Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Dødshjelp sneket inn bakveien

Publisert nesten 4 år siden

Prosessen der dødshjelp ble legalisert i California, var svært uryddig. For dødshjelp-tilhengerne er lærdommen at det beste er å få sneket dødshjelpen inn bakveien.

Som omtalt i Vårt Land 
9. oktober har delstaten California vedtatt en lov for legeassistert selvmord, basert på «Oregon-modellen», og inspirert av dødsfallet til 29 år gamle Brittany Maynard.

Maynard led av en hjernesvulst, og flyttet fra California til Oregon for å få tilgang til lege­assistert selvmord. Hun tok sitt liv 1. november i fjor. Før selvmordet var hun gjenstand for stor medieoppmerksomhet,­ ­regissert av organisasjonen «Compassion & Choices» som kjemper for rett til dødshjelp. 
Etter hennes død har de etterlatte vært aktive i kampanjen for å få legalisert legeassistert selvmord i California, og dette målet ble altså nådd nå i høst.

Lovforslaget ble først avvist i den ordinære komité­behandlingen, men ble så sneket inn for parlamentet i en spesialsesjon for helsebudsjettet. Dermed gikk man glipp av den ordinære saksforberedende komitébehandlingen – den som skulle sikre at loven ble gransket og prøvet på om den rent lov­teknisk holdt mål.

Resultatet ble en lov som ikke gir klart svar på hvilke pasienter­ som kvalifiserer for aktiv dødshjelp, eller hvordan legenes dødshjelpspraksis skal reguleres og kontrolleres. Loven gir ikke myndighetene et godt redskap for å sanksjonere mot leger som opptrer i strid med loven. Den gir leger vidt spillerom til å utøve dødshjelp etter eget hode, med immunitet for straff.

Debatten om loven i California ble preget av emosjonelle vitnesbyrd fra parlamentarikere som hadde mistet noen av sine kjære i smertefulle dødsleier, eller som framholdt religiøse argumenter om livets hellighet.

Funksjonshemmedes foreninger var blant de sterkeste motstanderne av loven. Men risikoen for at loven kan ­sette sårbare pasienter under press, fikk lite oppmerksomhet både blant lovgiverne og i mediene.
 Det motsatte var tilfelle da parla­mentene i Skottland og England/Wales i sommer stemte ned grundig forberedte lovforslag om aktiv dødshjelp. Særlig i Skottland ble forslaget gjenstand for en grundig parlamentarisk prosess, der alvorlige hull i loven ble påpekt.

Men i California ble det altså «seier for Brittany». Det paradoksale er imidlertid at Brittany Maynards sak er en god illustrasjon på svakhetene i «Oregon-modellen», som California nå har adoptert.

Hvis man baserer seg på opplysningene om Maynards sykdom som hun selv la fram i mediene, må man mistenke at prognosen hun fikk var feil. Det ble sagt i april at hun hadde seks måneder igjen å leve – dette er kravet Oregon stiller for at man kan få utført aktiv dødshjelp. 
På filmene av Maynard kort tid før selvmordet i november framstår hun som nærmest helt 
intakt nevrologisk.

Oregon-modellen forutsetter også at pasienten er fast bestemt på å ta sitt liv – men Maynard publiserte selv en video få dager før selvmordet der hun uttalte at «now is not the time».

Californias parlament har ansvar for å vedta lover som klart regulerer hva som er tillatt og hva som er forbudt, som kan anvendes av rettsapparatet og som beskytter borgernes rettssikkerhet. De burde tatt lærdom av Brittany Maynards tilfelle, og stemt nei til legalisering av aktiv dødshjelp.

For dødshjelpstilhengerne er dette en viktig lærdom: Veien til legalisering går åpenbart ikke gjennom de ordinære, parlamentariske kanaler.

Det er bedre dersom man kan få sneket dødshjelpen inn bakveien: gjennom en folkeavstemning (som i Oregon), en ekstraordinær, parlamentarisk sesjon (som i California og Belgia), eller gjennom en rettsavgjørelse (som i Canada).

For motstanderne er det motsatt: En grundig og seriøs parlamentarisk behandling er det viktigste hinderet for en legalisering av aktiv dødshjelp.

Først publisert i Vårt Land 13.10.2015

Gå til innlegget

Selvmord: PFU henla TV 2, felte NRK. Ikke rart noen er forvirret.

Jeg skjønner godt at NRK-Brennpunkt er forvirret og ikke vet hvilken lærdom de skal ta av PFUs fellelse i klagen på dokumentarfilmen ”Den siste reisen”. Selv om NRK fikk kritikk for ikke å ha utvist nok varsomhet i dekningen av et assistert selvmord i Sveits, har utvalget sendt tvetydige signaler om hvordan norske journalister skal forholde seg til Vær Varsom-plakatens punkt 4.9.

Punktet lyder slik: Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

I Norsk Presseforbunds veileder gis flere tips til hvordan man i praksis kan redusere faren for smitteeffekt når det viktige samfunnsproblemet selvmord skal omtales:

  • Unngå å framstille selvmord som eneste løsning
  • Unngå forherligende omtale av selvmord
  • Unngå å publisere avskjedsbrev eller bilder fra åstedet
  • Unngå detaljert beskrivelse av selvmordsmetoden
  • Gi informasjon om hvor selvmordsutsatte mennesker kan få hjelp
  • Samarbeide med fagfolk om presentasjon av fakta ifm. selvmor.

Brennpunkts dokumentar bryter med disse anbefalingene. Filmen framstiller selvmord som eneste farbare utvei for kvinnen. Den kan ikke sies å forherlige selvmord, men har romantiserende elementer, slik Kringkastingsrådet også påpekte. Filmen går uvanlig langt i å presentere åstedet for selvmordet, og hele gjengivelsen av hovedpersonens begrunnelse for selvmordet og avskjed med verden går langt utover et enkelt avskjedsbrev.

Ikke minst er beskrivelsen av selvmordsmetoden ekstremt detaljert; rolig og pedagogisk framstilt av dr. Erika Preisig. Det opplyses om kostnadene ved selvmordsmetoden, og hvordan man kan få avslag i prisen hvis man har dårlig økonomi. Det finnes ingen henvisning til hjelpeinstanser, heller ikke knyttet til den ledsagende nettartikkelen. Brennpunkt-redaksjonen unnlot bevisst å involvere fagfolk under forberedelsen av filmen.

Det er vanskelig å se for seg hvordan man mer demonstrativt kan blåse i VVPs oppfordring om å redusere faren for smitteeffekt. Ikke bare har Brennpunkt brutt med rådene (som stammer fra WHO og norsk ekspertise på selvmordsforebygging) – i tilsvaret til PFU og Kringkastingsrådet sto de knallhardt på at de har gjort alt rett. Blant oss leger omtales en slik reaksjon på kritikk som at vi er ukorrigerbare, og det regnes som skjerpende.

For meg som står utenfor pressen virker dette uforståelig: Man tenker intuitivt at ”god presseskikk” må være å følge anbefalingene i VVP 4.9 og veilederen for selvmordsomtale. Når Brennpunkt ignorerer nesten alle disse anbefalingene skulle man tro de hadde brutt med god presseskikk. Men det mente altså ikke PFU, med unntak av medlemmet Henrik Syse. Spørsmålet man sitter igjen med blir da: Hva er egentlig ”brudd på god presseskikk”, hvis dette ikke er det?

Saken blir enda mer komplisert fordi PFU i vinter frikjente TV 2 for publiseringen av en annen film om assistert selvmord, ”The suicide tourist”. Publiseringen av filmen (innspilt i 2007) og tre relaterte artikler på tv2.no ble klaget inn av bl.a. meg, med påstand om brudd på VVP 4.9: Detaljert framstilling av metode, fravær av alternativer til selvmord, sensasjonspreget oppslag, glorifisering av selvmord og fravær av informasjon om hjelpetiltak for selvmordsutsatte seere.

PFU-klagen på TV 2s publisering ligner mye på Brennpunkt-klagen jeg senere skrev sammen med rådene for lege- og sykepleieetikk og leder av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Lars Mehlum. Den ble imidlertid avvist av PFU etter forenklet behandling, fordi TV 2 iflg. sekretariatet åpenbart ikke hadde brutt med god presseskikk.

Utvalgsmedlem Henrik Syse, som ville felle NRK for brudd på VVP, opplyste for øvrig at han ikke var til stede under behandlingen av TV2-klagen, og ikke ville gått inn for forenklet behandling hvis han hadde visst om den. I behandlingen av klagen på ”Den siste reisen” ble det sagt at dokumentaren i TV 2 var mindre problematisk, og at det var derfor den saken ble avvist mens NRKs film ble tatt opp til behandling i utvalget.

Sammenligner man Brennpunkts og TV 2s innslag er det først og fremst klare likheter. Men ”The suicide tourist” er noe mindre detaljert ift. metodebeskrivelsen. Oppslaget på tv2.no hadde også i margen lenker til en del tidligere reportasjer om aktiv dødshjelp, deriblant fagfolk som Lars Mehlum og meg selv.  Men det var ingen hjelpelinjer for selvmordsutsatte – i sterk kontrast til et annet TV 2-oppslag om selvmord og mobbing, som hadde hengt på hele ni slike lenker.

Mest slående var imidlertid hvordan TV2 gjennom fire tett påfølgende oppslag ga en sensasjonspreget og glorifiserende omtale av selvmord: Overskrifter og uttrykk som «For første gang i Norge», «eksklusivt», «- Hvis du drikker dette, kommer du til å dø!», «- Selvdrap er en fantastisk mulighet!» og «Familien: – Stolt av at pappa tok sitt eget liv. Ingress: Etter at Craig Ewert lot seg filme mens han tok sitt eget liv, er familien enda mer overbevist om at han gjorde rett.»

Interessant nok prosederte både TV 2s Jan Ove Årsæther og NRKs Odd Isungset på at deres filmer ikke handlet om selvmord, men om assistert selvmord, og at det var noe annet. I sitt siste møte sa PFU klart fra at denne distinksjonen ikke er holdbar. Den har da heller ikke noe fundament i medisinsk eller juridisk forståelse av selvmord, eller i formuleringer i VVP eller veilederen. Heller ikke veilederens forfatter, Redaktørforeningens Reidun Kjelling Nybø, støtter denne distinksjonen.

Norske journalister må altså forholde seg til VVP 4.9 når de skriver om det kompliserte og viktige samfunnsspørsmålet assistert selvmord. Men hvordan skal de egentlig forholde seg? NRK er med rette frustrert og forvirret over at deres egen dokumentar ble felt – mens TV 2s publisering ikke en gang ble diskutert i PFU fordi den så åpenbart var i samsvar med god presseskikk. Kanskje PFU burde bla fram klagen på TV 2 fra februar, og se om den fortsatt er innafor?

FØRST PUBLISERT PÅ JOURNALISTEN.NO

Gå til innlegget

Å gjøre …det rette

Publisert over 4 år siden

Gjensidighetsprinsippet handler om hva du bør gjøre, ikke om hva andre gjør.

Hjemme hos oss snakker vi ikke så mye om kristendom, religion og livssyn. Til det synes jeg ungene, på fem og syv, er i minste laget. Derimot snakker vi en god del om etikk. Jeg er særlig opptatt av gjensidighetsprinsippet, og prøver å finne praktiske eksempler fra skole, barnehage og hjem. Dette er jo etikkens gylne regel – for alle, uansett hvilket livssyn. Samtidig er det forunderlig lite tematisert i det offentlige ordskiftet. Når var sist du prøvde å spørre deg selv: Hva ville jeg ønsket at min neste skulle gjøre mot meg?

Et krevende punkt er gjensidighetsprinsippets begrunnelse. Det er lett å forstå at det kan lønne seg, for deg personlig, å handle godt mot din neste: Det kan føre til at din neste er god mot deg. Dette kan man eventuelt utnytte, kynisk beregnende, i et komplekst spill med ytelser og gjenytelser. Eller man kan straffe den som ikke er god mot en selv, gjennom å holde tilbake godheten mot den andre. Et ikke helt uvanlig prinsipp for læring: «Hvis du ikke oppfører deg pent blir det ikke Barne-TV i kveld.»

Det er viktig å huske at gjensidighetsprinsippet sier: Gjør mot andre slik du ville ønske at andre skulle gjøre mot deg selv. Strengt tatt er det helt irrelevant hva den andre faktisk gjør mot deg, eller hvor sannsynlig det er at den andre vil handle på samme måte. Gjensidighetsprinsippet handler om hva du bør gjøre, ikke om hva andre gjør eller bør gjøre.

Det er en ideell fordring om å gjøre det rette, uavhengig av om det lønner seg for deg. Ikke ut fra frykt for straff, men fordi du realiserer deg selv best dersom du handler godt. Et ambisiøst mål, men samtidig avgjørende for barn som skal vokse opp i det post-doktrinære samfunn. Det er synd at skolen skal bruke så mye tid på det forgjengelige – slik som de ulike religioner og fortidens forklaringsmodeller. Framtidens utfordring blir hvordan fostre folkeskikken uten folkekirken.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST I VÅRT LAND 22. JUNI 2015

Gå til innlegget

Ønskebarn

Publisert over 4 år siden

Mitt første barn var til de grader etterlengtet. Det andre kom mer på slump.


Det sies i surrogatidebatten: Dette er sterkt ­ønskede barn. Underforstått: Det spiller mindre rolle hvordan barnet blir til, det viktigste er at det er ønsket – og dermed elsket.

Det er utvilsomt slik at de fleste barn født på denne måten, er både ønsket og elsket. Men det er noe som lugger her. Er det virkelig slik at en avgjørende komponent i foreldre-barn-relasjonen er at barnet er ønsket? At ønsket er det samme som elsket?

Mitt første barn var til de grader etterlengtet. Det andre kom mer på slump. Har det hatt noe å si? Er det avgjørende at barnet er ønsket for utviklingen av en sunn og trygg relasjon mellom foreldre og barn? Får uplanlagte barn litt dårlige oppvekstvilkår? Jeg sliter med å godta det.

Jeg sliter også med premisset om at alt barn trenger, er «masse, masse kjærlighet». Jeg elsker mine barn, begge to, på en så inderlig måte at det nesten ikke lar seg beskrive. Men gløden i kjærligheten nok kan variere, når de skal leveres i barnehage og grenser skal settes. For meg er en kanskje enda mer fundamental del av farskapet, å være bundet til barna mine, ubrytelig. Det har ikke så mye å si at jeg elsker dem som at jeg er «stuck» med dem i både gode og onde dager.

Kjærlighet er den subjektive følelsen jeg har for mine barn. Men båndet mellom foreldre og barn er mer solid, det er ikke avhengig av kjærlighetens vekslende kår. For meg oppleves den genetiske linken som viktig. Jeg innser at for mange foreldre til surrogati- eller adoptivbarn kan kjærligheten utgjøre et like slitesterkt bånd. Men det genetiske båndet utgjør kanskje en ekstra sikring, god å ha når det røyner på.

De som i dag får barn gjennom illegal surrogati, må virkelig investere i det – både økonomisk og emosjonelt. Hva om vi legaliserer surrogati, gjør det enklere, en mulighet også for mennesker med et ikke fullt så intenst barneønske? Kan vi få barn, som thailandske «Gammy», som ingen føler seg bundet til?

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST I VÅRT LAND 27.4.2015

Gå til innlegget

Den ulykk­salige koblingen

Publisert over 4 år siden

Saklige argumenter blir avvist fordi de knyttes til avsenderens religiøse ståsted.

Da debatten om aktiv dødshjelp blusset opp i kjølvannet av Brennpunkt-dokumentaren «Den siste reisen», skrev KrFs Olaug Bollestad en kronikk på NRK Ytring om dette temaet. Kronikken var saklig og god, og brukte kun allmennmenneskelige, fornufts- og omsorgsbaserte argumenter. Teksten bar preg av at Bollestad selv er sykepleier. Religiøse argumenter var totalt fraværende. Like fullt var reaksjonen forutsigbare kommentarer som «innlegget bærer preg av et kristent livssyn» og «la folk bestemme over sine egne liv. Det kan ikke overlates til 2000 år gamle spøkelser, med tvilsom sannhetsgehalt».

Dette gjenspeiles i måten norske medier dekker temaet aktiv dødshjelp på. Når andre land har stemt over dødshjelpslover, leser vi ofte: «Den katolske kirken har gått sterkt i mot lovforslaget.» Problemet er bare: Det er faktisk ikke religiøse argumenter som dominerer dødshjelpsdebatten. Det er særlig medisinsk-faglige og juridiske innvendinger, og en bekymring for at legalisering vil føre til et press mot sårbare individer. Mange frykter en endring i vår vilje som samfunn til å ivareta de svakeste og mest hjelpetrengende blant oss.

De religiøse motivene kan være viktige for KrFs velgere – men i dødshjelpsdebatten er de irrelevante. Eller enda verre: De virker mot sin hensikt. Mange i vårt samfunn er fiendtlig innstilt til det de opplever som kristendommen, islam og andre religioners forsøk på å bestemme over folks liv. Selv om Bollestads kronikk like gjerne kunne vært skrevet av meg selv, ble hennes rolle som kristen KrF-politiker brukt til å avfeie hennes ikke-religiøse argumenter.

Jeg skrev før valget i 2013 at «KrF er en ulykke for norsk politikk». Det ulykksalige er denne koblingen mellom religion og politikk, som gjør at fornuftige og saklige argumenter kan bli avvist bare fordi avsenderen er religiøs. Vi trenger noen som kan ivareta verdisakene i et samfunn der kristendommen har mistet sin posisjon som moralsk rettesnor. Hva er viktigst for KrF – religionen eller verdiene?

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST I VÅR TLAND 23. MARS 2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere