Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Registrer deg Logg inn

Morten Andreas Horn

Morten Andreas er avlogget
Alder: 46
Følgere
Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Morten Andreas Horn

Viser innlegg | Se kommentarer (1965)

Å gjøre …det rette

Publisert 22 juni

Gjensidighetsprinsippet handler om hva du bør gjøre, ikke om hva andre gjør.

Hjemme hos oss snakker vi ikke så mye om kristendom, religion og livssyn. Til det synes jeg ungene, på fem og syv, er i minste laget. Derimot snakker vi en god del om etikk. Jeg er særlig opptatt av gjensidighetsprinsippet, og prøver å finne praktiske eksempler fra skole, barnehage og hjem. Dette er jo etikkens gylne regel – for alle, uansett hvilket livssyn. Samtidig er det forunderlig lite tematisert i det offentlige ordskiftet. Når var sist du prøvde å spørre deg selv: Hva ville jeg ønsket at min neste skulle gjøre mot meg?

Et krevende punkt er gjensidighetsprinsippets begrunnelse. Det er lett å forstå at det kan lønne seg, for deg personlig, å handle godt mot din neste: Det kan føre til at din neste er god mot deg. Dette kan man eventuelt utnytte, kynisk beregnende, i et komplekst spill med ytelser og gjenytelser. Eller man kan straffe den som ikke er god mot en selv, gjennom å holde tilbake godheten mot den andre. Et ikke helt uvanlig prinsipp for læring: «Hvis du ikke oppfører deg pent blir det ikke Barne-TV i kveld.»

Det er viktig å huske at gjensidighetsprinsippet sier: Gjør mot andre slik du ville ønske at andre skulle gjøre mot deg selv. Strengt tatt er det helt irrelevant hva den andre faktisk gjør mot deg, eller hvor sannsynlig det er at den andre vil handle på samme måte. Gjensidighetsprinsippet handler om hva du bør gjøre, ikke om hva andre gjør eller bør gjøre.

Det er en ideell fordring om å gjøre det rette, uavhengig av om det lønner seg for deg. Ikke ut fra frykt for straff, men fordi du realiserer deg selv best dersom du handler godt. Et ambisiøst mål, men samtidig avgjørende for barn som skal vokse opp i det post-doktrinære samfunn. Det er synd at skolen skal bruke så mye tid på det forgjengelige – slik som de ulike religioner og fortidens forklaringsmodeller. Framtidens utfordring blir hvordan fostre folkeskikken uten folkekirken.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST I VÅRT LAND 22. JUNI 2015

Ønskebarn

Publisert 27 april

Mitt første barn var til de grader etterlengtet. Det andre kom mer på slump.


Det sies i surrogatidebatten: Dette er sterkt ­ønskede barn. Underforstått: Det spiller mindre rolle hvordan barnet blir til, det viktigste er at det er ønsket – og dermed elsket.

Det er utvilsomt slik at de fleste barn født på denne måten, er både ønsket og elsket. Men det er noe som lugger her. Er det virkelig slik at en avgjørende komponent i foreldre-barn-relasjonen er at barnet er ønsket? At ønsket er det samme som elsket?

Mitt første barn var til de grader etterlengtet. Det andre kom mer på slump. Har det hatt noe å si? Er det avgjørende at barnet er ønsket for utviklingen av en sunn og trygg relasjon mellom foreldre og barn? Får uplanlagte barn litt dårlige oppvekstvilkår? Jeg sliter med å godta det.

Jeg sliter også med premisset om at alt barn trenger, er «masse, masse kjærlighet». Jeg elsker mine barn, begge to, på en så inderlig måte at det nesten ikke lar seg beskrive. Men gløden i kjærligheten nok kan variere, når de skal leveres i barnehage og grenser skal settes. For meg er en kanskje enda mer fundamental del av farskapet, å være bundet til barna mine, ubrytelig. Det har ikke så mye å si at jeg elsker dem som at jeg er «stuck» med dem i både gode og onde dager.

Kjærlighet er den subjektive følelsen jeg har for mine barn. Men båndet mellom foreldre og barn er mer solid, det er ikke avhengig av kjærlighetens vekslende kår. For meg oppleves den genetiske linken som viktig. Jeg innser at for mange foreldre til surrogati- eller adoptivbarn kan kjærligheten utgjøre et like slitesterkt bånd. Men det genetiske båndet utgjør kanskje en ekstra sikring, god å ha når det røyner på.

De som i dag får barn gjennom illegal surrogati, må virkelig investere i det – både økonomisk og emosjonelt. Hva om vi legaliserer surrogati, gjør det enklere, en mulighet også for mennesker med et ikke fullt så intenst barneønske? Kan vi få barn, som thailandske «Gammy», som ingen føler seg bundet til?

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST I VÅRT LAND 27.4.2015

Den ulykk­salige koblingen

Publisert 23 mars

Saklige argumenter blir avvist fordi de knyttes til avsenderens religiøse ståsted.

Da debatten om aktiv dødshjelp blusset opp i kjølvannet av Brennpunkt-dokumentaren «Den siste reisen», skrev KrFs Olaug Bollestad en kronikk på NRK Ytring om dette temaet. Kronikken var saklig og god, og brukte kun allmennmenneskelige, fornufts- og omsorgsbaserte argumenter. Teksten bar preg av at Bollestad selv er sykepleier. Religiøse argumenter var totalt fraværende. Like fullt var reaksjonen forutsigbare kommentarer som «innlegget bærer preg av et kristent livssyn» og «la folk bestemme over sine egne liv. Det kan ikke overlates til 2000 år gamle spøkelser, med tvilsom sannhetsgehalt».

Dette gjenspeiles i måten norske medier dekker temaet aktiv dødshjelp på. Når andre land har stemt over dødshjelpslover, leser vi ofte: «Den katolske kirken har gått sterkt i mot lovforslaget.» Problemet er bare: Det er faktisk ikke religiøse argumenter som dominerer dødshjelpsdebatten. Det er særlig medisinsk-faglige og juridiske innvendinger, og en bekymring for at legalisering vil føre til et press mot sårbare individer. Mange frykter en endring i vår vilje som samfunn til å ivareta de svakeste og mest hjelpetrengende blant oss.

De religiøse motivene kan være viktige for KrFs velgere – men i dødshjelpsdebatten er de irrelevante. Eller enda verre: De virker mot sin hensikt. Mange i vårt samfunn er fiendtlig innstilt til det de opplever som kristendommen, islam og andre religioners forsøk på å bestemme over folks liv. Selv om Bollestads kronikk like gjerne kunne vært skrevet av meg selv, ble hennes rolle som kristen KrF-politiker brukt til å avfeie hennes ikke-religiøse argumenter.

Jeg skrev før valget i 2013 at «KrF er en ulykke for norsk politikk». Det ulykksalige er denne koblingen mellom religion og politikk, som gjør at fornuftige og saklige argumenter kan bli avvist bare fordi avsenderen er religiøs. Vi trenger noen som kan ivareta verdisakene i et samfunn der kristendommen har mistet sin posisjon som moralsk rettesnor. Hva er viktigst for KrF – religionen eller verdiene?

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST I VÅR TLAND 23. MARS 2015

Er pressen virkelig skikket til å håndtere klager mot seg selv?

Redaktørforeningens Reidun Kjelling Nybø beskriver (Vårt Land 21. februar) hvordan mediene kan omtale selvmord – og aktiv dødshjelp – på varsomt vis. Kronikken hennes illustrerer på en god måte hvorfor jeg mener TV2s reportasjer om ALS-pasienten Craig Ewerts assisterte selvmord i januar må være brudd på god presseskikk.

På punkt etter punkt har TV2s reportasjer avveket fra kravet om varsomhet ved omtale av selvmord: Full identifisering av personen. Detaljert beskrivelse av metoden (nesten en veiviser i hvordan man tar selvmord hos Dignitas i Sveits – til og med prisopplysninger!). Glorifisering av selvmord («- Selvdrap er en fantastisk mulighet!»). Ingen problematisering, ingen alternativer til selvmord eller kritiske røster. Fullstendig fravær av den informasjon om hjelpetiltak for selvmordstruede som bør ledsage slike artikler. 

Likevel har PFUs sekretariat innstilt på at klagesaken mot TV2 henlegges ubehandlet. Uforståelig, for meg som ikke er pressemann. Jeg oppfordrer leserne til å søke opp TV2s oppslag på nett, og lese det i lys av Kjelling Nybøs framstilling av hva god presseskikk er. Hvis ikke TV2 blir felt, hvis saken ikke en gang blir behandlet – da må vi på ny spørre oss: Er pressen virkelig skikket til å håndtere klager mot seg selv? Hvis brudd på Vær Varsom-plakaten ikke er brudd på god presseskikk – hva skal vi da med den, eller med PFU?

Svarte hull. Kjelling Nybø har et godt poeng: Kanskje forstår ikke mediene at et selvmord er et selvmord, også når det er assistert. Det er de samme menneskene som begår selvmord, med eller uten legens hjelp. De samme risikofaktorer, den samme ambivalens, det samme svarte hull der alt virker håpløst. 

Det er dette vi frykter, dersom aktiv dødshjelp blir legalisert: At det ikke lenger oppleves som like problematisk dersom den som vil ta sitt liv er syk, gammel, pleietrengende. At det dannes egne standarder for rett og galt, for rettssikkerhet og beskyttelsesbehov, basert på funksjonsnivå og helsetilstand. Det er dette som har ført til skarp kritikk mot Nederland og Belgia, fra menneskerettshold. For loven – og presseetikken – bør være lik for alle. 

Kjelling Nybø skriver at aktiv dødshjelp er en viktig debatt, som mediene bør skrive om. Tja – er det virkelig slik? Realiteten er at vi er langt unna å legalisere aktiv dødshjelp. Ingen seriøse aktører går inn for dette i Norge – ingen stortingspartier, helseprofesjoner, pasientforeninger eller livssynssamfunn. Tvert om går de fleste klart i mot legalisering. 

Ingen mangel. Det skyldes ikke mangel på oppsiktsvekkende enkeltsaker, som denne TV2 har skrevet om, og som stadig dukker opp i norske medier. Disse oppslagene gir oss mer av det vi allerede har nok av – argumenter for hvorfor det i noen ekstreme tilfeller kunne vært bra å ha adgang til aktiv dødshjelp som en siste desperate utvei. Men gjennom å styre unna kritiske spørsmål, utelate innvendingene, bidrar norske medier til å holde publikum i mørket:

Hvorfor, egentlig, nøler politikerne med å legalisere dødshjelp, hvis dette er så enkelt som mediene framstiller det som? Debatten om aktiv dødshjelp blir stående på stedet hvil – det eneste mulige produkt av mediedekningen blir at sårbare, selvmordsutsatte individer kan føle at reportasjene bidrar til legitimering av selvmord. 

Frustrerende. En bred og balansert dekning av temaet aktiv dødshjelp kunne hjulpet folk til å forstå hvorfor dette er komplisert, hvorfor det kanskje ikke er mulig å avgrense aktiv dødshjelp på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Men er det virkelig dette temaet vi har behov for å snakke om?

Det frustrerende, for meg som helsearbeider, er at saker om aktiv dødshjelp – som egentlig er uaktuelt i Norge – får stor oppmerksomhet. Mens det som virkelig er viktige temaer – overbehandling ved livets slutt, hvordan vi behandler de som mangler beslutningskompetanse, utbygging av palliativ omsorg til døende, spørsmål rundt organdonasjon – det skyves i bakgrunnen. Aktiv dødshjelp gir mange klikk, men medienes samfunnsoppdrag er vel mer ambisiøst enn som så.  

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.2.2014

Når liket blir kaldt

Publisert 9 februar

Kan vår holdning til menneskeverdet påvirkes av hvordan vi behandler våre døde?

Science fiction-romanen Dune foregår på ørkenplaneten Arrakis. Der er det så tørt at mennesker ikke kan leve – så folket der tvinges til ekstreme tiltak for å spare på vannet. Når noen dør blir liket preparert slik at vannet (omtrent 60 prosent av kroppsvekten) gjenvinnes. Tørrstoffet tilhører individet, men vannet tilhører stammen – og tilbakeføres til drikkevannsreservoaret. 

I oljelandet Norge har vi vann nok, men verdsetter karbonet. Da er det kanskje ikke så rart at noen har begynt å karbonisere sine kjære, omdanne kremasjonsasken til diamanter. 

Hvor går egentlig grensen for hva man kan gjøre med et dødt legeme? I Irland, hvor de har en grunnlovsparagraf som gir fosteret fullt menneskeverd alt fra unnfangelsen, ville legene forsøke å holde ved like (sic!) kroppen til en ung kvinne som døde da hun var gravid i uke 15. De ville bruke liket hennes som en slags inkubator fram til babyen ble levedyktig – noe som ville ta uker og måneder. Da de ga opp var kroppen i ferd med å gå i oppløsning grunnet infeksjoner og sviktende blodsirkulasjon. 

Saken reiste likevel problemstillingen: Hvem har bruksretten til en død kropp? Vi tar allerede organer fra døde mennesker og transplanterer over i andre som kan nyttiggjøre seg dem. Hvorfor er det greit, mens mange (jeg også) opplevde saken fra Irland som grotesk? 

I Norge er kremasjon en vanlig måte å behandle en død kropp på, og selv synes jeg dette framstår som den beste metoden. Jeg ser det ikke som spesielt verdig at liket skal gå langsomt i forråtnelse, begravd seks fot under jorda. Skal jeg først bli til jord kan det like gjerne gå raskt og renslig for seg. Historiene om mislykket innpakking av lik på Oslos gravlunder frister ikke, og uansett vil en stadig voksende befolkning skape et logistikkproblem, dersom alle skal begraves hele. 

Et lik er vel bare organisk masse som for alltid har mistet evnen til å fornye og opprettholde seg selv, og som vi på en eller annen måte må rydde unna. Men i disse Holocaustdager minnes vi kremasjonsovnene i Auschwitz – det ligger åpenbart en fare i dette å behandle døde mennesker på en for kynisk og materialistisk måte. For noen år siden ble det funnet drøssevis med urner på bunnen av Zürich-sjøen. Det ble påstått at dødshjelpsklinikken Dignitas, i nattens mulm og mørket, hadde dumpet levningene etter selvmordsturister som bare hadde betalt enveisbillett til Sveits. 

Det som virkelig betyr noe er hvordan vi behandler hverandre mens vi ennå er i live. Men kanskje kan vår holdning til andre mennesker, til menneskeverdet, også påvirkes av hvordan vi behandler våre døde. 

Mange knytter behovet for gravferdsritualer til den første spede utviklingen av religioner blant menneskene. Kanskje har dette bidratt til å opprettholde en grad av respekt for de døde og deres levninger. Men det har også gitt bisarre utslag, der samfunnets ressurser har blitt ødslet bort på overdådige monumenter mens folket vansmekter. Nekropoliser der mumier og skjeletter hoper seg opp – vi får håpe deres sjeler i det minste har fått evig hvile!

Da min bestefar døde ble urnen hans satt i en umerket grav. Han ønsket ikke at de levende skulle kaste bort sine liv på å dyrke de døde. Jeg var 12 år den gang, og ble nok formet av dette: Til dags dato har jeg aldri følt behov for å oppsøke mine forfedres graver. Det ville kanskje vært annerledes om det var mine egne foreldre, en ektefelle eller et barn. 

Jeg vet ikke hva som er rett – men kanskje etikkens gylne regel kan være til nytte også i dette spørsmålet: Du skal gjøre mot din nestes lik som du ville ønsket at han gjorde mot ditt eget.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN, VÅRT LAND 7.2.2015

Spott og hån

Publisert 6 februar

Kanskje bør også vi humanetikere tenke over hvorvidt latterliggjørende blasfemi fortsatt er den etisk riktige og formålstjenlige måten å formulere religionskritikk på

Hva er «blasfemi»? Begrepet er vel egentlig meningsløst, sett med humanetikerens øyne, enten man oversetter det med «gudsbespottelse» eller «religionskritikk». For, så vidt jegi vet, finnes det jo ingen gud man kan spotte. Og religionene jeg kritiserer – hva er vel de annet enn sosiale strukturer og teoretiske overbygninger, som menneskene har konstruert og dekonstruert i årtusener? Det er ingen forskjell på blasfemi og enhver annen -bespottelse, enhver annen -kritikk.

Sett med historiske øyne er det imidlertid mulig å forstå at visse typer spott, visse typer kritikk, rammes av egne, og strengere, sanksjoner enn andre; at vi har hatt en blasfemiparagraf. Dels skyldes det overmakten som tramper nedover – hierarkiske religiøse strukturer som lever på sitt hegemoni, og vil knuse de som utfordrer det. Men det handler også om det motsatte – små, utsatte grupper med et avvikende livssyn, som til dels har vært gjenstand for fryktelig forfølgelse.

Spesielt for oss norske fritenkere er det lett å finne eksempler på at blasfemi har vært ett av flere redskap for å underminere kristendommens urimelige maktposisjon, for å hamre ut et rom å leve i for oss uten gud. Men det finnes også eksempler på det motsatte: At kritikk av noens religion eller livssyn, spott og satire med et spesifikt anti-religiøst innhold, har vært brukt til forfølgelse av mennesker som har utgjort en sårbar minoritet. Historisk sett er det særlig hetsen mot jødene, og i moderne tid mot muslimer, som er lett å få øye på. Men det er ikke lenge siden den bittelille minoriteten av reserverte, kristne fastleger ble spottet for sin motstand mot å henvise til abort.

Hvem spotter hvem. I mine øyne er ikke blasfemi «riktig» eller «galt» beroende på dette at det er gud og det religiøse man bespotter. For meg blir det avgjørende hvem som spotter hvem. Det er mulig det står i Håvamål, men jeg finner ikke, verken i Humanistmanifestet eller De ti bud, noe som handler om at «Du skal ikke slå nedover». Det burde kanskje tas med, når Humanistmanifestet nå skal revideres.

Jeg mener altså det må være en forskjell her – på om den undertrykte spotter undertrykkeren, eller om den mektige håner sin undersått. En ting er at godt integrerte norske humanetikere godter seg med «Life of Brian», til ergrelse for det kristne majoritetssamfunnet vi er (var) en minoritet i. Det blir noe annet når godt integrerte franskmenn bruker samme virkemidler til å harselere med muslimer – som utgjør en marginalisert gruppe i utenforlandet rundt de store byene. Det er forskjell på om moderne og opprørske muslimer går til angrep på gammelmodige mørkemenn i sin egen sfære, og på at vi sekulære europeere mer eller mindre treffsikkert skal harselere over profeten Muhammed.

Trå feil. Grensedragningen er åpenbart ikke enkel her.Det er lett å trå feil.Det er trolig håpløst å bruke lovverket for å hindre mobbing av sårbare livssynsminoriteter, uten at det samtidig vil kunne brukes av selvsikre majoriteter for å kneble kritikk. Jeg skjønner hvorfor man ønsker å begrense retten til rasistiske og hatefulle ytringer – men risikerer vi ikke da å ramme også sunn og viktig opposisjon mot maktstrukturer?

Debatten om ytringsfrihet i kjølvannet av det grufulle terroranslaget mot Charlie Hebdo’s redaksjon handler ikke om dette. Det er ingen som, seriøst, har foreslått at ytringsfriheten skal innskrenkes. Snare tvert imot – det er mer et spørsmål om alle de som har ropt «Je suis Charlie» nå er villig til å gå linen ut – om de vil innrømme retten til å krenke og bryte tabuer til alle de høyreekstreme og rasistiske kreftene som vi vet finnes i Norge og Europa. Eller, er det bare meninger vi selv er enig i, som skal kunne ytres fritt?

Nei, det vi egentlig burde tenke litt over, når raseriet etter 7. januar får lagt seg, er retten til å spotte. Eller – ikke retten, men berettigelsen. Er det riktig av oss å spotte andre? Hva ønsker vi å oppnå med det? Hva er konsekvensen av å spotte? Er det rett av oss, rasjonalistisk og humanistisk vurdert, å bruke spott for å fremme vårt syn? Hva kan vår empati, vår innsikt, vår kunnskap om historien, lære oss om spott som kommunikasjonsform?

Ydmykende. Andre har allerede påpekt at mange muslimer har opplevd Vestens intervensjoner i Irak og Afghanistan som ydmykende, at de opplever «det kristne Vesten» som kompakt og intolerant. At de selv bor i samfunn der ytringsfrihet ikke finnes, slik at når Vesten tillater hån mot deres religion, så tolker de det som om dette er noe Vesten stiller seg bak. At politisk satire ikke har samme tradisjon hos dem, som i de franske salonger. At muslimer i Vesten ofte er arbeidsløse, marginaliserte, tvinges til å endre navn for å komme innafor, og at de trenger mer en hjelpende hånd enn en hanske i fjeset.

Vi humanetikere er opptatt av å gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. De fleste av oss sitter nokså godt i det, i et land hvor «vår» kultur har fritt spillerom i Nytt på nytt og i samfunnet forøvrig. Har vi egentlig tenkt over hvordan Muhammedkarikaturene oppleves for våre muslimske brødre og søstre? Er det akkurat dette vi ønsker å kommunisere til dem?

Det er åpenbart galt (altså, det er jo helt forferdelig) å drepe noen bare fordi de har tegnet en tegning du ikke liker. Det er morderne selv som må ta ansvar for ugjerningene i Paris. Det vi nå må ta stilling til er om vi vil støtte opp om en form for kommunikasjon – spott og hensynsløs satire – rettet mot medmennesker som vi allerede vet at sliter med å føle seg inkludert.

Latterligjørende. Snart er vi sekulære trolig i flertall i Norge. Religionens klamme tak glipper. Kanskje bør også vi humanetikere tenke over hvorvidt latterliggjørende blasfemi fortsatt er den etisk riktige og formålstjenlige måten å formulere religionskritikk på. Vi er jo de som tror på det å handle rasjonelt og humanistisk. Som vil behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet.

Dette er en bearbeidet versjon av en kronikk som tidligere er publisert på Fri Tanke.

Ytringsfriheten er menneskeskapt

Publisert 22 januar

Frimodig ytring forutsetter en grad av tillit oss menneskene i mellom – tillit til at vi ikke vil gjøre hverandre vondt.

Ytringsfriheten – det vakreste vi har. Som Aftenposten skrev etter det grufulle terrorangrepet i Paris: «Ytringsfriheten er og blir den mest grunnleggende av alle rettigheter, fordi den så til de grader utgjør en forutsetning for demokrati, utvikling, kritikk og ny utvikling.»

Men er det virkelig slik? 

Ytringsfrihet er en menneskerett. Men menneskerettighetene er ikke gudegitt, de er ikke naturlover. De er noe vi mennesker er blitt enige om å forsøke å respektere, og som signaturstatene har forpliktet seg på. Kjernen i ytringsfriheten er at enhver skal kunne ytre det hun vil, uten å frykte sanksjoner fra staten. Staten skal også, etter beste evne, verne om den enkeltes frihet til å ytre seg uten å møte sanksjoner fra andre stater, grupper eller individer.

Men staten kan dessverre ikke garantere for din sikkerhet i drosjekøen en lørdagskveld, eller hvis du møter en voldtektsmann en mørk kveld. Staten kan heller ikke garantere 100 prosent for din sikkerhet. Heller ikke dersom du ytrer deg på en måte som noen opplever som så krenkende at de velger å reagere med vold – med meningsløs, barbarisk vold som i Paris for en uke siden. 

Vi borgerne har ikke skrevet under på at vi vil respektere menneskerettighetene – selv om vi kan være bundet av at dette er gjort til nasjonal lov. Men vi bør respektere dem. Både fordi det er i vår egen interesse (bare slik kan vi håpe på at våre egne rettigheter blir respektert), men ikke minst fordi det er det riktige å gjøre. Gjensidighetsprinsippet sier ikke «Gjør mot andre det andre har gjort mot deg». Det sier: «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg» – uavhengig av hva de faktisk har gjort. 

Den gamle romerske keiser, Marcus Aurelius, stoikeren som skrev boken «Til meg selv», sa: Jeg kan ikke ta ansvar for andres handlinger mot meg. Det eneste jeg kan gjøre, er å opptre i tråd med mine egne verdier.

Vi bør derfor respektere andres rett til å ytre seg – også dersom deres ytring krenker oss. Ikke bare for at vi selv skal kunne ytre oss senere – enten i forsvar eller i et angrep på andre. Men fordi det er slik vi selv ville ønske å bli behandlet. 

Samtidig bør vi – om vi vil opptre i tråd med humanetikken, kristendommen og alle de andre livssynene som bygger på «etikkens gyldne regel» – tenke etter: Bør jeg krenke min neste, ville jeg selv ønsket å bli krenket? Er krenkelse etisk forsvarlig? Bør vi kreve av Jonas Gahr Støre at han står opp for retten til blasfemi? 

Hvis man er liten og undertrykt kan et hvert forsøk på å få armslag innebære krenkelse av den som har makt og trykker ned. Som når noen norske kristne framstår som krenket når humanetikere kritiserer at kristendommen fortsatt har en favorisert plass i skole og barnehage. Eller når skolen tvinger ikke-kristnes unger tvinges til å velge mellom venneflokken og foreldrenes livssyn. 

Franske muslimer kan derimot vanskelig betegnes som en maktfaktor i det franske samfunnet. Tvert om er de sårbare, utsatte, marginaliserte. Det hadde vært annerledes dersom karikaturene av Muhammed kom innenfra og var tegnet av opposisjonelle muslimer. 

Ytringsfrihet er ikke forutsetningen for demokrati og fredelig sameksistens – den er snarere det ypperste produktet av dette. Frimodig ytring forutsetter en grad av tillit oss menneskene i mellom – tillit til at vi ikke vil gjøre hverandre vondt, at skarpe ord eller nedsettende tegninger ikke ledsages av reell diskriminering og utestenging. At vi er på samme lag, selv om det en gang i blant kan gå en kule varmt. Billedlig – aldri bokstavelig – talt!

FØRST PUBLISERT SPALTEN GJESTEN I VÅRT LAND 19.1.2015. LEGGES UT HER ETTER REDAKSJONENS INITIATIV DA JEG IKKE FØLGER OPP DEBATT.

Å følge i Belgias fotspor i lovgivningen om dødshjelp vil utsette sårbare individer for den ultimate krenkelse av deres menneskeverd.

Slektningene til en kronisk deprimert belgisk kvinne klager Belgia inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (Vårt Land, 19. januar). De mener staten sviktet sin plikt, da den tillot henne å dø ved eutanasi. 

Jeg har spøkt med at «ingen pasienter har stått opp og klaget over at de urettmessig har fått eutanasi». Strasbourg-domstolen tar i hovedsak mot klager fra personer som selv har fått sine menneskerettigheter krenket. Men i den viktige dommen i saken Diane Pretty vs. Storbritannia (2003) framhevet domstolen artikkel 2 i den europeiske menneskerettskonvensjonen: Den beskytter individets rett til liv, den mest fundamentale rettigheten, som trumfer selv retten til selvbestemmelse og privatliv.

Domstolen pekte den gang på statens plikt til å verne om borgernes liv, også mot villet egenskade – og avviste statens plikt til å tillate dødshjelp. Dersom Belgia ikke blir felt i denne saken, vil det bli en landemerke-avgjørelse som setter domstolens tidligere vurderinger i et merkelig lys. Det vil også være en innrømmelse av at syke og sårbare individer står i en særstilling overfor menneskerettighetene: At retten til liv ikke betyr det samme for dem som oss friske.

Kronisk deprimert. Dessverre inneholdt Vårt Lands artikkel en alvorlig feil. Kvinnen var kronisk deprimert, selv om hun var fysisk frisk og ikke led av smerter. Samtidig, påstås det i artikkelen, forutsetter den belgiske eutanasiloven fra 2002 at pasienten må lide av uutholdelige smerter.

Men – loven sier nettopp ikke dette! Den åpner eksplisitt for eutanasi ved konstant og uutholdelig «physical or mental suffering» (fysisk eller mental lidelse), som ikke kan lindres. Pasienten trenger ikke ha fysisk sykdom – også rent psykisk lidelse kvalifiserer.

Det er denne siden ved den belgiske eutanasiloven som har åpnet for de kontroversielle eutanasitilfellene: De døvblinde, transseksuelle, den psykisk syke livstidsfangen (hvor legene til slutt sa nei), og  som fikk hjelp til å begå dobbeltselvmord, selv om de var fysisk nokså friske.

Dette gjør den belgiske eutanasilovgivningen til en oppskrift på skråplanseffekten: Den setter knapt noen grenser for når eutanasi er riktig, når det er galt. Med en så slapp lov blir rommet for legens skjønnsutøvelse stort – og risikoen for dårlig skjønn deretter. Dette gir den belgiske kvinnens slektninger et godt klagegrunnlag: De kan med rette hevde at landets lover utsetter psykisk syke pasienter for en risiko for å bli avlivet på feilaktig grunnlag. 

Svakhet. Kvinnens slektninger klager også fordi de mener det faktisk var muligheter for bedring av kvinnens depresjon. Altså at lovens krav om at lidelsen ikke kan lindres ikke var oppfylt. På dette grunnlag kunne de anklaget legen for brudd på belgisk lov.

Men – hvem kan egentlig si med sikkerhet nå, om kvinnes depresjon lot seg lindre? Pasienten selv er jo for lengst død. Legen, som muligens har gjort noe feil, tok hennes liv med en sprøyte.

Dette illustrerer en svakhet med den belgiske loven: Den tillater legen å ta pasientens liv, ut fra hans subjektive vurdering av forespørselen. Og dersom det reises tvil om skjønnet – ja, da ligger allerede pasienten i grava, og etterforskningen blir meget vanskelig. Slik er det med alle dødshjelpslover der granskingen skal foregå etter at handlingen er et faktum. 

Sårbare. Samlet bidrar derfor loven til å svekke rettssikkerheten til svært syke og sårbare belgiske pasienter. Det å følge i Belgias fotspor ikke vil gagne individets selvråderett – det vil tvert om utsette sårbare individer for den ultimate krenkelse av deres menneskeverd.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21. JANUAR 2015. PUBLISERT ETTER REDAKSJONENS ØNSKE HORN FØLGER PT. IKKJE OPP EVT DEBATT.

Exit Horn

Publisert 18 desember 2014

Jeg har besluttet å slutte med verdidebatt.

Når noen sier noe slik, pleier folk å trekke et lettelsens sukk - da er det oftest til beste for alle. Absolutt alle! - inkludert den som sier det. Ofte er det også på høy tid - noe man skulle gjort for lenge siden. Og det ligger gjerne personlige grunner bak, selv om de ikke alltid er så lett å få øye på.

Dette er altså en personlig beslutning. Men i lys av debatten som har gått på VD den siste tiden, så vil jeg skrive litt om hva som ligger bak. Hvorfor akkurat nå?
De som synes dette blir uinteressant, pompøst og selvrettferdig anbefales å slutte å lese HER. Dette skriver jeg mest for min egen skyld.

Debattklimaet
Jeg slutter på grunn av debattklimaet, for å si det litt enkelt. Jeg synes det er artig å diskutere verdispørsmål, særlig ting som handler om skjæringsfeltet (det det tidvis blir full skjæring) mellom humanetikk og kristendom, eller humanetikk og de andre religionene. Men det er ikke morsomt å debattere slik kulturen er på VD i disse dager.

Her på forumet er det endel debattanter som, helt uhemmet, slik jeg ser det, benytter en uakseptabel retorikk. Noen svært aktive, som konstant tillegger andre meninger de ikke har, for så å hamre løs på dem. Som tillegger andre motiver de ikke har. Som uten annen grunn enn mistenksomheten selv mistenker motdebattanter for å anse seg som bedre enn andre. Som tar fatt i enkeltord og uttrykk andre har skrevet, vrir på dem og melker dem for potensielle betydninger og utledninger slik at den som ytret stilles i et dårlig lys. Og enten må akseptere å bli hengt ut slik, eller vikles inn i et evig spill av forsøk på oppklaring og nye anklager. 

Dette er trolling, kverulering. Her på VD er det, dessverre, endel nettroll. Ikke så mange, kanskje, men de er aktive, og ødelegger debattklimaet.

I tillegg synes jeg selve stemningen er dårlig. Mange debattanter har lav terskel for bruk av skjellsord, harde karakteristikker, personangrep. Særlig i noen typer tråder florerer dette, aller mest i de som handler om islam, innvandring og slikt. Det er ikke bare innvandringsmotstanderne sin skyld. Jeg har kritisert min humanetikervenn Lars Gule, som jeg nærmest er enig med om det meste, for nesten bevisst å krydre sine ellers kloke og velformulerte innlegg med uttrykk han trolig vet at vil øke konfliktnivået. Som sagt - dette florerer - og hvem vet om ikke også jeg selv kan bli for amper i kampens hete. Summen av alle våre bidrag blir et debattnivå jeg ikke trives med.

Modereringen
Jeg har beklaget meg - ikke over dårlig moderering fra debattredaksjonen, ikke over feil eller slapphet fra moderatorene - men over at tross heroisk innsats på et svært krevende felt, så blir modereringen av VD for sparsom i mine øyne.
Jeg har fått berettiget kritikk for at jeg ikke varsler moderator, bare klager i ettertid. Men mitt problem er: Hvor skal man starte? Hvor skal man legge lista? Kveruleringen, mistenkeliggjøringen, aggressiviteten er så utbredt på VD at jeg ikke vet hvilke kommentarer jeg skal rapportere. Jeg har også blitt beskyldt for å utnytte en slags "elitestatus" som noen tillegger meg, noe som gjør det ytterligere vanskelig å påkalle moderators beskyttelse.

Jeg har (også tidligere) fremmet flere forslag som kunne bedret debattklimaet på VD, og gjort moderatorenes oppgave mer overkommelig. Blant disse er "strengere moderering"; med det mener jeg at overskridelse av retningslinjene bør få faktiske konsekvenser. Hva med et system med "prikkbelastning"? Det funker på andre nettsteder, og hjelper folk med å holde seg selv i skinnet.
Forhåndsmodering av hovedinnlegg kunne latt moderatur luke ut parallelle tråder, kanskje unngå noen unødige flame wars (som kan spre dårlig stemning lenge etterpå), og evt. også tvinge debattantene til å legge litt ekstra arbeid i det når de starter en ny tråd.

Jeg tror VD, på sikt, ville tjene på enten betydelig økt personell-innsats på moderatorsiden, eller en viss reduksjon i antall parallelle tråder som skal overvåkes. Det ville tjent formålet med VD, som er å bli/forbli en av landets ledende kvalitetsarenaer for samfunns- og verdidebatt.
Jeg har også foreslått kollapsbare kommentarer - aller mest fordi jeg innser at noen (med god grunn) ergrer seg over at jeg skriver alt for lange innlegg.

Dråpen
Det som utløste min beslutning var et innlegg som nå er slettet, og jeg har fått vite at  forfatteren har fått en skarp reaksjon fra moderator. Etter råd fra moderator lar jeg dette ligge - annet enn dette poenget: Dersom man hadde praktisert forhåndsmoderering av hovedinnlegg (slik jeg har foreslått), så ville dette innlegget kunne ha blitt unngått - og dermed kanskje også den polariseringen som dette innlegget bidro til, ringvirkningene av opphisset stemning og personangrep.
I denne saken føler jeg at jeg får en viss støtte i PFU-dommen mot Agderposten i Bjørnebye-saken, som slo fast redaksjonens ansvar også for innholdet i nettdebatter. Dette har gitt opphav til en diskusjon om forhåndsmoderering - som er akkurat dette jeg har etterspurt på VD.

Noen vil ha det til at jeg vil sensurere meninger jeg ikke liker, nærmest oppheve meg selv til moderator over VD. Det er feil. Jeg verken har eller vil bli tillagt makten til å stenge folk ute eller slette innlegg. Det jeg derimot har, er min "forbrukermakt" - retten til selv å velge om jeg vil delta i et nettforum der innlegg av denne typen slipper gjennom til publisering.
Omvendt - dersom VD i framtiden velger å innføre en strengere moderering - ikke med det for øye å hindre mening X eller Y i å uttrykkes, men for å legge til rette for mer lavmælt og hensynsfull debatt - da ville det kanskje blir et mer attraktivt nettsted for meg og evt. andre som har noe på hjertet.

Trist? Neppe.
Det er selvsagt uproblematisk for VD og verden forøvrig om jeg trekker meg tilbake. Trolig vil mange synes det er en god idé, og hadde jeg hatt mer selvinnsikt ville jeg kanskje sett det selv også. Det eneste jeg vil peke på - og som er noe av bakgrunnen for dette "avskjedsbrevet" - er at gjennom graden av moderering, toleransen (enten den er villet eller skyldes en uoverkommelig oppgave) for trolling og kverulering, så former man hvem dette nettforumet skal være til for. Hvis de tykkhudete og hardtslående får (altfor) frie tøyler, så vil de ømskinnede skygge banen. Jeg tror man vil måtte gjøre et valg - for det blir vanskelig å forene to debattkulturer i ett forum. Ikke minst gjelder dette dersom man insisterer på å holde åpent for en islamdebatt som ofte glir over i det jeg vil kalle islamofobi, slik Kofi Annan har brukt begrepet.

Jeg ser verden med mine egne øyne - innenfra og ut. Det å se seg selv krever et godt speil. Noen vil kanskje si at nettopp jeg er en av disse verstingene som ødelegger debattklimaet. Javel, det ville jo vært en bitter ironi. Men gi meg da idet minste kudos for at jeg nå tar ansvar og ekskluderer meg selv. Kanskje flere burde gjort det, for en kortere eller lengre periode.
For ordens skyld: Jeg vil jo motsette meg en slik kritikk, og framfor alt be om konkrete eksempler. Jeg synes jeg bestreber meg på å ikke forvrenge andres mening. Derimot er jeg uten tvil skyldig i å skrive for mange og for lange innlegg, noe som i seg selv er problematisk. Akkurat dét problemet skal nå straks få sin løsning.

Jeg synes riktignok jeg har noe å bidra med, som kunne vært av nytte for VDs brukere. Jeg er en av relativt få "samfunnsdebattanter" (riktignok i F-, G- eller H-skiktet eller nede deromkring) som faktisk deltar i de trådene jeg selv starter, og har fått skryt for dette i mange nettfora (dette var forøvrig noe av kongstanken da NRK-Ytring ble startet opp). Jeg er også en fagmann, en "ekspert" på noen få og avgrensede områder. Det skaffer meg endel anklager om elitisme, men det er også noen som verdsetter dette. Ikke minst mener jeg selv at det er viktig at fagfolk eksponerer seg selv for kritikk og innspill fra "vanlige folk", i stedet for bare å diskutere i sine respektive snirkler.

Da kreves det imidlertid noen kjøreregler - vanlig folkeskikk holder lenge. Jeg tror en av årsakene til at mange fagfolk, akademikere og politikere skygger unna nettfora (eller nøyer seg med å poste et hovedinnlegg og så trekke seg tilbake) er at de rett og slett ikke gidder utsette seg selv for det som noen omtaler som "gjørmebad". Dersom nettfora som VD ønsker å tiltrekke seg flere slike debattanter - så tror jeg dette med debattklimaet blir en avgjørende suksessfaktor.

The end?
De fleste som går ut slik med brask og bram har kommet krypende tilbake. Slik er menneskene: Det bygger seg opp en frustrasjon, man bryter over tvert, og så sakte men sikkert begynner det å klø i fingrene. Det er greit. Men jeg har nå bygget meg opp endel kunnskap og erfaring, og jeg skal faktisk prøve å dra lærdom av dette. Samme hvor interessant det kan være å diskutere - uten kjøreregler som respekteres, uten en god debattkultur, så blir det fort til at det koster mer enn det smaker. Kanskje bør jeg heller gjøre som andre samfunnsinteresserte mennesker har landet på: Kanalisere mitt engasjement inn i fora med større grad av styring enn det et nettforum har sjanse til å få til. Time will show.

Til slutt tenkte jeg å gi litt ros til en motdebattant, en jeg flere ganger har vært skikkelig i clinch med: Ole Jørgen Anfindsen. Det er ingen tvil om at vi to er rykende uenig på endel områder, og har hatt ubehagelige sammenstøt (hvor jeg har min del av skylda). Det er sånn det er - noen av Anfindsens meninger er sterkt kontroversielle, og kan fyre opp et veldig sinne i meg.
Men det jeg ville trekke fram, er at jeg har merket meg at Anfindsen særlig det siste året har bidratt på VD med mange andre innspill og temaer enn disse mest brennbare og følelsesladde. Her har han, i mine øyne, gitt konstruktive og interessante bidrag.

Jeg mener nå ikke - virkelig ikke - å si at "Anfindsen kan tolereres, så lenge han ikke skriver om innvandring." Nei, det jeg vil si er at Anfindsen har vist meg at det går an å velge selv, styre selv, slik at man kan bidra og gjøre en innsats på viktige områder, samtidig som man styrer unna temaer man vet det blir bråk av. For meg er dette et eksempel til etterfølgelse, dersom jeg i framtiden skulle engasjere meg på VD påny.
Jeg har tidligere gjort forsøk på å avstå fra vanskelig temaer - selv om det er et problem dersom bare de mest hardbarkede skal få råde grunnen alene. Jeg synes også redaksjonen burde reflektere over dette: Er det noen temaer som er så eksplosive at de er vanskelige å debatter, eller som krever en ekstraordinær moderering for å bli vellykkede?

Takk for meg!
Eller skal vi si - sayonara? (Hvis man slår det opp, får man seg kanskje en overraskelse...)

Et kristent land - del II

Publisert 28 november 2014

ER Norge et kristent land? Man skjønner jo hva som menes. Problemet er når betegnelsen ikke bare blir beskrivende (og historisk), men brukes til å rettferdiggjøre forskjellsbehandling i dagens (og framtidens) Norge.

Jeg skrev i høst innlegget "Et kristent land?" som en spalte i papir-VL, og lagt ut her på vd.no (NB! Valget av ingress og dermed framhevingen av ordet "fornærmelse" var gjort av debattredaksjonen, ikke av meg!). 

Jeg var klar over da at dette kunne fortone seg som et slags stråmannsargument: At det kanskje ikke sies at "Norge er et kristent land", men at det heller brukes argumenter som at "Norge er et land hvor kristendommen historisk har stått sterkt", "Kristendommen har hatt stor påvirkning på norsk kultur", og lignende. Og at det er denne typen mer nyanserte påstander som danner grunnlaget for at det f.eks. skal undervises mer om kristendommen enn om andre livssyn i (K)RLE-faget.

Men - en fersk artikkel fra Vårt Land illustrerer at den mer unyanserte påstanden også brukes. Riktignok er det her en reportasje - vi vet ikke om det er Fotballforbundets Kjetil Siems egne ord, eller om det kan være journalist Anders Myklebust sin fortolkning/gjengivelse av Siems utsagn. Siem er uansett sitert på denne måten:
"– NFF er ikkje ein religiøs organisasjon. Samtidig bur vi i eit kristent land. Fotballklubbar kan ha gudstenester, vere i moskear eller gå i buddhistiske tempel. Det einaste som ein må vere varsam med, er måten det blir gjort på, seier han." (Min utheving).

Ja, men gjør vi det? Bor vi i et kristent land? Jeg mener altså nei. Men her brukes dette som argument for at klubber viet fotballspill (med medlemmer som kan være kristne, humanetikere, muslimer eller andre livssyn) skal arrangere gudstjenester viet spesifikt den kristne religionsutøvelsen, med liturgi og bønn.

La meg være klar: Jeg har for så vidt en viss sans for argumenter som går ut på at ulike klubber og foreninger og nærmiljøet (kirken er jo en slik klubb) kan samarbeide, og kanskje gjøre ekstra nytte når folk kan møtes litt på tvers. Problemet oppstår dersom én spesiell religion særbehandles framfor andre. Det andre problemet (for meg som humanetiker, i hvert fall) er dersom dette samarbeidet tvinger deltakerne til å ta del i veldig spesifikk religionsutøvelse slik som bønn og liturgi, evt. å melde seg delvis (under gudstjenesten) eller helt (ved å utebli) fra det sosialt samlende arrangementet.

Det jeg vil peke på her er begrunnelsen som trekkes inn: At Norge liksom skal være "et kristent land". Sannheten er jo at Norge er et livssynsmangfoldig land, der det ikke en gang lenger er sant at kristendommen utgjør en overveldende majoritet rent tallmessig. Dersom Bryne fotballklubb ønsket å trekke inn livssynsorganisasjonene i sitt arbeid (muligens en god idé), burde de heller satset på arrangementsformer som virkelig ville inkludere alle klubbens eksisterende og potensielle medlemmer.

Ikke minst kan fotballklubber har en kjempeviktig funksjon ift. å inkludere ungdom med innvandrerbakgrunn, som ofte kan være fra muslimsk bakgrunn. Det kan godt tenkes at også muslim-ungdom vil gå i kjerka med klubben sin - men det er usannsynlig at dette i seg selv er en faktor som frister muslim-foreldre til å sende ungene sine på fotballtrening.

Hva er egentlig viktigst for oss som skal leve i Norge gjennom det 21. århundre? Å fokusere på det som skiller oss - eller å framheve det som forener oss som nordmenn, som mennesker?

Annonse
Siste innlegg
Siste kommentarer
Mer å lese