Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Mannen uten gud

Publisert rundt 6 år siden

Hva er ateisme? Kan man definere et livssyn, eller et menneske, ut fra at det ikke er det som noen andre er?

På det debattmøtet mellom HEFs Bente Sandvig og refseren Torkel Brekke, hvor dekan Wyllers ord om "nyttige idioter" falt, tok jeg opp at det på en måte finnes to typer humanetikere:

Den ene kan vi (for enkelthetens skyld) la Levi Fragell eksemplifisere: De som har kommet fra et kristent livssyn, et kristent miljø, og så fått en ny erkjennelse, brutt med det gamle, ervervet eller laget seg et nytt livssyn.

Den andre typen kan jeg gjerne påta meg å eksemplifisere selv: De som blitt født inn i humanetikken, som aldri har kjent til noe annet livssyn, for hvem humanetikken og fraværet av religion er det eneste naturlige. Jeg har aldri brutt med noen gud eller kristendom, har aldri gjennomgått noen prosess for å bli humanetiker.
(Selv om jeg faktisk, virkelig, har brukt ganske mye tankekraft opp gjennom ungdomstiden men ikke minst i voksen alder, for å gruble over mitt humanetiske livssyn og konkludere med at det er nettopp humanetiker jeg er. Ikke minst opplevde jeg faktisk at Borgerlig Konfirmasjons-kurset var en viktig inspirasjonskilde og øyeåpner i så måte - fordi det tillot oss ungdommene å bruke noen timer på etiske spørsmål som ikke hadde så stor plass i ungdommers hverdag.)

Jeg er humanetiker i 3. generasjon. Selv var jeg humanetikerunge, mine foreldre var begge humanetikere, alle mine 4 besteforeldre var det, og så vidt jeg vet hele slekta som omga meg. Jeg har aldri opplevd gud eller at gudstro var "noe man hadde". Jeg er er El hombre nuevo - jeg er Mannen uten gud! (He-he....)

Det er noen som kaller meg ateist. Men det er jo merkelig - for hva er ateisme? Det å ikke ha en guddom. Men hvordan kan man kalle seg, eller bli kalt, ateist? Dét forutsetter jo at det finnes teister - at det finnes noen som faktisk har/tror på en gud.
Jeg vet jo at slike finnes, teister altså. Men så merkelig - at jeg skal ha en merkelapp der jeg defineres ut fra at jeg ikke er som noen andre? Altså at jeg defineres ut fra hvordan jeg forholder meg til andre. Det blir like merkelig, som om vi skulle definere noen som om de "var" ekstremister - altså at det fantes noen som "var" sentralister, og så var det noen som "var" perifere og ekstreme i forhold til dette definerte sentrum.

Det å ikke ha, tro på, en gud - det er helt naturlig. Naturlig for meg, i hvert fall. Jeg tror det også er nokså vanlig. Men uansett hvor utbredt det måtte være i befolkningen, så er det det naturlige utgangspunkt for meg selv. Derfor blir det egentlig merkelig å kalle meg ateist - fordi det på et vis indikerer at jeg ikke er det som hadde vært mest naturlig - nemlig teist, troende. Skal man kalle meg "ikkevoldsmann" - bare fordi det finnes noen som er voldsmenn og jeg er ikke som dem? Skal man kalle meg ikke-jente, bare fordi en svær andel av folket er jenter?

Torkel Brekke mente at HEF forholder seg reaktivt til religionen (om jeg forsto ham rett). Men hvordan skulle jeg ellers forholde meg? Religion er noe som befinner seg utenfor meg, som jeg ikke har noe personlig forhold til. Den eneste måten jeg KAN forholde meg til det religiøse på, er gjennom å reagere på innspill og ytringer fra de som er religiøse.

Vårt samfunn er i endring. En stadig større andel av befolkningen er som meg - de lever størsteparten av sine liv uten å ha noen opplevelse av, eller interesse for, religiøse spørsmål. De lever - som best de kan - sine liv uten gud. Ikke i konkurranse med det religiøse, men heller i en tilstand av likegyldighet. Evt. en mild nysgjerrighet - religionen som et litt pussig trekk fra historien, en kilde til anekdoter.
Dette er ikke ment å fornærme noen religiøse - og det kan da heller ikke ha fornærmende kraft: Med mindre, da, den religiøse ikke bare er fornøyd med å respektere seg selv og sin religiøsitet, men i tillegg er avhengig av omverdenens aktive beundring og eksplisitte respekt.

Jeg har en følelse av at noen religiøse debattanter sliter med å ta denne nye virkeligheten inn over seg: Det er kanskje "enklere" å forholde seg (i kampmodus!) til humanetikere av typen Levi Fragell - for de har tross alt kjent på, delt, dette forholdet til det religiøse. Men med tiden vil det bli færre av dem, og flere av min type - de som rett og slett ikke forholder seg noe større til dette med religion. (men som forhåpentligvis er opptatt av etikk og refleksjon!).
Dersom vi da skal fortsette å snakke sammen, vil samtalen uvegerlig måtte basere seg på noe annet, en form for felles grunn - og jeg tror dette "felles" er den grunnleggende humanismen som underbygger både kristendom og humanetikk.

Gå til innlegget

Det er ingen konkurranse

Publisert rundt 6 år siden

Human-Etisk Forbund er mye mer enn kranglefanter som meg, Lars Gule og Jens Brun-Pedersen. Human-etikere er helt normale, slik som kristne er det.

Det er fint at teologer og biskoper interesserer seg for oss i Human-Etisk Forbund. De har tydeligvis behov for bedre forståelse av humanetikken som livssyn.

Biskop Atle Sommerfeldt mener humanetikerne framstår som aggressive, og er bekymret for vår selvinnsikt. Ja, vi vil ikke engang godta skolegudstjenester! Hadde han enda sagt «kranglevorne», så hadde det passet bedre. Men hva da med Torkel Brekkes ordbruk: «humanetikere er parasittiske» (Vårt Land 29.05.). Dialogisk holdning, biskop Jørgensen?

Det blir å snu ting på hodet at humanetikken omtales som et reduksjonistisk livssyn. Det er jo motsatt - det er religionene som står for et ekstrapolerende livssyn. Humanetikken har en bunnsolid verdiplattform - den mest solide av dem alle, den vi deler med alle andre livssyn: De grunnleggende humanistiske verdier (gjerne slik Dag Hareide ville formulert dem), det dobbelte gjensidighetsprinsippet, respekten for menneskeverdet og menneskerettighetene. Dette er den felles plattform vi alle kan enes om i kraft av å være mennesker. Det er oppå denne, og utover, hinsides erkjennelsens yttergrenser, at religionene bygger sine teologiske konstruksjoner.

Dét får være de religiøses egen sak. Jeg er som humanetiker godt fornøyd med at jeg kan møte kristne og andre medmennesker på like fot: Føre en rasjonell dialog, anvende mitt sanseapparat og mine følelser, mitt intellekt og mine erfaringer, bruke min empati i et forsøk på å bygge bro mellom meg selv og alle de andre selv-ene som verden består av.

Jeg liker også at vi i vårt samfunn er blitt enige om å samhandle med hverandre på rasjonelt, omsorgsfullt og ærlig vis - så langt vi får det til. Selv om mange av oss har ulike religiøse ståsteder, ordner vi samfunnet vårt først og fremst gjennom et ikke-religiøst, humanistisk og naturvitenskapelig tankesett. I det siste ligger ikke minst å stille seg kritisk til vitenskapen - -erkjennelsen av usikkerheten, heller enn dyrking av skråsikkerheten.

Kranglefanter.Jeg kjenner ingen humanetikere som virkelig har et rent biologisk perspektiv på mennesket, altså at man ser på mennesket som en maskin på linje med en plante. Kanskje noen sier slikt for å kjekke seg i nettdebatter.

Men humanetikken er mer enn noen profilerte kranglefanter som Lars Gule, Jens Brun-Pedersen og meg selv. I tillegg til Human-Etisk Forbunds (HEFs) 80.000 medlemmer (bare en brøkdel av disse deltar aktivt i HEF) sier om lag en tredje- del av nordmenn at de lener seg mot det sekulære, humanistiske livssyn. Alle disse bidrar til å definere hva humanetikk er.

HEF - en sekt? Der de fleste av medlemmene aldri møter opp, der nesten ingen regler gjelder, der seremoniene er frivillige og åpne for utenforstående? En sekt uten dogmer, uten presteskap, uten straff for de som slutter eller belønning for de som slutter seg til? HEF ligner Kirken i at vi har et problem med lav deltagelse. Men i motsetning til Kirken består HEF av overbeviste humanetikere - langt flere sympatiserer med HEF enn de som faktisk står i våre lister.

Alle mennesker trenger seremonier. Også vi humanetikere liker å markere viktige livshendelser sammen.

Som alle andre bygger vi på de som har gått før oss - frimodig plukker vi opp tradisjoner vi liker, og forkaster de som ikke appellerer til oss. Kall oss gjerne parasitter - men har ikke vi penere ord om dette at vi kan lære av hverandre og gjøre hverandre bedre?

HEF beskrives som kirkefiendtlig og reaktivt. Vel, mange av oss har opplevd utestengelse og press fra det norske kristne majoritetssamfunnet. Jeg synes faktisk at skoleunger skal slippe forkynnelse i skoletida, og basert på mine egne erfaringer er det ingen god løsning med fritak heller.

Jeg, og andre humanetikere, er ikke «annerledes» bare fordi vi ikke har noen gudstro. Vi er helt normale, slik også de kristne er det. Ja, faktisk har vi dette felles, de religiøse og vi, at vi alle sammen er mennesker. Vi burde kunne møtes på dette felles humanistiske verdigrunnlaget som er bunnplanken i det norske samfunnet, og bærebjelken for enhetsskolen.

Fremveksten av et sekulært Norge kan gi inntrykk av et konkurranseforhold mellom «det gamle», Kirken, og «det nye», HEF. Men det er ingen konkurranse.

Humanetikken er ikke et alternativ til kristendommen - den er et selvstendig livssyn for de som ikke trenger en gud.

Gå til innlegget

Frp – for eller mot aktiv dødshjelp?

Publisert over 6 år siden

Dødshjelpsvedtaket i 2009 var altså en glipp, ifølge Siv Jensen. Jeg håper hun sørger for at landsmøtet i år behandler dette alvorstunge spørsmålet med større omhu.

Fremskrittspartiet vedtok i 2009 å gå inn for legalisering av aktiv dødshjelp. Dette vakte sterke reaksjoner, ikke minst blant kristne velgere, og et flertall av partiets egne stortingskandidater erklærte at de ikke kunne stemme for aktiv dødshjelp.

Partileder Siv Jensen la saken i «stabilt sideleie» og omtalte landsmøtets vedtak som et «arbeidsuhell» (Vårt Land, 13.05.2011). Debatten etter landsmøtevedtaket avslørte da også store kunnskapshull hos partiledelsen – når det gjelder hva som er og ikke er aktiv dødshjelp, hva som er faglig forsvarlig dødsomsorg, og hvordan dette er regulert etter gjeldende norsk lov. Interessant nok lot det til at partiets holdning til aktiv dødshjelp til dels bygget på et misvisende oppslag på Wikipedia, noe som omtales i radiodokumentaren «Cowboy og wikipedianer» (NRK P2, 11. mai 2013). 

Ut – og inn. I første og andre utkast til Frps prinsipprogram for 2013-2017 var punktet om aktiv dødshjelp tatt ut – men i det endelige utkastet før landsmøtet i slutten av mai står det: «Frihet til å bestemme over eget liv betyr også at man bør sikres retten til en verdig død. Fremskrittspartiet vil derfor i noen situasjoner tillate aktiv dødshjelp regulert av et strengt lovverk.»

Det er lett å være enig i at alle bør sikres en verdig død. Dét handler imidlertid mest om god symptomlindring, god dialog med pasient og pårørende, og en bruk av livsforlengende behandlingstiltak som samsvarer med pasientens ønsker. Jeg håper at Frp (i motsetning til i 2009) nå er klar over at god smertelindring ikke dreper pasienten – problemet er heller at døende får for lite morfin. At det å kutte ned på væske- og næringstilførsel til døende pasienter er skånsomt, og ikke fører til at de sultes og tørstes til døde. Jeg håper de har blitt klar over at det er legen, ikke de pårørende, som tar den tunge beslutningen om å begrense livsforlengende behandling. Riktig kunnskap er avgjørende for at politikerne skal kunne lage gode lover.

Utydelig. Fremskrittspartiet vil, som de fleste andre tilhengere av aktiv dødshjelp, at dette skal være regulert av et strengt lovverk. Det skal bli interessant å høre hvordan de tenker seg dette. Ingen, verken i Norge eller i landene som i dag tillater aktiv dødshjelp, har klart å komme opp med et lovverk som regulerer dette på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte.

Den nederlandske eutanasiloven opererer med sterkt subjektive kriterier for når aktiv dødshjelp er legalt, og har ført til jevnt økende bruk av eutanasi (2010-tallene tilsvarer at ca. 1300 nordmenn årlig skulle fått aktiv dødshjelp). Oregon-modellen fra USA er sterkt urettferdig; den nekter dødshjelp til de som ikke kan svelge eller som har en stasjonær tilstand – de som skal leve i årevis med lidelse og hjelpeløshet.

Dødshjelpsvedtaket i 2009 var altså en glipp, ifølge Siv Jensen. Jeg håper hun sørger for at landsmøtet i år behandler dette alvorstunge spørsmålet med større omhu. For det er vel ikke i Frps interesse å være utydelige på om de er for eller mot aktiv dødshjelp?

FØRST PUBLSERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 21.05.2013

Gå til innlegget

Høyre valgte sortering

Publisert over 6 år siden

Høyres landsmøte gikk i helga inn for at abortlovens kriterier for senabort skal holdes uendret. Men debatten forut for vedtaket viste hva Høyre mener er det viktigste: Nemlig individets frihet til å velge, også det å velge bort et unormalt foster.

Høyreledelsens forslag om å endre abortloven – som landsmøtet forkastet i helgen – ville neppe gjort så stor praktisk forskjell. Selv om paragraf 2c ble fjernet, så ville fortsatt alvorlig sykdom hos fosteret være en viktig faktor i beslutningen om kvinnen skulle få innvilget senabort. Mor livssituasjon og fosterets helse og omsorgsbehov er tett sammenvevd. Selv den mest ressurssterke kvinne kan komme i en vanskelig livssituasjon dersom hun får et sterkt funksjonshemmet barn.

Likevel kunne Høyre sendt et viktig signal gjennom dette vedtaket: En markering av at vi ikke ønsker oss et samfunn der dine medfødte egenskaper skal gjøre deg uønsket, ekskludert. Nå har i stedet Høyre sendt et annet, sterkt signal – ikke minst gjennom selve debatten på årsmøtet: Den slo fast at det er en kvinnes rett, ikke bare å bestemme om og når hun ønsker å få et barn, men også hva slags barn hun ønsker å sette til verden.

Igjen – det vil neppe ha store umiddelbare konsekvenser at dagens abortlov holdes uendret. Selektiv abortering og fosterdiagnostikk er aktuelt for nokså få tilstander, bare et fåtall fostre aborteres på grunnlag av sine egenskaper.  Men hva gjør dette med Høyres evne til å møte framtidens utfordringer? Antagelig vil det i et tidsperspektiv på 5-10 år være kommersielt tilgjengelig (f.eks. bestilt over internett) genetiske tester av fosterets DNA i mors blod. Dette vil medføre en eksplosjon i våre muligheter til å påvise defekter og avvik hos fosteret – av alle alvorlighetsgrader. Høyre har nå markert at det er den enkelte kvinne som har retten – og må bære byrden – med å avgjøre hvor lista skal ligge for hvor store avvik som skal aksepteres hos fosteret. Hvis partiet ikke klarer å sette en grense for den gravides råderett i 2013 – blir det noe lettere i 2023, når enda flere avvik vil kunne påvises?

For meg som er motstander av «sorteringssamfunnet», er det et paradoks at jeg selv helst ville ha fjernet paragrafen om «kvinnens livssituasjon». Slik at selektiv abort mest av alt handlet om nettopp fosterets egenskaper – og hva som var i fosterets beste interesse. Problemet med dagens abortlov er at den signaliserer at noen individer kan utgjøre en så stor belastning for sine omgivelser – foreldre, søsken, storsamfunn – at det er bedre for oss om de ikke blir til. Den gir foreldrene (og oss andre, gjennom presset vi utøver mot dem) en rett til å si at ”dette blir for mye, dette greier vi ikke”.

Jeg innser at dette gir kvinnen en form for råderett over hvilken livssituasjon hun vil bli satt i. Spørsmålet blir likevel hvor reell råderetten er – all den stund kvinnen er prisgitt samfunnets vilje til å stille opp og dele byrden. Samtidig innbærer dette at vi bruker samfunnets institusjoner til å abortere fostre hvis viktigste feil er at de har et for stort omsorgsbehov.

Jeg har selv sett hvordan de sliter, familier der noen er syke eller har ekstra omsorgsbehov. Ingen kan moralisere eller mene noe om hvor mye de bør tåle – og noen ganger blir det mer enn et menneske kan klare. Men det er da heller ikke bare de nærmeste som skal bære børa – vi bør alle kjenne vekten mot skuldrene våre. Valget om å ha et inkluderende samfunn, med plass for alle uansett hjelpebehov – det er et valg vi har gjort i fellesskap. Da må også vi medborgerne være villig til å yte, til å ofre, til å dele på kostnadene et slikt samfunn fører med seg.

Men jeg frykter vi går mot et kaldere samfunn, der hver og en av oss får seile sin egen sjø. Et samfunn der solidariteten er svekket, der viljen til omsorg bare strekker seg noen få ledd ut fra en selv. Ja, et samfunn der det kan bli brukt mot deg at du krever mer omsorg enn du er i stand til å yte tilbake. Høyres vedtak er forståelig, gjenkjennelig, tidsriktig – dessverre. Nok en gang ser vi hvor vanskelig det er å stå i mot bioteknologien, den forlokkende kunnskapen, mulighetene til å kunne velge. Nok en gang må menneskeverdet gi tapt i kampen mot individets frihet. Høyre står stille – men glir sakte mot sorteringssamfunnet.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land fredag 10.5.2013

Gå til innlegget

Sykehuspresten

Publisert over 6 år siden

Sykehusprestens rolle kan være omstridt. Men bør vi - i Stålsettutvalgets ånd - løse dette med å innføre livssynsspesifikke pasientveiledere for et hvert livssyn?

Som humanetiker ønsker jeg meg helst et livssynsnøytralt samfunn, der det religiøse evt. er noe man forholder seg til på privaten. Jeg ser "ironien" i at et slikt livssynsnøytralt samfunn på ett vis kan ses på som ikke-nøytralt - fordi det ville favorisere oss som er humanetikere. Humanetikken er det livssynsnøytrale livssyn, på et vis.

Fra barndommen husker jeg historier om de fæle sykehusprestene. Om det var sant eller vandrehistorier, vet jeg ikke. Men det gikk bl.a. på at prestene vandret rundt som misjonærer blant syke, svake og forvirrede pasienter, og prøvde å utnytte dødsangsten som sykdom førte med seg til å vinne noen over til Jesus.

Som voksen sykehuslege har jeg fått et mer nyansert syn. Jeg har møtt endel sykehusprester - noen av den gamle sorten, men mange med en annen og mer humanistisk innstilling. Jeg blir ofte involvert i vanskelige pårørendesamtaler knyttet til kritisk syke og ofte døende pasienter, og noen ganger også konflikt-pregede situasjoner der helsepersonell og pårørende er uenige. I slike situasjoner har jeg ofte opplevd at sykehuspresten kan være en nyttig figur - en mellommann mellom oss helsearbeiderne og pasient/pårørende. Nettopp det "absurde" i at det plutselig dukker opp en prestemann kan bidra til å skape et slags "rom" for dialog, et brudd i den fastlåste situasjonen. At det er akkurat en prest som kommer, betyr kanskje ikke så mye. Men så lenge han holder seg for god til å ta Jesus med på kjøpet, så kan presten altså fylle en viktig rolle.

Det kan godt tenkes at imamer og humanetikere og buddhister kunne fylt den samme rollen, like godt som prester. Men jeg er litt enig med teologene her: I så fall krever det skolering, og i tillegg opparbeidelse av denne auraen av "annerledeshet", både utenfor/innenfor-het, ro og verdighet, som prestene har brukt århundrer på å skape. Hvorvidt det er mulig, og praktisk nyttig, med humanetikere i en slik rolle, det er jeg faktisk usikker på. Jeg har forøvrig hatt noen opplevelser av at presten også kan være nyttig i møtet med muslimske pasienter - og sant og si er det kanskje særlig de som har behov for åndelig støtte i møtet med et moderne, humanistisk-rasjonalistisk norsk helsevesen.

Når det gjelder det mer generelle behovet for åndelig støtte, så steiler jeg litt ved tanken på at dedikerte humanetiske og diverse andre livssynsspesifikke veiledere skal inn på sykehusene. Jeg har selv bittelitt erfaring med pasientrollen, og stor erfaring som lege. Jeg mener absolutt at sårbare pasienter trenger åndelig støtte i vanskelige situasjoner - men for det meste handler dette om psykologisk støtte og veiledning, hjelp til mestring. Dersom jeg selv kommer i en krise ville jeg mye heller snakke med en psykolog enn med "sykehushumanisten".

Jeg innser at vi er forskjellige her - noen ville sikkert satt pris på å få en god samtale med en humanist ved sykesenga. Men dette blir fort et spørsmål om penger og organisering - og da ville jeg som helsearbeider heller prioritere et godt utbygd system med psykologer og psykiatriske sykepleiere på sykehusene. De kan gi EKTE humanetiske tjenester - altså bygget på mennesket, dets psyke, sansning og erfaringer. For det er jo det menneskelige som er grunnlaget for humanetikken - det nakne mennesket avskrelt for ideologi, fordommer, overtro og gudebilder.

For HEF tenker jeg at vi også skal tenke over - hva er viktigst? At vi får markert vår posisjon og mektighet gjennom noen symbolske sykehushumanister, eller det reelle behovet til syke og sårbare mennesker? Husk at det vi kritiserte de "gamle" sykehusprestene for var nettopp at de satte SIN religion og hensynet til den, ønsket om misjonering, over pasientens behov. La oss ikke gå i samme fella.

"Humanetikkens seier" på dette området ville etter mitt syn være at de livssynsspesifikke veilederne forsvant og ble erstattet med psykologer (for ikke å snakke om leger med evner og interesse for å snakke med sine pasienter!!!). Men jeg synes faktisk ikke sykehusprestene er de som fortjener å bli kastet først og mest brutalt ut på historiens søppelhaug.

(Innlegget ble først publisert på fritanke.no, som en respons på dette oppslaget).

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3620 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2554 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1869 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1716 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1644 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere