Morten Magelssen

Alder: 40
  RSS

Om Morten

Lege, forsker ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.

Følgere

Skråplaneffekten dokumentert

Publisert rundt 1 måned siden - 3607 visninger

Skråplanseffekten i land som har legalisert aktiv dødshjelp er godt dokumentert. Det er opp til oss om vi ønsker at også vi i Norge skal endre vårt syn på hva som er en verdig død.

Andreas Wahl Blomkvist (VL 14.8) har rett i at påstander om «skråplanseffekt» i praktiseringen av dødshjelp i Nederland må underbygges. Hva består «glidningen» i? Vi har særlig fire konkrete bekymringer.
 
1. Økt antall. Etter 2009-artikkelen Blomkvist viser til, der nederlandske forskere avviser skråplanseffekten, har antallet dødshjelpstilfeller steget bratt. I 2016 døde over 6000 nederlendere etter dødshjelp [1]. Dette utgjør over fire prosent av alle dødsfall, og mørketall kommer i tillegg. Stigningen fra 2005 er på 217 %. I tillegg kommer den utstrakte bruken av lindrende sedering, en gråsonepraksis som noen frykter utgjør en fordekt «langsom eutanasi».
 
2. Stadig flere tilstander. Den klassiske dødshjelpspasienten har kreft og kort forventet levetid. Men de siste årene har det blitt langt flere av de «utypiske» dødshjelpssakene. Demens og psykiske lidelser er de mest kontroversielle, og forekomsten av dødshjelp for disse øker år for år [1]. Blant personer med psykiske lidelser er depresjon hyppigst, men nær sagt alle typer lidelser, fra autisme til spiseforstyrrelser til forlenget sorgreaksjon, er representert blant de som har fått innvilget dødshjelp [2].
 
Denne utviklingen har skjedd uten noen lovendring, men ved at nederlenderne gradvis har innsett hvor liberal og grenseløs den opprinnelige loven fra 2001 egentlig var. «Uutholdelig lidelse uten utsikt til forbedring» er hovedkriteriet. Personen selv – og legen – får et stort rom for subjektiv fortolkning som vanskelig kan overprøves utenfra.
 
3. Lengre levetid. Den nederlandske bioetikeren Theo Boer har i en årrekke sittet i en av komitéene som får dødshjelpstilfeller til ettersyn. Selv om han prinsipielt er positiv til legal dødshjelp, har erfaringene gjort ham kritisk til praksisen i hjemlandet. Selv om loven aldri har krevd at dødshjelpspasientens død skulle være nært forestående, var dette før en implisitt forutsetning for dødshjelpskomitéene. Boer anslår at andelen med mer enn seks måneder forventet levetid har steget fra 1 % til nå 8 %. Selv har han blitt forelagt 41 saker der pasienten hadde ti år eller mer forventet levetid [3].
 
4. Strømlinjeformet. Boer hevder også at prosessen frem mot dødshjelp er blitt mer «strømlinjeformet», ved at pasienter stadig oftere oppsøker en dedikert dødshjelpsklinikk [3]. Denne bemannes av leger med få skranker mot å innvilge dødshjelp, med en liberal tolkning av lovens tøyelige kriterier. Dermed blir ikke lenger dødshjelpsbeslutningen forankret i et veletablert lege-pasientforhold.
 
Får du som pasient et «nei» til dødshjelp fra din fastlege – fordi du ikke oppfyller kriteriene – kan du nå oppsøke dødshjelpsklinikken i stedet. Denne klinikken tilbyr kun dødshjelp, ikke alternativer som lindrende behandling. I 2017 stod den for 747 dødshjelpstilfeller [3].
 
Den belgiske dødshjelpstilhengeren Paul Van den Berghe og kolleger er bekymret for at dødshjelp på denne måten har blitt en rask «utvei» for noen pasienter med kroniske psykiske lidelser; et alternativ som undergraver viljen til å stå i et krevende behandlingsforløp: «På denne måten forsvinner pasienter – ofte de mest sårbare – fra det terapeutiske forløpet, til fordel for eutanasiens ‘motorvei’» [4].
 
Normalisering. I sum bærer disse utviklingstrekkene bud om det vi kan kalle samfunnsmessig normaliseringav dødshjelp. Fra å være en eksepsjonell handling som legen kunne fritas for straff for når ingenting annet nyttet, har dødshjelp blitt en del av helsetjenesten, et tilgjengelig tilbud [5]. Fra nabolandet Belgia rapporterer helsepersonell at pårørende langt oftere enn før gir uttrykk for at dødsprosessen og livets siste fase i seg selv er uverdig og meningsløs [4]. Dødshjelp kan da fremstå som en nokså uproblematisk «løsning» for utålmodige pårørende. Forventningene noen pårørende stiller til legene, er at de har å utføre dødshjelp som om det var en ren teknisk prosedyre som pasienten har en ubetinget rett til [4].
 
Utviklingen i Nederland og Belgia har vist skråplanseffekten i aksjon. Den er veldokumentert, slik vi har vist. Men det er også verdt å reflektere over hvor veien videre går, for land som har legalisert dødshjelp. Skal vi tro nederlandske leger, var de første dødshjelpspasientene, pionerene om man vil, sterke personligheter med evne til og behov for å ta kontroll over sin egen død. Dødshjelp var noe eksepsjonelt. Etter 20 år har det blitt en vanlig måte å dø på. Hva skjer om nye 20 år, når generasjonen som har vokst opp med dødshjelpsloven blir gamle? Når både leger, pasienter og pårørende har vært «marinert» i en kultur som forteller dem at noen liv ikke er verdt å leve, og at dødshjelp er den verdige måten å dø på?
 
Sykdom, svakhet og avhengighet rammer de fleste av oss i livets siste fase. Når dødshjelp er legalisert, institusjonalisert og normalisert (slik Lars Johan Materstvedt beskriver det) skal du ha sterk rygg for ikke å ta til deg lovens klare budskap om at det å ønske egen død er det etisk høyverdige valget. Av hensyn til dine omgivelser, og for din egen verdighets skyld. Det er slik skråplaneffekten arter seg.

Skrevet sammen med Daniel Joachim Heggheim Kleiven og Morten Horn. Trykt i Vårt Land 16.8.18.

Kilder:

[1] Regional euthanasia review committees. Annual report 2016. Tilgjengelig fra: https://english.euthanasiecommissie.nl/binaries/euthanasiecommissie-en/documents/publications/annual-reports/2002/annual-reports/annual-reports/RTE_annual_report_2016.pdf

[2] Kim SYH, De Vries RG, Peteet JR. Euthanasia and Assisted Suicide of Patients With Psychiatric Disorders in the Netherlands 2011 to 2014. JAMA Psychiatry 2016.

[3] Boer TA. Dialectics of lead: fifty years of Dutch euthanasia and its lessons. International Journal of Environmental Studies 2018; 75: 239-50.

[4] Vanden Berghe P, Mullie A, Desmet M, Huysmans G. Assisted dying: The current situation in Flanders: Euthanasia embedded in palliative care. In: Jones DA, Gastmans C, MacKellar C, editors. Euthanasia and Assisted Suicide Lessons from Belgium. Cambridge: Cambridge University Press, 2017.

[5] MacKellar C. Some possible consequences arising from the normalisation of euthanasia in Belgium. In: Jones DA, Gastmans C, MacKellar C, editors. Euthanasia and Assisted Suicide Lessons from Belgium. Cambridge: Cambridge University Press, 2017.

 

 

Gå til innlegget

Abortloven diskriminerer

Publisert over 1 år siden - 1420 visninger

Bioteknologilovens prinsipp om likt menneskeverd er ikke forenlig med fosterdiagnostikkens «kvalitetskontroll» av nye borgere.

Abortlovens paragraf 2c åpner for senabort ved «alvorlige sykdommer» hos fosteret. Downs syndrom og de andre trisomiene regnes blant disse. Denne bestemmelsen er diskriminerende ved at den lar én enkelt egenskap ved fosteret – en diagnose, en gruppetilhørighet – bli avgjørende for dets rettsvern og moralske verdi.

KrFforeslo nylig å fjerne para­graf 2c. Det samme ble drøftet på Høyres landsmøte for noen år siden. Men forslagene ble hardt og umiddelbart klubbet ned, av politikere som ikke ønsker debatt men som vokter abortloven som om den var en nasjonalhelligdom. Alle aksepterer at bioteknologiloven må tas opp til ny vurdering, i lys av tekno­logiske endringer. Slik åpenhet eksisterer ikke for abortloven.

Ikke like for loven. Noen hevder at fostre ikke har noen moralsk verdi før de er levedyktige. Men dette er ikke det synet som følger av den norske abortloven. Abortloven gir fosteret et gradert rettsvern, gradvis økende etter uke 12. Dette rettsvernet må forstås som en anerkjennelse av moralsk verdi.

Men fostre er ikke like for ­loven: De som har en tilstand samfunnet erklærer uønsket, fratas sitt rettsvern. Dette er diskriminering, og det får følger langt utover trisomiene: Det innebærer at staten binder seg til et diskriminerende prinsipp, der rettsvern og moralsk verdi blir avhengig av egenskaper.

Aksept for sorteringsabort. Som Lars Johan Materstvedt og jeg tidligere har skrevet om dette: «Tanken om at alle mennesker har samme verdi uavhengig av egenskaper eller helsetilstand, [er] en del av vårt samfunns moralske fundament. Bioteknologiloven er ment ‘å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle’ (§ 1–1). Men [statens aksept for sorteringsabort, for eksempel av Downs syndrom] innebærer nettopp at det ikke er ‘plass til alle’. Bioteknologilovens prinsipp om likt menneskeverd blir dermed forlatt. Det er her viktig å huske at lover også former befolkningens holdninger. I tillegg kan en slik relativisering av menneskeverdet skape presedens for fremtidige bioetiske og andre politiske beslutninger.»

Statens menneskesyn. Jeg kritiserer ikke gravide eller par som benytter fosterdiagnostikk og selektiv abort. Når diagnostikken viser trisomi, står de overfor et umenneskelig valg som ingen misunner dem. Kritikken handler om hva slags etikk og menneskesyn staten binder seg til ved paragraf 2c og ved å finansiere fosterdiagnostikken.

I Minerva innvender Aksel Braanen Sterri at abortlovens paragraf 2c er «motivert av en praktisk begrensning og ikke en vurdering av fosterets moralske verdi.» Men om motivasjonen skulle være slik, medfører lovbestemmelsen like fullt faktisk diskriminering og en gradering av rett til liv ut fra egenskaper og gruppetilhørighet.

‘Kvalitetskontroll’. Hvis para­graf 2c ble fjernet, ville det fortsatt være mulig å ta abort ved trisomi og sykdommer hos fosteret. Men lovhjemmelen vil da være totalbelastningen for kvinnen eller paret, og ikke fosterets egenskaper.

Staten bør heller ikke sette sitt godkjentstempel på fosterdiagnostikkens «kvalitetskontroll» av nye borgere. Fosterdiagnostisk screening for kromosomavvik bør derfor tas ut av den offentlige helsetjenesten.

Morten 
Magelssen

Forsker, Senter for medisinsk etikk, UiO

Gå til innlegget

Dødshjelp og kampen om ordene

Publisert nesten 2 år siden - 2188 visninger

Hvis debatten om aktiv dødshjelp skal bli opplysende, må debattantene bruke de samme ordene. Men i dødshjelpsdebatten kjemper begge sider for sine foretrukne begreper.

Reidun Kjelling Nybø ønsker en debatt om aktiv dødshjelp velkommen (Vårt Land 20.9). Hvis debatten skal bli opplysende, må debattantene bruke de samme begrepene. Men dette kan vise seg vanskelig, for i dødshjelpsdebatten kjemper begge sider for sine foretrukne begreper.

Derfor er det etter min mening grunn til å samle seg om de nederlandske definisjonene, som er blitt standard i den europeiske forskningslitteraturen. I Nederland snakker man om eutanasi og legeassistert selvmord. Eutanasi er en leges  tilsiktede drap på en person ved å  injisere bestemte typer medikamenter, på personens frivillige og kompetente forespørsel. Tilsvarende er legeassistert selvmord en leges tilsiktede hjelp ved en persons selvmord, ved å skaffe til veie en overdose medikamenter som personen kan innta selv.

 ”Aktiv dødshjelp”. Hvor blir det da av det tradisjonelle norske begrepet, ”aktiv dødshjelp”? Noen mener det er utgått på dato, ikke minst fordi det inviterer til en misforståelse: At det skulle være skillet mellom ”aktive” og ”passive” handlinger som er etisk og klinisk avgjørende. Andre, som jeg, mener at ”aktiv dødshjelp” er så innarbeidet at vi ikke kan forvente at det forsvinner fra debatten. I stedet kan det tjene som samlebetegnelse for eutanasi og legeassistert selvmord, som igjen har sine presise definisjoner gjengitt ovenfor.

Hvorfor er presise definisjoner så viktig? Det er fordi det så lett oppstår misforståelser i dette feltet, også hos helsepersonell. Den viktigste misforståelsen er å blande sammen eutanasi og det å avstå fra behandling ved livets slutt. Slik ”behandlingsbegrensning” vil si å avslutte, eller ikke starte, livsforlengende behandling hos en alvorlig syk pasient.

Forskjellen er følgende: Ved eutanasi setter legen en dødbringende injeksjon med det formål å fremprovosere pasientens død på kunstig vis. Dette er ulovlig i Norge. Behandlingsbegrensning, derimot, er vanlig og hyppig medisinsk praksis. Mange pasienter kommer til et stadium der sykdommen er uhelbredelig og livsforlengende behandling (slik som intensivbehandling, respirator, antibiotikakurer, dialyse eller cellegift) gjør mer skade enn gavn, ved å forlenge en plagsom dødsprosess. I slike situasjoner er det medisinsk og etisk ukontroversielt å avstå fra slik behandling i tråd med pasientens ønske. Her er det imidlertid viktig å understreke at selv om den livsforlengende behandlingen er avsluttet, slutter man ikke med lindrende behandling; denne fortsetter helt til pasienten dør.

Likevel er det klart at beslutninger om begrensning av livsforlengende behandling ofte er krevende i praksis, fordi veiingen av fordeler og ulemper kan være vanskelig, og fordi helsepersonell, pasient og pårørende kan ha ulike syn på hva som er best for pasienten.

”Passiv dødshjelp”? Her ser vi også hvorfor fagmiljøene har sluttet å snakke om ”passiv dødshjelp”. Det å avstå fra livsforlengende behandling – behandlingsbegrensning – gikk tidligere under navnet ”passiv dødshjelp”. Det var problematisk fordi behandlingsbegrensning ikke har noe med ”dødshjelp” å gjøre. Ved aktiv dødshjelp dør personen av legens dødbringende injeksjon; ved behandlingsbegrensning dør vedkommende derimot av sin grunnsykdom.

Hvis begreper brukes feil og upresist, oppstår forvirring. I Heiene og Thorbjørnsens ellers utmerkede lærebok om kristen etikk (”Kristen etikk – en innføring”. Universitetsforlaget 2011) kommer man skjevt ut ved å bruke begrepene ”aktiv eutanasi” og ”passiv eutanasi”, der sistnevnte skal betegne behandlingsbegrensning. ”Grensene mellom disse former for eutanasi er ikke alltid like lett å trekke”, skriver forfatterne. Men her bidrar de selv til å viske ut grensene ved å betegne det som klinisk og etisk er høyst ulike ting – aktiv dødshjelp og behandlingsbegrensning – som to varianter av samme sak. Forfatternes begrepspar innebærer også at den avgjørende forskjellen mellom disse handlingene er at den ene er ”aktiv” og den andre ”passiv”. Men også det å stoppe en pågående respiratorbehandling innebærer aktive handlinger, så forskjellen kan ikke ligge her. I tradisjonell etikk er det snarere forskjellen i formål som er det etisk avgjørende skillet mellom aktiv dødshjelp og behandlingsbegrensning: I det første tilfellet er formålet å ta pasientens liv, i det andre er det å skåne pasienten for plagsom eller uvirksom behandling og en uthaling av dødsprosessen.

Heiene og Thorbjørnsen skriver videre at ”i noen tilfeller kan dosene med smertelindring være så store at pasienten i siste instans dør av dem”. Dermed viderebringer de en seiglivet myte. Faktum er at aggressiv symptomlindring med opiater (sterke smertestillende) og benzodiazepiner (beroligende) i forskning ikke er vist å ta livet av pasienter. Tvert i mot er det mye som tyder på det motsatte: At slik lindring snarere virker livsforlengende. Grunnen er at pasientens fysiske og psykiske stress synker kraftig ved god symptomlindring. I landene som tillater aktiv dødshjelp, utføres dødshjelp derfor ved bruk av helt andre medisiner: Sterke sovemidler kombinert med muskelavslappende midler som stopper pustebevegelsene; eller barbiturater, gammeldagse sovemedisiner som er dødbringende i store doser.

Kamp om begrepene. I offentlig debatt foregår en kamp om å få bruke ens foretrukne begreper. Foreningen Retten til en verdig død, som er for legalisering av aktiv dødshjelp, snakker iblant om “passiv dødshjelp” i stedet for behandlingsbegrensning. Er det fordi de ønsker denne utviskningen av skillelinjene som jeg advarte mot over? For dermed kan de i neste omgang argumentere med at helsevesenet allerede utfører passiv dødshjelp og at det derfor er et lite skritt å tillate aktiv dødshjelp. Foreningen snakker også om “selvbestemt livsavslutning” fremfor aktiv dødshjelp.

Forkjemperne for legeassistert selvmord i Oregon fikk dette legalisert i en lov med navnet “Death with dignity act”. Den største pro-dødshjelpsorganisasjonen i USA har endret navn til “Compassion and choices”. I mine øyne er dette eufemismer; ”mildnende, omskrivende, smykkende uttrykk for noe som man ikke vil nevne ved sitt rette navn” (Store norske leksikon).

Samtidig erkjenner jeg selvsagt at også legaliseringsmotstandere som jeg selv, velger ordene med omhu for å stille eget standpunkt i best mulig lys. Et eksempel var lanseringen av “aktiv livshjelp”, som skulle være helsetjenestens og politikkens motsvar til kravene om legalisering av aktiv dødshjelp.

Alle definisjoner kan være verdiladet i større eller mindre grad. De nederlandske definisjonene refererer til ”drap” og ”selvmord”, negativt ladede ord. Disse definisjonene er likevel de beste og teknisk sett mest nøytrale vi har, ettersom de presist beskriver hva som skjer. Og det er verdt å merke seg at de har sin opprinnelse i et land som har legalisert aktiv dødshjelp, og der det store flertall er positive til dette.

I skillet mellom aktiv dødshjelp og behandlingsbegrensning ligger også kimen til et argument mot legalisering av aktiv dødshjelp: Med klok praktisering av behandlingsbegrensning når tiden er inne for det, kombinert med kyndig lindrende behandling, trenger ikke døden preges av lidelse. Når symptomene trer i bakgrunnen, opplever mange at livets siste fase kan ha mening. Jo mer klok og kyndig helsetjenesten blir, jo mer lindres vår frykt for en lidelsesfull død – og jo svakere blir begrunnelsen for legalisering av aktiv dødshjelp.

Gå til innlegget

Kampen om «barnets beste»

Publisert over 4 år siden - 1363 visninger

Debatten om assistert befruktning vil bli avgjort av hvordan vi tolker ”barnets beste”.

Assistert befruktning blir et viktig politisk tema i årene fremover. Det offentliges tilbud omfatter allerede heterofile og lesbiske par, med egne kjønnsceller og med sæddonasjon. Noen ønsker en utvidelse av tilbudet til også å gjelde enslige kvinner og eggdonasjon. Hvis mannlige homofile par også skal inkluderes, må i tillegg surrogati tilbys.

Vi er mange som er skeptiske til en slik utvidelse. Det er utmerket at teknologien kan hjelpe mennesker med å oppfylle drømmen om å få biologisk egne barn. Derimot er det problematisk når det på forhånd er bestemt at barnet ikke skal få vokse opp med begge sine biologiske foreldre.

I debatten kommer slaget til å stå om uttrykket «barnets beste». Alle vil være enig i at et tilbud om assistert befruktning aldri må gå på bekostning av barnets beste. Men hvordan skal vi forstå «barnets beste»? Det finnes to hovedtolkninger: 

Barnets beste som velferd. For det første kan barnets beste forstås som velferd. Oppvekster kan da veies og vurderes opp mot hverandre. Vi har sikret barnets beste når det er utsikter til en oppvekst som er god nok. 

I lys av dette kan vi se Ole Martin Moens refleksjoner i Vårt Land 5. april. Moen benyttet surrogati og anonym eggdonor. Han sier følgende om at barnet vil vokse opp uten mor: «Mange vokser opp under vilkår som ikke er optimale. Jeg tenker at dette er en moderat ulempe, og en ulempe er ikke noe argument for et forbud mot at homofile skal få barn. Jeg er sikker på at vi skal klare å gi dem et liv som er verdt å leve.»

For Moen er fravær av mor en «moderat ulempe». I prinsippet kan en slik ulempe oppveies av fordeler. Et annet barn kan ha en far med tilbakevendende depresjoner. Et tredje en mor med gener som gir risiko for tidlig Alzheimers sykdom. Ingen kan forlange at kun «perfekte» par skal få sette barn til verden – for slike par finnes ikke.

Forskningens betydning. Men, vil mange innvende: er ikke fravær av mor eller far av en helt annen art, langt alvorligere enn andre «ulemper»?  Det kan være vanskelig å få gehør for en slik innvending. I en sekulær offentlighet vil argumenter fra tradisjoner og religioner typisk avvises.

I stedet får empirisk forskning en veldig autoritet. Hva sier så samfunnsvitenskapelig og psykologisk forskning om kvaliteten på oppvekst i utradisjonelle familieformer? I årene som kommer, tror jeg vi vil se en kamp om denne forskningen – dens resultater, og resultatenes betydning og pålitelighet. Blant forskerne i feltet synes hovedkonklusjonen hittil å være at forskningen ikke viser at barn som vokser opp i utradisjonelle familier, får dårligere omsorg eller oppvekst. 

En rettighet. Den andre hovedtilnærmingen til spørsmålet om barnets beste er at det handler om at barnet skal få sine rettigheter oppfylt. Mange vil mene at barnet i utgangspunktet har rett til å vokse opp hos sine biologiske foreldre, så langt det er mulig og tjenlig. 

Tilsvarende kan man si – rettet mot de som går inn for assistert befruktning for nye grupper – at ingen har rett til å frata barnet en oppvekst med begge biologiske foreldre i utgangspunktet. I dette perspektivet er det forskningen måtte ha å si om kvaliteten på oppveksten, underordnet: assistert befruktning må uansett ikke tilbys hvis det går på tvers av barnets rettighet.

Dette kan være en retorisk effektiv strategi. Rettigheter er ofte trumfkort i dagens debatter. Det gjelder spesielt hvis retten det er snakk om, er en menneskerettighet.

Hva slags rettighet? Graver vi dypere, kan appellen til barnets rettigheter imidlertid vise seg å ha et ustøtt fundament. For hva slags rettighet dreier det seg om? FNs barnekonvensjon § 7 sier at barnet «så langt det er mulig, [har] rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Problemet er bare at bestemmelsen neppe kan tolkes som en rett til omsorg fra ens biologiske foreldre, ifølge tolkningseksperter. 

Alternativt kan retten til omsorg fra biologiske foreldre ses som en etisk eller naturgitt rettighet. Dette kan være et godt argument i debatten, både retorisk og logisk. Men, argumentet vil bli utfordret: Forutsetter ikke naturgitte rettigheter en overnaturlig lovgiver – en Gud som nordmenn flest ikke lenger tror på? Og hvis forskningen viser at barn får det bra også med to fedre eller to mødre, smuldrer ikke da begrunnelsen for en slik rett bort?

Den politiske og offentlige debatten om hvilke grupper som skal tilbys assistert befruktning, vil altså bli en kamp om definisjonen av «barnets beste».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17. JUNI 2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 6 timer siden / 297 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 7 timer siden / 297 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 8 timer siden / 297 visninger
Bjørn Rasmussen kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 9 timer siden / 1383 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To veier ligger foran deg, på en må du gå
rundt 11 timer siden / 206 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 11 timer siden / 1383 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 11 timer siden / 297 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 12 timer siden / 1383 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 12 timer siden / 297 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 12 timer siden / 1383 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 13 timer siden / 1526 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 13 timer siden / 297 visninger
Les flere