Mirjam Syltebø Endalew

Alder: 42
  RSS

Om Mirjam Syltebø

Følgere

Mangfoldets mulighet

Publisert 4 måneder siden - 234 visninger

Kirken er kalt til å bygge fellesskap som vitner om og er tegn på Guds rike. Guds rike kjennetegnes blandt annet av etnisk mangfold. Mennesker fra alle stammer og tungemål som lovpriser Kristus sammen. Det økende etniske mangfoldet er slik en unik mulighet som kan bidra til å styrke de kristne fellesskapenes vitnesbyrd og tegnkarakter i verden. Et tegn på forsoning på tvers av ulikheter og skillelinjer. I praksis er det likevel ikke enkelt å inkludere og integrere minoriteter i lokalt forsamlings- eller menighetsliv.

I Vårt Land 17 januar etterløser Espen Schiager Topland en modell for integrering av migranter i menigheters liv som anerkjenner og løfter frem forutsetningene og nådegavene de har. Emma Wild-Wood har forsket på immigranters møte med menigheter i den anglikanske kirke i Storbritannia. Hun deler menigheter i fire grupper basert på hvordan de inkluderer mennesker med en annen kulturell bakgrunn (Wild-wood, Emma (2015) Mission, Ecclesiology and Migration, s 51-66 i Ross and Bevans: On The Road to Emmaus, SCM press, London).

Den første gruppen er menigheter som legger sterk vekt på kristen enhet. I følge Wild-Wood  er en konsekvens av stort fokus på enhet at ulikheter blir oversett og mangfold ignorert. Gudstjenestefeiring, møter og andre aktiviteter styres av majoritetskulturen mens innvandrere eller andre minoriteter ofte blir usynlige. Usynliggjøring er en kjent form for undertrykkelse.

Den andre gruppen menigheter responderer på mangfold ved å inkludere de som tilpasser seg ledelsen og majoritetskulturen. For eksempel vil innvandrere som snakker godt norsk og behersker de norke kulturelle kodene inkluderes i slike fellesskap. Kanskje inviteres de til å delta og ta ansvar, men for å passe inn må de undertrykke sin egen identitet og kultur. Minoritetenes identitet og erfaringer møter ikke anerkjennelse i disse menighetene.

En tredje gruppe menigheter er de som feirer mangfoldet. I disse menighetene kan minoriteter for eksempel bli invitert til å dele av sin kultur gjennom sang og mattradisjoner. Slike forsamlinger setter pris på rikdommen ved mangfold, mens spenningene og utfordringene ved ulikheter undertrykkes.

I virkelige interkulturelle fellesskap anerkjennes både velsignelsene og utfordringene som følger med mangfold. I følge Wild-Wood uttrykker en inter-kulturell kirke enhet på tvers av ulikhet. Dette kan kun skje gjennom dialog hvor ulikheter i kultur og erfaringsbakgrunn anerkjennes. Erfaringene våre former oss. Hva slags bønneformer, musikk og gudstjenesteform  vi foretrekker og er komfortable med er i stor grad en konsekvens av erfaringene våre og den tradisjonen vi er vokst opp i. Også vårt forhold til Bibelen og evangeliet er et resultat av egne opplevelser og den opplæringen og forkynnelsen vi har vært eksponert for. Et eksempel på dette er at kristne fra Afrika, hvor understrykkelse og død er en del av hverdagen, legger større vekt på Kristi seier og oppstandelsen enn vestens kristne. Gud er så stor og evangeliet så rikt at det er umulig for oss å gripe fullt ut. Ved å lytte til mennesker som har ulike opplevelser og som vektlegger andre sider av evangeliet enn vi selv gjør, kan vi skimte mer av hvem Gud er. Vi ser stykkevis og delt, men kanskje ser vår neste et annet stykke slik at om vi setter sammen stykkene blir helheten tydeligere? I møter mellom ulike kontekstualiserte utgaver av evangeliet kan kjernen i evangeliet blir klarere. Hva står igjen når vi ser forbi de kulturelle uttrykkene og tradisjonene?

Samtidig kan det å gi rom for andres erfaringer og tradisjoner innebære offer. Minoritetene med sin identitet og sine erfaringer må inkluderes i små og store beslutningsprosesser. Uenighet blir synlig og det kan være smertefullt. Det kan kreve at jeg må revurdere mine egne oppfatninger. Kanskje må jeg legge mine egne synspunkterer til side for å gi rom for den andres. Og hva skjer med mitt gudsbilde og min virkelighetsforståelse i møte med den andres lidelse?

Frelseshistorien slik den beskrives både i det gamle og nye testamentet handler nettopp om oppbrudd og om å være på vandring. Migranters erfaringer er derfor særlig verdifulle. Dypest sett er vi som borgere av Guds rike fremmede i verden. Møtet med en fremmed gir mulighet for dypere innsikt i hva dette betyr. I  1 Mosebok kapittel 18 møter Abraham treenigheten i de tre fremmede. I følge Matteus 25 er et møte med en fremmed et møte med Jesus. I arbeidet med å besvare det viktige spørsmålet om hva det betyr å være Jesu etterfølger i en kontekst i stadig endring kan innsikten fra de fremmede slik vise seg å være avgjørende.

(Denne kronikken sto på trykk i Utsyn i januar 2017).

Gå til innlegget

Misjon og kvinnefrigjøring

Publisert 8 måneder siden - 140 visninger

Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land's papirutgave 21.07.16

I sin nye bok «En norsk  filantrop» (omtalt i Vårt Land 12.07.16) peker professor i historie Inger Marie Okkenhaug på hvordan kvinnelige misjonærer har bidratt til kvinnefrigjøring. Hun forteller blandt annet om hvordan misjonskallet har vært en mulighet til å bryte med grenser og normer for kvinners roller både nasjonalt og internasjonalt. Okkenhaug skriver spesielt om Bodil Biørn og foreningen Kvinnelige Misjonsarbeidere (KMA). Kvinnene i denne foreningen hadde høyere utdannelse, jobbet selvstendig og fulgte kallet fra Gud. Disse ordene passer ikke bare på kvinnene i KMA. Det er en treffende beskrivelse av de fleste kvinnelige misjonærer i moderne misjonshistorie.

I sommer har vi i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) feiret 125 år. For meg er det veldig oppmuntrende å vite at til tross for det fortsatt rådende tjenestedelingsprinsippet hvor kvinner ekskluderes fra de mest innflytelesesrike posisjonene i organisasjonen, er NLMs bidrag til kvinnefrigjøring betydelig, både i et historisk perspektiv og i dag. Norsk misjons bidrag til å løfte kvinners helse og utdanning er godt kjent, men det har vært mindre fokus på hvordan  norske kvinners nærvær har bidratt til å sprenge begrensninger og utvide kvinnerollen i sør. Denne effekten av kvinnelige misjonærer ble tydelig for meg i samtale med en av de kvinnelige lederne i Mekane Yesus kirken i Etiopia. De fleste norske misjonærene er kvinner, og kvinner fra Norge er, sammenlignet med kvinner fra de fleste andre land og kulturer, selvstendige og frigjorte. Norske kvinner bryter sterkt med de tradisjonelle rollene og normene for kvinner i Etiopia. Den etiopiske kirkelederen pekte  på hvordan de norske kvinnene slik er viktige rollemodeller for etiopiske kvinner, og samtidig også bidrar til å utforde etiopiske menns forventninger til kvinner. For henne var dette den viktigste grunnen til at Norge fortsatt bør sende misjonærer  til Etiopia og andre land i sør, til tross for de høye kostnadene med norske misjonærer sammenlignet med å lønne medarbeide fra sør.

Helt siden NLM kom til Etiopia i 1948 har flertallet av misjonærene vært kvinner.  Kvinnene har vært (og er) viktige både i helse- undervisning- og menighetsbyggende arbeid. De fleste har hatt høyere utdannelse, og de har hatt en synlig og ledende rolle i diakonalt arbeid, samfunn og menighetsliv, i kontrast til den tradisjonelle etiopiske kvinnerollen. I mange kulturer måles kvinners verdi i antall barn. De enslige kvinnelige misjonærene har vært sterke vitner om verdighet og et meningsfullt liv uavhengig av giftermål og fruktbarhet.

En av de øverste lederne i Mekane Yesus kirken, en mann som har samarbeidet mye med NLMs misjonærer, fortalte meg at han mener det er paradoksalt at NLM sender kvinnelige misjonærer til forkynner-, undervisnings- og lederoppgaver samtidig som organisasjonen fastholder tjenestefordelingsprinsippet. I en samtale omkring dette nevnte han flere av NLMs tidligere kvinnelige misjonærer ved navn, og hevdet at NLM ved å sende kvinnelige misjonærer som har gått inn i slike pastorale oppgaver, har bidratt til at Mekane Yesus kirken i dag ordinerer kvinner. At det i Mekane Yesus kirken formelt er full likestilling mellom kvinner og menn er bemerkelsesverdig i et land med sterke kvinneundertrykkende tradisjoner.

Effekten av norske misjonærers tilstedeværelse er et viktig perspektiv i samtaler omkring veivalg for internasjonal misjon. Kanskje kan det også være et interessant innspill når NORAD vurderer strategier for å fremme likestilling. For meg er det viktigste likevel hvordan dette vitner om evangeliets frigjørende kraft. Til tross for undertrykkende normer og strukturer i kirke, misjon og samfunn bruker Gud mennesker som følger ham til å skape noe nytt og reise tegn på Guds rike. For verdens kvinner som lever i undertrykkelse og urett er håpet et liv i verdighet, frihet og rettferdighet. Frigjorte kvinner i tjeneste for Guds rike er levende vitner om dette håpet. I Guds rike er det ingen undertrykkelse.

 

 

 

Gå til innlegget
Lesetips

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
6 minutter siden / 449 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
43 minutter siden / 449 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 2174 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 1 time siden / 344 visninger
Terje Furuseth kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 2174 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Hva har jeg lært av NRK-streiken?
rundt 2 timer siden / 165 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 2 timer siden / 623 visninger
Arja Larsen kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 344 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 2 timer siden / 623 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 2 timer siden / 449 visninger
Arja Larsen kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 344 visninger
Les flere