Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Prinsipper og dødshjelp

Publisert over 5 år siden

Hva er de viktige prinsipper i dødshjelpsspørsmålet? Taler de for eller mot en legalisering av aktiv dødshjelp?

Min personlige erfaring er at når folk vil snakke om "prinsippet" i dødshjelpsspørsmålet, så er det nesten alltid slik at de vil fram til at aktiv dødshjelp er prinsipielt riktig - og så gjenstår det bare noen formaliteter rundt implementering av en dødshjelpslov som juristene og politikerne kan ta seg av. Det blir meningsløst, synes jeg, fordi årsaken til at aktiv dødshjelp er forbudt i Norge og de fleste land ikke primært handler om en prinsipiell motstand - det skyldes at de praktiske problemene i forhold til avgrensning og kontroll fortoner seg som uoverstigelige. Men greit nok - la oss se på prinsippene da.

Det viktigste prinsippet ift. aktiv dødshjelp er dette: Ingen har lov til å ta livet av andre mennesker. Det er noen få kverulanter som vil diskutere dette prinsippet, forlanger en utredning av det. Jeg gidder ikke det, jeg bare slår fast: Du skal ikke slå i hjel.
Derimot kan det tenkes unntak fra dette prinsippet: I rent selvforsvar vil mange mene at du kan ta liv - så sant det virkelig trengs. Mange støtter soldaters rett til å ta liv i en krigssituasjon. I Norge har vi i mange tiår vært klare på at vi ikke godtar Statens rett til å ta livet av forbrytere, selv om det nok er en del blant oss som støtter dødsstraff likevel.

Mange mener også at det kan være riktig å ta livet av en pasient, forutsatt at den som gjør det er lege, og den som blir drept er alvorlig syk, lider uutholdelig og uttrykkelig ber om å bli tatt livet av. Men er dette et "prinsipp"? Vel, slik jeg ser det handler det mer om et unntak fra prinsippet om at vi ikke skal ta liv.

Hvis dette unntaket skal utgjøre et prinsipp i seg selv, da må det defineres klart hvilke situasjoner dette gjelder for. Hvilke krav til den som tar liv (en lege? flere leger i samarbeid? hvilke kvalifikasjoner?), hvilke personer kan tas livet av (myndige? terminalt syke? samtykkekompetente?). Og viktig: Hvis dette skal være et prinsipp, da må det også være en prinsipiell begrunnelse for de kriteriene man legger til grunn. Mener man at aldersgrensen skal gå ved 18 år, da må det begrunnes prinsipielt hvorfor 17-åringer må lide uutholdelig til de kan drepes ved fylte 18. Mener man at bare fysisk syke pasienter skal få dødshjelp, må man gi en prinsipiell begrunnelse for hvorfor personer med stasjonære tilstander må lide på ubestemt tid. Men nå nærmer vi oss stygt nettopp disse ”praktiske detaljene”, som de prinsippfaste ikke vil involvere seg i.

Et annet prinsipp handler om individets selvbestemmelse. Kan jeg, prinsipielt sett, bestemme selv over mitt eget liv, og min egen død? La oss ta det første: Nei, ingen kan bestemme fullt og helt over sitt eget liv. Staten legger mange begrensninger på oss, nekter oss og pålegger oss. Det er prisen vi betaler for å bo i et samfunn. Men, et sentralt prinsipp i den norske Pasientrettighetsloven av 1997 er at ”all behandling forutsetter samtykke”. Med noen få unntak kan norske pasienter nekte en hver behandling – også der dette vil medføre at de dør.
Kan vi bestemme at ”nå vil jeg dø”? Ja, på det viset at vi kan nekte livsforlengende behandling, slik at vi dør en naturlig død. Vi kan også te oss slik at helsa svikter, og døden framskyndes på det viset. Men vi har ingen rett til å begå selvmord i andres nærvær, uten å bli hindret. Vi har heller ingen rett til å få assistanse ved selvmordet, og det er ikke tillatt å bistå andre med å ta sitt liv.

Burde vi hatt en rett til å avslutte vårt liv, som en målrettet handling? Eier jeg mitt liv, og har jeg da rett til å bestemme at det skal opphøre? Dette kan vi diskutere i langdrag – men kortversjonen er ”nei”. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har i flere dommer stadfestet at Menneskerettskonvensjons artikkel 2 sikrer vår rett til liv, men at bare en fordreining av teksten gjør dette til en rett til å avslutte livet. Menneskerettighetene er ikke hugget i sten – man kan gjerne forsøke å endre dem. Men jeg vil innvende at vi mennesker er sosiale vesener, våre skjebner er vevd sammen. Vi har en rett, mener jeg, til å bry oss om hverandre, beskytte hverandre, også mot villet egenskade. Vil man unndra seg denne omsorgen, må man bli eremitt.

Uansett – dersom et slikt prinsipp skulle vinne frem – da ville vi måtte tillate dødshjelp ikke bare til alvorlig syke og døende. Da ville alle mennesker ha rett til å begå selvmord, evt. med assistanse, uansett fysisk eller psykisk helsetilstand, uansett hva slags motiv de måtte ha for selvmordet. Menneskerettigheter er ikke noe man må kvalifisere seg for, noe man innvilges dersom man fyller visse kriterier – de har vi simpelthen i kraft av å være et menneske.

Et viktig prinsipp er retten til likebehandling. Mennesker med liknende tilstand skal behandles likt. Vi vet, fra utenlandske studier, at smerter og fysiske symptomer er uviktige årsaker til at folk ber om aktiv dødshjelp. Motivasjonen bak dødsønskene er særlig håpløshet, depresjon, ensomhet, tap av autonomi og selvhjulpenhet. Dette er eksistensielle plager, som ikke samsvarer særlig godt med fysisk helsetilstand, og som også kan ses ved rent psykologiske tilstander – eller hos fysisk og psykisk friske mennesker som føler at livet er håpløst. Det gir ingen mening i at noen personer, bare fordi de fyller visse vilkårlige kriterier (f.eks. en kreftdiagnose, eller en levetidsprognose) skal få hjelp til å dø, mens vi sier nei til personer som har akkurat de samme eksistensielle plagene, men er fysisk friske.

Diskriminering er også et problem ved valg av selvmordsmetode. Aktiv dødshjelp skal gi svake pasienter hjelp til å gjennomføre et selvmord de ikke selv makter å utføre. Pasientene skal dø under trygge og kontrollerte betingelser, med legens hjelp. Men også de selvhjulpne kunne trenge slik hjelp til å ta livet sitt på en ”forsvarlig” måte. Mange selvmord skjer på brutalt, uverdig og farlig vis: Hengning, skyting, hopping, overdoser, møteulykker. Dersom vi først godtar at folk skal få ta sitt liv, så burde alle som ønsker det få tilgang på sikre og verdige metoder – f.eks. en ”dødspille” eller en dødelig injeksjon. Hvordan kan vi – prinsipielt – forsvare at en fysisk frisk person må skyte seg, mens kreftpasienten får eutanasi?

Endelig bør alle mennesker – prinsipielt sett – ha samme rettsbeskyttelse fra Statens side. Dersom vi tas av dage bør saken etterforskes på likt vis. Legalisering av aktiv dødshjelp – slik dette fungerer i alle land som har tillatt det – innebærer at saken innrapporteres etter at drapet er gjennomført, dvs. uten at påtalemakten kan snakke med avdøde. Stort sett bygger granskingen på legens egen rapport, og den avgjøres summarisk. Politiet kobles sjelden inn, knapt noen leger har blitt dømt. Undersøkelser fra Nederland avdekker en stor grad av underrapportering (ca. 20 % av eutanasitilfellene), og det er særlig de mest problematiske sakene som legen velger å ikke rapportere. Det er prinsipielt uheldig at noen grupper mennesker, definert ut deres helsetilstand, får et dårligere rettsvern enn fysisk friske. Problemet er imidlertid igjen av praktisk art: Det er urealistisk, og umenneskelig overfor syke, svake og lidende pasienter, å tvinge dem gjennom et stort formalistisk apparat for å sikre at alt går korrekt for seg.

De land som har klart å legalisere aktiv dødshjelp, har gjort det gjennom å bryte med flere av disse viktige prinsippene. Nederland og Belgia gir ingen rett til selvmord – tvert om overlater loven der til legen å avgjøre om eutanasi skal gis. Og det er ingen objektive kriterier pasienten kan påberope seg, for å anke. Nederland diskriminerer barn mellom 0 og 12 år, som nektes eutanasi. Belgia fjernet aldersgrensen – og høstet kritikk for det. Landene beskyldes for å ha svekket rettssikkerheten til sårbare individer grunnet etterskuddsvis og summarisk gransking av legenes handlinger. Men så langt har ingen pasienter klaget over å ha blitt utsatt for urettmessig eutanasi…

Oregon-modellen diskriminerer pasienter som lever i stasjonære, langdryge smertetilstander, fordi loven krever maks 6 måneders forventet levetid. Den diskriminerer også psykisk syke, deprimerte mennesker – selv om legene der løser dette ved å unnlate å henvise pasienten til psykiatrisk evaluering (etterundersøkelser viser at mange av pasientene hadde en udiagnostisert depresjon).

Det er lett å være for aktiv dødshjelp ”i prinsippet”. Ca. 70 % av nordmenn er det, helt eller delvis, i gjentatte spørreundersøkelser. Men det vi diskuterer er ikke luftige prinsipper, men rent konkret: Skal aktiv dødshjelp være tillatt i Norge, og hvordan skal i så fall dette avgrenses på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte? Jeg håper vi kan være enig om at vi ikke kan vedta en dårlig dødshjelpslov – det ville stride mot de prinsipper vår rettsstat bygger på.

Gå til innlegget

Trenger vi en kirkesplittelse i Norge?

Publisert over 5 år siden

Det er kanskje slik at kristendommen er noe mer enn bare fordømmelse, synd, fortapelse. Kanskje er den kjærlighetens religion.

For en humanetiker er det komplisert å forholde seg til kristendommen i Norge. Hvis man har opplevd noe negativt, kritiserer noe, så får man høre at «slik er ikke kristendommen», «ikke alle kristne mener dette». Og det er jo sant. Jeg kjenner selv mange kristne som er flotte mennesker, godhjertede, omsorgsfulle, tolerante – som står for mange av de samme verdiene som jeg selv har som ideal. Ja, humanetikken bygger på nettopp dette: At vi mennesker har noe felles, en kjerne av humanistiske verdier, som binder oss sammen til tross for de skillelinjer religioner, livssyn, ideologier og preferanser måtte skape. Trolig er det å være føre vàr heller enn å ta mulighetene i bruk, og det å tenke på omsorg for de svakeste heller enn kun på individets frihet, mer relevant for å beskrive ulike oss mennesker, enn hvilket livssyn vi sokner til. 

Likevel – i vårt samfunn er det mange som definerer seg som «kristne», og som selv velger å framheve denne tilhørigheten. Denne grupperingen påvirker også oss andre, for eksempel når ønsket ytres om at kristendommen skal ha en viss andel av livssynsundervisningen i skolen. Hvilken kristendom er det da man snakker om, egentlig?

For en som står utenfor, som ikke kjenner Kirkens indre liv, blir blikket lett trukket mot de mest uvanlige og oppsiktsvekkende delene av budskapet. De delene som klarest skiller kristendommen fra sekulære måter å se individ og samfunn på. Homospørsmålet er en slik merkesak. Det kan riktignok forstås som et ønske om å verne om familien som en forpliktende og forutsigbar enhet. Men likevel fører det med seg en fordømmelse av en liten gruppe medmennesker med annen legning enn oss andre. 

Trolig er det mange, også sekulære, som sliter med abortspørsmålet. Selv om de er klare på at vi bør ha adgang til selvbestemt abort i Norge, kjenner de samtidig på at det ikke er uproblematisk å la et spirende menneskeliv gå til grunne. Men når kristne snakker om abort, da går tanken lett til Kirkens evinnelige snakk om «synden». Inntrykket er at ikke bare er abort etisk galt, nei, kvinner som tar abort er syndige. I en konfirmasjonspreken jeg overvar nylig brukte presten ordet «synd» så mange ganger at jeg ga opp å telle. 

Mest problematisk for meg som humanetiker, er kristendommens inndeling av mennesker. Delingen mellom de som skal frelses og de som går fortapelsen i møte – bare fordi de ikke tror på den ene og rette gud. Helveteslæren står visst ikke så sterkt i Norge om dagen. Men fortsatt er det vel noen salige som skal bli frelst? Ikke på grunn av sine gode gjerninger – men fordi de har underordnet seg en autoritet mange av oss aldri har sett. Mange føler at nettopp her legger kristendommen grunnlaget for «oss og dem» -tenkningen. En form for dehumanisering av «de andre», som igjen kan forklare religiøse kriger og forfølgelse av grupper som faller utenfor. 

Men – det finnes vel også en annen kristendom? En tro som tar på alvor at «størst av alt er kjærligheten», og at kjærlighetens veier er uransakelige: Den kan også oppstå mellom to av samme kjønn. En tro på at Gud er allmektig – og så stor at han ikke bryr seg om hvorvidt små mennesker tror på ham eller ei. En tro som ikke bryr seg om våre synder, men heller forsøker å appellere til det gode i oss. 

Kanskje trenger vi en kirkesplittelse i Norge? Det er fortsatt behov for og rom for en kjærlighetens, omsorgens og menneskeverdets gud. De som tror på ham fortjener ikke å bli satt i hartkorn med den strenge og dømmende religionen som mange i dag forbinder med kristendommen. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 7. juni 2014

Gå til innlegget

Familien

Publisert over 5 år siden

KrF tapte knepent kampen om å få en egen paragraf om familien inn i Grunnloven. Det var litt synd – for jeg er enig i at familien er samfunnets kanskje viktigste byggekloss.

«Familien» gir en god beskrivelse av menneskets plass i verden: Dels at vi er individer, men like viktig at vi er innvevd i et sosialt nettverk som både støtter oss og holder oss tilbake, gir oss muligheter og forpliktelser. «Familien» viser at menneskene har ulike roller, roller som kan endre seg over tid, der vi i løpet av livet kan være både den sterke og den svake, den som gir og den som får.

Kritikken om at KrFs familiebegrep er utvannet og vagt var berettiget. Det er vanskelig å definere presist hva «familien» er, ikke minst i vår tid der et mylder av ulike familiekonstellasjoner finnes.

Det er ikke så farlig, dette med avgrensningen – så lenge familiebegrepet brukes i positiv forstand. Det er verre når det brukes som noe negativt, f.eks. til å tyne «tyskerbarna», eller til å sende en hel gruppe mennesker ut av landet fordi en av dem har gjort noe galt. Men dersom noe ikke lar seg definere presist, så skal man kanskje være varsom med å ta det inn i en lovtekst. Lover er til for å brukes.

Like fullt tror jeg de fleste av oss intuitivt forstår hva «familien» innebærer. For meg handler det aller mest om bånd. De genetiske båndene er åpenbart av enorm betydning. Like klart er det at de sosiale båndene er avgjørende, og i noen tilfeller helt kan erstatte behovet for biologiske bånd. Men – en viktig forutsetning er at båndene får tid til å knyttes.

En viss grad av varighet, av stabilitet, tror jeg er avgjørende for at det skal dannes en familie. Jeg, som lever i en klassisk norsk kjernefamilie, skal være forsiktig med å uttale meg bastant om andre familiemønstre. Men jeg tror at strukturer som mer fortoner seg som flyktige forbindelser, stadig vekslende medlemmer, høy turnover – at i en slik situasjon er det individet som må framheves og være menneskets base, på bekostning av familiedannelsen. Noe av styrken ved familien er forutsigbarheten – at du vet at de andre vil være der, også i framtiden. Det å hjelpe den som sliter vil lønne seg i det lange løp, når det er du selv som trenger støtte.

Det kan oppstå konflikt mellom familien og individet. I slike situasjoner gjelder Menneskerettighetene – som i hovedsak fokuserer på individet. Det kan aldri være rett at ett individ skal ofres på familiens alter, selv om deltakelsen i en familie ofte innebærer at man må ofre seg selv.

Den andre konflikten er imidlertid vanskeligere – den som kan oppstå mellom familien og samfunnet rundt. I mine øyne er familien så viktig for mennesket at den langt på vei overgår samfunnet, staten, som autonom enhet. Jeg mener – og jeg tror faktisk de fleste familier forholder seg slik – at familien har betydelig råderett over sitt indre liv, sine preferanser, sin levemåte og sine valg. Det er grunnleggende for oss at vi ikke har rett til å blande oss inn i andre familiers valg, selv om vi kan være dypt uenig.

Åpenbart er det klare grenser for denne autonomien – ikke minst der familiens valg er til skade for individet. Som samfunn har vi et ansvar for å verne borgerne, ikke minst barna, også mot overgrep eller omsorgssvikt fra familien. Men dette er en vanskelig avveining, som samfunnet ikke bør ta for lett på. Jeg opplever KrFs grunnlovsframstøt som en påminnelse om at Staten skal tenke seg godt om før inngrep i familiens råderett.

Jeg, og de fleste andre, sier at «det er mine unger». Det er nok feil – for barna er selvstendige individer med egne rettigheter, de eier seg selv. Men samtidig er det en dobbelt bunn i dette: Barna er faktisk nedstammet fra foreldrene, de er skapt av foreldrene (i hvert fall slik man vanligvis lager unger!), og foreldrene tar seg av barna med et engasjement og en innsats som kjennetegner eierskapet. Men sett i lys av grunnlovsforslaget er det viktigere med en annen avgrensning: I den grad noen i det hele tatt kan sies å «eie» barna – så er det i hvert fall ikke Staten. Her kan det dukke opp mange utfordringer i et stadig mer gjennomregulert og ordnet samfunn, der en velmenende stat på mange områder trenger inn på familiens enemerker. Jeg tenker at en grunnlovsparagraf kunne vært god å ha i slike tilfeller.

Maktkampen mellom familien – individet – Staten – aktualiseres i mange saker, f.eks. lovforbud mot omskjæring. Jeg mener vi må akseptere at jødiske og muslimske familier har rett til å forme sine barns religiøse identitet i tråd med familiens egne verdier, tilsvarende for alle andre livssyn. Samtidig må Staten sette en grense for hvor langt man kan gå i å påføre individet skade, innenfor familiens rammer. Risikable kirurgiske inngrep uten vesentlig helsegevinst mener jeg utfordrer familieretten. Men samtidig er familieretten av så stor betydning at Staten virkelig skal være sikker, før den gjør et slikt innhogg i familiens råderett.

Et annet aspekt er samfunnets rett til å splitte familiestrukturen, til å svekke individets rett til å være del av en familie. Dette er et kanskje oversett element av omskjæringsstriden: Hva gjør det med jødiske gutter at samfunnet definerer foreldrene deres som lovbrytere, slår en kile inn mellom dem og deres næreste omsorgspersoner? Hva er viktigst for disse guttene – forhuden eller familiefellesskapet?

Abortspørsmålet kan også ses som et familiespørsmål. Jeg mener familien må ha stor råderett ift. det å lage nye familiemedlemmer – og kanskje omfatter dette også retten til å velge hva slags familiemedlemmer man ønsker seg: Retten til å benytte seg av metoder som fosterdiagnostikk og selektiv abort, velge kjønn, velge bort flerlinger. Min skepsis til sorteringssamfunnet handler ikke om at jeg ikke anerkjenner familiens rett til å velge – den handler om hva vi som samfunn bør stille opp med av systemer og helsetjenester for å legge til rette for slike valg. Dersom vi tilbyr rutinemessig fosterdiagnostisk tidlig ultralyd til alle gravide er ikke det familiens valg, men samfunnets.
Et a propos: Det er i denne sammenheng et paradoks at det bare er ett av familiemedlemmene som foretar valget om abort. Hvorfor har ikke barnefaren noe han skal ha sagt?

Familiens råderett aktualiseres også i diskusjonen om religionsundervisning i skole og barnehage. Dersom familien er så viktig som KrF gir uttrykk for, dersom vi skal ha tillit til at foreldrene vet best for sine barn (Høyre vil i det minste la oss bestemme når barna får sykle til skolen) – da må det også være foreldrenes rett å bestemme hva slags livssynsopplæring barna skal få. Jeg mener derfor familiepartiet KrF – mer enn de fleste – burde støtte oss sekulære i at våre barn ikke skal utsettes for religiøs påvirkning i barnehagen. Eller – er likevel ikke familien en grunnlovsparagraf verdig?

Gå til innlegget

La de små barn være i fred!

Publisert over 5 år siden

Jeg satte morgenkaffen i halsen. Eldstejenta hadde nettopp fortalt hvorfor vi feirer påske: Fordi Jesus hadde stått opp fra de døde og dratt opp til himmelen.

Hvor hadde hun dette fra? 
Hjemme hos oss snakker vi ikke om religion. Vi feirer påske og jul av samme grunn som mange andre: Det er gammal tradisjon, og vi kan saktens unne oss noen fridager gjennom året. Ikke minst midtvinters, når det trengs en lysfest midt i mørket. Ikke minst rundt vårjevndøgn, når fjellet formelig roper etter skiløpere og appelsiner.

Men vi fikk svar: Jo, dette hadde hun lært i barnehagen. Og dette var noe hun trodde på. Bare så dere vet det: Dere bestemmer ikke hva jeg skal tro på, proklamerte hun fornøyd. Neivel. Men det gjør altså barnehagen?

Vi ble ganske opprørte. Vi ønsker som alle andre å gi våre barn en oppfostring i tråd med vårt eget livssyn. Ikke anti-religiøst, og ikke nødvendigvis humanetisk. Men i hvert fall uten religion.

Jeg er en dreven debattant. Jeg kunne nok argumentert barna mine i senk, og overbevist dem om humanetikkens fortreffelighet. Om det kom til kamp mellom 
barnehagetantene og meg selv – om små barnehjerter – hadde jeg vel kommet seirende ut.

Men – hvorfor skal mine barn bli en slagmark for voksnes livssynskamp? Tvinges til å velge hvem de vil lytte til – foreldrene, eller de barnehageansatte? Disse snille, omsorgsfulle menneskene som på alle andre områder tar seg av ungene våre på beste vis, gir dem trøst og læring. Et trygt oppvekstmiljø de tilbringer mer tid i enn sammen med oss foreldrene.

Mine unger er glupe. De forstår rett og galt, og ikke minst rettferdighet. Men de har ingen forutsetninger – ennå – for å sette seg inn i så komplekse spørsmål som livssyn og religion. De spør meg troskyldig: «Pappa, finnes vampyrer?» De er åpne – og dermed sårbare for påvirkning. Men de har heldigvis ikke lært seg å stille for mange kritiske spørsmål, ennå. Den tid den sorg.

I barnehagen lærer de å leve med ulike folk. Barn med ulik hudfarge, ulik bakgrunn. Ei jente er allergisk mot gluten, en annen mot nøtter. Noen kan ikke spise svinekjøtt. Ungene forstår dette, lærer seg å ta hensyn. At det er normalt at vi er litt forskjellige. Det de der­imot ikke trenger å lære seg, er at voksne grupperer hverandre basert på religiøs tilhørighet.

Kona mi kvier seg for å frita ungene våre fra KRLE-faget, og selv ønsker jeg at de skal få vokse opp som det de er: Vanlige norske unger som alle andre, som ikke er stigmatisert som medlemmer av en slags sekt. Men hvis misjoneringen tvinger seg fram i skolen – blir vi da presset til å sende ungene våre på en egen humanistskole?

Jeg har skjemt meg ut overfor mine ateistiske meningsfeller 
gjennom å forsvare abortskeptiske legers samvittighetsfrihet. Jeg har snakket pent om sykehuspresten. Støttet muslimske sykepleieres rett til å bære hijab. Til og med prøvd å forstå jødiske foreldres ønske om å omskjære guttebarna sine. Men hva får jeg igjen for all denne toleransen? Hvorfor skal jeg respektere de religiøse sin livssynsfrihet, når de ikke vil gi meg og min familie frihet til å leve et areligiøst liv?

Hadde jeg vært leder i Den 
norske kirke, da hadde jeg sagt: 
«Neimen om mitt livssyn skal prakkes på uskyldige unger. Kristendommen står på egne ben, vi trenger ikke bruke sleipe triks for å verve nye medlemmer.»

Tar dere utfordringen? Vil dere la de små barn være i fred?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND I SPALTEN GJESTEN LØRDAG 3. MAI 2014

Gå til innlegget

Gudsbilder

Publisert nesten 6 år siden

Tre tankerekker om gudsbilder og mangelen på sådan.

En regnfull morgen langs General Ruges vei: Et langt tog av førsteklassinger, i gule refleksvester, traskende og snublende på vei til en ekskursjon eller noe.
Finnes det noe mer frydefullt enn synet av mange, mange små barn av menneskeslekten?
Å tenke på livene de har foran seg - fullt av glede og spenning, sorg og skuffelser. Vennskap og konflikter. Og hinsides dem - nye generasjoner med menneskebarn, i en uendelighet som matcher universet i sin ubegripelighet.

På mobilen min: John Denver synger "Country Roads", den fanastiske versjonen med de lange horn-tonene som flyter i bakgrunnen, og en leken, men melankolsk elgitar som tegner kruseduller på Johns stillferdige sang. Smerten ved å tenke på flyet som styrtet i havet, erkjennelsen av vi aldri får høre ham igjen, det ugjenkallelige ved døden.

---------------------------------

Hvem trenger egentlig gudsbilder - når vi kan se selve livet foran oss, hver dag, bare ved å bruke våre helt grunnleggende sanser? Hvorfor smyge et filter av metafysikk og kronglete teorier mellom våre sinn og den fantastiske virkeligheten som omgir oss?

Jeg skjønner at mitt livssyn, humanetikken, kan virke litt tomt og puslete, uten de store vyer og med en forklaringsmodell som stort sett handler om at "vi vet ikke".

Men her er mitt vitnesbyrd: Innenfra meg er utsynet - livssynet - fantastisk!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5592 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3745 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1347 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1244 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1211 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1127 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1122 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1121 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere