Morten Andreas Horn

Alder: 48
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Skjev framstilling av dødshjelp

Publisert rundt 2 måneder siden - 118 visninger

Det er per i dag ingen stortingspartier som arbeider for innføring av aktiv dødshjelp, kun en håndfull enkelt-representanter.

Vårt Land forteller 26. september om en norsk pasient som søkte sykehuset om å få aktiv dødshjelp. Historien er et interessant innspill i dødshjelpsdebatten. Men oppslaget gir dessverre et skjevt bilde av dagens situasjon.

I Norge er det, som i de fleste andre vestlige land, et stort flertall i folket som i meningsmålinger stiller seg positive til innføring av aktiv dødshjelp. Dette er velkjent, og selvsagt et viktig poeng i debatten om hvorvidt aktiv dødshjelp skal legaliseres. Men det blir misvisende å si, som i artikkelen, at det er «rørsle i opinionen». De positive holdningene til aktiv dødshjelp strekker seg minst 15-20 år tilbake i tid, og har forandret seg lite de siste årene.


Standhaftige partier. Like imponerende er det hvor standhaftige de politiske partiene har vært, til tross for dette presset fra meningsmålingene. Det er per i dag ingen stortingspartier som arbeider for innføring av aktiv dødshjelp, kun en håndfull enkelt-representanter. Fremskrittspartiet tok i 2009 et vagt formulert vedtak om aktiv dødshjelp inn i prinsipprogrammet, etter en rotete prosess med et dårlig forberedt forslag fra ungdomspartiet. Siden har imidlertid partiet ved tre stortingsvalg avstått fra å ta dette punktet inn i arbeidsprogrammet – ved forrige valg gikk attpåtil Siv Jensen ut og lovet velgerne at Frp ikke ville arbeide for aktiv dødshjelp.

Vårt Land gjør et poeng av at SV og Venstre diskuterte forslag om aktiv dødshjelp i programarbeidet før siste valg. Men det slående med disse prosessene var hvor liten støtte forslagene fikk, og styrken i motstanden mot dem. Det kan ikke overraske at politikere i mange partier er positive til aktiv dødshjelp – de ligner heldigvis på befolkningen de er rekruttert fra. Men politikk på parlamentsnivå handler ikke bare om følelser og verdier, det handler om konkret utforming av lovtekster og et ansvar for konsekvensene. Så langt har norske politikere gjort jobben sin og funnet at dette er et punkt hvor «folkeviljen» ikke automatisk kan omsettes i lovendringer.


Behandlingsbegrensning. I et relatert oppslag forteller Vårt Land om Danmark, som nå diskuterer utvidet adgang til det avisen kaller «passiv dødshjelp». Dette begrepet er utdatert og bør ikke brukes, fordi det er misvisende og skaper forvirring. I Norge brukes i dag begrepet «behandlingsbegrensning», som handler om at vi avslutter eller begrenser bruken av livsforlengende behandling til døende pasienter. Enten fordi pasienten selv ber om det (all behandling forutsetter pasientens samtykke, så sant pasienten er beslutningskompetent), eller fordi legene vurderer at videre behandling er medisinsk nytteløs.

Satt sammen med reportasjen om den norske pasienten gir dette et inntrykk av det er «ting på gang» i Danmark, det bygger opp under følelsen av at «dødshjelp kommer». Men saken er at Danmark på dette punktet har ligget bak Norge. Vi fikk vår pasientrettighetslov alt i 1999, det er denne som gir norske borgere rett til å takke nei til behandling de ikke ønsker. I Sverige måtte så sent som i 2010 en ung kvinne gå rettens vei for å få lov til å avslutte respiratorbehandling, og først nå i 2017 kommer altså danskene etter.


Ingen naturlov. Det kan godt tenkes at aktiv dødshjelp er noe som kommer, også til Norge. Men det er ingen naturlov som tilsier dette, og erfaringen fra andre land og fra vårt eget politiske miljø forteller oss like mye at en positiv holdning til aktiv dødshjelp får problemer når den skal omsettes til konkret lovgivning. Vi har allerede i Norge svært liberale (og fornuftige) lover når det gjelder pasienters bestemmelsesrett over eget liv – men dessverre er det mange som ikke kjenner til rettighetene de har. Her har både fagfolk, politikere og medier en jobb å gjøre.


Gå til innlegget

Å regissere den gode død

Publisert 3 måneder siden - 1066 visninger

Et ektepar i Nederland fikk dø hånd i hånd gjennom «dobbel-eutanasi». Romantisk, ja visst. Men er det helsevesenets rolle å gå så langt i å regissere «den gode død»?

I Nederland fikk et ektepar på 91 oppfylt sitt siste ønske, å dø sammen på samme tid, gjennom «dobbel-eutanasi». Vi vet ikke mye om dette ekteparet, men kan lese at mannen gjennomgikk et slag i 2012, og at kona var diagnostisert med demens. Slike tilstander trenger ikke være forbundet med stor kroppslig lidelse. Men de medfører funksjonstap, tap av selvstendighet og eksistensiell lidelse. Slik sett er disse pasientene typiske for de som i dag får aktiv dødshjelp, i land der dette er tillatt.

Det er lett å skjønne at dette kan ses som rørende og en dypt romantisk måte å avslutte livet på, hånd i hånd med sin kjære. Jeg vet ikke om jeg selv ser slik på det, som doktor og dødshjelpsskeptiker begynner jeg straks å tenke på nyanser og motforestillinger. Men samtidig forstår jeg godt dersom mange vil mene at dette må være den ultimate verdige, selvbestemte død, og et godt eksempel på hvorfor vi trenger legalisert eutanasi.


Timing som kriterium. Selv uten eutanasi bør vi i Norge – i hvert fall dersom politikere og helsepersonell prioriterer dødsomsorgen slik de burde – kunne love våre pasienter en verdig, naturlig død, i de aller fleste tilfeller. Men hvis dette med timingen, med omstendighetene rundt døden (å få dø samtidig med ens kjære) skal være et kriterium for «den gode død», da må vi nok innse at vi ikke strekker til.

Da blir det et viktig spørsmål: Er dette et kriterium for «den gode død»? At det er noe man kan ønske seg, kan man godt forstå. Men skal vi legge lista så høyt, skal vi i helsevesenet skal ha et ansvar for en slik grad av tilrettelegging av «den gode død», at vi skal måtte framkalle døden med giftige doser for å oppnå denne samkjøringen? For meg, som lege i Norge i dag, blir dette å stille for store forventninger til helsearbeiderne.

Det viktige med denne saken fra Nederland er at den illustrerer det som burde være et «fact», men som fortsatt framstilles som en «påstand», i dødshjelpsdebatten: Nemlig verdiglidningen som legalisering av eutanasi i Nederland i 2002 har ført til. «Slippery slope», som det også kalles.

Dette ekteparet står ganske langt unna det bildet vi ofte blir presentert for, når dødshjelp debatteres i Norge. Det snakkes om håpløst lidende pasienter, og ofte brukes uttrykk som «med sterke smerter». I dette tilfellet er det mer åpent: Fikk de eutanasi fordi de virkelig led uutholdelig – eller handlet det om at de nærmet seg livets slutt, og ikke ville leve uten den andre?


Hånd i hånd. Dét kan synes som et akademisk spørsmål. Men det har likevel betydning for norsk dødshjelpsdebatt. For den nederlandske dødshjelpsloven ble ikke vedtatt for å hjelpe eldre ektepar med å avslutte livet hånd i hånd. Loven snakker om «uutholdelig lidelse», og selv om den ikke definerer dette som «fysisk lidelse», så har forståelsen i starten vært at det handlet om å hjelpe folk med store smerter og annen fysisk lidelse. Loven ble ikke vedtatt for det formålet den nå har bidratt til.

For de som lurer på om det foreligger en «slippery slope» i Nederland, så vil selve tallenes tale gi et svar: Det har vært en svær økning i antallet eutanasi-tilfeller over de 15 årene loven har eksistert, og andelen av alle dødsfall har gått opp til 4-5 prosent. Men denne saken illustrerer også at typen pasienter og kliniske situasjoner som anses å kvalifisere for eutanasi, har endret seg. Denne typen «dobbelt-eutanasi» ville ikke vært «innafor» i 2002. I dag har vi så få eksempler på dette at det kvalifiserer til nyhetsoppslag. Om nye 15 år er det min spådom at dette har blitt en ganske hverdagslig måte å dø på, i Nederland. I en lesverdig artikkel i Newsweek fra 2015 omtales det som «Dying Dutch».

Det er lov å mene at dette burde bli tilgjengelig også i Norge. Men det som preger vår dødshjelpsdebatt handler mer om den klassiske forståelsen av eutanasi og assistert selvmord som en siste utvei til håpløst lidende mennesker. Spørsmålet er om det vil være mulig å innføre en strengt begrenset adgang til aktiv dødshjelp i Norge – uten at vi uvegerlig begir oss ut på en slik «slippery slope» man har sett i Nederland (men også i Belgia, og Sveits, og allerede etter ett år ser tendenser til i Canada).


Gradvis og umerkelig. Skråplanseffekten er ingen rutsjebane. Det er en utvikling, en verdiglidning, som skjer gradvis og umerkelig. Den oppstår fordi vi endrer våre verdier tilpasset den nye virkeligheten vi har åpnet for gjennom endring av normer og regler. Men det kan ikke være tvil om at Nederland har gjennomgått en slik endring, og at aktiv dødshjelp i dag betyr noe annet, der, enn det det gjorde da loven ble vedtatt i 2002. Og noe annet enn vi i Norge snakker om, når vi debatterer aktiv dødshjelp her til lands.

Nederlandske leger har så langt vært positive til eutanasiloven, som blant annet har vært kjennetegnet av at den gir legen stor grad av beskyttelse og frie hender til selv å velge når man vil innvilge pasienten «den gode død». Nå er de imidlertid mer skeptiske, fordi politikerne snakker om å endre loven og tillate dødshjelp ikke basert på medisinske vurderinger, men mer på personens opplevelse av å være «mett av dage». Spørsmålet nederlandske leger nå står overfor er om det er mulig å stanse en slik utvikling, når man først har vært med på å sette den i gang.

Personlig har jeg ikke så sterke synspunkter på om det var bra eller dårlig at dette ekteparet fikk «dobbelt-eutanasi» i Nederland. Jeg ville trengt mer informasjon om personene (for eksempel i hvilken grad de var beslutningskompetente, hvilken rolle pårørende spilte i beslutningen).

Men det å dømme i enkeltsaker er uansett krevende. Det jeg er bekymret for er at vi skal bryte sperren mot at leger tar livet av sine pasienter, selv når det skjer i den beste hensikt. Det kan medføre uønskede effekter, og en risiko for svake og hjelpetrengende pasienter i en sårbar situasjon. Vi bør legge bedre til rette for «den gode død» – men da trenger vi også snakke mer om hva det innebærer.


Gå til innlegget

Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis

Publisert 3 måneder siden - 1769 visninger

At det universelle menneskeverdet er en påstand og ikke et iboende faktum, er ingen svakhet. Det er en styrke.

En bærende tanke i Erik Lundes bok Uønsket som lanseres i dag, er idéen om et universelt menneskeverd, likt for alle uavhengig av kjønn, etnisitet, sosioøkonomisk status, livssyn, legning eller funksjonsnivå. Dette lå også bak Norsk Forbund for Utviklingshemmedes politianmeldelse av Aksel Braanen Sterri sine uttalelser om mennesker med Downs syndrom i våres: Funksjonshemmede har samme verdi, samme krav på vern mot hatefull tale, som andre sårbare grupper har. Men anmeldelsen ble henlagt, og i debatten etter Sterri ytret min kollega Andreas Wahl Blomkvist at hele ideen om menneske­verdet er en fiksjon.

En overenstemmelse. Jeg er litt enig med Blomkvist her. I likhet med alle de andre menneskerettighetene, er Artikkel 1 om det universelle menneskeverdet ikke et faktum, men en påstand. Det er ikke en iboende egenskap ved oss mennesker, men noe en del av våre forgjengere ble enige om under forhandlinger ledet av Eleanor Roosevelt for 70 år siden. Ikke alle er enige om dem, og de kan, hvis mange nok ønsker det, reforhandles og oppdateres til en moderne virkelighet.

Det er ikke engang sikkert at de er «sanne». Kanskje er menneskeverdet ikke noe universelt – kanskje har vi tvert om ulik verdi. Kanskje menneskeverdet avtar i konsentriske sirkler rundt hver av oss, avhengig av hvor nær den andre står oss. Kanskje avhenger menneskeverdet av hvor høyt vi verdsetter den andres egenskaper. Kanskje varierer det, utfra hvor vi selv står i livet og hvilke behov vi har.

Det at alle har én og samme verdi er kanskje ikke sant – men det er bra vi har blitt enige om å late som om det er slik. For hvordan skulle vi håndtert det, om alles menneskeverd skulle rangeres og inngå som en variabel i menneskenes samhandling? Hvem skulle være dommeren, hvilke kriterier skulle gjelde?

Og hva ville det gjøre med samfunnet vårt, dersom vi i en konflikt ikke bare kunne slå hverandre i hodet med våre ­argumenter – vi kunne også påberope oss et større menneske­verd enn motparten? Vi har en del erfaring fra samfunn der menneskeverdet var noe relativt, der mennesker kunne holdes i slaveri eller drepes av folk som sto over dem i verdi. Jeg ønsker ikke et slikt samfunn, selv om det muligens «objektivt sett» var korrekt.

En styrke. Det at menneskeverdet er noe vi har bestemt oss for, en konvensjon vi har blitt enige om – en konstruksjon, om du vil – det er en styrke. Hadde det vært noe gudegitt, så kunne man avfeid det med at «jeg tror ikke på det som står i den støvete bibelen deres».

Hadde det vært noe naturgitt, noe iboende i oss, kunne man sagt som transhumanisten Ole Martin Moen: La oss gjøre mennesket til noe bedre enn det ­naturen har klart.

Gir avkall. Men som humanetiker sier jeg: Menneskeverdet er ett for meg, ikke fordi andre har pålagt meg å mene det, men fordi jeg har valgt der selv. Jeg gir avkall – frivillig – på retten til å favoriseres, selv om jeg som hvit, heterofil og noenlunde velskapt (!) mann kanskje burde ha krav på det. Og ikke bare jeg – regjeringer og folk over hele verden baler med dette spørsmålet, men lander på at det eneste som funker er at alle mennesker tillegges samme verdi.

Det universelle menneskeverdet er villet og rasjonelt begrunnet – dét er dets største styrke.

Erik Lundes bok Uønsket, som gis ut på Vårt Land Forlag, ­lanseres i aften på ­Kulturhuset i Oslo. Åste Dokka, forlags­redaktør og ­kommentator i Vårt Land, vil lede en ­panelsamtale med Erik Lunde, Amanda Schei, Ole Martin Moen og Morten Horn.

Morten Horn, lege og humanetiker

Gå til innlegget

Paternalistiske dødshjelpstilhengere

Publisert 8 måneder siden - 428 visninger

Det er dødshjelpstilhengerne som ønsker å gi leger makten over liv og død.

Det er greit at Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død, arbeider for å få legalisert aktiv dødshjelp i Norge (Vårt Land 28.3.17). Men det er ugreit at han gjør dette gjennom selvmotsigende argumenter og uriktige fakta. Kjeldstadli har mange ganger møtt motbør fra meg og andre fagfolk, men fortsetter å fremme et fundamentalt inkonsistent bilde av dødshjelpen han promoterer: Han snakker om en «rett» til å velge en skånsom og smertefri død ved aktiv dødshjelp – begrunnet med eksempler fra land hvor dette slett ikke er en pasientrettighet.

Ikke i noe land har pasienter «rett» til å få hjelp til å dø. Samtlige eksisterende dødshjelpslover omhandler legens rett til å hjelpe pasienter å dø, uten å risikere straffeforfølgelse. Ingen av dødshjelpslovene gir noen klare, testbare føringer for hvilke pasienter, hvilke situasjoner, som kvalifiserer. Canadas ferske dødshjelpslov fra 2016 går kanskje lengst, ved at selve loven slår fast at legen (eller sykepleieren) ikke skal straffes for lovbrudd så sant han handlet «i god tro».

På verdensbasis er det ingen entydig trend i retning av legalisering av aktiv dødshjelp. I motsetning til hva Kjeldstadli påstår avviste nettopp delstatsforsamlingen på Hawaii et legaliseringsforslag. Selv om California sa «ja» i 2015 har bl.a. Utah, Maryland, Massachusetts, Arizona, New Mexico, Iowa, New Jersey og Nebraska stemt ned forslag om å innføre aktiv dødshjelp. I Europa har både England/Wales og Skottland avvist godt forberedte lovforslag, og Tysklands «legalisering» av assistert selvmord innebar i realiteten en innstramming av praksisen.

Kjeldstadli snakker om «paternalisme», og tenker da åpenbart på folk som meg som han mener vil nekte folk retten til en verdig død. Men faktum er at det i land som Nederland, Oregon og California er nettopp legen som får makten til å herske over pasientens liv eller død – avgjøre hvem som skal få en skånsom død, hvem som må leve videre. Nederlandske pro-dødshjelp-leger har uttalt at det fine med eutanasiloven er at den lar legen velge å utføre eutanasi, dersom han mener dette er det beste for pasienten. Nå diskuterer Nederland om eldre folk skal få tilgang til selvmords-assistanse uten krav om medisinsk diagnose, uten at legen skal kunne overprøve dem – men det er de nederlandske legene skeptiske til. De ønsker å holde på dødshjelp som et verktøy i legekofferten, ikke gjøre det til en pasientrettighet.

Mange liberalt innstilte mennesker har påpekt at det er mange samfunnsområder hvor vi må sette en grense: Vi kan hjelpe noen, men ikke alle, og grensen må nødvendigvis bli vag eller vilkårlig. Det er slik det må være, når det gjelder hvem som skal tilbys operasjon eller hvem som skal få ytelser fra NAV. Det er langt mer problematisk når ytelsen handler om selve retten til liv eller død. Kan vi godta at en politiker, byråkrat eller lege overprøver dette mest subjektive av alle spørsmål – om ditt eget liv er verd å leve eller ei? Ville Kjeldstadli godtatt et avslag?

Publisert i Vårt Land 30. mars 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6592 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6884 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3578 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 490 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8052 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2687 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 5 timer siden / 89 visninger
0 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 7 timer siden / 150 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 9 timer siden / 352 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 21 timer siden / 1228 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 22 timer siden / 787 visninger
16 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
6 minutter siden / 1607 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
7 minutter siden / 1607 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
27 minutter siden / 1922 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
31 minutter siden / 1922 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
35 minutter siden / 787 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
37 minutter siden / 1922 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
43 minutter siden / 787 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 315 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 315 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 1 time siden / 1607 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Et symboldokument
rundt 1 time siden / 120 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 2 timer siden / 787 visninger
Les flere