Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Relativt velskapt

Publisert rundt 5 år siden

Da jeg lå i min mors mage var det fint lite mine foreldre kunne vite om barnet som var på vei.

Jeg var et velskapt barn. 

Vel, som nyfødt baby framsto jeg i det minste som atskillig mer velskapt enn det jeg gjør i dag, midtveis i livet. Ti fingre, alle reflekser i orden, jeg mestret alt det en liten baby skal klare: Skrike, suge, gjøre i bleia. 

Men snart viste mangellappene seg: Alt før jeg ble to år oppdaget man at jeg var født med en defekt nyre. Den ble fjernet. Som tiåring viste det seg at jeg hadde arvet slektas tendens til sterk nærsynthet. Ikke engang laserteknologi kunne forhindre en tilværelse som brilleslange. Og etter vekstspurten ble det sørgelig klart at jeg aldri ville nå opp til høydekravet for musikktroppen i HM Kongens Garde (jeg prøvde å snakke det bort med at jeg var militærnekter).

Da jeg lå i mors mage, i 1969, var det fint lite mine foreldre kunne vite om barnet som var på vei. Fostervannsprøven var ennå ikke innført, man hadde ikke engang tatt i bruk ultralyd i svangerskapsomsorgen. Hadde de kastet et blikk på mine bebrillede slektninger kunne de nok forutsett dette med nærsyntheten. Men ellers var de prisgitt skjebnens luner, tilfeldighetens spill med hvilke gener jeg ville bli født med. 

Noen tiår senere, da det var min tur til å bli pappa, prøvde min kone og jeg å skjerme oss for en del av kunnskapen om våre kommende barn. Vi ville ikke vite barnets kjønn før vi fikk babyen i våre armer. Vi følte det gjorde opplevelsen ekstra sterk. Men samtidig gjennomgikk vi, som mange andre foreldre, privat ultralydundersøkelse tidlig i svangerskapet. Det inkluderte nakkefoldsundersøkelse i uke 11. Vi hadde bestemt oss for abort dersom det var mistanke om Downs syndrom – slik ni av ti foreldre velger i en slik situasjon. 

Først etterpå er jeg blitt klar over hvor stor usikkerheten er ved disse undersøkelsene. Særlig hos yngre kvinner er det en stor risiko for at ultralyden gir mistanke om Downs syndrom hos et foster med normalt kromosomantall. Selv om den supplerende fostervannsprøven kan gi et mer pålitelig svar, så vil en knapp prosent av friske fostre spontanaborteres under denne undersøkelsen. Det er svimlende å tenke på at en av mine døtre kunne gått til grunne dersom gynekologen hadde sett noe som måtte undersøkes nærmere. 

Jeg har også tenkt mer over dette å få et barn med Downs syndrom. Hvor ille er det? Rettferdiggjør det å abortere fosteret? Jeg mener ikke at de som har gjort et slikt valg skal måtte rettferdiggjøre det overfor meg. Men jeg må spørre meg selv: Hva ville jeg egentlig valgt, dersom jeg fikk kunnskap om at barnet mitt hadde Downs syndrom? Ville jeg kunne forsvare overfor meg selv det valget jeg landet på? 

Som lege vet jeg tilstrekkelig om Downs syndrom til ikke å skjønnmale. Men heller ikke svartmalingen er berettiget. Vitnesbyrdene fra foreldre og søsken til personer med Downs syndrom begynner å bli mange. Bildet er mer sammensatt enn det skremmebildet som lett kommer opp for vårt indre øye. 

I min forrige artikkel var jeg nok litt for snill mot Richard Dawkins. Det er nok slik at han ble oppfattet som krassere enn hensikten var, da han slengte i vei en kort og unyansert twittermelding. Men det han egentlig ville si var ille nok: Dawkins mente det ville være umoralsk å sette et barn med Downs syndrom til verden – så fremt man hadde et valg. 

Dette blir å snu opp ned på det som egentlig burde være foreldrenes dilemma: Kan jeg forsvare, ut fra min egen etikk, å abortere et barn fordi det har Downs syndrom? 

Jeg klandrer ikke de som svarer ja. Men jeg er glad jeg selv aldri ble tvunget til å avgi et svar.  

Morten Horn (45)

overlege og humanetiker

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.9.2014

Gå til innlegget

Dødshjelp i stedet for dødsstraff?

Publisert rundt 5 år siden

Hvordan skal vi i Norge, dersom vi legaliserer aktiv dødshjelp, hindre at vi gjennomgår den samme glidningen som har skjedd i Belgia?

I Belgia har den livstidsfangen Frank van der Bleeken fått medhold i at han skal få dø ved hjelp av aktiv dødshjelp.

Saken er legeetisk oppsiktsvekkende: Ved eutanasi er et av de viktigste kriteriene at pasienten skal ha kommet med en selvstendig anmodning om hjelp til å dø – fritt og upåvirket av press utenfra. Men er det noe som kjennetegner livstidsfangen, så er det nettopp at hans handlefrihet er sterkt beskåret.

Belgiske myndigheter har fått kritikk fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for å gi for dårlig behandling av innsatte med psykiske lidelser. Van der Bleeken selv har klaget over både soningsforholdene og behandlingstilbudet i fengselet. Han har fått avslag på ønsker om psykiatrisk hjelp, tiltak som kunne gjort livet lettere å leve. I stedet får han altså tilbud om å ta sitt liv.

For oss i Norge er saken interessant, fordi den demonstrerer i praksis den "skråplanseffekten" som dødshjelpsmotstandere advarer mot, men som dødshjelpstilhengerne ofte bagatelliserer. Da eutanasi ble legalisert i Belgia i 2002, var det ingen som foreslo at dette skulle bli et tilbud til psykisk syke livstidsfanger. Akkurat som i norsk dødshjelpsdebatt snakket man den gang om terminalt syke med store lidelser.

Men utviklingen har altså vist at Belgia godtar dødshjelp også til helt andre pasienter, slik somVerbessem-tvillingene(de var døve og ble langsomt blinde, og ville ikke leve lenger i isolasjon) ogNathan Verhelst(transepersonen som fikk eutanasi pga. at han opplevde livet som uutholdelig, etter at en kjønnsskifteoperasjon fortsatt ikke ga ham en akseptabel kjønnsidentitet), og nå van der Bleekens tilfelle.

Det spesielle er at alle disse tre sakene – oppsiktsvekkende fordi pasientene har vært så fjernt fra det "klassiske" bildet av en terminal pasient med stor fysisk lidelse, som mange ser for seg at bør kunne få dødshjelp – har vært drevet fram av legenWim Distelmans. Han kan ikke avskrives som en ”urokråke” i belgisk dødshjelpsdebatt – nei, han leder selve den sentrale kommisjonen som overvåker dødshjelpspraksisen i Belgia. Det er altså selve sjefsbukken som vokter havresekken – og som bidrar til å utvide grensene for når eutanasi skal være akseptabelt.

For norsk dødshjelpsdebatt er det særlig to viktige poenger:

- Den belgiske eutanasiloven er – tydeligvis – ikke tydelig nok, avgrenser ikke nok, til å forhindre eutanasitilfeller slik som van der Bleeken og disse andre sakene. Hvis vi skal legalisere aktiv dødshjelp i Norge – hvordan skal vi klare å lage en lov som avgrenser dødshjelp på en klarere måte, men som samtidig sikrer at de som virkelig trenger det får hjelp til å dø?

Den velkjente "Oregonmodellen" nekter dødshjelp til de aller svakeste: De som ikke kan gjennomføre selvmordet ved egen hjelp, men som trenger en dødelig injeksjon fra legen (eutanasi). Og den nekter dødshjelp til de som ikke kan regne med en snarlig død, men som er låst fast i en permanent eller langsomt framskridende hjelpeløshet. Man skal ha maksimum seks måneders forventet levetid, noe som ekskluderer pasienter med f.eks. nevrologiske lidelser som er totalt pleietrengende, og som må regne med å være slik i mange år og tiår framover.

Sakene fra Belgia viser hva som kan skje dersom en norsk dødshjelpslov ikke klart og tydelig avgrenser når aktiv dødshjelp skal være tillatt eller forbudt. Det er derfor norske leger, om og om igjen, har spurt: Hvor skal grensen gå?

- Da Belgia vedtok sin eutanasilov i 2002 ville trolig de folkevalgte blitt opprørt, dersom noen påsto at de ville innføre eutanasi som opsjon for fysisk friske livstidsfanger. Det ville blitt avfeid som svartmaling og stråmannsargumentasjon. Men nå står de der likevel – dette har blitt realiteten. Belgierne har også utvidet eutanasiloven til å gjelde barn, uansett alder. Det interessante er: Dette vekker ikke så stor motstand i Belgia – i dag. Legen Distalmans får fortsette sin praksis – en sentral posisjon i reguleringen av dødshjelp i Belgia. Tolv år med eutanasilov har satt sitt preg på belgierne – deres etiske grenser har blitt flyttet. De har, som folk, gjennomgått en verdiglidning.

Hvordan skal vi i Norge, dersom vi legaliserer aktiv dødshjelp, hindre at vi gjennomgår den samme glidningen? Hva vil det gjøre med oss, som samfunn, dersom vi godtar at leger begynner å ta livet av sine pasienter?

Det er ingen automatikk i at det vil gå i Norge som i Belgia. Men dersom vi skal gjøre som Belgia, legalisere aktiv dødshjelp – da trengs det i det minste en diskusjon rundt dette: Hvordan skal vi hindre at vi blir som dem? Eller er det i grunnen greit, om vi følger i deres fotspor? Burde norske livstidsfanger få tilbud om å ta sitt liv, med legens hjelp?

KRONIKKEN SOM ER TIDLIGERE ER PUBLISERT PÅ TV2.NO, BLE TRYKKET I VÅRT LAND 25.9.2014 

Gå til innlegget

Prokuratorgrep gir ny reservasjonsstrid

Publisert over 5 år siden

Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat forutsetter at fastleger likevel tvinges til å henvise til abort. Så hva gjør KrF?

Striden om fastlegers adgang – eller rett! – til å reservere seg mot å henvise til abort fikk ødeleggende effekt på den borgerlige regjeringens arbeidsfred. Men i april ble den gordiske knuten løst: Helseminister Høie og KrF-leder Hareide erklærte at man skulle fjerne hele leddet med henvisning fra fastlegen – så ble det ikke lenger behov for å reservere seg.

I Norge er abort selvbestemt i 1. trimester. Kvinnen kan selv kan kontakte sykehuset direkte. Fastlegen gir ikke noe faglig bidrag annet enn den støtte og trøst hun skal gi til alle sine pasienter. Da blir det misvisende at fastlegen skal signere en henvisning, all den tid det er kvinnen som står bak begjæringen.

Det er også kvinnens ansvar å avbryte svangerskapet. Mange opplever det som en tung avgjørelse. Men dersom fastlegen virkelig skulle være med å bære en del av denne børa – på et vis gå god for kvinnens beslutning – da måtte legen også få reell innflytelse på avgjørelsen. Legekontoret skal ikke være arena for politisk abortkamp, men det skal heller ikke være et slags moderne svar på den katolske skriftestolen. Dette er kanskje baksiden av framveksten av den moderne, selvbevisste, autonome pasient: Man blir stående alene med ansvaret både på godt og vondt – herunder tvilen og skyldfølelsen som kan oppstå. 

Direkte kontakt. Reservasjonsstriden viste at nordmenn ikke ønsker at legen skal legge seg bort i kvinners motiver for abort. Derfor er det naturlig, slik praksis har utviklet seg mange steder: De fleste abortsøkende kvinner kontakter gynekologisk avdeling direkte og bestiller time til abortsamtale. Denne ordningen er fullt mulig å implementere i resten av landet. Ikke minst på små og gjennomsiktige plasser kan det være en fordel for kvinnens personvern at abortanmodningen går direkte til sykehuset, og ikke via det lokale legekontoret. 

Så kom departementets høringsnotat  om den nye ordningen. Det viser seg at vi har rykket tilbake til start, til de rødgrønnes famøse 2011-rundskriv: Fastleger vil på ny bli tvunget til å henvise til abort, potensielt i strid med sin overbevisning. Alternativt må de ta konsekvensen av sin samvittighetskonflikt: Utsette seg for kontroll og sanksjoner fra tilsynsmyndigheten, bryte fastlegekontrakten, si opp jobben og flytte med familien til et sted der abortskeptiske leger tolereres. 

Høringsforslaget har tatt på ordet det som var reservasjonsstridens løsning: «Det er jo bare å fjerne legens underskrift fra abortsøknaden.» Men resten av forslaget viser at departementets folk (fortsatt!) ikke har forstått hva denne striden handler om. Fastlegen skal formidle abortsøknader, og søknaden skal ledsages av et eget skriv med medisinske opplysninger. Herr minister – det er dette som er en henvisning. 

Giftsprøyta. En parallell til illustrasjon: Dersom aktiv dødshjelp ble tillatt i Norge, ville jeg nok få rett til å reservere meg mot å sette selve giftsprøyta – i hvert fall starten. Men jeg kunne bli pålagt å delta i forberedelsen av dødshjelpen: Gjøre en nevrologisk vurdering av pasienten og hans funksjonsnivå, uttale meg om prognose og behandlingstiltak, bistå pasienten i å finne fram til en lege uten reservasjoner. Jeg ville gjøre meg selv til en del av det apparat samfunnet har laget for å gjennomføre en – ut fra min egen overbevisning – etisk uakseptabel handling. De som ikke har problemer med aktiv dødshjelp kan erstatte det med dødsstraff (tillatt i USA), så kan man forstå hvordan det oppleves å tvinges til å delta i prosessen med å ta livet av et menneske.

Selv er jeg «aborttilhenger» (hva kaller man oss som ikke er abortmotstandere?) og har liten sympati med de som mener at abort i første trimester er etisk forkastelig. Men jeg kan godt se at abortmotstanden bygger på rasjonelle argumenter – som jeg er uenig i. Det er uomtvistelig slik at sammensmeltingen av egg- og sædcelle er en avgjørende begivenhet i et menneskes eksistens, man kan gjerne si at individets liv starter der. Det betyr imidlertid ikke at det befruktede egg nødvendigvis har fullt menneskeverd, eller at det er etisk galt å abortere et 10 uker gammelt foster. 

Ingen omkamp. Noen, også enkelte leger, mener at fosteret har fullt menneskeverd fra unnfangelsen, og at abort innebærer å ta livet av et menneske. Dette synet, som jeg er uenig i, bygger på deres livssyn, deres overbevisning. Det er del av deres verdensbilde. Det vil krenke deres samvittighetsfrihet, dersom vi tvinger dem til å akseptere vårt livssyn – det at abort er etisk akseptabelt. Vi har makt til å gjøre dette – men ønsker vi å bruke denne makta? 

I Norge er abort bredt akseptert. Reservasjonsstriden er ingen omkamp. Den handler om å gjøre det levelig for en liten gruppe abortskeptiske leger. Utnytte deres restarbeidsevne så å si – for aborthenvisning er tross alt en forsvinnende liten del av en fastleges arbeidsoppgaver. Departementets prokuratorgrep vil ikke gjøre det enklere for abortsøkende kvinner, men kan ses som et forsøk på å skvise ut fastleger med «gale» holdninger til abort. Det ligger an til ønskereprise av en av våre styggeste politiske debatter.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.9.2014

Gå til innlegget

Strøtanker og tommeltotter

Publisert over 5 år siden

En ateist skaper furore med tvitring om Downs syndrom. Men mente han det virkelig – hva mente han egentlig?

Nyateisten Richard Dawkins har vakt sterke reaksjoner med sin Twittermelding om Downs syndrom. En kvinne var usikker på hva hun burde gjøre dersom hun fikk vite at fosteret hun bar på hadde Downs syndrom. Dawkins svarte: «Aborter fosteret og prøv påny. Det ville være umoralsk å sette det til verden dersom du kan velge.»

Etterpå utdypet han sitt syn: Dawkins mener at individer med Downs syndrom har redusert forventet levetid og funksjonsnivå – antagelig sammenlignet han med gjennomsnittet. Derfor, mente han, kunne det være umoralsk å la barnet fødes – vel og merke sett fra barnets eget perspektiv.

Mange hyller internett og sosiale medier som en demokratisk revolusjon: Det senker terskelen for å ytre seg, deltagelse i samfunnsdebatten blir bare et tastetrykk unna, alle kan få si sin hjertens mening. Men er det virkelig slik? Ett av problemene med nettbasert debatt er nettopp dette: At terskelen før en ytring forlater ens hode og spres ut i verden kan bli for lav.

Vi mennesker produserer kontinuerlig tanker – brokker av idéer og resonnementer – som formuleres, behandles og gransket på ulike nivåer av vår bevissthet. Noen – noen ganske få, egentlig – finnes verdige til å distribueres til omverdenen. Det er dette som er våre meninger – dette kan vi stå for. Vi kan også ha tanker vi ikke tør meddele fordi vi frykter reaksjonen fra omgivelsene, enten fra myndigheter, fiender eller vårt sosiale nettverk. Men like fullt er dette våre tanker, bearbeidet og kvalitetssikret. Det er ikke bare strøtanker.

Mange har sett at personligheten og væremåten kan endres når vi blir fulle, demente eller får en hjerneskade. Vi kan si slibrige, sårende, støtende ting – og for mange pårørende blir sorgen forsterket av følelsen av at dette er pasientens «sanne jeg», at det høflige og omtenksomme mennesket bare har vært et skall som har dekket et ekkelt sinn.

Men egentlig er det motsatt: Alle mennesker har, trolig, et arsenal av mer eller mindre gjennomtenkte, upassende og tidvis sjokkerende tanker og impulser som sirkulerer i hjernen vår. Det som utgjør vår personlighet, det er nettopp den omhyggelige måten vi filtrerer og sensurerer, tar hensyn til andres følelser og vårt eget selvbilde – før vi former det som vi ønsker at skal være vårt ansikt mot omverdenen.

Problemet med internett – og med de 140 tegn på Twitter – er at veien fra impuls til ytring blir så altfor kort. Vårt apparat for internkontroll og konsekvensanalyse kortsluttes. Vi risikerer å ytre nettopp ting vi ikke kan stå for, ting som skulle vært modifisert, nyansert, eller sensurert om vi bare hadde fått tid til det.

Richard Dawkins’ syn på abort ved påvist Downs syndrom er problematisk nok, selv etter at han fått tenkt seg om. Men hans nyanserte poeng er nok noe mange eldre foreldre til voksne med Downs syndrom kan kjenne seg igjen i: Frykten for hva som skal skje – ikke hvis barnet dør tidlig – men hvis foreldrene dør først, og personen med Downs syndrom blir stående alene igjen i verden. Det er kanskje ikke god nok grunn til å nekte barnet å bli født – men det viser i det minste at man forsøker å se saken fra barnets perspektiv, og ikke utelukkende fra sitt eget, egoistiske ståsted.

Min stefar er lyriker, og har viet seg til å formulere viktige budskap med et minimum av ord. Selv sliter jeg ofte med at jeg skriver for langt og omstendelig. Dawkins viser oss hvor krevende det er å kombinere nyanser og ordknapphet. Det beste rådet han har fått er dette: Slutt å tvitre!

Innlegget ble opprinnelig publisert i spalten "Gjesten" i papirutgaven, 29.8.2014

Gå til innlegget

«Schwamvittighet»

Publisert over 5 år siden

Problemet med reservasjonsdebatten var ikke stormen i badevannet, men barnet som ble kastet ut: Samvittighetsfriheten.

Det går mot sommer, vinterens reservasjonsdebatt ligger bak oss. Nå gjenstår bare bølgeskvulpet med «spiralnekterne». I ettertid er det forunderlig at dette kunne utløse et slikt politisk uvær. Særlig ettersom løsningen lå der hele tiden: I Norge er selvbestemt abort i 1. trimester – ja, nettopp: Selvbestemt. Da er det unødvendig og misvisende at fastlegen signerer en henvisning. Det er kvinnen som begjærer, og tar det etiske ansvaret for, svangerskapsavbruddet. 

Når mange kvinner alt i dag tar direkte kontakt med gynekologisk avdeling, med hjemmel i abortloven, må man tenke at «noen» har gjort et dårlig forarbeid her: Dette burde vært Regjeringens primære forslag. Ingen storm uten vind – motkreftene på venstresiden har sannelig bidratt til sakens størrelse. Med god hjelp av journalistene: De omtalte konsekvent reservasjonsmulighet som en rettighet, altså noe fastleger skulle kunne påberope seg, samme hvilke kattepine de satte de abortsøkende kvinnene i. Den manglende viljen til saklige argumenter var forskrekkelig – og tegner dårlig for debatten vi snart skal ta om bioteknologi. 

Det mest problematiske med reservasjonsdebatten var imidlertid at begrepet «samvittighet» nærmest ble gjort til noe skittent – reaksjonære kristne leger som ville bruke kontoret til å påprakke kvinner sitt foreldede abortsyn. For meg var det verste å lese Human-Etisk Forbunds høringsuttalelse, der det står: «Fastlegens egne holdninger, religion eller samvittighet er strengt tatt irrelevant, i og med at det er den enkelte pasient som har myndighet til å foreta valg når det gjelder reproduktiv helse.»

Dette er ikke humanetikk. Samvittigheten er aldri irrelevant. En humanistisk bærebjelke er at mennesket er et mål i seg selv, ikke et redskap for andre. Individet har et selvstendig ansvar for egne handlinger, uansett hva andre mennesker eller myndigheter forsøker å presse en til å gjøre. Man kan – og bør vel som regel – velge å følge loven. Men det er fortsatt individet selv som står ansvarlig, ikke minst der loven er åpen for tolkning eller er direkte feil. 

Vi leger kan ikke skjule oss bak at «vi bare jobber her». Legens hverdag består av en rekke spørsmål det ikke finnes fasitsvar på, der vår indre stemme – samvittigheten – må veilede oss. Det gjelder ikke bare liv-og-død spørsmål som aktiv dødshjelp og abort. Skal pasienten få sykmeldingen han ber om? Skal jeg henvise til et risikabelt kirurgisk inngrep? Skal jeg legge den demente pasienten inn på sykehus? Skal jeg gå oppom post for å sjekke at den dårlige pasienten er stabil? Skal jeg ta gentesten som vil påføre ikke bare pasienten, men hele familien, kunnskap om alvorlig sykdom i slekta? Uten en etisk bevissthet, vilje til å ta ansvar for egne valg, kan man ikke fungere som lege. 

Men dette gjelder ikke bare oss leger. De som vokser opp i framtidens Norge vil oppleve at teknologien ikke lenger setter noen grenser, samfunnets gjerdesteiner faller – man må selv avgjøre, ut fra sin egen samvittighet, hvor grensen skal gå. KrFs Dagrun Eriksen var så fornøyd, i en TV-debatt om livssynsundervisning: Hun visste, takket være søndagsskolen, hvor uttrykket «Uriaspost» stammet fra. Ja, det er jo litt artig da. Men det er viktigere å bevisstgjøre barn og unge på det ansvaret de selv har, øve dem i å se utfordringer ved og konsekvenser av sine valg. Trene samvittigheten. Det er dette vi burde bruke 55 prosent – minst! – av etikk- og livssynsundervisningen på.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5. JULI 2014 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere