Morten Andreas Horn

Alder: 49
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Sammen i sorgen

Publisert over 3 år siden

Er det riktig av Trygg Trafikk å legge minnesamlinger for etterlatte etter trafikkulykker til kirka? Og bør de organiseres som gudstjenester? Livssynsnøytrale arrangementer kan også her øke følelsen av samhold på tvers av livssyn.

Omtrent 150-200 mennesker omkommer årlig i trafikkulykker i Norge. Tilbake står de etterlatte, som regel har de på aller bråeste og mest uforutsigbare vis blitt frarøvet sin kjære. Mange av de som dør er unge, og det kan være vanskelig å forsone seg med at livet fikk vare så kort.

Sekulære mennesker har mange fordeler framfor religiøse, særlig ift. fleksibiliteten til å justere sitt livssyn og verdensbilde ettersom ny kunnskap framkommer - vi er ikke bundet av fortidens regler og forståelsesmodeller, men står fritt til å velge vår egen vei. Dette gjør oss imidlertid neppe til bedre sjåfører - så ettersom en økende andel av befolkningen (særlig de unge) blir sekulariserte, må vi forvente at stadig flere sekulære familier blir å finne blant de etterlatte etter dødsulykker i trafikken.

Trygg Trafikk arrangerer - prisverdig - minnesamlinger for etterlatte etter trafikkulykker. Det kan trolig være verdifullt, og gi en følelse av fellesskap for de som f.eks. har mistet en sønn og en bror, brått og meningsløst. Det er kanskje ikke så mange andre fellesskap å finne for de etterlatte - den erfaringen vi andre i samfunnet har, handler mest om det å miste et familiemedlem som var gammel og syk, og hvor døden var den naturlige avslutning på et langt liv eller sykeleie.

Det som imidlertid er problematisk er at disse minnesamlingene foregår i kirka - og i noen situasjoner organisert som en ren minnegudstjeneste. Noen sekulære mennesker synes det er uproblematisk å møtes i kirka (jeg ser det nok oftest slik for min egen del), mens andre synes det blir veldig feil. Det avhenger nok litt av hvilken erfaring man har med statskirke og kristent konformitetspress - noen steder i landet kan man fortsatt føle seg skikkelig utafor om man ikke er del av det kristne fellesskapet. Noen har også personlige opplevelser fra et kristelig miljø man bent fram har brutt med.

Selv om det varierer hvordan man takler det å samles i selve kirkebygget, med dets religiøse symboler, så kan det for mange sekulære oppleves som veldig fremmed og upassende å delta på en gudstjeneste. Særlig i en situasjon der ens egen sorg, og opplevelsen av livets mening og meningsløshet, liksom skal stå i høysetet.

En ordinær norsk gudstjeneste har mange elementer som dels fortoner seg som meningsløs svada for oss sekulære - og desto mer absurd fordi det later til å være viktig og alvorsfullt for de troende. Noe kan også være direkte provoserende, kanskje særlig ting som handler om at det liksom skal være en mening med alt, og at det skal finnes en "god og kjærlig gud" som likevel tillater at vår kjære ble revet bort.

Jeg er en voksen mann, trygg på mitt eget livssyn, og jeg kan godt tåle å være tilstede på en gudstjeneste. Men det er likevel fremmed og ganske absurd for meg - og jeg ville definitivt ha opplevd det som vanskelig dersom denne gudstjenesten liksom skulle vært en arena for min sorgprosess. Det er nok dette som gjør disse minnesamlingene til Trygg Trafikk vanskelige for endel: Det skulle liksom handle om å finne sammen i sorgen, føle på fellesskapet blant de som har opplevd noe fryktelig og uvanlig - og så organiseres det på en måte som gjør at enkelte av deltakerne føler seg utafor, nesten ekskludert.

Må det være slik? Er det ønskelig at det er slik? Det er et reelt problem at vi idag har et i økende grad sekularisert samfunn, samtidig som vi som folk gjennom flere århundrer har kanalisert vårt behov for fellesskap og fellesarenaer inn i religiøse bygg tilknyttet det kristne livssyn. De egnede, verdige fellesrom vi har er gjerne kirkebyggene, i hvert fall rundt om på landsbygda. Men det går an å ta i bruk kirkebygget uten å trekke inn presten, uten å gjøre det til en gudstjeneste. Dét ville gjort minnesamlingen inkluderende, også for de sekulære som har mistet en av sine kjære.

Enn så lenge er det kanskje "mange nok kristne som dør i trafikken" (for en fryktelig formulering!) til at det er bærekraftig med kristne minnesamlinger. Det er kanskje også mange nok sekulære som aksepterer at samlingen skjer i form av gudstjeneste. Men mye tyder på at motstanden mot religionens framskutte plass i det offentlige rom er økende. Med tiden kan vi oppleve de blir mer glissent på Trygg Trafikks kirkesamlinger. Da vil kanskje også de kristne merke at noe av fellesskapsfølelsen glipper, samtidig som en større andel etterlatte vil sitte uten noe tilbud.

Selvsagt kan Human-Etisk Forbund komme på banen med et "humanistisk sorgtilbud" til etterlatte etter trafikkulykker. Men hvorfor? Har det virkelig noe å si, når vi har mistet en vi var glad i, om vi er kristen, muslim eller humanetiker? Er ikke vår erfaring som forelder, søsken eller barn av den som døde langt sterkere og viktigere enn hvilket livssyn vi måtte ha? Og har ikke vi mennesker evner til å danne bånd og føle fellesskap med hverandre, på tvers av våre respektive livssyn?

Det hadde vært bedre - for både sekulære og religiøse - om vi kunne blitt enige om å tone ned det livssynsspesifikke og dominant religiøse ved slike minnesamlinger. Kanskje må de legges til kjerka, som det eneste passende alternativ. Men presten kan vel vente med gudstjenesten til søndagen, så kan de som ønsker fellesskapet med andre kristne få det der de vet det finnes.
Så kan vi på minnesamlingen finne sammen i sorgen, på tvers av og uavhengig av våre ulike livssyn.

Gå til innlegget

De har jo bare godt av det!

Publisert over 3 år siden

Er det Erna Solberg, eller foreldrene selv, som vet hva som er best for ens egne barn?

Landets statsminister har delt med oss sine tanker om hvorvidt barn har godt av å delta i julegudstjenester. I et intervju med Vårt Land siteres hun slik:

– Jeg synes at muslimske barn har godt av å være på en norsk gudstjeneste, barn av sekulære norske foreldre har godt av det – akkurat som mine barn har godt av å være tilstede på en fredagsbønn. Det avmystifiserer og det beriker oss, sier statsministeren.

Det er selvsagt nyttig å høre hva Erna Solberg mener om dette. Spesielt bør muslimer og humanetikere nå ile til med det Solberg etterspør: Invitere hennes barn til å delta på muslimsk fredagsbønn, eller på humanistisk høymesse.
Det siste er imidlertid en ukjent størrelse. Vi humanetikere har ikke så mye høytid å bidra med, utover den Erna selv kan gi til sine barn i naturen, eller i et stille rom som f.eks. en kirke, i en konsertsal, eller i samværet med de nærmeste.
Vi kan vel for så vidt stille opp med en runde med dugelig religionskritikk, så kunne Ernas barn virkelig fått avmystifisert dette religiøse svermeriet som hun nå tar til orde for.

Men, enda så interessert vi måtte være i Ernas personlige tanker om hva som er bra for våre barn, så finnes det altså høyere autoriteter enn henne. På området livssyn og barneoppdragelse står selv foreldrene over statsministeren, godt beskyttet av menneskerettigheter og barnekonvensjon.
Det ER rett og slett ikke slik, i Norge, at det er Statsministeren som bestemme hva som er bra for ungene, når det kommer til livssynsrelaterte valg.

I en kronikk i Dagbladet oppsummerer Alexa Døving og Ingvill Thorson Plesner dette:

"Prinsippet om livssynsnøytralitet er et forsøk på å konkretisere hva religions- og livssynsfrihet kan bety i praksis. Både FN og Europarådets menneskerettighetsdomstol har slått fast at denne grunnleggende rettigheten innebærer et absolutt vern mot å delta i religiøse handlinger som er i strid med den enkeltes samvittighet eller overbevisning. Barn og ungdom har derfor rett til å nekte å delta for eksempel i en skolegudstjeneste i regi av et annet trossamfunn enn det de selv eller foreldrene tilhører. Av samme grunn kan de få fritak fra eventuelle religiøse handlinger som måtte inngå i KRLE-faget eller andre deler av skolens undervisning."

De skriver videre:

"Menneskerettighetene innebærer også et vern mot ordninger og praksiser som innebærer usaklig forskjellsbehandling (diskriminering) på grunnlag av religion og livssyn. Dette betyr blant annet at ordninger i skolen som er utformet etter flertallets tradisjoner, må gjennomføres slik at de ikke virker stigmatiserende for minoritetene."

Det er i grunnen litt skremmende: Vår egen statsminister, fra et parti som langt på vei assosieres med det å ivareta individet i møtet med staten, synes altså å ville bygge statens livssynspolitikk på det hun og et antatt kristent flertall mener er bra for ungene - våre unger. Øystein Djupedal snublet totalt da han uttalte at barnehagene er bedre på barneoppdragelse enn foreldrene selv. Forsøker Erna nå seg på en Øystein?

Hvis ikke Erna anerkjenner familiens selvråderett på livssynsfeltet må vi kanskje legge turen til Strasbourg, nok en gang.

Gå til innlegget

Var folk kristne før?

Publisert over 3 år siden

Det er lett å tenke at sekulariseringen av samfunnet er noe nytt - ergo var folk mer religiøse før. Kanskje var de det - men er det sikkert? Hva vet vi egentlig om hva folk tenkte - innerst inne tenkte - om religionen sin i gamle dager?

Jeg skal skrive om noe jeg ikke vet så mye om: Nemlig om hva "folk" egentlig trodde på, i gamle dager. Dette er et tema hvor det åpenbart finnes folk som vet mye mer enn meg, og som hermed oppfordres til å spre sin kunnskap! Men, jeg er jo særlig interessert i virkelig overbevisende dokumentasjon, da, for hensikten med mitt innlegg er å røske opp i det jeg oppfatter som myter og "vedtatte sannheter".

Norge ble "kristnet" for tusen år siden, men lenge etter fortsatte mange nordmenn å ha et forhold til den gamle åsatroen. Fra 1500-tallet gikk man over fra katolisisme til protestantisme, og fra 1800-tallet av ble vel Norge preget av religiøse strømninger fra Haugianerne. På 1900-tallet startet den sekulariseringsprosessen som særlig de siste tiårene har blitt veldig merkbar.

Men - hvordan forholdt nordmennene seg, egentlig, til religion og kristendom, i "gamle dager"?

Rundt omkring henger bilder av typen Tideman&Gude, som viser bondefolk i gammeldagse klær, samlet rundt en bibel, eller i ferd med å utføre en eller annen religiøs gjerning. Det er lett å tenke seg at "i gamle dager" var folk mye mer religiøse enn idag. Trolig var de også det - for jeg innbiller meg at en viktig drivkraft bak sekulariseringsprosessen er informasjons- og kommunikasjonsutviklingen, og vitenskapelige framskritt.

F.eks. var det antakelig mulig, i hvert fall fram til noen århundrer siden, for et vanlig menneske å leve i en tro om at det fantes en fysisk "himmel", enten over oss, eller et annet "sted" som var umulig å nå for dødelige, men hvor sjelene våre kunne samles hos gud. Idag er en slik forestilling bortimot umulig, grunnet det vi vet om universet - kunnskap selv skolebarn har lett tilgang på. Det var også mulig å tro på kreasjonsfortellingen - mens man idag må være ganske nedsyltet for ikke å ha fått med seg det overbevisende bevisgrunnlaget for evolusjonsteorien og for at jorda er langt eldre enn bibelen skisserer.
Før kunne kroppen framstå som uforståelig - idag trenger vi egentlig ikke gud for å forklare hvordan kroppen fungerer ned til minste detalj. Det er nesten blitt motsatt - vi vet så mye om biologien at det er krevende å finne en plass for gud i dette bildet.
Før kunne man som vanlig borger tro at det bare fantes én religion i den del av verden man opplevde som sivilisert og relevant - nå kan selv vanlige mennesker reise til andre verdensdeler og oppleve at det åpenbart finnes mange religioner som dyrkes av siviliserte, opplyste mennesker. Spørsmålet må jo reise seg: Hvis det virkelig finnes en gud - min gud - hvorfor er det da så mange milliarder av mennesker som ikke har noe forhold til ham?
Ikke minst har det blitt stadig mer åpenbart - og åpenhet omkring - at det går an å leve helt uten religiøsitet. Før var det et sosialt press om å høre til i en religion, i den kristne religionen. Mens nå har areligiøsiteten blitt mer legitim, i mange miljøer er rollene snudd, og det er de religiøse som skiller seg ut.

Men altså - i gamle dager: Hvordan forholdt den jevne nordmann seg til religionen? Var de "troende kristne" den gang? Det må være krevende å finne ut av.

Først: Hva er det egentlig å være "kristen"? Jeg er neppe den rette til å svare. Men jeg tenker meg at det må være noen viktige kriterier:

1) At man virkelig tror det finnes en gud - og at den guden har en identitet som stort sett overlapper med det bildet av gud som tegnes i kristendommen.
Man kan sikkert tvile litt, streve med troen som det heter - men grunnleggende sett må man anta at en kristen person har en reell gudstro - at hvis man blir stilt til veggs, så vil man svar at "jo, jeg tror faktisk at gud finnes og er en slik gud kristendommen framstiller "ham" som".

2) At man anser at "guds ord" er det som formidles gjennom bibelen; at bibelen er en kilde til kunnskap om gud, og gir føringer for hvordan en kristen person bør leve sitt liv.
Man kan sikkert ha et kritisk bibelsyn som kristen, men jeg ser for meg at man i bunnen må ha en opplevelse av at bibelen er "sann", at den er noe mer enn bare en ansamling av tekster fra gammel tid, slik jeg som humanetiker ville betrakte den.

3) At man opplever at relasjonen til gud faktisk har en betydning for ens tilværelse som menneske. Det kan dreie seg om betydningen av å være frelst - at det betyr noe dette at man tror på gud. Eller det kan dreie seg om en følelse av at gud påvirker livet - f.eks. helsa, eller livsløpet. Eller at relasjonen til gud vil påvirke hva som skjer etter døden.
Men i hvert fall dette at man opplever at gud er relevant for en selv i ens eget liv.

4) Muligens også at man opplever at man som kristen er del av et større fellesskap - et fellesskap som ikke omfatter hele menneskeheten, men den subgruppen av mennesker som er kristne og som har en relasjon til gud. At man har en identitet som en som er kristen, og betrakter også sine omgivelser ut fra hvorvidt de er kristne eller ikke.
Herunder kanskje også det at man opplever å være medlem av en kirke, med dens ritualer og seremonimestre.

Så - var man "i gamle dager" kristne, utfra dette forsøket på å definere hva en "kristen" er?

Jeg er ikke i tvil om at det den gang fantes "troende kristne" som passet godt inn i kriteriene. De finnes idag, og det er sikkert rikelig med skrifter og andre eksempler som dokumenterer at de fantes før.
Samtidig vet vi at det idag finnes en god del mennesker som, i f.eks. en spørreundersøkelse, ville kategorisere seg selv som "kristne", men som ikke oppfyller alle disse kriteriene - særlig ikke dersom man går dem inn på klingen. De kan svare at de tror på gud, for dét gjør jo alle... men når man spør nærmere, så er det mest ord: De har ikke noe klart gudsbilde, og kan ikke helt gjøre rede for om det finnes en guddom, og hvordan den i så fall skulle fortone seg.
Mange kan henvise til bibelen som "guds ord", men dersom de blir satt til å forholde seg til konkrete bibelsteder vil de gjøre det så liberalt og utvungent at man må spørre seg: Er det virkelig "god allmighty" du forholder deg til her?
Svært mange, slik jeg oppfatter det, kan betegne seg selv som kristne, fortelle at de har en gudstro, men lever sine liv som om gud er irrelevant for dem. De tenker ikke over gud i sitt stille sinn, de har ingen opplevelse av at gud er relevant for utfallet av deres livshendelser, de henviser som regel ikke til gud som en faktor som spiller inn i livets gang.

Mange kan kanskje oppgi at de er en del av "kristenheten", men hvis man ser nærmere på hva de egentlig mener, så er det ikke nødvendigvis "kristenheten" de tenker på. Mange vil peke på en sosiodemografisk gruppe som inkluderer f.eks. sekulære, gudløse mennesker som meg, og som heller kunne beskrives som "etnisk norsk", eller med andre begreper som ikke bygger på religiøse skillelinjer, men mer handler om verdier, kultur og historie. Samtidig vil mange som kalles "kristne" fortelle om en fremmedhet i møtet med de som virkelig framstår som "troende kristne" - de vil ta avstand fra deres livsførsel og holdninger, og det som framstår for dem som en altfor intens form for kristendom.

Jeg innbiller meg at slike mennesker kan ha eksistert også "i gamle dager": Mennesker som nok betegnet seg selv som kristne, men som personlig hadde et veldig lite engasjement i dette. Som knapt nok tenkte seriøst over om det fantes en gud, som ikke levde sine liv som om gud fantes og var relevant for dem, som ikke betraktet bibelen som en autoritet i deres egne liv, og som heller ikke følte noe fellesskap med prestene og de mest intenst troende kristne.

Dette er imidlertid vanskelig å studere nå i ettertid. For på den tiden vi snakker om utgjorde kristendommen utvilsomt en viktig kulturell faktor. Det var et sterkt sosialt press om å være kristen - hvilket betyr at uengasjerte mennesker kunne tenkes å kalle seg kristne, bare for å passe inn og få være i fred. Tilsvarende et press om å delta i religiøse seremonier - slik vi også ser ifm. skolegudstjenestene idag - og som kan gi et falskt inntrykk av at folk gikk i kirken fordi de virkelig trodde på gud. Realiteten, deriomot, var vel at kirkebakken var en viktig sosial arena. Hvis man ville leve i relasjon med sine medmennesker (ikke gud), hadde man ikke så mange andre platformer å gjøre det fra, enn gjennom kirkedeltakelsen.

Som noen kristne liker å peke på er språket vårt preget av at bibelen var en av få skriftlige kilder som var alment tilgjengelig. Dvs. at tekster fra "gamle dager" kan være preget av bibelske ord og uttrykk, og en "kristelig" framstillingsform - ikke fordi skribenten nødvendigvis var kristen, trodde på gud - men fordi det var dette som var gjengs måte å ordlegge seg på, det var dette som var horisonten den gang.
Tilsvarende er det lett, for oss som står utenfor, å få en følelse av at folk fra "muslimske land" er veldig opptatt av religiøs språkbruk. Men spørsmålet er da: Skyldes det  at de virkelig tenker på Allah hele tiden mens de prater - eller handler det om at det er slik man snakker i disse landene. Hvor mye er et uttrykk for religiøse følelser - hvor mye er tillærte talemåter? Dette må være en stor utfordring for de som skal granske gamle tekster på leting etter religiøsitet.

Det samme gjelder kunsten: Det at så mye kunst fra "gamle dager" har en religiøs kontekst - skyldes det at kunstnerne var så intenst religiøse, eller har det mer å gjøre med at det var ikoner og madonna-figurer man malte, den gang. At det var bibelen og dens historier som var mest kjent blant folk, så hvis du ville male noe figurativt var det der du lettest kunne finne egnede motiver. Siden Kirken disponerte de beste konsertlokalene - kirkene - er det kanskje ikke så rart at mye av musikken var sakral. Kort sagt: Skyldes kristendommens plass i kunsten at kunstnerne hadde en sterk gudstro, eller handler det mer om at den kristne settingen var det mest tilgjengelige rammeverket kunstnerne kunne uttrykke seg innenfor?

----------------------------

Den oppmerksomme leser har vel skjønt tegninga nå: Jeg postulerer at selv om det den gang som nå fantes virkelig troende kristne (og troende muslimer etc.), så fantes det også lavt engasjerte kristne, "kultur-kristne". Som riktignok ville betegnet seg selv som "kristne", men som ved åpen og ærlig samtale ville ha vansker med å peke på hva som gjorde dem til kristne - som ikke hadde et klart bilde av om det fantes en gud og hvordan guddommen egentlig var, som ikke opplevde gud som relevant for deres liv. Som erkjente at bibelen var en viktig bok i samfunnet de levde i, men som ikke selv opplevde at den var noen viktig kilde til kunnskap eller livsførsel (eller som i hvert fall ikke levde sine liv som om bibelens ord styrte dem). Og som hadde et ambivalent eller tvetydig forhold til det "kristne" samfunnet de var en del av; som f.eks. erkjente at presten var en myndighetsperson, men som ikke aksepterte hans guddommelige legitimitet, men anså ham mer som en verdslig maktfaktor.

Forskjellen på da og nå - består den i at folk er mer sekulære idag? Eller er det mer at det har blitt mer akseptert å være åpent sekulær? At økt kommunikasjon og informasjon har gitt menneskene flere plattformer å stå på, gitt oss et språk som ikke så tungt hviler på det kristne hierarkiet?
Jeg tror ikke minst at disse fordums "kristne" ville fått et seriøst dilemma dersom de hadde blitt presentert for et sosialt akseptert og tydelig alternativ - at det gikk an å ha disse verdiene, holde seg med tradisjonene, være en del av samfunnet, selv om man var sekulær og ikke trodde på gud.

Som sagt - jeg imøteser innspill i denne tråden. Antakelig vil jeg få høre at "selvsagt har Norge vært et kristent land" og varianter av dette. Det vil neppe mangle på anekdotisk bevis for at det fantes inderlig kristne den gang som nå. Det er imidlertid ikke dette jeg etterspør. Det jeg er interessert i er å få vite mer om hva "vanlige nordmenn" egentlig tenkte, om gud og religion.

Jeg vil nemlig gjette at folk - den gang som nå - var mest opptatt av de nære ting; familien, helsa, vennene, produksjonsarbeidet. Og at selv om de forsto mindre av hvordan verden fungerte, så var det mer opptatt av om det ville komme regn til avlingen, enn hvorvidt det nå var en gudommelig kraft som styrte været.

Jeg aner ikke om disse spørsmålene lar seg besvare? Selv når vi skal granske dette idag har vi en utfordring med å skille talemåter fra de underliggende tanker og følelser. Selv jeg som er ateist kan fort komme til å si "Herregud, asså...", og vips kan jeg bli klassifisert som "kultur-kristen".

Hva er poenget med denne øvelsen? Vel, det handler altså om spørsmålet om hvorvidt Norge er et kristent land eller ei - hvorvidt det er kristen tro, eller bare kristen-aktig kultur som har preget landet vårt opp gjennom århundrene.
Jeg er en humanetiker som ikke har problemer med å ta del i diverse kulturelle uttrykk som kanskje hadde sitt opphav i noe kristelig - f.eks. nyter jeg å synge "Deilig er jorden", selv om den ikke alltid er så deilig, og jeg tror i hvert fall ikke at oss er en evig frelser født. Paradoksalt nok tenker jeg at jo mindre det "kristenkulturelle" Norge kobles tett opp mot kristen tro - jo lettere blir det - i et sekularisert og multikulturelt samfunn - å integrere og ivareta gamle "kristne" tradisjoner.
Spørsmålet er jo hva som er mest hensiktsmessig - for oss som samfunn, og for de kristne blant oss: Skal vi tviholde på koblingen mellom kultur og tro - i et samfunn der sekulariseringen skyter fart? Jeg foreslår heller at vi skiller tydeligere mellom disse, så kan vi fortsette å ta vare på viktige kulturelle elementer selv når gudstroen glipper.

Gå til innlegget

Hvem er redd for nissen?

Publisert over 3 år siden

Mange svarer på kritikken mot skolegudstjenestene ved å spørre kritikerne om hvorfor de er så redde, hvorfor det er så skadelig om barna får overvære en gudstjeneste. Andre spør om vi likegodt må forby nisser og julesanger og alt som hører julen til.

Hva er de så redde for, foreldrene som ikke ønsker at deres barn skal delta på skolegudstjenester? Svaret er enkelt – vi er ikke redde for noe. Dette handler ikke om skadelige effekter av å høre guds ord. Det handler om livssynsfrihet – vår rett til å bestemme selv hvilket livssyn vil gi videre til våre barn, til å bestemme selv hvilke livssynshandlinger vi ønsker å ta del i.

Må skolen også forby nisser, juletrær og julesanger? Det kan jo tenkes at noen elever har motforestillinger mot slike tradisjonelle jule-ting, på et religiøst grunnlag. Så krenker vi kanskje deres livssynsfrihet om vi synger «Så går vi rundt» i skoletiden.

Tja. Kan hende forbyr din religion deg å ha gardiner i vinduene. Men selv om det for deg er en religiøs handling å velge bort gardiner, betyr det ikke at andre mennesker gjør noe religiøst ved å velge motsatt. Du står fritt til å definere hva som er del av din religion – men du kan ikke på andres vegne definere at deres handlinger er religiøse.

«Deilig er jorden», nisseluer, ribbe, julenek og tente lys – dette er tradisjonell norsk jul. Kanskje har det sitt opphav i noe religiøst, langt tilbake i tid. Men blant nordmenn i dag har de mistet det meste av sin religiøse betydning, og er del av en livssynsnøytral tradisjon. Det sier ikke noe om ditt livssyn at du tar nisselua på.

Skolegudstjenesten, derimot, er en åpenbar religiøs handling. Den ledes av presten, kirkens seremonimester, og inneholder bønn og velsignelse, og forkynnelse av guds ord. Gudstjenesten er et møte mellom gud og hans troende – den kan ikke bare avskrives som «tradisjon».

Norge er et multikulturelt samfunn. Vi kommer til å møte mange utfordringer – elever som ber om fritak på grunnlag av ulike livssynsmessige føringer. Når kommer kravet om kjønnsdelte klasser? Kan muslimer kreve svinefrie omgivelser? Krenker vi barn fra kreasjonistiske familier om vi lærer at mennesket er i slekt med apene? Vi må tolerere at individer har livssynsfrihet – men vi kan ikke tåle at de presser sine religiøse preferanser på oss andre. Det er dette en livssynsnøytral offentlighet handler om.

Publisert i Vårt Land 16. desember 2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere