Mons Henrik Slagsvold

Alder: 79
  RSS

Om Mons Henrik

Uten profil-Profilløs.

Følgere

Tanker om President Trump.

Publisert over 2 år siden

Under sine opptredener i Europa opptrådte President Trump nærmest som en ramp.

The Saker skriver om dette: «Jeg kan ikke vurdere om Trumps mangel på folkeskikk er ekte eller om det handler om å formidle usagte budskap. Jeg kjenner bare en som har vanket privat hos familien Trump og han forteller at Donald er en ytterst høflig og veloppdragen mann. Uansett hva som er tilfelle, om ufinheten er hans natur eller om det kun er «ikke spesielt subtile meldinger», oppnådde Trump å spille seg selv helt ut av det gode selskap.

Helt utenfor det seremonielle dyttet han tilside Montengros president som i høyeste grad fortjente å bli behandlet med den ytterste forakt. Så stilte han seg foran Angela Merkel under den offisielle fotograferingen. Han lot hele G7-møtet vente en time før han ankom og avviste og gå til fots til et annet sted for fotografering. Han gad ikke engang sette på seg headsettet for oversettelse da andre snakket. Og verst av alt: Han ga Natomedlemmene beskjed om å betale mer uten å nevne artikkel 5!!!

Det er vanskelig å vurdere hva de tilstedeværende tenkte oppe i alt dette. (Prostituerte er jo særdeles dyktige til å skjule sine følelser) Bortsett fra Merkel som var tydelig sint og frustrert. Tilsynelatende hatet samtlige Donald Trump med Macron som den eneste unntagelse. (Men han er jo en toppklasse-prostituert.)

Like mye som Obama var en sjarmør fylte Trump rollen som råskinn og ramp og behandlet EU/Nato med den forakten de fortjener» Det finner The Saker, som slett ikke er noen Trumptilhenger forfriskende.

The Saker spør hva som er Trumps natur og hva som er «mindre subtile meldinger» avlevert gjennom adferd og kroppsspråk.

En mulig måte å tolke President Trump og besvare The Sakers spørsmål på er som følger:

Slik jeg har forstått utviklet Donald seg tidlig til en temmelig rampete guttunge. Han trivdes best ute i gata sammen med ungene fra vanlige arbeiderfamilier. Han identifiserte seg med disse kameratene, lærte seg deres uvørne og smått vulgære språk og oppførsel og deltok i de rampestreker som bød seg og var en del av gjengen. 

Dette var lite populært i hans fornemme familie som var overklassemennesker med enorme eiendommer og rikdom. Det passet seg selvsagt ikke med en slik ramp og vulgært råskinn i en høystatusfamilie. Etter hvert gikk dette så langt at han ble sendt på et militærakademi for å skifte miljø og lære folkesikk. Hvilket han lærte. Trump snakker positivt om denne tiden.

Slik kan man si at Donald uviklet to identiteter i den identitetsdannende tenårings og ungdomssfasen. Begge to er på en måte hans «natur». Den ene så man under hans besøk i Saudi-Arabia hvor selv hans fremste motstandere i USA anerkjente ham som «Presidential». Den andre, rampen, så vi under hans opptreden på Natomøtet og G7-møtet i Europa. 

Den ene bygger broer og skaper allianser, den andre jager folk på dør. Dette forklarer etter min formening også hvorfor Trump evnet å få amerikanske arbeidere i tale til tross for sine rikdommer og status. Selv om han er født med sølvskje i munnen har han den amerikanske arbeiderklassens kultur og språk i ryggmargen og vant valget på det. Ikke minst med hjelp fra Steve Bannon som selv har arbeiderklassebakgrunn. Dette er en fremmed verden for den fasadeorienterte og fisfine Washingtoneliten og folk som Clintons med mediene i spissen selvsagt. Derfor bommet de.

Trump ønsket å bygge allianser med de rike oljelandene i midtøsten. Da er det den presidentielle militærkadetten Trump som taler. Han trenger arabernes penger og investeringer for å skape arbeidsplasser og Make America great agein. (MAGA) Og han lyktes.

Så ankommer han Europa der han ønsker å riste av seg de spyttslikkende og uselvstendige vasallpolitikerne som bare klenger og representerer utgifter for USA. Og han vet hvordan det står til med Europa. Da tar han frem dritsekken og den ufine rampen i sitt indre og jager hele gjengen på dør. Men før han går  krever han at europeerne øker forsvarsbudsjettene. Det vil skape avsetning på amerikanske våpen og gi arbeidsplasser i USA. Og han lyktes.

Slik har Trump et hovedprinsipp: Hva gagner forretningen? Og forretningen nå er USA. Han er ingens slave og har økonomisk og indre frihet til å ta i bruk den siden av seg selv han finner mest hensiktsmessig for å fremme det han mener er USA’s økonomiske interesser. America first. Hva slags ettermæle han måtte få i europeiske MSM antar jeg han driter i. 

Så får det være opp til den enkelte om man fordomsfullt vil fanges og blindes av Trumps form, spill og væremåter eller om man vil se hva han er ute etter. President Putin har selvsagt forlengst knekket den koden.

Gå til innlegget

Nasjonen vs. globalismen.

Publisert over 2 år siden

Vesten har gått inn i en ny æra. En æra med politisk uro, og stigende raseri hos en desillusjonert vestlig befolkning preget av mistillit til den regjerende eliten inklusive mediene både i USA og Europa.

Det handler ikke lenger om høyre eller venstre. Bortsett fra kosmetikk til bruk i valgkamper er dette ett fett. Det hele handler om et feilende og mislykket status quo. Et status quo som skaper utrygghet og frustrasjon. Historisk sett det politiske og psykologiske grunnlaget for revolusjoner.  Det er kun et spørsmål om utbredelse og kokepunkt. 

Dette har populismen erkjent og forstått. Derfor vinner disse partiene frem.

Hva enten man liker det eller ikke går hovedmotsetningen eller hovedkonflikten i det 21. århundre mellom nasjonalisme versus globalisme. Ikke mellom nasjoner eller økonomiske systemer slik det var i tidligere tider. Grunnleggende handler det om vår sivilisasjons overlevelse.

Populismens grunnleggende tema er reparasjon og gjenopprettelse av nasjonalstaten, dens grenser, og suverenitet. En geografisk, sosial og politisk enhet der folk føler seg sett, har reell innflydelse og ser sine egne og nasjonens behov for materiell og sosial trygghet bli ivaretatt og prioritert.

Skal det man fortsatt kaller «venstresiden» gjenerobre sine posisjoner må man erkjenne denne realiteten og fortelle hva man har å tilby nasjonalstaten Norge og dens innbyggere i konkurranse med de populistiske partiene. Det innebærer å forlate sin allianse med globalismen. 

Gå til innlegget

Lynsjestemning.

Publisert nesten 3 år siden

Det råder gammeldags amerikansk lynsjestemning i USA.

(Bildet er fra ukemagasinet Village)

Følger man litt med i amerikanske medier inklusive Breitbart News for tiden vil man fort registrere at det hersker den reneste lynsjestemning der borte. Sosiale medier flommer over av oppmuntringer.

 Den som avfyrer det forløsende skuddet vil utvilsomt bli folkehelt. Så kan man jo fundere på hva det ville kunne føre til i et samfunn proppfullt av våpen. 

Jeg antar at CIA ville finne ut at dette var noe Putin sto bak for å destabilisere USA. To fluer i en smekk!

 

Gå til innlegget

Populismens fremvekst. Folkelig oppvåkning.

Publisert nesten 3 år siden

Med valget av Trump har verdensordenen forandret seg på en irreversibel måte. Trumps avvisning av det neoliberale verdenshegemoniet er imidlertid ikke noe som bare plutselig skjedde.

I Europa har det de siste årene dukket opp partier som Nasjonal Front i  Frankrike, Liga Nord i Italia, Alternativ for Tysklamd, Frihetspartiet i Østerrike osv. Dette er partier som forsvarer verdier som tidligere hørte klassiske høyrepartier til, verdier som konservatvisme og tradisjonalisme. Dette da  i kombinasjon med tidligere venstreorienterte økonomiske posisjoner rundt ideer om sosial rettferdighet og økonomisk fordeling

Disse bevegelsene har av Vestlige medier blitt påklistret etiketten «populistpartier» hvor man unisont har søkt å knytte negative konnotasjoner og tolkningsskjemaer til begrepet.

Men hva er egentlig populisme? Den Argentinske statsviteren Ernesto Laclau definerer populisme som en politisk konstruksjon som hviler på det faktum at det har oppstått en grense eller et gjerde og en avstand mellom statens innbyggere (folket, massene) og de som har makten, sitter på toppen, eliten. Populismen representer et opprør mellom «de der nede» mot «de der oppe.»og innebærer er skarpt skille mellom «de» og «oss.»

Populisme er ingen politisk ideologi sier den russiske analytikeren Daria Platonova. Den har intet spesifisert programinnhold eller politisk system. Det er mer en spesiell tilnærming til politikk. Populismen oppstår når et nytt subjekt eller en aktør opplever den aktuelle sosiale orden som urettferdig.

I dagens situasjon er fremveksten av populistiske partier en reaksjon på krisene i den liberal-demokratiske, globalistiske politikken, sier Platonova videre. Det særegne ved den er at den opererer i et slags «postpolitisk» rom, dvs. i et rom der det gamle skillet mellom høyre og venstre er utvisket.

Årsaken til dette er knyttet til den sentrumskonsensus som er oppstått mellom liberale sentrumspartier, og tidligere høyre og venstepartier som alle hevder at det finnes intet alternativ til den neoliberale globaliseringen av verden. Under påskuddet «modernisering» går dette liberale sentrum i den globale kapitalismens lydige tjeneste.

I dette bildet blir parlamenter og demokratiske institusjoner som gir innbyggerne innflydelse egentlig unødvendige. Slik blir demokratiet som innebærer folkemakt derfor forvandlet til en liberal totalitarianisme. 

Populismen er en reaksjon på dette. De såkalte populistiske bevegelsene vil ha tilbake det hellenske Agora, torvet eller fellesarenaen der alle kunne møtes og delta, bli hørt i alle slags politiske prosesser og beslutninger. Slik er de populistiske bevegelsene basert på et ønske om å gjenskape demokratiet og gi makten tilbake til folket.

Venstre-ideologier aksepterer ikke «folket» som en politisk kategori, men tenker i klasser. Derfor blir dagens demokratiske diskurs ledet av partier som tidligere ble kalt høyresidepartier og som i dagens medier feilaktig omtales som ytre høyre og høyreekstremister. 

Oppe i dette har det oppstått et interessant trekk: disse bevegelsenes program inneholder sterke innslag av sosialisme. Resultatet er en spesiell politisk blokk som i praksis innebærer et «konsensus med folket». Et fenomen som f.eks. steigan. no sliter fælt med.

Slik ser man i disse partiene og bevegelsene at gamle høyrepartiverdier knyttes tett til tidligere venstepartiers økonomiske tenkning og poenger. 

Blokken av populister utgjør i dag en alvorlig utfordring for de neoliberale kreftene og globalismen. Tatt i betraktning Trumps seier i USA har den globale finanselitens usynlige hånd over Europa blitt svekket, noe som gjør en populistisk seier i Europa realistisk hevder Platonova.

Gå til innlegget

Det har vakt forundring og sjokk i norske medier at store deler av det kristne Amerika har gitt sin stemme til Donald Trump. Det hevdes at det er utrykk for at amerikanerne ikke lenger tillegger sin tro og Vårherre noen avgjørende betydning i politiske valg. Men er dette riktig? Kan det sågar være omvendt? Teologen og skribenten Fay Voshell kan gi bakgrunn for en annen forståelse.

Fay Voshell innehar graden M.Div. fra Princeton Teologiske Seminar der hun mottok Charles Hodgeprisen for systematisk teologi. Hun er en hyppig bidragsyter på American Thinker og har skrevet for bl.a. RealClearReligion, CNS, Fox News, National Review, Russia Insider m.fl.

Blant Fay Voshells arbeider er en rekke analyser av globalismen sett i et teologisk perspektiv. Jeg gjengir her i egen oversettelse med forfatterens personlige tillatelse et lett redigert referat av hovedpunktene i en av hennes analyser som et nødvendig bakteppe for noen refleksjoner: 

 

Globalisme: Et imperiums religion.

Et desillusjonert Russland har opplevd resultatet av en sekulær globalistisk visjon på kroppen. De som gjennomlevde noen eller alle årene fra 1918 til 1989 vet hvordan idealene om det universelle kommunistiske brorskap føltes i virkeligheten.

Historiske forfattere som Solzhenitsyn etterlater ingen tvil om den volden som var nødvendig for å realisere en Marxistisk utopisk visjon som var fremmed for den russiske folkesjelen. Millioner døde. Men den perfekte kommunist ble aldri født.

Derfor er det ikke overaskende at mange russere som gjenomlevde forsøket på å etablere en ny verdensorden gjenkjenner en beslektet variant av kommunistenes ideal om det klasseløse samfunn i dagens forsøk på å etablere en ny verdensorden - og tar avstand fra det. Faktum er at «New World Order» slik bl.a. Barak Obama og Angela Merkel forestiller seg den kun er en mutert versjon av det universelle brorskapsutopia kommunislederskapet i Russland på bedragersk vis lovet sin befolkning. Slik skal det ut av det kreative kaos som søkes skapt i dag stige frem en «New World Order» med en ny type mennesker med en ny og ukjent mentalitet.

Slik har det nok en gang oppstått en visjon om en lykksalig, globalistisk, sekulær verdensorden. Samtidig som den er antitesen er den også en imitasjon av visjonen om et guddommelig kongedømme representert ved den universelle kirke; en visjon artikulert av St. Augustin i hans «De civitate Dei». (Gudsstaten). Augustin mente at Romerrikets oppsmuldring var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne. Han ventet at fra dette kaoset ville et kristent samfunn, Gudsstaten, grunnlagt på kjærlighet og rettferdighet komme. 

Apostlene og de tidlige kirkefedrene artikulerte visjonen om det transcendente Guds Kongedømme åpenbart og regjert av Kristus.

Den velsignede og saliggjørende visjon av Gudsstaten skal nå erstattes av en «ny» universell, men sekularistisk verdendsorden. En orden der menneskenes lydighet og underkastelse til en Global Stat regjert av en elite som opptrer som guder overfor massene. Elitens predikanter presenterer et erstatningskongedømme som er det motsatta av Gudsstaten eller Guds kongedømme. 

 I likhet med den Kristne visjonen om et Guds universelle kongedømme krever den sekulære globalismen universalitet, men det er i virkeligheten en rent materiell, jordisk erstatning for den Universelle kirke. Den kristne visjon ser den Universelle kirke som Guds hellige kongedømme, et kongedømme som transcenderer og informerer alle verdslige regler, ordninger og makter. Den globalistiske religionen ser for seg en jordisk, utopisk verdensorden der alle mennesker underkaster seg en elites «presteskap» som hersker over en verden uten nasjonale grenser.

Enkelte ganger omtales den lykksalige globale staten som en «global landsby», en mystisk og passende vag enhet som erstatning for Guds familie. Den globale menneskelige familie skal være uten skillelinjer i form av nasjoner, slekt, stamme eller religiøs opprindelse. Idealmennesket sees som løsrevet fra land og tro. Det globale mennesket lever i eksil fra alt som gir livet mening for å bli en abstraksjon, et tabula rasa der elitens nye program kan preges inn.

Den universelle borger av den nye sekulære verdensorden vet foreløbig ikke noe om hvem han vil bli. Men til sist vil han bli fortalt det av de som vet best. På samme måte som menneskene i Stalins USSR, Mao Tse Tungs Kina og Pol Pots Kambodsja ble fortalt hvordan det perfekte kommunistiske menneske ville være, tenke og handle.

Og slik russerne oppdaget gjennom syv tiår der menneskene drev omkring på et hav uten horisonter vil vi få vite følgende: Alt vi har vært eller er knyttet til må og vil bli knust og tilintetgjordt. Den sekulære visjonen trengte og trenger en fullstendig destruksjon av alt det gamle: inkludert nasjoner, institusjoner, tro og sågar historisk hukommelse i seg selv. De uopphørlige angrepene på kristendommen og den kristne kirke er en konsekvens av alt dette. På samme måten som angrepet på familiebegrepet, familien som institusjon og realitet og selve menneskets vesen. Hengivenhet overfor troen, familien og nasjonen var og er ikke bare noe suspekt, men betraktes som positivt skadelig for «fremgang» mot den nye verdensorden.

Den globalistiske ideologien innebærer å strippe menneskeheten for dets tidligere og unike status som skapt i Guds bilde. Dette  erstattes med en idé om menneskeheten som kjønnsløse enheter. Som Erik Hoffer, skriver i sin  insiktsfulle bok «Den sanne troende: Tanker om massebevegelsenes natur»: «For å kunne modne en person til fullkommen selvoppofrelse må han strippes for sin individuelle identitet og distinktivitet. Han må opphøre å være George, Hans, Ivan eller Tadeo - et menneskelig atom med sin eksistens avgrenset av fødsel og død. 

Den mest drastiske måten å nå dette målet på er ved å assimilere individet inn i et kollektivt legeme. Det fullt ut assimilerte individ ser ikke seg selv og andre som mennesker eller menneskelige vesener. (Human beings) . . . For et slikt menneske som til det ytterste er uten en følelse av tilhørighet er det kun det å holde seg i live som teller. Han er kun en realitet i en evighet av intethet, og han klynger seg til dette med en skamløs desperasjon.

Utviskingen av den individuelle autonomien, adskiltheten og distinktiviteten må være gjennomgripende. I enhver handling uansett hvor triviell den måtte være må individet ved hjelp av et eller annet ritual assosiere seg med forsamlingen, stammen, partiet osv. Hans gleder og sorger, hans stolthet og tillit må ha sitt utspring i skjebnen og kapasiteten til gruppen fremfor hans individuelle planer og evner. Fremfor alt må han aldri føle seg alene. Han må alltid være under overvåkning av gruppen. Slik blir individet absorbert inn i kollektivet.»

Globalistene omfavner det Hoffer gjenkjenner som en «bunnløs forakt for historien.» Å viske ut historien betyr uungåelig å angripe fortiden, menneskenes røtter og opplevelse av kontinuitet og sammenheng. Etablerte institusjoner som bærer fortiden i seg slik kirken gjør må utslettes. Kun fremtiden teller. 

Av denne grunn blir nåtiden, inklusive menneskers fysiske tilstand og lidelser, behandlet overfladisk og empatiløst. Begge må lide for at noe nytt skal kunne skapes, noe som passer perfekt for den nye visjonen. Sjelelige pinsler på grensen til utslettelse er nødvendig for at det nye menneske kan fødes. Nåtiden er bare noe ubetydelig som farer forbi på veien til utopia: «The New World Order».

Som Hoffer skriver: «Den radikale har en lidenskapelig tro på at fullkommen perfeksjonering av den menneskelige natur er mulig. Han tror at ved å endre menneskets omgivelser og ved å perfeksjonere psykologiske formingsteknikker kan et samfunn  som er helt nytt og tidligere ukjent bli uthamret. Ut av dette oppstår en ny utopisk og lykksalig visjon for menneskeheten. Globalistens New World Order. En visjon som omfavner Hegels begrep om den kollektive bevissthet, en «Geist» som er et enkelt, felles «sinn» (mind) for alle mennesker. 

Hva er dette for slags visjon? Filosofen R.C. Solomon formulerer det slik: «I Hegels fenomenologi går menneskets utvikling fra en unnfangelse av det disharmoniske menneske til den absolutte unnfangelse der alle mennesker unnfanges som et. I Hegels tenkning er absolutt bevissthet  (salvation) erkjennelsen av ens selv som universell ånd. Begrepet «Geist» er dermed selve kjennetegnet på en teori om selv-identitet - en teori der jeg er noe annet enn en person. 

Transgenderbevegelsen (Paraplybenevnelse for seksuelle avvik) der man kan velge kjønn er et typisk eksempel på en filosofi der humanitet er noe annet enn det mennesker har forestilt seg i tusenvis av år. Dette er en evangeliserende bevegelse på vegne av Hegels idé om en verdensgeist. Slik sett er det ikke en menneskerettsbevegelse, men et direkte forsøk på å avnaturalisere (denature) menneskeheten, d.v.s. smadre forestillingen om mennesket som skapt i Guds bilde. Dette er et forsøk på en radikal transformasjon av selve humaniteten, på å erstatte den jødisk-kristne forestilling om mennesket som mann og kvinne med en avkjønnet, robotaktig og modellerbar enhet - en ikke-person som bare er en del av den universelle verdensgeisten.

Men å være en enhet revet løs fra nasjonen, troen og sågar ens egen individuelle humanitet er å være ingen. Det er å drive omkring på et hav av intethet.

Å ikke ha noe å være lojal eller trofast overfor,  å være en ikke-enhet uten familie, nasjon eller tro er er å være en slave. Den nye globalistiske verdensorden vil gjøre slaver av oss alle slik kommunismen søkte å gjøre alle til slavearbeidere for en allmektig stat, kun skikket til å tjene en klikk av elitemennesker.

Som nevnt er den Globalistiske verdensvisjonen ikke noe nytt. Det er bare en gjenoppliving av rasjonalen bak alle imperier, gamle og nye. Hva enten det dreier seg om Alexander den Stores visjon av Helleniseringen, visjonene om det evige Roma med demi-guddommelige keisere, visjonen om et tusenårig Reich med en spesielt edel rase som herskere, et internasjonalt kommunistisk brorskap der almindelige mennesker skulle herske. Aktualiseringen av menneskets imperialistiske, jordiske drøm har alltid vært den samme. Mennesker betraktes som enheter som mektige andre skal herske over, menneskene blir lagt i slaveri.

Mot disse visjonene og vår tids globalistiske visjon står den kristne visjonen av det nye Jerusalem, en visjon der hele den menneskelige rase, menn og kvinner omformes og fødes på ny av realitetene i det transcendente Guds kongedømme som iverksetter den lykksalige Gudsstaten her på jorden.

Hvilken visjon som vil bli fremherskende vil avhenge av gjenopplivingen av ideen om mennesket som skapt i Guds bilde og sammen med dette gjenopplivingen av nasjonenes unike fortellinger og kulturarv. Og i særdeleshet gjenopplivingen av ideen om at nasjonene er under et suverent lederskap av en kjærlig Gud som skapte oss alle.

 

NOEN REFLEKSJONER:

Fay Voshells analyser og betraktninger antar jeg er kjent for i det minste deler av den amerikanske kristne opinionen. Tanker om at globalismen i et lengre perspektiv kan være en dødelig trussel mot kristendommen og kirken slik Fay Voshell beskriver er imidlertid et perspektiv få her til lands har kjennskap til såvidt meg bekjent selv om vi ser det utvikle seg for våre øyne daglig, ikke minst i disse førjulstider.

Globalismens episenter har hele tiden vært USA og i de siste åtte årene iherdig og konsekvent frontet av Obamaregjeringen. Hillary Clintons politikk og primære valgkampinnhold handlet om å videreføre Obamas politikk.

Donald Trumps valgkamptaler sto i skarp kontrast til Obamas og Clintons globalismeideologi. Hva man ellers måtte mene om Donald Trump var den røde tråden i hans valgkampanje tvert imot antiglobalisering. Således tolker Matt Drudge fra konservative «Drudge Report» Donald Trumps første tale i valgkampen slik: « 2016 valget vil komme til å ha fokus på nasjonalstaten versus Hillary Clintons og president Obamas globalisme.»

Under valgkampen sa Trumps seniorrådgiver Stephen Miller (Nylig utpekt som Trumps seniorrådgiver i politikk) i en tale at «valget koker ned til et et valg mellom nasjonalstaten eller globalismen.» Han sa videre at «valget representerer en mulighet til å rive seg løs fra Washingtonpolitikernes vedvarende binding og loyalitet til den «globalistiske ideologien», en ideologi som ikke har tjent det amerikanske folks interesser».

I en av sine taler sier Trump: “Americanism, not globalism, will be our credo.” Og videre: «We will no longer surrender this country, or its people, to the false song of globalism.” 

Og den store feilen USA har gjordt sier Trump er at: 'We Switched From Policy Of Americanism To Policy Of Globalism. (Sitatene kunne fortsette i det uendelige.) 

I et lengre innlegg her på Vd. slår Olav Ekeland Bastrup med brask og bram og engasjert bias fast at amerikanske kristne velgere gjennom å stemme på Donald Trump har vist at «Gud er overflødig, det rekker lenge med Trump.» Jeg ser bl.a. med bakgrunn i Fay Voshells skrifter en mulighet for at dette kan være en sannhet med betydelige modifikasjoner. 

Ikke vet jeg hva en Fay Voshell og hennes likesinnede har stemt. Men tenker de som meg at den Allmektige Gud kan bruke hvem han vil til hva han vil anser jeg det ikke urimelig å anta at de har stemt Donald Trump. Dvs. de har først og fremst stemt for nasjonalstaten, «America first» og mot globalismens trussel mot kristendommen. Nettopp fordi de har prioritert sitt kristne livssyn og sin omsorg for kristendommen, dens videre ve og vel og skjebne i USA og verden forøvrig.

Hvor utbredt Fay Voshells teologiske tenkning er i USA aner jeg ikke. Men rent psykologisk er det ikke urimelig å anta at store deler av amerikanske kristne, ikke minst de såkalt evangelikale, kanskje mer subjektivt, intuitivt og spontant opplever en nær sammenheng og binding mellom nasjonens ve og vel og sin kristne tro som en psykologisk realitet. 

Går vi litt tilbake i vår egen historie var denne tankegangen utvilsomt sentral også hos oss. F.eks. vil et blikk på våre gamle nasjonalsanger formidle tette psykologiske bånd mellom forestillingen om nasjonalstaten Norge og kristendommens Gud. Nærmest uten det ene ikke det andre. - - - «Vil Gud ikkje vera bygningsmann me fåfengd på huset byggja, vil Gud ikkje verja by og land kan vaktmann oss ikkje tryggja.» - - -  Strofene rommer en tett forbindelse mellom Gud, hjemmet og nasjonalstaten og mellom Gud og opprettholdelsen av nasjonalstaten. De to begrepene og forestillingene om Gud og nasjon flyter nærmest sammen til en form for psykologisk synkretisme. (Mental sammenblanding)

En slik kognitiv og emosjonell synkretisme kan ha medført at Trumps engasjerte forsvar for nasjonen og hans «Make America great again» har blitt sett, opplevd og erkjent også som et vern av Amerikas kristne tradisjoner og stilt hans eventuelle karakter og fortid i skyggen av dette. At hans konkurrent Hillary Clinton heller ikke fremstår som spesielt kristen eller kunne skilte med noen høyverdig moral og vandel har selvsagt gjordt dette valget enklere. 

På en slik bakgrunn kunne man like gjerne snu Ekeland Bastrups overskrift på hodet og si: «Gud og nasjonen er viktigst. Derfor stemte vi Trump.» At mange gjennom sitt valg snudde en del av sine ledere ryggen er interessant, men i mine øyne et annet tema.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5562 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1344 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1203 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1111 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1101 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere