Mina Gerhardsen

Alder: 44
  RSS

Om Mina

Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Følgere

Kampen om eldresaken

Publisert rundt 1 måned siden

Akkurat nå kjemper partiene om å være best på demens- og eldreomsorg. Det er bra. Men for å være best også etter valget er det mye som må tas tak i.

Høyre startet valgkampen med å invitere til pressekonferanse der eldreomsorg ble pekt ut som toppsak. Frp uttalte at «eldre er tydeligvis ikke en sak for Arbeiderpartiet», og pekte på at eldrebølgen gir store utfordringer og at vi må satse mer på god mat til eldre på institusjon. Arbeiderpartiet svarte med en løfteliste der de lovet «best mulig, ikke billigst mulig, offentlig eldreomsorg med flere plasser, bedre mat» og ikke bare satsing, men «en storsatsing» på demens.

Ikke gode nok

Til tross for at eldreomsorg alltid er en viktig valgkampsak, ser vi igjen og igjen at helsetjenestene til mennesker med demens og syke eldre ikke er gode nok. Det er mye ugjort både for den syke og de pårørende. Nesten sju av ti mener eldre ikke får den oppfølgingen de trenger, og helsepolitisk barometer viser at majoriteten av befolkningen har liten tillit til at kommunen gir pårørende tilstrekkelig avlastning.

Folkehelseinstituttet anslår at 80 prosent av de som bor på sykehjem og 40 prosent av de over 70 som mottar hjemmebaserte tjenester har demens. Denne gruppen vil dobles de neste tiårene. Til tross for økende kunnskap og økt engasjement for denne sykdommen i alle politiske partier, viser likevel erfaringene fra kommuner over hele landet at demenssyke ikke får den hjelpen de trenger.

Mye uløst

Dette vet vi: For få av de som har demens har en demensdiagnose. For få får god oppfølging etter diagnose. For få har en kontaktperson som kan hjelpe dem og deres pårørende med å orientere seg i systemet og få hjelp. For få har et dagaktivitetstilbud, som kan utsette forverring av sykdom og økt belastning på pårørende, og for få får en sykehjemsplass når de trenger det.

Hva kan gjøres? Når det i åra som kommer blir stadig flere som får demens, blir det helt nødvendig at kommunene ruster seg på en helt annen måte enn i dag. Som interesseorganisasjon for personer med demens og pårørende ønsker vi oss at partiene leverer på disse fire punktene etter valget:

1. Økt kompetanse og økt kapasitet

Det er behov for medarbeidere med kunnskap, erfaring og ikke minst tid til å møte mennesker med demens på en best mulig måte, både i hjemmebaserte tjenester og på sykehjem.

2. Avlastning for pårørende

Belastningen for pårørende til personer med demens er stor, så stor at mange pårørende selv får helseproblemer. Det trengs en helt annen oppfølging, med kurs, god oppfølging fra demenskoordinator og avlastning.

3. Flere sykehjemsplasser

Målet om at folk skal kunne bo hjemme så lenge som mulig, må være basert på den enkeltes ønsker. Det må ikke være et mål i seg selv, slik det kan oppleves som. For personer med demens kan det føre til isolasjon og forverring av tilstand, og for pårørende kan belastningen bli for stor.

4. Samarbeid med frivillige aktører

Ansvaret for velferdstjenester må være offentlig, men frivilligheten kan være et viktig supplement. Ved å legge til rette for frivilligheten, kan vi mobilisere flere til å delta i arbeidet med å lage møteplasser, skape innhold i dagen og gi noe å glede seg over for eldre og personer med demens.

5. Satsing på teknologi

Velferdsteknologi gir store muligheter for bedre oppfølging og tilrettelegging. For mennesker med demens vil tilbud om GPS bidra til økt frihet og trygghet. I dag er det så vidt over 1 prosent av de med demens som får et slikt tilbud. Dette bør på plass i alle kommuner.

Her er det veldig mye som er ugjort og behovene er store. Personer med demens og deres pårørende opplever altfor ofte at systemene svikter dem.

Vi gleder oss til en valgkamp der partiene kappes om å være best på demens- og eldreomsorg, men vi ser enda mer fram til at løftene skal leveres når budsjettene legges.

Mina 
Gerhardsen

Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Gå til innlegget

Frihet og trygghet

Publisert 3 måneder siden

GPS må bli en helsetjeneste i alle kommuner.

Skrevet sammen med Anne M. Biering, Avdelingsdirektør for Nasjonale programmer og beredskap, Røde Kors; og Henriette Westhrin, Generalsekretær i Norsk Folkehjelp



GPS-teknologi bør bli tilgjengelig for alle som har demens. Forskning fra SINTEF har dokumentert at GPS gir frihet, selvstendighet og mestringsfølelse. En spørreundersøkelseblant pårørende og personer med demens viser at over 90 prosent mener GPS gjør hverdagen tryggere. GPS truer ikke privatlivet. Det er motsatt. GPS gir en mulighet til bevegelsesfrihet og trygghet, selv om helsen er svekket.

Unødvendig belastning

Vi leser jevnlig om mennesker med demens som har gått seg bort, om store leteaksjoner og bekymrede pårørende. Røde Kors registrerte 127 personer med demens som var savnet i en toårsperiode. Av og til blir personen funnet i god behold, andre ganger er de omkommet og noen blir aldri funnet.

Dette er en stor belastning for både den som er syk og for pårørende, og det er i mange tilfeller en unødvendig belastning fordi GPS-teknologi kunne hindret disse situasjonene. Etter lovendringen i 2013, i loven om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi, er det klart at bruk av lokaliseringsteknologi for personer med demens ikke er brudd på personvernet.

Amerikanske Alzheimer Association har vist at så mange som seks av ti med alzheimer vil gå seg bort en eller flere ganger i løpet av sykdomsforløpet. Vi ønsker at GPS skal bli tilgjengelig for alle som har demens, og som har bruk for og ønsker det. Det gjelder både de som bor hjemme og på sykehjem. En GPS som er koblet til en døgnbemannet alarmsentral, vil kunne bety mye for livskvaliteten for demenssyke og for deres pårørende.Større mulighet til å være fysisk aktiv bidrar til å opprettholde helse og senker risiko for å omkomme som følge av at man går seg bort.

GPS som helsetjeneste

GPS som helsetjeneste må ikke bety at du bare får ulevert en GPS-sender, uten oppfølgning. De som er involvert må få en utredning, samtaler om hva som er best for dem, opplæring og oppfølging om teknologien, om å lade og om rutiner. GPS passer ikke for alle, men vil kunne gjøre en positiv forskjell for mange. Kommunene må skaffe seg kunnskap og kompetanse, så de får startet med GPS i helsetjenesten.

Det finnes mye kunnskap og mange måter å bruke GPS-teknologi som helsetjeneste i dag, og det er mange gode løsninger. Altfor for få kommuner er i gang med å tilby denne tjenesten. Tallene som er innrapportert til Helsedirektoratet tyder på at bare en prosent av alle med demens har fått innvilget en slik tjeneste. Selv om det koster på kommunes helsebudsjett, kan investeringen spares inn på både frivillighetsresurser og personalressurser, men først og fremst i form av reduserte menneskelige kostnader, for en som er forvirret og ikke finner hjem og de som leter og blir redde.

Et offentlig ansvar

Antallet mennesker som lever med demens vil dobles de nærmeste tiårene. Nå haster det å få på plass tilbud som bidrar til trygghet og frihet for de som har fått diagnosen. Det må være et tydelig offentlig ansvar for innkjøp og drift av GPS-teknologi. Det må også være et offentlig ansvar med tilgjengelige rutiner for å varsle og å ha en velfungerende, døgnåpen alarmsentral.

Teknologien er der. Kunnskapen om verdien av denne teknologien er der. Nå må kommunene sette i gang.


Gå til innlegget

Idretten er fortsatt ikke for alle

Publisert 4 måneder siden

Lommeboka er med på å avgjøre barns mulighet til å bli med i idretten. For å bekjempe sosial ulikhet, må vi bokstavelig talt få ungene på banen. Idretten har et stort ansvar for å få til det.

Over 90 prosent av alle barn og unge har vært innom organisert idrett gjennom oppveksten, viser tall fra Ungdata. Men frafallet er stort og ulikhetene store. Dobbelt så mange fra høyere sosiale lag deltar i ungdomsidrett, sammenliknet med ungdom som vokser opp med færre ressurser hjemme. Tallene viser en forskjell på hele 56 prosent mot 29 prosent.  Økte kostnader ved å delta og familier som ikke har råd, er ofte forklaringen.

Ulikhet i mulighet til å delta tidlig i livet, er med på å påvirke helse og levealder senere i livet. Å få med ungene i idrettslaget er derfor viktig her og nå, men også en framtidsinvestering. Idretten har et stort ansvar for å få til dette. Når idretts-Norge samles til Idrettstinget på Lillehammer til helgen bør dette være høyt på agendaen.

Store forskjeller i helse

Store sosiale ulikheter i ungdomsår manifesterer seg som sosiale ulikheter i helse gjennom livsløpet. Mellom kommunene i landet vårt er det 12 års forskjell i forventet levealder, og forrige uke kom det nye tall fra Folkehelseinstituttet som viste at menn på toppen av lønnsstatistikken i snitt lever 14 år lengre enn menn på bunnen av statistikken. De bekrefter bildet av at vi har store ulikheter i helse i Norge, ikke bare på topp og bunn av lønnsstigen, men på alle nivåer – og de øker.

Ulikhet i sosial helse er ikke et nytt tema, men tiltakene er fortsatt alt for få.

Idrettens ansvar

Utjevning av mulighetene våre til friske og lange liv må skje på mange arenaer. Innsats mot frafall i skolen og et inkluderende arbeidsliv er viktig forebygging, men også fritidsarenaen har betydning. Som den største felles oppvekstarenaen ved siden av skolen, har idretten et stort samfunnsansvar. Det må forvaltes godt. Mange klubber gjør en god jobb og finner løsninger slik at unger får være med, selv om foreldrene ikke kan betale kontingenten. Men økonomi er fortsatt et viktig hinder for deltakelse. Det skaper skiller mellom ungene nå, og det er en faktor som kan bidra til dårligere framtidshelse.

Idrett for alle på idrettstinget til helgen

Like ved møteplassen for tinget ligger Norges Olympiske museum på Maihaugen. I fjor hadde de en utstilling som het «Idrett for alle (?)» Der viste de fram anslag på hva det koster å være med i ulike idretter per år, for aldersgruppen 13–15-år? «Billigidrettene», håndball og fotball som regnes som de rimelige, lå på anslagsvis 9 800 kroner og 11 800 kroner. Nasjonalidretten vår, langrenn, er priset til 38 000 kroner i året for de yngste tenåringene, mens alpint for en 13-åring anslagsvis koster over 80 000 kroner. 

Vandreutstillingen på Maihaugen om priser på årskontingenter og utstyr er pakket ned. Idrettstinget burde hatt den i foajeen som en nyttig påminnelse.  Men debatten om dette må tas uansett. Inne i møtesalen forventer vi tydelige ambisjoner og forpliktende planer for hvordan idretten skal ta sin del av ansvaret for folkehelsa ved å inkluderende alle barn, uavhengig av foreldrenes lommebok.

Gå til innlegget

Trygghet for giverne

Publisert 11 måneder siden

Penger som gis til norske bistands- og ideelle organisasjoner kommer fram til formålene. Historier om at kun småpenger sendes videre, er heldigvis unntak.

Skrevet av Oddbjørn Nesje, styreleder Innsamlingskontrollen og Mina 
Gerhardsen, kommunikasjons­direktør i Norad

I en dokumentar om gaver til bistandsarbeid forteller TV 3s «Svindeljegerne» om telefonsalg-selskapet Bistandshuset, en aktør som selv tar det meste av pengene de samler inn til fattige mennesker i
andre land.

Stor støtte til bistand. 

Det er viktig å avsløre slike aktører, slik TV 3 gjør i denne saken. Men det er også viktig å understreke at disse ikke er representative for norske bistands- og ideelle organisasjoner. I 2016 godkjente stiftelsen Innsamlingskontrollen, bransjens eget kontrollorgan, 145 organisasjoner. Samlet leverte disse organisasjonene en innsamlingsprosent på 79,1 prosent. Innsamlingsprosenten viser forholdet mellom innsamlede midler og kostnader ved innsamlingen og minstekravet er 65 prosent.

Nordmenn ønsker å bidra til å redusere fattigdom i verden. Det vises i Statistisk sentralbyrå sine tall om at 9 av 10 støtter bistand og det viser ny forskning fra Institutt for samfunnsforskning om at over halvparten av oss selv gir penger til bistand.

Tillit til at pengene faktisk når fram til formålene, er viktig for å opprettholde giverviljen. Derfor er det sentralt for Innsamlingskontrollen og Norad å understreke at det store bildet av norske bistandsorganisasjoner er at disse er seriøse aktører som opptrer seriøst, med åpenhet og med klare mål om at pengene som mottas skal nå fram til de som trenger hjelpen.

Useriøse organisasjoner. 

Antallet registrerte organisasjoner i Innsamlingskontrollen øker jevnt og trutt og Godkjent-listen består i dag av 156 små og store organisasjoner. På Innsamlingskontrollens nettside finnes informasjon om de ulike godkjente organisasjonene, men det finnes også en egen obs-liste for å varsle potensielle givere om organisasjoner som opererer med manglende åpenhet eller for høye administrasjonsutgifter. Child Africa, en av organisasjonene som omtales i TV 3 sin dokumentar, er på denne obs-listen. De er en av flere organisasjoner som samler inn via Bistandshuset. Penger som samles inn via denne kanalen går i liten grad til formålene det reklameres med fra telefonselgerne som jobber der. Av 100 innsamlede kroner går kun 25 kroner til saken. Det synes daglig leder i Bistandshuset er godt nok. Det synes ikke vi. Derfor er denne typen organisasjoner noe vi advarer mot og vi oppfordrer derfor folk til alltid å sjekke om organisasjonen er godkjent av Innsamlingskontrollen før man gir.

Kontroll med pengene. 

Mange av de frivillige organisasjonene på bistandsfeltet er også forvaltere av statlig bistand, gjennom avtaler med Norad. To av ti norske bistandskroner kanaliseres gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner. Godt samarbeid med disse og tett oppfølging gjennom rapportering og evaluering er sentralt for å sikre kvalitet og resultater i bistanden. Som ett av mange ledd i kvalitetssikringen anbefaler derfor Norad organisasjoner som ønsker å søke om prosjektavtale å være godkjent av Innsamlingskontrollen.

Norad har videre en egen varslingsenhet som følger opp meldinger om for eksempel korrupsjon, mislighold og underslag. Saker som er behandlet her blir rapportert om og delt offentlig hvert kvartal.

I sum handler det om å lage systemer som gjør at folk skal kunne føle seg trygge på at penger gitt til norske bistandsorganisasjoner, enten privat eller som en del av den offentlige bistanden vi gir sammen, går til det de skal. Penger gitt til skolebøker, vaksiner eller tiltak for å ta vare på matjord, skal gå til nettopp det – og ikke til aktører som bruker andre menneskers fattigdom til å tjene penger selv. Derfor er det viktig med medier som avslører slik virksomhet og med gode systemer for å sikre åpenhet og kvalitet rundt bistandsorganisasjonene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5273 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
26 dager siden / 2391 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1809 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1803 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
27 dager siden / 1790 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1688 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1471 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere