Morten Andreas Horn

Alder: 49
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Islamkritikk

Publisert over 3 år siden

Religionskritikk - herunder islamkritikk - er legitimt, og viktig både for samfunnet og for religionene selv. Men da bør vi spørre de religiøse selv om hva de mener, ikke bare nistirre på hva utdrag av de religiøse tekstene synes å fortelle oss.

Mange nordmenn er opptatt av islam-kritikk. Det er noe også jeg kan slutte meg til; som sekulær og humanetiker er jeg kritisk til alle former for religion. Framfor alt fordi religioner veldig lett kan brukes til gruppering av mennesker, til oss-dem-tenkning, og til å tillegge individer egenskaper man antar de har, begrunnet i den religiøse gruppetilhørigheten. For det andre fordi religion, i sin kjerne, innebærer å ta steget bortenfor grensen for det som lar seg bevise eller argumentere rasjonelt for. Det betyr selvsagt ikke at religiøse mennesker ikke kan argumentere rasjonelt - men den biten som skiller religionen fra et verdslig syn på saker og ting er i sin natur utilgjengelig for rasjonell argumentasjon. Den krever at du tror. Jeg er kritisk til at man skal opphøye tro til noe som ligner sannhet, jeg mener vi som samfunn bør kreve av hverandre at vi forholder oss agnostisk til det vi ikke kan føre gode beviser og argumenter for.

Eksempelvis påsto Arbeiderpartiet for noen år siden at "tidlig ultralyd redder liv". Men sannheten, den gang, var at det ikke fantes bevis for at det å tilby tidlig ultralyd til unge gravide uten særskilt risiko ville redde liv. Tvert om ville en slik strategi kunne føre til økte komplikasjoner for kvinner som, pga. falske positive prøvesvar, fikk reist mistanke om at fosteret de bar på hadde Downs syndrom (slik at de måtte gjennomgå risikable tilleggsundersøkelser).
Det er i og for seg "greit nok" dersom Arbeiderpartiet har et syn om at fostre med Downs syndrom bør påvises, slik at de kan aborteres. Det er et verdivalg, som man kan ha (selv om jeg selv er uenig, eller i hvert fall skeptisk til et slikt verdisyn).
Det som imidlertid ikke er greit er dersom man danner seg en tro på at "slik er det", og så klarer man ikke ta inn over seg saklige argumenter som modifiserer eller velter det inntrykket man hadde. Denne fastlåstheten, mangelen på fleksibilitet når ny informasjon gir mulighet for nye standpunkter, er sterkt uheldig ikke bare for individet, men for oss som samfunn.
Religion er i mine øyne noe uheldig, fordi det gjør dette å tro til noe prisverdig. Men som mitt eksempel viste: Ikke bare religiøse tror - trangen til å tro framfor å la seg korrigere er noe som kan ramme oss alle, og som vi bør bekjempe i felleskap.
For ordens skyld: Det blir ikke noe bedre av at sekulære, eller humanetikere, tror. Og for oss som i utgangspunktet ikke tror er det desto viktigere å være på vakt mot at vi lurer oss selv, mot at vi tror vi vet der vi heller burde si "jeg vet ikke".

Islam som religion har, i tillegg til dette generelle som gjelder all religiøsitet (og sekulære varianter av tro og dogmatisme) et problem med en del svært uheldige holdninger, verdier, ritualer, tradisjoner. Altså dette som bidrar til å forme islam som en religion, bidrar til å skille denne religionen fra andre monoteistiske religioner.
Det er forståelig at ikke-muslimer er kritiske til islam, og griper fatt i nettopp disse negative sidene ved religionen. Denne formen for religionskritikk er viktig - kristendommen har vært utsatt for den gjennom særlig det siste hundreåret. Effekten har dels vært en modernisering av kristendommen som religion, dels en sekularisering av samfunnet. Det har vist seg, for mange individer, at kristendommen som livssyn rett og slett ikke tålte nærmere gransking. Det samme vil, mest sannsynlig, gjøre seg gjeldende for islam. Men også for de som har tenkt å forbli muslimer er det viktig at deres religion får hjelp til fornying og tilpassing til et moderne samfunn. Ikke minst gjelder dette muslimer bosatt i Vesten, som har en ekstra stor utfordring ift. samfunnet de skal fungere i.

Islamkritikk er imidlertid en vanskelig øvelse. Det aller mest utfordrende - og den store forskjellen mellom islamkritikk og kristendomskritikk - er at islam her i Vesten er en minoritetsreligion. Ikke bare det - det er en religion med utbredelse blant grupper som også ut fra andre markører og stigmata er marginalisert og vanskelig stilt i samfunnet. Mange av Norges muslimer er mørkhudete, og sliter med å bli akseptert og integrert i samfunnet ut fra andre, fremmedfiendtlige eller rent ut rasistiske holdninger. Mange har en kulturell bakgrunn og morsmål som skiller seg radikalt fra det som er vanlig i Norge. I tillegg er mange av de norske muslimene preget av en vanskelig forhistorie, enten personlig eller i nær familie, med flukt og forfølgelse og traumatiske krigsopplevelser.
Dette krever særskilt aktsomhet, slik at ikke islamkritikk blir til muslimkritikk, og slik at ikke den rasjonalistiske religionskritikken iblandes fremmedfientlighet og fordommer.

En annen, stor utfordring for oss "vestlige" som ønsker å drive islamkritikk, er at islam for de fleste av oss representerer noe fremmed, noe ukjent. Skal vi drive rasjonell og målrettet kritikk må vi forstå og vite - vi har et dårlig utgangspunkt for å innta kritikerens rolle. Det er lett å bomme i vår kritikk, fordi vi misforstår hva f.eks. islam egentlig står for og handler om. Vi kan feilbedømme betydningen av ulike faktorer, vi kan fokusere for mye på det mest iøyenfallende, og overse viktige, men mer subtile strømninger.

Den enkleste måten å gå i baret på er å ta for seg fremmede religiøse tekster, lese dem som om de var "sannheter" om den fremmede religionen, og ut fra dette generalisere til at "slik tenker disse religiøse". Det er en felle det er lett å gå i - og om jeg har gått i den selv, så skyter jeg meg herved i foten. Men det er i alle fall viktig å erkjenne at uansett hva religiøse tekster sier, så består de fleste religioner av et bredt spekter av slike tekster. De aller fleste må tolkes på et vis, både fordi de av natur er gammelmodige, og fordi ingen tekst kan dekke alle livets eventualiteter. I tillegg dette at mange religioner har tekster som er innbyrdes motstridende. Dette betyr at man ikke automatisk kan lese en religiøs tekst og konkludere med at "nøyaktig slik tenker disse religiøse". Teksten må fortolkes og ses i lys av de øvrige tekstene.

Samme hva religionenes grunnleggere måtte ha tenkt og planlagt for "sin" religion - når disse er døde og andre har overtatt religionen, så gjør de religionen til sin egen. De overtar forvaltningen av religionen - både fortolkningen, praktiseringen og moderniseringen av den. I fravær av en konkret gudommelig inngripen (så langt ikke observert i moderne tid) står de som til en hver tid utøver en religion fritt til å videreutvikle religion innenfor rammer de selv setter. Det kjennetegner de store monoteistiske religionene at disse rammene er relativt snevre - eller rettere sagt: De er snevre sett i lys av at de strengt tatt burde vært ubegrensede. Men de religiøse lever i et spenningsforhold mellom sine egne dagsaktuelle ønsker og de rammer forhistorien og tekstene og de religiøse institusjonene setter for dem. Eksempelvis har det ikke vært ukomplisert for kristne å oppdatere kristendommen til å akseptere homofili/homofilt samliv/presteskap etc. Men, det er åpenbart mulig, i hvert fall for subgrupper av kristendommen.

Det er derfor avgjørende at den som vil kritisere religion - enten det er kristendom eller islam - ikke bare stirrer seg blind på enkeltstående religiøse tekster (som isolert sett kan være sterkt kritikkverdige - og som de religiøse burde tatt ansvar for å forkaste, renske ut av sine "hellige tekster"). Man må også se på de religiøse selv, deres institusjoner og subgrupper, og høre på hvordan de selv fortolker sin religion og tekstene. Og jo mer man forholder seg til subgrupper - f.eks. dersom man går til særskilte nettsteder som islam.net, lytter til imamer eller prester, eller spør kirkegjengere - jo mer må man være seg bevisst på at det man finner ikke lenger er representativt for hele gruppen av religiøse. Gruppetenkning vil alltid være grunnleggende feilaktig, men det blir mer og mer problematisk jo mer man fokuserer på en liten (og ofte iøyenfallende, "ekstrem") del av den større gruppen.
Eksempelvis er det ganske meningsløst å spørre f.eks. imamer om hva islam "er" eller "mener". Sannsynligheten for at imamer er representative for muslimer i Norge virker liten - like lite som prester er representative for kristendommen i Norge. Det ville være mer hensiktsmessig å spørre muslimske foreldre på vei til barnehagen, drosjesjåfører, eller sykepleiere på Ullevål sykehus. Det er disse, ikke de særskilt interesserte imamene, som utgjør islam i Norge.

Her på VD, og i mange andre nettfora, er en yndet øvelse at etnisk norske kristne eller sekulære (min personlige erfaring, etter mye nettlesing, er at det som regel er menn, og  typiske voksne-middelaldrende menn med sterke anti-islamske holdninger og lav terskel for å komme med fordømmende og generaliserende utsagn om muslimer) debattanter publiserer lange remser med sitater fra Koranen eller andre muslimske tekster. Basert på disse sitatene mener de å beskrive hvordan islam "er", og generaliserer dette til at "slik er muslimer". Et trekk jeg ofte har observert er at de mener islam (mer enn annen religion, kanskje) forplikter sine troende til én og bare én fortolkning og praksis - og at dette er den ofte antidemokratiske, voldelige, kvinneundertrykkende og på andre måter uakseptable varianten av islam.

Det er ingen tvil om at det finnes folk som kaller seg muslimer som forfekter nettopp slike varianter av islam. Men like åpenbart er at det finnes muslimer som hardnakket hevder at islam kan være noe annet - som hevder at islam kan fortolkes, utvikles, og også kan romme mykere og mer humanistiske verdier og holdniner. Ett eksempel er dette innlegget fra en muslimsk teologistudent. Et annet eksempel her.
Disse eksemplene på en mer moderat, mer liberal eller åpen, fortolkning av islam - de er ikke "sannere" enn de mer fundamentalistiske fortolkningen. Det finnes ikke én sann islam, like lite som det finnes én sann kristendom. Men de understreker poenget med at selv ikke muslimene selv forholder seg så fundamentalistisk og bokstavtro til sine hellige tekster, som de disse VD-referentene gjør.

Hvis vi skal kritisere islam - og det skal vi, om enn med omtenksomhet - så bør vi frigjøre oss fra enøyd koran-lesning, og heller fokusere på hva muslimer i Norge sier og gjør. Det er åpenbart at de har et spillerom - fra det fundamentalistiske til det ganske så liberale og humanistiske. Mer enn bare å kritisere det at religionen deres inneholder reaksjonære og uakseptable tekststeder bør vi heller utfordre muslimene til å ta ansvar for sin egen fortolkning av islam, og velge en fortolkning som setter dem bedre i stand til å fungere godt i lag med oss andre nordmenn. Det ville være til beste både for "oss" og "dem".

Gå til innlegget

Kirkeledere, våkn opp!

Publisert over 3 år siden

Skolegudstjenester er feil, fordi det bryter med krav til likebehandling og inkludering av elever med ulik livssynsbakgrunn. Men det strider også med kirkens egne verdier og interesser.

I dag fikk jeg telefon fra Bøler skole. Skolen praktiserer aktiv påmelding til hhv. gudstjeneste eller desembersamling. Vi hadde, etter samtale med barna våre, valgt det siste. Men nå sto førsteklassingen min i skolegården og strigråt: Hun ville være med de andre barna i kirken. Hva kunne jeg si, annet enn at det var greit?

Min datter er av den naturvitenskapelige typen. I den grad en seksåring kan ha noen formening om religion og livssyn, så har hun selv gitt uttrykk for at hun ikke tror på dette med gud og Jesus. Når hun forteller om hvordan vi ble til er det evolusjonslæren hun trekker fram, hun avviser skapelsesberetningen hun har lært om i KRLE-faget. Snakker vi om troll og vampyrer er hun opptatt av å forklare meg hvordan vi kan mene noe om hvorvidt de finnes eller ei. Hun skjønner at vi ikke kan avvise at det finnes troll, bare fordi ingen har sett dem. Men hun finner det lite sannsynlig. Hun er ganske gløgg.

Men som andre barn er hun opptatt av å passe inn, og hun er omfattet av det konformitetspresset som finnes blant skoleelever. Når de andre elevene, venninneflokken hun ønsker å være en del av, marsjerer av sted til kirken – da ville hun altså være med. Selv om vi avtalte noe annet hjemme.

Er det så farlig, spør du kanskje. Vel, det er altså ikke opp til deg å vurdere. Det er mitt barn, ikke ditt. Vi er en sekulær familie. Julegudstjenesten er ikke en omvisning – det er en religiøs seremoni, med forkynning, bønn og velsignelse. Den er en anledning for menigheten til å dyrke sin – ikke vår – gud. Jeg kan gjerne ta med min datter til kirken, moskéen eller et fordums gudehov. Men det er ikke rett at hun skal delta i en seremoni for å prise Herren, bare som er resultat av gruppepresset.

Vi har tatt på oss byrden med å klage til skolen for å få et mer likeverdig førjulstilbud til ikke-kristne familier. På skolen sitter det noen humanetikerunger, og så de muslimske. Hvis det virkelig skal bli et alternativ til julegudstjenesten, så må de som er interessert i tilbudet faktisk møte opp. Går min datter i kjerka blir det enda tommere i aulaen. Og hva med storesøster i andre klasse? Hvordan skal jeg forklare henne at lillesøster fikk være med i kirken, i strid med det vi ble enige om? Skulle jeg latt venninnegjengen styre også for henne?

Folkens, dette er ikke et naturfenomen. Det er voksne menneskers aktive valg at våre barn, vår familie, skal settes i en slik tvangssituasjon. Vi har en skole som skal inkludere, forene, lære respekt for andre. Men nå i desember virker skolen motsatt: Den splitter elevene basert på foreldrenes livssyn. Den tvinger mitt gråtende barn til å velge mellom lojaliteten til pappa, eller ønsket om å få være med de andre.

Kirkeledere, våkn opp! Dere kan ikke leve med denne skammen! Det er flott at dere åpner dørene til guds hus for de som ønsker det. Men dere kan ikke godta at unger fra ikke-kristne familier presses dithen. Det står om deres selvrespekt og omdømme. Ordningen med skolegudstjenester må avvikles.

På trykk i Vårt Land 5. desember 2015

Gå til innlegget

Konverter, eller ta straffen!

Publisert over 3 år siden

Var det noen som mente at HEF er for hatsk mot kristendommen? At vårt største problem er aggressiv islam? Vel, alle ser dette med egne briller. Men vi har altså fortsatt i Norge problemer med overgangen fra kristendomshegemoni til livssnsmangfold.

Denne nyhetssaken fra vl.no kan få noenhver til å sperre øynene opp:

Fengselet i Trondheim gir innsatte valget: Delta på den kristne gudstjenesten, eller gå på cella di.

Fengselet arrangerer, iflg. artikkelen to timeslange religiøse samlinger hver søndag, hhv. gudstjeneste og samling i regi av Frelsesarmeen. Fanger som ikke ønsker å delta på kristelige arrangementer, f.eks. fordi de ... ikke selv er kristne, blir innelåst på cella si mens de som er kristne eller villige til å opptre som det får være med på gudstjeneste sammen med de andre. 

De kristelige arrangementene er lagt i "fellestiden", dvs. den tiden der fangene normalt skal få være ute av cella si, og ha noe større bevegelsesfrihet.

Sekulære fanger har da to valg: Enten delta på gudstjeneste knyttet til et livssyn du ikke selv tror på, eller sitte aleine på cella di, og gå glipp av 1 times "fellestid". Det er ikke alternative arrangementer for folk med annen religion eller ikke-religiøst livssyn.

Kan det gjøres på en tydeliger måte? En helt grotesk diskriminering av fanger som ikke deler det kristne livssynet. Og i en fengselshverdag der frihetsberøvelse er grunnvilkåret, og hvor bevegelsesfrihet og sosialt samvær er gull verd for å overleve som menneske - så blir de sekulære fangene utsatt for et utilbørlig press om å delta på seremonier med et religiøst innhold de ikke selv har noe forhold til. Om det kan ha en direkte misjonerende effekt er kanskje usikkert, men det strider mot prinsippet om livssynsfrihet at mennesker som er berøvet sin frihet blir presset til å delta i andre religioners gudstjenester.

Det enkleste for fangene i Trondheim er selvsagt å konvertere til kristendommen. Det vil gi dem belønning i hard valuta - to timers ekstra frihet fra isolasjonen på cella. Et tilbud man nesten ikke kan avslå.

Gå til innlegget

La lommeboka bli igjen hjemme!

Publisert over 3 år siden

KrFs kloke talskvinne Olaug Bollestad trådte dessverre feil i Politisk kvarter 28. oktober.

Hun ytret seg positivt om at kreftpasienter skal kunne få ta med seg godkjente legemidler, som foreløpig ikke dekkes av det ­offentlige, men som de selv har kjøpt inn, og få dem administrert på de offentlige sykehusene.

Dette er sterkt problematisk, og det ­utfordrer hele vår solidariske modell for helsetjenesten.

For å være litt «slem»: Bollestad har selv erfaring som intensivsykepleier. På intensiven har pasientene en til en-omsorg fra sykepleier, og får stadig vekk intravenøse infusjoner. Det spiller ikke så stor rolle om man henger opp ett legemiddel til. Da er det annerledes på poliklinikkene der kreftmedisin gis.

Min kone jobber på en poliklinikk for kreftpasienter. Der må ­sykepleierne drive «stolleken» fordi de har for få plasser til for mange pasienter som skal ha komplisert cellegiftbehandling. Selve det å få administrert kreft­medisin er et knapphetsgode i dag, og da blir det problematisk at noen har med seg «medbrakt».

Like viktig er det at nye og uprøvde ­legemidler ofte er svært potente – men til gjengjeld kan de medføre bivirkninger, og krever derfor ekstra ressurser til monitorering og tilleggsundersøkelser.

Det er velkjent at sjeldne, men alvorlige komplikasjoner gjerne erkjennes først lenge etter at et nytt medikament har fått markedsføringstillatelse. Et eksempel fra mitt eget fagfelt: Det nyere MS-medikamentet natulizimab har fått stor betydning for MS-behandlingen.

Men vi har oppdaget at det kan medføre en livstruende komplikasjon kalt PML. Resultatet er at hvis en pasient som får slik behandling får en sykdomsforverring (og det skjer jo, innimellom), må hun utredes og blant annet gjennomgå MR-undersøkelse av hjernen, og eventuelt andre undersøkelser. Det behovet for kontroll som nye behandlingsmåter fører med seg, konkurrerer med de «vanlige» pasientenes behov for helsehjelp – det er de samme legene og apparatene de står i kø til.

Mer subtilt er det kanskje at nye og ­imponerende behandlingsmåter er faglig spennende. Det er en risiko for at også vi legene vil vende vår oppmerksomhet mot pasientene som får disse nye og ­etterlengtede medikamentene.

Det kan bety noe – for i den daglige ­omsorgen er det nettopp det å få helsearbeidernes fulle oppmerksomhet som er med på å sikre at prøvesvar blir kontrollert før kur, at man får tilstrekkelig informasjon om bivirkninger, og at pasienten får en god og helhetlig omsorg.

Vårt solidariske, offentlige helsevesen bygger i realiteten på at vi som er friske og sterke punger ut, for å sikre at folk vi ikke har noe forhold til skal få en helsehjelp de ikke har råd til å betale for selv. Ofte er dette folk som kan takke seg selv for at de ble syke, etter en livsførsel i strid med faglige anbefalinger. Betalingsviljen i samfunnet – viljen til å betale over skatteseddelen for et helsevesen man kanskje ikke selv får bruk for – er derfor helt sentral.

Det er problematisk dersom staten gjør det lettere for velstående pasienter å kjøpe seg helsetjenester rettet mot akkurat deres behov. Derfor er de borgerliges dreining mot mer private helsetjenester uheldig – og derfor er det ille dersom vi skal stille de offentlige sykehusene til disposisjon for pasienter som har råd til å kjøpe det siste og nyeste for egen regning.

På sykehuset anbefaler vi folk å ikke ta med verdisaker, av frykt for lommetyver som går rundt på avdelingene. Men også av hensyn til rettferdighet bør vi si til pasientene: La lommeboka bli igjen hjemme – her på sykehuset får du ikke bruk for den!

Først publisert i Vårt Land 30.10.2015

Gå til innlegget

Dødshjelp sneket inn bakveien

Publisert over 3 år siden

Prosessen der dødshjelp ble legalisert i California, var svært uryddig. For dødshjelp-tilhengerne er lærdommen at det beste er å få sneket dødshjelpen inn bakveien.

Som omtalt i Vårt Land 
9. oktober har delstaten California vedtatt en lov for legeassistert selvmord, basert på «Oregon-modellen», og inspirert av dødsfallet til 29 år gamle Brittany Maynard.

Maynard led av en hjernesvulst, og flyttet fra California til Oregon for å få tilgang til lege­assistert selvmord. Hun tok sitt liv 1. november i fjor. Før selvmordet var hun gjenstand for stor medieoppmerksomhet,­ ­regissert av organisasjonen «Compassion & Choices» som kjemper for rett til dødshjelp. 
Etter hennes død har de etterlatte vært aktive i kampanjen for å få legalisert legeassistert selvmord i California, og dette målet ble altså nådd nå i høst.

Lovforslaget ble først avvist i den ordinære komité­behandlingen, men ble så sneket inn for parlamentet i en spesialsesjon for helsebudsjettet. Dermed gikk man glipp av den ordinære saksforberedende komitébehandlingen – den som skulle sikre at loven ble gransket og prøvet på om den rent lov­teknisk holdt mål.

Resultatet ble en lov som ikke gir klart svar på hvilke pasienter­ som kvalifiserer for aktiv dødshjelp, eller hvordan legenes dødshjelpspraksis skal reguleres og kontrolleres. Loven gir ikke myndighetene et godt redskap for å sanksjonere mot leger som opptrer i strid med loven. Den gir leger vidt spillerom til å utøve dødshjelp etter eget hode, med immunitet for straff.

Debatten om loven i California ble preget av emosjonelle vitnesbyrd fra parlamentarikere som hadde mistet noen av sine kjære i smertefulle dødsleier, eller som framholdt religiøse argumenter om livets hellighet.

Funksjonshemmedes foreninger var blant de sterkeste motstanderne av loven. Men risikoen for at loven kan ­sette sårbare pasienter under press, fikk lite oppmerksomhet både blant lovgiverne og i mediene.
 Det motsatte var tilfelle da parla­mentene i Skottland og England/Wales i sommer stemte ned grundig forberedte lovforslag om aktiv dødshjelp. Særlig i Skottland ble forslaget gjenstand for en grundig parlamentarisk prosess, der alvorlige hull i loven ble påpekt.

Men i California ble det altså «seier for Brittany». Det paradoksale er imidlertid at Brittany Maynards sak er en god illustrasjon på svakhetene i «Oregon-modellen», som California nå har adoptert.

Hvis man baserer seg på opplysningene om Maynards sykdom som hun selv la fram i mediene, må man mistenke at prognosen hun fikk var feil. Det ble sagt i april at hun hadde seks måneder igjen å leve – dette er kravet Oregon stiller for at man kan få utført aktiv dødshjelp. 
På filmene av Maynard kort tid før selvmordet i november framstår hun som nærmest helt 
intakt nevrologisk.

Oregon-modellen forutsetter også at pasienten er fast bestemt på å ta sitt liv – men Maynard publiserte selv en video få dager før selvmordet der hun uttalte at «now is not the time».

Californias parlament har ansvar for å vedta lover som klart regulerer hva som er tillatt og hva som er forbudt, som kan anvendes av rettsapparatet og som beskytter borgernes rettssikkerhet. De burde tatt lærdom av Brittany Maynards tilfelle, og stemt nei til legalisering av aktiv dødshjelp.

For dødshjelpstilhengerne er dette en viktig lærdom: Veien til legalisering går åpenbart ikke gjennom de ordinære, parlamentariske kanaler.

Det er bedre dersom man kan få sneket dødshjelpen inn bakveien: gjennom en folkeavstemning (som i Oregon), en ekstraordinær, parlamentarisk sesjon (som i California og Belgia), eller gjennom en rettsavgjørelse (som i Canada).

For motstanderne er det motsatt: En grundig og seriøs parlamentarisk behandling er det viktigste hinderet for en legalisering av aktiv dødshjelp.

Først publisert i Vårt Land 13.10.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere