Morten Andreas Horn

Alder: 49
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Umoden dødshjelpsdebatt

Publisert over 2 år siden

 

Ole Peder Kjeldstadli omtaler (VL 8.10) et innlegg i Dagbladet skrevet av Førde, Magelssen og meg selv, om barmhjertighetsdrap av pasienter med demens. Kjeldstadli gjør et poeng av at innlegget var illustrert med et bilde av en revolver. Han vet godt at det er debattredaksjonen som velger illustrasjonsbilder – kritikken bør han rette til redaktøren, den erklærte dødshjelpstilhengeren Aksel Braanen Sterri.

Men dette er et sidespor. Det Kjeldstadli ikke kommenterer er hva den debatten handlet om: En kvinne som argumenterte for at hun ønsket å ha lov til å ta livet av sin demente mor. Foreningen Retten til en verdig død (FRVD) hevder at de ønsker å innføre «Oregon-modellen» i Norge. Men denne forutsetter at pasientene har kort (under 6 mndr.) forventet levetid, noe som vanligvis ikke gjelder pasienter med demens. Enda viktigere krever den at pasienten selv er beslutningskompetent – noe som ettertrykkelig gjør dødshjelp uaktuelt for demente.

Forslaget om å kunne avlive pasienter med demens strider fundamentalt med den dødshjelpsloven FRVD hevder de ønsker for Norge. Ja, det underminerer to av de viktigste pillarene i den loven. Så Kjeldstadli burde vel heller vært på lag med oss legene, som avviser denne kvinnens ønske. Eller?

Utspill av denne typen illustrerer hvor umoden norsk dødshjelpsdebatt er. Selv lederne i den fremste organisasjonen som arbeider for innføring av aktiv dødshjelp har ikke noe klart begrep om hva slags lov de egentlig ser for seg. Paradokset er at i de land hvor man virkelig har jobbet fram konkrete, detaljerte lovforslag for aktiv dødshjelp – som i Skottland og England/Wales – så har disse blitt grundig parlamentarisk behandlet, og avvist med store flertall. Det er i land hvor dødshjelpsdebatten har vært vag og sprikende – og utkjempet etter religiøse eller ideologiske skillelinjer – at man har «lyktes» i å få gjennom dødshjelpslover.

Det fremste botemiddel mot dødshjelp er derfor å utfordre tilhengerne på hva slags lov de egentlig ønsker seg.

(Publisert i Vårt Land 12. oktober 2016)

Gå til innlegget

Liten toleranse for svakhet

Publisert over 2 år siden

Problemet med Et helt halvt år er ikke bare at assistert selvmord blir glorifisert. Det er nesten verre at livet som funksjonshemmet framstilles som så fastlåst at intet kan gjøres for å skape håp.

Vårt Lands førstesideoppslag 15. september om danske Mogens Arlund, som hjalp sin paralyserte kone med å dø, har vekket sterke reaksjoner. Det er forståelig at slike saker setter ­følelsene i sving. Men skal vi virkelig forstå og lære av saker som dette, er det viktig at vi bruker de redskaper vi har til rådighet: Grundig innsamling og presentasjon av fakta, og rasjonell analyse av det som har skjedd.

Vibeke Arlund (71) falt og brakk nakken i april. Ifølge ­reportasjene var nakkeskaden så høy at hun mistet funksjonen i hendene (og bena), men bevarte evnen til å puste, svelge og prate. Leter man grundigere i danske reportasjer, finner man at Vibeke Arlund tross dette kunne kjøre i en rullestol, og hadde nok funksjon i høyre arm til å bruke en gaffel. Hva prognosen på lang sikt var, er uklart for oss. Det er utvilsomt at kvinnen sto foran en lang og tung periode med opptrening, hvor målet først og fremst måtte være å bedre funksjonene. Det var neppe realistisk at hun ville kunne gjenvinne sin selvhjulpenhet og sitt tidligere aktivitetsnivå. For Vibeke Arlund var dette utålelig – og hun valgte da å ta sitt liv.

Forstå. Det er sikkert mange blant oss som kan forstå hennes valg. For oss som er friske, framstår tilværelsen som syk og funksjonshemmet som uakseptabel – en skjebne verre enn døden, kan vi tenke oss. For de som selv er blitt syke, kan denne opplevelsen bli overveldende – og det er ikke uvanlig at selvmordstanker kan ta overhånd hos mennesker som nettopp har blitt rammet av alvorlig sykdom.

Dette er også den situasjonen Will i boken/filmen Et helt halvt år befinner seg i: Han er rammet av en høy nakkeskade, og finner sin nye tilværelse uutholdelig. Det samme gjorde Daniel James, den britiske rugbyspilleren som i 2007 brakk nakken og ble lam i armer og ben, og som året etter tok sitt liv hos Dignitas i Sveits. Det var denne historien som i­nspirerte Jojo Moyes til å skrive Et helt halvt år.

Felles for disse historiene er at det handler om mennesker som nylig har opplevd en dramatisk omveltning i sitt liv – et enormt fall i funksjon og selvhjulpenhet. Det er forståelig – og vanlig – at det kan oppleves som om livet ikke er verd å leve, når noe slikt har skjedd. At alt er blitt svart, og at det ikke er tenkelig at livet kan ha noe mer å by på. Som Will sier i filmen: Uansett hvor bra Lou kan gjøre livet hans, så kan det aldri bli bra nok. Hun kan, tross all kjærlighet og omsorg, aldri kompensere for det tapet han har lidt. Livskvaliteten har falt under den kritiske grensen hvor døden blir et bedre alternativ.

Ufattelig. Mange opplever det slik. Men det er samtidig slik at dette for mange, mange pasienter er en følelse som gradvis viker tilbake, eller endres, nyanseres. Det kan virke ufattelig: Mange opplever å finne igjen en mening med livet, livsglede – til tross for helt ekstremt funksjonstap. Aller mest uforståelig blir dette i tilfellene av «locked-in syndrom», der en blodpropp i hjernestammen
gjør pasienten nesten helt «innelåst» i sin egen kropp: ­Våken, men ute av stand til å kommunisere annet enn med øynene.

I en studie av 65 slike pasienter fra 2011 fant forskerne – overraskende nok – at 47 av dem var fornøyd, til tross for sitt enorme funksjonstap. Med mindre ­ekstreme tilstander ser vi at mange fortviler i tiden ­etter skaden, men så kan mange gjenvinne livsgleden ettersom de tilpasser seg sine nye livsbetingelser – og opplever hva som kan gjøres av lindring og funksjonsforbedrende tiltak.

Problemet med Et helt halvt år er ikke bare at den framstiller assistert selvmord på en glorifiserende, pastellvakker måte. Det er nesten verre at den framstiller livet som funksjonshemmet som så fastlåst håpløst – der liksom intet kan gjøres for å skape lys og håp. Det står ikke til troende at Will kunne gjennomgå denne fasen med reorientering og tilpasning, med Lous hjelp – attpåtil finne en dypere og mer ekte kjærlighet enn han hadde hatt til sin overfladiske overklasse-eks – uten at dette skulle påvirke hans ønske om å avslutte livet.

Livsgnisten. Det som bidrar til å holde livsgnisten oppe hos mennesker i en slik situasjon – det er nettopp relasjonene til ­andre,
disse båndene mellom mennesker som er glade i hverandre, som holder oss oppe av depresjonens dype grøft. Det som skjer når mennesker blir suicidale, er at de opplever at båndene svikter, at de glipper ut av dette nettverket som gir mening og glede.

Mange av de etterlatte som har fortalt historier om aktiv dødshjelp, sier det slik: «For meg startet sorgprosessen for lenge siden». Kanskje sier dette oss noe om hvorfor disse personene valgte å ta sitt liv: Deres omgivelser begynte å behandle dem som om de var delvis borte, alt før de døde. Felles for mange av historiene er mennesker som legger svært stor vekt på funksjon, aktivitet, vitalitet – og som kanskje har liten toleranse for svakhet og avhengighet.

Mogens Arlund valgte å lytte til sin kones fortvilte appell, bare to måneder etter at skaden skjedde. Ingen kan vel vite hva som hadde skjedd, dersom Vibeke Arlund hadde fått omsorgsfull hjelp og opptrening. Det er ganske sikkert at hun ikke ville fått tilbake det livet hun hadde. Det ville ikke blitt en tilværelse å trakte etter. Men det er mulig at det ville blitt et liv som, tross alt, var «bra nok» – dersom hun bare hadde fått sjansen til å prøve det.

Feil. Vårt Land framstiller det som om Mogens Arlund drepte sin kone. Dette er feil – uansett om den lavere danske domstolen, byretten i Helsingør som Vårt Land viser til, og aktoratet brukte denne betegnelsen. Det framgår klart av saken at Mogens Arlund hentet konas sovemidler, og ga henne pillene og vann til å svelge med. Men Vibeke Arlund svelget dem selv, etter å ha ytret ønske om å gjøre det.

Dette er et klassisk eksempel på assistert selvmord – i dette til-
fellet «ektefelle-assistert». Et drap, et barmhjertighetsdrap, ville
det vært dersom Mogens hadde lurt eller tvunget i kona ­pillene, og hindret henne i å spytte­ dem ut. Noe av dramatikken i Vårt Lands og andre mediers oppslag bygger på dette at Mogens Arlund «slo i hjel» (som er danskenes ­uttrykk) sin kone, og ble frikjent. Men det er altså feil.

I Norge er minst fire legfolk de siste 15 årene blitt dømt til fengsel for brudd på det som nå er Straffelovens paragraf 277, som forbyr assistert selvmord. Samtidig ble nå avdøde Sigrid Hannisdahl aldri tiltalt, til tross for at hun i 2009 innrømmet å ha gitt en syke­hjemspasient piller til å begå selvmord med. Likevel – dette er ingen sovende paragraf i Norge, og Stortinget har senest i siste revisjon valgt å opprettholde forbudet i Straffeloven.

Norske medier vil, som Reidun­ Kjelling Nybø skriver (Vårt Land 20. september), fortsette å dekke­ saker om aktiv dødshjelp og ­assistert selvmord. Da er det viktig å bruke de vanlige journalistiske redskapene: Grundig­ ­research og balansert dekning, avklare faktagrunnlaget og ­utvise varsomhet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.09.2016

Gå til innlegget

Dommedagsprofetier om aktiv dødshjelp

Publisert over 2 år siden

Det siste forsøket – i Canada – på å lage en lov som både kunne kontrollere bruken av aktiv dødshjelp og stå seg mot søksmål fra mennesker som ikke får lov til å dø, ble en fiasko.

Intet er enklere enn å spå at verden går i hundene. Har man rett, kan man lene seg tilfreds tilbake med et «hva var det jeg sa?» Og tar man feil er vi andre bare takknemlige for at det gikk bra allikevel. Risikoen er uansett liten – det er vel ­ingen som gidder å spa fram gamle ­endetidsspådommer som ikke har gått i oppfyllelse.

I 2009 spådde Siv Jensen at «aktiv dødshjelp er norsk lov om seks år» (PS! Hun tok feil.) I Vårt Land 9. september forsøker Håvard Nyhus seg på den samme øvelsen. Slaget om aktiv dødshjelp er tapt, tror han. I så måte er han i godt lag – selv blant kloke og kunnskapsrike dødshjelpsmotstandere er det mange som tror at «dødshjelp kommer».

Forbudt. Det er vel saktens mulig, men Nyhus og de andre resignerte profetene gjør det for enkelt for seg. For det er nok sant at samfunnet gjennomgår en sakte endring (eller risikerer å gjøre det), der vi begynner å se på svakhet og avhengighet som noe utålelig. Og hvor vi begynner å relativisere dette å ta livet av et menneske, begynner å ­relatere selve menneskeverdet til individets funksjonsnivå.

Men selv med en slik mentalitetsendring, så gjenstår det et faktum: I Norge er aktiv dødshjelp (både eutanasi og assistert selvmord) per i dag uttrykkelig forbudt, gjennom Straffelovens paragrafer 276-277.

Dersom dette skal bli legalisert i Norge, så må loven endres. Og da må «noen» finne en måte å avgrense lovlig versus ulovlig dødshjelp på. «Noen» må avgjøre: Hvilke mennesker skal få ta sitt liv uhindret – attpåtil med en leges hjelp? Hvilke må avfinne seg med å leve videre i et liv de selv opplever som uutholdelig, men som legen mener man må holde ut? Hvem skal få dø på skånsomt vis under medisinsk forsvarlige forhold, hvem skal henvises til å begå selvmord med brutale og nedverdigende metoder?

Samme hvordan vår mentalitet utvikler seg, så må ­legalisering av aktiv dødshjelp løse utfordringen med et lovverk som er robust nok til å kunne ­regulere og kontrollere bruken av aktiv dødshjelp. Og som står seg mot søksmål (til Strasbourg, om nødvendig) fra mennesker som ønsker å dø, men som ikke får lov. En slik lov finnes så langt ikke på denne jord – det siste forsøket, i Canada, ble en fiasko.

Fiasko. Det andre hinderet handler om at aktiv dødshjelp blir en tom frase med mindre den som vil dø, finner noen som vil hjelpe. Norske leger er enn så lenge solid i mot legalisering av aktiv dødshjelp, og generelt er det enda færre som er villig til selv å utføre dette. Blant de som vil stille opp er det – i hvert fall i land som Nederland og Belgia – en del som rett og slett ikke bør bli gitt denne fullmakten.

Uansett vil et grisgrendt land som Norge støte på store utfordringer med å sikre en rettferdig og praktisk brukbar tilgang på dødshjelpere, dersom det ble tillatt i Norge. Vi, som ikke kunne tåle at en håndfull fastleger reserverte seg mot å skrive en (strengt tatt overflødig) henvisning til abort, vil virkelig få testet konflikten mellom samvittighet og pasientrettigheter, dersom dette skal omfatte retten til å få hjelp til å ta sitt liv.

Så lenge vi klarer å holde debatten faktabasert og konkret, er det vanskelig å forstå hvordan politikerne skal klare å snekre sammen en brukbar lov som tillater aktiv dødshjelp.

Først publisert i Vårt Land 13.09.2016

Gå til innlegget

Rosenkål

Publisert over 2 år siden

Hvorfor er rosenkålen fortsatt så dårlig, i 2016? Må det være slik?

Helt siden jeg var liten gutt har det vært min jobb å rense rosenkålen til søndagsmiddagen. Fortsatt gjør jeg dette - med glede! - men jeg ser fram til å overlevere denne ferdigheten, og tradisjonen, til mine egne barn. Lære dem det kontemplative ved å stå der ved kjøkkenbenken, pille hullete blader og skjære vekk stygge flekker, mens tankene kan få vandre fritt.

Ett av spørsmålene som melder seg, der jeg står, er: Hvorfor i all verden er så mye av rosenkålen jeg kjøper i butikken så stygg og ubrukbar? Når jeg er ferdig er avfallshaugen nesten like stor som skåla med spiselig kål. I en verden der moderne bioteknologi kan gi oss designerbarn, og EU kan gi oss snorrette agurker - må det være slik?

Misforstå meg ikke - jeg klager ei. Tvert om - hadde alle rosenkålene vært perfekte og klare for gryta, så hadde jeg gått glipp av noe vesentlig, noe som gir livet mitt glede og mening. Det er en av grunnene til at jeg misliker å bruke frossen rosenkål - helt uavhengig av smaken. Der jeg står og vurderer hvert rosenkålhode som det individ det er, skjærer til og forkaster, er det nesten som om jeg er med på å avle fram min egen mat.

Det er også en estetisk nytelse, å se det lurvete lille kålhodet flis og renses, til det ligger der jomfruelig og appetittelig og venter på å forenes med hjortesteken. Det gir assosiasjoner til et blodig og blålilla nyfødt spedbarn, som vaskes og stelles til det ligger der lyserødt og skrikende og har blitt en vakker ny verdensborger. Livets mirakel, kan man si. Man kan ikke ergre seg over slikt.

Nei, det er mer at jeg undres, over at menneskeheten ikke har kommet lenger i 2016. Og kanskje ergrer det meg litt å se hvor mye det fyller opp i de grønne kildesorteringsposene fra Oslo kommune, beregnet for matavfall. Det er vel naturens gang - fra jord er rosenkålen kommet, til jord skal den bli, og fra jord skal den atter gjenoppstå. Men akkurat disse små kålhodene gjennomgår altså denne syklusen uten at det kommer noe ut av det. Fra jord til jord, uten at noen har blitt mette.

Kanskje var det lettere før, da "alle" hadde en gris som kunne ta seg av både skyllene og skyldfølelsen.

Jeg pleier jo helst skrive om etikk og livssyn og slikt, dette innlegget handler mest om kål. Om det skulle vært noe filosofisk i dette, så må det vel kanskje være det zen-buddhistiske aspektet - som i Robert Pirzigs fantastiske "Kunsten å vedlikeholde en motorsykkel". Gleden - eller skal vi heller si, den stille tilfredsheten - over å vite at du har gjort et godt og grundig stykke arbeid, og se det ferdige resultatet stå foran deg.

Kanskje handler dette også om det autentiske - betydningen av at jeg som menneske får møte det naturlige, det upreparerte, det flisete, imperfekte. Javel, det tar litt ekstra tid å lage søndagsmiddag når jeg skal bale med denne gjenstridige rosenkålen. Men det er et hinder jeg har tegnet inn i løypa mi, som jeg er beredt til å forsere - og som gir meg en slik blanding av glede og frustrasjon som er selve livet.

Hva hvis Rimi-Hagen eller en av de andre matbaronene kunne tilbudt meg garanterte kokeklare rosenkål - like store og perfekt lysegrønne, flekkfrie og lytefrie? Ville jeg kjøpt dem?

Jeg vet ikke helt. Det ville nok avhenge nok av pris og tilgjengelighet. Men da tenker jeg ikke på hvor billige og tilgjengelige de perfekte rosenkålene ville være. Det er jo de naturlige, naturlig stygge, kålhodene jeg er ute etter.
Vil jeg i framtiden få muligheten til å kjøpe og koke min egen kål, på gamlemåten? Eller vil markedskreftene presse meg inn i et forbruksmønster der jeg må frasi meg denne lille søndagsmeditasjonen ved kjøkkenbenken?
Vil kostnadene ved å velge det naturlige bli så store at bare de mest fanatiske blant oss kan finne på å velge dem?

Slik kan man gruble, mens man står der og renser rosenkål...

Gå til innlegget

Frp bør snu om dødshjelp

Publisert over 2 år siden

Frp blir gjerne omtalt som et populistisk parti. Men dét betyr ikke at de trenger opptre uansvarlig i et så viktig spørsmål.

Som Knut Arild Hareide skriver (VL 26.8), har Siv Jensen selv omtalt Frps vedtak om aktiv dødshjelp som et ”arbeidsuhell” (intervju i VL 13.5.11). Det er en god beskrivelse. Jensen, og andre framtredende Frp’ere, framsto i debatten etter prinsippvedtaket som i villrede om hva de hadde vedtatt, og på hvilket grunnlag. Siv Jensen sa at ”i dag må de pårørende ta avgjørelsen” om at gamle og syke mennesker skal dø – mens Pasientrettighetsloven hun selv er medansvarlig for som politiker slår fast at det er legen/behandlingsteamet som fatter avgjørelsen (i dialog med de pårørende, det er sant) dersom pasienten selv ikke er beslutningsdyktig. Hun snakket om at dødshjelp ble gitt gjennom å øke morfindosen, enda det er godt etablert at myten om ”dobbelteffekten” av smertestillende medikamenter i stor grad nettopp er en myte. Problemet, på sykehjem og sykehus, er oftere at døende får for lite morfin – til dels fordi uerfarent helsepersonell uten grunn frykter denne ”dobbelteffekten”.

Da jeg møtte Jensen i debatt i TV2 sa hun at dette bare ville gjelde svært få mennesker – mens erfaringen fra land som har legalisert aktiv dødshjelp tilsier at det ville omfatte hundrevis av dødsfall årlig (de nederlandske tallene tilsvarer ca. 2000 årlig, mens tallene fra Oregon tilsvarer 150-200 dødsfall årlig). Da hun skulle argumentere for aktiv dødshjelp viste hun til barn som led uutholdelig – men så ville hun visst ikke at barn skulle kunne få dødshjelp likevel (Belgia legaliserte eutanasi til barn i 2014, mens Canada vurderer om den ferske dødshjelpsloven skal utvides til ”modne mindreårige”).

Etter Frps landsmøte i 2009 uttalte et flertall av partiets stortingsrepresentanter at de ikke kunne stemme for dette i Stortinget. Det kan synes som om landsmøtet ble forført av pro-dødshjelpskrefter, kanskje anført av aktivister i ungdomspartiet. I radiodokumentaren ”Cowboy og Wikipedianer” (NRK, 11.5.13) vises det hvordan Frp baserte sin dødshjelpsargumentasjon på feilaktige og dårlig funderte opplysninger hentet fra Wikipedia.

Fortsatt er det sentrale Frp’ere som baserer sin argumentasjon for aktiv dødshjelp på myter heller enn faktakunnskap. Morten Ørsal Johansen hevdet i Byavisa Drammen i 2015 at 2 % av dødsfallene i Nederland skjedde gjennom eutanasi, mens det reelle tallet (basert på nederlandske undersøkelser) er nærmere 5 % (i norsk sammenheng tilsvarer dette forskjellen mellom ca. 800 og 2200). Han hadde også – som mange legfolk – misforstått forskjellen på aktiv dødshjelp (det at legen avliver pasienten med en dødelig injeksjon) og behandlingsbegrensning (at legen avslutter eller avstår fra livsforlengende behandling av døende).

Jeg tror gjerne at mange i Frp skulle ønske at det var mulig å innføre aktiv dødshjelp på en forsvarlig og kontrollert måte, og at dette skulle forbli en mulighet for noen ytterst få som virkelig tenkte det. Men for et av Norges største partier er det skummelt å drive ønsketenkning. Canada og California har nylig legalisert aktiv dødshjelp basert på ønsket om at det skal være forsvarlig, uten at selve lovene har mekanismer for å sikre dette.
Nesten 15 års erfaring fra Nederland og Belgia viser oss konsekvensene av vage og svake dødshjelpslover – en klar skråplanseffekt, og stadig flere sårbare grupper (barn, psykisk syke og demente) som rammes.

Frp blir gjerne omtalt som et populistisk parti. Men dét betyr ikke at de trenger opptre uansvarlig i et så viktig spørsmål. Politikernes jobb er å lage klare og forsvarlige lover.

Først publisert i Vårt Land 30.8.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere