Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Retten til ikke å ta liv

Publisert over 3 år siden

Gamle normer brytes ned. Samfunnet kan komme til å utvide retten til å ta liv. Men bør det være en rett til å nekte?

Da Stortinget i 2014 reviderte Grunnloven ble mange av menneskerettighetene gjort til norsk lov. Noen ville også grunnlovsfeste «retten til liv». Ikke så rart, kanskje, for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har slått fast at dette er den mest fundamentale artikkelen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen: Signaturstatenes plikt til å verne om innbyggernes liv. Forslaget ble avvist, trolig fordi «de andre» partiene fryktet at KrF ville bruke dette som en brekkstang i kampen mot abortloven.

Frykten var kanskje kanskje overdreven – det er ikke gitt at et foster har fulle menneskerettigheter. Undersøkelser tyder på at de fleste av oss anser at fosterets menneskeverd tiltar gradvis gjennom svangerskapet – noe som også avspeiles i abortlovgivningen: Abort går fra å være «greit» og selvbestemt til å bli stadig mer problematisk jo eldre fosteret blir, og blir helt forbudt mot slutten av svangerskapet. De som mener at «menneskeverdet begynner med unnfangelsen» bygger typisk på et religiøst livssyn, og utgjør et lite mindretall.

Stortinget ville altså ikke grunnlovsfeste retten til liv. Derimot bør kanskje en annen rettighet inn i Grunnloven: Nemlig retten til ikke å ta liv. Kanskje høres det selvfølgelig ut – ingen kan vel tvinges til å ta liv? Men samfunnsutviklingen kan sette denne retten på prøve.

Canada er nå i ferd med å legalisere aktiv dødshjelp. En høyesterettsdom slår fast at det krenker borgernes konstitusjonelle rettigheter å nekte dem å ta sitt liv, med assistanse fra en lege. I Canada, som i Norge, hevdes det at «selvsagt skal ingen leger tvinges til å yte dødshjelp». Men nå som dette går fra teori til praksis kommer argumentene vi kjenner fra den norske «reservasjonsdebatten»: Har du først valgt å jobbe som doktor, så må du være villig til å yte de helsetjenester loven gir pasienten krav på. Du kan ikke sette din samvittighet i veien for pasientens legitime behov. Dette er gode argumenter – faktisk bedre enn i abortsaken: Alvorlig syke og døende pasienter bosatt i grisgrendte strøk vil kunne få store vansker med å finne fram til en dødshjelpsvillig lege, hvis fastlegen reserverer seg.

Hvis aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge (slik et stort flertall i meningsmålinger ønsker, selv om ingen stortingspartier jobber for dette idag) vil vi få den samme utfordringen. Kanskje kan man ikke pålegges å delta i aktiv dødshjelp, bare fordi man er utdannet lege. Men kan legen pålegges å henvise pasienten videre til en villig lege – en kollega som legen selv mener opptrer uforsvarlig og uetisk? Vil dødshjelpskeptiske leger få et ultimatum: Velger du å jobbe som lege må du påta deg de oppgaver samfunnet har gitt deg – fra nå av inkludert det å bidra til avlivning av pasienter som ber om det.

Jeg mener dette vil innebære å utsette leger for et utilbørlig press. Det å ta et menneskes liv, eller bistå i dets selvmord, er en så uvanlig og skjellsettende handling at ingen bør oppleve å presses til dette. Erfaringen fra Nederland viser at noen (man vet ikke hvor mange) leger får psykiske problemer etter å ha utført aktiv dødshjelp. Det bør være reelt frivillig, også for legen, om hun vil påta seg ansvaret for å ha forårsaket et annet menneskes død. Kanskje bør dette også gjelde andre involverte, slik som sykepleiere og farmasøyter – de etiske råd for begge disse yrkesgrupper slår fast at deres medlemmer ikke bør delta i aktiv dødshjelp.

Jeg er klar over at abortskeptiske leger kan påberope seg samme rett til å slippe å delta i henvisningsprosessen fram mot abort. «Reservasjonssaken» endte med at disse legene måtte svelge sine samvittighetskvaler, eller slutte i jobben. Nå nylig har også «vanlige», ikke-religiøse gynekologer fått kvaler, ifm. departementets avgjørelse om at de må bistå kvinner som ønsker «fosterreduksjon» ved flerlingesvangerskap. Vi bør kanskje innse at abort fortsatt er et krevende spørsmål, og at det er å gå for langt å presse leger fra jobben sin bare fordi de ikke har samme syn som departementet. I hvert fall så lenge vi sikrer kvinners lovfestede adgang til abort.

Denne problematikken angår ikke bare helsepersonell. I teorien har vel politifolk måttet være rede til å utøve makt, i ytterste konsekvens dødelig vold, for å beskytte folk og eiendom. Dersom norsk politi blir permanent og heldekkende bevæpnet vil muligheten øke dramatisk for at ordinære tjenestemenn og -kvinner faktisk vil komme til å ta liv. Kan politifolk nekte å drepe? Kan du gå inn i politiet, eller beholde stillingen din, hvis du alt på forhånd gjør klart at «jeg vil ikke ta liv»? For bare få år siden var problemstillingen nærmest irrelevant: Nesten ingen politifolk risikerte, i praksis, å ende som drapsmann. I dag er dette noe politifolk bør tenke grundig gjennom, og kanskje velge sin karriere ut fra.

Hva med soldater? Da jeg på 90-tallet var militærnekter var forskjellen på meg og de militære vernepliktige liten. Takket være terrorbalansen var risikoen for at du som soldat faktisk skulle bli satt til å skyte på noen minimal. I dag er det annerledes – en relativt stor andel norske soldater sendes i skarpe oppdrag i utlandet. Som i Libya kan man også bli satt til å bombe uskyldige. Likevel – kanskje er soldater blant de som må avfinne seg med en plikt til å ta liv på kommando. Det er vel noe av poenget med militæret.

Samfunnet går i mer liberal retning, gamle normer brytes ned. Mange synes det er bra – det gir individet økt frihet til å velge sin egen vei. Men det kan også føre til at vi tillater ting som før var utenkelig. Tabuet mot å ta liv har vært sterkt i vår kultur. Men – hvor mange tilfeller av typen Anders Behring Breivik kan vi takle? Vil Norge en gang gjeninnføre dødsstraff? Da vil også fengselsansatte få dette dilemmaet i fanget.

Fortsatt er det slik at norske borgere kan regne med å få gå gjennom livet uten å få et annet menneskes liv på samvittigheten. Det er et viktig gode som vi bør ta vare på. Kanskje er det nettopp nå vi bør benytte anledningen til å grunnlovsfeste retten til ikke å ta liv.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I AFTENPOSTEN 25.3.2016

Gå til innlegget

Buss-reklame mot gud

Publisert over 3 år siden

Ateistisk Selskab i Danmark påvirker tusenvis av dansker til å forlate kirken, gjennom en reklamekampanje på bussene. Er det bra eller ille, klokt eller misforstått? Er ateisme noe å reklamere for?

I Danmark har "Ateistisk Selskab" startet en kampanje mot religiøsitet - med bl.a. reklamebannere på busser som oppfordrer folk til kritisk tenkning. Kampanjen har så langt vært "vellykket" - i form av flere tusen utmeldinger fra den danske kirken. En seier for ateismen, med andre ord?

Jeg kan ikke svare for "ateismen" - for hva er egentlig "ateisme"? Det er bare en egenskap, eller rettere sagt: fraværet av en egenskap, hos mennesker som har et livssyn som ikke har et element av gudstro.
Men dette er jo grunntilstanden - naturtilstanden - utgangspunktet for et menneske som ikke har blitt utsatt for påvirkningen fra andre mennesker med religiøst ståsted. Ateisme er derfor ikke noe som særmerker deg som menneske - med mindre du da er en erklært anti-teist: En som hevder, nesten som en religion, at det absolutt ikke finnes en gud.

Det er åpenbart at ateisme-begrepet rommer begge disse formene - noen som kaller seg ateister er aggressive anti-teister. Det er derfor jeg selv foretrekker begrepet "agnostiker" om meg selv - fordi min posisjon er at det som omhandler gud m.m. ligger utenfor erkjennelsens yttergrenser, utenfor det vi kan vite noe om. Imidlertid er heller ikke agnostisme-begrepet helt rent og purt - jeg har sett religiøse som omtaler seg selv som "tvilere" og noen ganger "agnostiske" - begrunnet i at de selv ikke føler de vet at gud finnes, de bare tror det. De deler altså med meg en grunnleggende usikkerhet ift. det vi ikke kan mene noe om - men de skiller seg fra meg i hvordan de forholder seg til det vi ikke vet. De krysser erkjennelsens grenser.

Men som sagt: Ateisme er ikke et livssyn, det er ikke "noe", det betegner bare fraværet av noe som ikke naturlig trenger å være der. Så ateismen kan aldri "seire" i møtet med religionen - fordi ateismen ikke har et eget lag. Det er bare en diffus masse, et bredt spekter av ulike livssyn.

Endel ateister og agnostikere er organisert i det livssyn vi kaller humanetikk, av noen kalt humanisme, eller livssynshumanisme. Er det en seier for humanetikken, dersom store horder av dansker melder seg ut av kirken?

Jeg vil si nei. For det første vet vi ikke hva disse ny-sekulariserte danskene vil gå til - om de vil anlegge et humanetisk syn på tilværelsen, eller om de vil gå inn i andre livssynskategorier som minner lite om humanetikk. Disse "andre" har kanskje ikke noe egennavn, men ser vi på samfunnet rundt oss kan vi kanskje finne deskriptive begreper:
- Individualisme, i betydningen at man distanserer seg fra et helhetlig fellesskap (og dermed fra et viktig element i humanismen).
- Liberalisme, i betydningen at man forkaster en rad med restriksjoner på egen atferd, nesten som et prinsipp om at "ingen skal binde meg, for jeg er fri".
- Teknologioptimisme, i betydningen at man ser på omtrent en hver teknologisk nyvinning som et framskritt, og har en tanke om at verden kun kan gå i en bedre retning. I dette ligger også, mener jeg, en slags forakt for "naturmennesket" som et ineffektivt og sub-optimalisert menneske.
- Kommersialisme, i form av en fundamental aksept av at "alt kan kjøpes for penger", og at det å vurdere ting etter deres monetære verdi, tilstrebe størst mulig materiell rikdom, la etterspørsel og tilbud sette grensene for hva som er etisk "riktig" - preger holdningen til livet.
- (Muligens kan materialisme, sosialdarwinisme og kynisme henges på som selvstendige -ismer, muligens inngår disse i -ismene nevnt ovenfor. Jeg har ikke grublet så mye over dette.)

Jeg opplever selv at disse egenskapene eller fenomenene strider mot grunnleggende humanistiske verdier - selv om jeg også har møtt mennesker som kaller seg for humanister, som har omfavnet disse fenomenene. Det er selvsagt problemet med humanisme - det er ikke et beskyttet eller entydig definert begrep.

Men hva hvis alle disse danskene går rett fra bussen og inn på kontoret til danske Humanistisk Samfund - er det da en "seier" for livssynshumanismen, for det humanetiske livssyn?

Igjen vil jeg svare "nei". For humanetikken har ikke i seg noe krav eller ønske om eller behov for ekspansjon eller misjonering. Det er ikke slik at humanetikken som livssyn styrkes ved at flere deler det. Jeg får ikke mer eller mindre rett avhengig av hvor mange som er enig med meg. Jeg vil aldri få "rett" - for humanetikken bygger på en avvisning av at det finnes noe objektivt, absolutt, entydig "rett" og "galt". Humanetikken bygger på en grunnleggende usikkerhet, en erkjennelse av at mennesket aldri vil kunne vite, at vår kunnskap per definisjon alltid vil være i endring.

Humanetikken (dvs., humanetikeren) erindrer også at det gjennom menneskenes historie til tider har vært utbredt, nesten altomfattende, enighet om ting vi idag vet at bare var sprøyt. Satt på spissen er ikke "enighet" en styrke for humanetikken - tvert om er det en slags trussel: Den dagen uenigheten, de kritiske mot-spørsmålene stilner - den dagen er humanetikken virkelig i fare.

Misjonsbudet, får vi høre, er en sentral del av kristendommen. Bl.a. er mitt inntrykk av at dette er element i striden om skolegudstjenestene: For noen kristne later det til å være et mål i seg selv, å utbre kunnskap om "guds ord", og rekruttere nye lam til Jesus.
For humanetikken er det stikk motsatt: Som humanetiker har jeg et definert ikke-ønske om å verve nye humanetikere til "min side".
Først og fremst handler det om at det ikke finnes noen "min side" - humanetikken er ikke en velavgrenset enhet større enn individene - det er bare en ansamling av mennesker med et livssyn som kan kategoriseres som humanetisk, men med store interindividuelle forskjeller på hva man egentlig mener med dette.

Men det handler også helt grunnleggende om min egen selvsikkerhet ift. mitt livssyn - eller mangel på sådan. Jeg er en overbevist humanetiker - men ikke overbevist at jeg vil prøve å overtale andre til å bli som meg. Hvis andre, på selvstendig grunnlag, finner ut at humanetikk er det beste livssyn for dem, så skal jeg møte dem med glede og åpenhet. Men kjernen i det å være, og å bli, humanetiker - det er at man i sitt innerste lønnkammer finner ut at man ikke har noen tro på noe som står over mennesket - at det ikke finnes noe sted man kan finne "sannheten" annet enn i seg selv, i sine medmennesker, i naturen rundt seg. Jeg kan ikke "omvende" noen til å bli humanetiker - det er en prosess individene evt. må gjennomgå selv. 

Ei heller kan jeg egentlig anbefale noen å bli humanetiker. Jeg trives godt som Mannen uten gud, men det er åpenbart at mange trives godt med og har godt støtte av å ha en religion. For dem er det - slik de selv ser det - det beste. Da er det ikke min plass å forsøke å drive dem fra det som, i deres egne øyne, fungerer godt. Derimot er det selvsagt tillatt - ja, det er nesten påkrevet - å opponere mot de religiøse dersom de bruker sin religion som påskudd for å påvirke enkeltmennesker eller samfunnet etter deres egne ønsker.

I et program om HEFs 60-års jubileum i NRKs "Mellom himmel og jord" har de med et arkivopptak med min bestefar, Kristian Horn. Her sier han bl.a. dette om forholdet mellom det nystartede HEF og den kristne omverdenen:
"Vi driver liten propaganda. Vi regner med at det er en del mennesker som ønsker en etisk innordning, men uten å knytte sitt livssyn fast til et dogmatisk system i en eller annen religion, eller i et eller annet metafysisk system. Men vi sier ikke: "Kom her og hør på oss, slik må dere tenke, slik må dere bli." Vi forsøker ikke å påvirke dem som har funnet sitt leie i et annet livssynsgrunnlag til å komme over til oss.  Vi forsøker ikke å omvende andre."

Jeg synes dette er knakende godt sagt - ikke minst fordi det avspeiler den fundamentale usikkerheten som preger - bør prege - humanetikken. En humanetiker er, bør være, så tvilende til sitt eget ståsted at han ikke med godt hjerte kan forsøke å overtale andre til å komme over til det. Blir du humanetiker må det skje på eget ansvar!

En annen sak er hva livssynsorganisasjonene foretar seg. Det er liten mening i at folk som ikke er kristne, som ikke en gang opplever kristendommen som en nyttig eller rettvisende kraft i samfunnet, skal være medlem av kirken. Omvendt kan det være nyttig at folk som faktisk er enig med humanetikken, og som ser på HEFs arbeid som viktig for samfunnsutviklingen, formaliserer sin støtte gjennom medlemskap i HEF.
Så lenge vi har livssynsorganisasjoner i Norge (noe man gjerne kan diskutere om vi trenger å ha) er det hensiktsmessig at medlemstallet i disse avspeiler hvor mange som faktisk deler livssynet organisasjonene fronter. Det er ikke urimelig at folk som ikke er kristne tenker over om de kanskje bør melde seg ut av kirken, mens folk som egentlig er humanetikere vurderer å melde seg inn i HEF.

Spørsmålet er likevel om den typen utadvendt propaganda som Ateistisk Selskab i Danmark har iverksatt, er i tråd med humanistiske grunnverdier. For meg er det noe som skurrer. Ateisme er ikke noe å reklamere for.

Gå til innlegget

Det er en fundamental utfordring med et sykdomsbegrep basert på genetikk: Det blir i økende grad mulig å forutsi, tidlig i livet, at du er en person som har trøbbel i vente.

Det er godt at vi har en erfaren politiker som leder av Bioteknologirådet, som forstår at selv om genteknologien kan være et fantastisk hjelpemiddel til diagnostikk og behandling av sykdom, så kan den også ha ­negative konsekvenser.

Kristin Halvorsen skriver, sammen med Audrun Utskarpen, (Vårt Land 7. april) at det er forbudt for forsikringsselskap å avkreve eller benytte seg av ­informasjon fra prediktive genetiske tester – gentester som forutsier risiko for en sykdom før den har kommet klinisk til uttrykk.

Dette er imidlertid mer komplisert i praksis enn det loven kanskje tar høyde for: Det er ikke så lett å holde skjult at man har fått påvist en genetisk risiko.­ Mange prediktive gentester ­­utfører vi for å avdekke risiko for sykdom som kan forebygges, eller hvor tidlig behandling kan snu hele forløpet.

Les også Geir Lippestad: Gentester gir muligheter for utrenskning

Full av hull. Selv har jeg forsket på en sjelden sykdom der prediktiv diagnostikk har en klar nytteverdi: Vi kan tilby behandling som kan snu et ellers dødelig forløp – forutsatt at den settes inn på et tidspunkt hvor pasienten ennå ikke har merket noe til sykdommen. Problemet, i forhold til forsikringsselskapene, er at dette medfører omfattende klinisk oppfølging av pasientene.

Hvis disse pasientene skal søke om helseforsikring, må de opplyse om sin helsetilstand. Utgjør den genetiske egenskapen bare en sykdomsrisiko, eller er det en sykdom? Hvordan skal man forklare den store kliniske aktiviteten man har vært gjenstand for – skal man skjule den også? Hvis journalen din er full av hull der slik informasjon er klippet bort – hvordan fortoner det seg for forsikringsselskapet som skal lese helseopplysningene dine?

Dette illustrerer en fundamental utfordring med et sykdomsbegrep basert på genetikk: Det blir i økende grad mulig å forutsi, tidlig i livet, at du er en person som har trøbbel i vente. Og fordi dette er dine gener, så blir det også ditt problem. Sykdom blir ikke lenger noe som «kan ramme hvem som helst» – det rammer akkurat deg, fordi du har akkurat disse genene.

Lite ønskelig. Dette viser også utfordringen ved et system med privat, kommersiell helseforsikring, som ikke omfatter alle innbyggerne: Både for aksjonærene (som vil ha utbytte) og for kundene (som vil betale lave premier) er det lite ønskelig å forsikre en person som vi ut fra genetikken nærmest vet at vil komme til å trenge store utbetalinger.

Det lønner seg ikke å forsikre mennesker med genetisk sykdom. Og hvis vi har et system der helseforsikring skal kunne lønne seg, og der forsikringsselskapene har et valg om de vil forsikre deg og til hvilken pris – da vil det alltid være et voldsomt incitament for å få kunnskap om din sykdomsrisiko.

For alle. Det er ikke lett å se noen løsning på dilemmaet – kan vi håpe på en lov helt uten smutthull? Kan vi stole på finansinstitusjonenes iboende ærlighet? Genetisk diagnostikk kan vi neppe klare oss uten – men vi kan kanskje lage et helsevesen for alle, en ordning som ikke bygger på lønnsomhet. La oss kalle den «Folketrygden».

PUBLISERT I VÅRT LAND 9.4.2016

Gå til innlegget

Man kan moralisere over homofile par som velger å få barn med nye medisinske metoder. Men har det noen hensikt? Selv uten moralisering gir slike saker oss et grunnlag for almenetisk diskusjon om hvordan vi skal bruke reproduksjonsteknologien.

VG-REMA bringer 17.2 en reportasje om et lesbisk par på 21 og 23 år som reiste til Danmark for å få en sønn vha. sæddonasjon. Kvinnene er ikke lenger et par, men har delt omsorg for gutten. De valgte en åpen donor, og har planer om å fortelle sønnen sannheten om hans opphav.

Det er selvsagt mulig å moralisere over en slik sak, med henvisninger til Bibelen og andre religiøse kilder. Men er det nyttig? For stadig flere nordmenn har Bibelen minimal autoritet som veileder i privat og offentlig moral. Og for de som dette angår – de som faktisk tar i bruk nye bioteknologiske metoder, de som lever i nye og utradisjonelle familiekonstellasjoner – så kan det ha den motsatte effekt: For mange vil Kirkens motstand bare galvanisere deres oppfatning om at de står på rett side av historien. For noen vil det styrke deres overbevisning om at de ikke bare har valgt det rette – men at dette også er ledd i en større konflikt mellom gammeldags, restriktiv religiøsitet, og moderne, liberal individualisme.

VG-REMA-artikkelens formål og funksjon er åpenbart å alminneliggjøre det å få barn gjennom donasjon av kjønnsceller, og den er et bidrag til fortellingen om det nye paradigmet: I dag blir barn til på så mange slags vis. Dette paradigmeskiftet handler imidlertid ikke bare om enkeltinviders personlige valg – det handler også om hvordan vi som samfunn tar i bruk medisinsk teknologi, prioritering av helseressurser, etiske og juridiske grenseoppganger. Ikke minst handler det om hvordan vi som samfunn vil ivareta den svake part – barnet som settes inn i verden, i regi av fellesskapets helsevesen.

Dette er ting vi kan og bør diskutere – uten at vi trenger koble inn religion og livssyn, eller våre personlige vurderinger av hvilke valg andre mennesker burde ha gjort. Vi kan drøfte etiske spørsmål rundt sæd- og eggdonasjon, assistert befruktning og surrogati, på rent almenetisk grunnlag. Ja – i mange tilfeller vil nettopp det å bringe inn religionen bidra til avsporing av debatten, og billige poenger til dem (deriblant meg selv!) som ønsker å redusere religionens rolle i vår felles offentlighet.

Det lesbiske paret i artikkelen skilte lag etter mindre enn to år. Dét er slikt som skjer – også med «vanlige» heterofile par som får barn på gamlemåten. Det er ikke i seg selv verre for et «donorbarn» dersom foreldrene skiller lag, enn det er for «vanlige» skilsmissebarn. Men likevel: Realiteten er at dette barnet vil vokse opp med en familiebakgrunn som er ett hakk mer fragmentert enn det andre barn gjør: To mødre som ikke bor sammen lenger, en far som han kanskje vil få vite om, kanskje vil få vite mer om, kanskje vil få møte.

Man kan si, evt. på religiøst grunnlag, at barn bør vokse opp innenfor rammen av kjernefamilien. At «alle barn har rett til en far og en mor». Slike påstander blir imidlertid avfeid av de som ønsker liberalisering: Hvorfor må det være slik? Er ikke det viktigste at barnet blir oppdratt med kjærlighet og omsorg?

Jo, kanskje er det slik. Men historien fra VG-REMA forteller oss noe om utfordringene reproduksjonsteknologi og liberalisering kan føre med seg. For når familien barnet skal vokse opp i blir så fragmentert – hva gjør det med rammebetingelsene for dette å gi en trygg og forutsigbar oppvekst? Vi møtes ofte med utsagn om at «dette er ønskebarn» – men denne saken viser at selv om barnet er ønsket, så gjør det ikke i seg selv foreldrene usårlige for de krefter gjør at familier splittes. Spørsmålet vi bør stille er: Hvis vi åpner for denne typen assistert befruktning – hva gjør det med sikkerhetsnettet for barn som settes til verden?

Som areligiøs humanetiker har jeg et klart inntrykk av at det er viktig for barn å vokse opp i trygge og forutsigbare familier, og å bygge langsgående relasjoner til nære omsorgspersoner rundt seg. Selv om historien har vist oss at slike gode familier kan bygges på mange slags vis – typisk rundt enslige mødre – så blir spørsmålet om vi som samfunn skal legge opp til, bidra gjennom helsevesenet til, familier som mangler noen av de sikkerhetsnettene barn oftest har. Denne saken viser at vi ikke uten videre kan gå ut fra at foreldre som har påtatt seg å sette et barn til verden gjennom kjønnscelledonasjon vil makte å gi barnet de oppvekstvilkårene som de så for seg, da barnet ble unnfanget.

De to mødrene forteller at de planlegger å være åpne overfor gutten om hans opphav. Donor er i dette tilfellet «åpen», dvs. identifiserbar, men verken gutten eller mødrene hans vet foreløpig mer om ham. Det er i utgangspunktet prisverdig og moderne å stå for åpenhet – selv om det kanskje er uklart hvordan det vil oppleves for barnet selv: Er det en fordel, eller en ulempe, å få vite at du har en slags «far» som ikke er din pappa? En du kan få vite mer om, kanskje møte – men bare hvis du selv tar initiativ til det?

Mødrene sier det viktigste er at donor er frisk, men at det ellers ikke betyr så mye hva slags mann han er. Men – hva betyr «frisk»? De fleste av oss bærer på genetiske varianter, noen av dem ekte sykdomsgener, som kan få betydning for både vår egen helse og avkommet vårt. Videre: Selv om donor var frisk på donasjonstidspunktet, betyr det at han vil være frisk også når sønnen hans banker på døra om 10 eller 20 år? Er sæddonorer beskyttet mot de krefter som gjør noen menn psykisk syke, noen til rusmisbrukere, noen til kriminelle? Heller ikke «vanlige» barn av «vanlige» familiefedre er beskyttet mot at far bukker under for livets utfordringer. Men det ligger noe særskilt i dette at man liksom forespeiler donorbarnet å få møte sin far – uten at man har noen garanti for at det vil finnes en far å møte, eller hva et slikt møte vil bety for barnet.

Erfaringen viser at til tross for alle idealer om åpenhet, så ender bare et lite mindretall av foreldrene opp med å faktisk fortelle donorbarnet om dets opphav. «Ekspertene» i VG-REMA-artikkelen antyder at dét kan ha å gjøre med omgivelsenes holdninger til sæddonasjon – at foreldrene frykter stigmatisering og fordømmelse. Det er selvsagt én mulig forklaring. Men det kan jo også tenkes at dette er vanskeligere i praksis enn i teorien: Å finne «det riktige tidspunktet», å balansere det å fortelle sannheten med å opprettholde bildet av at «det er vi som er familien din».

Bildene av mødrene og gutten deres lyser av kjærlighet og omsorg – og dét er vakkert uansett hva som er omstendighetene bak. Men denne artikkelen forteller oss likevel at donasjon av kjønnsceller og assistert befruktning er komplisert – og innebærer utfordringer som vi ikke bare kan vedta eller modernisere oss bort fra. Hvis vi virkelig er opptatt av den aller svakeste part – barnet – kan det være vi som samfunn bør ta belastningen med å bli oppfattet som «restriktive». Frihet er et entydig gode – grenseløshet, se det er mer tvetydig.

Gå til innlegget

To regimenter - ett bryllup

Publisert over 3 år siden

I et livssynsmangfoldig samfunn kan det tenkes mange ulike preferanser mtp. hvilke ritualer man ønsker seg ved giftemål og skilsmisse. Det er fint. Men det bør foreligge et separat, felles, juridisk formular for ekteskapsinngåelse og -oppløsning.

Dette er sikkert stoff VLs lesere kan mye mer om enn meg. Men selv for en humanetiker kan teorien om toregimentslæren aktualiseres av noen ferske avisoppslag:

Denne artikkelen forteller om en shiamuslimsk moské som, visstnok, har innvilget sharia-skilsmisse til norske muslimer.

Denne artikkelen handler om kirkens problemer med å utarbeide felles vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap.

Da jeg giftet meg skjedde det på dekket av en gammel Colin Archer-skute, fortøyd nedafor Gressholmen Kro i Oslofjorden. Vi ble viet av en sorenskriver, som vi på det mest tilfeldige vis hadde klart å komme i kontakt med, og som sa seg villig til å vie oss. Min stefar, poeten Arne Ruste, leste sitt eget dikt. På brygga sto vennene våre og sang. Det var fantastisk.

Året etter var jeg forlover da min beste venn giftet seg på en strand på Koster. Her var det en spesiell vigselsmann som viet brudeparet. Han var visstnok tilknyttet den svenske varianten av Human-Etisk Forbund, men slik jeg forsto det kunne nærmest hvem som helst bli instituert i rollen som vigselsmann i Sverige. Det var i hvert fall ikke en rolle som var entydig monopolisert av livssynssamfunnene (slik forsto jeg det).

Jeg har selvsagt også opplevd kirkebryllup, og tradisjonelle borgerlige vielser på Rådhuset. Min personlige mening er at mitt eget bryllup, og det på Koster, langt overgår disse mer tradisjonelle når det gjelder stemning og herlighet. Slik jeg har opplevd det, så har den staffasjen som de mer "etablerte" seremoniene har medført egentlig bare distrahert fra det sentrale - brudeparet, kjærligheten, det nysmidde fellesskapet. Slik har nå jeg opplevd det. Men så er jeg da også et menneske som helt mangler den religiøse dimensjon...

Jeg erkjenner at mange føler det annerledes. For mange er kanskje det religiøse aspektet ved et bryllup noe av poenget, noe av det som gjør vielsen til noe hellig og ekstra minneverdig. Og selv for sekulære kan det tenkes at man har glede av å ta del i en seremoni som andre har gått foran i - et fellesskap ikke bare for paret og festdeltakerne, men også longitudinelt fra brudepar til brudepar. Det er greit - og det er bra at vi har muligheter for en hver smak!

Noen ekteskap går i oppløsning - og noen liker til og med å feire dette, med en egen skilsmissefest. Kirken har vel så langt styrt unna dette - men innenfor islam er tydeligvis også skilsmisse en form for religiøs handling.

Det er greit - kanskje til og med fint - at det eksisterer religiøst eller livssynsmessig funderte tilbud til par som vil gifte seg eller gå fra hverandre. Selv om jeg personlig foretrakk en, ja, personlig vielse uten noe videre seremoniell (kun en kortfattet opplesning fra sorenskriveren), så er det bra at Kirken, moskéene og til og med HEF kan tilby vigselsseremonier. Og tilsvarende for de som vil oppløse ekteskapet.

Det bør imidlertid herske en form for to-regimentslære her, tenker jeg. Det må være avgjørende at det eksisterer en form for ikke-livssynsspesifikk ordning for både giftemål og skilsmisse - og at dette er det offisielle, det felles, det som binder og oppløser oss alle, uavhengig av livssyn. Det er (sikkert) flott at Gud velsigner ekteskapet, eller at imamen på Allahs vegne lar ekteparet skille lag. Men ettersom vi alle er borgere i et livssynsmangfoldig samfunn, så bør vi ha rutiner for ekteskapsinngåelse og -oppløsning som er felles for alle, samme hvilket livssyn vi kommer fra.

Det trenger ikke være noen konkurranse mellom den verdslige og den åndelige staten på dette feltet. For de representerer ulike funksjoner. Det livssynsrelaterte handler om nettopp brudeparets livssyn, om det nå er humanetikk eller islam, eller kanskje kristendom eller jødedom. Men uavhengig av dette handler ekteskap også om hvordan man forholder seg til den livssynsnøytrale staten.

Noen foreslår at man bør gifte seg to ganger: Først "juridisk" på Rådhuset e.l., så "åndelig" i kjerka eller moskéen e.l. Jeg synes dette blir unødig tungvindt. Kanskje en smidigere løsning ville være å erkjenne separasjonen av disse to fenomenene: Den juridiske og den "åndelige" ekteskapsinngåelsen.

Når vi gifter oss, eller (helst ikke) skiller oss, så er det én handling med to aspekter: Den juridiske og den "åndelige". Hvis det skjer hos presten, så kan godt én og samme prest utføre begge handlinger: Både det juridiske, og det "åndelige". Poenget er at vi bør anerkjenne at disse handlingene er separate, og forholder seg til ulike autoriteter.

Jeg har ikke noe imot at prester får vigselsrett - jeg mener, at de får delegert juridisk vigselsrett fra staten. Joda, jeg vet at de allerede har det idag. Men som sagt - jeg har ikke noe i mot det. Jeg synes også imamer bør ha det, og kanskje humanister, og kanskje til og med frittstående, sertifiserte vigselsmenn som han i Sverige (eller var han humanist? jeg husker ikke!). På den måten kan alle som skal gifte seg - eller skille seg - få gjøre det slik det passer dem best. Og én og samme vigselsperson kan forestå både den juridiske, felles biten og den "åndelige", livssynsspesifikke biten.

Kanskje er dette også løsningen på kirkens nøtt? Kanskje er det ikke så avgjørende om man har et felles kristelig rituale for vielse av likekjønnede. En prest vil kunne vie et ektepar, lese opp det felles statlige ritualet som gjør at man er gift, og så følge på med det religiøst betingede ritual som evt. måtte passe for anledningen. Tilsvarende for en imam - han må gjerne lese fra Koranen eller hva man nå gjør, men for at paret skal være skikkelig gift må han også lese opp det statlige ritualet.

For oss gudløses del kan vi sløyfe det åndelige, og gå rett på festen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere