Morten Andreas Horn

Alder: 51
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Ugreit med skolegudstjenester

Publisert nesten 7 år siden

Syv av ti synes skolegudstjenester er greit, ifølge Vårt Land. Greit for hvem?

Det er flott at majoriteten er så skjønt enige om at det må være OK å undertrykke minoriteten. For det er vel dét meningsmålingen som Vårt Land brakte 12. desember, viser. «Ingen har vondt av å høre Guds ord,» sies det. Og «det er jo bare å be om fritak».

Dersom kristendommen hadde vært en ydmyk og snill religion, som konsekvent fremmet toleranse og åpenhet for alle slags personlige valg – da hadde det kanskje vært mindre strid rundt den i dag. Men slik har det ikke vært: Historisk har kristendommen i for stor grad stått for fordømmelse og utstøtning av folk som har vært annerledes, ikke passet inn. Selv i dag bruker Kirken mye krefter på en helt urealistisk og meningsløs kamp mot å akseptere at noen av oss er homofile. 

Spre ordet. Kristne har også vist at de ikke bare er fornøyd med å høre Guds ord – de insisterer også på å spre det. Denne misjonsiveren gjør kristendommen til et vanskelig livssyn å dele hus med. «Vis nå litt romslighet – la oss få rope ut vår religion i og forsøke å omvende deg.» Det er en underlig retorikk. De svake, minoriteten, de som er fornøyd med å sitte rolig i sitt hjørne – de avkreves sjenerøsitet fra en ekspansiv, sterk og støyende majoritet. 

I samfunnet vårt kan alle holde seg med det livssyn de vil, og leve det ut i den utstrekning de ønsker – dog innenfor de demokratiske rammer. Vi kan for eksempel diskutere om vi kan tillate at ikke-samtykkekompetente guttebarn utsettes for kirurgiske inngrep uten klar medisinsk indikasjon, bare på grunn av foreldrenes tro. Du kan kle deg i de religiøse klesplagg og attributter du måtte ønske – men du må du likevel respektere arbeidsgivers krav til kleskode. 

Nøytral. Staten vår, derimot, må være livssynsnøytral. Staten krever lydighet av alle borgere – og har til gjengjeld et ansvar for å beskytte oss alle. Staten kan ikke, hvis den vil beholde sin legitimitet og oppslutning, forskjellsbehandle innbyggerne på grunnlag av for eksempel livssynstilhørighet. Dette er også en menneskerett – å slippe å bli diskriminert på bakgrunn av livssyn. 

Staten kan, dersom det er formålstjenlig, legge til rette for religionsutøvelse i skoletida. Spørsmålet er hvor lurt det er. Norsk skole har vært brukt som et redskap for å samle folket om et felles mål, felles identitet. I økende grad ser vi nå at religion og livssyn er noe som splitter mer enn det forener. De kristne i Norge er en skrumpende majoritet. De sekulære er på frammarsj, og i tillegg blir andre livssyn som katolisisme og islam stadig sterkere minoriteter. Det er vanskelig å skjønne at skolen, eller staten, tjener på at elevene deles opp i sine respektive livssynsgrupperinger på denne måten, og særlig ikke når det skjer på symboltungt vis oppunder de store høytidene. 

Uforståelig. For oss som – ennå – utgjør en livssynsminoritet i Norge, er det vanskelig å akseptere. Jeg er riktignok humanetiker, men jeg er mer nordmann – og aller mest er jeg menneske. Det er uforståelig at mine barn, for å slippe å utsettes for kristen propaganda, skal sendes på gangen eller måtte få spesialundervisning. Mine unger er helt normale barn, og de kommer fra et hjem med et helt ordinært livssyn – et sekulært, humanetisk livssyn, hvor vi dyrker akkurat de samme verdier og holdninger som ligger til grunn for det norske samfunnet. For oss, som for de kristne, er nestekjærlighet og gjensidighetsprinsippet de viktigste leveregler. 

Bli merket. Som guttunge i Bærum på 70-tallet fikk jeg fritak fra kristendomsundervisning, og etter hvert alternativ livssynsundervisning. Jeg var glad for det, for det føltes feil for meg å delta i kristendomsundervisningen (selv om jeg likte godt å pugge salmevers!)

Men det å bli merket som annerledes, bli holdt utenfor det store fellesskapet – det er noe ingen barn trenger. Kanskje kan det styrke og herde personligheten. Men oppveksten er tøff nok som den er – vi trenger ikke enda en ting som kan bidra til å stigmatisere barn som er litt annerledes. Særlig ikke når det dreier seg om noe så privat og subjektivt som livssynet vårt. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14. 12. 2013


Gå til innlegget

Ørnen tek ikkje unga

Publisert rundt 7 år siden

Ap er ørnen i norsk politikk. Vi trenger at Ap-politikerne engasjerer seg i verdispørsmål. Nå har den gyllen sjanse til å gå selvkritisk gjennom eget program.

Aps partisekretær Raymond Johansen vil (Vårt Land 21. oktober) at Arbeiderpartiet skal bry seg mer om verdispørsmål. Det er bra – og på høy tid! Jeg skrev i sommer at «KrF er en ulykke for norsk politikk» – fordi partiet har tatt monopol på verdisakene. Men det var like mye en kritikk av at venstresiden har abdisert fra verdikampen og overlatt den til kristenfolket.

Ap har de siste årene bidratt til store endringer i hvordan vi snakker om verdispørsmål i Norge, især når det gjelder abort, reproduksjon og bioteknologi. Det mest oppsiktsvekkende er forslaget om et offentlig tilbud om tidlig fosterdiagnostisk ultralyd til alle gravide – et program som ikke vil gi noen klar helsegevinst, men som gi alle gravide muligheten til å påvise tegn til Downs syndrom og andre kromosomavvik hos fosteret. Vi vet fra før, og erfaringen fra Danmark bekrefter, at de fleste gravide velger abort i en slik situasjon. 

Færre med Downs. Aps forslag vil få én klar effekt: Nemlig at det fødes færre barn med Downs syndrom i Norge. Ikke alene som et resultat av tusenvis av foreldres valg, men også fordi den norske stat bruker knappe helseressurser til å legge til rette for denne bortsorteringen av fostre med Downs syndrom. Samtidig som andre deler av svangerskapsomsorgen sliter med ressursmangel, ikke minst i distriktene. 

Det er på ett vis greit nok dersom Ap mener at kvinner må få mulighet til å sjekke om fosteret har Downs syndrom, og abortere det om så er tilfelle. Store deler av folket er enig, skal vi tro meningsmålinger og kommentarfeltene. Det som er ugreit, er at Ap har nektet å forholde seg til at nettopp dette vil bli effekten av tiltaket de gikk inn for. De har tviholdt på at «tidlig ultralyd redder liv» – til tross for at ingen slik helsegevinst er dokumentert. Også nå nekter Raymond Johansen å forholde seg til hva som vil bli resultatet av Aps ultralydprogram: Et samfunn som bruker fellesskapets redskaper til å sortere bort barn med Downs syndrom. Hva er det – om ikke et «sorteringssamfunn»?

Aldri svart. Jeg har i flere innlegg i Dagsavisen utfordret Ap på dette. De har aldri svart. Og ikke fordi de var opptatt med å skrive egne innlegg om dette. Nei, Ap har nesten helt avstått fra å delta i debatten om sorteringssamfunnet, bare latt som den ikke eksisterte. Det er ikke at Ap har «feil meninger» som er problemet – men at partiet ikke har villet vise fram og diskutere sine meninger. 

Man trenger ikke lage stråmenn for å finne «kristenfundamentalister» som vil bruke tidlig ultralyd eller reservasjonsadgang for leger som startskudd for en omkamp om abortloven. KrF bidrar litt til dette, fordi de ikke klarer forsone seg med at abort er og vil forbli tillatt i Norge. Men Ap har valgt å rette skytset mot disse enkle målene, i stedet for å gå inn på det som er de reelle motforestillingene. Fagfolk har lenge forsøkt å fortelle politikerne at tidlig ultralyd er gårsdagens teknologi. Og dersom reservasjonsadgangen fjernes i dag – da frykter vi morgendagens politikk, dersom for eksempel aktiv dødshjelp blir legalisert. 

Merkelig. Ap har i spørsmål om assistert befruktning ensidig fokusert på foreldrenes ønske om – og rett til – å få egne barn. Det er et godt og nestekjærlig utgangspunkt. Men så merkelig at ikke Ap ser at det er barnet, ikke foreldrene, som er den svake part her. Barns behov til å kjenne sitt genetiske opphav er blitt avfeid. I stedet har Ap argumentert ut fra en absurd likestillingsretorikk – menn og kvinner kan aldri bli fullt likestilt så lenge mora har livmora. Og hvordan kan Ap, i et slikt likestillingsperspektiv, stå fast ved forbudet mot surrogati dersom eggdonasjon først blir tillatt? 

Ap er ørnen i norsk politikk. Vi trenger at Ap-politikerne engasjerer seg i verdispørsmål. Nå har den en gyllen sjanse: Kortene er kastet, de blåblå har overtatt regjeringskontorene. Nå, endelig, må det være lov å gå selvkritisk gjennom eget program, og meisle ut en etisk bærekraftig politikk for fremtiden. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.10.2013

Gå til innlegget

En annen slags kunngjøring

Publisert rundt 7 år siden

Kunngjøringen handler om at jeg i framtiden vil avstå fra deltagelse i debatter som handler om asyl- og innvandringspolitikk, rasespørsmål, sivilisasjonsstrid og kulturkonflikter.

Jeg har i lengre tid (og før den beklagelige episoden med Jarl Hanni Afsar) begynt å tenke på at jeg bør holde meg unna debatter som handler om asyl- og innvandringspolitikk, rasespørsmål, sivilisasjonsstrid og kulturkonflikter.

Hovedårsaken er at disse debattene får fram sider ved meg som jeg ikke trives med. Jeg blir sint, klarer ikke se noe positivt i mine motstanderes innlegg, får lyst til å "sette dem på plass", blir hevngjerrig. Dels som respons på, og i et samspill med, samme mønster hos mine motstandere, dels antagelig fordi dette er noe som også ligger i meg selv. Men jeg har andre sider jeg heller ønsker å dyrke: Jeg ønsker å framstå, å være, mest mulig fredsæl og munter, om ikke annet så i hvert fall forsøke å finne gullkorn hos min motstander, dyrke de gode debatter der vi nærmer oss hverandre, oppnår større enighet eller i hvert fall forståelse for hverandre.

Innvandringsdebatter o.l. utløser ofte sterke følelser, medfører harde karakteristikker, og avdekker avgrunner av meningsforskjeller mellom debattantene. Også jeg preges av dette, og i kjølvannet av slike debatter (typisk her på Verdidebatt.no) er det ofte jeg angrer på at jeg deltok. Ikke fordi jeg ikke står for det jeg har skrevet, men fordi jeg tenker at det ikke var nødvendig å dele det, formidle det utad. Jeg kan føle sterkt sinne mot de som framfører mer eller mindre åpenlyst rasistiske holdninger, eller de som spiller på det vi kan alle "white supremacy" (alternativt norsk overlegenhet). Men dette sinnet er ikke nyttig for noe; ikke bra for meg selv, ikke bra for motstanderne, ikke bra for debatten. Jeg har erkjent at jeg har store vansker for å debattere disse spørsmålene på en rolig, rasjonalistisk og høflig måte. Det at mange av mine med- og motdebattanter også har det på samme måte (enten de erkjenner det eller ei) gjør ikke saken bedre - tvert om bidrar det til den negative opplevelsen jeg sitter igjen med.

Disse debattene blir ofte av ytterst lav kvalitet. F.eks. de ferske trådene startet av Anfindsen og Avnskog, som er rene parader av ikke bare vrangvillig tolkninger, men også direkte feilsiteringer og ignorering av svar, absurde påstander om at "du mener vel at..." etc. Dette gjør at debattene aldri kommer noen vei, men blir stående og spinne i en evig syklus av gjensidige beskyldninger - og økende amperhet, noe i hvert fall jeg ikke har godt av.

Jeg opplever at det som går igjen er en nesten totalt manglende vilje til å (forsøke å) se saken fra motpartens synsvinkel, tolke i beste mening, lete etter de gode argumentene hos motparten. Dette gjelder ikke bare mine meningsmotstandere (selv om det i høyeste grad gjelder også dem!), det gjelder nok også meg og mange av de som er enige med meg.

Og den tilgrunnliggende årsaken er nok at vi er så voldsomt og helt uforsonlig uenige om kjernespørsmålene - en uenighet som ikke skyldes at saken ikke er godt nok opplyst. Men antagelig en uenighet av typen "vi får bli enige om å være uenige", og så får vi rett og slett gå til avstemming. Jeg føler meg relativt trygg på at "min side" vil vinne disse avstemningene i overskuelig framtid, enten vi debatterer dette på Verdidebatt.no eller ikke.

Jeg mener det ikke går an å snakke om raser blant menneskene, at det ikke er mulig å avgrense og definere folkegrupper, kulturer eller sivilisasjoner på en slik måte at de lar seg stille opp ved siden av hverandre og sammenligne. Jeg mener (og har forsøkt å argumentere for) at uansett hvordan man forsøker, så oppstår det problemer:
- hvem skal inkluderes i gruppa man vil studere, hvem skal inkluderes?
- hvilke egenskaper skal man sammenligne, og med hvilke metoder?
- hva gjør man med de individene som havner i overgangssonen mellom to grupperinger?
- hvordan forsvarer man utvalget av enkelte egenskaper, hva er viktig og relevant?

Det er liten tvil om at endel egenskaper klumper seg sammen, slik at vi langt på vei kan få en følelse av at "slik er nordmenn", "slik er humanetikere", "slik er vi i familien vår". Men dersom man konstruerer slike grupper, så vil man finne at de er heterogene (stor indre ulikhet), og at forskjellene innad i gruppene kan være like store som forskjellene mellom grupper. Selv om noen individer kan føle stor tilhørighet til gruppa, og tilsynelatende være "typiske eksemplarer" for gruppa, så vil en hver gruppe bestå av individer i randsonen, som har mye til felles med andre, overlappende grupper.

Dersom man skal konstruere slike grupper og studere dem (f.eks."nordmenn" vs. "pakistanere") vil det med nødvendighet måtte gjøres en kunstig avgrensning, som skaper et feilaktig inntrykk av forskjeller og likheter. Eksempelvis er det sikkert sant at et flertall av nordmenn regner seg som kristne - men vi er jo like mye nordmenn vi som er humanetikere. Og selv om et flertall av pakistanere er muslimer, så er likevel endel pakistanere ikke-muslimer. Enda viktigere: Det varierer i relativt stor grad hva det faktisk betyr å være "muslim", for de som havner i kategorien "pakistanske muslimer".

Gruppetenkning er vanlig blant oss mennesker, men det er logisk og intellektuelt et falsum. Gruppetenkning forutsetter at det er en slags magisk forbindelse mellom mennesker, som gjør at de hører sammen med hverandre og skiller dem fra resten av menneskeheten. Realiteten er at vi alle er unike enkeltindivider, og selv om vi kan operere med forsamlinger av mennesker som gir mening for oss selv, oss som inngår i dem, så blir det feilaktig dersom vi prøver å tvinge andre mennesker inn i grupper. Særlig dersom vi bruker grupper med negativ valør, eller forbinder grupper med negative egenskaper.
Det er sant at alle fengselsinnsatte er dømt for å ha gjort noe kriminelt - men det betyr ikke at alle fanger har gjort noe galt. Noen av dem er kanskje uskyldig dømt, og det gale de har gjort varierer voldsomt. Og vi skal ikke langt unna Norge før selve kriteriet om å ha fått en fellende, rettslig dom kan mangle. Selv i Norge sitter endel i uberettiget, langvarig varetekt.

Dette at "gruppetenkning er feil" er åpenbart for meg, nesten et aksiom. Selv om jeg garantert går i fella, stadig vekk, og hengir meg til gruppetenkning. Utfordringen i innvandringsdebatten - slik jeg ser den - er at motstanderne ikke bare henfaller til gruppetenkning, de nærmest dyrker den. Slik opplever jeg i hvert fall det - og det er denne opplevelsen som fører til denne enorme frustrasjonen, som av og til slår over i sinne.
Men jeg har nå erfart, med all mulig tydelighet, at det ikke hjelper at jeg påtaler dette med gruppetenkning og logiske feilslutninger. De jeg debatterer med er ikke mottagelige for mine innspill - og det kan tenkes at det i hvert fall delvis skyldes formen min kritikk kommer med. Men her kommer vi til den andre utfordringen: Jeg makter rett og slett ikke diskutere begrensning av innvandringen, spørsmål om vi i Norge, Vesten eller kristenheten er bedre enn andre - uten at formen min blir sint og skarp, ofte latterliggjørende.

Det strider så fundamentalt mot hva jeg holder som verdifullt, dette at vi i rike Norge skal tviholde på godene og sperre andre ute. Jeg er så grunnfestet i min tro på at alle mennesker er like gode, at jeg ikke takler å høre argumenter om at kanskje vi i Norge er hakket bedre. Jeg har bestemt meg - enten det er rasjonelt eller ei (selv om jeg faktisk har en rasjonalistisk begrunnelse for det!) - at alle mennesker er like mye verd, og jeg vil aldri godta forslag om at det skulle være annerledes.
Men - dette vet jeg jo nå. Jeg vet at jeg ikke klarer å høre på innvandringsskeptikerne uten å bli sint. Og derfor er det bedre både for meg og for dem at jeg heller styrer unna slike debatter.

Antagelig oppleves jeg på samme måte av de som er uenig med meg. Jeg tenker at vi i disse spørsmålene har to stykker ekko-kammere, der de to leire bare repetetivt bekrefter og gjentar sine egne standpunkter, uten egentlig vilje til å lytte til motparten. Og når disse to ekko-kamrene legges oppå hverandre, slås sammen - da oppstår denne forferdelige dissonansen som altså bringer meg ubehag og får meg til å bli en annen enn den jeg har lyst til å være.

-------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg vil derfor forsøke, etter beste evne, å holde meg unna denne type debatter på verdidebatt.no og andre steder. I stedet vil jeg fokusere på de debattene - aller helst dialogene - som jeg føler bringer meg framover som menneske, eller hvor jeg har noe å bidra med. Det handler om (gjerne friske!) debatter rundt livssynspolitikk, menneskeverd, medisinsk etikk og bioteknologi.
Dersom noen synes det er ufattelig pompøst og selvhøytidelig å komme med en slik majestetisk kunngjøring, så har de jo selvsagt rett i det. Det mest fornuftige hadde vært å bare pakke kofferten rolig og diskre, og forlate konferansen man ikke hadde utbytte av. Det er bare det at jeg alt har deltatt så mye, etterlatt så mange spor (delvis møkkete...), at jeg ofte opplever som i Anfindsens tråd: At jeg plutselig virvles inn i debatten igjen, og så har vi det gående. Med denne engangs-erklæringen gjør jeg det klart at jeg (forsøksvis) ikke vil delta mer, uansett hvordan det måtte brenne i fingrene.
Det betyr at det er fritt fram for å sitere meg, fortolke meg, forvrenge meg, tillegge meg absurde påstander ("En konsekvens av Horns motvilje mot å opphøye seg til dommer over andre kulturer, er at han tydeligvis må mene at brudd på menneskerrettighetene er fullt akseptabelt, og at de som bor i landet sannsynligvis er fornøyd med det.", Avnskog), uten at jeg vil ta til motmæle. Kanskje jeg vil legge inn en lenke til dette innlegget.
Det betyr også at de som er uenige med meg står fritt til å triumfere eller hovere. Jeg kan ikke hindre dem i det. Men, jeg er som man forstår ikke enig.

Jeg vil heller ikke delta i noen debatt etter dette innlegget, selv om alle selvsagt står fritt til å diskutere og fortolke det som de selv lyster. Fra nå av vil jeg konsentrere meg om debatter der jeg - om jeg klarer det - kan gi mer konstruktive og positive bidrag. Mer som en ekte Happy Man, om du vil.

Gå til innlegget

Å leve uten klare svar

Publisert rundt 7 år siden

Min humanetikk utgjør et puslete livssyn. Derfor må jeg selv ta ansvar

I denne spalten vil jeg skrive mye om humanetikk. Men hva er nå egentlig det? Store Norske Leksikon beskriver humanetikk som ” et verdslig livssyn som omfatter en humanistisk, rasjonalistisk og etisk holdning”. 

Fine ord. Men hva betyr de egentlig, i praksis? Hvem kan fortelle meg hva humanetikken består i?

Jeg kunne spurt humanetikkens ”grunnleggere”, slik som min bestefar Kristian Horn og hans meningsfeller. Men de fleste av dem er døde nå, og tekstene deres avspeiler deres syn på humanetikken, fra den gang. Ikke alt er like relevant for meg som lever i dag. 

Jeg kunne spurt dagens ”ledende humanetikere”, og fått mange gode innspill på hva humanetikk kan være. Men igjen – de er farget av sitt personlige syn, sine egne erfaringer. Og de er ikke guruer eller profeter. Akkurat som meg er de bare enkeltmennesker, med de begrensninger det gir. 

Jeg kunne spurt Human-Etisk Forbund (HEF) om hvordan den organiserte humanetikken definerer livssynet sitt. Men HEF inkluderer bare en brøkdel av alle de mennesker som i Norge anser at deres livssyn er humanetisk, sekulært. Og i likhet med Den norske kirke består HEF av en liten kjerne av aktive medlemmer som styrer med vedtekter og uttalelser – de fleste humanetikerne i HEF deltar ikke i utformingen av humanetikken. 

Humanetikken tar utgangspunkt i mennesket – men det mennesket er ikke Kristian Horn, Levi Fragell eller Kristin Mile. Det ”humane” i humanetikken handler om meg – og om alle andre mennesker. Humanetikken har ingen overgripende struktur som vi humanetikerne ”bekjenner oss til”. Den postulerer ikke at det eksisterer noe over-menneskelig som styrer oss og som vi skal få inspirasjon og retning fra. Humanetikken handler om at jeg er ett menneske, ett individ – og der står jeg. Alene ansvarlig for mitt livssyn og min etikk. Derfor finnes det ikke, egentlig, én humanetikk. Jeg har min humanetikk, alle andre humanetikere har sin egen. 

Jeg tror det også forholder seg slik med kristendommen, og alle andre livssyn. Selv om vi opererer med for eksempel protestantisme og katolisisme, så er likevel den aller viktigste undergruppen individet selv. Jeg har inntrykk av at alle kristne har sin personlige variant av kristendommen. De kan være inspirert av og bekjenne seg til bibeltekster og presters ord, slik jeg kan lære av kloke mennesker og gjøre deres tanker til mine egne. Men det skjer noe i det øyeblikket en idé går fra sitt opphav og inn i min hjerne: Den bearbeides , den settes i kontekst, og blir til min forestilling. 

Den humanetikk jeg kan uttale meg om er altså min humanetikk. Den utgjør et puslete livssyn, om jeg skal si det selv. Kjernen i min humanetikk er agnostisismen, som igjen henger sammen med rasjonalismen: Jeg tenker, spekulerer og forsøker å forholde meg rasjonelt til meg selv og virkeligheten jeg sanser og lever i. Men samtidig har jeg erfart, bitterlig, at mine sanser kan bedra meg, at mitt intellekt er skrøpelig og at jeg gang på gang tar feil. Det eksisterer, merker jeg, en slags erkjennelsens yttergrense. Jeg stanser der.

Mange definerer et livssyn som noe som ”gir svar på det store spørsmål i livet”. Men min humanetikk er på en måte motsatt: Dens styrke ligger i at den nettopp ikke gir svar – på spørsmålene ingen kan svare på. 

Dette gjør humanetikken til et vanskelig mål – for den som ønsker å stille den til veggs. Men det gjør den også dårlig egnet for den som vil bruke den som våpen. Ingen kan påberope seg humanetikken, enten man ønsker å skade eller hjelpe andre. 

Derimot tvinges man til å ta ansvar selv, og til å forholde seg rasjonelt til argumentene, de humanistiske verdiene. Heldigvis er dette en arena hvor alle vi mennesker, uavhengig av livssyn, kan møtes på like fot.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE «GJEST» LØRDAG 14.09.2013

Gå til innlegget

Ingen vil ha dødshjelp i Norge

Publisert rundt 7 år siden

I NRKs partilederutspørring 26.8 gjorde Siv Jensen det klart: Dersom Frp kommer til makten vil partiet ikke arbeide for legalisering av aktiv dødshjelp i kommende stortingsperiode.

 Dette er en viktig avklaring, og ikke minst mtp. samarbeidsklimaet på borgerlig side.

For tilhengerne av aktiv dødshjelp i Norge – meningsmålinger påstår at 70 % av oss er blant dem – er dette et tilbakeslag. Ikke bare fordi ingen norske stortingspartier nå arbeider for denne saken. Det er verre: Selv det populistiske og liberalistiske Fremskrittspartiet har innsett at det ikke er realistisk å legalisere aktiv dødshjelp, selv om det står i deres eget prinsipprogram – vedtatt i 2009 og opprettholdt i 2013.

Siv Jensen sa i 2009 at ”aktiv dødshjelp er lov i Norge om seks år”. Men der tok hun altså feil – vi vet nå at det eneste partiet som er for aktiv dødshjelp vil bruke sin makt til å opprettholde dagens situasjon, dvs. at aktiv dødshjelp forblir forbudt.

Der er imidlertid ikke rart om folk blir forvirret, for Siv Jensen selv og en rekke Frp-topper stemte for dødshjelpsvedtaket i 2009 og forsvarte det i mediene etterpå. TV2 er også forvirret – for i TV2s valgomat fører ”ja til aktiv dødshjelp” til at du blir anbefalt å stemme Frp. Tusenvis av norske velgere blir altså forledet til å tro at det vil fremme dødshjelpssaken å stemme Frp.

Frp har tidligere uttalt at ”i verdispørsmål stiller våre representanter fritt”, slik at selv om Frp som parti gikk inn for aktiv dødshjelp i 2009, så sto partiets representanter fritt til å stemme nei i Stortinget. Men dette gjelder vel andre veien også? Selv om Frp som parti ikke vil jobbe for aktiv dødshjelp i kommende periode, så må enkeltrepresentanter stå fritt til å fremme private lovforslag om dette, og evt. stemme for – med støtte i sitt eget prinsipprogram.

Kanskje får vi en justisminister Sandberg eller Vanebo i en blåblå regjering? Per Sandberg stemte for Frps prinsippvedtak, begrunnet i erfaringer fra egen familie. Ove Vanebo var dødshjelpssakens ”far” i Frp. Vil de bruke departementets ressurser til å ”konsekvensutrede” spørsmålet om aktiv dødshjelp? Hvordan vil de håndtere en dødshjelpssake som dukker opp i mediene?

 I Belgia ble aktiv dødshjelp legalisert i 2002, etter at parlamentet tilfeldigvis ble sammensatt slik at man ikke lenger var avhengig av kristeligdemokratene for å få flertall. Hva som kan skje i Norge, med et blåblått flertall, vet vi ikke. Vi får håpe Siv Jensen har rett i at hennes parti, hennes representanter, ikke vil arbeide for aktiv dødshjelp uten å ha et mandat for dette fra partiet og velgerne. 

 Dødshjelpstilhengerne bør gå i seg selv: Når aktiv dødshjelp er så populært i Norge, når det er slik et ”tegn til tiden” – hvorfor går da Frp tilbake på tidligere ansatser for å legalisere det? Frp er ikke redde for å foreslå uhyrlige innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken. Men dødshjelp blir for vanskelig for dem. Kan det tenkes – slik leger, jurister og etikere har påpekt gang på gang – at aktiv dødshjelp rett og slett er mer komplisert enn det unyanserte spørreundersøkelser kan tyde på? 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere