Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Frp bør snu om dødshjelp

Publisert nesten 3 år siden

Frp blir gjerne omtalt som et populistisk parti. Men dét betyr ikke at de trenger opptre uansvarlig i et så viktig spørsmål.

Som Knut Arild Hareide skriver (VL 26.8), har Siv Jensen selv omtalt Frps vedtak om aktiv dødshjelp som et ”arbeidsuhell” (intervju i VL 13.5.11). Det er en god beskrivelse. Jensen, og andre framtredende Frp’ere, framsto i debatten etter prinsippvedtaket som i villrede om hva de hadde vedtatt, og på hvilket grunnlag. Siv Jensen sa at ”i dag må de pårørende ta avgjørelsen” om at gamle og syke mennesker skal dø – mens Pasientrettighetsloven hun selv er medansvarlig for som politiker slår fast at det er legen/behandlingsteamet som fatter avgjørelsen (i dialog med de pårørende, det er sant) dersom pasienten selv ikke er beslutningsdyktig. Hun snakket om at dødshjelp ble gitt gjennom å øke morfindosen, enda det er godt etablert at myten om ”dobbelteffekten” av smertestillende medikamenter i stor grad nettopp er en myte. Problemet, på sykehjem og sykehus, er oftere at døende får for lite morfin – til dels fordi uerfarent helsepersonell uten grunn frykter denne ”dobbelteffekten”.

Da jeg møtte Jensen i debatt i TV2 sa hun at dette bare ville gjelde svært få mennesker – mens erfaringen fra land som har legalisert aktiv dødshjelp tilsier at det ville omfatte hundrevis av dødsfall årlig (de nederlandske tallene tilsvarer ca. 2000 årlig, mens tallene fra Oregon tilsvarer 150-200 dødsfall årlig). Da hun skulle argumentere for aktiv dødshjelp viste hun til barn som led uutholdelig – men så ville hun visst ikke at barn skulle kunne få dødshjelp likevel (Belgia legaliserte eutanasi til barn i 2014, mens Canada vurderer om den ferske dødshjelpsloven skal utvides til ”modne mindreårige”).

Etter Frps landsmøte i 2009 uttalte et flertall av partiets stortingsrepresentanter at de ikke kunne stemme for dette i Stortinget. Det kan synes som om landsmøtet ble forført av pro-dødshjelpskrefter, kanskje anført av aktivister i ungdomspartiet. I radiodokumentaren ”Cowboy og Wikipedianer” (NRK, 11.5.13) vises det hvordan Frp baserte sin dødshjelpsargumentasjon på feilaktige og dårlig funderte opplysninger hentet fra Wikipedia.

Fortsatt er det sentrale Frp’ere som baserer sin argumentasjon for aktiv dødshjelp på myter heller enn faktakunnskap. Morten Ørsal Johansen hevdet i Byavisa Drammen i 2015 at 2 % av dødsfallene i Nederland skjedde gjennom eutanasi, mens det reelle tallet (basert på nederlandske undersøkelser) er nærmere 5 % (i norsk sammenheng tilsvarer dette forskjellen mellom ca. 800 og 2200). Han hadde også – som mange legfolk – misforstått forskjellen på aktiv dødshjelp (det at legen avliver pasienten med en dødelig injeksjon) og behandlingsbegrensning (at legen avslutter eller avstår fra livsforlengende behandling av døende).

Jeg tror gjerne at mange i Frp skulle ønske at det var mulig å innføre aktiv dødshjelp på en forsvarlig og kontrollert måte, og at dette skulle forbli en mulighet for noen ytterst få som virkelig tenkte det. Men for et av Norges største partier er det skummelt å drive ønsketenkning. Canada og California har nylig legalisert aktiv dødshjelp basert på ønsket om at det skal være forsvarlig, uten at selve lovene har mekanismer for å sikre dette.
Nesten 15 års erfaring fra Nederland og Belgia viser oss konsekvensene av vage og svake dødshjelpslover – en klar skråplanseffekt, og stadig flere sårbare grupper (barn, psykisk syke og demente) som rammes.

Frp blir gjerne omtalt som et populistisk parti. Men dét betyr ikke at de trenger opptre uansvarlig i et så viktig spørsmål. Politikernes jobb er å lage klare og forsvarlige lover.

Først publisert i Vårt Land 30.8.2016

Gå til innlegget

Det er fint at også kristne ser problemene med å legalisere aktiv dødshjelp, og vil bidra til å motarbeide dette i Norge. Men kan Kirkens innsats være mer til skade en gagn?

Bernt Oftestad spør (VL 9.5.2016) om kirken vil stå opp mot legalisering av aktiv dødshjelp, dersom dette blir et reelt politisk spørsmål i Norge.

Jeg – som er motstander av en slik legalisering – er fristet til å si: Vær så snill, Kirke: Ikke bland dere inn i denne kampen!

To store stater, California og Canada, tok i 2015 viktige skritt for å legalisere aktiv dødshjelp. I begge stater har den katolske kirken vært én viktig stemme som har advart mot dette. Ikke minst hvis vi skal tro mediene – både innenlandske og utenlandske reportasjer legger gjerne vekt på dette: «Den katolske kirken er sterkt imot forslaget».

Likevel har disse lovene blitt omfavnet av både befolkning og lovgivere. Kirkens motstand har ikke hatt den minste effekt. Slik jeg ser det: Snare tvert om. Den kirkelige motstanden har til dels overdøvet bekymringene fra leger og fra funksjonshemmedes foreninger. Men viktigere er det at kirkens standpunkt mot aktiv dødshjelp for noen kan bli en selvstendig grunn til å være for.

Vi har idag et sterkt sekularisert samfunn, der bare et mindretall tror på gud. I offentligheten forbindes kristendommen med bl.a. homofiendtlige holdninger og et fordømmende syn på abort. I det bredere bildet er mange kritiske til hva religion kan få folk til å gjøre, alt fra omskjæring av guttebarn til hijab-tvang til islamistisk terrorisme.

For en del – trolig ganske mange av oss – er det et mål i seg selv å redusere religionens makt over det norske samfunnet. Vi ønsker å frigjøre oss fra gamle dagers restriksjoner og moralisering – og vi vil bekjempe kirkens klamme hånd over folket der vi møter den. Jeg har ofte møtt nettopp dette som argumenter for hvorfor vi i Norge bør kvitte oss med religiøse motforestillinger mot å gi folk en selvbestemt, skånsom død.

Aktiv dødshjelp er for de fleste av oss noe hypotetisk – noe som ikke er aktuelt for vår egen del, kanskje aldri vil bli det. Min hypotese er at spørsmålet om aktiv dødshjelp for mange vil kunne leses inn i rammen av «kampen for sekularisering», snarere enn «kampen om menneskeverdet». Og selv om jeg erkjenner at Kirken er opptatt av, og ser seg selv som en fanebærer for, menneskeverdet – så frykter jeg at Kirken kan gjøre skade ved å gå inn i denne kampen.

Realiteten i Norge i dag er at Kirken har et omdømmeproblem – noe ikke minst homostriden må ta sin del av skylden for. Det er ingen drahjelp å få fra Kirken – i hvert fall ikke i de brede samfunnslag der denne kampen vil stå. I «reservasjonsstriden» om aborthenvisning opplevde jeg at honnørord som «samvittighetsfrihet» ble sett som nok et forsøk fra de kristne på å prakke sin hellige moral på abortsøkende kvinner. Jeg frykter at det å assosiere respekt for menneskeverdet med «kristne verdier» kan ha samme effekt.

Noen kristne er opptatt av å framstille idéen om menneskeverdet som noe kristent. Dét føles absurd for meg som humanetiker – for jeg ville sagt at dette er et grunnelement i den felles humanismen som ligger til grunn for så vel kristendom som humanetikk, og de fleste andre livssyn. Men det store problemet med utsagnet er effekten det kan få på ordskiftet: Tenk hvis det var slik, at «menneskeverd» er noe kristent? Da vil respekten for menneskeverdet avhenge av kristendommens (fallende) status i Norge. Da vil et samfunn som sekulariseres miste respekt for menneskeverdet.

Heldigvis er det ikke slik: Mange av det de kristne oppfatter som «sine» verdier deles av sekulære og folk fra andre religioner. Altruisme og omsorg for de svakeste kan til og med forklares i et darwinistisk perspektiv, som en evolusjonsmessig fordel for en folkegruppe. Det er fullt mulig å argumentere for menneskeverdet på et almenetisk grunnlag – og i et samfunn der kristendommens posisjon er svekket vil slik argumentasjon stå sterkere.

Det er på tide at kristne i Norge gjør et valg: Er det den religiøse overbygningen som betyr mest for dere, eller er det grunnverdiene som religionen bygger på?

Gå til innlegget

Henvist til døden

Publisert rundt 3 år siden

«Samvittighetsutvalget» har en krevende jobb. Det å ivareta individets samvittighetsfrihet kan gå ut over brukernes adgang til offentlige tjenester. Hva veier tyngst for oss? Har vi samvittighet til å la andres samvittighetsfrihet krenkes?

Dersom aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge en gang i framtiden, er det grunn til å tro at lovgiver vil legge inn en mulighet for at leger som ikke vil utføre dette vil kunne reservere seg. Skjønt, hvem vet? Det er en utbredt motstand mot å utføre eller ta del i aktiv dødshjelp blant norske leger – så utbredt at det vil kunne bli et logistisk problem å sikre adgang til dødshjelp for pasienter som ønsker dette.

I Nederland og Belgia, der aktiv dødshjelp nå står for ca. 5 % av alle dødsfall, er logistikken enklere: Dette er små, tett befolkede land der mobile eutanasi-team kan betjene pasienter hvis leger ikke vil hjelpe dem. Derimot er dette en reell problemstilling i Canada, som nå behandler regjeringens lovforslag for legalisering av aktiv dødshjelp. Canada er, som Norge, grisgrendt og med lange avstander. Et stort flertall (63 %) av kanadiske leger har gjort det klart at de selv ikke vil bistå med dødshjelp, etter at Høyesterett hadde avgjort at dette måtte tillates i Canada. Nå raser en debatt i Canada som minner om den norske «reservasjonsdebatten» (om fastleger kunne reservere seg mot å henvise til abort): Kan du som lege nekte å yte det myndighetene i landet har bestemt at er en lovlig helsetjeneste pasientene har krav på? Kan du sette din egen moral over hensynet til pasienten? Spørsmålet er ekstra kinkig i Canada, fordi hele grunnlaget for legaliseringen av aktiv dødshjelp er at Høyesterett i «Carter-dommen» slo fast at det er en menneskerett å få en leges hjelp til å ta sitt liv. I så fall må også myndighetene sørge for at borgerne får reell tilgang til denne hjelpen.

I den norske «reservasjonsdebatten» var det tydelig at et hvert hinder i veien, om det så bare var at man måtte gå til fastlegens kollega på nabokontoret, var uakseptabelt stor for en abortsøkende kvinne. Bare det å bli gjort oppmerksom på at legen din var etisk motstander av abort, var en belastning så stor og urimelig at det rettferdiggjorde at legen ble sagt opp fra jobben sin. Hvordan vil det bli, tro, dersom fortvilte, avkreftede, smerte-herjede, terminalt syke pasienter rundt om i Norges langstrakte land må til legen i nabobygda, eller inne i storbyen, eller kanskje til Klinisk etikk-komité på regionsykehuset, for å tigge om hjelp til å dø? Det er for mye for langt at kvinner som er gravide i uke 9 skal reise til byen for å be om abort – vil det være greit om døende pasienter skal fraktes rundt i ambulanse på leting etter en lege som er villig til å gi dem den siste sprøyte?

Jeg har i en kronikk i Aftenposten tatt til orde for at mennesket har en rett til å slippe å ta liv – at man ikke bør pålegge mennesker, selv ikke leger, å ta liv i strid med ens egen samvittighet. Mange beroliger meg med at dét ikke vil bli aktuelt – men jeg tror ikke alle forstår hva som er samfunnets mest brukte måte til å presse folk til å handle mot sin samvittighet: Ikke fengsel eller interneringsleire, men trusselen om å frata deg jobb og karrieremuligheter. Det vil uansett være en interessant gråsone her: Javel, ingen skal tvinge meg til å injisere giften i pasienten (eutanasi), men kan jeg nekte å bidra til legeassistert selvmord? Det siste innebærer «bare» at legen skriver ut en resept på en gift pasienten selv kan bruke til å begå selvmord med. Kan jeg nekte også dette?

Et minimum vil – trolig – være at legen godtar å henvise pasienten til en kollega, slik at pasienten kan få oppfylt sin «rett til en verdig død». Kan jeg godta dette som et slags kompromiss? Kan jeg reservere mot meg noe så «lite» – bare det å sende en henvisning så pasienten kan få den hjelpen jeg selv ikke vil yte?

Dette er et spørsmål som krever litt konsentrasjon. Jeg vil i 10 punkter prøve å forklare hvorfor henvisning til dødshjelp er problematisk, for en doktor som mener aktiv dødshjelp er feil.

1.       Hvorfor trengs en henvisningsplikt? Jo, for at pasienter skal ha en reell adgang til aktiv dødshjelp selv om fastlegen deres reserverer seg.

2.      Det å henvise til en kollega som heller ikke vil yte dødshjelp løser intet for pasienten – tvert om innebærer det å legge inn en meningsløs «strafferunde».

3.      Et flertall av legene vil trolig være av reservasjonstypen. Hvis du bare «henviser til annen lege» vil det bli som i punkt 2 – en strafferunde.

4.       Skal viderehenvisning ha en hensikt må legen henvise til en kollega han vet er villig til å yte aktiv dødshjelp.

5.      De fleste ser aktiv dødshjelp som noe som unntaksvis kan være riktig (eller «det minste ondet») i håpløse situasjoner der alt annet er prøvd. Men det er ulikt hvor vi «legger lista», hva som er terskelen for at aktiv dødshjelp skal være berettiget.

6.       Bare ganske få leger synes aktiv dødshjelp er greit, at de sier seg villig til å utføre dødshjelp – alt før de har hørt om pasienten. At man alt i utgangspunktet kan si: Dette blir ikke bare nok en strafferunde.

7.      Hvis du som lege «i prinsippet» mener aktiv dødshjelp kan forsvares, men i praksis nesten aldri vurderer at pasientens situasjon kvalifiserer for dette ekstreme tiltaket – da bør du ikke kaste blår i desperate pasienters øyne gjennom å stille deg til rådighet som dødshjelpslege.

8.       Erfaringen fra land som har tillatt aktiv dødshjelp viser et det er et fåtall leger står har et svært stort volum. Ett eksempel er den belgiske legen Marc van Hoey, som står bak drøyt 1 % av Belgias eutanasitilfeller. I Colombia har legen Gustavo Quintana eutanasert minst 234 pasienter. Den sveitsiske legen Erika Preisig forteller at hun har hjulpet 500 mennesker å ta sitt liv.

9.      Disse «overvillige» dødshjelpslegene har noe til felles: Du kan stole på at de vil hjelpe deg med å ta ditt liv. Og de har utviklet en dødshjelpspraksis som andre – også leger som «prinsipielt sett» er positive til dødshjelp, reagerer på.

10.  Dersom jeg virkelig skal hjelpe min pasient med å finne en dødshjelpsvillig lege, ikke bare sende ham ut på en plagsom og meningsløs strafferunde – da bør jeg henvise ham til en av disse overvillige dødshjelpslegene. Og dét kan jeg ikke med god samvittighet gjøre – for dette er leger jeg rett og slett ikke kan akseptere at driver forsvarlig praksis.

Det løser ikke pasientens problem å henvise ham videre til en tilfeldig valgt kollega, som typisk vil mene som meg at dødshjelp er etisk galt. Det løser ikke mine samvittighetskvaler å henvise pasienten videre til en dødshjelpsvillig kollega, som har en uakseptabel yrkesetikk og utsetter sine pasienter (min pasient!) for utforsvarlig behandling. Krav om viderehenvisning er rett og slett ingen løsning på denne etiske konflikten.

Én løsning kunne være – slik det ble foreslått, men forkastet av Høie, i «reservasjonssaken» om fastleger og aborthenvisning – at forespørsler om aktiv dødshjelp ble passivt videreformidlet til en form for sentralisert organ. Som fastlege eller sykehuslege bør jeg kunne reservere meg mot å utføre, eller henvise til, en praksis som strider mot min dype og alvorlige etiske overbevisning. Men jeg bør neppe ha adgang til å sabotere pasientens søken etter det som er lovlig i landet. Jeg kan heller ikke nekte å ha informasjon tilgjengelig på mitt kontor eller sykehus.

Vi er veldig kort unna en situasjon der de fleste, selv alvorlig syke, gamle mennesker enten selv har nettilgang, eller har pårørende som kan hjelpe dem på nett. Gitt rollen vi har gitt IKT i samfunnet vårt – tenk bare på selvangivelsen – er det ikke helt urimelig å be dødshjelpssøkende pasienter kontakte et sentralisert kontor som profesjonelt og brukervennlig kan hjelpe dem til å finne fram til en lege som kan bistå dem. Det kan lages brosjyrer og annen informasjon, som også dødshjelpsmotstandere må avfinne seg med å ha på sitt kontor, lett synlig om det er dét samfunnet forlanger.

Det er ikke en gang nødvendig at en slik dødshjelpstjeneste er bemannet med leger: Det finnes nemlig ingen medisinske kriterier som kan brukes til å avgjøre om en person kvalifiserer for aktiv dødshjelp eller ei. Utviklingen i Nederland og Belgia, og den rykende ferske loven i Canada, går i retning av at det å få ta sitt liv med hjelp av medikamenter er en rettighet alle mennesker bør ha, som ingen lege bør få stille seg til doms over eller overprøve på dine vegne. Kravene om beslutningskompetanse og mental helse står også for fall, fordi det virker urimelig å nekte demente og psykisk syke retten til en verdig død.

Det man mister med en slik modell, er innslaget av at en lege som kjenner pasienten har vurdert forespørselen om aktiv dødshjelp, og «kvalitetssikret» prosessen. Men all den tid de fleste av oss, trolig, vil ha en fastlege som ikke har samvittighet til å yte aktiv dødshjelp – så er dette et sikkerhetsnett vi ikke kan gjøre regne med.

Det «beste» ville nok vært om vi hadde et legekorps der liksom «alle» var villige til å yte aktiv dødshjelp – ja, anså dette som den naturlige måten å avslutte livet på. Et helsevesen der det blir vanskelig å trives som lege om du ikke trives med å ta livet av dine pasienter. Det er kanskje dithen Nederland og Belgia er på vei. Men er det virkelig dit vi vil?

En kortere versjon av innlegget sto på trykk i Vårt Land 28.4.2016.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere