Mons Henrik Slagsvold

Alder: 80
  RSS

Om Mons Henrik

Uten profil-Profilløs.

Følgere

USA to day.

Publisert rundt 4 år siden

Det koker skikkelig i gryta i US. Jeg tok meg tid til å se The Donalds tale fra Phoenix, Arizona på YouTube i går. Talen var viet immigrasjon.

 Et svare spetakkel. Ikke en fyr etter min smak for å si det forsiktig. Men effektivt. Uhyre effektivt. Jeg minnes Anders Lange på rådhustrappa i Molde. 

Trumps forslag er neppe gjennomførbare, men det er ikke det vesentlige. Det vesentlige er at The Donald har påtatt seg å være talsmann, for ikke å si megafon for krefter som har ulmet under overflaten i US i mange år. Lenge før noen hadde hørt om The Donald. Mediene har latt som de ikke fantes. Omtrent som her hjemme. The Donald har allerede gjordt den viktigste jobben: revet i filler den tabuiserte politisk korrekte fernissen og gitt luft til et forknytt og undertrykket stort segment av den amerikanske opinionen. Folk med kjevene i helspenn av innestengt raseri lytter:  «- - - Et land uten borders er ikke noe land!!  - - - I will build a wall!! - - - USA first!! - - -Make America great again!! tordner  deres redningsmann The Donald og folkemassen hyler henført av begeistring. 

Til slutt entrer en gruppe foreldre scenen. De tar mikrofonen etter tur og forteller hvordan de har fått en av sine sønner, døtre eller ektefeller myrdet av utlendinger uten oppholdstillatelse.  Det kan de takke Obama og Hillary Clintons open borders for. Men nå skal de ut så fort The Donald entrer office. Og 600 000 identitetsløse og papirløse syriske refugees! Galskap! Ikke tale om. 

Hvem som vinner valget 8. nov. er ikke avgjørende vil jeg påstå. Makta vil fortsatt ha makta. Men den videre utviklingen vil sosiologiske og psykologiske lover ta seg av. Lover som har tatt tak i samfunnskrefter som er fullstendig utestengt fra korporative medier og det gode selskap. Man har kunnet følge dem i kommentarfeltene på online disenterblogger og Websteder i flere år. The Alt-right-bevegelsen.  Det nærmer seg en organisering av disse kreftene i US. Det dreier seg nærmest om et revolusjonært potensiale kan man få inntrykk av. Den erfarne og kunnskapsrike Craig Roberts har sagt at USA kan aldri endres gjennom valg. Revolusjon eller krig er det eneste som kan endre USA hevder han. Kanskje har han rett. 

Jeg våger å påstå at i motsetning til tidligere vrakede presidentkandidater vil The Donald uansett sette dype spor etter seg i USA’s videre politiske utvikling. Hans fotavtrykk lar seg neppe viske ut. Og Hillary blir selvsagt desperat og skylder  på Putin om hun har fått stein i skoen.  Alt-right er selvsagt en Moskvaledet konspirasjon. Putin burde være  smigret over å bli tillagt slik politisk kløkt at han styrer store deler av Amerikansk valgkamp og opinion med sine skrantende finanser. Og det uten at CIA oppdager det. Gratulerer!

Og Obama serverer en rapport om rikets tilstand som oposisjonelle eksperter plukker i fillebiter.  Arbeidsledigheten er iflg. rapporten på bare litt over 5%. Det viser seg at tallet er fremkommet ved at man har utelatt alle som ikke har søkt jobb siste måned. Men statistikken viser at dette er unge under 34 år som fortsatt bor hjemme og lever på foreldre. Sannsynligvis alle de tusener eller millioner som har gitt opp å få en jobb.

Inflasjonen er lav i seddeltrykkeriet USA iflg. rapporten. Men nærmere analyser påviser at deler av realinflasjonen er omdefinert til verdistigning slik at man ender opp med en tillitvekkende pynteinflasjon.  Det er visst ikke bare Brasils Wilma Rouseff som trikser med tallene.

Personlig ønsker jeg ikke noe kollaps i USA. Verden er ikke tjent med det. Heller ikke restene av Norge. Men da må landet få ledere som erkjenner at US som andre land og nasjoner er et land på linje med andre i en multipolar verden og avvikle all jugingen, skjulingen, lureriene, hykleriet, de dobbelte standarder og coltene - - - skaffe seg moralsk kapital kort og godt og legge vekk sine megalomane forestillinger om egen «eksepsjonalitet.» 

For en som har sympatisert med USA størstedelen av sitt voksne liv er det hele et sørgelig skue. Men det er mye beundringsverdig stoff i den amerikanske nasjonen, så det må vel snu en vakker dag. Men dagens neoconledelse må vekk. Og Wall Street må nøytraliseres og under formynderi og fravristes makt. Der er jeg enig med Donald Trump.

http://www.radixjournal.com/blog/2016/8/25/what-is-the-alt-right

Gå til innlegget

Norsk astmadop.

Publisert rundt 4 år siden

En idrettslege forteller at man helt siden 1984 har gitt friske norske langrennsløpere og andre sliteidrettsfolk astmamedisin før viktige og store konkurranser i alle år. For at de skulle være best mulig fit for fight.

Man kan ikke la være og undre seg på om hvis norsk idrett hadde vært organisert slik som den russiske ville Statsminister Solberg fått skylden og samtlige norske idrettsutøvere blitt nektet adgang til neste VM og OL?

Men vi er «heldigere» med timingen av avsløringene enn russerne og har en privat organisering, så det går nok bra slik at norske idrettsmenn og kvinner ikke får sine livs drømmer knust p.g.a.politikk som bl.a. de mange russiske Paralymicskandidatene. Håper jeg virkelig.

Såvidt jeg vet har kanadieren Richard McLean som står bak rapporten om russisk fusk ikke levert noen av de bevisene og evidensen han påstår at han har. 

Og Russland forbereder en lang rekke sivile søksmål med personlige erstatningskrav mot de ansvarlige for utestengelsen. Da blir vel McLean nødt for å legge bevisene sine på bordet vil jeg tro. Litt av et gjørmebad som vi neppe får vite stort om i norske MSM.

Gå til innlegget

Kirkebygg: Østlig og Vestlig spiritualitet

Publisert rundt 4 år siden

For en kristen er det nærmest vemodig å lese Johannes Morkens innlegg «Har vi for mange kyrkjer?» Han konkretiserer den nye tid på en gripende måte.

Og fritenkeren og barn av vår tid Oddbjørn Johannessen drøfter hvorvidt kirkeklenodiene kan finne noen «nyttig» anvendelse eller bør rives.

Mitt svar er at vi har ikke for mange kirker, men for få kirkegjengere. Vi er et avspiritualisert folk, Norge er en avspiritualisert nasjon og vår kirke er spirituelt utmattet.

Som relativt oppdatert på russiske forhold på området går assosiasjonene til  Russland. Under kommunisttiden gjennomgikk de russiske kirkebyggene et enormt forfall og ble brukt som lagre og andre «samfunnsnyttige» funksjoner.

Kommunistene hadde slik samme problemstilling å tumle med som Johannessen.

Under Putins presidenttid har de aller fleste av disse forfalne kirkene blitt restaurert til tidligere prakt. Det problemet man har er at det er ikke plass til alle de kirkesøkende og man er derfor inne i en storstilt bygging av nye kirker. Hele tiden i trofast pietet og loyalitet til Russlands arkitekttradisjoner på området.

Under grunnstensnedleggelsen for en ny katedral viet Jomfru Marias opptagelse til Himmelen i den tidligere ødemarken der Russlands store helgen St. Serafim av Sarov levde forteller Patriark Kirill.: «I løpet av de siste seks årene har antall kirker øket med 5000 og 10.000 nye geistlige er blitt utdannet.

Kirill understreker at det hele skjer ikke som resultat av diktat ovenfra, men som et svar på det russiske folks behov og ønsker. I sin tale sier Kirill videre at utviklingen gjenspeiler «vårt folks tro, deres spirituelle kraft og vektoren i spiritualitetens styrke i samspill med en sosial utvikling som forbinder materiell velstand med spirituell vekst.»

Som kristen med overbevisning om en Allmektig guds nærvær og virke i verden og i historien forteller kontrasten mellom Morkens og Johannessens innlegg på den ene siden og Patriark Kirills tale på den andre meg personlig noe avgjørende viktig om vår tid.

Gå til innlegget

Putin gratulerer Obama.

Publisert rundt 4 år siden

Putin er nøye med å vise oppmerksomhet ved store anledninger.

I anledning USA’s uavhengighetsdag 4 juli har Putin sendt et personlig gratulasjonstelegram til President Obama der han bl.a. sier: «Den amerikansk - russiske relasjonens historie beviser at når vi opptrer som likeverdige partnere og respekterer hverandres legitime interesser kan vi løse de mest kompliserte internasjonale problemer til det beste for begge parter og menneskeheten i sin helhet.

Putin skriver videre at han er sikker på at fortidens positive opplevelser vil bidra til å skape dialog mellom Russland og De forente stater og bringe forholdet inn på et konstruktivt spor. «Et spor som ville sette begge land i stand til å håndtere de trussler og utfordringer dagens verden står overfor.»

Putins problem er at hegemonen ønsker ingen allierte, kun lydige vasaller. Derfor møter Putins stadige samarbeidsinvitasjoner en kald skulder. Hegemoniets natur og vesen er uforenlig med dialog. For dialog innebærer underforstått erkjennelse av likeverd og gjensidig respekt for motpartens legitime rettigheter.

Nettopp President Putins ønske om nasjonal suverenitet, respekt og likeverd er «den egentlige trussel» og da mot USA’s hegemoniske ambisjoner og Natos verdenspolitianstrengelser. Ikke Russlands militærvesen med et forsvarsbudsjett på 8% av Natos. Et russisk forsvar som på nittitallet var forvandlet til en rusten skraphaug der soldatene måtte vente månedsvis på en luselønn. Russland har selvsagt brukt resurser på å bringe sitt forsvar på bena igjen. Slik alle land ville gjøre. Denne legitime og påkrevde restaureringen av det russiske forsvaret er hva Vesten omtaler som en trussel og forberedelse til angrepskrig. 

Implisitt forteller Putins gratulasjonstelegram Obama at den unipolare verdensorden rir sakte men sikkert med historisk nødvendighet mot solnedgangen. Også USA må forsone seg med å være et land blant mange i en multipolar verden der freden sikres gjennom dialog og avtaler mellom krefter i balanse. Dette er naturligvis smertefullt for den amerikanske eliten noe som bl.a. gir seg utslag i en desperat «Drang nach Osten» der man spiller på og utnytter østeuropeernes historisk forståelige russofobi i håp om å provosere frem aggressive russiske mottrekk som kan rettferdiggjøre et angrep på Russland.

Og Norge følger lydig med på ferden mens norsk opinion sløves av småpludder og lokalnytt i den hjemlige medieboblen. Krydret med demonisering av President Putin og løgner om vår nabo i øst. Men amerikanerne og Stoltenberg vet. Og de vet at russerne vet. Men vestlig opinion får intet vite. 

Men i skyggene utenfor medieboblen bygges en Eur-asiatisk økonomisk stormakt av selvstendige nasjoner med China og Russland i spissen. En prosess påskyndet av vestlige sanksjoner mot Russland. En prosess der middelmådige og uselvstendige norske politikere har rotet seg fullstendig inn i bakevja.

Gå til innlegget

Det lovede land og Kalifatet.

Publisert over 4 år siden

I korporative vestlige medier får vi vite relativt lite om hva som egentlig foregår i jihadistenes kalifat. Man må til internasjonale og jihadistenes egne nettsteder for å danne seg et inntrykk av deres fremferd.

I det  frigjordte Palmyra har man nylig åpnet store massegraver. Torturerte og grusomt mishandlede kristne kvinner og menn, barn og gamle graves frem. 

Jeg har nettopp repetert Mosebøkene og Josvas bok. En ting som slår meg er hvor mange paraleller jeg finner mellom Israels fremgangsmåter i kampen for å vinne det lovede land og jihadistenes kampmetoder for å vinne og kontrollere sitt kalifat.

Men jeg opplever i denne sammenhengen en sentral forskjell mellom Bibelen og Koranen. Mosebøkenes og Josvas bok presenteres utelukkende som historie. Fortellinger fra en fjern fortid. En historie som hører den tiden og den tidens regler, tidsånd og den tidens mentalitet, maktkamp og kamp for overlevelse til. Slik jeg leser Snorre.

Når jeg leser Koranen derimot presenteres de samme eldgamle regler for maktkamp og overlevelse i større grad som eviggyldige regler og måter å gå frem på overfor sine motstandere og fiender. 

Mange spår at resultatet av dagens folkevandringer blir alvorlige og voldelige etniske og religiøse konflikter og kamp om makt. Ingen vet. Jeg er så absolutt ikke i besittelse av profetiske nådegaver, men min observasjon har fått meg til å spørre: Hvis disse får rett, vil det da i den «kristne» verden i sin helhet, den katolske, ortodokse og protestantiske, skje en gradvis bevegelse i retning GT’s gud? En gud i krig for sine? Vil Israels kamp for det lovede land og den tidens Gudsbilde og forhold til Gud spre seg som modell og slå rot i den «krIstne» del av verden for å kunne matche jihadismen i kampen for overlevelse og makt? 

Svært spekulativt selvsagt. Og måtte Gud forby. Men uansett regner jeg meg for gammel til å få oppleve det og takker min Gud for det. Men GT er hermed anbefalt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3504 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1227 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 963 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 821 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 632 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 563 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere