Marius Timmann Mjaaland

Alder: 46
  RSS

Om Marius Timmann

Professor ved Teologisk Fakultet, UiO. Har utgitt bøkene «Systematisk teologi» (Verbum Akademisk, 2017) og «The Hidden God: Luther, Philosophy and Political Theology» (Indiana University Press, 2016).

Følgere

Den himmelske kroppen

Publisert rundt 1 måned siden - 1078 visninger

Hvor er så himmelen? Er den høyt oppe i sfærene? Er den kun her og nå? Ingen av svarene er helt tilfredsstillende.

HVEM ER DEN oppstandne? Hvordan kan vi forstå Jesu kropp etter oppstandelsen? Hvordan kan vi formulere håpet om oppstandelse som da ble tent og siden har vunnet i styrke? Det er store og rystende spørsmål, som griper like inn i hjertet av den kristne tro. Det rører ved vår egen fortvilelse, vår uro og forventning, våre håp.

Dette er ikke typisk moderne spørsmål, de har tvert imot fulgt kirken og de troende siden de første vitnene møtte Jesus, spiste sammen med ham, la hånden i hans side. De viktigste kildene vi har til det som skjedde er evangeliene og Apostlenes Gjerninger, skrevet av evangelisten Lukas. Men den som skriver nærmest hendelsene i tid og tenker klarest rundt deres betydning, er likevel Paulus. I tid befinner vi oss nå mellom Kristi himmelfart og pinse, men fortsatt i påsketiden. Dette handler også om påskens beretninger og møtene med den oppstandne. Det handler om hvordan selve tenkningen om kroppen, vår egen skjøre og forgjengelige kropp, utfordres og endres når en møter Den hellige ånd, og når en mottar og selv blir en del av Jesu kropp.

Eksistensielt problem. Ivar Bu Larssen, den anfektede teologen, skal derfor ha takk for at han reiser dette spørsmålet (Vårt Land 8. mai). Tyngden og presisjonen i formuleringene tyder på at dette også for ham er et dypt eksistensielt problem. Litt annerledes er det med informasjonssjef Ottosen, som stiller vage og ufokuserte (nær sagt tåkete) spørsmål, og virker som han først og fremst er ute etter å «ta» en motstander (Vårt Land 9. mai).

Men svar skal de begge få – jeg oppfatter ikke Ottosen som en motstander her. Det er et spørsmål jeg har grunnet mye over og som Ottosen kunne funnet gode svar på i boken Systematisk teologi (s. 245-48) hvis han var interessert. Utgangspunktet var denne gang en prest som ville avskaffe himmelfarten og 2. pinsedag som helligdager, hvilket jeg mener er en dårlig idé. Himmelfart og pinse er sentrale hendelser i kristen tro og tradisjon, som gir oss innblikk i troens innerste mysterier – og oppstandelsens metafysikk.

Ser vi på de mange beretningene om møter med den oppstandne, så tegner de et sammensatt bilde. Jesus dukker opp på de mest uventede steder og både kvinnene og de andre disiplene blir forferdet, som om de møter et gjenferd. Men selv om Jesus kan gå gjennom dører, legger evangelistene vekt på hans kroppslige nærvær. Han snakker med dem. De rører ved ham. Han spiser. Beretningene understreker at mange tvilte på Jesu legemlige oppstandelse, og evangelistene vektlegger derfor det konkrete, fysiske. Men det er likevel annerledes enn Lasarus’ oppstandelse i Joh. 11. Betydningen av Jesu oppstandelse er så mye større. Den dreier om vår forståelse av liv og død, kropp og sjel.

Fanget av positivismen. Bultmann er helt ubrukelig for å forstå dette. Han gir en skarp beskrivelse av problemet, men er selv fanget av positivismens mytologi. Vi kjenner det som en viktig diskusjon i antikken, som er gjenstand for banebrytende forskning av Hugo Lundhaug (TF, UiO). Mot Origenes’ spiritualisme argumenterer den egyptiske teologen Shenoute for at kroppen blir forvandlet, slik Paulus beskriver i 1 Kor 15,52. Spørsmålet er omstridt. Men løsningen blir å beskrive døden som en transformasjon, der vi fødes til nytt liv – slik Jesus gjorde. Frøet som er begravet og gir nytt liv. De fastholder legemets oppstandelse, men de færreste er i tvil om at oppstandelseskroppen er annerledes enn andre kropper.

Under og etter reformasjonen er spørsmålet igjen oppe til intens debatt. Både Martin Luther og den ortodokse lutherske teologen Theodor Thumm gir ifølge Joar Haga (MF) en interessant beskrivelse av oppstandelsens metafysikk: Frem til døden på korset er Jesu kropp avgrenset (circumscriptus), men etter oppstandelsen er den diffusiv, altså litt diffus, mindre håndfast. Oppstandelsen er kroppslig, men beskrivelsen av kroppen er motstridende og vanskelig å kategorisere. Etter himmelfarten mener Thumm at Jesu kropp må forstås repletivt, dvs. at Jesus kan være overalt og derfor ikke kan gripes med fornuften alene. Men informert av troen kan forstanden erkjenne og innse at det er slik det henger sammen.

Omsluttet av skyen. Det interessante her er at himmelfarten markerer overgangen fra den ene tilstanden til den andre: Etter himmelfarten er Jesu kropp forvandlet. Hvis ikke Jesus hadde forsvunnet opp til himmelen (eller som Lukas skriver, blitt omsluttet av skyen), kunne vi ikke forvente hans nærvær overalt. Det er denne forvandlingen som feires på Kristi himmelfart og det er en slik forvandling som fastholdes når vi i kirken bekjenner at Jesus «for opp til himmelen».

Men det stanser ikke der: For Luther og Thumm henger dette sammen med pinsens under, der Den hellige ånd øses ut over menigheten og tusenvis av mennesker døpes og innlemmes i den kirke som Paulus betegner som Jesu kropp. Allerede tidlig blir menigheten samlet rundt nattverdens sakrament, der de mottar Jesu legeme og blod. For Luther er det avgjørende at sakramentet formidler Jesu kroppslige nærvær. Det er den forvandlede kroppen vi får del i, og som vi mottar i nattverden. På denne måten blir vi forenet i én kropp, som er kirken.

Den reformerte Zwingli hadde (kanskje i likhet med Ottosen) en mer rasjonalistisk holdning til dette og kunne ikke godta at Jesus, som sitter i himmelen, er til stede på jorden og i nattverden. For lutheranerne er ikke dette et problem. Tvert imot er det i nattverden de får del i frelsen, i oppstandelseslegemet, og i kraft av denne forvandlingen (nesten som en surdeig) får de del i den oppstandnes kropp, allerede her og nå. Jesu nærvær i nattverden er derfor kroppslig å forstå, brødet er Jesu legeme, som gir våre forgjengelige kropper del i oppstandelseskroppen, allerede her og nå.

Liv av døde. Dette er en tenkning om kroppen som springer ut av erfaringene og møtene med den oppstandne. En uhørt erfaring, på mange måter: At noen står opp fra de døde. Men ut fra dette får de troende et nytt språk for å forstå den verden vi kjenner, på en ny måte. Den kommer ikke utenfra, som en ny idé, men innenfra: I dødens avgrunn, der alt håp var ute, åpnes forventningen om liv av døde. Og det som oppstår fra de døde, i himmelen, er ikke bare en uformelig ånd, men en kropp, eller som Paulus skriver: «Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det oppstår en åndelig kropp.» (1 Kor 15, 44)

Likevel gjenstår et viktig spørsmål, som heller ikke Erling Rimehaug i sine dypsindige kommentarer («Heaven and sky», verdidebatt.no) har gitt noe godt svar på: Hvor er så himmelen? Er den høyt oppe i sfærene? slik de gamle tenkte – og Ottosen vil holde fast ved. Er den kun her og nå? Ingen av svarene er helt tilfredsstillende. Himmelen kan ikke reduseres til et eksistensielt nærvær eller en politisk visjon. Dette handler om vår fortvilelse, vår frykt og beven fremfor døden. Vi vet alle at disse kroppene vi har her og nå skal gå til grunne. De råtner i graven. Av jord er du kommet og til jord skal du bli.

Den kristne forventningen om oppstandelse bryter derfor med et modernistisk verdensbilde, der verden kun er et resultat av tilfeldigheter og himmelen et uendelig tomt univers. Men nettopp derfor er det så avgjørende å holde fast ved Gud som skaper. Ikke bare en gang i fortiden, men i dag og i fremtiden, den tiden som kommer oss i møte. Gud skaper noe nytt, som vi forstår som himmel.

Gammel klaret vin. Alt vi kjenner til på jorden er i beste fall en forsmak på himmelen. Men i motsetning til den blodfattige ateismen, har vi i kristendommen et rikt språk for å beskrive den virkelighet som venter på den andre siden: Om vi lytter til Johannes’ visjoner om en ny himmel og en ny jord eller Esekiels profeti om de døde bein som blir levende, så er det en beskrivelse av et nytt liv, som bare Gud kan skape. Beskrivelsene er konkrete, de handler om fete retter og gammel klaret vin. De handler om et fellesskap av fred, om basuner og korsang, og om lammet på tronen. Den kristne trosbekjennelsen fastholder dette som en forventning om kroppens oppstandelse. Det utelukker ikke Jesu nærvær her og når, det utelukker ikke fellesskapet i Den hellige ånd. Tvert imot, disse forutsetter hverandre – og kanskje må vi igjen lære å se akkurat denne sammenhengen.

Vi deler alle uroen, vi deler uvissheten og fortvilelsen. Den er dypt menneskelig, en menneskelighet som forener troende og ikke-troende. Men de kristne er også forenet i troen på en oppstandelse, forventningen om at døden ikke er det siste. Det er i lys av oppstandelsen de vil samles i Ånden på pinsedag, og det er i dette lyset de forventer de dødes oppstandelse, på forvandlingens dag.

Marius Timmann 
Mjaaland

Professor ved ­Teologisk fakultet,UiO

Gå til innlegget

Som i himmelen

Publisert rundt 2 måneder siden - 895 visninger

Bør kirken like gjerne avskaffe Kristi Himmelfart? Kan voksne mennesker fortsatt ta dette på alvor?

Hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Det er to menn som spør, og teksten mer enn antyder at disiplene er litt forvirret. Var det ikke der han forsvant, nå nettopp? Men hvor er, nærmere bestemt, himmelen? Disiplene er ikke de eneste som blir forvirret av beretningen om den oppstandne som forsvinner opp i skyene. Hva er det som feires og hvorfor? Er ikke dette en mytisk beretning som har liten betydning for moderne mennesker?

Ingen enveisbevegelse. Kristi himmelfart ble denne uken trukket inn i en debatt om behovet for å avskaffe kristne helligdager (Vårt Land, 30. april). Det er en merkelig debatt, som viser liten forståelse for det post-sekulære samfunn. Når et samfunn beskrives som «post-sekulært», skyldes det nettopp at man har innsett at sekulariseringen ikke er en enveisbevegelse. Samfunnet vil aldri bli religionsfritt. Tvert imot forstås religiøse tradisjoner mer tvetydig og verdsettes i brede lag av befolkningen, også om man ikke går i kirken. Ved å bevare disse nedarvede strukturene får året en rytme og dagene en litt annen betydning – det er fortsatt en hellig dag. Slik søndagen ikke først og fremst er en fridag, men en helligdag.

Det betyr ikke at kristendommen blir anti-moderne og tradisjonalistisk. Tvert imot øker behovet for en oversettelse av
dagenes betydning og teologiske innhold. Teologen Rudolf Bultmann spurte i 1941, mens andre verdenskrig raste rundt ham, om hvorfor vi holder fast ved alle de gamle mytene. Vi befinner oss ikke lenger i en verden med tre etasjer, skrev han – med himmelen over oss, jorda omkring oss og helvete der nede under jorden. Vi kjenner relativitetsteorien og vet at jorda er rund. Vi trenger ikke tro på under. Hva skal vi så med disse mytiske forestillingene? Kristen tro handler om troen på den oppstandne, påpeker han. Da må vi lære oss å forstå budskapet bak mytene og fortolke det innenfor vårt moderne verdensbilde!

Gamle myter. Jeg har iblant tenkt at Bultmann skrev dette fordi han hver dag var utsatt for nazistenes propaganda og fake news. Han orket ikke mer svada. Hvis kristendommen er sann, må den tåle kritikk og den må avsløre løgnen. Da kan den ikke låse seg til to tusen år
gamle myter. Den proklamerer tvert imot troen på Kristus som død og oppstanden for våre synder. Og hvordan vi enn forstår «oppstandelse» er det en sannhet som gjelder meg og deg, i dypet av vår eksistens, som forandrer våre liv og vårt gudsforhold. Og på dette
punktet hadde Bultmann rett: Kristendommens sannhet kan ikke låses til et mytisk verdensbilde. Vår forståelse av verden har endret seg, og det samme må teologien, det samme må forkynnelsen.

Men hva skal vi så gjøre? Bør kirken like gjerne avskaffe Kristi
Himmelfart? Er det ikke villedende å fortelle om en frelser som farer opp til himmelen som en «rocket man» Jesus? Kan voksne mennesker fortsatt ta dette på alvor eller blir det et eventyr for barnebiblene?

I slutten av Lukas-evangeliet kan vi lese om hvordan Jesus tar disiplene med seg ut til Betania, løfter hendene og velsigner dem (Luk 24,50) – og så, mens han velsigner dem, blir han tatt opp til himmelen, hvorpå de faller på kne og tilber ham (v. 51). Altså, idet han forsvinner, er han brått mer nærværende for dem. I dette øyeblikk kan de nemlig tilbe ham overalt. De kjenner gleden idet de går tilbake til Jerusalem og siden går de til tempelet og lovpriser Gud.

Kjenne dagen og timen. Lukas er også forfatter av Apostlenes Gjerninger som begynner med en litt annen beretning om samme hendelse. 40 dager etter oppstandelsen taler Jesus om Den hellige ånd, som skal gis dem i dåpen (Apg 1,3-6). De spør om han skal gjenopprette Israel (dvs. politisk), men han svarer at det ikke er dem gitt å kjenne dagen og timen, at de tvert imot skal motta Ånden og forkynne i
Jerusalem, Judea og Samaria, ja til jordens ende. De skal bringe budskapet og Ånden ut til hele verden.

Og så skjer det: Det kommer en sky ned som dekker ham – og borte er han. Det står riktignok at han «løftes opp» i skyen, men det er skyen som «tar ham bort fra deres øyne». Jesus forsvinner altså, men ikke fordi han er steget opp til en fjern himmel. Tvert imot skal hans nærvær nå bringes videre, på nye måter, ved beretningen om hans død og oppstandelse, ved Ånden som skaper tro.

Og det er her jeg tenker Bultmann har et poeng: Hvis vi studerer tekstene litt nøyere, så er det fullt mulig å forstå dem annerledes. De beretter slett ikke om en kropp som farer opp til himmelen som en rakett. De forteller om en åpenbaring, en
visjon på fjellet, som minner om Jesu transfigurasjon. Men denne gangen handler det om en transfigurasjon fra den avgrensede til den himmelske, altså den som i likhet med Gud Skaperen kan være til stede overalt.

Nå kommet helt nær. Skyen i beretningen er typisk for åpenbaringer også i Det gamle testamentet, som Guds åpenbaring for Moses på fjellet (2 Mos 20). Gud viser seg nettopp idet han forblir skjult – men ingen blir klokere av å stå og stirre opp mot himmelen. Derfor kommer spørsmålet fra de to mennene: Hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Dere finner ham aldri så lenge dere står og stirrer opp i været. Den viktige bevegelsen går nemlig motsatt vei: Jesus er den som bringer himmelen ned på jorden, og alt dere kjenner som «himmel» (langt borte) er nå kommet helt nær – i din munn og i ditt hjerte (5 Mos 30, 13-14; Rom 10,8).

Fra dette øyeblikk er blikket rettet den andre veien: Fra himmelen mot våre liv på jorden. Det er der han skal komme, med sitt ord, med sitt løfte, med forvandlingen fra død til liv. Det er der han kommer dem i møte, så det brenner i hjertene. Når de samles, når de synger, når de tilber, når de deler brødet og vinen
(Luk 24, 31).

Det er en merkelig dag, dette. Himmelfart. Men kanskje er det en dag som egner seg godt for et stykke avmytologisering. Ofte tenker vi at himmelen er uendelig langt borte, som i et eventyr eller en myte. Men himmelen er luften vi puster og håpet som
ligger skjult bak en sky av
bekymringer. Den er her og den er nå.

Marius Timmann Mjaaland

Professor ved 
Teologisk fakultet

Gå til innlegget

Gi oss en skikkelig feiring!

Publisert rundt 1 år siden - 160 visninger

Bror Haavar Simon Nielsen har kledd seg i sekk og aske, som han skrev i Vårt Land før påske, og oppfordrer alle protestanter til å gjøre det samme. Det er jo litt stusslig, i hvert fall i et jubelår. Fins det altså, 500 år etter at reformasjonen begynte med et hammerslag eller to, overhodet ingen grunn til å feire?Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen 23.04.2017.

La meg komme med et par forslag, samt en invitasjon:

1.      Frihet

Man kan undres over hvorfor reaksjonen på Luthers 95 teser ble så voldsom. Hvorfor måtte han bringes til taushet? I senmiddelalderen skulle skriftemålet også tjene økonomiske interesser, samt disiplinere lekfolket innenfor en bestemt moralkodeks. Luther påpekte noe av misbruket som fant sted med avlaten og insisterte senere på den kristnes frihet overfor Gud og mennesker. Men kompromiss var for Luther utenkelig i spørsmål om sannhet og redelighet. Det handlet om å la Guds ord avsløre synderen som synder, for i dette lå kimen til ordet om nåde, ubetinget nåde. Dette var gammelt kristent tankegods fra Paulus og Augustin, men det fikk plutselig en provoserende kraft fordi manipulasjon og misbruk ble avslørt. Det møtte forståelse og anerkjennelse innen teologiske og humanistiske kretser, det var ikke noe kjettersk i dette. Men da Luther pekte på keiserens (eller pavens) nye klær og folket begynte å le og raljere, ble radikaliteten i tesene utålelig. Han ble ekskommunisert og risikerte livet.

2.      «Nåden alene»

Kirken hadde i læren om nåden differensiert i en serie betingelser – naturlig, forekommende og frelsende nåde. Ifølge Luther resulterte det i uoppfyllelige krav om å være «god». Avlaten skulle mildne straffen, men førte til enda større avhengighet. Gud kunne oppfattes som en nådeløs føydalherre. Det var ikke viktig for Luther å fjerne avlaten eller skriftemålet, han mente tvert imot at hele den kristnes liv skulle være preget av bot. Samtidig pekte han på en radikal nådeforståelse som egentlig hadde vært sentral for kirken siden Paulus: Rettferdighet ved tro og frihet fra faste og hellige gjerninger. Det suverene tilsagnet om Guds nåde i Jesus Kristus ble igjen plassert der det hører hjemme: i hjertet av kirkens forkynnelse. For Luther markerte det ikke noe brudd med felles kristen (katolsk) lære. Tvert imot tenkte han at det er dette som er katolsk tro – og slik er det jo faktisk blitt, med Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen som ble undertegnet i Augsburg i 1999. Luther ville gi et teologisk korrektiv til reform av hele kirken.

3.      Antropologien

Et nøkkelpunkt til å forstå reformasjonen er tanken om at mennesket er en synder. Det er ikke en moralsk tanke, men en antropologisk grunntanke. Det handler om ærlighet og realisme: Mennesket er ikke det ideal som det ønsker og strever etter å være, men et krek som gjør sitt beste, og iblant sitt verste. Luther lar idealene brytes mot virkeligheten og hevder at det er dette menneske Gud elsker, i dets elendighet, ikke dets fullkommenhet. Det er dette som er ubetinget nåde, rettferdiggjørelse av støv og forgjengelige krek – ikke av idealene. Dette har blitt kalt for et mørkt menneskesyn, vanskelig å akseptere både for teologer og filosofer. Men det handler ikke om annet enn å kalle mørket for mørkt, slik at det kan skilles fra lyset. Det er lykkelig fritt for moralisme og idealisme. Det er som lettelsen ved at det stilles en presis diagnose når en har kjempet med angst eller er rammet av kreft. Mørket forsvinner ikke, men det gir rom for et større lys, en kontrast, ja rett og slett en viss optimisme, brutt mot korsteologien. Det er den kristologiske bevegelsen fra død til liv.

4.      Brutt fellesskap og enhet i Kristus

Enheten i Kristus ble derfor ikke brutt på grunn av Luthers teser eller hans teologi, men siden han ble ekskommunisert oppsto naturlig nok et brudd i lojaliteten til pavens dominans (i likhet med de ortodokse). Selv om bruddet ble forsterket av politiske forhold, er dette to helt forskjellige ting. Også den lutherske kirken er katolsk, likesom den katolske er evangelisk. Alle som bekjenner seg til Kristus, er fortsatt ett i Kristi kropp. Det er dette en feirer i nattverden, også i en evangelisk-luthersk kirke, som fastholder Kristi nærvær (realpresens) i brød og vin. Også andre kristne kan delta i dette fellesskapet. Pave Frans har nylig presisert at det er fullt mulig for katolikker å delta i nattverd på disse betingelser, og han mener det er mulig å oppnå fullt nattverdfellesskap på disse premissene.

5.      Frihet for tro og tanke

Luther var ikke en talsmann for Skriften alene som løsrevet prinsipp. Skriften skulle derimot være en kritisk prøvestein som med fornuftens hjelp kunne overprøve tradisjonen og det kirkelige hierarki. Her hadde Luther atskillig større tiltro til fornuften og den klare tanke enn mange andre – og reformasjonen ble nok viktig for utviklingen av åpne og kritiske universiteter i Europa, både i katolske og protestantiske områder. Luther ble en politisk dissident på Riksdagen i Worms i 1520 fordi han våget å tale der andre tiet, fordi han skapte kontrovers fremfor fred og fordragelighet. Derfor ble han oppfattet som ubehagelig – og minnet om ham kan fortsatt bli en torn i øyet, selv for en dominikaner. Er det fordi man misliker det frie ord? Eller kan også den kompromissløse polemikken åpne for kontrovers på tvers av vedtatte sannheter og idealer?

6.      Grunn til å feire?

Ethvert jubileum sier mer om sin egen tid enn om fortiden, men Luther er selvfølgelig verken liberaler eller moderat. Men fins det ikke noe ved denne kverulanten som er verdt å stå opp for i dag – som ikke utløser allmenn applaus, men tvert imot krever sivil motstand og kontrovers? Kan vi håpe at Barack Obama får frem noe av dette tverre og kompromissløse når han taler om Luther i Berlin i mai? Luther var som kjent ingen tilhenger av moderasjon, men av god mat og drikke, i rikelig monn. Så selvsagt skal det feires! Bror Haavar får heller brenne sin sekk og hive asken på bålet. Hvorfor ikke bli med på festen? Er det jubelår, skal det ikke spares på champagnen! Eller eplesaften. Eller ølet. Skål!

Gå til innlegget

Obskure kameraer og sviktende bevis

Publisert rundt 1 år siden - 467 visninger

Siden jeg skrev en kort reflekterende og oppbyggelig tekst om Jesu oppstandelse i Vårt Land ved påsketider det vært et stadig mas om kameraer og oppstandelse. Jeg har fortsatt forståelse for fromme ønsker om et skjult kamera, men jo mer jeg leser om dette kameraet som folk mener er klokt og viktig, desto tåpeligere blir det. Det har ingenting med teologisk eller tankemessig klarhet å gjøre, men er uttrykk for en høyst menneskelig lengsel etter utvetydige bevis. De vil man neppe finne nærmere to tusen år post factum.

Når jeg er skeptisk til tanken om et skjult kamera ved graven, er det først og fremst av den enkle grunn at det ikke fantes kameraer på Jesu tid. Derfor er det en tåpelig idé, selv om det er et fromt ønske å få et bilde som beviser det intet øye så: oppstandelsens øyeblikk. Atle Søviks argumenter om sannsynlighet (som gir mening innenfor en helt bestemt kontekst) gjør verken noe fra eller til. Jeg syns fortsatt idéen er tåpelig (om enn forståelig), fordi den svarer til et ønske om ugjendrivelige bevis. Men slike bevis fins ikke for den oppstandne Kristus, og derfor svarer vi også på vitnesbyrdene om oppstandelsen med tro, ikke med viten, med troens vitnesbyrd og bekjennelse, til tross for manglende bevis. 

En iherdig debattant i debattfeltet ved navn Torbjørn Greipsland hevdet at vi faktisk har et slikt bevis, et negativ, så å si, gjennom likkledet fra Torino. Dette argumentet er minst like tåpelig som ønsket om et skjult kamera. Man må gjerne undre seg over likkledet og studere og granske dets mysterier. Det er ganske sikkert vakkert og gammelt og svarer igjen til fromme ønsker, men de fremlagte "bevis" er kun holdbare for den som ikke er tilfreds med vitnesbyrdene og troen. De beviser absolutt ingen ting med hensyn til Jesu oppstandelse. For tanken og den teologiske refleksjon fører de kun på avveie, inn i obskur mystisisme og tilbedelse av hellige objekter. Det er helt OK for meg hvis noen ønsker dette, men det bidrar i hvert fall ikke til den klarhet Greipsland etterspør.

Når jeg skriver at Jesu oppstandelse er å forstå billedlig, så er det fordi uttrykket "oppstandelse" er hentet fra det å våkne eller stå opp om morgenen. Men det er da vitterlig noe litt annet og mer dramatisk som skjer med Jesus? Ville ikke også Greipsland være enig i dette? Hvis han mener at Jesu oppstandelse ikke er noe annet enn å stå opp om morran, er jeg i grunnen glad for at vi har fått oppklart misforståelsen. I så fall er vi på forskjellige planeter med hensyn til oppstandelsen - og dette tror jeg ikke vi trenger å diskutere videre.

Dersom begrepet skal gi noen mening knyttet til Jesu oppstandelse, betyr det neppe å våkne etter en god natts søvn, men noe ganske enestående, historisk som teologisk: Hvis Kristus er oppstått fra de døde, er verden en annen. Vel er det hans kropp som møter kvinnene og disiplene (jeg fremhever da også Thomas' tvil og hånden han legger i sårene), men betydningen kan ikke være begrenset til hans fysiske og kroppslige tilsynekomst. De skjønner med det samme at dette er noe mye større, med atskillig mer vidtrekkende konsekvenser. Det handler om alle troendes håp og forventning om et liv i den kommende verden. 

Nettopp derfor blir ønsket om et kamera så absurd. Det forkludrer hele spørsmålet om tro i en evinnelig søken etter bevis i nærmest positivistisk forstand. Det fører flere mennesker på avveie enn det er i stand til å lede folk til tro, tvil, undring og bekjennelse - til å vende blikket mot den oppstandne i tillit til ham, og ikke en eller annen "fotofinish".

Nåja, la dem bare klage over angivelig tåketale. Heller ikke et kamera kan fange opp stort hvis tåka er så tjukk som det påstås. Jeg holder meg heller til disiplenes og kvinnenes enkle vitnesbyrd. Det er tilstrekkelig for meg. Jeg trenger ikke noe kamera, som etter min erfaring fører ut i helt obskure og spekulative problemstillinger. Jeg vil snarere forstå Kristi oppstandelse og oppstandelsens betydning i lys av Nicaenum: Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Vi forventer de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden.

 

Gå til innlegget

Slik den ­himmelske er

Publisert rundt 1 år siden - 2929 visninger

Oppstandelsen kan selvfølgelig ikke bekreftes av et «skjult kamera». Ønsket er forståelig, men likevel tåpelig.

FRA FØRSTE øyeblikk, fra de første tegnene på at ­Jesus var oppstått fra graven, har beretningen og ­øyenvitneskildringene reist tvil og vekket undring, protester og kontrovers. De tidligste historiene om møter med den oppstandne blir møtt med angst og uro. De berørte er rådville og vet ikke hvordan de skal innordne det som har skjedd: Er det et gjenferd, en visjon, eller et ­under som setter forstanden – og troen – på prøve?

I Markusevangeliet slutter de eldste håndskriftene med ordene:­ «Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.» (Mark 16,8)

Enestående. Hendelsen lar seg ikke uten videre innordne som en historisk hendelse. Den er, som Trond Skard Dokka påpeker, enestående. Dersom den har funnet sted, sprenger den våre erfaringsrammer, de grenser vi er vant til å orientere oss ut fra. Dermed overskrider den også språkets evne til å beskrive det som skjer.

Evangeliene forteller om den tomme graven som et tegn på Jesu oppstandelse, men den tomme graven er et tvetydig tegn. Enkelte eksegeter har benektet at det fins noen historisk holdbarhet i beretningene. Andre har forsøkt å forstå oppstandelsen helt uten henvisning til slike overnaturlige hendelser som en død kropp som blir levende igjen. Også det lar seg gjøre.

Men er nå den tomme graven så viktig for forståelsen av oppstandelsen? Og hva er egentlig den avgjørende betydningen av Jesu oppstandelse?

Omstridt spørsmål. Oppstandelse fra de døde var et omstridt spørsmål i antikken – som det er det i dag. Svenske prester er altså ikke alene i sin tvil om hvorvidt det var en alminnelig kropp som disiplene møtte etter meldingene om en tom grav. De eldste tekstene vi kjenner til, er skrevet av Paulus, og der fins det, som Pannenberg påpeker, ingen referanser til en tom grav. Derimot fins det beretninger om en rekke vitner som har sett Jesus etter hans død – kanskje så mange som fem hundre samlet på en gang (1 Kor 15,6).

Oppstandelsen blir ganske snart omdreiningspunktet for en helt ny forståelse av livet, preget av tilgivelse og omvendelse, men selve hendelsen er vanskelig å fatte i ord og kan selvfølgelig ikke bekreftes av noen objektiv og uavhengig kilde, eller det «skjulte kamera» som mange har ønsket seg i moderne tid. Ønsket er forståelig, men likevel tåpelig.

Ikke et «faktum». Kan så den fysiske oppstandelsen sannsynliggjøres, slik Atle Søvik etterspør? Egentlig ikke. Sannsynliggjøringen er faktisk et svik mot hendelsens engangskarakter. Nettopp som usannsynlig, men omstridt, er det den blir viktig for de troende. Det er ikke et «faktum» i vulgær forstand, og kan aldri bli det. Det er derimot en hendelse som sprenger dødens grenser, for alle som tror.

Dette paradoksale ved Jesu lidelse og død, som allerede bærer bud om oppstandelsen, ble viktig for Luther under reformasjonen. Korset gjør det mulig å forstå oppstandelsen gjennom dens motsetning (Jesu død).

Men hvordan forstår han Jesu fysiske kropp mellom påskemorgen og himmelfart? Luther kaller den ifølge kirkehistoriker Joar Haga for diffus (diffusiv). Den oppstandnes kropp er ikke veldig konkret, men diffus: Han kan gå gjennom dører og er flyktig som et gjenferd, men fysisk til stede og spiser når de gir ham mat. Disippelen legger sin hånd i såret i siden. Men det er kun troen som kan se og gjenkjenne dette som tegn på en ny tid.

Radikal mulighetskategori. Jo mer detaljert man leser evangeliene, desto tydeligere er det at tvilen blir hengende igjen. Uvissheten rundt hva og hvordan, omkring betydningen og konsekvensene. Denne hendelsen, hinsides all forventning, er en stadig driver mot forandring, forventning, mot den nye tid og den nye jord. Kristendommen kjennetegnes av en radikal mulighetskategori som igjen og igjen overskrider grensen for det en trodde var menneskelig mulig. Det er blitt en del av kristendommens dynamikk, av dens måte å forstå verden på.

Men også tvilen er innskrevet i kristendommen, som en påminnelse om kritisk overveielse og motforestillinger. Tvilen svekker ikke det grensesprengende ved dette budskapet. Tvert imot, det er denne tvilen som gir det en større grad av troverdighet.

Opprørt Paulus. Paulus skriver om Jesu oppstandelse til menigheten i Korint i år 54-55, altså før noe evangelium er nedskrevet. Det er åpenbart strid blant korinterne om det overhodet fins noen oppstandelse fra de døde (1 Kor 15,12). Dette opprører Paulus, for dersom det ikke fins noen oppstandelse fra de døde, er heller ikke Kristus stått opp. Og hvis Kristus ikke er stått opp, er hele budskapet tomt (v. 14). Det samme gjelder for troen: Er det ingen oppstandelse, er troen tom, og da vil han selv fremstå som en løgner, for Gud og mennesker.

Selve poenget med Paulus’ tale er at Kristus er annerledes og enestående. Altså er det fullt mulig å tenke seg at Jesus er stått opp uten at det samme skal gjelde for de som følger Veien. Betydningen av Jesu oppstandelse kunne ligge i tilgivelse for synder, i den uhørte friheten fra loven, i kraften fra oppstandelsen – for dette livet. Det var ingen grunn til å avfeie slike overveielser da, og er det heller ikke nå.

Billedlig. Men hva betyr ordet «oppstandelse» slik det brukes om Jesus? Det blir brukt billedlig. Når det heter at Jesus «våknet» eller «sto opp», er det fordi dette gir en enkel forklaring på det ufattelige som Gud gjør gjennom Jesus Kristus. Ved å bruke bildet av en søvngjenger eller en som våkner, slipper man å bruke «Gud» som subjekt på en upassende måte. Vitnesbyrdene er, som Svein Aage Christoffersen påpeker, samstemte i påstanden om at Jesus ikke vendte tilbake til sitt dødelige liv. Tvert imot dreier det seg om et udødelig, et guddommelig, liv. Poenget er at det liv han da lever, bare kan begripes med troen: det er et evig liv, hinsides alternativene død ­eller liv.

Hva har Paulus å si om dette? Han peker på hvetekornet: Det som sås, er et nakent korn, som dør og kastes i jorden. Den planten som vokser opp, er noe mye større. Dette er oppstandelsens metafysikk: Alle mennesker er jordiske og tenker jordisk. Men det jordiske må dø, det må i jorden for at det himmelske skal vokse frem, og her veksler Paulus til futurum: «Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være.» (1 Kor 15,48)

Reiser ham opp. På korset roper Jesus ut at han er forlatt, han identifiserer seg ikke med noe eller noen. Han oppgir sin ånd. Men Gud identifiserer seg med Jesus ved å reise ham opp fra de døde. For kristologien betyr det: Han er selv Gud i sin menneskelighet og forblir menneske i sin guddommelighet. Det er dette som løfter perspektivet ut over Jesu oppstandelse, ut over frykten, uroen og flukten i møtet med den tomme graven: Gjennom påskehendelsen – død og oppstandelse – er fremtiden lagt i den levende Guds hender. Fortvilelsen, savnet og forventningen.

(Omarbeidet utdrag fra boken Systematisk teologi, utgitt på Verbum i 2017)

Marius Timmann Mjaaland

Forsker i teologi og religionsfilosofi, UiO

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Fra oversett til overbetont
av
Pål Repstad
rundt 1 time siden / 25 visninger
0 kommentarer
Takk, adjø og farvel
av
Per Arne Dahl
rundt 1 time siden / 103 visninger
1 kommentarer
Realpresens eller preteritum
av
Tormod Wasbø
rundt 1 time siden / 34 visninger
0 kommentarer
Ingen raske løsninger
av
Joav Melchior
rundt 4 timer siden / 307 visninger
1 kommentarer
Mirakelpredikantene
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 492 visninger
4 kommentarer
Vi har henne ikke
av
Håvard Nyhus
rundt 16 timer siden / 930 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Takk, adjø og farvel
5 minutter siden / 103 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Ingen raske løsninger
9 minutter siden / 307 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Ernas Trump-problem
20 minutter siden / 1785 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Samarbeid, samkvem og samliv med syndere
27 minutter siden / 221 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 6061 visninger
Kjetil Nilsen kommenterte på
Israel og boikott
rundt 1 time siden / 1398 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Israel og boikott
rundt 1 time siden / 1398 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 6061 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 2 timer siden / 3739 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 6061 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Israel og boikott
rundt 2 timer siden / 1398 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vi har henne ikke
rundt 2 timer siden / 930 visninger
Les flere