Morten Dahle Stærk

Alder: 38
  RSS

Om Morten Dahle

Jeg er generalsekretær i Menneskeverd og tidligere forlagssjef i Luther forlag. Ideen om hvert enkelt menneskes unike verdi, uavhengig av egenskaper, må tilkjempes i hver generasjon. Menneskeverds livsberettigelse er å gi stemme til det stemmeløse livet, løfte frem likeverdet som et alternativ til sortering og peke på livshjelp som alternativet til kravet om dødshjelp.

Følgere

Feil svar på riktig spørsmål

Publisert rundt 2 måneder siden - 202 visninger

Ingen stat har rett til å ta livet av sine egne borgere selv om intensjonen er aldri så god.

I sitt svar 25. august fortsetter Levi Fragell å trekke frem enkelteksempler på religiøse ledere som støtter aktiv dødshjelp. Interessant nok er flere av de klareste stemmene mot dødshjelp i Norge ikke-religiøse. Det er altså Fragell som holder liv i myten om at dette er «kristenfolkets» sak. I land som har åpnet for dødshjelp, skjer det naturlig nok en endring i holdningene til alle livssynsgrupper ettersom lovverket skaper holdninger.

Det bekymringsverdige i Benelux-­landene er mangelen på aktiv motstand mot at stadig flere mennesker og stadig flere grupper får tilgang på dødshjelp – det være seg barn, psykisk syke eller ­demente. Fragell kaller dette for den «påståtte utglidningen». Morten Magelssen, Daniel Joachim Kleiven og Morten Horn har dokumentert godt at det har skjedd en utglidning uansett om man vurderer antall, diagnoser eller grupper pasienter. Det er heller ikke overraskende – gitt at argumentet om selvbestemmelse er så fremtredende i diskusjonen. Det presser frem dødshjelp for stadig flere grupper. Fragell selv argumenterer med retten til selvbestemmelse over eget liv, i så fall er det Benelux-modellen som ligger nærmest.

Fragell peker likevel på Oregon-­modellen som er innført i flere stater i USA. Den forutsetter en streng regulering av dødshjelp ­begrenset til livets sluttfase ved antatt ­levetid på under seks ­måneder. Det er ingen krav til at pasienten lider. ­Modellen er altså basert på det motsatte av selv­bestemmelse: Hvem som har rett på dødshjelp, er overgitt til beslutningstakernes og legenes dom. Filosofiprofessor Lars Johan Materstvedt påpeker på Verdidebatt at om Norge velger denne modellen, vil mange pasienter være «henvist til sitt lidelseshelvete fordi noen andre mener at de lider på feil måte.»

Jeg har all grunn til å tro at Fragell og forkjempere for dødshjelp ønsker å lindre ­pasientens smerte. Der står vi sammen. Den gode nyheten er at med dagens kunnskap og tilgjengelig kompetanse kan vi ­lindre så godt som all smerte i dødens siste fase. Da blir dødshjelp feil svar på riktig spørsmål – nemlig: Hvordan kan vi unngå at ­mennesker dør med store lidelser? Flertallet av ­norske stortingspolitikere, lege­foreningen og fremstående representanter innenfor ulike livssyn står sammen om en grunnleggende ­humanistisk tilnærming til dette spørsmålet: Ingen stat har rett til å ta livet av sine egne borgere selv om intensjonen er aldri så god. Det vil ramme menneskeverdet til de aller svakeste blant oss.

Trykket i Vårt Land 29. august 2018.

Gå til innlegget

En avsporing

Publisert rundt 2 måneder siden - 1307 visninger

Snarere enn å bruke livssyn som argument i dødshjelp-debatten, så burde Levi Fragell diskutere konsekvensene ved en legalisering.

Livssynshumanist Levi Fragell velger en underlig og snedig strategi når han i Vårt Land 22. august skriver at det finnes eksempler på kristne som er for dødshjelp. Det er forøvrig samme argumentasjon som lederen for Retten til en verdig død, Ole-Peder Kjeldstadli har brukt flere ganger.

Gammelt nytt. 

Det er en kjent sak at enkelte kirkelige talspersoner har ytret seg positivt til aktiv dødshjelp, i likhet med at du finner kirkeledere som står for ulike synspunkt i nær sagt alle politiske spørsmål. Mer interessant er hvilket samfunn vi vil få om aktiv dødshjelp innføres.

Menneskeverd er en klar forsvarer for ideen om menneskets ukrenkelige verdi. Vi er ikke en kristen organisasjon, men bygger på det kristne menneske-
synet. Det virker litt utdatert når Fragell hevder at vi støtter oss til litteratur fra 80-tallet. Advarselen om at en åpning for dødshjelp vil ramme svake grupper, står ved lag, men det er først og fremst fordi funksjonshemmedes organisasjoner selv har stått i første rekke for å advare mot en legalisering. I 2017 fikk en 11-åring med cyctisk fibrose dødshjelp i Belgia etter at landet åpnet for dødshjelp for barn i 2016. Ser ikke Fragell at dette fundamentalt endrer hvordan vi ser på syke mennesker?

Urovekkende endring. 

Bak slagord som «en barmhjertig død» og «en verdig død» venter en urovekkende endring i synet på menneskers verdighet. Hvilket signal sender samfunnet til «svake» grupper i samfunnet når vi aksepterer døden som utvei når mennesker lider eller har ulike handikapp? Hvor vil Fragell sette grensen? Vil han, som i Nederland, åpne for dødshjelp for psykisk syke eller demente? Vil han akseptere dødshjelp for nyfødte barn med alvorlige sykdommer?

Den australske forskeren og dødshjelp-aktivisten David Goodall (104) døde 10. mai som resultat av assistert selvmord ved en klinikk i Sveits. Goodall hadde verken en livstruende sykdom, uutholdelige smerter eller kort tid igjen å leve. Han uttalte til australske ABC: «Jeg er lei meg for at jeg har blitt så gammel. Jeg er ikke lykkelig, jeg vil dø. Det er egentlig ikke trist, men det er trist hvis man blir forhindret.» Man kan innvende at dette er et ekstremt synspunkt – å gi dødshjelp forårsaket i livstretthet, men dette blir seriøst debattert i Nederland. Hvis man først aksepterer prinsippet om selvbestemmelse, kan man ikke 
anklage mennesker for å gjøre seg bruk av den.

Barmhjertighetsidealet

Erik Lunde begrunner godt i Vårt Land 8. august hvorfor «barmhjertighet» ikke kan være noen blankofullmakt i denne debatten. Han bruker Nederland som eksempel der også bevisstløse pasienter og nyfødte gis dødshjelp: «Denne praksisen begrunnes i ‘barmhjertighet‘. Tilhengerne mener det er en omsorgshandling. Ifølge dem er det samfunnets plikt å la de syke og døende slippe – også når de ikke selv kan gi uttrykk for et slikt ønske.» Barmhjertighetsidealet innføres ikke med aktiv dødshjelp, det har alltid ligget til grunn for omsorg ved livets slutt.

Snarere enn å bruke livssyn som argument i dødshjelp-
debatten, så burde Fragell diskutere konsekvensene ved en 
legalisering. Å ta et menneskeliv blir ikke mer etisk riktig om det er en kristen, muslim eller livssynshumanist som setter dødssprøyten. Det hviler på tilhengerne for legalisering å begrunne hvordan dette skal skje uten at vi samtidig kommuniserer til syke mennesker: «vi har ikke mer å gjøre for deg».

Trykket i Vårt Land 24. august 2018. 

Gå til innlegget

Et nytt syn på døden

Publisert 3 måneder siden - 640 visninger

Kan vi redusere døden til et medisinsk spørsmål, eller er det fremdeles primært et eksistensielt spørsmål?

En rekke forskere og selskaper har de siste årene forsøkt å løse aldringskoden. Hvis man forstår hvorfor mennesket eldes, tror man samtidig at man kan sette på bremsen slik at døden kan utsettes. Spørsmålet om dette er vitenskapelig mulig, reiser samtidig en rekke spørsmål om hva aldring og død egentlig er. Kan vi redusere det til et medisinsk spørsmål, eller er døden fremdeles primært et eksistensielt spørsmål?

I september 2017 døde den frittalende og populære sosialmedisineren Per Fugelli. Bildet av Fugelli som går langs jærstrendene i siste fasen av livet, har satt seg fast i bevisstheten hos mange. Professoren var opptatt av å dø på en god måte. Selv om han beskriver angsten og uroen som kommer når døden nærmer seg, skriver han samtidig: «Døden har ført meg inn i en jeg-styrke, ro og nærhet til skaperverket som jeg ikke har hatt tidligere». Opplevelsen av den siste fasen i livet som en fase med egenverdi, står i skarp kontrast til presentasjonen av sluttfasen av livet som noe vi helst ikke snakker om eller forholder oss til.

Hele vår kultur kan sies å ha et anstrengt forhold til døden. Ved å gjemme livets aldring, avslutning og døden på institusjoner, har vi forsøkt å fortrenge den. Når noen vi kjenner, dør eller havner i alvorlige ulykker eller sykdom, må vi likevel forholde oss til et tema som vi ellers ønsker å skyve fra oss. Det kan derfor være ubehagelig, men ikke desto mindre viktig, når personer står frem med en stemme og et ansikt når livet går mot slutten.

Medisinsk utfordring. 

Enkelte beskriver det som nå skjer som et mulig paradigmeskifte i medisinen. Legen og legevitenskapens rolle er ikke lenger bare å kur-ere sykdom, men å kurere fenomenet aldring og i siste instans menneskets dødelighet. Døden blir fremstilt som et teknisk problem, og det har foregått seriøse debatter om aldring bør betegnes som en diagnose. Tenk deg hvis du kunne beholde ungdommens styrke og skjønnhet gjennom hele livet? Hvem vil ikke ha en ungdoms styrke og spenst i en alder av 80 år? Det presenteres en rekke ulike teknologier og medisinske fremskritt som angivelig skal gjøre noe med vår aldring: Nye og bedre implantater, transplantasjon av hjerneceller, genterapi, erstatte gamle og syke organer med nye, stamcellebehandling etc. Mandag 6. mars 2017 sendte NRK en utgave av programmet Trygdekontoret hvor Elizabeth Parrish deltok. Parrish er selv sjef for antialdringsselskapet BioViva som ønsker å forsinke aldringsprosessen ved hjelp av genterapi. For et par år siden ble det kjent at hun selv hadde forsøkt firmaets produkt, og angivelig skal den biologiske alderen til hennes immunceller være reversert med 20 år. Metoden skal være en blanding av medisiner som har blitt brukt mot muskelsvinn, og genterapi. Forskere anerkjenner at det å spise sunnere, redusere stress og være i fysisk aktivitet kan ha en positiv effekt på kroppen vår, mens genterapi er langt mer omstridt.

Bekjemp aldring. 

I det samme programmet forteller filosof og forsker ved Universitetet i Oslo, Ole Martin Moen, at han har inngått en avtale med et amerikansk selskap om å bli fryst ned når han dør (ved hjelp av såkalt kryoteknikk). Moen betaler 1.000 kroner per måned for en avtale der han etter sin død skal fraktes til USA og fryses ned med det håp å bli vekket til live i en tenkt fremtid hvor dette er mulig. Med andre ord er døden redusert til en teknikalitet. Den kontroversielle aldersforskeren Aubrey de Grey mener at han har trukket opp et veikart for å bekjempe biologisk aldring. Han mener at de første barna som vil bli 1.000 år allerede er født. Aldring er et ingeniørproblem­. Aldring og død presenteres som en fiende som må bekjempes. I et intervju med A-magasinet i 2016 påsto han at vår levetid vil bli uendelig så snart vi har medisiner som kan reparere aldersforfallet: «Bare det å leve og puste fører til en slitasje og skade på kroppen som vi i dag ikke kan gjøre noe med» (A-Magasinet, 08.12.16).

En mislykket konstruksjon. 

Disse eksemplene angir ikke bare et nytt syn på medisinen, men på mennesket: Mennesket er ikke bare en maskin, det er en mislykket konstruksjon som vi må reparere; døden er ikke en eksistensiell utfordring, men en ren teknikalitet. Med et slikt menneskesyn krever ikke dødsfasen et medmenneske, en trøster, en god lege eller en prest. Den krever en ingeniør. Uansett hvor godt urverk – før eller siden vil maskineriet slites i stykker av sin egen aktivitet. Den bestselgende forfatteren og historikeren Yoval Noah Harari hevder at kampen mot døden vil være det store temaet i det 21. århundre: «Retten til liv er menneskehetens mest grunnleggende verdi. Det er åpenbart at døden krenker denne rettigheten – derfor er døden en forbrytelse mot menneskeheten, og vi bør gå til full krig mot den.» Han slår fast at for moderne forskning og kultur er ikke døden et metafysisk mysterium eller en kilde til meningen med livet. Døden er et teknisk problem vi kan og bør løse. For hvorfor dør vi: Hjertet slutter å pumpe blod, kreftceller sprer seg eller bakterier blomstrer opp. Det er vanskelig å være uenig med Harari om det siste; samtidig melder spørsmålet seg om døden også har en eksistensiell side ved seg. For Harari er døden redusert til å være et teknisk problem. Døden er for ham ikke et metafysisk mysterium eller en kilde til meningen med livet. Døden er gått fra å være et uunngåelig (og naturlig) livsvilkår til å være en medisinsk utfordring. Hvordan påvirker dette i sin tur møtet med pasienten? Medisineres syn på seg selv? Og vårt alles syn på livet?

Drømmen om evig ungdom. 

Du har kanskje sett Lucas Cranachs berømte maleri ungdomskilden – hvor trette kropper bæres ned i et basseng, og unge, sterke kropper stiger opp på andre siden. Drømmen om evig ungdom og å få kontroll på dødskreftene er gammel. Utallige TV-reklamer som viser hvordan rynker forsvinner, hår som får tilbake sin opprinnelige styrke og piller som bevarer kroppens funksjoner, spiller på det samme, dype behovet i oss om å beholde ungdommeligh og helse. Hjernetrim for å forhindre stagnasjon, fysisk trening for å fremme en sunn alderdom eller å ta godt vare på kropp og sinn, er selvsagt et udelt gode. Det er tegn i vår kultur på at vi ønsker å holde både alderdom og død på armlengdes avstand. Den norske anestesilegen og forfatteren Øyvind Thomassen beskriver i Vårt Land lørdag 17. mars hvordan han som ung turnuslege famlet i møte med sin første døde pasient: Spørsmålene sto i kø om hvordan han skulle håndtere situasjonen hvor oppdraget var å stadfeste døden til en gammel kvinne:

– Man kan ingenting om døden­. Den er helt institusjonalisert bort», sier han og fortsetter:

– Vi blir født, vi lever og vi dør. Hvis vi febrilsk nekter for at vi skal dø, tror jeg vi lever dårligere» (Vårt Land, 17.03.18).

Kontroll på døden. 

Spørsmålet er hva som melder seg når vi likevel står overfor døden. Uansett hvor mange strategier vi lager for å unngå den, møter den oss alle før eller siden. I tidligere tider levde man kontinuerlig med sykdom og død som helt konkrete trusler. Infeksjonssykdommer vi i dag enkelt kan kurere, kunne fort ta liv – spesielt av sårbare mennesker som barn og eldre. Å miste et barn var garantert ikke enklere i middelalderen, men man visste at døden ikke kunne bekjempes, og man måtte forholde seg til den som et uunngåelig livsvilkår. Det store paradokset er at vi i vår tid har enorme medisinske muligheter til å reparere sykdom og forhindre død – likevel har vi et stort behov for å ta ytterligere kontroll. I starten av livet ser vi det på den store frykten mange gravide beskriver for å bære frem et barn. Med tanke på dagens muligheter for medisinsk behandling, så burde det være motsatt. Ved livets slutt ser det samme kontroll-paradokset ut til å gjøre seg gjeldende: Jo bedre mulighet vårt helsevesen har til smertelindring og riktig behandling, desto sterkere melder kravet seg om mulighet for å selv bestemme når man vil avslutte livet.

Eksistensiell utfordring. 

«Døden er ingen diagnose, ingen­ sykdom», sa sykepleier Marie Aakre i sin tale til Per Fugelli da han mottok Livsvernprisen i 2017. Det kan synes som et generelt trekk ved vår kultur at vi har overlatt livets store spørsmål til biologien. Mange påberoper seg et livssyn hvor det eneste de stoler på, er vitenskap. Men i møte med de virkelig store hendelsene i livet vil det fremdeles være et stort rom for tolkning. Kjærligheten til et barn eller en ektefelle kan ikke forklares utelukkende som et produkt av evolusjonen. Sorg over tapet av helse, muligheter eller samvær med noen man er glad i, kan ikke reduseres til biokjemiske prosesser. På samme måte kan ikke døden reduseres til noe teknisk som dermed kan «løses». Døden er primært et filosofisk eller eksistensielt spørsmål. Døden er opphør av livsviktige kroppslige funksjoner, opphør av bevissthet og mulighet til fellesskap med andre mennesker, livets avslutning og begynnelsen av en prosess hvor kroppen skal bli borte. Det er all grunn til å tro at de fleste mennesker som har levd, har oppfattet døden som en overgang til en annen livsform. Den østlige tanken om sjelens udødelighet er et eksempel på dette, akkurat som det kristne synet på kroppens oppstandelse til et evig liv. Ideen om en sjel har derimot ingen plass i en sekulær kultur; likevel forholder vi oss til mennesket som mer enn biologi.

Forsoningsprosess. 

Til syvende og sist dreier det seg kanskje om en forsoningsprosess, både for den døende og for de pårørende. En forsoningsprosess hvor døden gjøres til en del av livet, og hvor døden rommer alle våre grunnleggende følelser. Vi kan ikke flykte fra den, men vi må forholde oss til den som det eneste faste holdepunkt etter at navlesnoren er klippet. Fugelli er inne på det samme når han bekrefter døden som et blandet regnskap: «Når vi skal dø, likner vi på hverandre i håp og gru, drøm om hvile, frykt for tomhet.» (Fugelli, 2017) Det mest oppsiktsvekkende er likevel hans syn på dødsfasen som noe som kan gi mening, noe han konkretiserer i de såkalte dødsgledene: Blant annet at den er et holdepunkt som kan gi en form for trygghet, den gir frihet fordi maskene kan falle, man kan unne seg en ny trassalder, man kjenner seg mer levende og gir mer takknemlighet (Aftenposten, 16.11.16). Det er milevis mellom en posisjon hvor døden reduseres til et teknisk problem og mennesket til en ufullkommen maskin, og til det som Fugelli beskriver. Er Fugellis posisjon bare en kompensasjon for at han selv ikke får del i legende medisiner eller teknikker som kan begrense alderdommen? Jeg tror ikke det. Derimot er jeg overbevist om at Fugelli var drevet av et menneskesyn der respekten for livet også innebærer respekten for døden. Der overbevisningen om livets ukrenkelighet setter døden i perspektiv. Vissheten om det uunngåelige skaper ikke bare redsel og nedstemhet (det også), men det skaper et perspektiv på livet som må forstås og tolkes som et eksistensielt – ikke primært et medisinsk eller teknisk – spørsmål.

Artikkelen er et utdrag av en artikkel publisert i tidsskriftet Fag og tro som utgis av KFSS (Kristent forum for sykepleiere og sykepleierstudenter).

Trykket i Vårt Land 14. juli 2018.

Gå til innlegget

Menneskeverdet taper i Unge Høyre

Publisert 4 måneder siden - 817 visninger

Ny teknologi og endrede holdninger vil sette oss på avgjørende prøver i årene som ­kommer. Nettopp derfor er det urovekkende at Unge Høyre endrer syn i avgjørende ­verdispørsmål.

Landsmøtet til Unge Høyre vedtok sist helg fortsatt å tillate abort på tvillinger, å opprettholde adgangen til senabort når barnet har et utviklingsavvik og å tillate aktiv dødshjelp i særskilte tilfeller. Det er flott at et stort flertall stemte imot endringene, men dette vekker likevel grunn til bekymring.

Fosterdiagnostikken er revolusjonert. 

Unge Høyre-leder Sandra Buflots kommentarer til de to første vedtakene tyder på at det viktigste for flertallet er ikke å endre abortlovens ordlyd. Utfordringen er at landskapet faktisk er i ferd med å endres radikalt fra loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978. Den gangen var det ikke medisinsk mulig å fjerne en av to tvillinger, og metodene for fosterdiagnostikken er revolusjonert.

Det var aldri lovgivers intensjon å åpne opp for abort på tvillinger da loven ble vedtatt. Det er et komplisert inngrep som er anbefalt utført etter 12. uke. Dermed har man uansett krysset grensen for selvbestemt abort og åpnet for fosterreduksjon uten nemdbehandling. De nye medisinske mulighetene har dermed uthulet prinsippene i abortloven uten at Stortinget har tatt stilling til endringene. Inngrepet gir også en risiko på 10-15 prosent for spontanabort eller svært tidlig fødsel for det gjenværende fosteret. Det er en grunn til at praksisen er forbudt i våre naboland.

Den eugeniske indikasjon. 

Abortlovens paragraf 2c har vært en omdiskutert del av abortloven fordi den tillater abort der «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Paragrafen er med rette kalt den eugeniske indikasjon. Sterke krefter i Høyre har ønsket å fjerne denne, nettopp fordi den diskriminerer mennesker som er syke eller har utviklingsavvik. Det ville neppe føre til vesentlig færre aborter, men loven ville ikke lenger sende et signal om at det er ulike regler for friske og syke fostre. I praksis har dette først og fremst rammet foster med Down syndrom.

Helomvendingen i synet på aktiv dødshjelp er likevel det mest oppsiktsvekkende. Med unntak av Frp, som riktignok har hatt et lunkent forhold til sitt eget vedtak, har ingen av partiene på Stortinget åpnet for aktiv dødshjelp i Norge. Leder Syver Hanken i prinsipprogramkomiteen til Høyre argumenterer med at alle eier sitt eget liv og at dette skal utløse en rett til dødshjelp. Samtidig viser vedtaket at åpningen kun skal skje på gitte vilkår. Spørsmålet som gjenstår er: Hvordan ser Unge Høyre for seg at hvert menneske skal bestemme selv og samtidig at samfunnet skal sette klare rammer? Vi må nødvendigvis velge det ene eller det andre.

En fallitterklæring. 

Aktiv dødshjelp er en fallitterklæring i møte med alvorlig syke og døende. Dette sier ungdomspartiet i dag på sine hjemmesider: «For Unge Høyre er det en grunnleggende verdi at vi ikke skal gi opp mennesker. Derfor sier vi nei til aktiv dødshjelp.» Det er et stort paradoks at forslaget kommer nå; Norge har bedre forutsetninger enn de fleste land i verden til å lindre smerte og å møte pasientens behov. Høyres egen helseminister har interessant nok for få måneder siden lagt frem en NOU om lindrende pleie og omsorg. Hvorfor setter Unge Høyre menneskeverdet i spill når vi ellers burde tilby all vår medmenneskelighet i livets tyngste kamper?

Disse sakene har det til felles at de bunner ut i synet på menneskets ukrenkelige verdi og likeverd uavhengig av egenskaper. Det skal for eksempel godt gjøres å argumentere for dødshjelp uten samtidig å ramme mennesker som er født med alvorlige funksjonshemninger. Ny teknologi og endrede holdninger vil sette oss på avgjørende prøver i årene som kommer. Nettopp derfor er det urovekkende at Unge Høyre endrer syn i avgjørende verdispørsmål.

T.rykket i Vårt Land 2. juli 2018

Gå til innlegget

Transhumanisme og åndetro

Publisert over 1 år siden - 1262 visninger

Sjel og legeme forutsetter hverandre. Aksel Braanen Sterri og spiritualistenes dødekontakt har det til felles at de separerer det som ikke kan separeres.

Da jeg leste Vårt Lands interessante reportasje om spiritualisme og dødekontakt lørdag 29.4, slo det meg at spiritualismen rammes av den samme grunnleggende kritikken som Aksel Braanen Sterris forsvar for sorteringssamfunnet. Begge innebærer en sterk nedvurdering av kroppen og kroppslige erfaringer i sin isolering av menneskets sjelelige egenskaper som det høyeste gode. I intervjuet med Minerva 2.april kom Sterris provoserende uttalelse: «De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det.

Spesielt attråverdige. Det interessante er imidlertid begrunnelsen. «De er begrenset i akkurat de kapasiteter som vi gjerne holder fram som spesielt attråverdige ved det å være menneske, som blant annet vår rasjonalitet, vår evne til å styre våre liv og evne til å søke sannhet.» Det kan synes som om Sterri mener at menneskets kognitive egenskaper er det som til syvende og sist definerer mennesket og gjør livet verdt å leve. Det rammer mennesket i alle sårbare faser. Barn, svært syke mennesker, demente, aldrende og for den saks skyld alle mennesker i de perioder hvor vi har mer enn nok med å få livet til å gå rundt, rammes av en slik livsfjern elitisme. Dessuten er det et ekko av et syn på mennesket som vi ellers har forlatt: Mennesket er dypest sett ens sjel, ens bevissthet, ens rasjonalitet, og disse egenskapene kan isoleres, foredles og leve videre etter at kroppen er død.

Menneskets sjel. Men er ikke dette et kristent syn på livet? Kristne teologer og kirken har da i hundrevis av år fremholdt betydningen av menneskets sjel. Dette bringer oss til seansen til Norsk Spiritualistisk Forening hvor den spirituelle presten Manuela Johansen kanaliserer beskjeder fra åndeverdenen. Sammen bekjenner de «Gud som en universell kraft som er i alt og alle, reinkarnasjon og evig utvikling av alle sjeler». I følge nettsiden til trossamfunnet er mennesket dypest sett en evig ånd. Mennesket inkarneres på jorden, og hvert av livene vi lever på jorden gir oss en oppgave som vi må lære. I samtalen med dialogprest Silje Trym Mathiassen konkluderer spiritualisten med at både spiritualisme og kristendom er enige om at «Gud er alt i alle, Gud er i universet, (..) Gud er en evigvarende kraft».

Ikke et midlertidig skall. Jeg håper at dialogpresten i den kommende dialogen kan bidra til å avklare hva som er et kristent Gudsbilde. Først og fremst kjennetegnes det ved at Gud er en personlig Gud. Hans skaperverk – universet – er ikke bare et midlertidig skall for den egentlige virkelighet som skjuler seg som en mystisk, åndelig verden. Den materielle – kroppslige – virkelighet ble riktignok skapt av Gud, men ved verdens ende skal den ikke forsvinne, men nyskapes. Gospelballaden «life is a dream, and heaven is reality» er derfor helt misvisende som kristen tekst, men den er en god beskrivelse på spiritualisme.

Representerer ikke Sterris kjølige utillitarisme (materialisme) og spiritualistenes åndetro likevel to motsatser. Jo, i en forstand gjør de det. Men i motsetning til et kristent menneskesyn, reduserer begge mennesket til å være identisk med sin ikke-kroppslige del. Gjennom filosofihistorien har kroppen ofte stått som motpol til sjelen eller ånden (som ofte er et uttrykk for det samme). Kristen teologi og folketro adopterte dessverre tidlig en gresk forestilling om sjelen som udødelig, men dette har aldri vært kirkelig lære. I jødisk teologi er enheten mellom kroppen og sjel/ånd en sentral del av menneskesynet. Nyere teologi har kraftig kritisert splittelsen mellom kropp og sjel som fikk sitt klimaks med Descartes ide om to helt separate substanser.

Transhumanisme. Kulturen flommer over av forestillingen om at de klassiske sjelelige egenskaper bevissthet, fornuft, overveielse og evnen til å ta moralske valg kan skilles fra kroppen. Minerva-redaktør Nils August Andresen kopler Sterris syn på en interessant måte til den filosofiske bevegelsen transhumanisme. Transhumanisme ser i sin mest radikale form på fornuften/bevisstheten (sjelen) som en del som helt kan separeres fra kroppen. Den kan fryses ned ved hjelp av kryoteknikk, forbedres ved hjelp av biokjemi eller lastes opp til en server i tilfelle kroppslig død. En slags materialistisk variant av spiritualistenes redusering av mennesket til ånd.

Legemets oppstandelse. Som motsats til dette står det jødisk-kristne menneskesynet som trassig nekter å gjøre denne separasjonen. Paulus skriver: «Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp.» Disse to debattene griper derfor inn i den siste av Vårt Lands interessante følgetonger denne våren, nemlig oppstandelsestroen. Troen på legemets oppstandelse, troen på at Jesus hadde et oppstandelseslegeme som kunne innta fast føde, legitimerer menneskets fysiske kropp. Enheten – entiteten – av sjel og legeme er en buffer mot reduksjonen av mennesket til kognitive evner som gir «fullverdige liv» og til åndetro som gjør mennesket til en inkarnert ånd. Mennesket er en fullverdig skapning som ikke har verdi i kraft av sin (materielle eller åndelige) sjel, men simpelthen ved å være et menneske.

Publisert i Vårt Land, papirutgaven, 3.mai

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Vårt Lands agenda
av
Egil Olaussen
rundt 5 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Vårt Land og politikken
av
Alf Gjøsund
rundt 6 timer siden / 1160 visninger
3 kommentarer
Skudd for baugen
av
Odvar Omland
rundt 10 timer siden / 116 visninger
1 kommentarer
Bollestad blander kortene
av
Berit Austveg
rundt 10 timer siden / 291 visninger
1 kommentarer
Gud, - "den vannmektige"?
av
Oddvar Haugland
rundt 13 timer siden / 99 visninger
0 kommentarer
Den store glemselen
av
Lars Gilberg
rundt 15 timer siden / 446 visninger
2 kommentarer
Ulikhetens pris
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 80 visninger
0 kommentarer
Utidig innblanding
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 713 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Personlig åpenbaring
11 minutter siden / 1809 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
26 minutter siden / 1809 visninger
Reidar Holtet kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
37 minutter siden / 350 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
41 minutter siden / 1809 visninger
Odd Tarberg kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 1 time siden / 1631 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 1809 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 1809 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 1 time siden / 1160 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 2 timer siden / 1160 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 2 timer siden / 1631 visninger
Odd Tarberg kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 2 timer siden / 1631 visninger
Anita Stokkeland kommenterte på
KrF-måten
rundt 2 timer siden / 1748 visninger
Les flere