Morten Andreas Horn

Alder: 48
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Paternalistiske dødshjelpstilhengere

Publisert 4 måneder siden - 412 visninger

Det er dødshjelpstilhengerne som ønsker å gi leger makten over liv og død.

Det er greit at Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død, arbeider for å få legalisert aktiv dødshjelp i Norge (Vårt Land 28.3.17). Men det er ugreit at han gjør dette gjennom selvmotsigende argumenter og uriktige fakta. Kjeldstadli har mange ganger møtt motbør fra meg og andre fagfolk, men fortsetter å fremme et fundamentalt inkonsistent bilde av dødshjelpen han promoterer: Han snakker om en «rett» til å velge en skånsom og smertefri død ved aktiv dødshjelp – begrunnet med eksempler fra land hvor dette slett ikke er en pasientrettighet.

Ikke i noe land har pasienter «rett» til å få hjelp til å dø. Samtlige eksisterende dødshjelpslover omhandler legens rett til å hjelpe pasienter å dø, uten å risikere straffeforfølgelse. Ingen av dødshjelpslovene gir noen klare, testbare føringer for hvilke pasienter, hvilke situasjoner, som kvalifiserer. Canadas ferske dødshjelpslov fra 2016 går kanskje lengst, ved at selve loven slår fast at legen (eller sykepleieren) ikke skal straffes for lovbrudd så sant han handlet «i god tro».

På verdensbasis er det ingen entydig trend i retning av legalisering av aktiv dødshjelp. I motsetning til hva Kjeldstadli påstår avviste nettopp delstatsforsamlingen på Hawaii et legaliseringsforslag. Selv om California sa «ja» i 2015 har bl.a. Utah, Maryland, Massachusetts, Arizona, New Mexico, Iowa, New Jersey og Nebraska stemt ned forslag om å innføre aktiv dødshjelp. I Europa har både England/Wales og Skottland avvist godt forberedte lovforslag, og Tysklands «legalisering» av assistert selvmord innebar i realiteten en innstramming av praksisen.

Kjeldstadli snakker om «paternalisme», og tenker da åpenbart på folk som meg som han mener vil nekte folk retten til en verdig død. Men faktum er at det i land som Nederland, Oregon og California er nettopp legen som får makten til å herske over pasientens liv eller død – avgjøre hvem som skal få en skånsom død, hvem som må leve videre. Nederlandske pro-dødshjelp-leger har uttalt at det fine med eutanasiloven er at den lar legen velge å utføre eutanasi, dersom han mener dette er det beste for pasienten. Nå diskuterer Nederland om eldre folk skal få tilgang til selvmords-assistanse uten krav om medisinsk diagnose, uten at legen skal kunne overprøve dem – men det er de nederlandske legene skeptiske til. De ønsker å holde på dødshjelp som et verktøy i legekofferten, ikke gjøre det til en pasientrettighet.

Mange liberalt innstilte mennesker har påpekt at det er mange samfunnsområder hvor vi må sette en grense: Vi kan hjelpe noen, men ikke alle, og grensen må nødvendigvis bli vag eller vilkårlig. Det er slik det må være, når det gjelder hvem som skal tilbys operasjon eller hvem som skal få ytelser fra NAV. Det er langt mer problematisk når ytelsen handler om selve retten til liv eller død. Kan vi godta at en politiker, byråkrat eller lege overprøver dette mest subjektive av alle spørsmål – om ditt eget liv er verd å leve eller ei? Ville Kjeldstadli godtatt et avslag?

Publisert i Vårt Land 30. mars 2017

Gå til innlegget

Vi vet mye om aktiv dødshjelp allerede

Publisert 4 måneder siden - 451 visninger

Venstre, som advarte mot konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten, vil nå konsekvensutrede aktiv dødshjelp.

Unge Venstres Tord Hustveit ønsker en kunnskapsbasert tilnærming til spørsmålet om aktiv dødshjelp, og mener det derfor bør utredes. Jeg er enig i det første – men da er det viktig å være klar over: Aktiv dødshjelp er ikke et nytt og uutforsket spørsmål, og det mangler ikke på kunnskap. Det har vært diskutert og forsket på gjennom mange tiår, i Norge og andre vestlige land. Dessverre er denne kunnskapen lite kjent blant politikere, medier og folk flest.

En av de viktigste erkjennelsene vi har om aktiv dødshjelp er det store paradokset: Tilhengerne av legalisering snakker gjerne (som Hustveit) om «den private autonomien og selvråderetten over egen kropp», som argument for at individet bør få bestemme selv når livet skal avsluttes gjennom dødshjelp. Dette er lett å forstå – også for oss som er skeptiske til legalisering. For autonomi er en kjerneverdi også for oss.

Det uforståelige, da, er at dødshjelpstilhengerne samtidig snakker om at aktiv dødshjelp skal være strengt regulert, og bare forbeholdt noen utvalgte pasienter. Hvor skal grensen gå, spør Hustveit klokelig. Men – hvorfor skal egentlig Venstre og de andre politikerne bestemme, over hodene på syke og lidende mennesker, hvor grensen skal gå? Hva er det Hustveit vet om lidelse, som setter ham i stand til å skille mellom de som skal få lov til å dø, og de som må finne seg i å lide videre?

Spørsmålet er retorisk. For realiteten er at Hustveits to posisjoner er innbyrdes uforenlige. Dersom individet selv skal bestemme, da kan ikke leger, politikere eller filosofer sette seg til doms over individets valg. Det er en stusselig frihet, om du bare får lov til å bestemme det som politikerne har valgt for deg.

Individets selvråderett er dessuten et av de viktigste motargumentene mot aktiv dødshjelp. Det er god grunn til å frykte at sårbare individer kan bli presset til å be om eller motta dødshjelp. En av de største utfordringene er hvordan man skal sikre en dødshjelp som fungerer i en praktisk hverdag, som er tilgjengelig for alvorlig syke og svekkede individer landet rundt – og som samtidig ivaretar rettssikkerheten for de samme sårbare individene. Her har vi allerede solid kunnskap fra andre land – om at dette er vanskelig eller umulig å oppnå.

Hustveit er, forståelig nok, opptatt av at folk ikke skal havne i en situasjon der de må leve med store smerter. Men det krever bare et minimum av utredning (det holder å lese helt innledende tekster om aktiv dødshjelp) for å få vite at smerter generelt er lite viktig for pasienter som dør slik. Det som motiverer og karakteriserer dødshjelpspasientene er ikke smerter, men mer eksistensielle plager: Ensomhet, håpløshet, depresjon, hjelpeløshet og tap av verdighet.

Hustveit mener at det å innføre aktiv dødshjelp kan «gjøre at mange føler en større ro i møte med slutten, selv om de ikke velger å benytte seg av det». Men også her har vi lett tilgjengelig kunnskap: I de land hvor dødshjelp er tillatt er omfanget stort, og jevnt økende. I landene som likner mest på Norge, Benelux-landene, ligger det på oppunder 5 % av alle dødsfall – langt over de vi i dag har av illegal dødshjelp i Norge. Det er et stort problem med manglende rapportering, og et økende omfang av dødshjelp til ikke-beslutningskompetente personer – noe myndighetene tolererer.

Canada legaliserte aktiv dødshjelp i 2016, og politikerne der har allerede blitt overrasket over hvor stort omfanget har blitt, bare det første året. Det henger sammen med at politikerne der – med det liberale partiet i spissen – brukte samme innfallsvinkel som Hustveit: Først bestemme seg for at aktiv dødshjelp skal legaliseres – så forsøke å finne en måte å gjøre det forsvarlig på (hint: de mislyktes).

Aktiv dødshjelp er et hett samfunnsspørsmål, som ingen skyver bort. Det som er synd er at et såpass lite viktig tema får fortrenge langt viktigere spørsmål, som bl.a. spørsmål knyttet til behandlingsbegrensning, dødsomsorg og organdonasjon. Her kunne vi trengt både utredning og handling.

 

Gå til innlegget

En ultra-sen abort

Publisert 5 måneder siden - 1077 visninger

En sterk historie om en abort helt oppunder grensen ved uke 22.

I Washington Post kan man lese et veldig trist, men samtidig interessant leserinnlegg. En kvinne forteller om hvordan hun gjennomførte en svært sen abort i uke 21+5, fordi fosteret hadde et alvorlig tilfelle av bilateral multicystisk dysplastisk nyresykdom. Ifølge legene var tilstanden 100% dødelig enten under svangerskapet eller kort tid etter fødsel, og kvinnen valgte abort for å spare babyen for lidelse. Situasjon innebar også en viss økt risiko for mors helse.

Robin Utz' historie gir oss for det første innblikk i de snubletrådene konservative amerikanske politikere har laget for å hindre kvinner i å ta abort. Disse er til dels forkledt som om det handlet om budsjetter/prioritering, eller kvalitetssikring av helsetjenesten, eller andre vikarierende motiver. Det er imidlertid åpenbart at det som stikker under er et forsøk på å gjøre abort vanskelig gjennomførbart, i en rettstilstand der Roe vs. Wade (enn så lenge) gjør abort legalt i USA.

For meg som lege er det rystende å lese hvordan en slik abortsøkende pasient blir behandlet, i en situasjon hvor hun befinner seg i en krise i svangerskapet, en livskrise. Det er mange krav som påligger oss helsepersonell, men et av de alle viktigste er at helsetjenesten skal være omsorgsfull. Det må også gjelde når pasientene ber om tjenester som enten er forbudt eller som strider mot våre faglige eller etiske grenser. "Omsorgsfull" betyr ikke at vi alltid kan/skal yte de tjenester pasienten ber oss om, men det sier noe om måten vi møter pasienten på.

I dette tilfellet er det politikerne i Missouri som har pålagt legene å behandle pasienten på en ikke-omsorgsfull måte. Jeg tenker at legene i et slikt tilfelle burde fulgt sin egen samvittighet, og nektet å være med på politikernes skitne triks. Det er sant at politikerne vedtar delstatens lover og regler (i dette tilfellet reguleringen av abortpraksisen), men samtidig er det ganske klart at delstatspolitikerne selv bryter med noe av poenget med gjeldende rett i USA; nemlig at abort skal være tillatt.

Dette illustrerer hvor lite kraft det egentlig ligger i dette at "alle må følge de lover og regler som gjelder", og "har vi blitt enige om noe, så må alle følge det". Lovgivning handler ikke om å utforske universets dypeste sannheter eller Gud bud til menneskene - det er like mye hestehandel, slurvete prosesser og skjulte agendaer. Jeg mener ikke da at det bør vært fritt fram å ignorere loven - men jeg mener at menneskenes samvittighet er et viktig korrektiv til de mer generelle lover vi styrer samfunnet etter.

Jeg leverte en personlig høringsuttalelse ifm. NOU'en fra Samvittighetsutvalget, der jeg bl.a. tok opp dette: At ikke bare kristne, abortskeptiske fastleger - men like mye liberale, venstreorienterte, liberale mennesker - bør kunne se verdien i at helsepersonell og andre offentlige ansatte lytter til sin samvittighet. Politikken er ikke så feilfri at vi gå ut fra at politikerne alltid har rett.

--------------------------------

Samtidig illustrerer Robin Utz et annet poeng: Nemlig gjennomføringen av en ultra-sen abort, tett opp mot den absolutte grensen for abort vi opererer med i Norge (uke 22+0). Hun poengterer at hun var "heldig" - for skulle hun abortert to dager senere måtte hun reist ut av delstaten - eller ut av Norge, om hun hadde vært norsk. Samtidig forteller hun at Missouri diskuterer å senke den absolutte abortgrensen til uke 20.

I Norge har vi nylig diskutert aborter etter uke 22, der særlig jordmødrene på OUS-Rikshospitalet fortalte sterke historier om hvordan det oppleves for den som rent fysisk skal utføre aborten.
Det er et tankekors, at de forsøkene på overtalelse som Robin Utz måtte utholde - brosjyrer som informerer henne om at hun skal terminere livet til et unikt menneskelig individ o.l. - faktisk et stykke på vei er et bilde på hvordan (mange av) jordmødrene opplevde denne typen aborter.

NOBAS-undersøkelsen viste oss at nordmenn tenker slik norsk abortlovgivning også bygger på, nemlig at fosterets verdi øker gradvis gjennom svangerskapet, og abort blir stadig mer problematisk fram til det (etter gjeldende lov) er nesten helt forbudt fra uke 22. Man kan spørre seg da - er det utelukkende "kristne abortmotstandere" som synes at man må sikre seg at kvinner som skal utføre en så ultra-sen abort må gjennom en ordentlig prosess, for å være helt sikker på at det er dette hun ønsker? At beslutningen må kvalitetssikres av helsepersonell?

Det er i mine øyne en vesensforskjell mellom abort i uke 9, av et svært tidlig foster helt ute av stand til overlevelse på egen hånd og uten kjennskap til fosterets individuelle egenskaper, og det å avbryte eksistensen til et foster som står på randen av å kunne overleve utenfor livmoren. Gitt svangerskapets iboende tidskurve - så er det ikke urimelig at det gjelder ulike regler på ulike stadier av svangerskapet.
Det bør Karin Andersen fra SV kunne være med på - men det samme gjelder jo også de "konservative kristne": Det er vanskelig å forstå at man behandler et befruktet eggs møte med spiralen på samme måte som man behandler et langt utviklet foster i uke 22.

-----------------------------

Robin Utz sin begrunnelse for senaborten var at hun ville spare babyen for lidelse. Jeg kjenner ikke babyens diagnose så veldig godt - men vi kjenner beskrivelsen av prognose og levedyktighet fra debatten om barn med trisomi 13 og 18 - de alvorligere kromosomavvikene som vi nødvendigvis oppdager dersom vi screener barn for trisomi 21 (Downs syndrom).

Min kollega Siri Fuglem Berg har her i Norge kastet søkelys på at norsk helsepersonell kan ha bygget sine anbefalinger på et for dystert bilde av disse to tilstandene (13 og 18) - de har blitt omtalt som "ikke forenlig med liv", samtidig som det vitterlig finnes eksempel på slike barn som overlever, og som ikke synes å ha uakseptabel lidelse. Man må spørre seg om våre prognoser har bygget på "selvoppfyllende profetier" (hvis man ikke gir babyen nødvendig medisinsk behandling, fordi man tror den kommer til å dø uansett, så vil man jo gjerne få rett i sin prognose....).

Dette er kompliserte medisinske spørsmål, men det er i hvert fall viktig å være litt kritisk til hvor sikre og bombastiske vi helsepersonell (og da særlig gynekologer og genetikere, i denne situasjonen) er når vi rådgir foreldre som får en slik beskjed om barnet.

----------------------

Sist, men ikke minst, er Robin Utz' innlegg tankevekkende i lys av debatten om den nederlandske "Groningen-protokollen". Avlivning av ikke-samtykke-kompetente mennesker (slik nyfødte er) er ikke tillatt i Nederland, men myndighetene godtar det likevel så sant legene følger en protokoll de selv har satt opp.

Kjernen i Utz' beslutning var at hun ville spare babyen for lidelse, gjennom å terminere fosteret. Det er tankevekkende at samme begrunnelse brukes for å avlive nyfødte babyer med store skader i Nederland, i tråd med denne Groningen-protokollen. Samtidig har bruken av protokollen gått ned i Nederland - fordi flere av disse barna nå oppdages under svangerskapet, og aborteres.

Jeg anser ikke abort (heller ikke etter uke 22) for å være drap på et levende menneske. Men det er verd å tenke over begrunnelsen til Robin Utz, og til nyfødtmedisinerne i Nederland, når man velger å avlive eller stanse veksten av et menneske eller et foster, som en slags barmhjertighetshandling.

To filosofer (!) tok i 2012 opp diskusjonen om det burde være tillatt med "after-birth abortions", i og for seg dette man gjør ved Groningen-protokollen. Det vakte voldsomt oppstandelse. Det er langt lettere å føle sympati med Robin Utz' sterke historie. Men hennes innlegg forteller oss at vi er i et vanskelig grenseland, der det finnes gode argumenter på begge sider.

Gå til innlegget

Hvorfor filosofer trenger bakkekontakt

Publisert 5 måneder siden - 638 visninger

Det er forståelig at Anna Smajdor og Ole Martin Moen blir provosert av den skarpe kritikken jeg retter mot dem i innlegget «Hjernedødt om hjernedøde». Men de misforstår kritikken: Jeg anklager dem ikke for å være dårlige leger, men dårlige filosofer.

Felles for deres argumentasjon er at den i og for seg er logisk oppbygd, slik at hvert argument henger logisk sammen med det forrige. Problemet er bare at de dels bygger på forenklede eller kontroversielle premisser – «når utgangspunktet er som galest…». Dels opptrer de ulogisk gjennom at de ved mange veiskiller velger ut kun ett spor videre, der det i virkeligheten er mange alternativer. De gjør valg som ikke nødvendigvis er det logiske førstevalg, uten at de redegjør for hvorfor de velger slik. Og til slutt mangler de den avgjørende testen som skiller meningsfull filosofi fra tankespinn: Det å betrakte det retoriske byggverket som helhet, og sjekke om det fortsatt henger sammen med virkeligheten.

I eksemplet med hjernedøde surrogati-mødre forutsetter Smajdor at de fleste mener «det er greit å bruke de dødes kropper­ for de levendes skyld». Det er delvis sant, men upresist. Når en person er død er det vi levende som råder over liket, og kan i prinsippet gjøre hva vi vil med det. Men gjennom tusenvis av år har vi mennesker pålagt oss klare begrensninger i hva vi tillater oss selv og andre å gjøre med avdøde kropper. Selv i moderne tid er det mange som har motforestillinger mot å la egen eller sine kjæres kropper brukes til organdonasjon – spesielt når dette går fra hypotetisk samtykke til grufull realitet. Det er ikke «greit» med organdonasjon, selv om vi juridisk og medisinsk-etisk har klassifisert det som akseptabelt, og de fleste av oss heldigvis anser det som en meningsfull ting når tragedien først har rammet.

Den andre påstanden er at «det er bra å lage barn». Ja, mulig det, eller – det kommer vel an på? Det er situasjoner hvor mange av oss mener det er galt å lage barn, f.eks. vil mange mene at det er galt av far og datter å lage barn sammen. Vi synes det er problematisk når kvinner med tungt rusmisbruk og redusert omsorgsevne lager barn, og mange stilte spørsmål ved om det var riktig av «Octomom» (som hadde seks små barn fra før) å sette åttlinger til verden.

Moen og Smajdors kollega Sara Vikesdal diskuterte på Verdibørsen nylig den filosofiske retningen anti-natalisme – om det er moralsk galt å sette barn til verden. Jeg kan bare snakke for meg selv – men i mine øyne er det å lage barn en iboende tendens i oss mennesker som er vanskelig å gi noen moralsk karakter. Jeg opplevde det som riktig for meg å få barn, men jeg mener ikke nødvendigvis at det var en moralsk riktig handling av den grunn. Jeg antar det finnes mange eksempler på barn satt til verden av så dårlige foreldre at det muligens kan ha vært moralsk feil å unnfange dem – gitt at man ikke var villig til å gi dem vilkårene for en god oppvekst og et godt liv.

Den tredje påstanden er at «helsevesenet bør redusere risiko for sykdom og død». Javel, greit – men ikke for enhver pris? Cubanske myndigheter møtte HIV/AIDS-epidemien med å sette alle nydiagnostiserte pasienter i karantene – slik man tidligere behandlet pasienter med lepra. Effektivt, kanskje – men er det verd det? Vi kan redusere sykdom og død dramatisk gjennom totalforbud mot alkohol i Norge (og investere massivt i kontrollsystemer for å hindre smugling og hjemmebrenning) – men er det riktig? Som premiss blir dette en banal framstilling av hva som er helsevesenets oppgave i samfunnet.

Smajdor og Moen hevder at det er deres oppgave som filosofer å stille ubehagelige spørsmål, og Smajdor har selv sagt at spørsmålet om hjernedøde surrogatmødre appellerer til «æsj-faktoren». Men min respons – og jeg vet at jeg har mange fagfolk med meg – er ikke «æsj». Jeg synes ikke det er ekkelt med hjernedøde kropper. Jeg synes ikke det er problematisk at filosofene tukler med naturen og tøyer etikkens grenser. Det som er ille er at de tukler med skillet mellom sant og usant, mulig og umulig. Det kan ha alvorlige konsekvenser for både medisinen og samfunnsdebatten. Det er ikke dette UiO bør bidra med i samfunnet.

I medisinen har vi et betydelig problem med pseudovitenskapelige miljøer, som driver liksom-medisinsk agitasjon knyttet til omstridte sykdomsbilder som f.eks. kronisk borreliose, kronisk tretthetssyndrom/ME, samt ikke minst vaksineskeptikerne. Utenfor medisinen har vi en utfordring med klimafornekterne. Og i USA sliter de nå med en president som fronter «alternative facts».  Vi som representerer Universitetet i Oslo har et ansvar for å opprettholde respekten for fakta. Science fiction-litteratur bør være tydelig merket som det.

Smajdor og Moen hevder jeg er «uinteressert i å sette etiske prinsipper på prøve». Det er rart å lese, all den tid jeg etter fattig evne har prøvd å bidra nettopp til å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter – det være seg etiske eller rent medisinsk-faglige. Det er ikke noe galt – det tvert i mot viktig og bra – med innspill fra filosofer og andre utenfor medisinen. Det er disse konkrete bidragene fra Smajdor og Moen jeg kritiserer, fordi de er virkelighetsfjerne.     

Det er utallige viktige etiske utfordringer vi bør ta for oss i norsk medisin – og det norske storsamfunnet. Ved OUS har vi nylig innført en ny metode for utvelgelse av organdonorer, som har fått liten oppmerksomhet både fra medier og filosofer. De pårørendes rett til å påvirke beslutningen om organdonasjon er omstridt. Surrogati og eggdonasjon – med bruk av spill levende kvinner – er høyaktuelt. Grensene for hvor langt det er akseptabelt å gå, for å sette barn til verden, settes på prøve. Vi har mange alvorlige samtaler vi må ta – både vi i helsevesenet og alle vi i samfunnet vårt.

Først publisert i Vårt Land 10.3.2017. Se tidligere innlegg:

Artikkel om Anna Smajdors forslag

Morten Horns innlegg

Tilsvar fra Ole Martin Moen og Anna Smajdor

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge
3 minutter siden / 634 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
10 minutter siden / 202 visninger
Siv Engebråten Bonde kommenterte på
Berøringens vendepunkt - oppstandelse og sårbarhet
12 minutter siden / 107 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
41 minutter siden / 1027 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 251 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 1 time siden / 2878 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
rundt 1 time siden / 202 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge
rundt 1 time siden / 634 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1707 visninger
Johan Velten kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 3 timer siden / 1027 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2878 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2878 visninger
Les flere