Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Plikt til å genteste?

Publisert over 7 år siden

I boka ”Mitt smukke genom” (Vårt Land 24.11) spør den danske journalisten Lone Frank om vi bør ta i bruk alle tilgjengelige metoder for å sikre at flest mulig barn blir født uten genfeil eller misdannelser. Har vi en etisk plikt til å genteste?

Frank trekker fram et eksempel på et foreldrepar som fikk gjort preimplantasjonsgenetisk diagnostikk (PGD) for å ”luke ut” fostre med en genfeil som gir økt risiko for brystkreft.

PGD er et nyttig verktøy ved noen alvorlige genetiske sykdommer, der bærere av sykdomsgener kan få muligheten til å få friske barn. Ved en del X-bundne tilstander er PGD etablert tilbud i Norge, mens man ved ikke-kjønnsbundet arv må man søke PGD-nemnda om tillatelse. I kjølvannet av ”Mehmet-saken” (2004) har imidlertid de fleste søkerne fått ja – et eksempel på hvor vanskelig det er å sette grenser når man først har gjort et unntak. Nemnda sa i 2009 likevel nei ved spørsmål om risiko for arvelig brystkreft.

PGD er aktuelt dersom mor eller far er bærer av en genfeil som gir høy sannsynlighet for alvorlig, lidelsesfull og ubehandlebar sykdom hos barnet. Den rivende utviklingen innen bioteknologien gjør bildet mer komplisert. Helle Frank, for eksempel, har testet hele sitt genom (gen-sett). Ved hel-genom-testing – også av friske mennesker – vil man kunne finne mange gener som gir økt risiko for genetisk sykdom. Bør også slike genfeil åpne for PGD?

Hver dag finner medisinske forskere nye gener som kan være farlige. De fleste gir ikke en 100 % sikkerhet for sykdom – bare en liten risikoøkning, og ofte i et samspill med andre risikogener. I tillegg vil ytre faktorer (f.eks. infeksjoner og miljøgifter) påvirke om risikogenet fører til sykdom eller ikke. Derfor vil det å påvise en genfeil hos et individ kunne gi flere spørsmål enn svar: Risikoen for sykdom X er økt, men hvor stor er den egentlig?

Vi kan foreløpig ikke reparere enkeltgener (med få unntak), verken i fosterlivet eller etter fødselen. Skal vi vrake et sykt gen må vi forkaste hele genomet – enten gjennom PGD eller abort. Men dersom vi velger et genom uten sykdomsgenet X kan vi i stedet få et genom med sykdomsgenet Y. Jeg tror det er langt fram til en så komplett forståelse av genetikk og miljø at vi vil ha en reell mulighet til å vite hvilket genom som er det beste. I tillegg er metoden PGD (med prøverørsbefruktning) belastende for mor, slik at jeg tviler på om dette vil bli alment utbredt.

Eugenikk blir lett et moralsk spørsmål: Hvor sykt må fosteret være for at det skal være etisk akseptabelt å forkaste det? Men dette er like mye en praktisk/faglig utfordring: Hvor stor vekt kan vi legge på en påvist genfeil? Når selv ekspertene ikke kan gi en sikker prognose, hvordan skal da vanlige folk kunne gjøre et informert, selvstendig valg? De må enten velge ut fra magefølelse (altså det motsatte av kunnskapsbasert), eller mer sannsynlig: De blir prisgitt fagfolkenes informasjon og rådgivning.

Spørsmålet om vi har en etisk plikt til å genteste kan altså også ses fra en praktisk synsvinkel: Er det virkelig i individets beste interesse å gentestes, om det nå dreier seg om hel-genoms-screening eller preimplantasjonstesting av befruktede egg? Bør vi som samfunn presse borgerne til å la seg teste, når nytten av testingen er så tvetydig? Dette er også et poeng i debatten om tidlig ultralyd: Undersøkelsen sier noe om fosterets gener, men gir nokså usikre svar med tvilsom medisinsk nytte, og stiller foreldrene overfor vanskelige valg. Er det riktig av staten å innføre dette som screeningundersøkelse til alle gravide?

Arbeiderpartifolk har uttalt at ”teknologien er kommet, vi må ta den i bruk”, som argument i debatten om bioteknologi og fosterdiagnostikk. Det er et sus av kraftsosialisme over dette: ”Vassdragene ligger der, vi må legge dem i rør!” Mot en slik innstilling kommer religiøst funderte argumenter til kort. Men også for oss sekulære, vi som har en positiv grunnholdning til gentesting og – i utvalgte tilfeller – selektiv abort, er det gode grunner til å gå varsomt fram. Vi kan ikke overlate til teknologien å sette grenser for etikken.

(Innlegget ble trykket i papirutgaven av VL 29.11.2011)

Se også mitt innlegg Er eggdonasjon OK?

Gå til innlegget

Er eggdonasjon OK?

Publisert over 7 år siden

Det er åpenbart et behov for eggdonasjon – sett fra de barnløses side. Jeg er mer i tvil om dette er bra for barnet – om det er forsvarlig at vi som samfunn sier at eggdonasjon er OK.

Aftenposten skriver i dag at Bioteknologinemda vil åpne for eggdonasjon i Norge. Er dette OK?

For kristne er dette kanskje et enkelt spørsmål? De kan vise til Bibelen og si at dette er å ”tukle med Skaperverket”. For meg som humanetiker er dette irrelevant. Jeg synes likevel det er betenkelige sider ved eggdonasjon, som bør vurderes før vi tillater dette. Det er et vesentlig poeng at eggdonasjon ikke er noe som har eksistert i generasjoner. Vi har ingen tradisjoner for dette, det er ikke noe som har vært tillatt og praktisert. Dersom eggdonasjon skal bli tillatt i Norge må vi lage en egen lov der Staten gir dette sitt godkjentstempel. Drøftingen i forkant blir derfor svært viktig.

”4 på gata” var i utgangspunktet positive til eggdonasjon, særlig fordi det kan hjelpe barnløse med å få oppfylt drømmen om barn. Jeg vil tro at alle som selv har barn umiddelbart kan føle sympati med dette. Selv om det ikke er en menneskerett å få barn, så er det en livshendelse av monumental betydning, ja, jeg ville nesten si det er selve meningen med livet. Jeg har ingen vansker med å forstå at barnløse kan ønske seg også denne muligheten.

Likevel, her må jeg som humanetiker rekke hånda i været: Et sentralt poeng i humanetikken er at enkeltindividet skal være et mål i seg selv, ikke et middel for andre. Når vi skal vurdere etikken ved eggdonasjon er det bare av delvis interesse, egentlig ganske underordnet, hvilket behov foreldrene har. Det avgjørende er om dette er OK sett fra barnets ståsted. Vi kan ikke akseptere eggdonasjon dersom det er skadelig for barnet, uansett hvor stor sympati vi har med de barnløses helt legitime behov.

Hva gjør det med et menneske å vokse opp med sosiale og nærmest biologiske foreldre der moren likevel ikke er den genetiske moren? Her kommer det fort på banen mange argumenter for at eggdonasjon ikke er skadelig for barnet – argumenter som i stor grad bommer på målet:

Mange mener at siden vi tillater sæddonasjon, må vi logisk sett også tillate eggdonasjon. Jeg tar for gitt at Audun Lysbakken har programfestet at det er like ille/like bra for et barn å ha en mamma som ikke er den genetiske mamma, som det er å ha en pappa som ikke er din genetiske pappa. Men disse tingene er ikke helt sammenlignbare. Det at pappa ikke er pappa likevel er en erfaring som menneskeheten har levd med siden tidenes morgen. Mange barn vokser opp uten å kjenne sin biologiske far, kanskje enda flere lever i uvitenhet om at de er produktet av et utenomekteskapelig forhold. En far kan ikke regne med å være 100 % sikker på at det er han som er faren. Ofte leter fedre etter sine egne trekk hos barnet, og det sies at barnet ligner mer på pappa rett etter fødselen enn senere i livet – slik at pappa skal føle seg overbevist om at dette faktisk er hans barn. Det er ikke ”bra”, men det er et faktum som vi mennesker både kollektivt og individuelt har lært oss å leve med.

Det at mamma er mamma, er imidlertid noe de fleste av oss tar som en selvfølge. Det er ikke uten grunn at ”forbyttet på fødestua”-scenariet skaper så sterke følelser. Vi kan umulig si at vi har masse og lang erfaring med hvordan det er å leve et liv med en mor som ikke er den genetiske. I utgangspunktet burde mangelen på erfaring mane til forsiktighet.

Adopsjon kommer også raskt fram som argument: Det må være bedre å ha en mor som har båret deg fram i egen mage, og sæd fra din egen far, enn å vokse opp hos adoptivforeldre som både genetisk og mht. svangerskapet ikke er de ”ekte” foreldrene. Det er derfor urimelig å nekte eggdonasjon, når man godtar adopsjon. Men dette argumentet halter. Når vi tillater adopsjon er ikke utgangspunktet at barnløse foreldre trenger et barn. Derimot gjør vi dette fordi det finnes barn som ikke har foreldre, eller som ikke har foreldre med omsorgsevne for barnet. Det er barnets behov for omsorgsgivere som er motivet for adopsjon, ikke foreldrenes behov for et barn. Det blir noe helt annet å skulle skape et barn utelukkende med det motiv at foreldrene vil ha barn.

Jeg kan virkelig ikke mye om adopsjon, annet enn det et halvt liv har gitt meg av almen livserfaring. Men i hvert fall anekdotisk er det en del eksempler på at adoptivbarn får problemer knyttet til identitet og tilhøring, som kommer i tillegg til de problemene som alle foreldre-barn-relasjoner kan innebære. Dét betyr ikke at disse barna ville hatt det bedre om de ikke ble adoptert – men jeg synes ikke man uten å begrunne det kan hevde at adopsjon i seg selv alltid er uproblematisk.

Det er også medisinske innfallsvinkler til spørsmålet. Det å kjenne sitt opphav og sin slektshistorie er viktig for å kartlegge arvelig sykdom. Også her er det visse forskjeller på sæddonasjon og eggdonasjon. Det er nokså få sykdommer som følger det mannlige Y-kromosomet (som halvparten av sædcellene inneholder), mens det derimot er flere viktige X-bundne sykdommer. En spesiell sykdomsgruppe er mitochondrie-sykdommene, som nærmest utelukkende nedarves fra mor, via eggcellen. Slike sykdommer kan være vanskelige å kartlegge i slekten, fordi de ofte gir variabelt uttrykk hos den enkelte, og samme genfeil kan gi helt ulike sykdomsbilder hos slektningene. Hvis vi tillater eggdonasjon – hvor store krav skal legges til kartlegging av sykdom i donors slekt?

En side av barnløshetsproblematikken i Norge er at mange kvinner utsetter det å få barn til så sent i livet at fertiliteten deres faller dramatisk (fra omtrent 40 års alder). Dette kan skape mange triste situasjoner, og jeg som selv ble pappa 39 år gammel har ingen problemer med å kjenne sympati med andre ”urbane” som ikke rekker å få barn før det er for sent. Spørsmålet er om det er riktig av samfunnet å legge til rette for en slik utvikling, å gi tilleggstid til den biologiske klokken. Er det bra – for barnet – å bli født av en svært gammel mor? Vi hører gjerne at eldre foreldre er modnere og kan gi barna en god oppvekst. Men mennesket skal leve et helt liv – dersom foreldrene er svært gamle vil barnet kunne få liten støtte når det selv blir voksent og kunne trengt vitale foreldre. Er det barnets behov, eller morens behov, vi tar hensyn til dersom vi som samfunn aktivt legger til rette for at kvinner rundt 50 år skal kunne få barn vha. eggdonasjon? 

I dag får en del norske par utført eggdonasjon i utlandet, på eget initiativ. Dette er en nokså kostbar prosess, og vi må anta at de fleste som får dette gjort er relativt velstående. Dersom vi skulle tillate eggdonasjon i Norge ville det være vanskelig å godta at foreldrene selv skulle bekoste det, selv om det foregikk på norsk jord. Vi har allerede denne diskusjonen omkring ”vanlig” assistert befruktning. Dersom det offentlige både skal tillate og – i rettferdighetens navn – finansiere assistert befruktning med eggdonasjon, da ville det stille enda større krav til at dette er noe som samfunnet kan stille seg bak og akseptere.

Det er vanskelig å vite hvordan eggdonor vil oppleve dette. Svært få kvinner har lang erfaring med å donere egg. Skal barnet og eggdonor få vite om hverandre? Skal de kunne møte hverandre senere i livet? Igjen blir det en forskjell på sæd- og eggdonasjon. For mange menn er det en sentral del av livet som ung voksen å ha sex – ofte ubeskyttet – med ulike kvinner, uten å kunne være vite om det blir barn av det, hva som skjer med sæden. Noen mener at vi menn har en egen glede av å ”spre vår sæd og bli fruktbare”. Tross dette er det nokså få av oss som tar skrittet og donerer sæd til sædbanker, med den klare kunnskap at det skal /kan bli et barn av det. Jeg kan bare gjette meg til at det kan oppleves enda sterkere for en kvinne.

I fjor gjennomførte Helsedirektoratet en spørreundersøkelse om nordmenns holdninger til bioteknologi, herunder egg- og sæddonasjon. Jeg kritiserte denne undersøkelsen pga. store metodologiske svakheter – men som jeg forutsa: I dag husker ingen motforestillingene til undersøkelsen, bare overskriftene. De ”4 på gata” i Aftenposten er interessante i så måte: De er atskillig mindre entusiastiske jo mer konkret og personlig spørsmålet blir – om de selv kunne tenke seg å donere egg. Dette er et kjent trekk fra denne typen spørreundersøkelser: Folk er positive så lenge det presenteres ukompliserte, hypotetiske spørsmål. Det er positivt at man ønsker å høre folkets røst om slik emner – men i så fall burde man ta seg bryet med å spørre grundig og inngående.

Selv synes jeg spørsmålet om eggdonasjon er vanskelig. Det er åpenbart et behov for dette – sett fra de barnløses side. Jeg er mer i tvil om dette er bra for barnet – om det er forsvarlig at vi som samfunn sier at eggdonasjon er OK.

Gå til innlegget

Dronning Maud og dødshjelpsdebatten

Publisert over 7 år siden

Spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp dukker stadig opp i det offentlige ordskiftet. Ofte brukes argumenter fra en forgangen tid. Dødshjelpsdebatten av i dag må ta hensyn til de store framskritt som har vært gjort innen lindrende behandling.

Det vekker naturlig oppsikt at Tor Bomann-Larsen i sin kongebok ”Æresordet” antyder at dronning Maud fikk aktiv dødshjelp, da hun døde i 1938. Riktignok er dette spekulativt, men det virker hevet over tvil at dronningens livlege ga aktiv dødshjelp til den engelske kong George V to år før. I tillegg til at dette er pirrende kongestoff kan det gi en opplevelse av legitimering av aktiv dødshjelp til terminale pasienter.

 Siv Jensen uttalte i 2009, etter FrPs famøse dødshjelpsvedtak, at ”aktiv dødshjelp vil være akseptert politikk innen seks år”. Nå har Jensen egenhendig lagt landsmøtevedtaket i ”stabilt sideleie” (Vårt Land 13. mai), og per i dag er det ingen tegn til at aktiv dødshjelp vil bli legalisert i Norge. Likevel er det en seiglivet og utbredt oppfatning av at aktiv dødshjelp er ”noe som kommer”, og at den medisinske utviklingen bare gjør det mer og mer påkrevet at pasienter må få aktiv hjelp til å dø for å kunne få en verdig død.

Dette er en av mange myter om aktiv dødshjelp. Virkeligheten er at ordskiftet om barmhjertighetsdrap og assistert selvmord har røtter tilbake til Hippokrates’ dager, og i moderne tid har det vært et tilbakevendende stridsspørsmål siden slutten av 1800-tallet. Nederland, Belgia og Sveits tillater aktiv dødshjelp, noen amerikanske delstater også. Men i Skottland ble nylig et grundig utformet lovforslag om aktiv dødshjelp avvist av et overveldende flertall i parlamentet. I Norge har dødshjelp stadig dukket opp som debattema, men aldri blitt gjenstand for seriøs behandling av lovgiverne. Kanskje kan historien om dronning Maud gi dødshjelpskampen ny giv?

Det er vanskelig for oss som lever i dag å tenke oss tilbake til 1938, da dronning Maud lå på sitt dødsleie. Legene sto ofte maktesløse overfor pasienter med store lidelser, de slet både med å lindre lidelse og å forlenge pasientens liv. Siden den gang har det skjedd en revolusjon innen alle grener av medisinen, også den palliative. Selv om vi alltid kan lære av fortidens medisin, skal man være forsiktig med å bruke pasienthistorier fra den gang som utgangspunkt for dagens helsetjeneste.

I dag har vi utviklet en lang rekke ulike medikamenter for å lindre smerter og annen lidelse ved livets slutt. Smertepumper, plastre og andre administrasjonsmetoder kan hjelpe pasienter til mer effektiv lindring. Men også vår kunnskap om bruk av smertestillende midler er bedre enn før. Tidligere hersket en frykt for at den samme morfindosen som skulle lindre smerter kunne ta livet av pasienten. I dag vet vi at dette sjelden er problemet ved behandling i terminalfasen. Tvert om ser man at pasienter som ligger med underbehandlede smerter dør tidligere enn forventet, mens det å gi god smertelindring snarere kan forlenge livet litt.

Den medisinske utviklingen har gjort at behovet for barmhjertighetsdrap har minket, det finnes bedre og mindre problematiske måter å vise miskunn med pasienten på. Parallelt med dette har den ideologiske begrunnelsen for aktiv dødshjelp endret seg: Nå dreier det seg mer om å kunne kontrollere tidspunktet og omstendighetene rundt livets slutt, regissere sin egen død. Tanken om det rasjonelle og verdige selvmord fremmes – paradoksalt nok samtidig som helsevesen og politikere ønsker å styrke den forebyggende innsatsen mot selvmord. Dette med kontroll over døden er en debatt for seg – men det trenger ikke ha noe med barmhjertighet eller verdighet å gjøre. Kong George Vs død er et grelt eksempel – livlegen skal ha gitt ham dødshjelp for at dødsbudskapet skulle nå fram til morgenavisene.

En annen viktig forskjell på 1938 og i dag er at legene den gang bare unntaksvis kunne forlenge pasientens liv. Siden har antibiotika, respiratorbehandling, kirurgiske framskritt og et utall andre medisinske tilbudt gjort at vi kan holde liv i menneskekroppen nesten på ubestemt tid, om det anses som meningsfylt og ønskelig for pasienten. Denne medisinske revolusjonen har gitt opphav til helt nye dilemmaer – hvor lenge skal vi behandle, når er det nok?

Stadig flere mennesker dør nå ikke fordi den naturlige død innhenter dem, men fordi pasient og helsearbeidere blir enige om å begrense eller avslutte livsforlengende behandlingstiltak. I dødshjelpsdebatten høres ofte utsagn som ”å bli holdt kunstig i live mot sin vilje”. Det er viktig at både leger og legfolk er klar over de sterke rettigheter norske pasienter har etter Pasientrettighetsloven: All behandling, også den livsopprettholdende, forutsetter samtykke. Den kompetente pasient har rett til å si ”nei takk”, selv om det vil medføre døden. Sett fra helsevesenets side er dette ikke et nederlag, men snarere et uttrykk for god pasientbehandling.

Dersom dronning Maud hadde blitt syk i dag, burde legene kunne gi henne og ektemannen trygghet for at hun skulle få god omsorg og symptomlindring ved livets slutt. Hun ville selv kunne velge om hun ville fortsette med cellegiftkurer og kirurgi, og takke nei om hun følte det var nok. Hun ville kunne få en naturlig død, som man kunne ha et rimelig håp om at god og fredfull.

Historiene om dronning Maud og kong George V kan lære oss mye om det palliative helsetilbudet i mellomkrigstiden, og kan øke vår forståelse for hvorfor aktiv dødshjelp kunne framstå som nyttig og nødvendig for datidens mennesker. Slike historier danner et sterkt bakteppe for dødshjelpsdebatten. Men de er dårlige utgangspunkt for å diskutere om dagens norske pasienter bør ha tilgang til eutanasi eller legeassistert selvmord.

[Opprinnelig publisert som kronikk i Dagbladet 1.11.2011]

Gå til innlegget

Frps snuoperasjon om aktiv dødshjelp

Publisert rundt 8 år siden

Siv Jensen husker dårlig sin egen deltagelse i debatten om aktiv dødshjelp etter Frps landsmøtevedtak i 2009. Hele partiledelsen i Frp, Jensen inkludert, gikk sterkt i forvar for vedtaket. Men det viste seg å være en vanskelig posisjon å forsvare.

I intervju med Vårt Land 13.5 sier Frps leder Siv Jensen at landsmøtevedtaket fra mai 2009 er ”lagt i stabilt sideleie”. Vi skal være glade for at Frp nå ser ut til å ha lagt denne saken til side, men det er merkelig at Jensen tilbakeviser at dette var noe hun selv gikk varmt inn for. Jeg satt én meter unna Siv Jensen i TV2s Tabloid-studio 25.5.09, der hun argumenterte for at aktiv dødshjelp burde legaliseres i Norge. De som vil kan oppsøke TV2s nettsider og beskue Jensens engasjement i denne saken. Det kom også i denne perioden intervjuer med Carl I Hagen og Per Sandberg, som på bakgrunn av sine egne erfaringer tok til orde for aktiv dødshjelp. Senest i fjor var nestleder Per Arne Olsen klar på at det ikke kom på tale å gå tilbake på dødshjelpsvedtaket. På partiets nettsider står Frps argumenter for legalisering uendret.

Dette er ikke flisespikkeri. Sannheten er at selv om dette vedtaket var et ”arbeidsuhell”, så forsvarte partiets fremste tillitsvalgte det iherdig i tiden etter landsmøtet. Og her ligger poenget: Til tross for at de engasjerte seg i saken, til tross for at de tilsynelatende har bred støtte i folket, så ble de tvunget til å snu. Et flertall av partiets egne stortingsrepresentanter sa klart fra at de ikke ville stemme for dette uansett hva partiet vedtok. Dette er et kjent trekk fra dødshjelpsdebatten: Det er lett å være positivt innstilt til ”retten til en verdig død”. Men jo nærmere man kommer det å faktisk skulle utforme forsvarlige og rettferdige lover for å avgrense retten til aktiv dødshjelp, jo vanskeligere blir det.

Dette så vi sist da det skotske parlamentet før jul behandlet et lovforslag om å legalisere aktiv dødshjelp: Forslaget ble massivt nedstemt, til tross for at skottene, i uforpliktende meningsmålinger, har den samme positive grunnholdningen til aktiv dødshjelp som nordmenn flest.

Som humanetiker bør jeg være litt raus: Antagelig var også motstanden mot aktiv dødshjelp blant kristne velgere som Frp og KrF kniver om en viktig årsak til partiets lite ærefulle retrett. Kanskje undervurderer man verdikonservatismen i det norske folk.

Det er selvsagt bra at Frp ikke lenger vil være en forkjemper for legalisering av aktiv dødshjelp – selv om det forbauser meg at dette er noe Jensen som partileder bare kan bestemme, jeg trodde slikt var forbeholdt partieiere. Men det provoserer at hun nå later som om hun ikke gikk helhjertet inn for dette i 2009. Det føles litt som å vinne i håndbak, og så sier motstanderen at ”joda, men jeg tok ikke skikkelig i”. Men viktigere er det at Frps erfaring er viktig lærdom for andre parter som vil arbeide for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Det er lett å mene at ”folk må få bestemme selv”. Men det er nesten umulig å omsette dette i et fungerende lovverk. Og selv om man skulle lykkes, så ligger det i legalisert dødshjelp en form for kynisme som det er tungt å være talsmann for. Lidende mennesker bør møtes med lindring og omsorg, selv om dét krever mye av oss som står ved sykesengen.

(Innlegget skal på trykk i VL 18052011, publiseres her i forståelse med redaksjonen.)

Gå til innlegget

Aktiv dødshjelp - en komplisert debatt

Publisert over 8 år siden

Jeg tror svært mange er enig med meg i at det kan tenkes situasjoner der det er riktig å gi aktiv dødshjelp. Men det framstår som umulig å lovregulere dette på skikkelig vis. Debatten blir ikke enklere når den bygger på gale fakta og falske myter.

Det har de siste ukene gått en debatt om aktiv dødshjelp i VL-papirutgavens spalter, i kjølvannet av et leserinnlegg fra Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død. Denne debatten dreier seg egentlig om de kristnes syn på aktiv dødshjelp, og faller således utenfor kompetanseområdet til både Kjeldstadli og meg selv - vi er begge humanetikere. Men i debattens gang har Kjeldstadli resirkulert påstander som er gjengangere i dødshjelpsdebatten - men som er misvisende, og som gang på gang har blitt forsøkt tilbakevist av medisinske fagfolk. 

Jeg erkjenner at spørsmålet om aktiv dødshjelp er komplisert. Selv om jeg sikkert kan framstå som en absolutist i dettes spørsmålet, så deler jeg faktisk det "nyanserte" synet som jeg tror er framherskende i befolkningen: Nemlig at aktiv dødshjelp stort sett er galt, men at det kan tenkes unntakstilfeller der det er, om ikke riktig, så i hvert fall det minste av flere onder. Problemet, slik jeg ser det, er hvordan man skulle lage et lovverk som tillater aktiv dødshjelp og som regulerer dette på en måte som er tydelig, rettferdig og forsvarlig. Ingen land har så langt funnet noen løsning på denne utfordringen.

Nederland har i mange år hatt et lovverk som er utydelig (ekstremt vage kriterier for hvem som skal få aktiv dødshjelp), urettferdig (pasientene er prisgitt legens vurdering av om de "lider nok" til at de skal få eutanasi) og uforsvarlig (omfanget av eutanasi i Nederland er enormt sett med internasjonale øyne - det tilsvarende for Norge ville vært at omlag 700 nordmenn fikk eutanasi hvert år. De har også tillatt dødshjelp til nyfødte med store skader, noe som har blitt fordømt av internasjonale fagmiljøer).

Den amerikanske delstaten Oregon var først ute i USA med å legalisere aktiv dødshjelp, med varianten legeassistert selvmord, der pasienten får en resept på dødelig dose medisin som de selv kan ta. Denne loven er også utydelig (kriteriet for å få dødshjelp er at du skal ha "maksimum 6 måneders forventet levetid" - et helt ubrukelig kriterium medisinsk og juridisk, det blir helt opp til legens skjønn og gjetning), urettferdig (pasienter som har mistet svelgevnen får ikke lov til å dø, fordi dødshjelp med injeksjon er forbudt) og uforsvarlig (kontrollen med legenes praksis er omtrent ikke-eksisterende, og bygger bare på legens egen-rapportering til myndighetene. Det er heller ikke gjort systematiske, vitenskapelige undersøkelser av hvordan loven praktiseres).

I Norge er det, i følge meningsmålinger, et bredt flertall for legalisering av aktiv dødshjelp. Men slike meningsmålinger er upålitelige, noe som også har vært vist gjennom vitenskapelige studier. Jeg har bl.a. diskutert dette i leserinnlegg på HEFs nettsted Fri Tanke. Hovedpoenget er at måten man stiller spørsmålet på, bruk av ladete ord, hvilke forbehold man tar, hvilke komplikasjoner man tar med - alt dette former respondentenes svar. Jeg tok også for meg FRVDs siste meningsmåling om aktiv dødshjelp, og kom til å tenke på ordtaket "som man roper i skogen får man svar".

I kontrast til hva folket - tilsynelatende - mener om aktiv dødshjelp, så er nesten alle seriøse aktører negative. Ikke nødvendigvis til aktiv dødshjelp i seg selv, eller til tanken om at døende pasienters ønske burde respekteres. Men til at det lar seg gjøre å lovfeste retten til aktiv dødshjelp på skikkelig vis. Det mest talende eksemplet er Frp: Selv om landsmøtet i mai-09 gikk inn for å legalisere aktiv dødshjelp, var et klart flertall av partiets stortingsrepresentanter sterkt imot. Jo nærmere man kommer det å faktisk skulle utforme disse reglene, jo mer innser man kompleksiteten.

Senest nå i høst ble et skotsk lovforslag om å innføre aktiv dødshjelp avvist i parlamentet med 85/16. For de spesielt interesserte kan jeg virkelig anbefale å pløye seg gjennom rapporten fra den skotske parlamentskomitéen som vurderte lovforslaget. Den er en oppvisning i grundighet og saklighet, som dessverre ofte mangler i norsk dødshjelpsdebatt.

Dersom vi skal diskutere aktiv dødshjelp i Norge, må vi først bli enige om de helt grunnleggende fakta. Der gjenstår det mye, og for meg som er "mot" synes det som om særlig tilhengerne har en jobb å gjøre. Når de fortsetter å fremme uriktige påstander ender det opp med at debatten går med til å "krangle" om dette, i stedet for å diskutere de virkelig vanskelige og viktige spørsmålene som fortsatt gjenstår. Jeg håper vi i framtiden vil se mindre til påstander som de jeg har nevnt nedenfor:

* "passiv" dødshjelp innebærer at folk "sultes" og "tørstes" til døde - det er feil, og hvis det forekommer innebærer det omsorgs-/behandlingssvikt og bør rapporteres til helsemyndighetene.

* aktiv dødshjelp utføres daglig i Norge, ved at sykepleierne gir en overdose morfin - det er høyst sannsynlig feil, morfinets dødbringende effekt er sterkt overvurdert.

* vi tillater aktiv dødshjelp i form av "lindrende sedering" - dette er feil, for denne behandlingsformen (den mest invasive måten vi kan lindre terminal lidelse på) kan ikke påregnes å forkorte livet, så det kan ikke beskrives som aktiv dødshjelp.

* aktiv dødshjelp må innføres, fordi mange døende har ulidelige smerter - sannheten er at de som ber om aktiv dødshjelp, der dette er tillatt, sjelden er motivert av smerter. Og det beste botemiddel mot sterke smerter i terminalfasen er å gi tilstrekkelig med morfin - det tar ikke livet av pasienten, snare tvert i mot.

* det å "skru av respiratoren" er like ille/like bra som å gi en dødelig sprøyte (eutanasi) - mange mener dette, men nesten alle vi som faktisk utfører disse handlingene er sterkt uenig.

* et flertall av befolkningen vil legalisere aktiv dødshjelp - dette er upresist, for "folket" har aldri blitt utfordret på hvordan en slik legalisering skulle se ut i praksis. De har heller ikke blitt stilt realistiske spørsmål, der vanskene med å avgrense hvem som skal/ikke skal få dødshjelp beskrives, eller der farene for utglidning er skissert opp.

* de pårørende får idag byrden med å avgjøre om livsforlengende behandling skal stanses - dette er feil, i hvert fall iht. loven. Det er legene som har dette ansvaret - men heldigvis sier loven at de pårørende har rett til å bli informert og å få uttale seg, når slike avgjørelser skal fattes.

Påstandene jeg har referert over er gjengangere i dødshjelpsdebatten. Det er ikke vanskelig for meg å begrunne og dokumentere mine tilsvar. Det er på tide at dødshjelpstilhengerne enten legger fram dokumentasjon for sine påstander, alternativt at de slutter med å resirkulere gamle myter.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere