Mons Henrik Slagsvold

Alder: 79
  RSS

Om Mons Henrik

Uten profil-Profilløs.

Følgere

Politisk toppmøte i Sochi.

Publisert over 4 år siden

RT melder at USA og Russland er enige om et møte mellom utenriksminister Kerry, Putin og Lavrov i Sochi.

Marie Harf i det amerikanske utenriksdepartementet sier at møtet er en del av de pågående anstrengelser for å opprettholde direkte kommunkasjonslinjer med den russiske toppledelsen slik at USA’s synspunkter blir korrekt formidlet.

I overenstemmelse med prinsippene i Putins Valdaitale sier det russiske utenriksdepartementet at Russland er åpen for samarbeide med USA under forutsetning av likeverdighet, ikke-inblanding i indre politiske spørsmål og at russiske interesser blir tatt hensyn til uten forsøk på press.

Møtet blir tolket av mange kommentatorer i retning av at det er en viktig bevegelse på gang i det amerikansk-russiske forholdet. Er det håp for at vett og forstand seirer i denne meningsløse, risikable og for oss alle så livsfarlige konflikten?


Gå til innlegget

Sanksjonenes skjebne.

Publisert over 4 år siden

I amerikanske The Newsweek kan man lese følgende:

«For 6 mndr. siden begynte oljeprisen, selve livsblodet i russisk økonomi  å ligne et krater og de US-ledede sanksjonene i kjølvannet av Russlands anektering av Krim bet hardt. Den russiske rubelen stupte og kapitalflukten aksellererte mens rike, nervøse russere flyttet mer og mer av pengene sine ut av landet. Det var rimelig å spørre: Var Putin i ferd med å miste grepet? Var han satt ut av spill og kunne han til og med falle?

I dag begynner svaret å bli klart. Og det er ikke hva Vesten håpet på.

Ikke bare står Putin fortsatt støtt, men den russiske økonomien bedrer seg mot de flestes forventninger. Det russiske aksjemarkedet er globalt et av årets beste. Etter å ha mistet nær halvparten av sin verdi mot amerikanske dollar i løpet av et år stiger rubelen påfallende. Rentene er nede på hva de var før krisen og sanksjonene. Regjeringen har større inntekter enn man selv hadde regnet med og beholdningen av utenlandske valutareserver har steget med nær 10 milliarder dollar i forhold til det laveste i løpet av krisen.» Skriver Newsweek.

 

Og i sin blog føyer Pål Steigan til: Og rubelen som USA i allianse med spekulanter og storbanker prøvde å knekke i des. 2014  er kommet tilbake med styrke. Hittil i 2015 er rubelen den valutaen som har gjordt det best.

De som er blitt hardest rammet av sanksjonspolitikken er USAs «allierte» i Europa. EU-landene har pr. 9.2 015 tapt 21 milliarder euro, drøyt 180 milliarder kroner, på sviktende eksport som følge av Unionens sanksjoner mot Russland.

Så langt Steigans udmerkede blog som anbefales enhver som ønsker å være bredt orientert om politikk. klima og miljøspørsmål. 

Etter å ha fulgt russiske medier daglig er jeg personlig ikke det minste overasket. Heller ikke over at «amerikansk eksepsjonalisme» denne gangen innebærer at USA overhodet ikke har redusert sin handel med Russland. Slik får "det eksepsjonelle" US andre til å gjøre jobben og betale regningen mens de selv går fri. Ikke rart fru Märkel ønsker seg en EU-hær.

Og årsaken? Det russiske lederskapet og deres engelskspråklige mediers moralske overlegenhet i forhold til det tilsvarende i Vesten.

Og Norge? Mens Hellas er i ferd med å opptre selvstendig og gå inn i den megler og brobyggingsfunksjonen Norge gjerne påtar seg når man ikke selv er involvert og får tillatelse til dette fra USA retter Norge kanonene mot vår store nabo i Øst og blåser opp sin krigsretorikk. For slik vil US ha det. Triste greier.

Gå til innlegget

Putins Valdaitale VI

Publisert nesten 5 år siden

Putin avslutter sin tale med å skissere sin visjon for Russland i en verden av frie, selvstendige nasjoner der kulturelle og politiske motsetninger kommer i skyggen av økonomisk samarbeid og økonomisk integrasjon mellom land og regioner.

Jeg vil gjerne få minne dere om forrige års hendelser. Vi har fortalt våre amerikanske og europeiske partnere at raske bakromsbeslutninger f.eks. når det gjelder Ukrainas assosiasjon til EU innebar alvorlig økonomisk risiko. Vi nevnte ikke engang politikk. Vi snakket kun om økonomi og mente at hvis slike skritt gjøres uten forberedende arrangementer som berører interessene til mange nasjoner inkludert Russland som Ukrainas viktigste hendelspartner så krever det en bredere diskusjon om nødvendige spørsmål. I denne forbindelsen vil jeg minne dere om at forhandlingene om Russlands deltagelse i WTO varte i 19 år. Dette var meget vanskelig arbeide, men en viss konsesus ble funnet til slutt.

Hvorfor kommer jeg med dette? Fordi man implementerte Ukrainas assosieringssprosjekt så å si bakveien noe vi ikke var enige i, men ingen spurte oss om dette. Vi førte diskusjoner om alle sider relatert til Ukrainas assosiering med EU, vedvarende diskusjoner, men jeg vil understreke at dette foregikk på en fullstendig sivilisert måte. Vi antydet mulige problemer, påpekte opplagte resonementer og argumenter. Ingen var villig til å lytte til oss og ingen ville snakke om tingene. De kort og godt fortalte oss at dette har dere ikke noe med, punktum. Isteden for omfattende men - vil jeg understreke - sivilisert dialog. Det hele endte i et regjeringskupp; landet ble kastet ut i kaos, i økonomisk og sosialt kollaps, i borgerkrig og enorme offer.

Hvorfor? Når jeg spør våre kolleger har de ikke lenger noe svar, ingen sier noe. Det er det hele. Ingen vet hva de skal si, men sier at det bare ble som det ble. Disse handlingene skulle ikke vært oppmuntret - da ville det ikke blitt slik. Når alt kommer til alt, så aksepterte tidligere President Yanukovych alt og skrev under på alt. Hvorfor gjøre dette da? Hva var poenget.  Hva er dette? En sivilisert måte å løse problemer på? Det virker som de som stadig samler sammen folk til nye «farverevolusjoner» betrakter seg selv som briljante artister og de klarer rett og slett ikke å holde opp med det.

Jeg er sikker på at arbeidet med integrerte assosieringer og samarbeid innen regioner bør bygges på en transparent og klar basis. Dannelsen av Den Eurasiatiske Økonomiske Union og prosessen som ledet frem til denne er et godt eksempel på slik åpenhet og transparens. De statene som tar del i dette prosjektet informerte sine partnere om sine planer på forhånd, spesifiserte at tilknytningsparametrene og prinsippene det blir arbeidet etter er i full overensstemmelse med Verdens handelsesorganisasjons regler.

La meg legge til at vi har ønsket velkommen begynnelsen på en dialog mellom den Eurasiatiske og Europeiske union. Foreløbig har de nesten fullstendig avslått dette, og det er også uklart hvorfor - hva er så skremmende ved det?

Og selvfølgelig, med slikt felles arbeide, anser vi det nødvendig å involvere oss i dialog angående behovet for å skape et felles rom for økonomisk og humanitært samarbeide som strekker seg helt fra Atlanten tll Stillehavet. Jeg har snakket med mange av våre vestlige og særlig europeiske partnere om dette og de har vært enige.

Kolleger, Russland har tatt sitt valg. Vi prioriterer videre forbedringer i våre demokratiske og åpne økonomiske institusjoner, akselererende indre utvikling hvor vi tar i betraktning alle positive trender i verden for å konsolidere vårt samfunn bygget på tradisjonelle verdier og patriotisme.

Vi har en integrasjonsorientert, positiv og fredelig agenda. Vi arbeider aktivt sammen med våre kolleger i den Eurasiatiske Økonomiske Union, Shanghai Samarbeidsrganisasjon,(SCO),  BRICS og andre partnere. Agendaen er rettet mot å utvikle bånd mellom regjeringer, ikke splittelser. Vi planlegger ikke å koble sammen blokker eller å utveksle utblåsninger.

Antydninger og påstander om at Russland forsøker å etablere et eller annet slags imperium ved å invadere våre naboers suverenitet er grunnløse. Russland har intet behov for noen spesiell, eksklusiv plass i verden - jeg vil gjerne understreke dette. Mens vi selv respekterer andres interesser  ønsker vi ganske enkelt at også våre interesser skal tas i betraktning og at vår posisjon blir respektert.

Vi er fullstendig klar over at verden har gått inn i en æra av forandringer og globale transformasjoner der vi alle har behov for en spesiell grad av forsiktighet og evner å unngå ubetenksomme skritt. I årene etter den kalde krigen mistet deltagerne i global politikk disse kvalitetene av en eller annen grunn. Nå trenger vi å huske dem. Ellers vil håpet om en fredelig og stabil utvikling bli en farlig illusjon der dagens uro ganske enkelt bare er et forspill til en kollaps i verdensordenen. 

Selvfølgelig, jeg har allerede sagt at å bygge en mer stabil verdensorden er en vanskelig oppgave. Vi snakker om langvarig og hardt arbeide. Vi var i stand til å utvikle regler for interaksjon etter WWII, og vi var i stand til å komme til enighet i Helsinki i 1970-årene. Vår felles plikt er å finne løsninger på disse fundamentale utfordringene på dette nye stadiet av utviklingen.

Takk for oppmerksomheten. 

Gå til innlegget

Plastikktreet.

Publisert nesten 5 år siden

Noen tanker om denne grantreimmitasjonen man ser overalt i det offentlige rom.

Den er påtrengende allestedsnærværende. I offentlige bygg, på sykehusavdelinger, i TV-studioene, i forretninger, butikkvinduer, reklameplakater, aviser, anonser. Overalt der mennesker ferdes og fester blikket i disse førjulstider 

Det står der som en heslig og fattigslig kopi, som en freidig, frekk, påtrengende og usjenert glorete fornærmelse og hån mot det levende skaperverket: grantreet. Grana med sin himmelstrebende topp og sine tette, vernende grener der fugler, dyr og mennesker kan finne ly. Den storvokste gamle grana var det arkitektoniske og symbolske utgangspunkt for fortidens kirkearkitekter.

Men hvorfor elsker jeg dette heslige juksemakeriet av plastikkremser behengt med kulørte plastikkuler, uten stjerne i toppen, uten norske flagg og uten juetrekurver i alskens farver laget av ivrige barnehender? Jo - - fordi det rommer en sannhet. Sannheten om tidens ånd. Sannheten om den tidsånd eller Zeitgest dagens mennesker er fanger i.

Og elsker man sannheten elsker man plastikkjuletreet. Ikke fordi det er som det er, men pga. dets kommunikasjon, fordi det med sitt vesen forteller sannheten om vår tid. Hva innholdet i denne sannheten er får enhver som tør og har evne, interesse og ork grunne på selv.

Selv er jeg konservativ og går i skogen og hogger mitt juletre lille juleaften. Gjerne med barnebarn og medbragt kakaotermos. Det skal lukte frisk gran i stuen og treet skal vare til over jul. «Med julelys og med norske flagg. Og høyt i toppen den blanke stjerne - for den skal skinne og den skal minne oss om vår Gud.» En annen og annerledes tid. En annen og annerledes ånd. Selv takker jeg min Gud for den.

Gå til innlegget

Putins Valdaitale V.

Publisert nesten 5 år siden

Vladimir Putin henfaller til drømmer som går fullstendig på tvers av Washingtons planer og geopolitiske ambisjoner. Putins invitasjon til samarbeid er uten interesse. USA ønsker ikke samarbeide men underkastelse.

Kolleger, gitt den globale situasjonen er det på tide å begynne å bli enige om visse fundamentale ting. Jo mer vi alle ser de felles problemene i ansiktet jo mer vil vi se at vi er i samme båt. Og den logiske veien ut av alt dette er samarbeide mellom nasjoner og samfunn i søken etter kollektive svar på økende utfordringer og felles risikohåndtering. Såfremt ikke noen av våre partnere av en eller annen grunn bare husker på dette når det tjener deres egne interesser.

Praktisk erfaring viser at felles svar på utfordringer ikke alltid er noe colombi egg og det er viktig å forstå dette. Desuten er de i de fleste tilfelle vanskelige å komme frem til. Det er ikke lett å overkomme forskjeller i nasjonale interesser og subjektiviteten i ulike tilnærminger. Spesielt når det dreier seg om nasjoner med ulike kulturelle og historiske tradisjoner. Allikevel har vi eksempler på at når man har felles mål og handling basert på felles kriterier så oppnådde vi en reell suksess.

La meg minne dere om løsningen på de kjemiske våpnene i Syria og den substansielle dialogen rundt Irans kjernefysiske program  såvel som vårt arbeide med Nordkoreanske spørsmål som også har hatt noen positive resultater. Hvorfor kan vi ikke bruke disse erfaringene til å løse lokale og globale utfordringer?

Hva kunne være den legale, politiske og økonomiske basis for en ny verdensorden som ville innebære stabilitet og sikkerhet samtidig sunn konkurranse uten å tillate dannelsen av nye monopoler som hindrer utvikling? Det er usannsynlig at noen ville kunne presentere absolutt utfyllende ferdiglagde løsninger akkurat nå. Vi ville trenge enormt med arbeide med deltagelse fra et stort spekter av regjeringer, den globale forretningsverdenen, sivilsamfunn og slike ekspertplatformer som dere utgjør.

Men allikevel er det opplagt at suksess og reelle resultater kun er mulig dersom nøkkeldeltagere i internasjonale spørsmål kan bli enige om å harmonisere grunnleggende interesser med rimelige begrensninger på seg selv og være et eksempel på positivt og rimelig lederskap. Vi må identifisere klart og tydelig hvor unilaterale handlinger skal stoppe og vi får behov for å anvende multilaterale mekanismer. Som del av å øke effektiviteten i internasjonal lov må vi finne en løsning på dilemmaet mellom det internasjonale samfunns sikring av sikkerhet og menneskerettigheter og prinsippet om nasjonal suverenitet og ikke-innblanding i staters indre anliggender. 

Denne typen kollisjoner leder i tiltagende grad til tilfeldig ytre innblanding i interne prosesser og om og om igjen oppstår farlige konflikter mellom globale spillere. Spørsmålet om og opprettholdelse av suverenitet blir nesten altoverskyggende i opprettholdelse og styrking av global stabilitet.

Utvilsomt er diskusjonen om kriterier for bruk av ekstern makt uhyre vanskelig; ja nesten umulig å skille fra interessene til spesielle enkeltnasjoner. Allikevel er det enda mer farlig når det ikke finnes noen enighet som er klar for alle, når ingen klare betingelser er blitt satt for nødvendig og legal innblanding.

Jeg vil legge til at internasjonale relasjoner må bygge på internasjonal lov som igjen må hvile på moralske prinsipper som rettferdighet, likhet og sannhet. Kanskje det aller viktigste er respekt for ens partnere og deres interesser. Dette er en innlysende formel, men å følge den kunne endre den globale situasjonen radikalt.

Jeg er sikker på at hvis det er vilje til det kan vi gjenreise effektiviteten i de internasjonale og regionale institusjonssystemene.  Vi trenger ikke engang skape noe nytt fra ingenting; dette er ikke noe upløyd landskap spesielt fordi de institusjonene som ble skapt etter annen verdenskrig er forholdsvis universelle og kan bli gitt et moderne innhold som er egnet til å håndtere den aktuelle situasjonen.

Dette er sannheten i arbeidet med å forbedre FN hvis sentrale rolle er uerstattelig så vel som OSCE som i løpet av de siste 40 år har bevist at det er en nødvendig mekanisme for å sikre sikkerhet og samarbeid i den Europeisk-

Atlantiske regionen. Jeg må si at til og med nå spiller OSCE en svært positiv rolle i sine forsøk på å løse krisen i det syd-østlige Ukraina. 

I lys av de fundamentale forandringene i de internasjonale omgivelsene, økningen i ukontrollerbarheten og forskjellige trusler trenger vi en global konsensus mellom ansvarlige krefter. Det handler ikke om enkelte lokale avtaler eller deling av innflydelsessfærer i klassisk diplomatisk ånd eller en eller annens fullstendige globale dominans. Jeg tror vi trenger en helt ny versjon av eller form for gjensidig avhengighet. Vi bør ikke være redde for det. Tvert imot er dette et godt instument for å harmonisere posisjonene.

Dette er spesielt relevant gitt styrkingen og veksten i visse regioner på planeten hvis prosesser rent objektivt  krever en istitusjonalisering av slike nye poler, skaper mektige reionale organisasjoner og utvikler regler for deres interaksjon. Samarbeid mellom disse sentraene vil i alvorlig stor grad forsterke stabiliteten i den globale sikkerheten, politikken og økonomien. Men for å opprette en slik dialog trenger vi å starte med den antagelse at alle regionale sentra og de integrasjonsprosjektene som danner seg rundt dem må ha de samme rettigheter til utvikling slik at de kan utfylle hverandre og ingen kan tvinge dem ut i kunstige motsetninger og konflikt. Slik destruktiv virksomhet ville bryte ned båndene mellom stater og statene selv ville havne i vanskeligheter, kanskje til og med total destruksjon. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5345 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3725 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1292 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1170 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 992 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 931 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 905 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere