Morten Andreas Horn

Alder: 49
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Hjernedødt om hjernedøde

Publisert rundt 2 år siden

Helt uavhengig av de etiske utfordringene rundt surrogati, er det faglig uforsvarlig - og urealistisk - å ta i bruk hjernedøde kvinner til å føre fram babyer.

Førsteamanuensis Anna Smajdor ved Filosofisk institutt UiO provoserer med forslaget om å bruke «hjernedøde» kvinner som surrogatmødre. Men det mest støtende er ikke de moralske sidene ved utspillet hennes.

Det er en hverdagslig sak at filosofer utløser «æsj-faktoren» – sier ting som ryster oss, og som visstnok skal få oss til å se med nye øyne på ting vi tok for gitt. Det skapte furore da to filosofer tok opp til diskusjon om det er greit å drepe nyfødte – ultra-senabort.

En av Smajdors kolleger diskuterte nylig på Verdibørsen anti-natalisme: Er det moralsk galt å sette barn til verden, burde vi la det være? Og en annen kollega, Ole Martin Moen, er en talsmann for kryopreservering – han betaler tusen kroner måneden for å kunne bli fryst ned etter sin død, for så å bli tint opp og gjenopplivet om hundre år.

Filosofene oppnår gjerne det de inviterer til – grøss og gru og oppmerksomhet for rollen som enfant terrible. Det sier mye skrekkelig. Men først og fremst er det virkelighetsfjernt.

Uten bakkekontakt.
Jeg overhørte Anna Smajdors argumentasjon på et møte i Vitenskapsakademiet nylig. Smajdor velger seg ut noen premisser – unyanserte og i seg selv diskutable – og bygger sitt resonnement ut fra dette. Hun klarte å sjokkere – men mest fordi presentasjonen var så sjokkerende dårlig, og manglet bakkekontakt.

Smajdor argumenterer for at vi bør kunne ta i bruk hjernedøde kvinner som surrogatmødre. Er dette i det hele tatt en interessant problemstilling – gitt at det var etisk akseptabelt?

Det er ikke mange som erklæres for hjernedød. I Norge var det i 2015 cirka ti kvinnelige organdonorer i fertil alder. Én donor kan i beste fall redde livet til syv alvorlig syke mennesker, gjennom donasjon av hjerte, lever, bukspyttkjertel, nyrer og lunger. Skal vi bruke disse dyrebare donorene til dette – eller til å hjelpe ett par med å føre fram ett barn?

Krevende og kostbart.
De fleste fullførte svangerskap hos en hjernedød kvinne har vært fra andre trimester og utover. Det er svært krevende – og kostbar – intensivbehandling, som ofte ender med at fosteret og/eller morens kropp går til grunne. For et barnløst par ville dette være en høyst usikker måte å få barn på – og tilgangen til slike kropper er altså begrenset.

Alt i dag er det en stor utfordring å sikre pårørendes samtykke til organdonasjon. Hvis vi skulle brukt en hjernedød kvinne som «inkubator» helt fra implanteringen av det befruktede egget fram til et levedyktig barn kunne forløses, snakker vi om minst seks måneder. Hvor mange pårørende ville samtykke til at liket til deres kjære skulle ligge slik, på intensivavdelingen, med slanger og apparater i månedsvis – bare for å tjene behovet til et barnløst par?

Argumentasjonen forankres ikke.
Smajdor virker upåvirket av tanken på hvordan det er for et menneske å få vite at man ble til i magen til en fremmed, avdød kvinne, eller grensen for hva vi har lov til å gjøre med et lik. Men det moralske er egentlig uinteressant – det provoserende er at hun ikke forankrer sin argumentasjon i virkeligheten.

Universitetet har et samfunnsoppdrag som handler om rasjonalitet og vitenskapelighet, skille sant fra usant, mulig fra umulig. Det kan ikke bare gjelde de naturvitenskapelige fagene. Vi har en spennende litterær sjanger – science fiction – hvor vi kan tillate oss å sveve. Men Smajdors utspill bidrar til å gjøre oss numne for grensen mellom sanne og alternative fakta.

Verst av alt er at de distraherer fra virkelig vanskelige debatter vi i Norge må ta, knyttet til overgangen mellom liv og død. Skal vi legalisere aktiv dødshjelp? Hvor går grensene for organdonasjon? Skal vi tillate eggdonasjon og surrogati? Her kan filosofene bidra, men da må de ned på jorda først.

Først publisert i Vårt Land 20. februar 2017

Gå til innlegget

Oppvask og verdighet

Publisert over 2 år siden

Hva kjennetegner en verdig død?

I forbindelse med debatten om aktiv dødshjelp ble jeg spurt om hva jeg forbinder med en verdig død. Jeg tror mitt svar må være dette:

Noe av det beste jeg vet er å stå ved kjøkkenbenken, etter en vellykket søndagsmiddag for slekt og gode venner, og vaske opp for hånd. Bevares - vi har oppvaskmaskin, og jeg bruker den med store glede. Men det er mye som ikke bør gå i den, og det er uansett en egen glede i dette å vaske opp på gamlemåten.

Det kontemplative har jeg snakket om før - det er nesten som å rense rosenkål! Men det er også noe annet: Det har noe med fullbyrdelse, avslutning, helhet, å gjøre. Å ta for seg kaoset etter en ordentlig middag med sølvtøy og tallerkner i ulike størrelser, sauserester og tiloversblevne poteter, se hvordan det hele gradvis vaskes og renses og blir til en skinnende ren og tom kjøkkenbenk igjen.

Det er katarsis.

Jeg vet jeg ikke er den eneste som har det slik. Når vi er på hytta (uten vann og strøm må vite) slåss jentene mine om å få vaske opp (jeg undres jo på hvor lenge dét vil vare). Spørsmålet som møter meg, når jeg ser meg om i verden, er om dette kun handler om et segment av menneskeheten, eller om det er noe mer universelt.

Jeg møter mange mennesker med et tekno-grep om virkeligheten. De utnytter teknologien til fulle; de behersker den uendelig mye bedre enn meg, og synes å trives med den. Mange har kontroll på hver minste lille detalj, en app for alt, et tidsskjema de til en hver tid forholder seg til.

Det er vanskelig å se verdien av det som er verdifullt for folk som har andre verdier enn deg selv. Jeg innser at min empati har sin begrensning, slik jeg som menneske er begrenset. Men som lege møter jeg mange av disse menneskene, tekno-menneskene, og er tilstede når de brått og brutalt blir plassert i et skjema de ikke har kontroll over.

Som lege er min jobb - mitt kall - å være der for alle pasienter, også de som ikke ligner på meg. Det er deres liv dette handler om, deres verdier og preferanser.

Samtidig er det vanskelig å unnlate å bringe inn ens egen erfaring og forsøk på innsikt, når man er plassert i rollen som hjelper og veiviser. Jeg må bare innrømme det: Jeg opplever at dødskvalitet, for den døende, handler mindre om kontroll, mer om tilpasning. 

Selvsagt skal vi kontrollere - ikke minst fysiske plager som ofte lar seg lindre med medikamenter og på andre måter. Selvsagt skal den døende ha kontroll over sin situasjon - så langt råd er. Men jeg opplever selv at noe av dødens vesen er at den ikke lar seg kontrollere; døden er den ultimate tap av kontroll, den er autonomiens tilintetgjørelse.

Jeg tror en verdig død handler om å evne å gi slipp - ikke omfavne døden som en dansepartner, men å komme til det stadium hvor man klarer å akseptere dens uavvendelighet. Og i denne fasen, hvor man innser at man nærmer seg selve avslutningen, at man klarer å samle seg om det som virkelig betyr noe. Om det å virkelig avslutte, avrunde, fulbyrde sitt liv - ikke bare fullbyrde døden.

Døden klarer seg selv.

Jeg tror på en mest mulig naturlig død, en mest mulig menneskelig død. Jeg tror på god symptomlindring, enten det kan gjennomføres i hjemmet (alle døendes pårørende bør ha tilgang til et sistehjelpskrin) eller om det krever hospitalisering på intensiven. Jeg tror ikke minst på fellesskap med den døende, like til det siste. Alle som dør bør, om mulig, ha en hånd å holde i. Jeg tror vi bør prøve å fjerne sonder og slanger og sprøyter, i den grad det lar seg gjøre, uten at det går på bekostning av god lindring. Jeg tror på at den som skal dø, og de som skal stå igjen, bør få hjelp til å erkjenne dødens komme, og forsone seg som best man kan med det.

Jeg innser at det under denne holdningen til døden ligger en slags ideologi om det naturlige. Det er et problem for meg, for jeg er egentlig blitt skeptisk til alle ideologier. Jeg tenker også at jeg bør være varsom med å dytte en slik ideologi på andre. Men min erfaring så langt i livet forteller meg at dette egentlig er noe ganske almenmenneskelig. Gitt god lindring, god omsorg, et godt sosialt nettverk, så er en naturlig død en verdig død.

Når døden en gang kommer til meg selv, så er mitt håp at jeg klarer å møte den med verdighet, mitt livs siste tørn ved oppvaskbenken.

Gå til innlegget

Vi, de fornærmede

Publisert over 2 år siden

For noen år siden brukte jeg, litt på slump, ordet "fornærmelse" i en VL-tekst. Det var nok en tabbe. Få ting oppleves så fornærmende som fornærmelseskultur. Mitt perspektiv den gang var, som idag, mitt eget.

Vårt Lands leder (3.1) har rett i at jeg (i VL 31.10.14) beskrev det å kalle Norge for «et kristent land» som en «fornærmelse mot oss som ikke er kristne, men som er like norske for det». Men konteksten betyr noe: Jeg reagerte på at denne beskrivelsen blir brukt som argument for forskjellsbehandling av kristne og folk fra andre livssyn. Og for at det skal være en forbindelse mellom kristenhet og norskhet. Jeg får godta at noen av mine medborgere ønsker at kristendommen skal ha en framskutt plass i f.eks. skolen (det var KRLE-faget som var tema den gang), men det er ikke greit å begrunne dette med at de kristne og deres livssyn skal har forrang foran oss andre.

I romjula ytret kulturministeren på Facebook hva hun selv forbandt med det å være norsk – og koblet det til kristen tro. Samme hva Linda Hofstad Helleland som privatperson mener – det er problematisk dersom norske myndigheter framhever ett livssyn foran de andre, og skaper et bilde av at vi som ikke deler dette livssynet mankerer på norskheten vår.

Vårt Lands leder gjør et poeng av at en del muslimer synes det er greit å leve i «et kristent land», de har større problemer med den norske sekularismen. Det er sikkert sant – så neimen om vi kan bruke muslimene som argument for en livssynsnøytral skole. Det gjorde jeg heller ikke: Mitt hovedpoeng var den økende andelen nordmenn som er gudløse. En undersøkelse utført for Human-Etisk Forbund i 2016 viste at de religiøse nå er i mindretall – flertallet av respondentene bekjente seg til et livssyn uten noen bestemt gudstro. Og over halvparten anga at demokrati, rettstat og menneskerettigheter var vårt viktigste verdigrunnlag.

KrFs Knut Arild Hareide har i høst beskyldt HEF for å ville fjerne religionen fra vårt samfunn. Dette er en forvrengning av det HEF (hvor jeg er medlem) står for, nemlig en livssynsnøytral offentlighet som tillater folk fra alle livssyn – også de religiøse, som de kristne – å leve fritt og likeverdig i samfunnet. Og bli møtt på samme vis på skolen og i andre offentlige institusjoner, uavhengig av hva du måtte tro på personlig, uten favorisering eller diskriminering.

Historien om «Deilig er jorden» på Nylund skole i Stavanger vekket voldsomme reaksjoner – som etter det vi nå vet skyldes Aftenbladets feilaktige gjengivelse av fakta. Både rektor, FAU-lederen og musikklærerne forklart at det aldri var planer om å oversette julesalmer eller erstatte «julenissen» med «våre venner». Sangteksten som ved en feiltakelse ble lagt ut var et tankeeksperiment – «hvordan ville det blitt om vi skulle fjerne alt som kunne støte?»

I USA herjer en kulturkrig der man markerer side ved å si «happy holidays» eller «merry christmas». I Norge er det knapt noen som har problemer med «god jul» – knapt noen har reagert på de tradisjonelle norske julesalmene. Det HEF (og jeg selv, i VLs spalter) har reagert på handler helt konkret om dette å arrangere religiøse seremonier – gudstjenester – i skolens regi. Og i likhet med Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, i KRL-dommen fra 2007, har vi reagert på at kristendommen får uforholdsmessig stor plass i læreplanen i norsk fellesskole.

HEF har gang på gang forsøkt å forklare at vi humanetikere feirer jul som de fleste andre, sender ungene våre i Lucia-tog og pynter med alskens nisser og stjerner og julenek. Men som et ekko av Trumps polariserte Amerika er det som nyansene preller av. I intervju med VL (29.12) sier KrFs Toskedal at hans inntrykk har vært at «HEF-ere ønsker å renske språket for kristenord». «Det er veldig fint om de har lagt seg på en ny linje,» sier Toskedal. Men hvor stammer inntrykket fra – annet enn denne stråmannsargumentasjonen som mediene bare viderefører?

Laial Ayoub (VL 16.12) fikk mye oppmerksomhet da hun fortalte om humanetikere som kritiserte henne for å sende datteren i kirken, og mente at hun som muslim burde stå sammen med de sekulære i kampen mot det kristne hegemoniet i Norge. Men hvilke humanetikere var egentlig dette? Har noen medier sjekket Ayoubs påstander? Det er i hvert fall sikkert at HEF som organisasjon ikke bryr seg med hva muslimer måtte ønske seg til jul. HEF organiserer humanetikere, ikke muslimer.

Jeg tror jeg har til gode å se humanetikere skyve muslimene foran seg, slik biskop Byfuglien bekymrer seg for i VL 29.12. Det er snarere motsatt – mange forsvarere av skolegudstjenester bruker nettopp muslimer som Ayoub som argument for at gudstjenesten kan inkludere alle. Like fullt sender mange muslimer barna sine til det «alternative arrangementet» - sammen med humanetikerbarna.

Erna Solberg synes skolebarn bør får oppleve hvordan en gudstjeneste foregår. Men man kan ikke tvinge ikke-kristne skolebarn til å delta i kristne religiøse seremonier – det ville stride mot livssynsfriheten. Skal vi da segregere elevene – skille dem i grupper basert på foreldrenes livssyn? Det er på tide å innse at livssyn er noe som splitter, ikke forener oss, i et mangfoldig og fritt samfunn. Vår felles offentlighet bør være livssynsnøytral.

Gå til innlegget

Begrepet "passiv dødshjelp" er misvisende og utdatert, og bør forlates. Ja, det er allerede forlatt, og erstattet av begrepet "behandlingsbegrensning".

Jeg har tidligere i Vårt Land bedt Kirken holde seg unna dødshjelpsdebatten – men det var mest et retorisk grep. Selvsagt kan kristne like mye som andre engasjere seg i dette spørsmålet. Men innlegget fra teologene Thorbjørnsen og Heiene (19.10) viser viktigheten av å kombinere faglig innsikt med filosofisk klarhet, hvis man skal unngå å rote i et allerede grumset farvann.De forsvarer sin bruk av begrepet "passiv dødshjelp" etter Morten Magelssens kritikk av denne begrepsbruken.

Som en parallell til kirkens hang til å kjempe for tapte saker vil teologene holde fast ved begrepet «passiv dødshjelp», i en tid der vi fagfolk har gått over til å snakke om «behandlingsbegrensning». Det er synd – ikke minst fordi dette med omsorgsfull, rasjonell og pasientsentrert tilpasning av behandlingsnivå er noe vi virkelig har behov for å snakke mer om i Norge. Det er et frustrerende paradoks at mediene kaster seg over sensasjonelle historier om det marginale fenomenet aktiv dødshjelp, men overser viktigheten av at vi blir flinkere til å porsjonere ut en stadig mer grenseløs medisinsk-teknologisk behandling.

Teologenes begrunnelse for betegnelsen «passiv» avslører hvorfor dette begrepet bør utgå: De snakker om «terapeutisk tilbakeholdenhet». Men vi som brenner for en bedre dødsomsorg (jeg forsøker selv å arbeide for en ekspansjon av palliativ medisin inn i nevrologien) vet at det handler om alt annet enn tilbakeholdenhet. Det er snare tvert om: Når det kurative målet forlates, så kan og må man i mange tilfeller intensivere behandlingen – bare med et annet siktemål enn før.

I boka si bruker teologene dette uttrykket om passiv dødshjelp: «Det er ikke noe håp for pasienten…». Nakkehårene reiser seg – for er det noe vi må forsøke å gi disse pasientene, så er det nettopp håp. Forskjellen mellom en trøstesløs og meningsløs livsavslutning, og et verdig dødsleie, ligger mye i dette om pasienten får hjelp til å finne håp til tross for smerter og funksjonstap. Realistiske håp, små øyeblikk av mestring. Det er nettopp følelsen av håpløshet som preger pasienter og omgivelser der aktiv dødshjelp aktualiseres.

Teologene har også misforstått hva som skjer ved behandlingsmetoden «lindrende sedering» - i hvert fall slik dette anbefales utført i Norge og internasjonalt. Retningslinjene sier at denne behandlingen skal brukes til døende pasienter, der fraværet av væske- og næringsinntak som regel ikke er langvarig nok til å framskynde døden. Tvert om mener klinikerne det er mer sannsynlig at behandlingen kan forlenge, heller enn forkorte, livet (littegrann).

Noe helt annet er det dersom pasienter med lang forventet levetid (mange uker og måneder) legges i dyp søvn uten væske og næring, eller dersom det gis stadig økende doser sovemidler utover det som trengs for å lindre symptomer. Det er grunn til å tro at nederlandske leger, som gir lindrende sedering i 12 % av dødsfallene, og gjerne med utilstrekkelig overvåkning, bruker denne metoden som en form for «slow euthanasia». Men det er ikke slik vi gjør det i Norge. Vi forsøker å gi lindring – og håp.

Publisert i Vårt Land 21. oktober 2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere