Morten Andreas Horn

Alder: 49
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Det er fint at også kristne ser problemene med å legalisere aktiv dødshjelp, og vil bidra til å motarbeide dette i Norge. Men kan Kirkens innsats være mer til skade en gagn?

Bernt Oftestad spør (VL 9.5.2016) om kirken vil stå opp mot legalisering av aktiv dødshjelp, dersom dette blir et reelt politisk spørsmål i Norge.

Jeg – som er motstander av en slik legalisering – er fristet til å si: Vær så snill, Kirke: Ikke bland dere inn i denne kampen!

To store stater, California og Canada, tok i 2015 viktige skritt for å legalisere aktiv dødshjelp. I begge stater har den katolske kirken vært én viktig stemme som har advart mot dette. Ikke minst hvis vi skal tro mediene – både innenlandske og utenlandske reportasjer legger gjerne vekt på dette: «Den katolske kirken er sterkt imot forslaget».

Likevel har disse lovene blitt omfavnet av både befolkning og lovgivere. Kirkens motstand har ikke hatt den minste effekt. Slik jeg ser det: Snare tvert om. Den kirkelige motstanden har til dels overdøvet bekymringene fra leger og fra funksjonshemmedes foreninger. Men viktigere er det at kirkens standpunkt mot aktiv dødshjelp for noen kan bli en selvstendig grunn til å være for.

Vi har idag et sterkt sekularisert samfunn, der bare et mindretall tror på gud. I offentligheten forbindes kristendommen med bl.a. homofiendtlige holdninger og et fordømmende syn på abort. I det bredere bildet er mange kritiske til hva religion kan få folk til å gjøre, alt fra omskjæring av guttebarn til hijab-tvang til islamistisk terrorisme.

For en del – trolig ganske mange av oss – er det et mål i seg selv å redusere religionens makt over det norske samfunnet. Vi ønsker å frigjøre oss fra gamle dagers restriksjoner og moralisering – og vi vil bekjempe kirkens klamme hånd over folket der vi møter den. Jeg har ofte møtt nettopp dette som argumenter for hvorfor vi i Norge bør kvitte oss med religiøse motforestillinger mot å gi folk en selvbestemt, skånsom død.

Aktiv dødshjelp er for de fleste av oss noe hypotetisk – noe som ikke er aktuelt for vår egen del, kanskje aldri vil bli det. Min hypotese er at spørsmålet om aktiv dødshjelp for mange vil kunne leses inn i rammen av «kampen for sekularisering», snarere enn «kampen om menneskeverdet». Og selv om jeg erkjenner at Kirken er opptatt av, og ser seg selv som en fanebærer for, menneskeverdet – så frykter jeg at Kirken kan gjøre skade ved å gå inn i denne kampen.

Realiteten i Norge i dag er at Kirken har et omdømmeproblem – noe ikke minst homostriden må ta sin del av skylden for. Det er ingen drahjelp å få fra Kirken – i hvert fall ikke i de brede samfunnslag der denne kampen vil stå. I «reservasjonsstriden» om aborthenvisning opplevde jeg at honnørord som «samvittighetsfrihet» ble sett som nok et forsøk fra de kristne på å prakke sin hellige moral på abortsøkende kvinner. Jeg frykter at det å assosiere respekt for menneskeverdet med «kristne verdier» kan ha samme effekt.

Noen kristne er opptatt av å framstille idéen om menneskeverdet som noe kristent. Dét føles absurd for meg som humanetiker – for jeg ville sagt at dette er et grunnelement i den felles humanismen som ligger til grunn for så vel kristendom som humanetikk, og de fleste andre livssyn. Men det store problemet med utsagnet er effekten det kan få på ordskiftet: Tenk hvis det var slik, at «menneskeverd» er noe kristent? Da vil respekten for menneskeverdet avhenge av kristendommens (fallende) status i Norge. Da vil et samfunn som sekulariseres miste respekt for menneskeverdet.

Heldigvis er det ikke slik: Mange av det de kristne oppfatter som «sine» verdier deles av sekulære og folk fra andre religioner. Altruisme og omsorg for de svakeste kan til og med forklares i et darwinistisk perspektiv, som en evolusjonsmessig fordel for en folkegruppe. Det er fullt mulig å argumentere for menneskeverdet på et almenetisk grunnlag – og i et samfunn der kristendommens posisjon er svekket vil slik argumentasjon stå sterkere.

Det er på tide at kristne i Norge gjør et valg: Er det den religiøse overbygningen som betyr mest for dere, eller er det grunnverdiene som religionen bygger på?

Gå til innlegget

Henvist til døden

Publisert rundt 3 år siden

«Samvittighetsutvalget» har en krevende jobb. Det å ivareta individets samvittighetsfrihet kan gå ut over brukernes adgang til offentlige tjenester. Hva veier tyngst for oss? Har vi samvittighet til å la andres samvittighetsfrihet krenkes?

Dersom aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge en gang i framtiden, er det grunn til å tro at lovgiver vil legge inn en mulighet for at leger som ikke vil utføre dette vil kunne reservere seg. Skjønt, hvem vet? Det er en utbredt motstand mot å utføre eller ta del i aktiv dødshjelp blant norske leger – så utbredt at det vil kunne bli et logistisk problem å sikre adgang til dødshjelp for pasienter som ønsker dette.

I Nederland og Belgia, der aktiv dødshjelp nå står for ca. 5 % av alle dødsfall, er logistikken enklere: Dette er små, tett befolkede land der mobile eutanasi-team kan betjene pasienter hvis leger ikke vil hjelpe dem. Derimot er dette en reell problemstilling i Canada, som nå behandler regjeringens lovforslag for legalisering av aktiv dødshjelp. Canada er, som Norge, grisgrendt og med lange avstander. Et stort flertall (63 %) av kanadiske leger har gjort det klart at de selv ikke vil bistå med dødshjelp, etter at Høyesterett hadde avgjort at dette måtte tillates i Canada. Nå raser en debatt i Canada som minner om den norske «reservasjonsdebatten» (om fastleger kunne reservere seg mot å henvise til abort): Kan du som lege nekte å yte det myndighetene i landet har bestemt at er en lovlig helsetjeneste pasientene har krav på? Kan du sette din egen moral over hensynet til pasienten? Spørsmålet er ekstra kinkig i Canada, fordi hele grunnlaget for legaliseringen av aktiv dødshjelp er at Høyesterett i «Carter-dommen» slo fast at det er en menneskerett å få en leges hjelp til å ta sitt liv. I så fall må også myndighetene sørge for at borgerne får reell tilgang til denne hjelpen.

I den norske «reservasjonsdebatten» var det tydelig at et hvert hinder i veien, om det så bare var at man måtte gå til fastlegens kollega på nabokontoret, var uakseptabelt stor for en abortsøkende kvinne. Bare det å bli gjort oppmerksom på at legen din var etisk motstander av abort, var en belastning så stor og urimelig at det rettferdiggjorde at legen ble sagt opp fra jobben sin. Hvordan vil det bli, tro, dersom fortvilte, avkreftede, smerte-herjede, terminalt syke pasienter rundt om i Norges langstrakte land må til legen i nabobygda, eller inne i storbyen, eller kanskje til Klinisk etikk-komité på regionsykehuset, for å tigge om hjelp til å dø? Det er for mye for langt at kvinner som er gravide i uke 9 skal reise til byen for å be om abort – vil det være greit om døende pasienter skal fraktes rundt i ambulanse på leting etter en lege som er villig til å gi dem den siste sprøyte?

Jeg har i en kronikk i Aftenposten tatt til orde for at mennesket har en rett til å slippe å ta liv – at man ikke bør pålegge mennesker, selv ikke leger, å ta liv i strid med ens egen samvittighet. Mange beroliger meg med at dét ikke vil bli aktuelt – men jeg tror ikke alle forstår hva som er samfunnets mest brukte måte til å presse folk til å handle mot sin samvittighet: Ikke fengsel eller interneringsleire, men trusselen om å frata deg jobb og karrieremuligheter. Det vil uansett være en interessant gråsone her: Javel, ingen skal tvinge meg til å injisere giften i pasienten (eutanasi), men kan jeg nekte å bidra til legeassistert selvmord? Det siste innebærer «bare» at legen skriver ut en resept på en gift pasienten selv kan bruke til å begå selvmord med. Kan jeg nekte også dette?

Et minimum vil – trolig – være at legen godtar å henvise pasienten til en kollega, slik at pasienten kan få oppfylt sin «rett til en verdig død». Kan jeg godta dette som et slags kompromiss? Kan jeg reservere mot meg noe så «lite» – bare det å sende en henvisning så pasienten kan få den hjelpen jeg selv ikke vil yte?

Dette er et spørsmål som krever litt konsentrasjon. Jeg vil i 10 punkter prøve å forklare hvorfor henvisning til dødshjelp er problematisk, for en doktor som mener aktiv dødshjelp er feil.

1.       Hvorfor trengs en henvisningsplikt? Jo, for at pasienter skal ha en reell adgang til aktiv dødshjelp selv om fastlegen deres reserverer seg.

2.      Det å henvise til en kollega som heller ikke vil yte dødshjelp løser intet for pasienten – tvert om innebærer det å legge inn en meningsløs «strafferunde».

3.      Et flertall av legene vil trolig være av reservasjonstypen. Hvis du bare «henviser til annen lege» vil det bli som i punkt 2 – en strafferunde.

4.       Skal viderehenvisning ha en hensikt må legen henvise til en kollega han vet er villig til å yte aktiv dødshjelp.

5.      De fleste ser aktiv dødshjelp som noe som unntaksvis kan være riktig (eller «det minste ondet») i håpløse situasjoner der alt annet er prøvd. Men det er ulikt hvor vi «legger lista», hva som er terskelen for at aktiv dødshjelp skal være berettiget.

6.       Bare ganske få leger synes aktiv dødshjelp er greit, at de sier seg villig til å utføre dødshjelp – alt før de har hørt om pasienten. At man alt i utgangspunktet kan si: Dette blir ikke bare nok en strafferunde.

7.      Hvis du som lege «i prinsippet» mener aktiv dødshjelp kan forsvares, men i praksis nesten aldri vurderer at pasientens situasjon kvalifiserer for dette ekstreme tiltaket – da bør du ikke kaste blår i desperate pasienters øyne gjennom å stille deg til rådighet som dødshjelpslege.

8.       Erfaringen fra land som har tillatt aktiv dødshjelp viser et det er et fåtall leger står har et svært stort volum. Ett eksempel er den belgiske legen Marc van Hoey, som står bak drøyt 1 % av Belgias eutanasitilfeller. I Colombia har legen Gustavo Quintana eutanasert minst 234 pasienter. Den sveitsiske legen Erika Preisig forteller at hun har hjulpet 500 mennesker å ta sitt liv.

9.      Disse «overvillige» dødshjelpslegene har noe til felles: Du kan stole på at de vil hjelpe deg med å ta ditt liv. Og de har utviklet en dødshjelpspraksis som andre – også leger som «prinsipielt sett» er positive til dødshjelp, reagerer på.

10.  Dersom jeg virkelig skal hjelpe min pasient med å finne en dødshjelpsvillig lege, ikke bare sende ham ut på en plagsom og meningsløs strafferunde – da bør jeg henvise ham til en av disse overvillige dødshjelpslegene. Og dét kan jeg ikke med god samvittighet gjøre – for dette er leger jeg rett og slett ikke kan akseptere at driver forsvarlig praksis.

Det løser ikke pasientens problem å henvise ham videre til en tilfeldig valgt kollega, som typisk vil mene som meg at dødshjelp er etisk galt. Det løser ikke mine samvittighetskvaler å henvise pasienten videre til en dødshjelpsvillig kollega, som har en uakseptabel yrkesetikk og utsetter sine pasienter (min pasient!) for utforsvarlig behandling. Krav om viderehenvisning er rett og slett ingen løsning på denne etiske konflikten.

Én løsning kunne være – slik det ble foreslått, men forkastet av Høie, i «reservasjonssaken» om fastleger og aborthenvisning – at forespørsler om aktiv dødshjelp ble passivt videreformidlet til en form for sentralisert organ. Som fastlege eller sykehuslege bør jeg kunne reservere meg mot å utføre, eller henvise til, en praksis som strider mot min dype og alvorlige etiske overbevisning. Men jeg bør neppe ha adgang til å sabotere pasientens søken etter det som er lovlig i landet. Jeg kan heller ikke nekte å ha informasjon tilgjengelig på mitt kontor eller sykehus.

Vi er veldig kort unna en situasjon der de fleste, selv alvorlig syke, gamle mennesker enten selv har nettilgang, eller har pårørende som kan hjelpe dem på nett. Gitt rollen vi har gitt IKT i samfunnet vårt – tenk bare på selvangivelsen – er det ikke helt urimelig å be dødshjelpssøkende pasienter kontakte et sentralisert kontor som profesjonelt og brukervennlig kan hjelpe dem til å finne fram til en lege som kan bistå dem. Det kan lages brosjyrer og annen informasjon, som også dødshjelpsmotstandere må avfinne seg med å ha på sitt kontor, lett synlig om det er dét samfunnet forlanger.

Det er ikke en gang nødvendig at en slik dødshjelpstjeneste er bemannet med leger: Det finnes nemlig ingen medisinske kriterier som kan brukes til å avgjøre om en person kvalifiserer for aktiv dødshjelp eller ei. Utviklingen i Nederland og Belgia, og den rykende ferske loven i Canada, går i retning av at det å få ta sitt liv med hjelp av medikamenter er en rettighet alle mennesker bør ha, som ingen lege bør få stille seg til doms over eller overprøve på dine vegne. Kravene om beslutningskompetanse og mental helse står også for fall, fordi det virker urimelig å nekte demente og psykisk syke retten til en verdig død.

Det man mister med en slik modell, er innslaget av at en lege som kjenner pasienten har vurdert forespørselen om aktiv dødshjelp, og «kvalitetssikret» prosessen. Men all den tid de fleste av oss, trolig, vil ha en fastlege som ikke har samvittighet til å yte aktiv dødshjelp – så er dette et sikkerhetsnett vi ikke kan gjøre regne med.

Det «beste» ville nok vært om vi hadde et legekorps der liksom «alle» var villige til å yte aktiv dødshjelp – ja, anså dette som den naturlige måten å avslutte livet på. Et helsevesen der det blir vanskelig å trives som lege om du ikke trives med å ta livet av dine pasienter. Det er kanskje dithen Nederland og Belgia er på vei. Men er det virkelig dit vi vil?

En kortere versjon av innlegget sto på trykk i Vårt Land 28.4.2016.

Gå til innlegget

Retten til ikke å ta liv

Publisert rundt 3 år siden

Gamle normer brytes ned. Samfunnet kan komme til å utvide retten til å ta liv. Men bør det være en rett til å nekte?

Da Stortinget i 2014 reviderte Grunnloven ble mange av menneskerettighetene gjort til norsk lov. Noen ville også grunnlovsfeste «retten til liv». Ikke så rart, kanskje, for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har slått fast at dette er den mest fundamentale artikkelen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen: Signaturstatenes plikt til å verne om innbyggernes liv. Forslaget ble avvist, trolig fordi «de andre» partiene fryktet at KrF ville bruke dette som en brekkstang i kampen mot abortloven.

Frykten var kanskje kanskje overdreven – det er ikke gitt at et foster har fulle menneskerettigheter. Undersøkelser tyder på at de fleste av oss anser at fosterets menneskeverd tiltar gradvis gjennom svangerskapet – noe som også avspeiles i abortlovgivningen: Abort går fra å være «greit» og selvbestemt til å bli stadig mer problematisk jo eldre fosteret blir, og blir helt forbudt mot slutten av svangerskapet. De som mener at «menneskeverdet begynner med unnfangelsen» bygger typisk på et religiøst livssyn, og utgjør et lite mindretall.

Stortinget ville altså ikke grunnlovsfeste retten til liv. Derimot bør kanskje en annen rettighet inn i Grunnloven: Nemlig retten til ikke å ta liv. Kanskje høres det selvfølgelig ut – ingen kan vel tvinges til å ta liv? Men samfunnsutviklingen kan sette denne retten på prøve.

Canada er nå i ferd med å legalisere aktiv dødshjelp. En høyesterettsdom slår fast at det krenker borgernes konstitusjonelle rettigheter å nekte dem å ta sitt liv, med assistanse fra en lege. I Canada, som i Norge, hevdes det at «selvsagt skal ingen leger tvinges til å yte dødshjelp». Men nå som dette går fra teori til praksis kommer argumentene vi kjenner fra den norske «reservasjonsdebatten»: Har du først valgt å jobbe som doktor, så må du være villig til å yte de helsetjenester loven gir pasienten krav på. Du kan ikke sette din samvittighet i veien for pasientens legitime behov. Dette er gode argumenter – faktisk bedre enn i abortsaken: Alvorlig syke og døende pasienter bosatt i grisgrendte strøk vil kunne få store vansker med å finne fram til en dødshjelpsvillig lege, hvis fastlegen reserverer seg.

Hvis aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge (slik et stort flertall i meningsmålinger ønsker, selv om ingen stortingspartier jobber for dette idag) vil vi få den samme utfordringen. Kanskje kan man ikke pålegges å delta i aktiv dødshjelp, bare fordi man er utdannet lege. Men kan legen pålegges å henvise pasienten videre til en villig lege – en kollega som legen selv mener opptrer uforsvarlig og uetisk? Vil dødshjelpskeptiske leger få et ultimatum: Velger du å jobbe som lege må du påta deg de oppgaver samfunnet har gitt deg – fra nå av inkludert det å bidra til avlivning av pasienter som ber om det.

Jeg mener dette vil innebære å utsette leger for et utilbørlig press. Det å ta et menneskes liv, eller bistå i dets selvmord, er en så uvanlig og skjellsettende handling at ingen bør oppleve å presses til dette. Erfaringen fra Nederland viser at noen (man vet ikke hvor mange) leger får psykiske problemer etter å ha utført aktiv dødshjelp. Det bør være reelt frivillig, også for legen, om hun vil påta seg ansvaret for å ha forårsaket et annet menneskes død. Kanskje bør dette også gjelde andre involverte, slik som sykepleiere og farmasøyter – de etiske råd for begge disse yrkesgrupper slår fast at deres medlemmer ikke bør delta i aktiv dødshjelp.

Jeg er klar over at abortskeptiske leger kan påberope seg samme rett til å slippe å delta i henvisningsprosessen fram mot abort. «Reservasjonssaken» endte med at disse legene måtte svelge sine samvittighetskvaler, eller slutte i jobben. Nå nylig har også «vanlige», ikke-religiøse gynekologer fått kvaler, ifm. departementets avgjørelse om at de må bistå kvinner som ønsker «fosterreduksjon» ved flerlingesvangerskap. Vi bør kanskje innse at abort fortsatt er et krevende spørsmål, og at det er å gå for langt å presse leger fra jobben sin bare fordi de ikke har samme syn som departementet. I hvert fall så lenge vi sikrer kvinners lovfestede adgang til abort.

Denne problematikken angår ikke bare helsepersonell. I teorien har vel politifolk måttet være rede til å utøve makt, i ytterste konsekvens dødelig vold, for å beskytte folk og eiendom. Dersom norsk politi blir permanent og heldekkende bevæpnet vil muligheten øke dramatisk for at ordinære tjenestemenn og -kvinner faktisk vil komme til å ta liv. Kan politifolk nekte å drepe? Kan du gå inn i politiet, eller beholde stillingen din, hvis du alt på forhånd gjør klart at «jeg vil ikke ta liv»? For bare få år siden var problemstillingen nærmest irrelevant: Nesten ingen politifolk risikerte, i praksis, å ende som drapsmann. I dag er dette noe politifolk bør tenke grundig gjennom, og kanskje velge sin karriere ut fra.

Hva med soldater? Da jeg på 90-tallet var militærnekter var forskjellen på meg og de militære vernepliktige liten. Takket være terrorbalansen var risikoen for at du som soldat faktisk skulle bli satt til å skyte på noen minimal. I dag er det annerledes – en relativt stor andel norske soldater sendes i skarpe oppdrag i utlandet. Som i Libya kan man også bli satt til å bombe uskyldige. Likevel – kanskje er soldater blant de som må avfinne seg med en plikt til å ta liv på kommando. Det er vel noe av poenget med militæret.

Samfunnet går i mer liberal retning, gamle normer brytes ned. Mange synes det er bra – det gir individet økt frihet til å velge sin egen vei. Men det kan også føre til at vi tillater ting som før var utenkelig. Tabuet mot å ta liv har vært sterkt i vår kultur. Men – hvor mange tilfeller av typen Anders Behring Breivik kan vi takle? Vil Norge en gang gjeninnføre dødsstraff? Da vil også fengselsansatte få dette dilemmaet i fanget.

Fortsatt er det slik at norske borgere kan regne med å få gå gjennom livet uten å få et annet menneskes liv på samvittigheten. Det er et viktig gode som vi bør ta vare på. Kanskje er det nettopp nå vi bør benytte anledningen til å grunnlovsfeste retten til ikke å ta liv.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I AFTENPOSTEN 25.3.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere