Morten Andreas Horn

Alder: 48
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Å regissere den gode død

Publisert rundt 1 måned siden - 1051 visninger

Et ektepar i Nederland fikk dø hånd i hånd gjennom «dobbel-eutanasi». Romantisk, ja visst. Men er det helsevesenets rolle å gå så langt i å regissere «den gode død»?

I Nederland fikk et ektepar på 91 oppfylt sitt siste ønske, å dø sammen på samme tid, gjennom «dobbel-eutanasi». Vi vet ikke mye om dette ekteparet, men kan lese at mannen gjennomgikk et slag i 2012, og at kona var diagnostisert med demens. Slike tilstander trenger ikke være forbundet med stor kroppslig lidelse. Men de medfører funksjonstap, tap av selvstendighet og eksistensiell lidelse. Slik sett er disse pasientene typiske for de som i dag får aktiv dødshjelp, i land der dette er tillatt.

Det er lett å skjønne at dette kan ses som rørende og en dypt romantisk måte å avslutte livet på, hånd i hånd med sin kjære. Jeg vet ikke om jeg selv ser slik på det, som doktor og dødshjelpsskeptiker begynner jeg straks å tenke på nyanser og motforestillinger. Men samtidig forstår jeg godt dersom mange vil mene at dette må være den ultimate verdige, selvbestemte død, og et godt eksempel på hvorfor vi trenger legalisert eutanasi.


Timing som kriterium. Selv uten eutanasi bør vi i Norge – i hvert fall dersom politikere og helsepersonell prioriterer dødsomsorgen slik de burde – kunne love våre pasienter en verdig, naturlig død, i de aller fleste tilfeller. Men hvis dette med timingen, med omstendighetene rundt døden (å få dø samtidig med ens kjære) skal være et kriterium for «den gode død», da må vi nok innse at vi ikke strekker til.

Da blir det et viktig spørsmål: Er dette et kriterium for «den gode død»? At det er noe man kan ønske seg, kan man godt forstå. Men skal vi legge lista så høyt, skal vi i helsevesenet skal ha et ansvar for en slik grad av tilrettelegging av «den gode død», at vi skal måtte framkalle døden med giftige doser for å oppnå denne samkjøringen? For meg, som lege i Norge i dag, blir dette å stille for store forventninger til helsearbeiderne.

Det viktige med denne saken fra Nederland er at den illustrerer det som burde være et «fact», men som fortsatt framstilles som en «påstand», i dødshjelpsdebatten: Nemlig verdiglidningen som legalisering av eutanasi i Nederland i 2002 har ført til. «Slippery slope», som det også kalles.

Dette ekteparet står ganske langt unna det bildet vi ofte blir presentert for, når dødshjelp debatteres i Norge. Det snakkes om håpløst lidende pasienter, og ofte brukes uttrykk som «med sterke smerter». I dette tilfellet er det mer åpent: Fikk de eutanasi fordi de virkelig led uutholdelig – eller handlet det om at de nærmet seg livets slutt, og ikke ville leve uten den andre?


Hånd i hånd. Dét kan synes som et akademisk spørsmål. Men det har likevel betydning for norsk dødshjelpsdebatt. For den nederlandske dødshjelpsloven ble ikke vedtatt for å hjelpe eldre ektepar med å avslutte livet hånd i hånd. Loven snakker om «uutholdelig lidelse», og selv om den ikke definerer dette som «fysisk lidelse», så har forståelsen i starten vært at det handlet om å hjelpe folk med store smerter og annen fysisk lidelse. Loven ble ikke vedtatt for det formålet den nå har bidratt til.

For de som lurer på om det foreligger en «slippery slope» i Nederland, så vil selve tallenes tale gi et svar: Det har vært en svær økning i antallet eutanasi-tilfeller over de 15 årene loven har eksistert, og andelen av alle dødsfall har gått opp til 4-5 prosent. Men denne saken illustrerer også at typen pasienter og kliniske situasjoner som anses å kvalifisere for eutanasi, har endret seg. Denne typen «dobbelt-eutanasi» ville ikke vært «innafor» i 2002. I dag har vi så få eksempler på dette at det kvalifiserer til nyhetsoppslag. Om nye 15 år er det min spådom at dette har blitt en ganske hverdagslig måte å dø på, i Nederland. I en lesverdig artikkel i Newsweek fra 2015 omtales det som «Dying Dutch».

Det er lov å mene at dette burde bli tilgjengelig også i Norge. Men det som preger vår dødshjelpsdebatt handler mer om den klassiske forståelsen av eutanasi og assistert selvmord som en siste utvei til håpløst lidende mennesker. Spørsmålet er om det vil være mulig å innføre en strengt begrenset adgang til aktiv dødshjelp i Norge – uten at vi uvegerlig begir oss ut på en slik «slippery slope» man har sett i Nederland (men også i Belgia, og Sveits, og allerede etter ett år ser tendenser til i Canada).


Gradvis og umerkelig. Skråplanseffekten er ingen rutsjebane. Det er en utvikling, en verdiglidning, som skjer gradvis og umerkelig. Den oppstår fordi vi endrer våre verdier tilpasset den nye virkeligheten vi har åpnet for gjennom endring av normer og regler. Men det kan ikke være tvil om at Nederland har gjennomgått en slik endring, og at aktiv dødshjelp i dag betyr noe annet, der, enn det det gjorde da loven ble vedtatt i 2002. Og noe annet enn vi i Norge snakker om, når vi debatterer aktiv dødshjelp her til lands.

Nederlandske leger har så langt vært positive til eutanasiloven, som blant annet har vært kjennetegnet av at den gir legen stor grad av beskyttelse og frie hender til selv å velge når man vil innvilge pasienten «den gode død». Nå er de imidlertid mer skeptiske, fordi politikerne snakker om å endre loven og tillate dødshjelp ikke basert på medisinske vurderinger, men mer på personens opplevelse av å være «mett av dage». Spørsmålet nederlandske leger nå står overfor er om det er mulig å stanse en slik utvikling, når man først har vært med på å sette den i gang.

Personlig har jeg ikke så sterke synspunkter på om det var bra eller dårlig at dette ekteparet fikk «dobbelt-eutanasi» i Nederland. Jeg ville trengt mer informasjon om personene (for eksempel i hvilken grad de var beslutningskompetente, hvilken rolle pårørende spilte i beslutningen).

Men det å dømme i enkeltsaker er uansett krevende. Det jeg er bekymret for er at vi skal bryte sperren mot at leger tar livet av sine pasienter, selv når det skjer i den beste hensikt. Det kan medføre uønskede effekter, og en risiko for svake og hjelpetrengende pasienter i en sårbar situasjon. Vi bør legge bedre til rette for «den gode død» – men da trenger vi også snakke mer om hva det innebærer.


Gå til innlegget

Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis

Publisert rundt 1 måned siden - 1716 visninger

At det universelle menneskeverdet er en påstand og ikke et iboende faktum, er ingen svakhet. Det er en styrke.

En bærende tanke i Erik Lundes bok Uønsket som lanseres i dag, er idéen om et universelt menneskeverd, likt for alle uavhengig av kjønn, etnisitet, sosioøkonomisk status, livssyn, legning eller funksjonsnivå. Dette lå også bak Norsk Forbund for Utviklingshemmedes politianmeldelse av Aksel Braanen Sterri sine uttalelser om mennesker med Downs syndrom i våres: Funksjonshemmede har samme verdi, samme krav på vern mot hatefull tale, som andre sårbare grupper har. Men anmeldelsen ble henlagt, og i debatten etter Sterri ytret min kollega Andreas Wahl Blomkvist at hele ideen om menneske­verdet er en fiksjon.

En overenstemmelse. Jeg er litt enig med Blomkvist her. I likhet med alle de andre menneskerettighetene, er Artikkel 1 om det universelle menneskeverdet ikke et faktum, men en påstand. Det er ikke en iboende egenskap ved oss mennesker, men noe en del av våre forgjengere ble enige om under forhandlinger ledet av Eleanor Roosevelt for 70 år siden. Ikke alle er enige om dem, og de kan, hvis mange nok ønsker det, reforhandles og oppdateres til en moderne virkelighet.

Det er ikke engang sikkert at de er «sanne». Kanskje er menneskeverdet ikke noe universelt – kanskje har vi tvert om ulik verdi. Kanskje menneskeverdet avtar i konsentriske sirkler rundt hver av oss, avhengig av hvor nær den andre står oss. Kanskje avhenger menneskeverdet av hvor høyt vi verdsetter den andres egenskaper. Kanskje varierer det, utfra hvor vi selv står i livet og hvilke behov vi har.

Det at alle har én og samme verdi er kanskje ikke sant – men det er bra vi har blitt enige om å late som om det er slik. For hvordan skulle vi håndtert det, om alles menneskeverd skulle rangeres og inngå som en variabel i menneskenes samhandling? Hvem skulle være dommeren, hvilke kriterier skulle gjelde?

Og hva ville det gjøre med samfunnet vårt, dersom vi i en konflikt ikke bare kunne slå hverandre i hodet med våre ­argumenter – vi kunne også påberope oss et større menneske­verd enn motparten? Vi har en del erfaring fra samfunn der menneskeverdet var noe relativt, der mennesker kunne holdes i slaveri eller drepes av folk som sto over dem i verdi. Jeg ønsker ikke et slikt samfunn, selv om det muligens «objektivt sett» var korrekt.

En styrke. Det at menneskeverdet er noe vi har bestemt oss for, en konvensjon vi har blitt enige om – en konstruksjon, om du vil – det er en styrke. Hadde det vært noe gudegitt, så kunne man avfeid det med at «jeg tror ikke på det som står i den støvete bibelen deres».

Hadde det vært noe naturgitt, noe iboende i oss, kunne man sagt som transhumanisten Ole Martin Moen: La oss gjøre mennesket til noe bedre enn det ­naturen har klart.

Gir avkall. Men som humanetiker sier jeg: Menneskeverdet er ett for meg, ikke fordi andre har pålagt meg å mene det, men fordi jeg har valgt der selv. Jeg gir avkall – frivillig – på retten til å favoriseres, selv om jeg som hvit, heterofil og noenlunde velskapt (!) mann kanskje burde ha krav på det. Og ikke bare jeg – regjeringer og folk over hele verden baler med dette spørsmålet, men lander på at det eneste som funker er at alle mennesker tillegges samme verdi.

Det universelle menneskeverdet er villet og rasjonelt begrunnet – dét er dets største styrke.

Erik Lundes bok Uønsket, som gis ut på Vårt Land Forlag, ­lanseres i aften på ­Kulturhuset i Oslo. Åste Dokka, forlags­redaktør og ­kommentator i Vårt Land, vil lede en ­panelsamtale med Erik Lunde, Amanda Schei, Ole Martin Moen og Morten Horn.

Morten Horn, lege og humanetiker

Gå til innlegget

Paternalistiske dødshjelpstilhengere

Publisert 6 måneder siden - 421 visninger

Det er dødshjelpstilhengerne som ønsker å gi leger makten over liv og død.

Det er greit at Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død, arbeider for å få legalisert aktiv dødshjelp i Norge (Vårt Land 28.3.17). Men det er ugreit at han gjør dette gjennom selvmotsigende argumenter og uriktige fakta. Kjeldstadli har mange ganger møtt motbør fra meg og andre fagfolk, men fortsetter å fremme et fundamentalt inkonsistent bilde av dødshjelpen han promoterer: Han snakker om en «rett» til å velge en skånsom og smertefri død ved aktiv dødshjelp – begrunnet med eksempler fra land hvor dette slett ikke er en pasientrettighet.

Ikke i noe land har pasienter «rett» til å få hjelp til å dø. Samtlige eksisterende dødshjelpslover omhandler legens rett til å hjelpe pasienter å dø, uten å risikere straffeforfølgelse. Ingen av dødshjelpslovene gir noen klare, testbare føringer for hvilke pasienter, hvilke situasjoner, som kvalifiserer. Canadas ferske dødshjelpslov fra 2016 går kanskje lengst, ved at selve loven slår fast at legen (eller sykepleieren) ikke skal straffes for lovbrudd så sant han handlet «i god tro».

På verdensbasis er det ingen entydig trend i retning av legalisering av aktiv dødshjelp. I motsetning til hva Kjeldstadli påstår avviste nettopp delstatsforsamlingen på Hawaii et legaliseringsforslag. Selv om California sa «ja» i 2015 har bl.a. Utah, Maryland, Massachusetts, Arizona, New Mexico, Iowa, New Jersey og Nebraska stemt ned forslag om å innføre aktiv dødshjelp. I Europa har både England/Wales og Skottland avvist godt forberedte lovforslag, og Tysklands «legalisering» av assistert selvmord innebar i realiteten en innstramming av praksisen.

Kjeldstadli snakker om «paternalisme», og tenker da åpenbart på folk som meg som han mener vil nekte folk retten til en verdig død. Men faktum er at det i land som Nederland, Oregon og California er nettopp legen som får makten til å herske over pasientens liv eller død – avgjøre hvem som skal få en skånsom død, hvem som må leve videre. Nederlandske pro-dødshjelp-leger har uttalt at det fine med eutanasiloven er at den lar legen velge å utføre eutanasi, dersom han mener dette er det beste for pasienten. Nå diskuterer Nederland om eldre folk skal få tilgang til selvmords-assistanse uten krav om medisinsk diagnose, uten at legen skal kunne overprøve dem – men det er de nederlandske legene skeptiske til. De ønsker å holde på dødshjelp som et verktøy i legekofferten, ikke gjøre det til en pasientrettighet.

Mange liberalt innstilte mennesker har påpekt at det er mange samfunnsområder hvor vi må sette en grense: Vi kan hjelpe noen, men ikke alle, og grensen må nødvendigvis bli vag eller vilkårlig. Det er slik det må være, når det gjelder hvem som skal tilbys operasjon eller hvem som skal få ytelser fra NAV. Det er langt mer problematisk når ytelsen handler om selve retten til liv eller død. Kan vi godta at en politiker, byråkrat eller lege overprøver dette mest subjektive av alle spørsmål – om ditt eget liv er verd å leve eller ei? Ville Kjeldstadli godtatt et avslag?

Publisert i Vårt Land 30. mars 2017

Gå til innlegget

Vi vet mye om aktiv dødshjelp allerede

Publisert 6 måneder siden - 458 visninger

Venstre, som advarte mot konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten, vil nå konsekvensutrede aktiv dødshjelp.

Unge Venstres Tord Hustveit ønsker en kunnskapsbasert tilnærming til spørsmålet om aktiv dødshjelp, og mener det derfor bør utredes. Jeg er enig i det første – men da er det viktig å være klar over: Aktiv dødshjelp er ikke et nytt og uutforsket spørsmål, og det mangler ikke på kunnskap. Det har vært diskutert og forsket på gjennom mange tiår, i Norge og andre vestlige land. Dessverre er denne kunnskapen lite kjent blant politikere, medier og folk flest.

En av de viktigste erkjennelsene vi har om aktiv dødshjelp er det store paradokset: Tilhengerne av legalisering snakker gjerne (som Hustveit) om «den private autonomien og selvråderetten over egen kropp», som argument for at individet bør få bestemme selv når livet skal avsluttes gjennom dødshjelp. Dette er lett å forstå – også for oss som er skeptiske til legalisering. For autonomi er en kjerneverdi også for oss.

Det uforståelige, da, er at dødshjelpstilhengerne samtidig snakker om at aktiv dødshjelp skal være strengt regulert, og bare forbeholdt noen utvalgte pasienter. Hvor skal grensen gå, spør Hustveit klokelig. Men – hvorfor skal egentlig Venstre og de andre politikerne bestemme, over hodene på syke og lidende mennesker, hvor grensen skal gå? Hva er det Hustveit vet om lidelse, som setter ham i stand til å skille mellom de som skal få lov til å dø, og de som må finne seg i å lide videre?

Spørsmålet er retorisk. For realiteten er at Hustveits to posisjoner er innbyrdes uforenlige. Dersom individet selv skal bestemme, da kan ikke leger, politikere eller filosofer sette seg til doms over individets valg. Det er en stusselig frihet, om du bare får lov til å bestemme det som politikerne har valgt for deg.

Individets selvråderett er dessuten et av de viktigste motargumentene mot aktiv dødshjelp. Det er god grunn til å frykte at sårbare individer kan bli presset til å be om eller motta dødshjelp. En av de største utfordringene er hvordan man skal sikre en dødshjelp som fungerer i en praktisk hverdag, som er tilgjengelig for alvorlig syke og svekkede individer landet rundt – og som samtidig ivaretar rettssikkerheten for de samme sårbare individene. Her har vi allerede solid kunnskap fra andre land – om at dette er vanskelig eller umulig å oppnå.

Hustveit er, forståelig nok, opptatt av at folk ikke skal havne i en situasjon der de må leve med store smerter. Men det krever bare et minimum av utredning (det holder å lese helt innledende tekster om aktiv dødshjelp) for å få vite at smerter generelt er lite viktig for pasienter som dør slik. Det som motiverer og karakteriserer dødshjelpspasientene er ikke smerter, men mer eksistensielle plager: Ensomhet, håpløshet, depresjon, hjelpeløshet og tap av verdighet.

Hustveit mener at det å innføre aktiv dødshjelp kan «gjøre at mange føler en større ro i møte med slutten, selv om de ikke velger å benytte seg av det». Men også her har vi lett tilgjengelig kunnskap: I de land hvor dødshjelp er tillatt er omfanget stort, og jevnt økende. I landene som likner mest på Norge, Benelux-landene, ligger det på oppunder 5 % av alle dødsfall – langt over de vi i dag har av illegal dødshjelp i Norge. Det er et stort problem med manglende rapportering, og et økende omfang av dødshjelp til ikke-beslutningskompetente personer – noe myndighetene tolererer.

Canada legaliserte aktiv dødshjelp i 2016, og politikerne der har allerede blitt overrasket over hvor stort omfanget har blitt, bare det første året. Det henger sammen med at politikerne der – med det liberale partiet i spissen – brukte samme innfallsvinkel som Hustveit: Først bestemme seg for at aktiv dødshjelp skal legaliseres – så forsøke å finne en måte å gjøre det forsvarlig på (hint: de mislyktes).

Aktiv dødshjelp er et hett samfunnsspørsmål, som ingen skyver bort. Det som er synd er at et såpass lite viktig tema får fortrenge langt viktigere spørsmål, som bl.a. spørsmål knyttet til behandlingsbegrensning, dødsomsorg og organdonasjon. Her kunne vi trengt både utredning og handling.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
20 minutter siden / 1275 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
38 minutter siden / 208 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1275 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1678 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 573 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 171 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1275 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Dette er for dårlig, journalister!
rundt 3 timer siden / 144 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 3 timer siden / 2786 visninger
Les flere