Morten Andreas Horn

Alder: 49
  RSS

Om Morten Andreas

Selv om jeg skriver på Vårt Lands verdidebatt.no er jeg "livslang" humanetiker. Jeg arbeider som nevrolog ved Oslo Universitetssykehus, og er særlig opptatt av medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets slutt, men også de utfordringer utviklingen innen moderne bioteknologi byr på. Mitt fremste interesseområde er spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.
Mitt fulle navn er Morten Andreas Horn, og det er faktisk laget et wikipediaoppslag om meg!

Følgere

Den glidende hollender

Publisert 3 måneder siden - 862 visninger

Den nederlandske verdiglidningen kan oppsummeres ved at eutanasi nå er blitt en vanlig måte å dø på.

Skrevet av Morten Magelssen, forsker og lege, Daniel Joachim Heggheim Kleiven, siviløkonom og filosofistudent og Morten Horn, lege.

Andreas Wahl Blomkvist slår fast i Vårt Land 21. august at den nederlandske eutanasiloven har vært uendret siden den ble vedtatt i 2001. Vel og bra – vi har heller ikke påstått noe annet.

Men Blomkvist bommer likevel på målet: Det er nettopp dette som har vært et hovedpoeng for de som advarer mot å innføre dødshjelp i Norge etter nederlandsk modell. Eutanasiloven var alt fra starten vid og vag. Den er i bunn og grunn bare en oppskrift på hvilke prosedyrer en lege må følge for å unngå straff, dersom hun velger å yte eutanasi til en pasient som ber om det. Loven har derfor tillatt en svær glidning, en skråplanseffekt, uten at man har trengt å endre en bokstav. Enda verre: Uten at landets myndigheter har hatt anledning til å kontrollere utviklingen og konsekvensene av legaliseringen.

Steget dramatisk. 

Blomkvist klarer ikke se at utviklingen i Nederland utgjør en skråplanseffekt. Vi har gitt opp å overbevise ham om dette, men vil oppfordre leserne til å gjøre seg opp sin egen mening. Antallet dødshjelpstilfeller i Nederland har steget dramatisk over den siste tiårsperioden, slik at nå om lag fem prosent av alle dødsfall skjer ved eutanasi, 7.000 tilfeller årlig (innrapporterte tilfeller korrigert for anslått underrapportering). Det har, i nederlendernes egne ord, blitt en vanlig måte å dø på. Slik oppsummerer de vår bekymring på en slående måte.

Blomkvist hevder at en tallmessig økning, en normalisering av dødshjelp som dødsmåte, ikke er noe bevis for en verdiglidning. Vi får minne om at ordlyden i den nederlandske eutanasiloven sier at dette er noe som kun kan ytes når pasienten opplever uutholdelig lidelse uten mulighet for bedring, og uten at det finnes noe rimelig alternativ.

Et annet innhold. 

Men medisinsk sett er det ikke til å forstå at hele 7.000 nederlendere hvert år kan oppleve lidelse på en slik skala – med mindre neder­lenderne, gjennom en verdi­glidning, har gitt disse ordene et annet innhold enn det de hadde opprinnelig. Hva legger pasienter og leger i ordet «uutholdelig»? Hva mener man med «uten utsikt til bedring» (all erfaring tilsier at det i de fleste tilfeller er mulig å gjøre i hvert fall noe for å lindre pasientens lidelse)? Og hva er «rimelige» alternativer – til den drastiske handlingen der legen tar livet av pasienten med en dødbringende injeksjon?

Blomkvist gjør et poeng av at det bare er en liten økning i andelen dødshjelpstilfeller for demens eller psykisk lidelse mellom 2013 og 2016. Men han underslår da at dette var indikasjoner for dødshjelp som knapt ble brukt for 15 år siden, da loven var ny. Han hevder dødshjelp stort sett gis til samtykke-kompetente personer, men underslår for eksempel tilfellet der en kvinne med demens måtte dopes ned og holdes fast, for at legen skulle kunne eutanasere henne. Det oppsiktsvekkende med dette tilfellet var at granskningskomitéen som behandlet saken riktignok måtte melde saken til myndighetene på grunn av regelbrudd – men anbefalte at saken burde føre til en liberalisering av regelverket, snarere enn til en reaksjon mot legen.

Fordekt dødshjelp. 

Blomkvist foreslår at økningen i Nederland kan skyldes at mørketall nå har begynt å gi seg til kjenne. Han underslår da at mørketallene (ikke-innrapporterte tilfeller) lenge har ligget stabilt rundt 20 prosent, slik store anonyme ­undersøkelser har vist. I tillegg til eutanasiøkningen kommer store pasientgrupper der legene­ har brukt lindrende medikamenter på en måte som skaper usikkerhet. Nederlandske leger­ praktiserer nemlig lindrende ­sedering i stor skala, hele 18 prosent av ­pasienter dør etter slik behandling som i Norge er underlagt strenge retningslinjer. Hvor mange­ av disse tilfellene er «fordekt dødshjelp» til pasienter som ikke fyller lovens krav for eutanasi?

Nederlandske leger – også ­leger som er positive til aktiv dødshjelp – sier selv at dødshjelp i dag gis til pasienter som før ikke ville fått det. Tallene forteller det samme. Vår diagnose er samfunnsmessig normalisering av dødshjelp, gjennom skråplanseffekter som har endret synet på døden, livets siste fase og legens rolle. Blomkvist vil ikke medgi det, men leserne får bedømme selv.

Trykket i Vårt Land 24. august 2018.

Gå til innlegget

Utdatert argumentasjon

Publisert 4 måneder siden - 2289 visninger

«Passiv» dødshjelp er et utdatert begrep, og kan ikke brukes som argument for å legalisere aktiv dødshjelp i Norge.

DET ER LEGITIMT, og kanskje tidsriktig, at Aksel Braanen Sterri går inn for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Men argumentene han benytter, i Vårt Lands intervju med ham og Matilde Tybring-Gjedde (4. august), er feilslåtte og utdaterte.

Sterri begrunner innføringen av aktiv dødshjelp med at vi allerede opererer med «passiv» dødshjelp, og gjennom dette tillater døende mennesker å avslutte sine liv. Ergo, mener Sterri, har vi allerede åpnet for dødshjelp som prinsipp. Men, begrepet «passiv» dødshjelp er for lengst vraket, fordi det er sterkt misvisende. Det gir et inntrykk av at døende får en slags «hjelp» med å oppnå døden, og at hjelpen er «passiv». Det er feil.

Poenget med det som før ble kalt passiv dødshjelp er at pasienten dør helt av seg selv, av grunnsykdommen sin – en naturlig død. Den hjelpen pasienten får er langt fra passiv – tvert om gis omfattende bistand i form av aktive tiltak for å lindre symptomer og bedre funksjon, selv om man avstår fra tiltak for å forlenge livet.


Like ille. Dessverre er erstatningen for «passiv» dødshjelp, det nye begrepet «behandlingsbegrensning», ikke mye bedre. Det ordet skaper et inntrykk av at vi i slike situasjoner regelrett avkorter livsforlengende behandling sett i forhold til hva som ville vært normalt eller riktig. At pasienten får mindre enn det han/hun ellers ville fått. Slik er det ikke. Tvert om er det normalt og medisinsk-faglig riktig – og i tråd med det rådende verdisyn i det norske samfunnet – at vi ikke automatisk tar i bruk hele det arsenalet av medisinske tiltak som vi har til rådighet, for å forlenge livet så lenge det lar seg gjøre. Det ville vært direkte feil dersom vi ikke «begrenset» livsforlengende behandling til døende, men utsatte dem for hensynsløs og hensiktsløs overbehandling.

Det er viktig å forstå hvorfor vi «begrenser» livsforlengende behandling til døende. Det er ikke primært fordi vi ønsker at pasienten skal dø, men fordi vi ikke har rettslig eller medisinsk grunnlag for å holde pasienten i live. Pasientrettighetsloven, og det bærende prinsippet i medisinsk etikk om respekt for pasientens autonomi, forbyr oss å påtvinge den beslutnings-kompetente pasienten behandling han/hun ikke ønsker. Vi har lov til å tilby livsforlengende behandling, men vi har ikke lov å pådytte dette til pasienter som ikke ønsker det (med unntak av noen spesielle situasjoner som dekkes av øyeblikkelig hjelp-plikten etter Helsepersonelloven).


Et uløst problem. Dessverre forekommer det fortsatt at mennesker blir holdt i live, mot sin vilje eller i situasjoner der personen mangler beslutningskompetansen som trengs for å kunne si «nei takk», men hvor man kan anta at de ville takket nei om de var i stand til det. Dette er et uløst problem vi bør jobbe mer med. Men løsningen ligger ikke i å åpne for noe helt annet og helt nytt i norsk sammenheng – dette at leger aktivt og med hensikt benytter medisinske metoder til å ta livet av sine pasienter.

«Behandlingsbegrensning» er et misvisende begrep, fordi det skaper inntrykk av at man begrenser sammenlignet med hva som er standarden. I virkeligheten er dette noe hverdagslig i norsk helsevesen, og i de fleste andre vestlige land – ofte så vanlig at vi ikke en gang tenker over det. Det er for eksempel sjelden at man rubriserer det som «behandlingsbegrensning», når en person med langtkommen demens og hjertesvikt ikke settes på listen over kandidater til hjertetransplantasjon.

Jeg mener vi heller burde kalle dette det «persontilpasset dødsomsorg». Poenget er at du som pasient skal få den hjelp som er riktig for deg, når du er alvorlig syk og døende. For noen (ja, ganske mange) er målet å oppnå mest mulig tid i dette livet, sammen med sine kjære. Men for andre er tiden mindre viktig, livskvaliteten betyr mer. Vi prøver å tilpasse bruken av medisinske ressurser slik at det samsvarer best mulig med hver enkelt persons behov.


Etiske grenser. Noen vil hevde at denne tilpasningen burde omfatte hjelp med å begå selvmord, eller at legen tar ditt liv med en dødelig injeksjon. Det er mulig dette, i noen tilfeller, kunne vært riktig – sett fra pasientens ståsted. Men for hjelperne – typisk oss som er leger og andre helsearbeidere – ville det skape en vanskelig situasjon, og utfordre vår egen integritet og etiske grenser. For sårbare, hjelpetrengende pasienter kunne en slik legalisering av aktiv dødshjelp kunne forsterke presset de alt i dag opplever om å lette byrden for sine omsorgsgivere. Og for lovgiverne ville det være svært vanskelig å lage dødshjelpslover som på samme tid gir et fåtall fast bestemte døende denne rettigheten, samtidig som man ivaretar samfunnets behov for å kontrollere dødshjelpen og verne sårbare individer mot press og overgrep.

Sterris tre foreslåtte kriterier for dødshjelp er vage og vanskelige å praktisere. Hvordan kan man kvantifisere «uutholdelig lidelse»? Hva innebærer «uten utsikt til bedring» – det er jo alltid mulig å lindre litt bedre. «Fast ønske om å dø» – de fleste døende kjennetegnes av ambivalens i sitt dødsønske. Det trengs bedre argumenter, Sterri.

Gå til innlegget

Skjev framstilling av dødshjelp

Publisert rundt 1 år siden - 173 visninger

Det er per i dag ingen stortingspartier som arbeider for innføring av aktiv dødshjelp, kun en håndfull enkelt-representanter.

Vårt Land forteller 26. september om en norsk pasient som søkte sykehuset om å få aktiv dødshjelp. Historien er et interessant innspill i dødshjelpsdebatten. Men oppslaget gir dessverre et skjevt bilde av dagens situasjon.

I Norge er det, som i de fleste andre vestlige land, et stort flertall i folket som i meningsmålinger stiller seg positive til innføring av aktiv dødshjelp. Dette er velkjent, og selvsagt et viktig poeng i debatten om hvorvidt aktiv dødshjelp skal legaliseres. Men det blir misvisende å si, som i artikkelen, at det er «rørsle i opinionen». De positive holdningene til aktiv dødshjelp strekker seg minst 15-20 år tilbake i tid, og har forandret seg lite de siste årene.


Standhaftige partier. Like imponerende er det hvor standhaftige de politiske partiene har vært, til tross for dette presset fra meningsmålingene. Det er per i dag ingen stortingspartier som arbeider for innføring av aktiv dødshjelp, kun en håndfull enkelt-representanter. Fremskrittspartiet tok i 2009 et vagt formulert vedtak om aktiv dødshjelp inn i prinsipprogrammet, etter en rotete prosess med et dårlig forberedt forslag fra ungdomspartiet. Siden har imidlertid partiet ved tre stortingsvalg avstått fra å ta dette punktet inn i arbeidsprogrammet – ved forrige valg gikk attpåtil Siv Jensen ut og lovet velgerne at Frp ikke ville arbeide for aktiv dødshjelp.

Vårt Land gjør et poeng av at SV og Venstre diskuterte forslag om aktiv dødshjelp i programarbeidet før siste valg. Men det slående med disse prosessene var hvor liten støtte forslagene fikk, og styrken i motstanden mot dem. Det kan ikke overraske at politikere i mange partier er positive til aktiv dødshjelp – de ligner heldigvis på befolkningen de er rekruttert fra. Men politikk på parlamentsnivå handler ikke bare om følelser og verdier, det handler om konkret utforming av lovtekster og et ansvar for konsekvensene. Så langt har norske politikere gjort jobben sin og funnet at dette er et punkt hvor «folkeviljen» ikke automatisk kan omsettes i lovendringer.


Behandlingsbegrensning. I et relatert oppslag forteller Vårt Land om Danmark, som nå diskuterer utvidet adgang til det avisen kaller «passiv dødshjelp». Dette begrepet er utdatert og bør ikke brukes, fordi det er misvisende og skaper forvirring. I Norge brukes i dag begrepet «behandlingsbegrensning», som handler om at vi avslutter eller begrenser bruken av livsforlengende behandling til døende pasienter. Enten fordi pasienten selv ber om det (all behandling forutsetter pasientens samtykke, så sant pasienten er beslutningskompetent), eller fordi legene vurderer at videre behandling er medisinsk nytteløs.

Satt sammen med reportasjen om den norske pasienten gir dette et inntrykk av det er «ting på gang» i Danmark, det bygger opp under følelsen av at «dødshjelp kommer». Men saken er at Danmark på dette punktet har ligget bak Norge. Vi fikk vår pasientrettighetslov alt i 1999, det er denne som gir norske borgere rett til å takke nei til behandling de ikke ønsker. I Sverige måtte så sent som i 2010 en ung kvinne gå rettens vei for å få lov til å avslutte respiratorbehandling, og først nå i 2017 kommer altså danskene etter.


Ingen naturlov. Det kan godt tenkes at aktiv dødshjelp er noe som kommer, også til Norge. Men det er ingen naturlov som tilsier dette, og erfaringen fra andre land og fra vårt eget politiske miljø forteller oss like mye at en positiv holdning til aktiv dødshjelp får problemer når den skal omsettes til konkret lovgivning. Vi har allerede i Norge svært liberale (og fornuftige) lover når det gjelder pasienters bestemmelsesrett over eget liv – men dessverre er det mange som ikke kjenner til rettighetene de har. Her har både fagfolk, politikere og medier en jobb å gjøre.


Gå til innlegget

Å regissere den gode død

Publisert rundt 1 år siden - 1146 visninger

Et ektepar i Nederland fikk dø hånd i hånd gjennom «dobbel-eutanasi». Romantisk, ja visst. Men er det helsevesenets rolle å gå så langt i å regissere «den gode død»?

I Nederland fikk et ektepar på 91 oppfylt sitt siste ønske, å dø sammen på samme tid, gjennom «dobbel-eutanasi». Vi vet ikke mye om dette ekteparet, men kan lese at mannen gjennomgikk et slag i 2012, og at kona var diagnostisert med demens. Slike tilstander trenger ikke være forbundet med stor kroppslig lidelse. Men de medfører funksjonstap, tap av selvstendighet og eksistensiell lidelse. Slik sett er disse pasientene typiske for de som i dag får aktiv dødshjelp, i land der dette er tillatt.

Det er lett å skjønne at dette kan ses som rørende og en dypt romantisk måte å avslutte livet på, hånd i hånd med sin kjære. Jeg vet ikke om jeg selv ser slik på det, som doktor og dødshjelpsskeptiker begynner jeg straks å tenke på nyanser og motforestillinger. Men samtidig forstår jeg godt dersom mange vil mene at dette må være den ultimate verdige, selvbestemte død, og et godt eksempel på hvorfor vi trenger legalisert eutanasi.


Timing som kriterium. Selv uten eutanasi bør vi i Norge – i hvert fall dersom politikere og helsepersonell prioriterer dødsomsorgen slik de burde – kunne love våre pasienter en verdig, naturlig død, i de aller fleste tilfeller. Men hvis dette med timingen, med omstendighetene rundt døden (å få dø samtidig med ens kjære) skal være et kriterium for «den gode død», da må vi nok innse at vi ikke strekker til.

Da blir det et viktig spørsmål: Er dette et kriterium for «den gode død»? At det er noe man kan ønske seg, kan man godt forstå. Men skal vi legge lista så høyt, skal vi i helsevesenet skal ha et ansvar for en slik grad av tilrettelegging av «den gode død», at vi skal måtte framkalle døden med giftige doser for å oppnå denne samkjøringen? For meg, som lege i Norge i dag, blir dette å stille for store forventninger til helsearbeiderne.

Det viktige med denne saken fra Nederland er at den illustrerer det som burde være et «fact», men som fortsatt framstilles som en «påstand», i dødshjelpsdebatten: Nemlig verdiglidningen som legalisering av eutanasi i Nederland i 2002 har ført til. «Slippery slope», som det også kalles.

Dette ekteparet står ganske langt unna det bildet vi ofte blir presentert for, når dødshjelp debatteres i Norge. Det snakkes om håpløst lidende pasienter, og ofte brukes uttrykk som «med sterke smerter». I dette tilfellet er det mer åpent: Fikk de eutanasi fordi de virkelig led uutholdelig – eller handlet det om at de nærmet seg livets slutt, og ikke ville leve uten den andre?


Hånd i hånd. Dét kan synes som et akademisk spørsmål. Men det har likevel betydning for norsk dødshjelpsdebatt. For den nederlandske dødshjelpsloven ble ikke vedtatt for å hjelpe eldre ektepar med å avslutte livet hånd i hånd. Loven snakker om «uutholdelig lidelse», og selv om den ikke definerer dette som «fysisk lidelse», så har forståelsen i starten vært at det handlet om å hjelpe folk med store smerter og annen fysisk lidelse. Loven ble ikke vedtatt for det formålet den nå har bidratt til.

For de som lurer på om det foreligger en «slippery slope» i Nederland, så vil selve tallenes tale gi et svar: Det har vært en svær økning i antallet eutanasi-tilfeller over de 15 årene loven har eksistert, og andelen av alle dødsfall har gått opp til 4-5 prosent. Men denne saken illustrerer også at typen pasienter og kliniske situasjoner som anses å kvalifisere for eutanasi, har endret seg. Denne typen «dobbelt-eutanasi» ville ikke vært «innafor» i 2002. I dag har vi så få eksempler på dette at det kvalifiserer til nyhetsoppslag. Om nye 15 år er det min spådom at dette har blitt en ganske hverdagslig måte å dø på, i Nederland. I en lesverdig artikkel i Newsweek fra 2015 omtales det som «Dying Dutch».

Det er lov å mene at dette burde bli tilgjengelig også i Norge. Men det som preger vår dødshjelpsdebatt handler mer om den klassiske forståelsen av eutanasi og assistert selvmord som en siste utvei til håpløst lidende mennesker. Spørsmålet er om det vil være mulig å innføre en strengt begrenset adgang til aktiv dødshjelp i Norge – uten at vi uvegerlig begir oss ut på en slik «slippery slope» man har sett i Nederland (men også i Belgia, og Sveits, og allerede etter ett år ser tendenser til i Canada).


Gradvis og umerkelig. Skråplanseffekten er ingen rutsjebane. Det er en utvikling, en verdiglidning, som skjer gradvis og umerkelig. Den oppstår fordi vi endrer våre verdier tilpasset den nye virkeligheten vi har åpnet for gjennom endring av normer og regler. Men det kan ikke være tvil om at Nederland har gjennomgått en slik endring, og at aktiv dødshjelp i dag betyr noe annet, der, enn det det gjorde da loven ble vedtatt i 2002. Og noe annet enn vi i Norge snakker om, når vi debatterer aktiv dødshjelp her til lands.

Nederlandske leger har så langt vært positive til eutanasiloven, som blant annet har vært kjennetegnet av at den gir legen stor grad av beskyttelse og frie hender til selv å velge når man vil innvilge pasienten «den gode død». Nå er de imidlertid mer skeptiske, fordi politikerne snakker om å endre loven og tillate dødshjelp ikke basert på medisinske vurderinger, men mer på personens opplevelse av å være «mett av dage». Spørsmålet nederlandske leger nå står overfor er om det er mulig å stanse en slik utvikling, når man først har vært med på å sette den i gang.

Personlig har jeg ikke så sterke synspunkter på om det var bra eller dårlig at dette ekteparet fikk «dobbelt-eutanasi» i Nederland. Jeg ville trengt mer informasjon om personene (for eksempel i hvilken grad de var beslutningskompetente, hvilken rolle pårørende spilte i beslutningen).

Men det å dømme i enkeltsaker er uansett krevende. Det jeg er bekymret for er at vi skal bryte sperren mot at leger tar livet av sine pasienter, selv når det skjer i den beste hensikt. Det kan medføre uønskede effekter, og en risiko for svake og hjelpetrengende pasienter i en sårbar situasjon. Vi bør legge bedre til rette for «den gode død» – men da trenger vi også snakke mer om hva det innebærer.


Gå til innlegget

Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis

Publisert over 1 år siden - 1982 visninger

At det universelle menneskeverdet er en påstand og ikke et iboende faktum, er ingen svakhet. Det er en styrke.

En bærende tanke i Erik Lundes bok Uønsket som lanseres i dag, er idéen om et universelt menneskeverd, likt for alle uavhengig av kjønn, etnisitet, sosioøkonomisk status, livssyn, legning eller funksjonsnivå. Dette lå også bak Norsk Forbund for Utviklingshemmedes politianmeldelse av Aksel Braanen Sterri sine uttalelser om mennesker med Downs syndrom i våres: Funksjonshemmede har samme verdi, samme krav på vern mot hatefull tale, som andre sårbare grupper har. Men anmeldelsen ble henlagt, og i debatten etter Sterri ytret min kollega Andreas Wahl Blomkvist at hele ideen om menneske­verdet er en fiksjon.

En overenstemmelse. Jeg er litt enig med Blomkvist her. I likhet med alle de andre menneskerettighetene, er Artikkel 1 om det universelle menneskeverdet ikke et faktum, men en påstand. Det er ikke en iboende egenskap ved oss mennesker, men noe en del av våre forgjengere ble enige om under forhandlinger ledet av Eleanor Roosevelt for 70 år siden. Ikke alle er enige om dem, og de kan, hvis mange nok ønsker det, reforhandles og oppdateres til en moderne virkelighet.

Det er ikke engang sikkert at de er «sanne». Kanskje er menneskeverdet ikke noe universelt – kanskje har vi tvert om ulik verdi. Kanskje menneskeverdet avtar i konsentriske sirkler rundt hver av oss, avhengig av hvor nær den andre står oss. Kanskje avhenger menneskeverdet av hvor høyt vi verdsetter den andres egenskaper. Kanskje varierer det, utfra hvor vi selv står i livet og hvilke behov vi har.

Det at alle har én og samme verdi er kanskje ikke sant – men det er bra vi har blitt enige om å late som om det er slik. For hvordan skulle vi håndtert det, om alles menneskeverd skulle rangeres og inngå som en variabel i menneskenes samhandling? Hvem skulle være dommeren, hvilke kriterier skulle gjelde?

Og hva ville det gjøre med samfunnet vårt, dersom vi i en konflikt ikke bare kunne slå hverandre i hodet med våre ­argumenter – vi kunne også påberope oss et større menneske­verd enn motparten? Vi har en del erfaring fra samfunn der menneskeverdet var noe relativt, der mennesker kunne holdes i slaveri eller drepes av folk som sto over dem i verdi. Jeg ønsker ikke et slikt samfunn, selv om det muligens «objektivt sett» var korrekt.

En styrke. Det at menneskeverdet er noe vi har bestemt oss for, en konvensjon vi har blitt enige om – en konstruksjon, om du vil – det er en styrke. Hadde det vært noe gudegitt, så kunne man avfeid det med at «jeg tror ikke på det som står i den støvete bibelen deres».

Hadde det vært noe naturgitt, noe iboende i oss, kunne man sagt som transhumanisten Ole Martin Moen: La oss gjøre mennesket til noe bedre enn det ­naturen har klart.

Gir avkall. Men som humanetiker sier jeg: Menneskeverdet er ett for meg, ikke fordi andre har pålagt meg å mene det, men fordi jeg har valgt der selv. Jeg gir avkall – frivillig – på retten til å favoriseres, selv om jeg som hvit, heterofil og noenlunde velskapt (!) mann kanskje burde ha krav på det. Og ikke bare jeg – regjeringer og folk over hele verden baler med dette spørsmålet, men lander på at det eneste som funker er at alle mennesker tillegges samme verdi.

Det universelle menneskeverdet er villet og rasjonelt begrunnet – dét er dets største styrke.

Erik Lundes bok Uønsket, som gis ut på Vårt Land Forlag, ­lanseres i aften på ­Kulturhuset i Oslo. Åste Dokka, forlags­redaktør og ­kommentator i Vårt Land, vil lede en ­panelsamtale med Erik Lunde, Amanda Schei, Ole Martin Moen og Morten Horn.

Morten Horn, lege og humanetiker

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
4 minutter siden / 7254 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 6 timer siden / 7254 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1509 visninger
Ben Økland kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 7 timer siden / 7254 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Kaster du avfall i toalettet?
rundt 7 timer siden / 57 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 7 timer siden / 7254 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 8 timer siden / 1509 visninger
Monica Karlsen kommenterte på
Kollektiv oppreisning
rundt 8 timer siden / 91 visninger
Les flere