Marius Timmann Mjaaland

Alder: 45
  RSS

Om Marius Timmann

Professor ved Teologisk Fakultet, UiO. Har utgitt bøkene «Systematisk teologi» (Verbum Akademisk, 2017) og «The Hidden God: Luther, Philosophy and Political Theology» (Indiana University Press, 2016).

Følgere

Gi oss en skikkelig feiring!

Publisert 4 måneder siden - 142 visninger

Bror Haavar Simon Nielsen har kledd seg i sekk og aske, som han skrev i Vårt Land før påske, og oppfordrer alle protestanter til å gjøre det samme. Det er jo litt stusslig, i hvert fall i et jubelår. Fins det altså, 500 år etter at reformasjonen begynte med et hammerslag eller to, overhodet ingen grunn til å feire?Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 23.04.2017.

La meg komme med et par forslag, samt en invitasjon:

1.      Frihet

Man kan undres over hvorfor reaksjonen på Luthers 95 teser ble så voldsom. Hvorfor måtte han bringes til taushet? I senmiddelalderen skulle skriftemålet også tjene økonomiske interesser, samt disiplinere lekfolket innenfor en bestemt moralkodeks. Luther påpekte noe av misbruket som fant sted med avlaten og insisterte senere på den kristnes frihet overfor Gud og mennesker. Men kompromiss var for Luther utenkelig i spørsmål om sannhet og redelighet. Det handlet om å la Guds ord avsløre synderen som synder, for i dette lå kimen til ordet om nåde, ubetinget nåde. Dette var gammelt kristent tankegods fra Paulus og Augustin, men det fikk plutselig en provoserende kraft fordi manipulasjon og misbruk ble avslørt. Det møtte forståelse og anerkjennelse innen teologiske og humanistiske kretser, det var ikke noe kjettersk i dette. Men da Luther pekte på keiserens (eller pavens) nye klær og folket begynte å le og raljere, ble radikaliteten i tesene utålelig. Han ble ekskommunisert og risikerte livet.

2.      «Nåden alene»

Kirken hadde i læren om nåden differensiert i en serie betingelser – naturlig, forekommende og frelsende nåde. Ifølge Luther resulterte det i uoppfyllelige krav om å være «god». Avlaten skulle mildne straffen, men førte til enda større avhengighet. Gud kunne oppfattes som en nådeløs føydalherre. Det var ikke viktig for Luther å fjerne avlaten eller skriftemålet, han mente tvert imot at hele den kristnes liv skulle være preget av bot. Samtidig pekte han på en radikal nådeforståelse som egentlig hadde vært sentral for kirken siden Paulus: Rettferdighet ved tro og frihet fra faste og hellige gjerninger. Det suverene tilsagnet om Guds nåde i Jesus Kristus ble igjen plassert der det hører hjemme: i hjertet av kirkens forkynnelse. For Luther markerte det ikke noe brudd med felles kristen (katolsk) lære. Tvert imot tenkte han at det er dette som er katolsk tro – og slik er det jo faktisk blitt, med Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen som ble undertegnet i Augsburg i 1999. Luther ville gi et teologisk korrektiv til reform av hele kirken.

3.      Antropologien

Et nøkkelpunkt til å forstå reformasjonen er tanken om at mennesket er en synder. Det er ikke en moralsk tanke, men en antropologisk grunntanke. Det handler om ærlighet og realisme: Mennesket er ikke det ideal som det ønsker og strever etter å være, men et krek som gjør sitt beste, og iblant sitt verste. Luther lar idealene brytes mot virkeligheten og hevder at det er dette menneske Gud elsker, i dets elendighet, ikke dets fullkommenhet. Det er dette som er ubetinget nåde, rettferdiggjørelse av støv og forgjengelige krek – ikke av idealene. Dette har blitt kalt for et mørkt menneskesyn, vanskelig å akseptere både for teologer og filosofer. Men det handler ikke om annet enn å kalle mørket for mørkt, slik at det kan skilles fra lyset. Det er lykkelig fritt for moralisme og idealisme. Det er som lettelsen ved at det stilles en presis diagnose når en har kjempet med angst eller er rammet av kreft. Mørket forsvinner ikke, men det gir rom for et større lys, en kontrast, ja rett og slett en viss optimisme, brutt mot korsteologien. Det er den kristologiske bevegelsen fra død til liv.

4.      Brutt fellesskap og enhet i Kristus

Enheten i Kristus ble derfor ikke brutt på grunn av Luthers teser eller hans teologi, men siden han ble ekskommunisert oppsto naturlig nok et brudd i lojaliteten til pavens dominans (i likhet med de ortodokse). Selv om bruddet ble forsterket av politiske forhold, er dette to helt forskjellige ting. Også den lutherske kirken er katolsk, likesom den katolske er evangelisk. Alle som bekjenner seg til Kristus, er fortsatt ett i Kristi kropp. Det er dette en feirer i nattverden, også i en evangelisk-luthersk kirke, som fastholder Kristi nærvær (realpresens) i brød og vin. Også andre kristne kan delta i dette fellesskapet. Pave Frans har nylig presisert at det er fullt mulig for katolikker å delta i nattverd på disse betingelser, og han mener det er mulig å oppnå fullt nattverdfellesskap på disse premissene.

5.      Frihet for tro og tanke

Luther var ikke en talsmann for Skriften alene som løsrevet prinsipp. Skriften skulle derimot være en kritisk prøvestein som med fornuftens hjelp kunne overprøve tradisjonen og det kirkelige hierarki. Her hadde Luther atskillig større tiltro til fornuften og den klare tanke enn mange andre – og reformasjonen ble nok viktig for utviklingen av åpne og kritiske universiteter i Europa, både i katolske og protestantiske områder. Luther ble en politisk dissident på Riksdagen i Worms i 1520 fordi han våget å tale der andre tiet, fordi han skapte kontrovers fremfor fred og fordragelighet. Derfor ble han oppfattet som ubehagelig – og minnet om ham kan fortsatt bli en torn i øyet, selv for en dominikaner. Er det fordi man misliker det frie ord? Eller kan også den kompromissløse polemikken åpne for kontrovers på tvers av vedtatte sannheter og idealer?

6.      Grunn til å feire?

Ethvert jubileum sier mer om sin egen tid enn om fortiden, men Luther er selvfølgelig verken liberaler eller moderat. Men fins det ikke noe ved denne kverulanten som er verdt å stå opp for i dag – som ikke utløser allmenn applaus, men tvert imot krever sivil motstand og kontrovers? Kan vi håpe at Barack Obama får frem noe av dette tverre og kompromissløse når han taler om Luther i Berlin i mai? Luther var som kjent ingen tilhenger av moderasjon, men av god mat og drikke, i rikelig monn. Så selvsagt skal det feires! Bror Haavar får heller brenne sin sekk og hive asken på bålet. Hvorfor ikke bli med på festen? Er det jubelår, skal det ikke spares på champagnen! Eller eplesaften. Eller ølet. Skål!

Gå til innlegget

Obskure kameraer og sviktende bevis

Publisert 4 måneder siden - 446 visninger

Siden jeg skrev en kort reflekterende og oppbyggelig tekst om Jesu oppstandelse i Vårt Land ved påsketider det vært et stadig mas om kameraer og oppstandelse. Jeg har fortsatt forståelse for fromme ønsker om et skjult kamera, men jo mer jeg leser om dette kameraet som folk mener er klokt og viktig, desto tåpeligere blir det. Det har ingenting med teologisk eller tankemessig klarhet å gjøre, men er uttrykk for en høyst menneskelig lengsel etter utvetydige bevis. De vil man neppe finne nærmere to tusen år post factum.

Når jeg er skeptisk til tanken om et skjult kamera ved graven, er det først og fremst av den enkle grunn at det ikke fantes kameraer på Jesu tid. Derfor er det en tåpelig idé, selv om det er et fromt ønske å få et bilde som beviser det intet øye så: oppstandelsens øyeblikk. Atle Søviks argumenter om sannsynlighet (som gir mening innenfor en helt bestemt kontekst) gjør verken noe fra eller til. Jeg syns fortsatt idéen er tåpelig (om enn forståelig), fordi den svarer til et ønske om ugjendrivelige bevis. Men slike bevis fins ikke for den oppstandne Kristus, og derfor svarer vi også på vitnesbyrdene om oppstandelsen med tro, ikke med viten, med troens vitnesbyrd og bekjennelse, til tross for manglende bevis. 

En iherdig debattant i debattfeltet ved navn Torbjørn Greipsland hevdet at vi faktisk har et slikt bevis, et negativ, så å si, gjennom likkledet fra Torino. Dette argumentet er minst like tåpelig som ønsket om et skjult kamera. Man må gjerne undre seg over likkledet og studere og granske dets mysterier. Det er ganske sikkert vakkert og gammelt og svarer igjen til fromme ønsker, men de fremlagte "bevis" er kun holdbare for den som ikke er tilfreds med vitnesbyrdene og troen. De beviser absolutt ingen ting med hensyn til Jesu oppstandelse. For tanken og den teologiske refleksjon fører de kun på avveie, inn i obskur mystisisme og tilbedelse av hellige objekter. Det er helt OK for meg hvis noen ønsker dette, men det bidrar i hvert fall ikke til den klarhet Greipsland etterspør.

Når jeg skriver at Jesu oppstandelse er å forstå billedlig, så er det fordi uttrykket "oppstandelse" er hentet fra det å våkne eller stå opp om morgenen. Men det er da vitterlig noe litt annet og mer dramatisk som skjer med Jesus? Ville ikke også Greipsland være enig i dette? Hvis han mener at Jesu oppstandelse ikke er noe annet enn å stå opp om morran, er jeg i grunnen glad for at vi har fått oppklart misforståelsen. I så fall er vi på forskjellige planeter med hensyn til oppstandelsen - og dette tror jeg ikke vi trenger å diskutere videre.

Dersom begrepet skal gi noen mening knyttet til Jesu oppstandelse, betyr det neppe å våkne etter en god natts søvn, men noe ganske enestående, historisk som teologisk: Hvis Kristus er oppstått fra de døde, er verden en annen. Vel er det hans kropp som møter kvinnene og disiplene (jeg fremhever da også Thomas' tvil og hånden han legger i sårene), men betydningen kan ikke være begrenset til hans fysiske og kroppslige tilsynekomst. De skjønner med det samme at dette er noe mye større, med atskillig mer vidtrekkende konsekvenser. Det handler om alle troendes håp og forventning om et liv i den kommende verden. 

Nettopp derfor blir ønsket om et kamera så absurd. Det forkludrer hele spørsmålet om tro i en evinnelig søken etter bevis i nærmest positivistisk forstand. Det fører flere mennesker på avveie enn det er i stand til å lede folk til tro, tvil, undring og bekjennelse - til å vende blikket mot den oppstandne i tillit til ham, og ikke en eller annen "fotofinish".

Nåja, la dem bare klage over angivelig tåketale. Heller ikke et kamera kan fange opp stort hvis tåka er så tjukk som det påstås. Jeg holder meg heller til disiplenes og kvinnenes enkle vitnesbyrd. Det er tilstrekkelig for meg. Jeg trenger ikke noe kamera, som etter min erfaring fører ut i helt obskure og spekulative problemstillinger. Jeg vil snarere forstå Kristi oppstandelse og oppstandelsens betydning i lys av Nicaenum: Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Vi forventer de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden.

 

Gå til innlegget

Slik den ­himmelske er

Publisert 4 måneder siden - 2861 visninger

Oppstandelsen kan selvfølgelig ikke bekreftes av et «skjult kamera». Ønsket er forståelig, men likevel tåpelig.

FRA FØRSTE øyeblikk, fra de første tegnene på at ­Jesus var oppstått fra graven, har beretningen og ­øyenvitneskildringene reist tvil og vekket undring, protester og kontrovers. De tidligste historiene om møter med den oppstandne blir møtt med angst og uro. De berørte er rådville og vet ikke hvordan de skal innordne det som har skjedd: Er det et gjenferd, en visjon, eller et ­under som setter forstanden – og troen – på prøve?

I Markusevangeliet slutter de eldste håndskriftene med ordene:­ «Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.» (Mark 16,8)

Enestående. Hendelsen lar seg ikke uten videre innordne som en historisk hendelse. Den er, som Trond Skard Dokka påpeker, enestående. Dersom den har funnet sted, sprenger den våre erfaringsrammer, de grenser vi er vant til å orientere oss ut fra. Dermed overskrider den også språkets evne til å beskrive det som skjer.

Evangeliene forteller om den tomme graven som et tegn på Jesu oppstandelse, men den tomme graven er et tvetydig tegn. Enkelte eksegeter har benektet at det fins noen historisk holdbarhet i beretningene. Andre har forsøkt å forstå oppstandelsen helt uten henvisning til slike overnaturlige hendelser som en død kropp som blir levende igjen. Også det lar seg gjøre.

Men er nå den tomme graven så viktig for forståelsen av oppstandelsen? Og hva er egentlig den avgjørende betydningen av Jesu oppstandelse?

Omstridt spørsmål. Oppstandelse fra de døde var et omstridt spørsmål i antikken – som det er det i dag. Svenske prester er altså ikke alene i sin tvil om hvorvidt det var en alminnelig kropp som disiplene møtte etter meldingene om en tom grav. De eldste tekstene vi kjenner til, er skrevet av Paulus, og der fins det, som Pannenberg påpeker, ingen referanser til en tom grav. Derimot fins det beretninger om en rekke vitner som har sett Jesus etter hans død – kanskje så mange som fem hundre samlet på en gang (1 Kor 15,6).

Oppstandelsen blir ganske snart omdreiningspunktet for en helt ny forståelse av livet, preget av tilgivelse og omvendelse, men selve hendelsen er vanskelig å fatte i ord og kan selvfølgelig ikke bekreftes av noen objektiv og uavhengig kilde, eller det «skjulte kamera» som mange har ønsket seg i moderne tid. Ønsket er forståelig, men likevel tåpelig.

Ikke et «faktum». Kan så den fysiske oppstandelsen sannsynliggjøres, slik Atle Søvik etterspør? Egentlig ikke. Sannsynliggjøringen er faktisk et svik mot hendelsens engangskarakter. Nettopp som usannsynlig, men omstridt, er det den blir viktig for de troende. Det er ikke et «faktum» i vulgær forstand, og kan aldri bli det. Det er derimot en hendelse som sprenger dødens grenser, for alle som tror.

Dette paradoksale ved Jesu lidelse og død, som allerede bærer bud om oppstandelsen, ble viktig for Luther under reformasjonen. Korset gjør det mulig å forstå oppstandelsen gjennom dens motsetning (Jesu død).

Men hvordan forstår han Jesu fysiske kropp mellom påskemorgen og himmelfart? Luther kaller den ifølge kirkehistoriker Joar Haga for diffus (diffusiv). Den oppstandnes kropp er ikke veldig konkret, men diffus: Han kan gå gjennom dører og er flyktig som et gjenferd, men fysisk til stede og spiser når de gir ham mat. Disippelen legger sin hånd i såret i siden. Men det er kun troen som kan se og gjenkjenne dette som tegn på en ny tid.

Radikal mulighetskategori. Jo mer detaljert man leser evangeliene, desto tydeligere er det at tvilen blir hengende igjen. Uvissheten rundt hva og hvordan, omkring betydningen og konsekvensene. Denne hendelsen, hinsides all forventning, er en stadig driver mot forandring, forventning, mot den nye tid og den nye jord. Kristendommen kjennetegnes av en radikal mulighetskategori som igjen og igjen overskrider grensen for det en trodde var menneskelig mulig. Det er blitt en del av kristendommens dynamikk, av dens måte å forstå verden på.

Men også tvilen er innskrevet i kristendommen, som en påminnelse om kritisk overveielse og motforestillinger. Tvilen svekker ikke det grensesprengende ved dette budskapet. Tvert imot, det er denne tvilen som gir det en større grad av troverdighet.

Opprørt Paulus. Paulus skriver om Jesu oppstandelse til menigheten i Korint i år 54-55, altså før noe evangelium er nedskrevet. Det er åpenbart strid blant korinterne om det overhodet fins noen oppstandelse fra de døde (1 Kor 15,12). Dette opprører Paulus, for dersom det ikke fins noen oppstandelse fra de døde, er heller ikke Kristus stått opp. Og hvis Kristus ikke er stått opp, er hele budskapet tomt (v. 14). Det samme gjelder for troen: Er det ingen oppstandelse, er troen tom, og da vil han selv fremstå som en løgner, for Gud og mennesker.

Selve poenget med Paulus’ tale er at Kristus er annerledes og enestående. Altså er det fullt mulig å tenke seg at Jesus er stått opp uten at det samme skal gjelde for de som følger Veien. Betydningen av Jesu oppstandelse kunne ligge i tilgivelse for synder, i den uhørte friheten fra loven, i kraften fra oppstandelsen – for dette livet. Det var ingen grunn til å avfeie slike overveielser da, og er det heller ikke nå.

Billedlig. Men hva betyr ordet «oppstandelse» slik det brukes om Jesus? Det blir brukt billedlig. Når det heter at Jesus «våknet» eller «sto opp», er det fordi dette gir en enkel forklaring på det ufattelige som Gud gjør gjennom Jesus Kristus. Ved å bruke bildet av en søvngjenger eller en som våkner, slipper man å bruke «Gud» som subjekt på en upassende måte. Vitnesbyrdene er, som Svein Aage Christoffersen påpeker, samstemte i påstanden om at Jesus ikke vendte tilbake til sitt dødelige liv. Tvert imot dreier det seg om et udødelig, et guddommelig, liv. Poenget er at det liv han da lever, bare kan begripes med troen: det er et evig liv, hinsides alternativene død ­eller liv.

Hva har Paulus å si om dette? Han peker på hvetekornet: Det som sås, er et nakent korn, som dør og kastes i jorden. Den planten som vokser opp, er noe mye større. Dette er oppstandelsens metafysikk: Alle mennesker er jordiske og tenker jordisk. Men det jordiske må dø, det må i jorden for at det himmelske skal vokse frem, og her veksler Paulus til futurum: «Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være.» (1 Kor 15,48)

Reiser ham opp. På korset roper Jesus ut at han er forlatt, han identifiserer seg ikke med noe eller noen. Han oppgir sin ånd. Men Gud identifiserer seg med Jesus ved å reise ham opp fra de døde. For kristologien betyr det: Han er selv Gud i sin menneskelighet og forblir menneske i sin guddommelighet. Det er dette som løfter perspektivet ut over Jesu oppstandelse, ut over frykten, uroen og flukten i møtet med den tomme graven: Gjennom påskehendelsen – død og oppstandelse – er fremtiden lagt i den levende Guds hender. Fortvilelsen, savnet og forventningen.

(Omarbeidet utdrag fra boken Systematisk teologi, utgitt på Verbum i 2017)

Marius Timmann Mjaaland

Forsker i teologi og religionsfilosofi, UiO

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
4 minutter siden / 820 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
13 minutter siden / 725 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
17 minutter siden / 191 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Feelgood-kirken
17 minutter siden / 271 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
21 minutter siden / 820 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
29 minutter siden / 191 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Beina på jorda
rundt 1 time siden / 151 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
rundt 2 timer siden / 191 visninger
Les flere