Mons Henrik Slagsvold

Alder: 79
  RSS

Om Mons Henrik

Uten profil-Profilløs.

Følgere

Therese Johaug

Publisert over 2 år siden

En psykiatervenn sa engang til meg at en krakk trenger tre ben for å stå støtt. Slik også med mennesker. Man trenger en familie, venner og en trygg jobb for å stå støtt. Hvis et av disse faller bort oppstår krisen.

Therese Johaugs tragedie og hennes reaksjon på situasjonen  bærer på mange måter preg av et sammenbrudd, en hel verden som raser sammen. Dette skjer jo med mennesker hver eneste dag, men med ikonet, publikumsyndlingen og pengemaskinen Therese blir alt så offentlig og annerledes.  Det hele forteller at det er noe svært usunt med det livet toppidrettsutøvere sitter fanget i. 

Det jeg da sikter til er at kravene til innsats hele året rundt, lange reiser og opphold under fjerne himmelstrøk resulterer i at utøverne lever i en boble avsondret fra hjemmet, familien. venner og bekjente utenfor idrettsmiljøet. Denne boblen og alt som foregår der inne blir i alt for stor grad det eneste benet de har å stå på noe som gjør idrettstoppene ekstremt sårbare. 

Slik det hele har utviklet seg er det mitt inntrykk fra ting idrettsutøvere selv forteller at de utvikler et nærmest paranoid forhold til alt de putter i seg av mat, drikke, medisiner osv. Mat er for mennesket mer enn mat og dette paranoide forholdet til mat er derfor neppe særlig gunstig for ens mentale helse. Når det etableres slike reflekser i ung alder kan det komme til å bli noe som følger en resten av livet.

Personlig setter jeg enormt stor pris på Therese Johaug, føler med henne og savner henne i skisporet. Det blir noe feil når kanskje den beste må sitte hjemme og se på TV.  

For Thereses skyld håper jeg det skjer ting i straffeperioden som gjør at hun legger bort staheten og oppdager at livet har andre verdier enn å gå fort på ski. F.eks. at hun stifter familie og får barn og legger opp som skistjerne. Det ville utvilsomt gjøre positive ting med henne.

 For skisporten ville det å miste Therese Johaug sannsynligvis være et hardt slag. Den livsglade og friske jenta fra Dalsbygda som har utviklet sin styrke i farens silokum er en sjarmør Norge elsker og et stort trekkplaster for idretten. Hun er sannsynligvis også en pengemaskin som antagelig trekker store sponsorinntekter inn i idretten og Skiforbundet. 

Å miste Therese vil forhåpentligvis føre til at man må gå inn i reglene for alvor for å lage systemer og regler som innebærer at uskyldige ikke blir dømt. Jeg ser logikken i den dommen hun har fått, men den strider mot almindelig rettsoppfatning og det kan neppe fortsette i det uendelige. Å legge opp er derfor den største tjenesten Therese Johaug kan gjøre skisporten.

Gå til innlegget

Djevelens advokat har ordet:

Publisert nesten 3 år siden

Jeg tar imot den udmerkede og reflekterte Jarle Hauglands hint om behovet for en djevelens advokat overfor mediene og pressen med den største fornøyelse. Her kommer «eine grausame Salbe». Den eller de som er ansvarlige får ta det til seg og de øvrige får ha meg unnskyldt.

Jeg farter mye rundt online. Tre ting er sentrale for om jeg vender tilbake og tilbringer tid på et nettsted: Estetikk, ytringsfrihet og meningsmangfold. De to siste henger nøye sammen.

På disse parametrene representer nye Vd. noe av det semreste jeg er innom. 

For å ta estetikken først.

I psykologisk personlighetstesting forteller reaksjonene og responsene på farver noe om ens forhold til egne og andres følelser. Kategorien «Farvesjokk» er et dårlig tegn. Det tyder på sviktende evne til å møte og håndtere følelser.

 I så henseende må designeren av nye Vd. lide av panikk for egne og andres følelser. Noe blassere, kjedeligere og gråere skal man lete lenge etter innen nettets farverike verden. Man møtes av svære fonter i en konturløs, utflytende og pissgul farve og en fjern, blek, blass og kald blåfarve. Intet stemmer for en estetiker. Til dels i bitte små fonter i samme bleke, fjerne og kalde blåfarve og med til dels så liten kontrast til underlaget at det blir nesten uleselig. Navn på debattanter dør og visner foran øynene på en.  

Når det gjelder farver og design er selvsagt smaken som baken, den er delt. Mine personlige assosiasjoner i møte med Vd’s nye design går i retning av et malingsslitt og grått, nedstøvet, forlengst nedlagt og forlatt gammelt bedehus. Man fornemmer den klamme  lukten av mugg og forfall i veggene før man åpner døren

Kort sagt opplever jeg at Vd.s nye design og grafikk i seg selv får forumet til å virke kjedelig og fattigslig. Ja nesten frastøtende. Ei skikkelig «stussli’stugu» som vi sier på Hedmarken. Et sted man ikke fristes til å oppsøke og oppholde seg. Et sted der sjansene til å få servert lekkerbiskener og spennende retter virker små for ikke å si fraværende. Man går forbi og banker ikke på dørene i dag heller. Så hvis hensikten er å begrense antall besøk og få skysset folk videre på surfebølgen og nedlagt forumet snarest mulig er min hyptese at det nye designet er meget vellykket. 

Men om man  gidder eller fristes til å banke på dørene trer det som er verre i funksjon, selve redigeringen og konsekvensen av den. 

 Jeg har i varierende grad besøkt Vd. gjennom mange år, nesten fra starten, og har lagt merke til mønstret som hver gang gjentar seg når forumet endrer design og redaksjonell utforming. Hver gang er man tydeligvis sentrert  rundt følgende tema og problemstilling: «Hvordan skal det inkluderende, tolerante og ytringsfrihetsbejaende Vårt Land bruke sin makt og redigere forumet på en slik måte at det man ikke liker eller ønsker blir minst mulig eksponert og synlig? Mest mulig bortgjemt, usynlig og vanskelig å oppdage og oppspore?» Uten å stenge det helt ute men slik at færrest mulig legger merke til det eller gidder bry seg? For liksom å ha sitt ytringsfrihetsalibi i orden. (Min partner fra Gjøvik her inne kjenner til dette)

Jeg vil gratulere Vårt Land med deres siste anstrengelse. Den er utvilsomt nok et hakk nærmere målet: Full, autoritær kontroll uten at noen legger merke til hva som har skjedd. Kanskje i håp om at de spedalske forlater forumet i stillhet. Og som sedvanlig sleipt, sjofelt og utspekulert gjennomført og utformet slik at ingen kan «ta dem» for noe. 

Hvorfor ikke heller ærlig og redelig fortelle brukerne hva som ønskes og aksepteres hva innhold, temaer og meninger angår og ekskludere resten? Er ikke avisen i sin fulle rett til det? Hvorfor all denne skinnhellighet?

 Jeg har haugevis av eksempler. Noe har vært nevnt av andre. Det siste trekket jeg merket meg var at forumets eneste farveflekk så langt jeg har oppdaget har fått rasjonert sin ytringsfrihet! Utrolig! Er det mulig? Eller har jeg misforstått? Er Vårt Lands redaksjon selvdestruktiv? I en tid der gammelmediene som VL tilhører er i ferd med å bukke under?

 Jeg kjenner selvsagt sannheten i det gamle ordtaket «Det er makta som rår sa mannen, han kastet ut katten» Og jeg respekterer selvsagt at Vårt Land er eier og ansvarlig for forumet og gjør som de lyster med det. Det er mest måten man går frem på som provoserer. Jeg opplever noe dypt uredelig over den. Nå som tidligere. Men avisens åpenbare selvdestruktivitet og innsats for sin og forumets snarlige død får nå være deres eget problem.

 Man undrer seg over at så mange amerikanere kunne stemme på Donald Trump. En vanlig forklaring er at han snakket til og på vegne av alle de bortgjemte og usette. De tause som under trykket fra det politisk korrekte, redasjonelt ønskede og  «redaksjonenes fremhevede» ikke turde snakke fritt. 

 Trump satte ord på deres følelser og opplevelser av avmakt ovenfor en samfunnselite som kun var enøyd opptatt av å dyrke sitt eget globalismeprosjekt og kaosimperium. 

 Og ære være Donald Trump for det. For dette har han min dypeste respekt uansett hva moralistene med de meterlange viftende pekefingrene eller skråsikre kunnskapsløse amatører innen psykiatrisk diagnostikk måtte mene.

Den skjulte og tause delen av amerikansk opinion som aldri ble eksponert eller spurt. Ja som samfunnsmakta og eliten nærmest ikke visste om fordi man i sitt stille sinn benektet disse menneskenes og meningers eksistens og dermed den virkeligheten man selv levde i. Det handler om å gå i sin egen grav.  Ikke en gang på opinionsmålingene kunne de merkes! Amerikanske medier får med rette mye av ansvaret for dette. 

Vårt Land representerer etter min mening mye av den samme holdningen. Et ønske om å gjemme bort og gjøre mest mulig usynlig det man ikke liker eller ønsker, det som i redaksjonens øyne ikke fortjener en plass på en av forumets seierspaller. Hvis man da ikke har et kjendisnavn selvsagt og beærer vårt Land med en rask visitt for umiddelbart å springe på dør. Da er man sikret solid eksponering nesten uansett hvilket vrøvl man bringer til torvs. Hva kalles en slik prioritering innen Vårt lands redaksjon? Jeg har noen navn på denne praksisen, men velger å holde det for meg selv da det ikke passer på trykk.

 Valget i USA har demonstrert at dette er en farlig holdning. Det tilsvarer den individuelle fortregning på samfunnsnivå. Det er patologiskapende. På individnivå som på samfunnsnivå. Det fremmer et fortrengende ekskluderende og dysfunksjonelt samfunn bestående av en stor andel innestengte, ufrie og frustrerte mennesker. En betydelig gruppe mennesker som fant sin forløser og katalysator i The Donald.

Til slutt litt historikk. I det opprindelige Vd. var denne holdningen helt fraværende. Et glimrende, farverikt og demokratisk forum uten forskjell på Per og Pål bare man fulgte reglementet. Hva innhold angikk var jeg personlig rykende uenig i mye av det som ble skrevet. Men forumet levde og pulserte. Man fikk følelsen av å befinne seg i et levende og fritt miljø der alle pustet fritt.

Og jeg våger å påstå at vi alle respekterte og elsket vår moderator. Han var liksom en meget respektert del av selve miljøet men havnet til slutt i noe jeg antar var en skvis da avisen raserte sitt geniale internettkonsept. Opprindelig skapt under mottoet: «Bloggernes eget forum.» Et forum som skulle utvikle seg etter sin egne indre dynamikk. Eg genialt konsept med dyp forståelse av internettets egenart. Annerledes enn dynamikken i tradisjonelle papiraviser. Redaksjonen ble bekymret for en periodes heftig innvandringsdebatt og smadret det hele. Hvem føler medeierskap i Vd. i dag?

 Av erfaring vet jeg at det ikke lar seg gjøre å røke ut noen ansvarlige fra Vårt Lands redaksjon på disse problemstillingene. Det passer meg udmerket og er heller ikke min intensjon. For jeg forstår etterhvert godt hvorfor.

Gå til innlegget

Trump og Putin.

Publisert nesten 3 år siden

Av en eller annen merkelig grunn har nedsnødde avskrivningsbyråer i norske medier prestert å presentere Trump som en større trussel mot verdensfreden enn Hillary Clinton. Sågar unger spør foreldrene sine: Blir det krig nå? Hvor har de det fra?

Her er de forløbige signaler. Det viktigste Trump sa i sin forsonende valgseiertale var etter min formening dette: 

«I want to tell the world community that while we will always put America’s interests first, we will deal fairly with everyone, with everyone — all people and all other nations. We will seek common ground, not hostility; partnership, not conflict.»

Det Trump sier her låter som et ekko fra flere av Putins utsagn på vegne av Russland og antyder en avvikling av USA’s eksepsjonalisme og drømmer om verdenshegemoni og overgang til respekt for andre lands og nasjoners suverenitet. Trump nevner ikke Russland spesielt, men gjentar og understerker: «with everyone, with everyone» Så er forhåpentligvis Russland inkludert.

Og Putin kvitterte umiddelbart:

«Russia is ready to and seeks a return to full-format relations with the United States. Let me say again, we know that this will not be easy, but are ready to take this road, take steps on our side and do all we can to set Russian-US relations back on a stable development track.

This would benefit both the Russian and American peoples and would have a positive impact on the general climate in international affairs, given the particular responsibility that Russia and the US share for maintaining global stability and security.

Personlig får jeg assosiasjoner til tøværet og avspenningen under Gorbatsjov, Thatcher og Reagan.

 Den slags samspill og meningsutveksling kunne aldri skjedd med Clinton. Hun har i skrift, tale og praktisk politikk beveget seg stadig mer i retning krig med Russland. Og hennes Putinhat og russofobi bør være kjent og ekkoet høres fra Ine Eriksen som bør revidere sin forsvarsplan. Forhåpentligvis er tiden som assisterende sheriff i USA’s verdenspoliti på hell.

Gå til innlegget

Katalysatoren Donald Trump.

Publisert nesten 3 år siden

Paul Craig Roberts er en svært erfaren og kunnskapsrik amerikansk politiker og analytiker med dyp innsikt i alle strømninger i det amerikanske samfunnet. Han hevder at intet presidentvalg kan endre USA . Kun revolusjon eller krig kan føre til radikal endring.

Men det særegne valget USA står foran nå er noe helt nytt enn de valg Craig Roberts sikter til og kan være innledningen til både opprør, revolusjon og krig, og dermed endre USA i tråd med Craig Roberts vurdering. For de av oss som ønsker en radikal forandring som legger USA’s internasjonale hegemoniske drømmer og aggressive krigspolitikk død gir situasjonen håp.

 De fleste vil ønske at slike endringer kommer som resultat av en indre revolusjon i USA og ikke gjennom krig. I mine egne spekulasjoner har jeg sett for meg at det beste ville være om Donald Trump tapte valget 8. nov. Dette ville øke sjansene for en amerikansk revolusjon. 

 Hillary Clintons «deplorables» (de miserable, misslykkede, tilkortkommerne, taperne o.l.) som hun åpenlyst forakter er i besittelse av millioner av våpen og vil kunne utgjører en eksplosiv kraft og et revolusjonært potensiale. Og politi og militære på lavere nivå er full av «deplorables» hevdes det av folk med innsikt. Man kan få en situasjon etter samme mønster som i Ceaucescus Romania.

 I en slik revolusjonær, borgerkrigslignende tilstand vil en president Hillary Clinton få andre ting å ta seg av og rette fokus mot enn å drive krig og skape kaos verden rundt. Avledningsmanøvrene fra USA’s enorme indre problemer vil bli umuligjordt. Om Trump taper vil derfor hennes kroniske krigshissing og internasjonale sabelrasling måtte stoppe. Og en verden som ønsker fred og respekt for suverene stater kan lene seg tilbake og slappe av. USA vil måtte akseptere den multipolare verdens realitet.

 Uavhengig av logikken rommer selvsagt en slik analyse innslag av ønsketenkning, men det hender ønsker innfris. Og i en glitrende analyse på nettstedet KULTURVERK. finner jeg mye støtte for mitt resonement. Bla. sies det her:

 «Men kanskje vil den største seieren være om Clinton vinner og de uforløste krefter fortsetter å bygge sitt momentum med uforminsket kraft til et større og mer avgjørende oppgjør finner sted i fremtiden.»

 «Uansett hvem som vinner 8. november så er verden ikke den samme etter at Narren viste seg som en katalysator på verdensscenen og uansett utfall 8. november så er det hegemoniet som allerede har tapt dette presidentvalget.

Antipolitikeren er fremtidens politiker.»

 I likhet med Øyvind Holmstad anbefaler jeg Kulturverks artikkel på det varmeste.

 

 http://www.kulturverk.com/2016/10/30/donald-trump-trumfkortet/

Gå til innlegget

Nasjonalkonservativ dronning Margrethe.

Publisert nesten 3 år siden

Dronning Margrethe II av Danmark har nylig besøkt den nyrestaurerte kirken i Wittenberg der Martin Luther startet reformasjonen.

 I den forbindelsen avga hun et bemerkelsesverdig personlig og åpenhjertig intervju med Der Spiegel der hun kom med tydelige motforestillinger i forhold til multikulturen. 

«Jeg tror at all euforien om Europa har ledet mange av oss til å glemme at Europa er et konglomerat av forskjellige land og folk med ulikt vesen. Men hvis du ikke har kjærlighet til ditt eget folk, hvis du ikke kjenner dine egne røtter og ikke lenger er i stand til å relatere deg til disse vil du også ha problemer med resten av Europa. Et tre uten røtter vil gå overende mens et tre med røtter etterhvert vil bli en del av en skog. Jeg tror mange mennesker har glemt sine røtter» uttalte dronningen blant annet i intervjuet.

Dnmark har en klok regent spør du meg. Ganske andre toner enn de vi hørte fra norskekongen.

Read more: https://sputniknews.com/europe/20161006/1046059457/danish-queen-multiculturalism.html


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3288 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2422 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2356 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1809 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1636 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1490 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1390 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere