Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Exit Horn

Publisert over 4 år siden

Jeg har besluttet å slutte med verdidebatt.

Når noen sier noe slik, pleier folk å trekke et lettelsens sukk - da er det oftest til beste for alle. Absolutt alle! - inkludert den som sier det. Ofte er det også på høy tid - noe man skulle gjort for lenge siden. Og det ligger gjerne personlige grunner bak, selv om de ikke alltid er så lett å få øye på.

Dette er altså en personlig beslutning. Men i lys av debatten som har gått på VD den siste tiden, så vil jeg skrive litt om hva som ligger bak. Hvorfor akkurat nå?
De som synes dette blir uinteressant, pompøst og selvrettferdig anbefales å slutte å lese HER. Dette skriver jeg mest for min egen skyld.

Debattklimaet
Jeg slutter på grunn av debattklimaet, for å si det litt enkelt. Jeg synes det er artig å diskutere verdispørsmål, særlig ting som handler om skjæringsfeltet (det det tidvis blir full skjæring) mellom humanetikk og kristendom, eller humanetikk og de andre religionene. Men det er ikke morsomt å debattere slik kulturen er på VD i disse dager.

Her på forumet er det endel debattanter som, helt uhemmet, slik jeg ser det, benytter en uakseptabel retorikk. Noen svært aktive, som konstant tillegger andre meninger de ikke har, for så å hamre løs på dem. Som tillegger andre motiver de ikke har. Som uten annen grunn enn mistenksomheten selv mistenker motdebattanter for å anse seg som bedre enn andre. Som tar fatt i enkeltord og uttrykk andre har skrevet, vrir på dem og melker dem for potensielle betydninger og utledninger slik at den som ytret stilles i et dårlig lys. Og enten må akseptere å bli hengt ut slik, eller vikles inn i et evig spill av forsøk på oppklaring og nye anklager. 

Dette er trolling, kverulering. Her på VD er det, dessverre, endel nettroll. Ikke så mange, kanskje, men de er aktive, og ødelegger debattklimaet.

I tillegg synes jeg selve stemningen er dårlig. Mange debattanter har lav terskel for bruk av skjellsord, harde karakteristikker, personangrep. Særlig i noen typer tråder florerer dette, aller mest i de som handler om islam, innvandring og slikt. Det er ikke bare innvandringsmotstanderne sin skyld. Jeg har kritisert min humanetikervenn Lars Gule, som jeg nærmest er enig med om det meste, for nesten bevisst å krydre sine ellers kloke og velformulerte innlegg med uttrykk han trolig vet at vil øke konfliktnivået. Som sagt - dette florerer - og hvem vet om ikke også jeg selv kan bli for amper i kampens hete. Summen av alle våre bidrag blir et debattnivå jeg ikke trives med.

Modereringen
Jeg har beklaget meg - ikke over dårlig moderering fra debattredaksjonen, ikke over feil eller slapphet fra moderatorene - men over at tross heroisk innsats på et svært krevende felt, så blir modereringen av VD for sparsom i mine øyne.
Jeg har fått berettiget kritikk for at jeg ikke varsler moderator, bare klager i ettertid. Men mitt problem er: Hvor skal man starte? Hvor skal man legge lista? Kveruleringen, mistenkeliggjøringen, aggressiviteten er så utbredt på VD at jeg ikke vet hvilke kommentarer jeg skal rapportere. Jeg har også blitt beskyldt for å utnytte en slags "elitestatus" som noen tillegger meg, noe som gjør det ytterligere vanskelig å påkalle moderators beskyttelse.

Jeg har (også tidligere) fremmet flere forslag som kunne bedret debattklimaet på VD, og gjort moderatorenes oppgave mer overkommelig. Blant disse er "strengere moderering"; med det mener jeg at overskridelse av retningslinjene bør få faktiske konsekvenser. Hva med et system med "prikkbelastning"? Det funker på andre nettsteder, og hjelper folk med å holde seg selv i skinnet.
Forhåndsmodering av hovedinnlegg kunne latt moderatur luke ut parallelle tråder, kanskje unngå noen unødige flame wars (som kan spre dårlig stemning lenge etterpå), og evt. også tvinge debattantene til å legge litt ekstra arbeid i det når de starter en ny tråd.

Jeg tror VD, på sikt, ville tjene på enten betydelig økt personell-innsats på moderatorsiden, eller en viss reduksjon i antall parallelle tråder som skal overvåkes. Det ville tjent formålet med VD, som er å bli/forbli en av landets ledende kvalitetsarenaer for samfunns- og verdidebatt.
Jeg har også foreslått kollapsbare kommentarer - aller mest fordi jeg innser at noen (med god grunn) ergrer seg over at jeg skriver alt for lange innlegg.

Dråpen
Det som utløste min beslutning var et innlegg som nå er slettet, og jeg har fått vite at  forfatteren har fått en skarp reaksjon fra moderator. Etter råd fra moderator lar jeg dette ligge - annet enn dette poenget: Dersom man hadde praktisert forhåndsmoderering av hovedinnlegg (slik jeg har foreslått), så ville dette innlegget kunne ha blitt unngått - og dermed kanskje også den polariseringen som dette innlegget bidro til, ringvirkningene av opphisset stemning og personangrep.
I denne saken føler jeg at jeg får en viss støtte i PFU-dommen mot Agderposten i Bjørnebye-saken, som slo fast redaksjonens ansvar også for innholdet i nettdebatter. Dette har gitt opphav til en diskusjon om forhåndsmoderering - som er akkurat dette jeg har etterspurt på VD.

Noen vil ha det til at jeg vil sensurere meninger jeg ikke liker, nærmest oppheve meg selv til moderator over VD. Det er feil. Jeg verken har eller vil bli tillagt makten til å stenge folk ute eller slette innlegg. Det jeg derimot har, er min "forbrukermakt" - retten til selv å velge om jeg vil delta i et nettforum der innlegg av denne typen slipper gjennom til publisering.
Omvendt - dersom VD i framtiden velger å innføre en strengere moderering - ikke med det for øye å hindre mening X eller Y i å uttrykkes, men for å legge til rette for mer lavmælt og hensynsfull debatt - da ville det kanskje blir et mer attraktivt nettsted for meg og evt. andre som har noe på hjertet.

Trist? Neppe.
Det er selvsagt uproblematisk for VD og verden forøvrig om jeg trekker meg tilbake. Trolig vil mange synes det er en god idé, og hadde jeg hatt mer selvinnsikt ville jeg kanskje sett det selv også. Det eneste jeg vil peke på - og som er noe av bakgrunnen for dette "avskjedsbrevet" - er at gjennom graden av moderering, toleransen (enten den er villet eller skyldes en uoverkommelig oppgave) for trolling og kverulering, så former man hvem dette nettforumet skal være til for. Hvis de tykkhudete og hardtslående får (altfor) frie tøyler, så vil de ømskinnede skygge banen. Jeg tror man vil måtte gjøre et valg - for det blir vanskelig å forene to debattkulturer i ett forum. Ikke minst gjelder dette dersom man insisterer på å holde åpent for en islamdebatt som ofte glir over i det jeg vil kalle islamofobi, slik Kofi Annan har brukt begrepet.

Jeg ser verden med mine egne øyne - innenfra og ut. Det å se seg selv krever et godt speil. Noen vil kanskje si at nettopp jeg er en av disse verstingene som ødelegger debattklimaet. Javel, det ville jo vært en bitter ironi. Men gi meg da idet minste kudos for at jeg nå tar ansvar og ekskluderer meg selv. Kanskje flere burde gjort det, for en kortere eller lengre periode.
For ordens skyld: Jeg vil jo motsette meg en slik kritikk, og framfor alt be om konkrete eksempler. Jeg synes jeg bestreber meg på å ikke forvrenge andres mening. Derimot er jeg uten tvil skyldig i å skrive for mange og for lange innlegg, noe som i seg selv er problematisk. Akkurat dét problemet skal nå straks få sin løsning.

Jeg synes riktignok jeg har noe å bidra med, som kunne vært av nytte for VDs brukere. Jeg er en av relativt få "samfunnsdebattanter" (riktignok i F-, G- eller H-skiktet eller nede deromkring) som faktisk deltar i de trådene jeg selv starter, og har fått skryt for dette i mange nettfora (dette var forøvrig noe av kongstanken da NRK-Ytring ble startet opp). Jeg er også en fagmann, en "ekspert" på noen få og avgrensede områder. Det skaffer meg endel anklager om elitisme, men det er også noen som verdsetter dette. Ikke minst mener jeg selv at det er viktig at fagfolk eksponerer seg selv for kritikk og innspill fra "vanlige folk", i stedet for bare å diskutere i sine respektive snirkler.

Da kreves det imidlertid noen kjøreregler - vanlig folkeskikk holder lenge. Jeg tror en av årsakene til at mange fagfolk, akademikere og politikere skygger unna nettfora (eller nøyer seg med å poste et hovedinnlegg og så trekke seg tilbake) er at de rett og slett ikke gidder utsette seg selv for det som noen omtaler som "gjørmebad". Dersom nettfora som VD ønsker å tiltrekke seg flere slike debattanter - så tror jeg dette med debattklimaet blir en avgjørende suksessfaktor.

The end?
De fleste som går ut slik med brask og bram har kommet krypende tilbake. Slik er menneskene: Det bygger seg opp en frustrasjon, man bryter over tvert, og så sakte men sikkert begynner det å klø i fingrene. Det er greit. Men jeg har nå bygget meg opp endel kunnskap og erfaring, og jeg skal faktisk prøve å dra lærdom av dette. Samme hvor interessant det kan være å diskutere - uten kjøreregler som respekteres, uten en god debattkultur, så blir det fort til at det koster mer enn det smaker. Kanskje bør jeg heller gjøre som andre samfunnsinteresserte mennesker har landet på: Kanalisere mitt engasjement inn i fora med større grad av styring enn det et nettforum har sjanse til å få til. Time will show.

Til slutt tenkte jeg å gi litt ros til en motdebattant, en jeg flere ganger har vært skikkelig i clinch med: Ole Jørgen Anfindsen. Det er ingen tvil om at vi to er rykende uenig på endel områder, og har hatt ubehagelige sammenstøt (hvor jeg har min del av skylda). Det er sånn det er - noen av Anfindsens meninger er sterkt kontroversielle, og kan fyre opp et veldig sinne i meg.
Men det jeg ville trekke fram, er at jeg har merket meg at Anfindsen særlig det siste året har bidratt på VD med mange andre innspill og temaer enn disse mest brennbare og følelsesladde. Her har han, i mine øyne, gitt konstruktive og interessante bidrag.

Jeg mener nå ikke - virkelig ikke - å si at "Anfindsen kan tolereres, så lenge han ikke skriver om innvandring." Nei, det jeg vil si er at Anfindsen har vist meg at det går an å velge selv, styre selv, slik at man kan bidra og gjøre en innsats på viktige områder, samtidig som man styrer unna temaer man vet det blir bråk av. For meg er dette et eksempel til etterfølgelse, dersom jeg i framtiden skulle engasjere meg på VD påny.
Jeg har tidligere gjort forsøk på å avstå fra vanskelig temaer - selv om det er et problem dersom bare de mest hardbarkede skal få råde grunnen alene. Jeg synes også redaksjonen burde reflektere over dette: Er det noen temaer som er så eksplosive at de er vanskelige å debatter, eller som krever en ekstraordinær moderering for å bli vellykkede?

Takk for meg!
Eller skal vi si - sayonara? (Hvis man slår det opp, får man seg kanskje en overraskelse...)

Gå til innlegget

Et kristent land - del II

Publisert over 4 år siden

ER Norge et kristent land? Man skjønner jo hva som menes. Problemet er når betegnelsen ikke bare blir beskrivende (og historisk), men brukes til å rettferdiggjøre forskjellsbehandling i dagens (og framtidens) Norge.

Jeg skrev i høst innlegget "Et kristent land?" som en spalte i papir-VL, og lagt ut her på vd.no (NB! Valget av ingress og dermed framhevingen av ordet "fornærmelse" var gjort av debattredaksjonen, ikke av meg!). 

Jeg var klar over da at dette kunne fortone seg som et slags stråmannsargument: At det kanskje ikke sies at "Norge er et kristent land", men at det heller brukes argumenter som at "Norge er et land hvor kristendommen historisk har stått sterkt", "Kristendommen har hatt stor påvirkning på norsk kultur", og lignende. Og at det er denne typen mer nyanserte påstander som danner grunnlaget for at det f.eks. skal undervises mer om kristendommen enn om andre livssyn i (K)RLE-faget.

Men - en fersk artikkel fra Vårt Land illustrerer at den mer unyanserte påstanden også brukes. Riktignok er det her en reportasje - vi vet ikke om det er Fotballforbundets Kjetil Siems egne ord, eller om det kan være journalist Anders Myklebust sin fortolkning/gjengivelse av Siems utsagn. Siem er uansett sitert på denne måten:
"– NFF er ikkje ein religiøs organisasjon. Samtidig bur vi i eit kristent land. Fotballklubbar kan ha gudstenester, vere i moskear eller gå i buddhistiske tempel. Det einaste som ein må vere varsam med, er måten det blir gjort på, seier han." (Min utheving).

Ja, men gjør vi det? Bor vi i et kristent land? Jeg mener altså nei. Men her brukes dette som argument for at klubber viet fotballspill (med medlemmer som kan være kristne, humanetikere, muslimer eller andre livssyn) skal arrangere gudstjenester viet spesifikt den kristne religionsutøvelsen, med liturgi og bønn.

La meg være klar: Jeg har for så vidt en viss sans for argumenter som går ut på at ulike klubber og foreninger og nærmiljøet (kirken er jo en slik klubb) kan samarbeide, og kanskje gjøre ekstra nytte når folk kan møtes litt på tvers. Problemet oppstår dersom én spesiell religion særbehandles framfor andre. Det andre problemet (for meg som humanetiker, i hvert fall) er dersom dette samarbeidet tvinger deltakerne til å ta del i veldig spesifikk religionsutøvelse slik som bønn og liturgi, evt. å melde seg delvis (under gudstjenesten) eller helt (ved å utebli) fra det sosialt samlende arrangementet.

Det jeg vil peke på her er begrunnelsen som trekkes inn: At Norge liksom skal være "et kristent land". Sannheten er jo at Norge er et livssynsmangfoldig land, der det ikke en gang lenger er sant at kristendommen utgjør en overveldende majoritet rent tallmessig. Dersom Bryne fotballklubb ønsket å trekke inn livssynsorganisasjonene i sitt arbeid (muligens en god idé), burde de heller satset på arrangementsformer som virkelig ville inkludere alle klubbens eksisterende og potensielle medlemmer.

Ikke minst kan fotballklubber har en kjempeviktig funksjon ift. å inkludere ungdom med innvandrerbakgrunn, som ofte kan være fra muslimsk bakgrunn. Det kan godt tenkes at også muslim-ungdom vil gå i kjerka med klubben sin - men det er usannsynlig at dette i seg selv er en faktor som frister muslim-foreldre til å sende ungene sine på fotballtrening.

Hva er egentlig viktigst for oss som skal leve i Norge gjennom det 21. århundre? Å fokusere på det som skiller oss - eller å framheve det som forener oss som nordmenn, som mennesker?

Gå til innlegget

Retten til slutten

Publisert over 4 år siden

Dersom å framskynde sin egen død er en menneskerett, kan den ikke avgrenses til dem med kreftdiagnose.

I et framtidssamfunn, der genetikerne har klart å koble ut aldringsprosessen, vil det å få dø kanskje bli en rett man må slåss for.

I dag er retten til å leve langt mer utsatt. Mange av oss risikerer å dø før tiden, mot vår vilje. Det kan skje på grunn av vold, ulykker, underernæring eller sykdom, selv om det hadde vært mulig å unngå. Derfor er retten til liv en helt sentral menneskerett, omtalt i artikkel 2 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Signaturstatene har påtatt seg en plikt til å verne om borgernes liv, og dersom noen blir tatt av dage, er det en krenkelse av deres menneskerettigheter.

Men noen ønsker faktisk å dø. Mange vil si at det må være en menneskerett å få bestemme over sin egen død. Det handler i så fall ikke om det å dø i seg selv – men om å velge tidspunktet og omstendighetene rundt sin egen død. Det er slik mange begrunner sitt ja til aktiv dødshjelp.

Dersom det å framskynde sin egen død er en menneskerett, kan den ikke avgrenses til bare de gamle, de med kreftdiagnose eller en dårlig prognose på hvor lenge de har igjen å leve. Nei, da må det innebære en allmenn rett til selvmord, basert på individets egen vurdering av om livet er verd å leve. For menneskerettighetene er ikke noe vi må kvalifisere oss for, eller som vi får tildelt av legen. De er noe alle mennesker har, bare i kraft av å være mennesker.

Menneskerettsdomstolen i Strasbourg behandlet i 2002 saken Diane Pretty reiste mot Storbritannia. Hun anklaget staten for å krenke hennes menneskerettigheter, gjennom en rettsstridig invasjon av hennes private sfære. Hun mente artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen ga henne rett til å gjøre det hun ville med sitt eget liv, inkludert å avslutte det. Om nødvendig med andres bistand.

Dommen var klar: Artikkel 2 garanterer individets rett til liv. Bare en forvrengt lesning kan gjøre dette til en rett til å dø, eller til å ta sitt eget liv. Det er heller omvendt: Artikkelen pålegger staten å beskytte borgernes liv, også mot villet egenskade. Domstolen innrømmet Pretty et poeng med hensyn til selvbestemmelse over eget privatliv, men var tydelig på at selve retten til liv hadde forrang. Staten kan gjøre innhogg i retten til privatliv dersom viktige samfunnshensyn tilsier det. Å blokkere muligheten for at sårbare mennesker kan presses til å be om dødshjelp, kan være et slikt hensyn.

Dommen fra Strasbourg er opprettholdt i senere saker. Ifølge den er det altså ingen menneskerett å få avslutte sitt eget liv gjennom selvmord, legeassistert selvmord eller eutanasi. Det er mer nærliggende å tro at det strider mot menneskerettighetene dersom staten åpner for aktiv dødshjelp, fordi staten da svikter sin plikt til å verne om borgernes liv.

Av naturlige årsaker har ikke en eneste pasient, fra Nederland, Belgia eller Sveits, klaget sine respektive stater inn for Strasbourgdomstolen fordi de urettmessig har fått aktiv dødshjelp.

Human-Etisk Forbund (HEF) setter menneskerettighetene høyt. Vi trekker dem fram i kampen for livssynsfrihet, mot KRLE-faget. Samtidig er flere blant HEFs 
ledere engasjert i kampen for å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Det er rart de ikke legger mer vekt på dommen i Diane Pretty-saken.

Menneskerettighetene er kjekke å ha – så lenge man har dem på sin side.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 22.11.2014

Gå til innlegget

Et kristent land?

Publisert nesten 5 år siden

Å beskrive Norge som et kristent land er en fornærmelse mot alle oss som ikke er kristne, men som er nøyaktig like norske for det.

Vår blåblå regjering har en egen evne til å legge fram saker de vet det blir bråk av.

Nok en gang handler det om samarbeidsavtalen med KrF. Det er syv år siden Strasbourg-domstolen slo fast at datidens KRL-fag stred med menneskerettighetene. De mente at kristendommen hadde en uforholdsmessig stor plass i den norske skolen. Nå gir KrF oss en omkamp om kristendomsundervisningen i skolen. 

Torbjørn Røe Isaksen er riktignok regjeringens yngste minister – men staben i departementet må da huske basketaket fra forrige tiår? Nå er det riktignok kommet med en «E» i KRLE-faget. Så kan man spørre: Hvor er etikken i at én enkelt religion skal få dominere livssynsundervisningen til unge mennesker som skulle ha frihet til å velge sitt eget livssyn? 

Norge er blitt et mer pluralistisk samfunn, med innvandring fra fjerne land og kulturer. Men fortsatt utgjør «eksotiske» religioner som islam, jødedom, buddhisme og hinduisme unntakene blant oss. Befolkningsundersøkelser viser imidlertid at det å ikke ha en religion overhodet blir stadig mer vanlig: I 2012 oppga en tredjedel til TNS Gallup at de hadde et sekulært livssyn uten noen gudstro, som det humanetiske. Om lag halvparten sa de var kristne. 

Dette er tall for hele Norge – rundt om i landet varierer det. Religionsforskeren Pål Kjetil Botvar påpekte nylig at ungdom i Oslo er mindre religiøse og mer skeptiske til religion enn ellers i landet. I Oslo har vi faktisk en ganske stor muslimsk minoritet. På vår egen barneskole på Oslos østkant er om lag 18 prosent fremmedspråklige, mange av disse muslimer. En annen skole har bare 5 prosent elever med norsk som morsmål. 

Poenget er at de kristne blant oss, særlig de som ønsker kristendommen som et sterkt innslag i livet og offentligheten, utgjør en minoritet som får uforholdsmessig mye gjennomslag i det nye livssynsfaget.

«Norge er et kristent land», sies det. Men stemmer det? Kan en statsdannelse ha et livssyn? Om 99 prosent av befolkningen var kristne – ville det bety at den resterende prosenten liksom ikke var en del av landet? 

Man kan si at «Norge er et land hvor kristendommen står sterkt». Stemmer det, da? Selv på julaften er det bare 11 prosent av oss som går i kjerka. Mange, særlig på Østlandet, velger nå ikke-kristelige alternativer til de store livsløpsseremoniene som navnefest, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Religiøst funderte argumenter har ikke bare svekket sin posisjon i den offentlige debatt – de kan i stor grad virke frastøtende for mange mennesker. Og hvor mange blar i Bibelen?

Vi kommer til et punkt der mangfoldet blir for stort, nyansene for mange, og enkle merkelapper ikke passer lenger. Å beskrive Norge som et kristent land er en fornærmelse mot alle oss som ikke er kristne, men som er nøyaktig like norske for det. 

Det er problematisk og kanskje farlig, at man skaper et inntrykk av et «ekte» Norge som er kristent, mens folk med annet livssyn og bakgrunn liksom ikke er fullt så norske. Vi ønsker jo tross alt at også ikke-kristne nordmenn skal oppleve at norske lover og verdier gjelder for dem, at de har en del av ansvaret for det felles norske. 

Kronargumentet er kanskje at kristendommen historisk sett har hatt stor betydning i Norge. Men blir en myte til en sannhet bare mange nok gjentar den, ukritisk og ofte? Jeg vil heller si at Norge og den vestlige kultur har hatt stor innflytelse på kristendommen.

Mange mennesker, blant dem mange kristne, har sammen formet norsk kultur og historie. Men har de først og fremst vært kristne eller først og fremst mennesker?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 31.10.2014 I SPALTEN GJESTEN

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3370 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2454 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2452 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
30 dager siden / 2366 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1826 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1661 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1504 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1401 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere