Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Hvorfor filosofer trenger bakkekontakt

Publisert over 2 år siden

Det er forståelig at Anna Smajdor og Ole Martin Moen blir provosert av den skarpe kritikken jeg retter mot dem i innlegget «Hjernedødt om hjernedøde». Men de misforstår kritikken: Jeg anklager dem ikke for å være dårlige leger, men dårlige filosofer.

Felles for deres argumentasjon er at den i og for seg er logisk oppbygd, slik at hvert argument henger logisk sammen med det forrige. Problemet er bare at de dels bygger på forenklede eller kontroversielle premisser – «når utgangspunktet er som galest…». Dels opptrer de ulogisk gjennom at de ved mange veiskiller velger ut kun ett spor videre, der det i virkeligheten er mange alternativer. De gjør valg som ikke nødvendigvis er det logiske førstevalg, uten at de redegjør for hvorfor de velger slik. Og til slutt mangler de den avgjørende testen som skiller meningsfull filosofi fra tankespinn: Det å betrakte det retoriske byggverket som helhet, og sjekke om det fortsatt henger sammen med virkeligheten.

I eksemplet med hjernedøde surrogati-mødre forutsetter Smajdor at de fleste mener «det er greit å bruke de dødes kropper­ for de levendes skyld». Det er delvis sant, men upresist. Når en person er død er det vi levende som råder over liket, og kan i prinsippet gjøre hva vi vil med det. Men gjennom tusenvis av år har vi mennesker pålagt oss klare begrensninger i hva vi tillater oss selv og andre å gjøre med avdøde kropper. Selv i moderne tid er det mange som har motforestillinger mot å la egen eller sine kjæres kropper brukes til organdonasjon – spesielt når dette går fra hypotetisk samtykke til grufull realitet. Det er ikke «greit» med organdonasjon, selv om vi juridisk og medisinsk-etisk har klassifisert det som akseptabelt, og de fleste av oss heldigvis anser det som en meningsfull ting når tragedien først har rammet.

Den andre påstanden er at «det er bra å lage barn». Ja, mulig det, eller – det kommer vel an på? Det er situasjoner hvor mange av oss mener det er galt å lage barn, f.eks. vil mange mene at det er galt av far og datter å lage barn sammen. Vi synes det er problematisk når kvinner med tungt rusmisbruk og redusert omsorgsevne lager barn, og mange stilte spørsmål ved om det var riktig av «Octomom» (som hadde seks små barn fra før) å sette åttlinger til verden.

Moen og Smajdors kollega Sara Vikesdal diskuterte på Verdibørsen nylig den filosofiske retningen anti-natalisme – om det er moralsk galt å sette barn til verden. Jeg kan bare snakke for meg selv – men i mine øyne er det å lage barn en iboende tendens i oss mennesker som er vanskelig å gi noen moralsk karakter. Jeg opplevde det som riktig for meg å få barn, men jeg mener ikke nødvendigvis at det var en moralsk riktig handling av den grunn. Jeg antar det finnes mange eksempler på barn satt til verden av så dårlige foreldre at det muligens kan ha vært moralsk feil å unnfange dem – gitt at man ikke var villig til å gi dem vilkårene for en god oppvekst og et godt liv.

Den tredje påstanden er at «helsevesenet bør redusere risiko for sykdom og død». Javel, greit – men ikke for enhver pris? Cubanske myndigheter møtte HIV/AIDS-epidemien med å sette alle nydiagnostiserte pasienter i karantene – slik man tidligere behandlet pasienter med lepra. Effektivt, kanskje – men er det verd det? Vi kan redusere sykdom og død dramatisk gjennom totalforbud mot alkohol i Norge (og investere massivt i kontrollsystemer for å hindre smugling og hjemmebrenning) – men er det riktig? Som premiss blir dette en banal framstilling av hva som er helsevesenets oppgave i samfunnet.

Smajdor og Moen hevder at det er deres oppgave som filosofer å stille ubehagelige spørsmål, og Smajdor har selv sagt at spørsmålet om hjernedøde surrogatmødre appellerer til «æsj-faktoren». Men min respons – og jeg vet at jeg har mange fagfolk med meg – er ikke «æsj». Jeg synes ikke det er ekkelt med hjernedøde kropper. Jeg synes ikke det er problematisk at filosofene tukler med naturen og tøyer etikkens grenser. Det som er ille er at de tukler med skillet mellom sant og usant, mulig og umulig. Det kan ha alvorlige konsekvenser for både medisinen og samfunnsdebatten. Det er ikke dette UiO bør bidra med i samfunnet.

I medisinen har vi et betydelig problem med pseudovitenskapelige miljøer, som driver liksom-medisinsk agitasjon knyttet til omstridte sykdomsbilder som f.eks. kronisk borreliose, kronisk tretthetssyndrom/ME, samt ikke minst vaksineskeptikerne. Utenfor medisinen har vi en utfordring med klimafornekterne. Og i USA sliter de nå med en president som fronter «alternative facts».  Vi som representerer Universitetet i Oslo har et ansvar for å opprettholde respekten for fakta. Science fiction-litteratur bør være tydelig merket som det.

Smajdor og Moen hevder jeg er «uinteressert i å sette etiske prinsipper på prøve». Det er rart å lese, all den tid jeg etter fattig evne har prøvd å bidra nettopp til å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter – det være seg etiske eller rent medisinsk-faglige. Det er ikke noe galt – det tvert i mot viktig og bra – med innspill fra filosofer og andre utenfor medisinen. Det er disse konkrete bidragene fra Smajdor og Moen jeg kritiserer, fordi de er virkelighetsfjerne.     

Det er utallige viktige etiske utfordringer vi bør ta for oss i norsk medisin – og det norske storsamfunnet. Ved OUS har vi nylig innført en ny metode for utvelgelse av organdonorer, som har fått liten oppmerksomhet både fra medier og filosofer. De pårørendes rett til å påvirke beslutningen om organdonasjon er omstridt. Surrogati og eggdonasjon – med bruk av spill levende kvinner – er høyaktuelt. Grensene for hvor langt det er akseptabelt å gå, for å sette barn til verden, settes på prøve. Vi har mange alvorlige samtaler vi må ta – både vi i helsevesenet og alle vi i samfunnet vårt.

Først publisert i Vårt Land 10.3.2017. Se tidligere innlegg:

Artikkel om Anna Smajdors forslag

Morten Horns innlegg

Tilsvar fra Ole Martin Moen og Anna Smajdor

 

 

 

Gå til innlegget

Hjernedødt om hjernedøde

Publisert over 2 år siden

Helt uavhengig av de etiske utfordringene rundt surrogati, er det faglig uforsvarlig - og urealistisk - å ta i bruk hjernedøde kvinner til å føre fram babyer.

Førsteamanuensis Anna Smajdor ved Filosofisk institutt UiO provoserer med forslaget om å bruke «hjernedøde» kvinner som surrogatmødre. Men det mest støtende er ikke de moralske sidene ved utspillet hennes.

Det er en hverdagslig sak at filosofer utløser «æsj-faktoren» – sier ting som ryster oss, og som visstnok skal få oss til å se med nye øyne på ting vi tok for gitt. Det skapte furore da to filosofer tok opp til diskusjon om det er greit å drepe nyfødte – ultra-senabort.

En av Smajdors kolleger diskuterte nylig på Verdibørsen anti-natalisme: Er det moralsk galt å sette barn til verden, burde vi la det være? Og en annen kollega, Ole Martin Moen, er en talsmann for kryopreservering – han betaler tusen kroner måneden for å kunne bli fryst ned etter sin død, for så å bli tint opp og gjenopplivet om hundre år.

Filosofene oppnår gjerne det de inviterer til – grøss og gru og oppmerksomhet for rollen som enfant terrible. Det sier mye skrekkelig. Men først og fremst er det virkelighetsfjernt.

Uten bakkekontakt.
Jeg overhørte Anna Smajdors argumentasjon på et møte i Vitenskapsakademiet nylig. Smajdor velger seg ut noen premisser – unyanserte og i seg selv diskutable – og bygger sitt resonnement ut fra dette. Hun klarte å sjokkere – men mest fordi presentasjonen var så sjokkerende dårlig, og manglet bakkekontakt.

Smajdor argumenterer for at vi bør kunne ta i bruk hjernedøde kvinner som surrogatmødre. Er dette i det hele tatt en interessant problemstilling – gitt at det var etisk akseptabelt?

Det er ikke mange som erklæres for hjernedød. I Norge var det i 2015 cirka ti kvinnelige organdonorer i fertil alder. Én donor kan i beste fall redde livet til syv alvorlig syke mennesker, gjennom donasjon av hjerte, lever, bukspyttkjertel, nyrer og lunger. Skal vi bruke disse dyrebare donorene til dette – eller til å hjelpe ett par med å føre fram ett barn?

Krevende og kostbart.
De fleste fullførte svangerskap hos en hjernedød kvinne har vært fra andre trimester og utover. Det er svært krevende – og kostbar – intensivbehandling, som ofte ender med at fosteret og/eller morens kropp går til grunne. For et barnløst par ville dette være en høyst usikker måte å få barn på – og tilgangen til slike kropper er altså begrenset.

Alt i dag er det en stor utfordring å sikre pårørendes samtykke til organdonasjon. Hvis vi skulle brukt en hjernedød kvinne som «inkubator» helt fra implanteringen av det befruktede egget fram til et levedyktig barn kunne forløses, snakker vi om minst seks måneder. Hvor mange pårørende ville samtykke til at liket til deres kjære skulle ligge slik, på intensivavdelingen, med slanger og apparater i månedsvis – bare for å tjene behovet til et barnløst par?

Argumentasjonen forankres ikke.
Smajdor virker upåvirket av tanken på hvordan det er for et menneske å få vite at man ble til i magen til en fremmed, avdød kvinne, eller grensen for hva vi har lov til å gjøre med et lik. Men det moralske er egentlig uinteressant – det provoserende er at hun ikke forankrer sin argumentasjon i virkeligheten.

Universitetet har et samfunnsoppdrag som handler om rasjonalitet og vitenskapelighet, skille sant fra usant, mulig fra umulig. Det kan ikke bare gjelde de naturvitenskapelige fagene. Vi har en spennende litterær sjanger – science fiction – hvor vi kan tillate oss å sveve. Men Smajdors utspill bidrar til å gjøre oss numne for grensen mellom sanne og alternative fakta.

Verst av alt er at de distraherer fra virkelig vanskelige debatter vi i Norge må ta, knyttet til overgangen mellom liv og død. Skal vi legalisere aktiv dødshjelp? Hvor går grensene for organdonasjon? Skal vi tillate eggdonasjon og surrogati? Her kan filosofene bidra, men da må de ned på jorda først.

Først publisert i Vårt Land 20. februar 2017

Gå til innlegget

Oppvask og verdighet

Publisert over 2 år siden

Hva kjennetegner en verdig død?

I forbindelse med debatten om aktiv dødshjelp ble jeg spurt om hva jeg forbinder med en verdig død. Jeg tror mitt svar må være dette:

Noe av det beste jeg vet er å stå ved kjøkkenbenken, etter en vellykket søndagsmiddag for slekt og gode venner, og vaske opp for hånd. Bevares - vi har oppvaskmaskin, og jeg bruker den med store glede. Men det er mye som ikke bør gå i den, og det er uansett en egen glede i dette å vaske opp på gamlemåten.

Det kontemplative har jeg snakket om før - det er nesten som å rense rosenkål! Men det er også noe annet: Det har noe med fullbyrdelse, avslutning, helhet, å gjøre. Å ta for seg kaoset etter en ordentlig middag med sølvtøy og tallerkner i ulike størrelser, sauserester og tiloversblevne poteter, se hvordan det hele gradvis vaskes og renses og blir til en skinnende ren og tom kjøkkenbenk igjen.

Det er katarsis.

Jeg vet jeg ikke er den eneste som har det slik. Når vi er på hytta (uten vann og strøm må vite) slåss jentene mine om å få vaske opp (jeg undres jo på hvor lenge dét vil vare). Spørsmålet som møter meg, når jeg ser meg om i verden, er om dette kun handler om et segment av menneskeheten, eller om det er noe mer universelt.

Jeg møter mange mennesker med et tekno-grep om virkeligheten. De utnytter teknologien til fulle; de behersker den uendelig mye bedre enn meg, og synes å trives med den. Mange har kontroll på hver minste lille detalj, en app for alt, et tidsskjema de til en hver tid forholder seg til.

Det er vanskelig å se verdien av det som er verdifullt for folk som har andre verdier enn deg selv. Jeg innser at min empati har sin begrensning, slik jeg som menneske er begrenset. Men som lege møter jeg mange av disse menneskene, tekno-menneskene, og er tilstede når de brått og brutalt blir plassert i et skjema de ikke har kontroll over.

Som lege er min jobb - mitt kall - å være der for alle pasienter, også de som ikke ligner på meg. Det er deres liv dette handler om, deres verdier og preferanser.

Samtidig er det vanskelig å unnlate å bringe inn ens egen erfaring og forsøk på innsikt, når man er plassert i rollen som hjelper og veiviser. Jeg må bare innrømme det: Jeg opplever at dødskvalitet, for den døende, handler mindre om kontroll, mer om tilpasning. 

Selvsagt skal vi kontrollere - ikke minst fysiske plager som ofte lar seg lindre med medikamenter og på andre måter. Selvsagt skal den døende ha kontroll over sin situasjon - så langt råd er. Men jeg opplever selv at noe av dødens vesen er at den ikke lar seg kontrollere; døden er den ultimate tap av kontroll, den er autonomiens tilintetgjørelse.

Jeg tror en verdig død handler om å evne å gi slipp - ikke omfavne døden som en dansepartner, men å komme til det stadium hvor man klarer å akseptere dens uavvendelighet. Og i denne fasen, hvor man innser at man nærmer seg selve avslutningen, at man klarer å samle seg om det som virkelig betyr noe. Om det å virkelig avslutte, avrunde, fulbyrde sitt liv - ikke bare fullbyrde døden.

Døden klarer seg selv.

Jeg tror på en mest mulig naturlig død, en mest mulig menneskelig død. Jeg tror på god symptomlindring, enten det kan gjennomføres i hjemmet (alle døendes pårørende bør ha tilgang til et sistehjelpskrin) eller om det krever hospitalisering på intensiven. Jeg tror ikke minst på fellesskap med den døende, like til det siste. Alle som dør bør, om mulig, ha en hånd å holde i. Jeg tror vi bør prøve å fjerne sonder og slanger og sprøyter, i den grad det lar seg gjøre, uten at det går på bekostning av god lindring. Jeg tror på at den som skal dø, og de som skal stå igjen, bør få hjelp til å erkjenne dødens komme, og forsone seg som best man kan med det.

Jeg innser at det under denne holdningen til døden ligger en slags ideologi om det naturlige. Det er et problem for meg, for jeg er egentlig blitt skeptisk til alle ideologier. Jeg tenker også at jeg bør være varsom med å dytte en slik ideologi på andre. Men min erfaring så langt i livet forteller meg at dette egentlig er noe ganske almenmenneskelig. Gitt god lindring, god omsorg, et godt sosialt nettverk, så er en naturlig død en verdig død.

Når døden en gang kommer til meg selv, så er mitt håp at jeg klarer å møte den med verdighet, mitt livs siste tørn ved oppvaskbenken.

Gå til innlegget

Vi, de fornærmede

Publisert over 2 år siden

For noen år siden brukte jeg, litt på slump, ordet "fornærmelse" i en VL-tekst. Det var nok en tabbe. Få ting oppleves så fornærmende som fornærmelseskultur. Mitt perspektiv den gang var, som idag, mitt eget.

Vårt Lands leder (3.1) har rett i at jeg (i VL 31.10.14) beskrev det å kalle Norge for «et kristent land» som en «fornærmelse mot oss som ikke er kristne, men som er like norske for det». Men konteksten betyr noe: Jeg reagerte på at denne beskrivelsen blir brukt som argument for forskjellsbehandling av kristne og folk fra andre livssyn. Og for at det skal være en forbindelse mellom kristenhet og norskhet. Jeg får godta at noen av mine medborgere ønsker at kristendommen skal ha en framskutt plass i f.eks. skolen (det var KRLE-faget som var tema den gang), men det er ikke greit å begrunne dette med at de kristne og deres livssyn skal har forrang foran oss andre.

I romjula ytret kulturministeren på Facebook hva hun selv forbandt med det å være norsk – og koblet det til kristen tro. Samme hva Linda Hofstad Helleland som privatperson mener – det er problematisk dersom norske myndigheter framhever ett livssyn foran de andre, og skaper et bilde av at vi som ikke deler dette livssynet mankerer på norskheten vår.

Vårt Lands leder gjør et poeng av at en del muslimer synes det er greit å leve i «et kristent land», de har større problemer med den norske sekularismen. Det er sikkert sant – så neimen om vi kan bruke muslimene som argument for en livssynsnøytral skole. Det gjorde jeg heller ikke: Mitt hovedpoeng var den økende andelen nordmenn som er gudløse. En undersøkelse utført for Human-Etisk Forbund i 2016 viste at de religiøse nå er i mindretall – flertallet av respondentene bekjente seg til et livssyn uten noen bestemt gudstro. Og over halvparten anga at demokrati, rettstat og menneskerettigheter var vårt viktigste verdigrunnlag.

KrFs Knut Arild Hareide har i høst beskyldt HEF for å ville fjerne religionen fra vårt samfunn. Dette er en forvrengning av det HEF (hvor jeg er medlem) står for, nemlig en livssynsnøytral offentlighet som tillater folk fra alle livssyn – også de religiøse, som de kristne – å leve fritt og likeverdig i samfunnet. Og bli møtt på samme vis på skolen og i andre offentlige institusjoner, uavhengig av hva du måtte tro på personlig, uten favorisering eller diskriminering.

Historien om «Deilig er jorden» på Nylund skole i Stavanger vekket voldsomme reaksjoner – som etter det vi nå vet skyldes Aftenbladets feilaktige gjengivelse av fakta. Både rektor, FAU-lederen og musikklærerne forklart at det aldri var planer om å oversette julesalmer eller erstatte «julenissen» med «våre venner». Sangteksten som ved en feiltakelse ble lagt ut var et tankeeksperiment – «hvordan ville det blitt om vi skulle fjerne alt som kunne støte?»

I USA herjer en kulturkrig der man markerer side ved å si «happy holidays» eller «merry christmas». I Norge er det knapt noen som har problemer med «god jul» – knapt noen har reagert på de tradisjonelle norske julesalmene. Det HEF (og jeg selv, i VLs spalter) har reagert på handler helt konkret om dette å arrangere religiøse seremonier – gudstjenester – i skolens regi. Og i likhet med Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, i KRL-dommen fra 2007, har vi reagert på at kristendommen får uforholdsmessig stor plass i læreplanen i norsk fellesskole.

HEF har gang på gang forsøkt å forklare at vi humanetikere feirer jul som de fleste andre, sender ungene våre i Lucia-tog og pynter med alskens nisser og stjerner og julenek. Men som et ekko av Trumps polariserte Amerika er det som nyansene preller av. I intervju med VL (29.12) sier KrFs Toskedal at hans inntrykk har vært at «HEF-ere ønsker å renske språket for kristenord». «Det er veldig fint om de har lagt seg på en ny linje,» sier Toskedal. Men hvor stammer inntrykket fra – annet enn denne stråmannsargumentasjonen som mediene bare viderefører?

Laial Ayoub (VL 16.12) fikk mye oppmerksomhet da hun fortalte om humanetikere som kritiserte henne for å sende datteren i kirken, og mente at hun som muslim burde stå sammen med de sekulære i kampen mot det kristne hegemoniet i Norge. Men hvilke humanetikere var egentlig dette? Har noen medier sjekket Ayoubs påstander? Det er i hvert fall sikkert at HEF som organisasjon ikke bryr seg med hva muslimer måtte ønske seg til jul. HEF organiserer humanetikere, ikke muslimer.

Jeg tror jeg har til gode å se humanetikere skyve muslimene foran seg, slik biskop Byfuglien bekymrer seg for i VL 29.12. Det er snarere motsatt – mange forsvarere av skolegudstjenester bruker nettopp muslimer som Ayoub som argument for at gudstjenesten kan inkludere alle. Like fullt sender mange muslimer barna sine til det «alternative arrangementet» - sammen med humanetikerbarna.

Erna Solberg synes skolebarn bør får oppleve hvordan en gudstjeneste foregår. Men man kan ikke tvinge ikke-kristne skolebarn til å delta i kristne religiøse seremonier – det ville stride mot livssynsfriheten. Skal vi da segregere elevene – skille dem i grupper basert på foreldrenes livssyn? Det er på tide å innse at livssyn er noe som splitter, ikke forener oss, i et mangfoldig og fritt samfunn. Vår felles offentlighet bør være livssynsnøytral.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere