / 54 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 1217 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 2 timer siden / 707 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 3 timer siden / 1217 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 3 timer siden / 185 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 4 timer siden / 3366 visninger
Les flere