Morten Andreas Horn

Alder: 49
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Er eggdonasjon OK?

Publisert over 7 år siden

Det er åpenbart et behov for eggdonasjon – sett fra de barnløses side. Jeg er mer i tvil om dette er bra for barnet – om det er forsvarlig at vi som samfunn sier at eggdonasjon er OK.

Aftenposten skriver i dag at Bioteknologinemda vil åpne for eggdonasjon i Norge. Er dette OK?

For kristne er dette kanskje et enkelt spørsmål? De kan vise til Bibelen og si at dette er å ”tukle med Skaperverket”. For meg som humanetiker er dette irrelevant. Jeg synes likevel det er betenkelige sider ved eggdonasjon, som bør vurderes før vi tillater dette. Det er et vesentlig poeng at eggdonasjon ikke er noe som har eksistert i generasjoner. Vi har ingen tradisjoner for dette, det er ikke noe som har vært tillatt og praktisert. Dersom eggdonasjon skal bli tillatt i Norge må vi lage en egen lov der Staten gir dette sitt godkjentstempel. Drøftingen i forkant blir derfor svært viktig.

”4 på gata” var i utgangspunktet positive til eggdonasjon, særlig fordi det kan hjelpe barnløse med å få oppfylt drømmen om barn. Jeg vil tro at alle som selv har barn umiddelbart kan føle sympati med dette. Selv om det ikke er en menneskerett å få barn, så er det en livshendelse av monumental betydning, ja, jeg ville nesten si det er selve meningen med livet. Jeg har ingen vansker med å forstå at barnløse kan ønske seg også denne muligheten.

Likevel, her må jeg som humanetiker rekke hånda i været: Et sentralt poeng i humanetikken er at enkeltindividet skal være et mål i seg selv, ikke et middel for andre. Når vi skal vurdere etikken ved eggdonasjon er det bare av delvis interesse, egentlig ganske underordnet, hvilket behov foreldrene har. Det avgjørende er om dette er OK sett fra barnets ståsted. Vi kan ikke akseptere eggdonasjon dersom det er skadelig for barnet, uansett hvor stor sympati vi har med de barnløses helt legitime behov.

Hva gjør det med et menneske å vokse opp med sosiale og nærmest biologiske foreldre der moren likevel ikke er den genetiske moren? Her kommer det fort på banen mange argumenter for at eggdonasjon ikke er skadelig for barnet – argumenter som i stor grad bommer på målet:

Mange mener at siden vi tillater sæddonasjon, må vi logisk sett også tillate eggdonasjon. Jeg tar for gitt at Audun Lysbakken har programfestet at det er like ille/like bra for et barn å ha en mamma som ikke er den genetiske mamma, som det er å ha en pappa som ikke er din genetiske pappa. Men disse tingene er ikke helt sammenlignbare. Det at pappa ikke er pappa likevel er en erfaring som menneskeheten har levd med siden tidenes morgen. Mange barn vokser opp uten å kjenne sin biologiske far, kanskje enda flere lever i uvitenhet om at de er produktet av et utenomekteskapelig forhold. En far kan ikke regne med å være 100 % sikker på at det er han som er faren. Ofte leter fedre etter sine egne trekk hos barnet, og det sies at barnet ligner mer på pappa rett etter fødselen enn senere i livet – slik at pappa skal føle seg overbevist om at dette faktisk er hans barn. Det er ikke ”bra”, men det er et faktum som vi mennesker både kollektivt og individuelt har lært oss å leve med.

Det at mamma er mamma, er imidlertid noe de fleste av oss tar som en selvfølge. Det er ikke uten grunn at ”forbyttet på fødestua”-scenariet skaper så sterke følelser. Vi kan umulig si at vi har masse og lang erfaring med hvordan det er å leve et liv med en mor som ikke er den genetiske. I utgangspunktet burde mangelen på erfaring mane til forsiktighet.

Adopsjon kommer også raskt fram som argument: Det må være bedre å ha en mor som har båret deg fram i egen mage, og sæd fra din egen far, enn å vokse opp hos adoptivforeldre som både genetisk og mht. svangerskapet ikke er de ”ekte” foreldrene. Det er derfor urimelig å nekte eggdonasjon, når man godtar adopsjon. Men dette argumentet halter. Når vi tillater adopsjon er ikke utgangspunktet at barnløse foreldre trenger et barn. Derimot gjør vi dette fordi det finnes barn som ikke har foreldre, eller som ikke har foreldre med omsorgsevne for barnet. Det er barnets behov for omsorgsgivere som er motivet for adopsjon, ikke foreldrenes behov for et barn. Det blir noe helt annet å skulle skape et barn utelukkende med det motiv at foreldrene vil ha barn.

Jeg kan virkelig ikke mye om adopsjon, annet enn det et halvt liv har gitt meg av almen livserfaring. Men i hvert fall anekdotisk er det en del eksempler på at adoptivbarn får problemer knyttet til identitet og tilhøring, som kommer i tillegg til de problemene som alle foreldre-barn-relasjoner kan innebære. Dét betyr ikke at disse barna ville hatt det bedre om de ikke ble adoptert – men jeg synes ikke man uten å begrunne det kan hevde at adopsjon i seg selv alltid er uproblematisk.

Det er også medisinske innfallsvinkler til spørsmålet. Det å kjenne sitt opphav og sin slektshistorie er viktig for å kartlegge arvelig sykdom. Også her er det visse forskjeller på sæddonasjon og eggdonasjon. Det er nokså få sykdommer som følger det mannlige Y-kromosomet (som halvparten av sædcellene inneholder), mens det derimot er flere viktige X-bundne sykdommer. En spesiell sykdomsgruppe er mitochondrie-sykdommene, som nærmest utelukkende nedarves fra mor, via eggcellen. Slike sykdommer kan være vanskelige å kartlegge i slekten, fordi de ofte gir variabelt uttrykk hos den enkelte, og samme genfeil kan gi helt ulike sykdomsbilder hos slektningene. Hvis vi tillater eggdonasjon – hvor store krav skal legges til kartlegging av sykdom i donors slekt?

En side av barnløshetsproblematikken i Norge er at mange kvinner utsetter det å få barn til så sent i livet at fertiliteten deres faller dramatisk (fra omtrent 40 års alder). Dette kan skape mange triste situasjoner, og jeg som selv ble pappa 39 år gammel har ingen problemer med å kjenne sympati med andre ”urbane” som ikke rekker å få barn før det er for sent. Spørsmålet er om det er riktig av samfunnet å legge til rette for en slik utvikling, å gi tilleggstid til den biologiske klokken. Er det bra – for barnet – å bli født av en svært gammel mor? Vi hører gjerne at eldre foreldre er modnere og kan gi barna en god oppvekst. Men mennesket skal leve et helt liv – dersom foreldrene er svært gamle vil barnet kunne få liten støtte når det selv blir voksent og kunne trengt vitale foreldre. Er det barnets behov, eller morens behov, vi tar hensyn til dersom vi som samfunn aktivt legger til rette for at kvinner rundt 50 år skal kunne få barn vha. eggdonasjon? 

I dag får en del norske par utført eggdonasjon i utlandet, på eget initiativ. Dette er en nokså kostbar prosess, og vi må anta at de fleste som får dette gjort er relativt velstående. Dersom vi skulle tillate eggdonasjon i Norge ville det være vanskelig å godta at foreldrene selv skulle bekoste det, selv om det foregikk på norsk jord. Vi har allerede denne diskusjonen omkring ”vanlig” assistert befruktning. Dersom det offentlige både skal tillate og – i rettferdighetens navn – finansiere assistert befruktning med eggdonasjon, da ville det stille enda større krav til at dette er noe som samfunnet kan stille seg bak og akseptere.

Det er vanskelig å vite hvordan eggdonor vil oppleve dette. Svært få kvinner har lang erfaring med å donere egg. Skal barnet og eggdonor få vite om hverandre? Skal de kunne møte hverandre senere i livet? Igjen blir det en forskjell på sæd- og eggdonasjon. For mange menn er det en sentral del av livet som ung voksen å ha sex – ofte ubeskyttet – med ulike kvinner, uten å kunne være vite om det blir barn av det, hva som skjer med sæden. Noen mener at vi menn har en egen glede av å ”spre vår sæd og bli fruktbare”. Tross dette er det nokså få av oss som tar skrittet og donerer sæd til sædbanker, med den klare kunnskap at det skal /kan bli et barn av det. Jeg kan bare gjette meg til at det kan oppleves enda sterkere for en kvinne.

I fjor gjennomførte Helsedirektoratet en spørreundersøkelse om nordmenns holdninger til bioteknologi, herunder egg- og sæddonasjon. Jeg kritiserte denne undersøkelsen pga. store metodologiske svakheter – men som jeg forutsa: I dag husker ingen motforestillingene til undersøkelsen, bare overskriftene. De ”4 på gata” i Aftenposten er interessante i så måte: De er atskillig mindre entusiastiske jo mer konkret og personlig spørsmålet blir – om de selv kunne tenke seg å donere egg. Dette er et kjent trekk fra denne typen spørreundersøkelser: Folk er positive så lenge det presenteres ukompliserte, hypotetiske spørsmål. Det er positivt at man ønsker å høre folkets røst om slik emner – men i så fall burde man ta seg bryet med å spørre grundig og inngående.

Selv synes jeg spørsmålet om eggdonasjon er vanskelig. Det er åpenbart et behov for dette – sett fra de barnløses side. Jeg er mer i tvil om dette er bra for barnet – om det er forsvarlig at vi som samfunn sier at eggdonasjon er OK.

Gå til innlegget

Dronning Maud og dødshjelpsdebatten

Publisert over 7 år siden

Spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp dukker stadig opp i det offentlige ordskiftet. Ofte brukes argumenter fra en forgangen tid. Dødshjelpsdebatten av i dag må ta hensyn til de store framskritt som har vært gjort innen lindrende behandling.

Det vekker naturlig oppsikt at Tor Bomann-Larsen i sin kongebok ”Æresordet” antyder at dronning Maud fikk aktiv dødshjelp, da hun døde i 1938. Riktignok er dette spekulativt, men det virker hevet over tvil at dronningens livlege ga aktiv dødshjelp til den engelske kong George V to år før. I tillegg til at dette er pirrende kongestoff kan det gi en opplevelse av legitimering av aktiv dødshjelp til terminale pasienter.

 Siv Jensen uttalte i 2009, etter FrPs famøse dødshjelpsvedtak, at ”aktiv dødshjelp vil være akseptert politikk innen seks år”. Nå har Jensen egenhendig lagt landsmøtevedtaket i ”stabilt sideleie” (Vårt Land 13. mai), og per i dag er det ingen tegn til at aktiv dødshjelp vil bli legalisert i Norge. Likevel er det en seiglivet og utbredt oppfatning av at aktiv dødshjelp er ”noe som kommer”, og at den medisinske utviklingen bare gjør det mer og mer påkrevet at pasienter må få aktiv hjelp til å dø for å kunne få en verdig død.

Dette er en av mange myter om aktiv dødshjelp. Virkeligheten er at ordskiftet om barmhjertighetsdrap og assistert selvmord har røtter tilbake til Hippokrates’ dager, og i moderne tid har det vært et tilbakevendende stridsspørsmål siden slutten av 1800-tallet. Nederland, Belgia og Sveits tillater aktiv dødshjelp, noen amerikanske delstater også. Men i Skottland ble nylig et grundig utformet lovforslag om aktiv dødshjelp avvist av et overveldende flertall i parlamentet. I Norge har dødshjelp stadig dukket opp som debattema, men aldri blitt gjenstand for seriøs behandling av lovgiverne. Kanskje kan historien om dronning Maud gi dødshjelpskampen ny giv?

Det er vanskelig for oss som lever i dag å tenke oss tilbake til 1938, da dronning Maud lå på sitt dødsleie. Legene sto ofte maktesløse overfor pasienter med store lidelser, de slet både med å lindre lidelse og å forlenge pasientens liv. Siden den gang har det skjedd en revolusjon innen alle grener av medisinen, også den palliative. Selv om vi alltid kan lære av fortidens medisin, skal man være forsiktig med å bruke pasienthistorier fra den gang som utgangspunkt for dagens helsetjeneste.

I dag har vi utviklet en lang rekke ulike medikamenter for å lindre smerter og annen lidelse ved livets slutt. Smertepumper, plastre og andre administrasjonsmetoder kan hjelpe pasienter til mer effektiv lindring. Men også vår kunnskap om bruk av smertestillende midler er bedre enn før. Tidligere hersket en frykt for at den samme morfindosen som skulle lindre smerter kunne ta livet av pasienten. I dag vet vi at dette sjelden er problemet ved behandling i terminalfasen. Tvert om ser man at pasienter som ligger med underbehandlede smerter dør tidligere enn forventet, mens det å gi god smertelindring snarere kan forlenge livet litt.

Den medisinske utviklingen har gjort at behovet for barmhjertighetsdrap har minket, det finnes bedre og mindre problematiske måter å vise miskunn med pasienten på. Parallelt med dette har den ideologiske begrunnelsen for aktiv dødshjelp endret seg: Nå dreier det seg mer om å kunne kontrollere tidspunktet og omstendighetene rundt livets slutt, regissere sin egen død. Tanken om det rasjonelle og verdige selvmord fremmes – paradoksalt nok samtidig som helsevesen og politikere ønsker å styrke den forebyggende innsatsen mot selvmord. Dette med kontroll over døden er en debatt for seg – men det trenger ikke ha noe med barmhjertighet eller verdighet å gjøre. Kong George Vs død er et grelt eksempel – livlegen skal ha gitt ham dødshjelp for at dødsbudskapet skulle nå fram til morgenavisene.

En annen viktig forskjell på 1938 og i dag er at legene den gang bare unntaksvis kunne forlenge pasientens liv. Siden har antibiotika, respiratorbehandling, kirurgiske framskritt og et utall andre medisinske tilbudt gjort at vi kan holde liv i menneskekroppen nesten på ubestemt tid, om det anses som meningsfylt og ønskelig for pasienten. Denne medisinske revolusjonen har gitt opphav til helt nye dilemmaer – hvor lenge skal vi behandle, når er det nok?

Stadig flere mennesker dør nå ikke fordi den naturlige død innhenter dem, men fordi pasient og helsearbeidere blir enige om å begrense eller avslutte livsforlengende behandlingstiltak. I dødshjelpsdebatten høres ofte utsagn som ”å bli holdt kunstig i live mot sin vilje”. Det er viktig at både leger og legfolk er klar over de sterke rettigheter norske pasienter har etter Pasientrettighetsloven: All behandling, også den livsopprettholdende, forutsetter samtykke. Den kompetente pasient har rett til å si ”nei takk”, selv om det vil medføre døden. Sett fra helsevesenets side er dette ikke et nederlag, men snarere et uttrykk for god pasientbehandling.

Dersom dronning Maud hadde blitt syk i dag, burde legene kunne gi henne og ektemannen trygghet for at hun skulle få god omsorg og symptomlindring ved livets slutt. Hun ville selv kunne velge om hun ville fortsette med cellegiftkurer og kirurgi, og takke nei om hun følte det var nok. Hun ville kunne få en naturlig død, som man kunne ha et rimelig håp om at god og fredfull.

Historiene om dronning Maud og kong George V kan lære oss mye om det palliative helsetilbudet i mellomkrigstiden, og kan øke vår forståelse for hvorfor aktiv dødshjelp kunne framstå som nyttig og nødvendig for datidens mennesker. Slike historier danner et sterkt bakteppe for dødshjelpsdebatten. Men de er dårlige utgangspunkt for å diskutere om dagens norske pasienter bør ha tilgang til eutanasi eller legeassistert selvmord.

[Opprinnelig publisert som kronikk i Dagbladet 1.11.2011]

Gå til innlegget

Frps snuoperasjon om aktiv dødshjelp

Publisert rundt 8 år siden

Siv Jensen husker dårlig sin egen deltagelse i debatten om aktiv dødshjelp etter Frps landsmøtevedtak i 2009. Hele partiledelsen i Frp, Jensen inkludert, gikk sterkt i forvar for vedtaket. Men det viste seg å være en vanskelig posisjon å forsvare.

I intervju med Vårt Land 13.5 sier Frps leder Siv Jensen at landsmøtevedtaket fra mai 2009 er ”lagt i stabilt sideleie”. Vi skal være glade for at Frp nå ser ut til å ha lagt denne saken til side, men det er merkelig at Jensen tilbakeviser at dette var noe hun selv gikk varmt inn for. Jeg satt én meter unna Siv Jensen i TV2s Tabloid-studio 25.5.09, der hun argumenterte for at aktiv dødshjelp burde legaliseres i Norge. De som vil kan oppsøke TV2s nettsider og beskue Jensens engasjement i denne saken. Det kom også i denne perioden intervjuer med Carl I Hagen og Per Sandberg, som på bakgrunn av sine egne erfaringer tok til orde for aktiv dødshjelp. Senest i fjor var nestleder Per Arne Olsen klar på at det ikke kom på tale å gå tilbake på dødshjelpsvedtaket. På partiets nettsider står Frps argumenter for legalisering uendret.

Dette er ikke flisespikkeri. Sannheten er at selv om dette vedtaket var et ”arbeidsuhell”, så forsvarte partiets fremste tillitsvalgte det iherdig i tiden etter landsmøtet. Og her ligger poenget: Til tross for at de engasjerte seg i saken, til tross for at de tilsynelatende har bred støtte i folket, så ble de tvunget til å snu. Et flertall av partiets egne stortingsrepresentanter sa klart fra at de ikke ville stemme for dette uansett hva partiet vedtok. Dette er et kjent trekk fra dødshjelpsdebatten: Det er lett å være positivt innstilt til ”retten til en verdig død”. Men jo nærmere man kommer det å faktisk skulle utforme forsvarlige og rettferdige lover for å avgrense retten til aktiv dødshjelp, jo vanskeligere blir det.

Dette så vi sist da det skotske parlamentet før jul behandlet et lovforslag om å legalisere aktiv dødshjelp: Forslaget ble massivt nedstemt, til tross for at skottene, i uforpliktende meningsmålinger, har den samme positive grunnholdningen til aktiv dødshjelp som nordmenn flest.

Som humanetiker bør jeg være litt raus: Antagelig var også motstanden mot aktiv dødshjelp blant kristne velgere som Frp og KrF kniver om en viktig årsak til partiets lite ærefulle retrett. Kanskje undervurderer man verdikonservatismen i det norske folk.

Det er selvsagt bra at Frp ikke lenger vil være en forkjemper for legalisering av aktiv dødshjelp – selv om det forbauser meg at dette er noe Jensen som partileder bare kan bestemme, jeg trodde slikt var forbeholdt partieiere. Men det provoserer at hun nå later som om hun ikke gikk helhjertet inn for dette i 2009. Det føles litt som å vinne i håndbak, og så sier motstanderen at ”joda, men jeg tok ikke skikkelig i”. Men viktigere er det at Frps erfaring er viktig lærdom for andre parter som vil arbeide for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Det er lett å mene at ”folk må få bestemme selv”. Men det er nesten umulig å omsette dette i et fungerende lovverk. Og selv om man skulle lykkes, så ligger det i legalisert dødshjelp en form for kynisme som det er tungt å være talsmann for. Lidende mennesker bør møtes med lindring og omsorg, selv om dét krever mye av oss som står ved sykesengen.

(Innlegget skal på trykk i VL 18052011, publiseres her i forståelse med redaksjonen.)

Gå til innlegget

Aktiv dødshjelp - en komplisert debatt

Publisert over 8 år siden

Jeg tror svært mange er enig med meg i at det kan tenkes situasjoner der det er riktig å gi aktiv dødshjelp. Men det framstår som umulig å lovregulere dette på skikkelig vis. Debatten blir ikke enklere når den bygger på gale fakta og falske myter.

Det har de siste ukene gått en debatt om aktiv dødshjelp i VL-papirutgavens spalter, i kjølvannet av et leserinnlegg fra Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død. Denne debatten dreier seg egentlig om de kristnes syn på aktiv dødshjelp, og faller således utenfor kompetanseområdet til både Kjeldstadli og meg selv - vi er begge humanetikere. Men i debattens gang har Kjeldstadli resirkulert påstander som er gjengangere i dødshjelpsdebatten - men som er misvisende, og som gang på gang har blitt forsøkt tilbakevist av medisinske fagfolk. 

Jeg erkjenner at spørsmålet om aktiv dødshjelp er komplisert. Selv om jeg sikkert kan framstå som en absolutist i dettes spørsmålet, så deler jeg faktisk det "nyanserte" synet som jeg tror er framherskende i befolkningen: Nemlig at aktiv dødshjelp stort sett er galt, men at det kan tenkes unntakstilfeller der det er, om ikke riktig, så i hvert fall det minste av flere onder. Problemet, slik jeg ser det, er hvordan man skulle lage et lovverk som tillater aktiv dødshjelp og som regulerer dette på en måte som er tydelig, rettferdig og forsvarlig. Ingen land har så langt funnet noen løsning på denne utfordringen.

Nederland har i mange år hatt et lovverk som er utydelig (ekstremt vage kriterier for hvem som skal få aktiv dødshjelp), urettferdig (pasientene er prisgitt legens vurdering av om de "lider nok" til at de skal få eutanasi) og uforsvarlig (omfanget av eutanasi i Nederland er enormt sett med internasjonale øyne - det tilsvarende for Norge ville vært at omlag 700 nordmenn fikk eutanasi hvert år. De har også tillatt dødshjelp til nyfødte med store skader, noe som har blitt fordømt av internasjonale fagmiljøer).

Den amerikanske delstaten Oregon var først ute i USA med å legalisere aktiv dødshjelp, med varianten legeassistert selvmord, der pasienten får en resept på dødelig dose medisin som de selv kan ta. Denne loven er også utydelig (kriteriet for å få dødshjelp er at du skal ha "maksimum 6 måneders forventet levetid" - et helt ubrukelig kriterium medisinsk og juridisk, det blir helt opp til legens skjønn og gjetning), urettferdig (pasienter som har mistet svelgevnen får ikke lov til å dø, fordi dødshjelp med injeksjon er forbudt) og uforsvarlig (kontrollen med legenes praksis er omtrent ikke-eksisterende, og bygger bare på legens egen-rapportering til myndighetene. Det er heller ikke gjort systematiske, vitenskapelige undersøkelser av hvordan loven praktiseres).

I Norge er det, i følge meningsmålinger, et bredt flertall for legalisering av aktiv dødshjelp. Men slike meningsmålinger er upålitelige, noe som også har vært vist gjennom vitenskapelige studier. Jeg har bl.a. diskutert dette i leserinnlegg på HEFs nettsted Fri Tanke. Hovedpoenget er at måten man stiller spørsmålet på, bruk av ladete ord, hvilke forbehold man tar, hvilke komplikasjoner man tar med - alt dette former respondentenes svar. Jeg tok også for meg FRVDs siste meningsmåling om aktiv dødshjelp, og kom til å tenke på ordtaket "som man roper i skogen får man svar".

I kontrast til hva folket - tilsynelatende - mener om aktiv dødshjelp, så er nesten alle seriøse aktører negative. Ikke nødvendigvis til aktiv dødshjelp i seg selv, eller til tanken om at døende pasienters ønske burde respekteres. Men til at det lar seg gjøre å lovfeste retten til aktiv dødshjelp på skikkelig vis. Det mest talende eksemplet er Frp: Selv om landsmøtet i mai-09 gikk inn for å legalisere aktiv dødshjelp, var et klart flertall av partiets stortingsrepresentanter sterkt imot. Jo nærmere man kommer det å faktisk skulle utforme disse reglene, jo mer innser man kompleksiteten.

Senest nå i høst ble et skotsk lovforslag om å innføre aktiv dødshjelp avvist i parlamentet med 85/16. For de spesielt interesserte kan jeg virkelig anbefale å pløye seg gjennom rapporten fra den skotske parlamentskomitéen som vurderte lovforslaget. Den er en oppvisning i grundighet og saklighet, som dessverre ofte mangler i norsk dødshjelpsdebatt.

Dersom vi skal diskutere aktiv dødshjelp i Norge, må vi først bli enige om de helt grunnleggende fakta. Der gjenstår det mye, og for meg som er "mot" synes det som om særlig tilhengerne har en jobb å gjøre. Når de fortsetter å fremme uriktige påstander ender det opp med at debatten går med til å "krangle" om dette, i stedet for å diskutere de virkelig vanskelige og viktige spørsmålene som fortsatt gjenstår. Jeg håper vi i framtiden vil se mindre til påstander som de jeg har nevnt nedenfor:

* "passiv" dødshjelp innebærer at folk "sultes" og "tørstes" til døde - det er feil, og hvis det forekommer innebærer det omsorgs-/behandlingssvikt og bør rapporteres til helsemyndighetene.

* aktiv dødshjelp utføres daglig i Norge, ved at sykepleierne gir en overdose morfin - det er høyst sannsynlig feil, morfinets dødbringende effekt er sterkt overvurdert.

* vi tillater aktiv dødshjelp i form av "lindrende sedering" - dette er feil, for denne behandlingsformen (den mest invasive måten vi kan lindre terminal lidelse på) kan ikke påregnes å forkorte livet, så det kan ikke beskrives som aktiv dødshjelp.

* aktiv dødshjelp må innføres, fordi mange døende har ulidelige smerter - sannheten er at de som ber om aktiv dødshjelp, der dette er tillatt, sjelden er motivert av smerter. Og det beste botemiddel mot sterke smerter i terminalfasen er å gi tilstrekkelig med morfin - det tar ikke livet av pasienten, snare tvert i mot.

* det å "skru av respiratoren" er like ille/like bra som å gi en dødelig sprøyte (eutanasi) - mange mener dette, men nesten alle vi som faktisk utfører disse handlingene er sterkt uenig.

* et flertall av befolkningen vil legalisere aktiv dødshjelp - dette er upresist, for "folket" har aldri blitt utfordret på hvordan en slik legalisering skulle se ut i praksis. De har heller ikke blitt stilt realistiske spørsmål, der vanskene med å avgrense hvem som skal/ikke skal få dødshjelp beskrives, eller der farene for utglidning er skissert opp.

* de pårørende får idag byrden med å avgjøre om livsforlengende behandling skal stanses - dette er feil, i hvert fall iht. loven. Det er legene som har dette ansvaret - men heldigvis sier loven at de pårørende har rett til å bli informert og å få uttale seg, når slike avgjørelser skal fattes.

Påstandene jeg har referert over er gjengangere i dødshjelpsdebatten. Det er ikke vanskelig for meg å begrunne og dokumentere mine tilsvar. Det er på tide at dødshjelpstilhengerne enten legger fram dokumentasjon for sine påstander, alternativt at de slutter med å resirkulere gamle myter.

Gå til innlegget

Aktiv dødshjelp = abort?

Publisert over 8 år siden

I debatten om aktiv dødshjelp møter vi ofte påstanden om at aktiv dødshjelp etisk sett er likestilt med provosert abort.

Dette ble tatt opp av Rune Holt i en annen tråd om aktiv dødshjelp, men jeg synes det fortjener en separat diskusjon.

Det eksisterer en underlig allianse her, mellom kristne dødshjelpsmotstandere av "pro life"-typen, og sekulære dødshjelpstilhengere: Begge insisterer på at aktiv dødshjelp og provosert abort er likestilt, etisk sett. For de kristne innebærer det at siden abort er etisk galt, er også aktiv dødshjelp galt. For de sekulære er det omvendt: siden de støtter retten til selvbestemt abort, støtter de også retten til "selvbestemt død". Rent taktisk synes jeg det er uklokt at dødshjelpsmotstandere gjør denne koblingen - for i befolkningen er det jo et stort flertall som er for selvbestemt abort, og jeg tror mange av disse bevisst eller ubevisst overfører samme holdning til dødshjelpsspørsmålet.

Men det er én viktig gruppe som ikke gjør denne koblingen: nemlig legene, vi som står i sentrum for denne etiske avveiningen (ja, faktisk, jeg skjønner det kan provosere, men dersom jeg velger å ta livet av deg, så er det jeg som må møte den etiske utfordringen, selv om det er du som får kjenne konsekvensene av mitt valg på kroppen. Jeg synes dette er verd å understreke - for det er jo nettopp legenes atferd som i første rekke skal reguleres av dødshjelps- og abortlovgivning. Jeg kan aldri tenke meg et samfunn der det blir forbudt å tenke på, ønske seg eller spørre pent om å få utført aktiv dødshjelp eller abort.).

Altså legene: I vår yrkesgruppe er det et stort flertall som mener at provosert, selvbestemt abort bør være tillatt, mens et tilsvarende flertall mener at aktiv dødshjelp ikke bør legaliseres. Denne forskjellen synes jeg burde vekke ettertanke: Hvis det var slik at dette var etisk likestilte handlinger - hvorfor skulle de som i første rekke skal utføre handlingene vurdere dem så forskjellig? De som mener veldig sterkt om dette burde tenke over hva som teller mest - kartet (deres egne teoretiske overlegninger) eller terrenget (de faktiske handlingene og holdningene hos de som berøres).

Mange mener at dette skyldes manglende evne til konsekvens og etisk tenkning hos legene. Dem om det - jeg synes det er litt drøyt å beskylde hele yrkesgrupper for manglende etikk. Hvor mye diskuterer bussjåførene, eller kjøpmennene, eller arkitektene, etikk? For min egen del er det i hvert fall ikke mangel på konsekvens, snare tvert imot, og jeg vil forklare dette her.

La oss starte med en grunnleggende forskjell: Ved aktiv dødshjelp ber et menneske om legens hjelp til å dø. Ved provosert abort ber en kvinne om legens hjelp til å "ta livet av" fosteret i magen hennes. Ved aktiv dødshjelp vil pasienten dø, forsvinne fra denne verden. Ved provosert abort vil den som retter forespørselen leve videre, i "beste velgående" (eller i hvert fall bedre enn hun ville hatt det om handlingen ikke ble utført, slik må vi tro at abortsøkeren tenker). Skulle man tenke veldig "prinsipielt" her (da fjernen man seg jo lett fra det jordnære og over mot skrivebordsfantaseringen) er det faktisk flere likhetstrekk mellom provosert abort og det å hjelpe staten med å gjennomføre henrettelser: I begge tilfeller hjelper man noen med å terminere en uønsket eksistens, mens den man hjalp lever videre. Denne forskjellen mellom provosert abort og aktiv dødshjelp synes jeg er nok til at vi bør prøve å diskutere disse problemstillingene atskilt.

Men jeg innser at mange ikke er fornøyd, fordi de ser det som et kjernepunkt at leger noen ganger "tar liv", så hvis de kan gjøre det ved abort, hvorfor ikke da ved aktiv dødshjelp? Her må det være en inkonsekvens, sier de.

Vel, nei: Poenget er at jeg (og antagelig ikke du, egentlig) anser et foster i 1. trimester (fram til uke 12, den perioden der selvbestemt provosert abort er tillatt i dag) som et fullverdig menneskeliv. Jeg anser det ikke som "drap" å utføre en abort (riktignok noe jeg ikke har vært med på siden turnustjenesten), mens det uomtvistelig er å "drepe" å gi dem en dødbringende injeksjon ved eutanasi.

Det er ikke vanskelig å skjønne de "kristnes" (jeg vet ikke helt hvor utbredt denne tanken er blant kristne, men dere skjønner hva jeg mener) tanke om at "livet starter ved unnfangelsen". Jeg er også enig i at det er noe fantastisk i at sæd- og eggcelle kan smelte sammen og skape liv, der det før ikke var noe (jeg har selv to barn, som jeg anser som levene mirakler). Men de som hevder at det befruktede egg er et fullverdig menneske med "fulle rettigheter", gjør seg virkelig skyldig i inkonsekvens. Se bare:

- Flertallet (litt tynn is her, det var dette jeg lærte i studietiden) av befruktede egg går til grunne. Enten som en "forsinket menstruasjon", eller som spontanaborter i 1. trimester. Men ingen foreldre, heller ikke kristne, behandler en spontanabort i 1. trimester som om det skulle være likeverdig med å miste et ekte, levende barn. Eller for den saks skyld å miste et barn i 6. svangerskapsmåned.

- Dersom fosteret i 1. trimester skulle hatt fulle menneskerettigheter og krav på vår beskyttelse - hvordan kan vi da tillate alle de farer som fostere utsettes for i dette trimesteret? Det unnfanges hele tiden fostere av uvitende mødre, som fortsetter å utsette fosteret i magen sin for alkohold, andre miljøgifter og farlige aktiviteter, både før de erkjenner graviditeten og dels også etter. Det er jo i denne fasen av fosterlivet at fosteret er særlig sårbart mtp. misdannelser (teratogene effekter). Skulle man vært konsekvente her, burde man f.eks. forlangt at alle kvinner i fertil alder som ville nyte alkohol måtte benytte sikker prevensjon (P-pille eller spiral) og graviteste seg før hver fest. Kari Traa hoppet i fallskjerm - burde hun vært politianmeldt på barnets vegne? 

- Noen ganger oppstår komplikasjoner der man ikke kan redde både moren og fosteret. Jeg kjenner ikke til tilfeller der man bevisst velger å ofre moren slik at barnet kan reddes (selv om det sikkert forekommer tilfeller, f.eks. med en kreftsyk, gravid kvinne som velger å avstå fra cellegiftbehandling slik at barnet kan fødes - men da tviler jeg på at det dreier seg om behandling som kunne kurere henne. Svært ofte har cellegiftbehandling bare en livsforlengende effekt). Dersom fosteret var "et menneske" - burde man ikke da heller satse på et pur ungt, livskraftig "menneske" (altså fosteret) som hadde hele livet foran seg, heller enn en kvinne som allerede hadde levd et halvt liv eller så, og som kanskje hadde andre sykdommer som begrenset leveutsiktene? Men slik tenker vi ikke. Vi må naturligvis respektere kvinnen dersom hun selv velger døden for at fosteret hennes skal bli født og leve. Men som helsearbeidere og som samfunn er ikke dette et offer vi forventer eller pålegger den gravide.

- Det er åpenbart vanskeligere å miste et barn som nærmer seg termin, samtidig som det for meg er klart at et barns "verdi" øker jo nærmere det er å være født. Dette henger dels sammen med barnets evne til å eksistere på egen hånd. Et foster i 1. trimester (fram til uke 12) har ingen mulighet til å eksistere på egen hånd, det vokser inni og sammen med morens eget vev (fremtiden vil vise om det noen gang blir mulig å avle opp friske barn i en helt kunstig livmor, da blir det jo interessante etiske utfordringer...). Ikke nok med det: Et foster i 1. trimester har overhodet ingen evne til å kommunisere med, eller bli erkjent av, omverdenen - annet gjennom apparatur som ultralyd. Kvinnen kan ikke en gang merke at hun har fosteret i magen, annet enn gjennom de fysiologiske effektene på kroppen. Kjenner hun et spark er det antagelig tarmgass. Kan man si at noen eksisterer, når de ikke kan erkjennes annet enn gjennom en ultralydskjerm?

- "Pro life"-tilhengere gjør ofte stort nummer av filmer og studier av fostere, som viser motorisk aktivitet og hjerneaktivitet, og mener at dette viser at det er et lite menneske der inne. Men denne hjerneaktiviteten er på et ekstremt enkelt nivå, og kan ikke sammenligne seg med den levende mennesker frambyr. Uten å være noen fosterlivs-ekspert, ville jeg anslå at hjerneaktiviteten til et menneskefoster i uke 12 neppe er større enn den man ser hos vanlige husdyr. Selv hos nyfødte, levendefødte menneskebarn er hjerneaktiviteten svært enkel og uferdig, hjernen ikke fullt utviklet. Det er etter mitt syn ingen biologiske argumenter for å hevde at "livet" starter akkurat der eller der.

Mitt eget syn er at menneskelivet, og menneskeverdet, er noe som kommer til gradvis gjennom svangerskapet. Selv synes jeg det er naturlig å si at et "menneske" er noe som er født og lever og er fysisk atskilt fra de andre menneskene (siamesiske tvillinger blir en svimlende utfordring der - men som humanetiker gjør det meg ingen ting at det finnes unntakstilfeller som jeg ikke klarer å svare på. Det blir for vanskelig, og det er greit. Det er dette som ligger i uttrykket "ærlighet ved erkjennelsens grense"). Et foster i 1. trimester er åpenbart ikke et "menneske", slik jeg ser det, selv om det har anlegg for å vokse og bli til et menneske. Det er anderledes med et foster i 6. måned - og derfor er jeg glad for at vi har helt andre og strengere regler for å avbryte svangerskap som er kommet så langt. Nå som vi kan "redde" fostere ned mot uke 22 (det er jo omdiskutert hvor snille vi er som gjør det) slik at de teoretisk kan leve selvstendige tilværelser, skjønner jeg veldig godt at det blir feil om kvinnen, helt på egen hånd, skulle kunne bestille abort midtveis i svangerskapet.

Dette er hele poenget, når jeg skiller mellom aktiv dødshjelp og provosert abort i 1. trimester: Jeg ser det ikke slik at abort handler om å "ta liv", i hvert fall ikke å ta et menneskeliv. Mens det er hele essensen ved det å gi aktiv dødshjelp.

Abortmotstanderne har bestemt seg for at "livet starter ved unnfangelsen", og dermed plasserer de seg i en rekke umulige situasjoner: F.eks. at de kan føle det vanskelig å godta abort etter voldtekt (jada, jeg vet at de fleste godtar dette, men tenk at det i det hele tatt kan finnes folk som mener en kvinne bør føre fram barnet til sin voldtektsmann!). Og de forholder seg inkonsekvent til fosterets egenverdi - det behandles som et fullverdig menneske egentlig kun når spørsmålet om abort kommer opp - ikke i andre situasjoner der det forsvarløse menneskelivet kunne trenge vår beskyttelse. Alt dette fordi de - helt vilkårlig - har bestemt seg for at livet startet ved unnfangelsen. Hadde valgt det minst like naturlige tidspunktet - fødselen - hadde vi vært spart for alt dette bryet. Og vi kunne likevel ført en restriktiv abortpolitikk, fordi provosert abort tross alt er et medisinsk inngrep, et helsetilbud, der vi som samfunn og helsevesen har lov til å mene noe om indikasjonsstilling og når i svangerskapet det skal tilbys.

Selv setter jeg grensen for når et menneske opppnår fullt menneskeverd ved fødselen - og så beholder mennesket sin fulle verdi uavkortet gjennom hele livet, uavhengig av fysiske og psykiske handikap, avhengig av andre, demens og sykdom. Menneskefosteret mener jeg har en gradvis økende verdi, fra null til hundre for å si det slik, og jeg er komfortabel med at det eksisterer en gråsone etterhvert som fosteret vokser til.

Dette ble et meget langt innlegg om et komplisert spørsmål - jeg håper Rune Holt og andre forstår at jeg ikke ønsket å blande dette opp i debatten om aktiv dødshjelp. For meg er den en grunnleggende forskjell mellom å ta et menneskeliv (aktiv dødshjelp) og det å fjerne et foster som er i en mellomstilling, ikke bare en celleklump, men heller ikke et fullverdig menneske.

Avslutningsvis: Det kan likevel godt gjennomføres resonnementer som det for aktiv dødshjelp, om forholdet mellom lovregulering og private, etiske avveielser. Og ikke minst: Debatten om "slippery slope" - utglidning - kan meget vel føres for abortspørsmålet. F.eks. ser vi dag en kombinasjon av to utviklinger: Det blir stadig lettere å påvise feil ved fosteret, helt ned i uke 11 eller så, samtidig som det kommer krav om å utvide vinduet for selvbestemt abort til uke 16. Dette åpner for at framtidens kvinner kan velge abort, ikke utfra hva som er "bra for dem", men fordi de ikke er "fornøyd med fosteret sitt". Beklager litt sleivete formuleringer her på tampen - jeg ønsker bare å vise at selv en aborttilhenger innser at også abort byr på etiske utfordringer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere