Morten Andreas Horn

Alder: 50
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

TV2 glorifiserte assistert selvmord

Publisert nesten 5 år siden

Er pressen virkelig skikket til å håndtere klager mot seg selv?

Redaktørforeningens Reidun Kjelling Nybø beskriver (Vårt Land 21. februar) hvordan mediene kan omtale selvmord – og aktiv dødshjelp – på varsomt vis. Kronikken hennes illustrerer på en god måte hvorfor jeg mener TV2s reportasjer om ALS-pasienten Craig Ewerts assisterte selvmord i januar må være brudd på god presseskikk.

På punkt etter punkt har TV2s reportasjer avveket fra kravet om varsomhet ved omtale av selvmord: Full identifisering av personen. Detaljert beskrivelse av metoden (nesten en veiviser i hvordan man tar selvmord hos Dignitas i Sveits – til og med prisopplysninger!). Glorifisering av selvmord («- Selvdrap er en fantastisk mulighet!»). Ingen problematisering, ingen alternativer til selvmord eller kritiske røster. Fullstendig fravær av den informasjon om hjelpetiltak for selvmordstruede som bør ledsage slike artikler. 

Likevel har PFUs sekretariat innstilt på at klagesaken mot TV2 henlegges ubehandlet. Uforståelig, for meg som ikke er pressemann. Jeg oppfordrer leserne til å søke opp TV2s oppslag på nett, og lese det i lys av Kjelling Nybøs framstilling av hva god presseskikk er. Hvis ikke TV2 blir felt, hvis saken ikke en gang blir behandlet – da må vi på ny spørre oss: Er pressen virkelig skikket til å håndtere klager mot seg selv? Hvis brudd på Vær Varsom-plakaten ikke er brudd på god presseskikk – hva skal vi da med den, eller med PFU?

Svarte hull. Kjelling Nybø har et godt poeng: Kanskje forstår ikke mediene at et selvmord er et selvmord, også når det er assistert. Det er de samme menneskene som begår selvmord, med eller uten legens hjelp. De samme risikofaktorer, den samme ambivalens, det samme svarte hull der alt virker håpløst. 

Det er dette vi frykter, dersom aktiv dødshjelp blir legalisert: At det ikke lenger oppleves som like problematisk dersom den som vil ta sitt liv er syk, gammel, pleietrengende. At det dannes egne standarder for rett og galt, for rettssikkerhet og beskyttelsesbehov, basert på funksjonsnivå og helsetilstand. Det er dette som har ført til skarp kritikk mot Nederland og Belgia, fra menneskerettshold. For loven – og presseetikken – bør være lik for alle. 

Kjelling Nybø skriver at aktiv dødshjelp er en viktig debatt, som mediene bør skrive om. Tja – er det virkelig slik? Realiteten er at vi er langt unna å legalisere aktiv dødshjelp. Ingen seriøse aktører går inn for dette i Norge – ingen stortingspartier, helseprofesjoner, pasientforeninger eller livssynssamfunn. Tvert om går de fleste klart i mot legalisering. 

Ingen mangel. Det skyldes ikke mangel på oppsiktsvekkende enkeltsaker, som denne TV2 har skrevet om, og som stadig dukker opp i norske medier. Disse oppslagene gir oss mer av det vi allerede har nok av – argumenter for hvorfor det i noen ekstreme tilfeller kunne vært bra å ha adgang til aktiv dødshjelp som en siste desperate utvei. Men gjennom å styre unna kritiske spørsmål, utelate innvendingene, bidrar norske medier til å holde publikum i mørket:

Hvorfor, egentlig, nøler politikerne med å legalisere dødshjelp, hvis dette er så enkelt som mediene framstiller det som? Debatten om aktiv dødshjelp blir stående på stedet hvil – det eneste mulige produkt av mediedekningen blir at sårbare, selvmordsutsatte individer kan føle at reportasjene bidrar til legitimering av selvmord. 

Frustrerende. En bred og balansert dekning av temaet aktiv dødshjelp kunne hjulpet folk til å forstå hvorfor dette er komplisert, hvorfor det kanskje ikke er mulig å avgrense aktiv dødshjelp på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Men er det virkelig dette temaet vi har behov for å snakke om?

Det frustrerende, for meg som helsearbeider, er at saker om aktiv dødshjelp – som egentlig er uaktuelt i Norge – får stor oppmerksomhet. Mens det som virkelig er viktige temaer – overbehandling ved livets slutt, hvordan vi behandler de som mangler beslutningskompetanse, utbygging av palliativ omsorg til døende, spørsmål rundt organdonasjon – det skyves i bakgrunnen. Aktiv dødshjelp gir mange klikk, men medienes samfunnsoppdrag er vel mer ambisiøst enn som så.  

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.2.2014

Gå til innlegget

Når liket blir kaldt

Publisert nesten 5 år siden

Kan vår holdning til menneskeverdet påvirkes av hvordan vi behandler våre døde?

Science fiction-romanen Dune foregår på ørkenplaneten Arrakis. Der er det så tørt at mennesker ikke kan leve – så folket der tvinges til ekstreme tiltak for å spare på vannet. Når noen dør blir liket preparert slik at vannet (omtrent 60 prosent av kroppsvekten) gjenvinnes. Tørrstoffet tilhører individet, men vannet tilhører stammen – og tilbakeføres til drikkevannsreservoaret. 

I oljelandet Norge har vi vann nok, men verdsetter karbonet. Da er det kanskje ikke så rart at noen har begynt å karbonisere sine kjære, omdanne kremasjonsasken til diamanter. 

Hvor går egentlig grensen for hva man kan gjøre med et dødt legeme? I Irland, hvor de har en grunnlovsparagraf som gir fosteret fullt menneskeverd alt fra unnfangelsen, ville legene forsøke å holde ved like (sic!) kroppen til en ung kvinne som døde da hun var gravid i uke 15. De ville bruke liket hennes som en slags inkubator fram til babyen ble levedyktig – noe som ville ta uker og måneder. Da de ga opp var kroppen i ferd med å gå i oppløsning grunnet infeksjoner og sviktende blodsirkulasjon. 

Saken reiste likevel problemstillingen: Hvem har bruksretten til en død kropp? Vi tar allerede organer fra døde mennesker og transplanterer over i andre som kan nyttiggjøre seg dem. Hvorfor er det greit, mens mange (jeg også) opplevde saken fra Irland som grotesk? 

I Norge er kremasjon en vanlig måte å behandle en død kropp på, og selv synes jeg dette framstår som den beste metoden. Jeg ser det ikke som spesielt verdig at liket skal gå langsomt i forråtnelse, begravd seks fot under jorda. Skal jeg først bli til jord kan det like gjerne gå raskt og renslig for seg. Historiene om mislykket innpakking av lik på Oslos gravlunder frister ikke, og uansett vil en stadig voksende befolkning skape et logistikkproblem, dersom alle skal begraves hele. 

Et lik er vel bare organisk masse som for alltid har mistet evnen til å fornye og opprettholde seg selv, og som vi på en eller annen måte må rydde unna. Men i disse Holocaustdager minnes vi kremasjonsovnene i Auschwitz – det ligger åpenbart en fare i dette å behandle døde mennesker på en for kynisk og materialistisk måte. For noen år siden ble det funnet drøssevis med urner på bunnen av Zürich-sjøen. Det ble påstått at dødshjelpsklinikken Dignitas, i nattens mulm og mørket, hadde dumpet levningene etter selvmordsturister som bare hadde betalt enveisbillett til Sveits. 

Det som virkelig betyr noe er hvordan vi behandler hverandre mens vi ennå er i live. Men kanskje kan vår holdning til andre mennesker, til menneskeverdet, også påvirkes av hvordan vi behandler våre døde. 

Mange knytter behovet for gravferdsritualer til den første spede utviklingen av religioner blant menneskene. Kanskje har dette bidratt til å opprettholde en grad av respekt for de døde og deres levninger. Men det har også gitt bisarre utslag, der samfunnets ressurser har blitt ødslet bort på overdådige monumenter mens folket vansmekter. Nekropoliser der mumier og skjeletter hoper seg opp – vi får håpe deres sjeler i det minste har fått evig hvile!

Da min bestefar døde ble urnen hans satt i en umerket grav. Han ønsket ikke at de levende skulle kaste bort sine liv på å dyrke de døde. Jeg var 12 år den gang, og ble nok formet av dette: Til dags dato har jeg aldri følt behov for å oppsøke mine forfedres graver. Det ville kanskje vært annerledes om det var mine egne foreldre, en ektefelle eller et barn. 

Jeg vet ikke hva som er rett – men kanskje etikkens gylne regel kan være til nytte også i dette spørsmålet: Du skal gjøre mot din nestes lik som du ville ønsket at han gjorde mot ditt eget.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN, VÅRT LAND 7.2.2015
Gå til innlegget

Spott og hån

Publisert nesten 5 år siden

Kanskje bør også vi humanetikere tenke over hvorvidt latterliggjørende blasfemi fortsatt er den etisk riktige og formålstjenlige måten å formulere religionskritikk på

Hva er «blasfemi»? Begrepet er vel egentlig meningsløst, sett med humanetikerens øyne, enten man oversetter det med «gudsbespottelse» eller «religionskritikk». For, så vidt jegi vet, finnes det jo ingen gud man kan spotte. Og religionene jeg kritiserer – hva er vel de annet enn sosiale strukturer og teoretiske overbygninger, som menneskene har konstruert og dekonstruert i årtusener? Det er ingen forskjell på blasfemi og enhver annen -bespottelse, enhver annen -kritikk.

Sett med historiske øyne er det imidlertid mulig å forstå at visse typer spott, visse typer kritikk, rammes av egne, og strengere, sanksjoner enn andre; at vi har hatt en blasfemiparagraf. Dels skyldes det overmakten som tramper nedover – hierarkiske religiøse strukturer som lever på sitt hegemoni, og vil knuse de som utfordrer det. Men det handler også om det motsatte – små, utsatte grupper med et avvikende livssyn, som til dels har vært gjenstand for fryktelig forfølgelse.

Spesielt for oss norske fritenkere er det lett å finne eksempler på at blasfemi har vært ett av flere redskap for å underminere kristendommens urimelige maktposisjon, for å hamre ut et rom å leve i for oss uten gud. Men det finnes også eksempler på det motsatte: At kritikk av noens religion eller livssyn, spott og satire med et spesifikt anti-religiøst innhold, har vært brukt til forfølgelse av mennesker som har utgjort en sårbar minoritet. Historisk sett er det særlig hetsen mot jødene, og i moderne tid mot muslimer, som er lett å få øye på. Men det er ikke lenge siden den bittelille minoriteten av reserverte, kristne fastleger ble spottet for sin motstand mot å henvise til abort.

Hvem spotter hvem. I mine øyne er ikke blasfemi «riktig» eller «galt» beroende på dette at det er gud og det religiøse man bespotter. For meg blir det avgjørende hvem som spotter hvem. Det er mulig det står i Håvamål, men jeg finner ikke, verken i Humanistmanifestet eller De ti bud, noe som handler om at «Du skal ikke slå nedover». Det burde kanskje tas med, når Humanistmanifestet nå skal revideres.

Jeg mener altså det må være en forskjell her – på om den undertrykte spotter undertrykkeren, eller om den mektige håner sin undersått. En ting er at godt integrerte norske humanetikere godter seg med «Life of Brian», til ergrelse for det kristne majoritetssamfunnet vi er (var) en minoritet i. Det blir noe annet når godt integrerte franskmenn bruker samme virkemidler til å harselere med muslimer – som utgjør en marginalisert gruppe i utenforlandet rundt de store byene. Det er forskjell på om moderne og opprørske muslimer går til angrep på gammelmodige mørkemenn i sin egen sfære, og på at vi sekulære europeere mer eller mindre treffsikkert skal harselere over profeten Muhammed.

Trå feil. Grensedragningen er åpenbart ikke enkel her.Det er lett å trå feil.Det er trolig håpløst å bruke lovverket for å hindre mobbing av sårbare livssynsminoriteter, uten at det samtidig vil kunne brukes av selvsikre majoriteter for å kneble kritikk. Jeg skjønner hvorfor man ønsker å begrense retten til rasistiske og hatefulle ytringer – men risikerer vi ikke da å ramme også sunn og viktig opposisjon mot maktstrukturer?

Debatten om ytringsfrihet i kjølvannet av det grufulle terroranslaget mot Charlie Hebdo’s redaksjon handler ikke om dette. Det er ingen som, seriøst, har foreslått at ytringsfriheten skal innskrenkes. Snare tvert imot – det er mer et spørsmål om alle de som har ropt «Je suis Charlie» nå er villig til å gå linen ut – om de vil innrømme retten til å krenke og bryte tabuer til alle de høyreekstreme og rasistiske kreftene som vi vet finnes i Norge og Europa. Eller, er det bare meninger vi selv er enig i, som skal kunne ytres fritt?

Nei, det vi egentlig burde tenke litt over, når raseriet etter 7. januar får lagt seg, er retten til å spotte. Eller – ikke retten, men berettigelsen. Er det riktig av oss å spotte andre? Hva ønsker vi å oppnå med det? Hva er konsekvensen av å spotte? Er det rett av oss, rasjonalistisk og humanistisk vurdert, å bruke spott for å fremme vårt syn? Hva kan vår empati, vår innsikt, vår kunnskap om historien, lære oss om spott som kommunikasjonsform?

Ydmykende. Andre har allerede påpekt at mange muslimer har opplevd Vestens intervensjoner i Irak og Afghanistan som ydmykende, at de opplever «det kristne Vesten» som kompakt og intolerant. At de selv bor i samfunn der ytringsfrihet ikke finnes, slik at når Vesten tillater hån mot deres religion, så tolker de det som om dette er noe Vesten stiller seg bak. At politisk satire ikke har samme tradisjon hos dem, som i de franske salonger. At muslimer i Vesten ofte er arbeidsløse, marginaliserte, tvinges til å endre navn for å komme innafor, og at de trenger mer en hjelpende hånd enn en hanske i fjeset.

Vi humanetikere er opptatt av å gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. De fleste av oss sitter nokså godt i det, i et land hvor «vår» kultur har fritt spillerom i Nytt på nytt og i samfunnet forøvrig. Har vi egentlig tenkt over hvordan Muhammedkarikaturene oppleves for våre muslimske brødre og søstre? Er det akkurat dette vi ønsker å kommunisere til dem?

Det er åpenbart galt (altså, det er jo helt forferdelig) å drepe noen bare fordi de har tegnet en tegning du ikke liker. Det er morderne selv som må ta ansvar for ugjerningene i Paris. Det vi nå må ta stilling til er om vi vil støtte opp om en form for kommunikasjon – spott og hensynsløs satire – rettet mot medmennesker som vi allerede vet at sliter med å føle seg inkludert.

Latterligjørende. Snart er vi sekulære trolig i flertall i Norge. Religionens klamme tak glipper. Kanskje bør også vi humanetikere tenke over hvorvidt latterliggjørende blasfemi fortsatt er den etisk riktige og formålstjenlige måten å formulere religionskritikk på. Vi er jo de som tror på det å handle rasjonelt og humanistisk. Som vil behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet.

Dette er en bearbeidet versjon av en kronikk som tidligere er publisert på Fri Tanke.

Gå til innlegget

Ytringsfriheten er menneskeskapt

Publisert nesten 5 år siden

Frimodig ytring forutsetter en grad av tillit oss menneskene i mellom – tillit til at vi ikke vil gjøre hverandre vondt.

Ytringsfriheten – det vakreste vi har. Som Aftenposten skrev etter det grufulle terrorangrepet i Paris: «Ytringsfriheten er og blir den mest grunnleggende av alle rettigheter, fordi den så til de grader utgjør en forutsetning for demokrati, utvikling, kritikk og ny utvikling.»

Men er det virkelig slik? 

Ytringsfrihet er en menneskerett. Men menneskerettighetene er ikke gudegitt, de er ikke naturlover. De er noe vi mennesker er blitt enige om å forsøke å respektere, og som signaturstatene har forpliktet seg på. Kjernen i ytringsfriheten er at enhver skal kunne ytre det hun vil, uten å frykte sanksjoner fra staten. Staten skal også, etter beste evne, verne om den enkeltes frihet til å ytre seg uten å møte sanksjoner fra andre stater, grupper eller individer.

Men staten kan dessverre ikke garantere for din sikkerhet i drosjekøen en lørdagskveld, eller hvis du møter en voldtektsmann en mørk kveld. Staten kan heller ikke garantere 100 prosent for din sikkerhet. Heller ikke dersom du ytrer deg på en måte som noen opplever som så krenkende at de velger å reagere med vold – med meningsløs, barbarisk vold som i Paris for en uke siden. 

Vi borgerne har ikke skrevet under på at vi vil respektere menneskerettighetene – selv om vi kan være bundet av at dette er gjort til nasjonal lov. Men vi bør respektere dem. Både fordi det er i vår egen interesse (bare slik kan vi håpe på at våre egne rettigheter blir respektert), men ikke minst fordi det er det riktige å gjøre. Gjensidighetsprinsippet sier ikke «Gjør mot andre det andre har gjort mot deg». Det sier: «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg» – uavhengig av hva de faktisk har gjort. 

Den gamle romerske keiser, Marcus Aurelius, stoikeren som skrev boken «Til meg selv», sa: Jeg kan ikke ta ansvar for andres handlinger mot meg. Det eneste jeg kan gjøre, er å opptre i tråd med mine egne verdier.

Vi bør derfor respektere andres rett til å ytre seg – også dersom deres ytring krenker oss. Ikke bare for at vi selv skal kunne ytre oss senere – enten i forsvar eller i et angrep på andre. Men fordi det er slik vi selv ville ønske å bli behandlet. 

Samtidig bør vi – om vi vil opptre i tråd med humanetikken, kristendommen og alle de andre livssynene som bygger på «etikkens gyldne regel» – tenke etter: Bør jeg krenke min neste, ville jeg selv ønsket å bli krenket? Er krenkelse etisk forsvarlig? Bør vi kreve av Jonas Gahr Støre at han står opp for retten til blasfemi? 

Hvis man er liten og undertrykt kan et hvert forsøk på å få armslag innebære krenkelse av den som har makt og trykker ned. Som når noen norske kristne framstår som krenket når humanetikere kritiserer at kristendommen fortsatt har en favorisert plass i skole og barnehage. Eller når skolen tvinger ikke-kristnes unger tvinges til å velge mellom venneflokken og foreldrenes livssyn. 

Franske muslimer kan derimot vanskelig betegnes som en maktfaktor i det franske samfunnet. Tvert om er de sårbare, utsatte, marginaliserte. Det hadde vært annerledes dersom karikaturene av Muhammed kom innenfra og var tegnet av opposisjonelle muslimer. 

Ytringsfrihet er ikke forutsetningen for demokrati og fredelig sameksistens – den er snarere det ypperste produktet av dette. Frimodig ytring forutsetter en grad av tillit oss menneskene i mellom – tillit til at vi ikke vil gjøre hverandre vondt, at skarpe ord eller nedsettende tegninger ikke ledsages av reell diskriminering og utestenging. At vi er på samme lag, selv om det en gang i blant kan gå en kule varmt. Billedlig – aldri bokstavelig – talt!

FØRST PUBLISERT SPALTEN GJESTEN I VÅRT LAND 19.1.2015. LEGGES UT HER ETTER REDAKSJONENS INITIATIV DA JEG IKKE FØLGER OPP DEBATT.
Gå til innlegget

En oppskrift på skråplanet for dødshjelp

Publisert nesten 5 år siden

Å følge i Belgias fotspor i lovgivningen om dødshjelp vil utsette sårbare individer for den ultimate krenkelse av deres menneskeverd.

Slektningene til en kronisk deprimert belgisk kvinne klager Belgia inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (Vårt Land, 19. januar). De mener staten sviktet sin plikt, da den tillot henne å dø ved eutanasi. 

Jeg har spøkt med at «ingen pasienter har stått opp og klaget over at de urettmessig har fått eutanasi». Strasbourg-domstolen tar i hovedsak mot klager fra personer som selv har fått sine menneskerettigheter krenket. Men i den viktige dommen i saken Diane Pretty vs. Storbritannia (2003) framhevet domstolen artikkel 2 i den europeiske menneskerettskonvensjonen: Den beskytter individets rett til liv, den mest fundamentale rettigheten, som trumfer selv retten til selvbestemmelse og privatliv.

Domstolen pekte den gang på statens plikt til å verne om borgernes liv, også mot villet egenskade – og avviste statens plikt til å tillate dødshjelp. Dersom Belgia ikke blir felt i denne saken, vil det bli en landemerke-avgjørelse som setter domstolens tidligere vurderinger i et merkelig lys. Det vil også være en innrømmelse av at syke og sårbare individer står i en særstilling overfor menneskerettighetene: At retten til liv ikke betyr det samme for dem som oss friske.

Kronisk deprimert. Dessverre inneholdt Vårt Lands artikkel en alvorlig feil. Kvinnen var kronisk deprimert, selv om hun var fysisk frisk og ikke led av smerter. Samtidig, påstås det i artikkelen, forutsetter den belgiske eutanasiloven fra 2002 at pasienten må lide av uutholdelige smerter.

Men – loven sier nettopp ikke dette! Den åpner eksplisitt for eutanasi ved konstant og uutholdelig «physical or mental suffering» (fysisk eller mental lidelse), som ikke kan lindres. Pasienten trenger ikke ha fysisk sykdom – også rent psykisk lidelse kvalifiserer.

Det er denne siden ved den belgiske eutanasiloven som har åpnet for de kontroversielle eutanasitilfellene: De døvblinde, transseksuelle, den psykisk syke livstidsfangen (hvor legene til slutt sa nei), og  som fikk hjelp til å begå dobbeltselvmord, selv om de var fysisk nokså friske.

Dette gjør den belgiske eutanasilovgivningen til en oppskrift på skråplanseffekten: Den setter knapt noen grenser for når eutanasi er riktig, når det er galt. Med en så slapp lov blir rommet for legens skjønnsutøvelse stort – og risikoen for dårlig skjønn deretter. Dette gir den belgiske kvinnens slektninger et godt klagegrunnlag: De kan med rette hevde at landets lover utsetter psykisk syke pasienter for en risiko for å bli avlivet på feilaktig grunnlag. 

Svakhet. Kvinnens slektninger klager også fordi de mener det faktisk var muligheter for bedring av kvinnens depresjon. Altså at lovens krav om at lidelsen ikke kan lindres ikke var oppfylt. På dette grunnlag kunne de anklaget legen for brudd på belgisk lov.

Men – hvem kan egentlig si med sikkerhet nå, om kvinnes depresjon lot seg lindre? Pasienten selv er jo for lengst død. Legen, som muligens har gjort noe feil, tok hennes liv med en sprøyte.

Dette illustrerer en svakhet med den belgiske loven: Den tillater legen å ta pasientens liv, ut fra hans subjektive vurdering av forespørselen. Og dersom det reises tvil om skjønnet – ja, da ligger allerede pasienten i grava, og etterforskningen blir meget vanskelig. Slik er det med alle dødshjelpslover der granskingen skal foregå etter at handlingen er et faktum. 

Sårbare. Samlet bidrar derfor loven til å svekke rettssikkerheten til svært syke og sårbare belgiske pasienter. Det å følge i Belgias fotspor ikke vil gagne individets selvråderett – det vil tvert om utsette sårbare individer for den ultimate krenkelse av deres menneskeverd.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21. JANUAR 2015. PUBLISERT ETTER REDAKSJONENS ØNSKE HORN FØLGER PT. IKKJE OPP EVT DEBATT.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere