Mina Gerhardsen

Alder: 43
  RSS

Om Mina

Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Følgere

Frihet og trygghet

Publisert 16 dager siden

GPS må bli en helsetjeneste i alle kommuner.

Skrevet sammen med Anne M. Biering, Avdelingsdirektør for Nasjonale programmer og beredskap, Røde Kors; og Henriette Westhrin, Generalsekretær i Norsk Folkehjelp



GPS-teknologi bør bli tilgjengelig for alle som har demens. Forskning fra SINTEF har dokumentert at GPS gir frihet, selvstendighet og mestringsfølelse. En spørreundersøkelseblant pårørende og personer med demens viser at over 90 prosent mener GPS gjør hverdagen tryggere. GPS truer ikke privatlivet. Det er motsatt. GPS gir en mulighet til bevegelsesfrihet og trygghet, selv om helsen er svekket.

Unødvendig belastning

Vi leser jevnlig om mennesker med demens som har gått seg bort, om store leteaksjoner og bekymrede pårørende. Røde Kors registrerte 127 personer med demens som var savnet i en toårsperiode. Av og til blir personen funnet i god behold, andre ganger er de omkommet og noen blir aldri funnet.

Dette er en stor belastning for både den som er syk og for pårørende, og det er i mange tilfeller en unødvendig belastning fordi GPS-teknologi kunne hindret disse situasjonene. Etter lovendringen i 2013, i loven om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi, er det klart at bruk av lokaliseringsteknologi for personer med demens ikke er brudd på personvernet.

Amerikanske Alzheimer Association har vist at så mange som seks av ti med alzheimer vil gå seg bort en eller flere ganger i løpet av sykdomsforløpet. Vi ønsker at GPS skal bli tilgjengelig for alle som har demens, og som har bruk for og ønsker det. Det gjelder både de som bor hjemme og på sykehjem. En GPS som er koblet til en døgnbemannet alarmsentral, vil kunne bety mye for livskvaliteten for demenssyke og for deres pårørende.Større mulighet til å være fysisk aktiv bidrar til å opprettholde helse og senker risiko for å omkomme som følge av at man går seg bort.

GPS som helsetjeneste

GPS som helsetjeneste må ikke bety at du bare får ulevert en GPS-sender, uten oppfølgning. De som er involvert må få en utredning, samtaler om hva som er best for dem, opplæring og oppfølging om teknologien, om å lade og om rutiner. GPS passer ikke for alle, men vil kunne gjøre en positiv forskjell for mange. Kommunene må skaffe seg kunnskap og kompetanse, så de får startet med GPS i helsetjenesten.

Det finnes mye kunnskap og mange måter å bruke GPS-teknologi som helsetjeneste i dag, og det er mange gode løsninger. Altfor for få kommuner er i gang med å tilby denne tjenesten. Tallene som er innrapportert til Helsedirektoratet tyder på at bare en prosent av alle med demens har fått innvilget en slik tjeneste. Selv om det koster på kommunes helsebudsjett, kan investeringen spares inn på både frivillighetsresurser og personalressurser, men først og fremst i form av reduserte menneskelige kostnader, for en som er forvirret og ikke finner hjem og de som leter og blir redde.

Et offentlig ansvar

Antallet mennesker som lever med demens vil dobles de nærmeste tiårene. Nå haster det å få på plass tilbud som bidrar til trygghet og frihet for de som har fått diagnosen. Det må være et tydelig offentlig ansvar for innkjøp og drift av GPS-teknologi. Det må også være et offentlig ansvar med tilgjengelige rutiner for å varsle og å ha en velfungerende, døgnåpen alarmsentral.

Teknologien er der. Kunnskapen om verdien av denne teknologien er der. Nå må kommunene sette i gang.


Gå til innlegget

Idretten er fortsatt ikke for alle

Publisert rundt 1 måned siden

Lommeboka er med på å avgjøre barns mulighet til å bli med i idretten. For å bekjempe sosial ulikhet, må vi bokstavelig talt få ungene på banen. Idretten har et stort ansvar for å få til det.

Over 90 prosent av alle barn og unge har vært innom organisert idrett gjennom oppveksten, viser tall fra Ungdata. Men frafallet er stort og ulikhetene store. Dobbelt så mange fra høyere sosiale lag deltar i ungdomsidrett, sammenliknet med ungdom som vokser opp med færre ressurser hjemme. Tallene viser en forskjell på hele 56 prosent mot 29 prosent.  Økte kostnader ved å delta og familier som ikke har råd, er ofte forklaringen.

Ulikhet i mulighet til å delta tidlig i livet, er med på å påvirke helse og levealder senere i livet. Å få med ungene i idrettslaget er derfor viktig her og nå, men også en framtidsinvestering. Idretten har et stort ansvar for å få til dette. Når idretts-Norge samles til Idrettstinget på Lillehammer til helgen bør dette være høyt på agendaen.

Store forskjeller i helse

Store sosiale ulikheter i ungdomsår manifesterer seg som sosiale ulikheter i helse gjennom livsløpet. Mellom kommunene i landet vårt er det 12 års forskjell i forventet levealder, og forrige uke kom det nye tall fra Folkehelseinstituttet som viste at menn på toppen av lønnsstatistikken i snitt lever 14 år lengre enn menn på bunnen av statistikken. De bekrefter bildet av at vi har store ulikheter i helse i Norge, ikke bare på topp og bunn av lønnsstigen, men på alle nivåer – og de øker.

Ulikhet i sosial helse er ikke et nytt tema, men tiltakene er fortsatt alt for få.

Idrettens ansvar

Utjevning av mulighetene våre til friske og lange liv må skje på mange arenaer. Innsats mot frafall i skolen og et inkluderende arbeidsliv er viktig forebygging, men også fritidsarenaen har betydning. Som den største felles oppvekstarenaen ved siden av skolen, har idretten et stort samfunnsansvar. Det må forvaltes godt. Mange klubber gjør en god jobb og finner løsninger slik at unger får være med, selv om foreldrene ikke kan betale kontingenten. Men økonomi er fortsatt et viktig hinder for deltakelse. Det skaper skiller mellom ungene nå, og det er en faktor som kan bidra til dårligere framtidshelse.

Idrett for alle på idrettstinget til helgen

Like ved møteplassen for tinget ligger Norges Olympiske museum på Maihaugen. I fjor hadde de en utstilling som het «Idrett for alle (?)» Der viste de fram anslag på hva det koster å være med i ulike idretter per år, for aldersgruppen 13–15-år? «Billigidrettene», håndball og fotball som regnes som de rimelige, lå på anslagsvis 9 800 kroner og 11 800 kroner. Nasjonalidretten vår, langrenn, er priset til 38 000 kroner i året for de yngste tenåringene, mens alpint for en 13-åring anslagsvis koster over 80 000 kroner. 

Vandreutstillingen på Maihaugen om priser på årskontingenter og utstyr er pakket ned. Idrettstinget burde hatt den i foajeen som en nyttig påminnelse.  Men debatten om dette må tas uansett. Inne i møtesalen forventer vi tydelige ambisjoner og forpliktende planer for hvordan idretten skal ta sin del av ansvaret for folkehelsa ved å inkluderende alle barn, uavhengig av foreldrenes lommebok.

Gå til innlegget

Trygghet for giverne

Publisert 8 måneder siden

Penger som gis til norske bistands- og ideelle organisasjoner kommer fram til formålene. Historier om at kun småpenger sendes videre, er heldigvis unntak.

Skrevet av Oddbjørn Nesje, styreleder Innsamlingskontrollen og Mina 
Gerhardsen, kommunikasjons­direktør i Norad

I en dokumentar om gaver til bistandsarbeid forteller TV 3s «Svindeljegerne» om telefonsalg-selskapet Bistandshuset, en aktør som selv tar det meste av pengene de samler inn til fattige mennesker i
andre land.

Stor støtte til bistand. 

Det er viktig å avsløre slike aktører, slik TV 3 gjør i denne saken. Men det er også viktig å understreke at disse ikke er representative for norske bistands- og ideelle organisasjoner. I 2016 godkjente stiftelsen Innsamlingskontrollen, bransjens eget kontrollorgan, 145 organisasjoner. Samlet leverte disse organisasjonene en innsamlingsprosent på 79,1 prosent. Innsamlingsprosenten viser forholdet mellom innsamlede midler og kostnader ved innsamlingen og minstekravet er 65 prosent.

Nordmenn ønsker å bidra til å redusere fattigdom i verden. Det vises i Statistisk sentralbyrå sine tall om at 9 av 10 støtter bistand og det viser ny forskning fra Institutt for samfunnsforskning om at over halvparten av oss selv gir penger til bistand.

Tillit til at pengene faktisk når fram til formålene, er viktig for å opprettholde giverviljen. Derfor er det sentralt for Innsamlingskontrollen og Norad å understreke at det store bildet av norske bistandsorganisasjoner er at disse er seriøse aktører som opptrer seriøst, med åpenhet og med klare mål om at pengene som mottas skal nå fram til de som trenger hjelpen.

Useriøse organisasjoner. 

Antallet registrerte organisasjoner i Innsamlingskontrollen øker jevnt og trutt og Godkjent-listen består i dag av 156 små og store organisasjoner. På Innsamlingskontrollens nettside finnes informasjon om de ulike godkjente organisasjonene, men det finnes også en egen obs-liste for å varsle potensielle givere om organisasjoner som opererer med manglende åpenhet eller for høye administrasjonsutgifter. Child Africa, en av organisasjonene som omtales i TV 3 sin dokumentar, er på denne obs-listen. De er en av flere organisasjoner som samler inn via Bistandshuset. Penger som samles inn via denne kanalen går i liten grad til formålene det reklameres med fra telefonselgerne som jobber der. Av 100 innsamlede kroner går kun 25 kroner til saken. Det synes daglig leder i Bistandshuset er godt nok. Det synes ikke vi. Derfor er denne typen organisasjoner noe vi advarer mot og vi oppfordrer derfor folk til alltid å sjekke om organisasjonen er godkjent av Innsamlingskontrollen før man gir.

Kontroll med pengene. 

Mange av de frivillige organisasjonene på bistandsfeltet er også forvaltere av statlig bistand, gjennom avtaler med Norad. To av ti norske bistandskroner kanaliseres gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner. Godt samarbeid med disse og tett oppfølging gjennom rapportering og evaluering er sentralt for å sikre kvalitet og resultater i bistanden. Som ett av mange ledd i kvalitetssikringen anbefaler derfor Norad organisasjoner som ønsker å søke om prosjektavtale å være godkjent av Innsamlingskontrollen.

Norad har videre en egen varslingsenhet som følger opp meldinger om for eksempel korrupsjon, mislighold og underslag. Saker som er behandlet her blir rapportert om og delt offentlig hvert kvartal.

I sum handler det om å lage systemer som gjør at folk skal kunne føle seg trygge på at penger gitt til norske bistandsorganisasjoner, enten privat eller som en del av den offentlige bistanden vi gir sammen, går til det de skal. Penger gitt til skolebøker, vaksiner eller tiltak for å ta vare på matjord, skal gå til nettopp det – og ikke til aktører som bruker andre menneskers fattigdom til å tjene penger selv. Derfor er det viktig med medier som avslører slik virksomhet og med gode systemer for å sikre åpenhet og kvalitet rundt bistandsorganisasjonene.

Gå til innlegget

Ulike og like mammabekymringer

Publisert rundt 1 år siden

Som mamma til barn i småskolealder er jeg bekymret for læringspresset i Osloskolen. Er det for mye krav og tester? Mødre i andre deler av verden møter helt andre bekymringer når de sender av gårde det beste de har for å ruste dem for framtiden.

Den norske skoledebatten handler mye om bemanning, læringspress og skolemiljø. Vi spør oss om det er for stor vektlegging av de nasjonale prøvene og lurer på om det gis nok plass til leken. Dette er viktige bekymringer og fortjener oppmerksomhet i vår sammenheng. Jeg kjenner samtidig på at vi også bør ta innover oss hva som er skolebekymringene andre steder i verden.

Lærer ikke
En av de positive utviklingstrekkene globalt, er at stadig flere får gå på skole. Likevel er det fortsatt mange millioner barn som ikke får det. En aktuell rapport fra Verdensbanken, Facing Forward: Schooling for Learning in Africa, anslår at 50 millioner afrikanske barn ikke får skolegang.

Rapporten gir urovekkende kunnskap om kvaliteten på skolegangen som tilbys. Skoleundersøkelser i flere afrikanske land sør for Sahara viser at det blant elever i ungdomsskolen er:

– tre av fire som ikke kan telle til mer enn 80

– 40 prosent som kan ikke løse regneoppgaver på førsteklassenivå, som 3+4

– mellom 50 og 80 prosent som ikke kunne svare på ett eneste spørsmål fra en tekst de hadde lest og en stor andel klarte ikke å lese ett eneste ord

Flertallet lærer ikke grunnleggende ferdigheter for å lykkes senere i livet. En familie kan spinke og spare lenge for at ungene skal få utdanning og en sjanse til en bedre framtid. Da er det fortvilende at skolene tilbyr for få lærere, lærere uten nødvendig kunnskap og skoledager uten læremateriell.

Farlige skoler
Genevekonvensjonen er klar på at skoler skal beskyttes. Det samme gjelder sivile. Likevel er det skremmende mange skoler og elever som utsettes for angrep. I årene 2013 til 2017 var det mer enn 12 700 angrep mot skoler i verden og mer enn 21 000 elever og lærere ble skadet eller drept. Det kommer frem i rapporten «Education under Attack 2018». Målt mot forrige rapport er dette en økning.


Trygghet og kvalitet
Som foreldre har vi de samme ønskene for ungene våre, uansett hvor i verden vi bor: At de skal være trygge, at de skal ha det bra på skolen og at de gjennom skolegang skal gis mulighet til å skape de livene de ønsker seg.

Debatten om kvalitet i skolen er viktig her hos oss. Det samme bør den være i andre land. Derfor handler støtten til utdanningsbistand nå like mye om kvalitet som om skolebygg og tilgang til skoleplass. Verdien av skoleplass blir liten uten innhold i skolen.

Det samme gjelder debatten om trygghet. Selv om frykten og farene er ulike, bør vi stille samme krav om at unger skal være trygge på vei til skolen og på skolen. Her er det tatt viktige initiativ globalt, som oppropet for trygge skoler.

Hverdagen er ulik og bekymringene ulike, men håpet og ønskene for en trygg og god skole er de samme. Det bør speiles både i den hjemlige debatten og i debatten om hvordan vi best bidrar til at foreldre også andre steder med trygghet og forventning kan sende sine små av gårde for å lære det de trenger for å møte verden.

 

En versjon av denne teksten har tidligere vært publisert på noradbloggen.no

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere