Morten Fastvold

Alder:
  RSS

Om Morten

Filosof og …livssynshumanist

Følgere

En filosofisk buljongterning

Publisert 3 måneder siden - 787 visninger

Humanistmanifestet er en ikke-dogmatisk buljongterning, et konsentrat av vestlige og historisk oppståtte tanker. Det er ikke hugget i stein, men til enhver tid oppe til revidering.

Et livssyn som holder det for svært usannsynlig at det finnes noen skapergud, og dermed baserer seg fullt og helt på menneskeskapt tankegods, kan nok virke usolid – og til og med litt puslete – for de som er oppflasket med en gudstro. Inngrodde forestillinger om evige, gudegitte sannheter virker jo langt mer betryggende! Men hvis slike forestillinger er en illusjon, må man klare seg uten.

Livssynshumanisme, eller sekulær humanisme, gjør et alvorlig forsøk på det. Den avviser dogmer i form av religiøse trossetninger eller åpenbaringer man bare må godta, uansett hvor forunderlige de måtte være. Dens grunnantakelser er i stedet av aksiomatisk karakter, basert på hva en vitenskapelig basert fornuft har påvist om verdens beskaffenhet, og ut fra hva vi har lært av historien.


Under utforming. Slike grunnantakelser har livssynshumanister nedtegnet i manifester, som ikke er hugget i stein og som er beheftet med menneskelig feilbarlighet. Og som derfor må revurderes jevnlig. Det første sekulære humanistmanifestet ble forfattet i 1933 av kretsen rundt First Humanist Society i New York, og siden den gang har sekulære humanistforbund i stadig flere land sluttet seg til manifester eller minimumserklæringer vedtatt på internasjonale humanistkongresser. Per i dag anses Amsterdam-erklæringen av 2002 som et ideologisk minimumsgrunnlag for de ulike humanistforbund.

I anledning 50-årsjubileet til Human-Etisk Forbund (HEF) i 2006 ble det forfattet et eget norsk humanistmanifest som var i tråd med Amsterdam-erklæringen, bare mer kortfattet. Men fordi verden endrer seg raskt, meldte behovet seg for å revidere dette første norske manifestet. Samtidig oppsto ideen om å lage et manifest som også de øvrige sekulære humanistforbund i Norden, Færøyene inkludert, kunne slutte seg til.

Resultatet er det nordiske humanistmanifestet som ble presentert høsten 2016. Dette er enda mer kortfattet enn HEFs manifest av 2006, og har svært generelle formuleringer. Av den grunn kan dets seks korte avsnitt kanskje fortone seg som en ansamling av selvfølgeligheter. I så fall viser det hvor ukontroversielle – for ikke å si mainstream – livssynshumanistiske grunntanker er blitt her på berget.


En filosofisk buljongterning. Anlegger vi et globalt og historisk perspektiv, blir det som nå er gjengs oppfatning blant skandinaver, alt annet enn selvfølgeligheter. I mange andre land, særlig i de ikke-vestlige deler av verden, vil de fleste av manifestets formuleringer bli fordømt eller oppfattet som feilaktige og endog meningsløse. Og vi skal ikke gå så veldig langt tilbake i tid før dette også ville ha skjedd her på berget. I et slikt større perspektiv fremstår manifestet som et konsentrat av spesifikt vestlige og historisk oppståtte tanker – ja, som en filosofisk buljongterning.

For å tydeliggjøre dette trengs en utdypning – eller eksegese – slik at man klarer å se skogen for bare trær. I essayet «Et udogmatisk livssyn» (Humanist.no 24. mai), har jeg forsøkt meg på dette. I denne kronikken er det kun plass til noen få eksempler.


Evolusjonslæren. Allerede i manifestets første avsnitt møtes to sentrale tanker som historisk ikke hang sammen. Her utsies nemlig at sekulær humanisme «har som utgangspunkt at mennesker er del av naturen, født frie og med samme menneskeverd og rettigheter, utstyrt med fornuft og samvittighet». Setningens første del må forstås dit hen at vi mennesker (og alt annet levende) er fremkommet gjennom en høyst dennesidig evolusjon, og ikke er blitt skapt av noen gud. Mens det som står etter kommaet, er tydelig inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776.

På verdensbasis er både evolusjonslæren og menneskerettighetstanken fortsatt kontroversiell. Men i Skandinavia er aksepten for begge deler blitt så stor at man uten å blunke kobler dem sammen, enda så forskjellige historiske opphav de har. Så er det da heller ingen filosofisk motsetning mellom disse to grunntankene, selv om den ene av dem ikke kan avledes av den andre.


Ingen plan eller mening. I tillegg til å legge evolusjonslæren til grunn avviser manifestet i dets andre avsnitt forestillingen om et guddommelig forsyn. Finnes det ingen gud som har noen plan med menneskeslekten og med den enkelte, er det heller ingen forutbestemt mening med tilværelsen. Heller ikke evolusjonslæren kan by på noe slikt. Da er vi – som manifestet fastslår – frie til å finne mening og mål i eget liv. Her har livssynshumanismen hentet inspirasjon fra den franske, ateistiske eksistensialismen.

Når troen på et etterliv med en himmel og et helvete forkastes, blir den enkeltes utfordring å finne mening i livet fremfor med livet. Akkurat hvordan dét skal skje, finnes det neppe allmenngyldige svar på, ut over at dette må skje, som manifestet utsier, «gjennom individuell refleksjon, sosial samhandling og ved hjelp av den rike kultur vi mennesker har skapt innen vitenskap, filosofi og kunst».


Et udogmatisk livssyn. Som vi ser, er mye filosofisk sprengkraft konsentrert i bare de to første av manifestets avsnitt. Det samme gjelder de øvrige fire avsnitt, der blant annet kritisk, vitenskapelig tenkning vektlegges. Her er særlig budet om også å tenke kritisk om våre egne hevdvunne standpunkter en krevende fordring. Som er i tråd med Sokrates’ formaning om at vi må granske våre egne oppfatninger igjen og igjen for ikke å henfalle til dogmatisk slummer.

Følgelig hører det med til et udogmatisk livssyn å videreutvikle og reformulere egne grunntanker med jevne mellomrom. I tråd med dette, og basert på utviklingen internasjonalt de siste ti årene, fremhever det nye, nordiske manifestet nødvendigheten av å forsvare ytringsfriheten og å ivareta klodens miljø.


Ingen hovedsak. En annen justering å merke seg, er at manifestet ikke spesifikt nevner at livssynshumanisme avviser troen på guder og overnaturlige vesener. Når denne før så obligatoriske formuleringen er utelatt, er det fordi man nå vil utsi hva sekulær humanisme er for, fremfor hva den er mot.

Vel skal livssynshumanister fortsatt bedrive religionskritikk når dét er på sin plass. Men i en tid der religion betyr stadig mindre for stadig flere i hverdagen, er dette ikke lenger noen hovedsak.


Gå til innlegget

Myten om kirkens motstand mot vitenskap

Publisert over 1 år siden - 3155 visninger

Hvorfor holder mange livssynshumanister seg med myter, samtidig som de sverger til rasjonalitet og kritisk tenkning?

Livssynshumanister sier gjerne til sine motstandere at «du har rett til å ha dine egne meninger, men ikke til å ha dine egne fakta». Men om livssynshumanister kan ha god peiling på natur-
vitenskap, og der skiller noenlunde bra mellom fleip og fakta, forholder man seg langt mer lemfeldig til historien. Der florerer noen inngrodde myter som har antatt formen av egne fakta.

Det gjelder særlig synet på kirken – og kristendommen – som en motstander av vitenskap. Dette­ er selve yndlingsmyten, der Galileo Galilei gjerne gjøres til den fremste helten i kampen mot en bakstreversk kirke, for å få slutt på den mørke middelalderen.

Men som historikere i økende­ grad har påvist, var middelalderen langt fra så mørk som man har villet ha det til. Og renessansen langt mindre opplyst enn det vi helst antar. Helt siden de første universiteter ble opprettet i høymiddelalderen, har kirken bidratt til å fremme vitenskap (eller naturfilosofi, som det den gang het). Og pave Urban VIIIs prosess mot Galileo i 1633 var snarere en batalje mellom to gamle venner enn noen uforsonlig åndskamp mellom tro og viten.

Myter – og da i betydningen oppfatninger som ikke stemmer med fakta (til forskjell fra religiøse og andre myter som på et metaforisk vis vil uttrykke etiske og kosmologiske sannheter) – er intet livssyn tjent med å ha. Det er jo både pinlig og lite tillitvekkende å bli grepet i faktafeil.

Om man kan ha ulike oppfatninger om hvilke motiver historiske personer hadde for å gjøre det de gjorde, og om hvor stor ­eller liten rolle de spilte i ­begivenhetene man studerer, må man holde seg til det som uomtvistelig er fakta. Som at Galileo ikke ble satt i fengsel, men i husarrest i sin villa utenfor ­Firenze. Og at pave Urban VIII var en ­beundrer av Galileo den gang han het kardinal Barberini.

Hvorfor holder mange livssynshumanister seg med slike myter, samtidig som de sverger til rasjonalitet og kritisk tenkning? For å finne svaret på det, må vi søke tilbake til den sekulære humanismens barndom midt på attenhundretallet. Da foregikk det en heftig polemikk mellom evolusjonsteoriens tilhengere og kirken. Og da var det sant at kirken motsatte seg en ny og revolusjonerende vitenskapelig teori som fortjente å bli tatt på alvor.

Vikles man inn i en polemikk, er det fristende å karaktermyrde motstanderen. Like fristende er det å generalisere ut fra ett aktuelt eksempel. Naturforskeren Thomas Huxley, også kalt Darwins bulldog, gjorde begge deler.

Han skrev at «utgåtte teologer ligger strødd rundt enhver vitenskapskrybbe, slik kvalte slanger ligger rundt Herkules’ krybbe». Slik kirken nå motsatte seg evolusjonsteorien med nebb og klør, har den motsatt seg tidligere ­vitenskapelige fremskritt. Tenk bare på Galileo!

Bildet av Galileo som en vitenskapens martyr var da allerede to hundre år gammelt. Det ble skapt av dikteren John Milton, som faktisk besøkte den aldrende­ Galileo i hans hus­arrest. Milton levde i en tid da katolikker og protestanter kjempet mot hverandre med både sverd og penn, og da er det ikke så rart at han skrev like polemisk som Huxley.

Dermed oppsto en myte som passet godt med ­rådende historieskrivning midt på 1800-tallet. Da forfattet franskmannen Jules Michelet et bokverk om Frankrikes historie som fikk stor utbredelse.

Det var også han som lanserte­ begrepet «renessansen» (som betyr gjenfødelse) om tidsepoken fra cirka 1350 til cirka 1650. Michelet hyller renessansen for å ha gjenfødt antikkens intellektuelle skatter, og dermed bryte en tusen år lang intellektuell stagnasjon.

Michelet fikk følge av sin sveitsiske kollega Jacob Burckhardt, som i 1860 utga et innflytelsesrikt verk om den italienske ­renessansen. Også her betones kontrasten til en angivelig mørk middelalder.

Dermed syntes den gode historien om Kampen mellom tro og viten, som også var blitt formulert i opplysningstiden, å ha fått et solid historisk belegg. Burckhardt og Michelet synes å ha projisert sin samtids tenkesett på fortiden. Dermed fikk de renessansens humanister og naturfilosofer til å virke langt mer moderne i sin livsanskuelse enn det som var tilfelle.

Videre ble renessansehumanistenes høye selvbilde som fremsynte menn, enda de hovedsakelig idealiserte en fjern fortid, tatt for god fisk. Det samme ble deres desavuering av middelalderens tenkning som noe unyttig teologisk visvas.

Denne oppfatningen ble siden adaptert i senere historiefremstillinger, og er blitt vår barnelærdom ved å ha glidd inn i skolens lærebøker.

I løpet av de siste hundre årene har historikere behørig dokumentert at Michelets og Burckhardts historieskriving er overforenklet og tendensiøs. Men siden dette har skjedd gradvis, gikk det ganske upåaktet hen.

Paradoksalt nok er livssynshumanister blant dem som her har fulgt minst med, enda historie er en spesifikk humanistisk vitenskap. I stedet har man basert sin livsanskuelse på ­naturvitenskap og en juridisk fundert rettighetstenkning. Dermed begikk man en unnlatelsessynd som dens opponenter, ikke minst fra kristelig hold, har gjort dem og alle andre oppmerksom på.

Siden vi livssynshumanister holder etikken og menneskerettighetene for å være menneskeskapt, og ikke gitt oss av noen høyere makter, må vi rimeligvis kunne redegjøre for hvordan dette skjedde – i alle fall i grove trekk. Dette er et krevende prosjekt.

Her til lands, hvor Human-Etisk Forbund er blitt voksen og 60 år, får vi se å gjøre vårt for å bli kvitt den tvilsomme vugge­gaven livssynshumanismen fikk fra 1800-tallets polemikere og historikere.

Det kan nok smerte litt, for man blir gjerne glad i sine vugge­gaver, hvor rare og misforståtte de enn er. Men siden vi vet så ­inderlig vel at vi ikke kan holde oss med egne fakta, må vi tilstrebe­ sannferdighet. Og, som et ledd i dette, innrømme at vi i synet på forholdet mellom kristentro og vitenskap generelt har tatt feil.

Først publisert i Vårt Land 25.01.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
6 minutter siden / 831 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 529 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når 7 blir større enn 666
rundt 8 timer siden / 1379 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 8 timer siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Steinar Skjelanger kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Trond Isaksen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Les flere