Mirjam Syltebø Endalew

Alder: 43
  RSS

Om Mirjam Syltebø

Følgere

Maktesløshetens ubehag

Publisert 18 dager siden - 397 visninger

I dag var temaet for diakoniforelesningen ved Mekane Yesus Seminary i Addis Ababa «vern om skaperverket». Forelesningen min begynte med begynnelsen. I 1 Mosebok 1 gir Gud menneskene ansvar som forvaltere av skaperverket. I 1 Mosebok 3 setter han en begrensning. Det finnes et tre dere ikke skal røre. Menneskene respekterte ikke begrensningene og konsekvensene er katastrofale.  

Kirkens diakonale ansvar for skaperverket kan begrunnes i flere teologiske perspektiver.  For det første, er forvalteransvaret et oppdrag gitt menneskene av Gud. Dersom du har Gud som Herre i livet ditt følger du hans bud. Guds første bud til menneskene var å forvalte skaperverket. 

For det andre er vern om skaperverket vern om menneskene. Når jorden lider, lider menneskene. Dette er det ikke lenger noen tvil om. Her i Etiopia ser vi mange eksempler på mennesker som lider på grunn av tørke eller flom.  Meskel feires i Etiopia 27 september for å markere slutten på den store regnperioden, men i år har vi hatt flere store og noen små regnbyger helt til nå i november. Selv om Etiopia ofte rammes av tørke er det heller ikke bra når regnet kommer til feil tid. Det skaper problemer for innhøstingen og tørke av avlingene. 

Det tredje teologiske argumentet handler om at vern om Guds skaperverk er lovprisning av skaperen. Jorden er Guds kunstverk. Dersom du anerkjenner en kunster verdsetter du kunstverket ved å ta godt vare på det selv om det koster. 

Det fjerde teologiske argumentet handler om at hele jorden lengter etter forløsning og frelse slik Paulus skriver i Romerbrevet. Når skaperverket blomstrer peker det frem mot den frodige forvandlede nye jord. 

De rike landene er årsak til den globale oppvarmingen. De norske karbonutslippene utgjør 9.2 tonn per person, mens gjennomsnittet for Etiopia er 0.1 tonn. De fattigste rammes hardest. De har ingen forsikring. Når huset blir tatt av flom står de tomhendte tilbake. Når avlingen slår feil eller dyra dør går de sultne.

Jeg fortalte om Parisavtalen hvor verdens ledere ble enige om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader. For Norge betyr dette å kutte 800 000 tonn per år frem mot 2030. 

Siden diakoni er handling utfordret jeg studentene til å tenke på hva de kan gjøre. De kan ikke kutte i flyreiser, for de har aldri vært i et fly. De kan ikke kutte i bilkjøring eller kjøre elbil, for de bruker bare bena eller buss. De kan ikke skru ned varmen, for husene har ingen oppvarming selv når nattetemperaturene her i høyden i Addis rundt jul går ned mot 0 grader. De kan ikke kutte ned på bruken av varmtvann for de strever med å skaffe kaldt vann. De kan ikke kutte i forbruk av klær for de fryser. 

Studentene foreslo at menighetene kan plante trær og grave latriner. De foreslo at regjeringen burde bygge sykkelveier i hovedstaden. Vi snakket også om at kirken har et profetisk ansvar i å tale sant når urett begås. Da jeg kjørte hjem kjente jeg på et ubehag. Jeg sitter igjen med følelsen av at det var en dårlig forelesning. Jeg mislyktes i å skape engasjement. Å tale sant ble en kilde til maktesløshet. Jeg har dårlig samvittighet og den er ikke ubegrunnet. 

 

Gå til innlegget

Mangfoldets mulighet

Publisert 11 måneder siden - 249 visninger

Kirken er kalt til å bygge fellesskap som vitner om og er tegn på Guds rike. Guds rike kjennetegnes blandt annet av etnisk mangfold. Mennesker fra alle stammer og tungemål som lovpriser Kristus sammen. Det økende etniske mangfoldet er slik en unik mulighet som kan bidra til å styrke de kristne fellesskapenes vitnesbyrd og tegnkarakter i verden. Et tegn på forsoning på tvers av ulikheter og skillelinjer. I praksis er det likevel ikke enkelt å inkludere og integrere minoriteter i lokalt forsamlings- eller menighetsliv.

I Vårt Land 17 januar etterløser Espen Schiager Topland en modell for integrering av migranter i menigheters liv som anerkjenner og løfter frem forutsetningene og nådegavene de har. Emma Wild-Wood har forsket på immigranters møte med menigheter i den anglikanske kirke i Storbritannia. Hun deler menigheter i fire grupper basert på hvordan de inkluderer mennesker med en annen kulturell bakgrunn (Wild-wood, Emma (2015) Mission, Ecclesiology and Migration, s 51-66 i Ross and Bevans: On The Road to Emmaus, SCM press, London).

Den første gruppen er menigheter som legger sterk vekt på kristen enhet. I følge Wild-Wood  er en konsekvens av stort fokus på enhet at ulikheter blir oversett og mangfold ignorert. Gudstjenestefeiring, møter og andre aktiviteter styres av majoritetskulturen mens innvandrere eller andre minoriteter ofte blir usynlige. Usynliggjøring er en kjent form for undertrykkelse.

Den andre gruppen menigheter responderer på mangfold ved å inkludere de som tilpasser seg ledelsen og majoritetskulturen. For eksempel vil innvandrere som snakker godt norsk og behersker de norke kulturelle kodene inkluderes i slike fellesskap. Kanskje inviteres de til å delta og ta ansvar, men for å passe inn må de undertrykke sin egen identitet og kultur. Minoritetenes identitet og erfaringer møter ikke anerkjennelse i disse menighetene.

En tredje gruppe menigheter er de som feirer mangfoldet. I disse menighetene kan minoriteter for eksempel bli invitert til å dele av sin kultur gjennom sang og mattradisjoner. Slike forsamlinger setter pris på rikdommen ved mangfold, mens spenningene og utfordringene ved ulikheter undertrykkes.

I virkelige interkulturelle fellesskap anerkjennes både velsignelsene og utfordringene som følger med mangfold. I følge Wild-Wood uttrykker en inter-kulturell kirke enhet på tvers av ulikhet. Dette kan kun skje gjennom dialog hvor ulikheter i kultur og erfaringsbakgrunn anerkjennes. Erfaringene våre former oss. Hva slags bønneformer, musikk og gudstjenesteform  vi foretrekker og er komfortable med er i stor grad en konsekvens av erfaringene våre og den tradisjonen vi er vokst opp i. Også vårt forhold til Bibelen og evangeliet er et resultat av egne opplevelser og den opplæringen og forkynnelsen vi har vært eksponert for. Et eksempel på dette er at kristne fra Afrika, hvor understrykkelse og død er en del av hverdagen, legger større vekt på Kristi seier og oppstandelsen enn vestens kristne. Gud er så stor og evangeliet så rikt at det er umulig for oss å gripe fullt ut. Ved å lytte til mennesker som har ulike opplevelser og som vektlegger andre sider av evangeliet enn vi selv gjør, kan vi skimte mer av hvem Gud er. Vi ser stykkevis og delt, men kanskje ser vår neste et annet stykke slik at om vi setter sammen stykkene blir helheten tydeligere? I møter mellom ulike kontekstualiserte utgaver av evangeliet kan kjernen i evangeliet blir klarere. Hva står igjen når vi ser forbi de kulturelle uttrykkene og tradisjonene?

Samtidig kan det å gi rom for andres erfaringer og tradisjoner innebære offer. Minoritetene med sin identitet og sine erfaringer må inkluderes i små og store beslutningsprosesser. Uenighet blir synlig og det kan være smertefullt. Det kan kreve at jeg må revurdere mine egne oppfatninger. Kanskje må jeg legge mine egne synspunkterer til side for å gi rom for den andres. Og hva skjer med mitt gudsbilde og min virkelighetsforståelse i møte med den andres lidelse?

Frelseshistorien slik den beskrives både i det gamle og nye testamentet handler nettopp om oppbrudd og om å være på vandring. Migranters erfaringer er derfor særlig verdifulle. Dypest sett er vi som borgere av Guds rike fremmede i verden. Møtet med en fremmed gir mulighet for dypere innsikt i hva dette betyr. I  1 Mosebok kapittel 18 møter Abraham treenigheten i de tre fremmede. I følge Matteus 25 er et møte med en fremmed et møte med Jesus. I arbeidet med å besvare det viktige spørsmålet om hva det betyr å være Jesu etterfølger i en kontekst i stadig endring kan innsikten fra de fremmede slik vise seg å være avgjørende.

(Denne kronikken sto på trykk i Utsyn i januar 2017).

Gå til innlegget

Misjon og kvinnefrigjøring

Publisert rundt 1 år siden - 154 visninger

Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land's papirutgave 21.07.16

I sin nye bok «En norsk  filantrop» (omtalt i Vårt Land 12.07.16) peker professor i historie Inger Marie Okkenhaug på hvordan kvinnelige misjonærer har bidratt til kvinnefrigjøring. Hun forteller blandt annet om hvordan misjonskallet har vært en mulighet til å bryte med grenser og normer for kvinners roller både nasjonalt og internasjonalt. Okkenhaug skriver spesielt om Bodil Biørn og foreningen Kvinnelige Misjonsarbeidere (KMA). Kvinnene i denne foreningen hadde høyere utdannelse, jobbet selvstendig og fulgte kallet fra Gud. Disse ordene passer ikke bare på kvinnene i KMA. Det er en treffende beskrivelse av de fleste kvinnelige misjonærer i moderne misjonshistorie.

I sommer har vi i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) feiret 125 år. For meg er det veldig oppmuntrende å vite at til tross for det fortsatt rådende tjenestedelingsprinsippet hvor kvinner ekskluderes fra de mest innflytelesesrike posisjonene i organisasjonen, er NLMs bidrag til kvinnefrigjøring betydelig, både i et historisk perspektiv og i dag. Norsk misjons bidrag til å løfte kvinners helse og utdanning er godt kjent, men det har vært mindre fokus på hvordan  norske kvinners nærvær har bidratt til å sprenge begrensninger og utvide kvinnerollen i sør. Denne effekten av kvinnelige misjonærer ble tydelig for meg i samtale med en av de kvinnelige lederne i Mekane Yesus kirken i Etiopia. De fleste norske misjonærene er kvinner, og kvinner fra Norge er, sammenlignet med kvinner fra de fleste andre land og kulturer, selvstendige og frigjorte. Norske kvinner bryter sterkt med de tradisjonelle rollene og normene for kvinner i Etiopia. Den etiopiske kirkelederen pekte  på hvordan de norske kvinnene slik er viktige rollemodeller for etiopiske kvinner, og samtidig også bidrar til å utforde etiopiske menns forventninger til kvinner. For henne var dette den viktigste grunnen til at Norge fortsatt bør sende misjonærer  til Etiopia og andre land i sør, til tross for de høye kostnadene med norske misjonærer sammenlignet med å lønne medarbeide fra sør.

Helt siden NLM kom til Etiopia i 1948 har flertallet av misjonærene vært kvinner.  Kvinnene har vært (og er) viktige både i helse- undervisning- og menighetsbyggende arbeid. De fleste har hatt høyere utdannelse, og de har hatt en synlig og ledende rolle i diakonalt arbeid, samfunn og menighetsliv, i kontrast til den tradisjonelle etiopiske kvinnerollen. I mange kulturer måles kvinners verdi i antall barn. De enslige kvinnelige misjonærene har vært sterke vitner om verdighet og et meningsfullt liv uavhengig av giftermål og fruktbarhet.

En av de øverste lederne i Mekane Yesus kirken, en mann som har samarbeidet mye med NLMs misjonærer, fortalte meg at han mener det er paradoksalt at NLM sender kvinnelige misjonærer til forkynner-, undervisnings- og lederoppgaver samtidig som organisasjonen fastholder tjenestefordelingsprinsippet. I en samtale omkring dette nevnte han flere av NLMs tidligere kvinnelige misjonærer ved navn, og hevdet at NLM ved å sende kvinnelige misjonærer som har gått inn i slike pastorale oppgaver, har bidratt til at Mekane Yesus kirken i dag ordinerer kvinner. At det i Mekane Yesus kirken formelt er full likestilling mellom kvinner og menn er bemerkelsesverdig i et land med sterke kvinneundertrykkende tradisjoner.

Effekten av norske misjonærers tilstedeværelse er et viktig perspektiv i samtaler omkring veivalg for internasjonal misjon. Kanskje kan det også være et interessant innspill når NORAD vurderer strategier for å fremme likestilling. For meg er det viktigste likevel hvordan dette vitner om evangeliets frigjørende kraft. Til tross for undertrykkende normer og strukturer i kirke, misjon og samfunn bruker Gud mennesker som følger ham til å skape noe nytt og reise tegn på Guds rike. For verdens kvinner som lever i undertrykkelse og urett er håpet et liv i verdighet, frihet og rettferdighet. Frigjorte kvinner i tjeneste for Guds rike er levende vitner om dette håpet. I Guds rike er det ingen undertrykkelse.

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77225 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43404 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34800 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27777 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22426 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20026 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19033 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 44 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 274 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 111 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 144 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 186 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 148 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 44 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 85 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
rundt 23 timer siden / 109 visninger
Vägen tillbaka till Duraslätten
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 52 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 23 timer siden / 92 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 969 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 200 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 192 visninger
Les flere