Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

At det universelle menneskeverdet er en påstand og ikke et iboende faktum, er ingen svakhet. Det er en styrke.

En bærende tanke i Erik Lundes bok Uønsket som lanseres i dag, er idéen om et universelt menneskeverd, likt for alle uavhengig av kjønn, etnisitet, sosioøkonomisk status, livssyn, legning eller funksjonsnivå. Dette lå også bak Norsk Forbund for Utviklingshemmedes politianmeldelse av Aksel Braanen Sterri sine uttalelser om mennesker med Downs syndrom i våres: Funksjonshemmede har samme verdi, samme krav på vern mot hatefull tale, som andre sårbare grupper har. Men anmeldelsen ble henlagt, og i debatten etter Sterri ytret min kollega Andreas Wahl Blomkvist at hele ideen om menneske­verdet er en fiksjon.

En overenstemmelse. Jeg er litt enig med Blomkvist her. I likhet med alle de andre menneskerettighetene, er Artikkel 1 om det universelle menneskeverdet ikke et faktum, men en påstand. Det er ikke en iboende egenskap ved oss mennesker, men noe en del av våre forgjengere ble enige om under forhandlinger ledet av Eleanor Roosevelt for 70 år siden. Ikke alle er enige om dem, og de kan, hvis mange nok ønsker det, reforhandles og oppdateres til en moderne virkelighet.

Det er ikke engang sikkert at de er «sanne». Kanskje er menneskeverdet ikke noe universelt – kanskje har vi tvert om ulik verdi. Kanskje menneskeverdet avtar i konsentriske sirkler rundt hver av oss, avhengig av hvor nær den andre står oss. Kanskje avhenger menneskeverdet av hvor høyt vi verdsetter den andres egenskaper. Kanskje varierer det, utfra hvor vi selv står i livet og hvilke behov vi har.

Det at alle har én og samme verdi er kanskje ikke sant – men det er bra vi har blitt enige om å late som om det er slik. For hvordan skulle vi håndtert det, om alles menneskeverd skulle rangeres og inngå som en variabel i menneskenes samhandling? Hvem skulle være dommeren, hvilke kriterier skulle gjelde?

Og hva ville det gjøre med samfunnet vårt, dersom vi i en konflikt ikke bare kunne slå hverandre i hodet med våre ­argumenter – vi kunne også påberope oss et større menneske­verd enn motparten? Vi har en del erfaring fra samfunn der menneskeverdet var noe relativt, der mennesker kunne holdes i slaveri eller drepes av folk som sto over dem i verdi. Jeg ønsker ikke et slikt samfunn, selv om det muligens «objektivt sett» var korrekt.

En styrke. Det at menneskeverdet er noe vi har bestemt oss for, en konvensjon vi har blitt enige om – en konstruksjon, om du vil – det er en styrke. Hadde det vært noe gudegitt, så kunne man avfeid det med at «jeg tror ikke på det som står i den støvete bibelen deres».

Hadde det vært noe naturgitt, noe iboende i oss, kunne man sagt som transhumanisten Ole Martin Moen: La oss gjøre mennesket til noe bedre enn det ­naturen har klart.

Gir avkall. Men som humanetiker sier jeg: Menneskeverdet er ett for meg, ikke fordi andre har pålagt meg å mene det, men fordi jeg har valgt der selv. Jeg gir avkall – frivillig – på retten til å favoriseres, selv om jeg som hvit, heterofil og noenlunde velskapt (!) mann kanskje burde ha krav på det. Og ikke bare jeg – regjeringer og folk over hele verden baler med dette spørsmålet, men lander på at det eneste som funker er at alle mennesker tillegges samme verdi.

Det universelle menneskeverdet er villet og rasjonelt begrunnet – dét er dets største styrke.

Erik Lundes bok Uønsket, som gis ut på Vårt Land Forlag, ­lanseres i aften på ­Kulturhuset i Oslo. Åste Dokka, forlags­redaktør og ­kommentator i Vårt Land, vil lede en ­panelsamtale med Erik Lunde, Amanda Schei, Ole Martin Moen og Morten Horn.

Morten Horn, lege og humanetiker

Gå til innlegget

Paternalistiske dødshjelpstilhengere

Publisert over 2 år siden

Det er dødshjelpstilhengerne som ønsker å gi leger makten over liv og død.

Det er greit at Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død, arbeider for å få legalisert aktiv dødshjelp i Norge (Vårt Land 28.3.17). Men det er ugreit at han gjør dette gjennom selvmotsigende argumenter og uriktige fakta. Kjeldstadli har mange ganger møtt motbør fra meg og andre fagfolk, men fortsetter å fremme et fundamentalt inkonsistent bilde av dødshjelpen han promoterer: Han snakker om en «rett» til å velge en skånsom og smertefri død ved aktiv dødshjelp – begrunnet med eksempler fra land hvor dette slett ikke er en pasientrettighet.

Ikke i noe land har pasienter «rett» til å få hjelp til å dø. Samtlige eksisterende dødshjelpslover omhandler legens rett til å hjelpe pasienter å dø, uten å risikere straffeforfølgelse. Ingen av dødshjelpslovene gir noen klare, testbare føringer for hvilke pasienter, hvilke situasjoner, som kvalifiserer. Canadas ferske dødshjelpslov fra 2016 går kanskje lengst, ved at selve loven slår fast at legen (eller sykepleieren) ikke skal straffes for lovbrudd så sant han handlet «i god tro».

På verdensbasis er det ingen entydig trend i retning av legalisering av aktiv dødshjelp. I motsetning til hva Kjeldstadli påstår avviste nettopp delstatsforsamlingen på Hawaii et legaliseringsforslag. Selv om California sa «ja» i 2015 har bl.a. Utah, Maryland, Massachusetts, Arizona, New Mexico, Iowa, New Jersey og Nebraska stemt ned forslag om å innføre aktiv dødshjelp. I Europa har både England/Wales og Skottland avvist godt forberedte lovforslag, og Tysklands «legalisering» av assistert selvmord innebar i realiteten en innstramming av praksisen.

Kjeldstadli snakker om «paternalisme», og tenker da åpenbart på folk som meg som han mener vil nekte folk retten til en verdig død. Men faktum er at det i land som Nederland, Oregon og California er nettopp legen som får makten til å herske over pasientens liv eller død – avgjøre hvem som skal få en skånsom død, hvem som må leve videre. Nederlandske pro-dødshjelp-leger har uttalt at det fine med eutanasiloven er at den lar legen velge å utføre eutanasi, dersom han mener dette er det beste for pasienten. Nå diskuterer Nederland om eldre folk skal få tilgang til selvmords-assistanse uten krav om medisinsk diagnose, uten at legen skal kunne overprøve dem – men det er de nederlandske legene skeptiske til. De ønsker å holde på dødshjelp som et verktøy i legekofferten, ikke gjøre det til en pasientrettighet.

Mange liberalt innstilte mennesker har påpekt at det er mange samfunnsområder hvor vi må sette en grense: Vi kan hjelpe noen, men ikke alle, og grensen må nødvendigvis bli vag eller vilkårlig. Det er slik det må være, når det gjelder hvem som skal tilbys operasjon eller hvem som skal få ytelser fra NAV. Det er langt mer problematisk når ytelsen handler om selve retten til liv eller død. Kan vi godta at en politiker, byråkrat eller lege overprøver dette mest subjektive av alle spørsmål – om ditt eget liv er verd å leve eller ei? Ville Kjeldstadli godtatt et avslag?

Publisert i Vårt Land 30. mars 2017

Gå til innlegget

Vi vet mye om aktiv dødshjelp allerede

Publisert over 2 år siden

Venstre, som advarte mot konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten, vil nå konsekvensutrede aktiv dødshjelp.

Unge Venstres Tord Hustveit ønsker en kunnskapsbasert tilnærming til spørsmålet om aktiv dødshjelp, og mener det derfor bør utredes. Jeg er enig i det første – men da er det viktig å være klar over: Aktiv dødshjelp er ikke et nytt og uutforsket spørsmål, og det mangler ikke på kunnskap. Det har vært diskutert og forsket på gjennom mange tiår, i Norge og andre vestlige land. Dessverre er denne kunnskapen lite kjent blant politikere, medier og folk flest.

En av de viktigste erkjennelsene vi har om aktiv dødshjelp er det store paradokset: Tilhengerne av legalisering snakker gjerne (som Hustveit) om «den private autonomien og selvråderetten over egen kropp», som argument for at individet bør få bestemme selv når livet skal avsluttes gjennom dødshjelp. Dette er lett å forstå – også for oss som er skeptiske til legalisering. For autonomi er en kjerneverdi også for oss.

Det uforståelige, da, er at dødshjelpstilhengerne samtidig snakker om at aktiv dødshjelp skal være strengt regulert, og bare forbeholdt noen utvalgte pasienter. Hvor skal grensen gå, spør Hustveit klokelig. Men – hvorfor skal egentlig Venstre og de andre politikerne bestemme, over hodene på syke og lidende mennesker, hvor grensen skal gå? Hva er det Hustveit vet om lidelse, som setter ham i stand til å skille mellom de som skal få lov til å dø, og de som må finne seg i å lide videre?

Spørsmålet er retorisk. For realiteten er at Hustveits to posisjoner er innbyrdes uforenlige. Dersom individet selv skal bestemme, da kan ikke leger, politikere eller filosofer sette seg til doms over individets valg. Det er en stusselig frihet, om du bare får lov til å bestemme det som politikerne har valgt for deg.

Individets selvråderett er dessuten et av de viktigste motargumentene mot aktiv dødshjelp. Det er god grunn til å frykte at sårbare individer kan bli presset til å be om eller motta dødshjelp. En av de største utfordringene er hvordan man skal sikre en dødshjelp som fungerer i en praktisk hverdag, som er tilgjengelig for alvorlig syke og svekkede individer landet rundt – og som samtidig ivaretar rettssikkerheten for de samme sårbare individene. Her har vi allerede solid kunnskap fra andre land – om at dette er vanskelig eller umulig å oppnå.

Hustveit er, forståelig nok, opptatt av at folk ikke skal havne i en situasjon der de må leve med store smerter. Men det krever bare et minimum av utredning (det holder å lese helt innledende tekster om aktiv dødshjelp) for å få vite at smerter generelt er lite viktig for pasienter som dør slik. Det som motiverer og karakteriserer dødshjelpspasientene er ikke smerter, men mer eksistensielle plager: Ensomhet, håpløshet, depresjon, hjelpeløshet og tap av verdighet.

Hustveit mener at det å innføre aktiv dødshjelp kan «gjøre at mange føler en større ro i møte med slutten, selv om de ikke velger å benytte seg av det». Men også her har vi lett tilgjengelig kunnskap: I de land hvor dødshjelp er tillatt er omfanget stort, og jevnt økende. I landene som likner mest på Norge, Benelux-landene, ligger det på oppunder 5 % av alle dødsfall – langt over de vi i dag har av illegal dødshjelp i Norge. Det er et stort problem med manglende rapportering, og et økende omfang av dødshjelp til ikke-beslutningskompetente personer – noe myndighetene tolererer.

Canada legaliserte aktiv dødshjelp i 2016, og politikerne der har allerede blitt overrasket over hvor stort omfanget har blitt, bare det første året. Det henger sammen med at politikerne der – med det liberale partiet i spissen – brukte samme innfallsvinkel som Hustveit: Først bestemme seg for at aktiv dødshjelp skal legaliseres – så forsøke å finne en måte å gjøre det forsvarlig på (hint: de mislyktes).

Aktiv dødshjelp er et hett samfunnsspørsmål, som ingen skyver bort. Det som er synd er at et såpass lite viktig tema får fortrenge langt viktigere spørsmål, som bl.a. spørsmål knyttet til behandlingsbegrensning, dødsomsorg og organdonasjon. Her kunne vi trengt både utredning og handling.

 

Gå til innlegget

En ultra-sen abort

Publisert over 2 år siden

En sterk historie om en abort helt oppunder grensen ved uke 22.

I Washington Post kan man lese et veldig trist, men samtidig interessant leserinnlegg. En kvinne forteller om hvordan hun gjennomførte en svært sen abort i uke 21+5, fordi fosteret hadde et alvorlig tilfelle av bilateral multicystisk dysplastisk nyresykdom. Ifølge legene var tilstanden 100% dødelig enten under svangerskapet eller kort tid etter fødsel, og kvinnen valgte abort for å spare babyen for lidelse. Situasjon innebar også en viss økt risiko for mors helse.

Robin Utz' historie gir oss for det første innblikk i de snubletrådene konservative amerikanske politikere har laget for å hindre kvinner i å ta abort. Disse er til dels forkledt som om det handlet om budsjetter/prioritering, eller kvalitetssikring av helsetjenesten, eller andre vikarierende motiver. Det er imidlertid åpenbart at det som stikker under er et forsøk på å gjøre abort vanskelig gjennomførbart, i en rettstilstand der Roe vs. Wade (enn så lenge) gjør abort legalt i USA.

For meg som lege er det rystende å lese hvordan en slik abortsøkende pasient blir behandlet, i en situasjon hvor hun befinner seg i en krise i svangerskapet, en livskrise. Det er mange krav som påligger oss helsepersonell, men et av de alle viktigste er at helsetjenesten skal være omsorgsfull. Det må også gjelde når pasientene ber om tjenester som enten er forbudt eller som strider mot våre faglige eller etiske grenser. "Omsorgsfull" betyr ikke at vi alltid kan/skal yte de tjenester pasienten ber oss om, men det sier noe om måten vi møter pasienten på.

I dette tilfellet er det politikerne i Missouri som har pålagt legene å behandle pasienten på en ikke-omsorgsfull måte. Jeg tenker at legene i et slikt tilfelle burde fulgt sin egen samvittighet, og nektet å være med på politikernes skitne triks. Det er sant at politikerne vedtar delstatens lover og regler (i dette tilfellet reguleringen av abortpraksisen), men samtidig er det ganske klart at delstatspolitikerne selv bryter med noe av poenget med gjeldende rett i USA; nemlig at abort skal være tillatt.

Dette illustrerer hvor lite kraft det egentlig ligger i dette at "alle må følge de lover og regler som gjelder", og "har vi blitt enige om noe, så må alle følge det". Lovgivning handler ikke om å utforske universets dypeste sannheter eller Gud bud til menneskene - det er like mye hestehandel, slurvete prosesser og skjulte agendaer. Jeg mener ikke da at det bør vært fritt fram å ignorere loven - men jeg mener at menneskenes samvittighet er et viktig korrektiv til de mer generelle lover vi styrer samfunnet etter.

Jeg leverte en personlig høringsuttalelse ifm. NOU'en fra Samvittighetsutvalget, der jeg bl.a. tok opp dette: At ikke bare kristne, abortskeptiske fastleger - men like mye liberale, venstreorienterte, liberale mennesker - bør kunne se verdien i at helsepersonell og andre offentlige ansatte lytter til sin samvittighet. Politikken er ikke så feilfri at vi gå ut fra at politikerne alltid har rett.

--------------------------------

Samtidig illustrerer Robin Utz et annet poeng: Nemlig gjennomføringen av en ultra-sen abort, tett opp mot den absolutte grensen for abort vi opererer med i Norge (uke 22+0). Hun poengterer at hun var "heldig" - for skulle hun abortert to dager senere måtte hun reist ut av delstaten - eller ut av Norge, om hun hadde vært norsk. Samtidig forteller hun at Missouri diskuterer å senke den absolutte abortgrensen til uke 20.

I Norge har vi nylig diskutert aborter etter uke 22, der særlig jordmødrene på OUS-Rikshospitalet fortalte sterke historier om hvordan det oppleves for den som rent fysisk skal utføre aborten.
Det er et tankekors, at de forsøkene på overtalelse som Robin Utz måtte utholde - brosjyrer som informerer henne om at hun skal terminere livet til et unikt menneskelig individ o.l. - faktisk et stykke på vei er et bilde på hvordan (mange av) jordmødrene opplevde denne typen aborter.

NOBAS-undersøkelsen viste oss at nordmenn tenker slik norsk abortlovgivning også bygger på, nemlig at fosterets verdi øker gradvis gjennom svangerskapet, og abort blir stadig mer problematisk fram til det (etter gjeldende lov) er nesten helt forbudt fra uke 22. Man kan spørre seg da - er det utelukkende "kristne abortmotstandere" som synes at man må sikre seg at kvinner som skal utføre en så ultra-sen abort må gjennom en ordentlig prosess, for å være helt sikker på at det er dette hun ønsker? At beslutningen må kvalitetssikres av helsepersonell?

Det er i mine øyne en vesensforskjell mellom abort i uke 9, av et svært tidlig foster helt ute av stand til overlevelse på egen hånd og uten kjennskap til fosterets individuelle egenskaper, og det å avbryte eksistensen til et foster som står på randen av å kunne overleve utenfor livmoren. Gitt svangerskapets iboende tidskurve - så er det ikke urimelig at det gjelder ulike regler på ulike stadier av svangerskapet.
Det bør Karin Andersen fra SV kunne være med på - men det samme gjelder jo også de "konservative kristne": Det er vanskelig å forstå at man behandler et befruktet eggs møte med spiralen på samme måte som man behandler et langt utviklet foster i uke 22.

-----------------------------

Robin Utz sin begrunnelse for senaborten var at hun ville spare babyen for lidelse. Jeg kjenner ikke babyens diagnose så veldig godt - men vi kjenner beskrivelsen av prognose og levedyktighet fra debatten om barn med trisomi 13 og 18 - de alvorligere kromosomavvikene som vi nødvendigvis oppdager dersom vi screener barn for trisomi 21 (Downs syndrom).

Min kollega Siri Fuglem Berg har her i Norge kastet søkelys på at norsk helsepersonell kan ha bygget sine anbefalinger på et for dystert bilde av disse to tilstandene (13 og 18) - de har blitt omtalt som "ikke forenlig med liv", samtidig som det vitterlig finnes eksempel på slike barn som overlever, og som ikke synes å ha uakseptabel lidelse. Man må spørre seg om våre prognoser har bygget på "selvoppfyllende profetier" (hvis man ikke gir babyen nødvendig medisinsk behandling, fordi man tror den kommer til å dø uansett, så vil man jo gjerne få rett i sin prognose....).

Dette er kompliserte medisinske spørsmål, men det er i hvert fall viktig å være litt kritisk til hvor sikre og bombastiske vi helsepersonell (og da særlig gynekologer og genetikere, i denne situasjonen) er når vi rådgir foreldre som får en slik beskjed om barnet.

----------------------

Sist, men ikke minst, er Robin Utz' innlegg tankevekkende i lys av debatten om den nederlandske "Groningen-protokollen". Avlivning av ikke-samtykke-kompetente mennesker (slik nyfødte er) er ikke tillatt i Nederland, men myndighetene godtar det likevel så sant legene følger en protokoll de selv har satt opp.

Kjernen i Utz' beslutning var at hun ville spare babyen for lidelse, gjennom å terminere fosteret. Det er tankevekkende at samme begrunnelse brukes for å avlive nyfødte babyer med store skader i Nederland, i tråd med denne Groningen-protokollen. Samtidig har bruken av protokollen gått ned i Nederland - fordi flere av disse barna nå oppdages under svangerskapet, og aborteres.

Jeg anser ikke abort (heller ikke etter uke 22) for å være drap på et levende menneske. Men det er verd å tenke over begrunnelsen til Robin Utz, og til nyfødtmedisinerne i Nederland, når man velger å avlive eller stanse veksten av et menneske eller et foster, som en slags barmhjertighetshandling.

To filosofer (!) tok i 2012 opp diskusjonen om det burde være tillatt med "after-birth abortions", i og for seg dette man gjør ved Groningen-protokollen. Det vakte voldsomt oppstandelse. Det er langt lettere å føle sympati med Robin Utz' sterke historie. Men hennes innlegg forteller oss at vi er i et vanskelig grenseland, der det finnes gode argumenter på begge sider.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere