Mons Henrik Slagsvold

Alder: 79
  RSS

Om Mons Henrik

Uten profil-Profilløs.

Følgere

Antikatolsk korstog

Publisert over 9 år siden

Debattlederens invitasjon  har avfødt noen refleksjoner utenom debattens mainstream. Min underliggende agenda er en økumenisk orientering. At Guds kirke på jorden skal forsones og forenes. At Mesterens bønn må bli hørt: ”At de alle skal bli ett.” 

La meg først slå fast at jeg ikke på noen måte føler trang til å gå i forsvar for de overgrepene debatten har utgangspunkt i. Den Katolske kirken (Dkk) i Frankrike synes å ha funnet en vei med et omforent automatisk samarbeide med politiet  ved mistanke om overgrep slik jeg forsto en reportasje på Nrk’s P2.

Mitt fokus her er å se på noen av de trekk som preger infomasjonsstrømmen i media slik jeg opplever den  og  den ledsagende debatten som pågår rundt Dkk som institusjonelt byggverk.

For det første har det hele et høyt engasjementsnivå som rimelig er. Det emosjonelle trykket er stort og ikke akkurat preget av kjærlighet til og omsorg for Den katolske kirke  for å si det forsiktig. Man får tidvis inntrykk av at det primære er at nå har man fått en gylden anledning  til å få et dampende korstog på vei mot Rom på skinner. Et  mediekorstog der passasjerene er en salig blanding  av fiender, ateister, rivaler og reformatorer med antipati mot Dkk som fellesnevner. Bagasjen er alt fra kvinnelige prester, avskaffelse av sølibatet, et nytt konsil, en ny og mer taletrengt Pave og Gud vet hvilke slegger og rambukker. Og ikke minst har man fått det moralske alibi man trenger.

Alt dette er selvfølgelig helt legitimt og  skal ikke klandres noen. Underholdende er det også så lenge man ikke selv rammes. Men som alt  annet voldsomt engasjement og emosjonalitet har det den siden ved seg at det innsnevrer ens evne til å tenke alternativt. Konvensjonelle rammer for tenkningen etableres raskt. Et tegn på dette er at man i debatten sauser sammen en rekke temaer og blir blind for mulige problemstillinger.  La meg nevne noe.

Er Dkk av en slik beskaffenhet at den legger forholdene til rette for eller endog stimulerer til overgrep av det slaget som rulles opp? Her er det mange som tar en ”Jørgen Lorentzen.” Mennesket er et produkt av sine omgivelser og derfor er kirken med sine ordninger den egentlig skyldige. Mennesket som offer for sine omgivelser. Harald Eia bør ha påvist at dette i det minste kan diskuteres.

Psykolog Tore Langfeldt uttalte til dagsnytt 18 at dette handler om folk med en latent eller erkjent homofil legning som søker seg til Dkk for å styre utenom og undertrykke sin legning. Enkelte av disse er mer kontrollsvake enn andre og faller for fristelser. I dette ligger alternative problemstillinger til de som gjerne reises.

En problemstilling er at også Dkk befinner seg i verden og påvirkes av de sosiologiske og sosialpsykologiske strømninger som omgir den. Enorme holdningsendringer og lovendringer i forhold til homofili har skjedd på forholdsvis kort tid i USA og Vesteuropa. Hvordan vil disse endringene påvirke den mekanismen Langfeldt beskriver? Det er ikke så mange årene siden homofili var straffbart og en psykiatrisk diagnose i Norge. Såvidt jeg har forstått er mange av de sakene som omtales relativt gamle overgrep. Helt ned i 1950-årene. Altså fra lenge før toleransens milde vinder for alvor begynte å blåse over de homofile.

Under argumentene mot sølibatet ligger vår tids idé om mennesket som en trykk-koker. Hvis den er riktig er det rimelig å anta at med den store endringen som har skjedd i offisielle holdninger til homofili bare de 10 siste årene  vil ikke homofile lenger ha behov for å gjemme seg bort som prester i Dkk og bruke den som skap slik Langfeldt beskriver Kanskje er ikke hans mekanisme så aktuell lenger?  Og vil den  bli mindre og mindre aktuell etterhvert som tiden går og prestene skiftes ut? Har kampen for homofiles rett til fritt å leve ut sin legning ute i samfunnet allerede løst mye av problemet for Dkk gjennom naturlig endret presterekruttering? Siden homofile ikke lenger trenger noe skap? Undersøkelser som allerede er gjort kan tolkes slik.

Skal man nå først legge samfunnsfagenes menneskesyn til grunn er det  derfor fullt mulig å tenke at Dkk egentlig er eller har vært ”offer” for samfunnets fordømmelse av homofili. Kirken har representert en kjær rømningsvei de homofile tidligere trengte og brukte. Hadde ikke samfunnet fordømt homofili hadde de ikke trengt en slik rømningsvei. Da hadde Dkk  sluppet å være et skap for homofile. De overgrepssakene som nå rammer Dkk hadde kankje ikke skjedd? Ihvertfall ikke i samme omfang? Slik tenkt er det den verden som omgir Dkk som har ”skylden” og ikke kirken og dens ordninger.

Jeg skal ikke påstå at min analyse er riktigere enn andres. Vet ikke engang om jeg ”tror” det. (”Tror” er som regel nær beslektet med ”ønsker.”) Jeg bare tenker at det kan være slik. En mulighet. Men en slik alternativ tenkning og vinkling krever en viss bevissthet om og distanse til eventuell reformasjonstrang, fiendlighet, rivalisering og antipati mot Dkk. Mitt hovedpoeng er at media og deres klakkører pga. sin antipati blir enøyet og har ikke frihet til å tenke i alternative baner og sortere ut slike problemstillinger. For da kan dampen gå ut av korstoget før det når Alpene.

Rent personlig velger jeg å tenke at det som foregår har Herren sendt over mine forfedres kirke for å lutre den. Fordi den av en eller annen grunn trenger det. Og det ber jeg til Gud om at vår moderkirke takker ham for og avsondret sier med Bernhard av Clairvaux: ”Velkommen forkastelse,avvisning, hån og forakt!”- - - Og elsker sine fiender.- - - Og alle de andre Herren bruker som redskap i sin velgjørende lutring. - - -  Så vil nok Dkk finne sin vei. Det har jeg stor tillit til.

Vennlig hilsen Mons Henrik. ( Medlem i Den norske kirke)
Gå til innlegget

Sølibatets opprindelse.

Publisert over 9 år siden

Sølibatet er en ordning innen Den katolske kirke som i debatten ofte er et ankepunkt og en anstøtssten. Jeg ser av debatten at det er flere versjoner om ordningens opprindelse.

En forklaring jeg hørte av (eks?) pater Pollestad under en Tv-sending var at man tidlig merket seg at folk hadde mye lettere for å gå til skrifte og sjelesorg hos enslige prester enn hos gifte. For å få spredd bruken av skriftemål til flere prester og gjøre skrifteterskelen lavere ble sølibatet innført.

Jeg lever mitt liv på et mindre og oversiktelig sted der de fleste kjenner de fleste. Nå er vel skriftemålet nærmest fraværende i vår kultur og kirke. Men jeg har ofte hørt sagt  at skriftemålet må være en mentalhygienisk god ordning. Ikke minst i vårt land hvor skyldfølelse er et mer sentralt tema enn i de fleste andre land såvidt jeg har lest. Om fraværet av skriftemål hos oss skyldes at våre prester er gift og gjerne er en del av det vanlige sosiale liv vet jeg ikke. Men for egen del ville jeg føle det lettest å oppsøke en ugift prest for utlevering av de mest intime og personlige sidene ved mitt liv. En prest jeg forholdt meg til hovedsakelig i kirkelig sammenheng. En prest jeg treffer når jeg følger guttungen på lilleputtkamp, blir sittende ved siden av på foreldremøte, samarbeider med under skolekorpsets basar, møter i barnehaven om morgenen osv. ville lettere sette meg i forlegenhet. Det ville også innebære en usikkerhet hos meg å daglig skulle forholde meg til prestefruen på jobb og ellers. Ikke at jeg vil påstå at våre prester ikke er tette. Mer at det ville skape en usikkerhet og heve skrifteterskelen. Alt i alt handler det kanskje om den usikkerhet som gjerne omgir folk som har mange hatter på. Særlig når han under en av hattene sitter inne med kunnskaper om de mer personlige sidene i mitt liv.

Skal man tro media (som jeg forøvrig er forsiktig med) og mine øyne har dagens unge helt andre terskler for eksponering av sitt privatliv og er på en ganske annen måte mer ekshibisjonistske enn vi var før hva enten det gjelder kropp eller sjel. Ihvertfal i vår kultur. Det er avgjørende å bli sett for enhver pris og på alle måter. Blyghet og sjenanse hører kanskje en svunnen tid til. De nedslåtte blikk har hatt sin tid. Overvåking og offentlige kontrollorganer bidrar også til at den private sfære stadig krymper. Så mine holdninger til hva som bare er mitt  og ikke skal på noen ”plakattavle” er kanskje i ferd med å gå ut på dato? Og med det sølibatet? Ihvertfall med denne begrunnelsen. Men det finnes enrekke andre meget gode argumenter for sølibatet som ikke skal nevnes her. Men de kan kanskje katolikkene selv redegjøre best for. Mitt anliggende var kun sølibatets opprindelse.

 

Vennlig hilsen Mons Henrik. (Medlem i Den norke kirke.)
Gå til innlegget

Om å blogge

Publisert over 9 år siden

Jeg ”publiserer” og kaster mine tanker ut på havet lik bittesmå smuler brød. Strømmene tar det dit de vil. Så vil Gud inngi et menneske å åpne det og spise smulen.  Hvis det er hans vilje. Om han vil bruke det til noe.  Hvis ikke takker jeg for at han har hørt min bønn: ”Skje din vilje som i himmelen så og på jorden.” For hvem har sagt at hans vilje følger min?

Mystikeren sier: ”All ufred kommer fra egenviljen Det avsondrede menneske foretrekker ikke det ene fremfor det andre.”

Og den store mystiker Meister Eckhart sier: ”Så langt som du har fred har du Gud og så langt som du har ufred er du borte fra Gud.”

Og min Mester sier: ”Jeg søker ikke min egen vilje men hans som har sendt meg.”

I tillit tll Gud

Vennlig hilsen Mons Henrik. 
Gå til innlegget

Hengivenhet.

Publisert over 9 år siden

Et vakkert ord.  Et sentralt begrep i det gudsøkende menneskets liv. Men et vanskelig begrep. For ikke å si en evne det er vanskelig å finne i sitt indre menneske. Men det handler vel om å slippe taket i seg selv og sin egenvilje. Overlate seg selv fullt og helt i en annens hender. Satse alt, la det stå til. Gi seg hen. Det forutsetter den maksimale trygghet man kanskje kun finner ovenfor Gud. Da jeg var barn eide jeg evnen til hengivenhet. Men i møtet med verden mistet jeg den. Mine barnslige opplevelser av svik og skuffelser ledet meg til å forkaste min evne til hegivenhet. Derfor må jeg vende om til barnet i meg for å finne den. Dette er den rette ”omvendelse.” Vende om. Snu. Gå tilbake til den jeg kommer fra.  Til barnet i meg. ”Uten at I omvender eder og blir som barn - - -”

I den oppriktige hengivenhet finnes ikke: jeg vil slik eller slik, det ene eller det andre. Kun uforbeholden avkall på ens eget. Derfor, sier mystikeren Meister Eckhart, er den beste bønn mennesket kan be slik: ”Herre, gi meg alene hva du vil og gjør hva og hvordan du vil på alle måter.”

Herrens bønn rommer også dette: ”Skje din vilje som i himmelen så og på jorden.”  Så skjer noe jeg ikke liker. Det butter. En motgang. Et nederlag. Men kanskje er jeg bønnhørt? For hvor har jeg det fra at Guds vilje er identisk med min? At hans planer er identisk med mine? Og hvor har jeg det fra at denne motgangen i neste omgang ikke er til det beste for meg? Jeg er i tiden. Gud er utenfor. Som på et bilde ser han mitt liv. Jeg får se litt og litt og kaller det tid.

 

I tillit til Gud

Vennlig hilsen Mons Henrik.
Gå til innlegget

Pavens pedofile prester

Publisert over 9 år siden

 

Universalkirken har tusener av ansatte og medarbeidere. Noen av disse er overgripere. Også her i Norge har vi hatt en rekke overgrepssaker i kristne miljøer. Også i den Norske Kirke som jeg selv tilhører.

Ikke for å bagatellisere problemet, men regnet man på promille av overgripere i Den katolske kirke i forhold til problemets omfang hos oss vet jeg ikke hvordan brøken ville falle ut? Ikke at det er noe forsvar for noen og jeg finner ingen unnskyldninger for det som har foregått, Og Den Katolske Kirke må selvfølgelig rydde opp i uvesenet med pedofile og  guttegale tjenere. Men det kunne kanskje mane til en viss stillferdighet?

Man etterlyser paven i debatten. Personlig tror jeg at uansett hva paven sa ville det bli eltet i mediekverna slik at det kunne brukes mot ham i den videre klappjakt. Jakten er grei nok, men den har rot i temmelig grumsete motiver og dårlig skjulte underliggende agendaer.

 ”Vær sen til å tale og sen til å begi deg dit hvor det tales meget” råder Thomas av Aquinas. Jeg håper paven lytter til kirkens store tenkers råd. Til han som stiller stormer har stillet også denne. Så får tjenere lenger nede i hierarkiet  ivareta kirkens forhold til mediestormen og offentlig opinion. Jeg opplever at biskop Eidsvig som pavens representant hos oss gjør det på en utmerket måte. Og etterhvert som erfaringer akkumuleres  og kanaliseres oppover i hierarkiet vil det vel komme uttalelser og tiltak fra høyere hold.

 Jeg har lest Pavens bok ”Jesus fra Nasaret” to ganger og satt igjen med dyp respekt og beundring. Både for hans kunnskaper, oversikt og hans teologiske tenkning. Og paveembedet er en påle og ikke en værhane. Det er mitt inntrykk så langt at Benedikt XVI har et sikkert grep om denne pålen.

Den Katolske Kirke har bygget sitt hus på en klippe. Den har man holdt godt fast i gjennom alle de stormer kirken har møtt oppover i historien. Og det er mange. Jeg har tillit til at det vil den gjøre også nå. Folk som steller med andres motgang og kriser erfarer ofte at det utløser resurser og vekst. At motgang blir til medgang. Jeg  håper og tror at det også vil gjelde Den Katolske Kirke i denne situasjonen. Sikkert til den internasjonale medieverdenens skuffelse.  

Vår moderkirke som mine forfedre visstnok sørget i vel hundre år over å miste har i disse tider min dypeste medfølelse og omsorg. Men jeg kommer ikke lenger enn til å si: Dommen hører Herren til. Den tilligger ihvertfall ikke meg. Og heldigvis for det!

 

Vennlig hilsen Mons Henrik.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3288 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2422 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2356 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1809 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1636 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1490 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1390 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere