Mina Gerhardsen

Alder: 45
  RSS

Om Mina

Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Følgere

Trygghet viktigere enn valgfrihet

Publisert rundt 1 måned siden

Savnet i norsk eldreomsorg er ikke valgfrihet, slik regjeringen synes å tro. Det er trygghet for at du får den hjelpen du trenger, når du trenger den. Så lenge den tryggheten mangler, blir andre diskusjoner ganske uinteressante.

Nylig kom  regjeringen med forslag om å innføre en ny godkjenningsmodell for fritt brukervalg i helse- og omsorgstjenestene. Tanken er at økte valgmuligheter og flere private aktører å velge blant, vil være positivt for brukerne. Dette blir kun en teoretisk diskusjon. Så lenge den store utfordringen i norsk eldreomsorg er kapasitet, blir dette et forslag for debatt i politisk kvarter, men lite relevant ellers.  

Som pasientorganisasjon for mennesker med demens og deres pårørende, er Nasjonalforeningen for folkehelsen tett på menneskene som trenger en velfungerende eldreomsorg. Vi ser at det de trenger av hjelp, støtte og omsorg, ofte ikke er der. Pårørende til mennesker med demens står ganske alene , og må ofte selv være både pleier, aktivitør og demenskoordinator, fordi tilbudet som finnes er utilstrekkelig. Bare en av ti har et dagtilbud – og mange av de som har, har mindre tilbud enn de ønsker seg. Å få avlastning er krevende. Og altfor mange opplever at strikken strekkes altfor langt før de får sykehjemsplass. Det er her skoen trykker. I dag er det uholdbart. Med utviklingen i demografi, med mange flere eldre og mange flere demens, blir det krise.  

 

Varslet krise 

 Fra 2030 forventer vi en stor økning av de eldste eldre, med omfattende omsorgsbehov, inkludert en kraftig økning i antall personer med demens. Denne krisen er varslet. Vi vet at det mangler både folk og kapasitet. Det utdannes ikke nok helsearbeidere og norske kommuner har ikke lyktes med å få fart i utbyggingen av sykehjem, på tross av utallige valgkampløfter om dette.    

I 2008 ble det besluttet å opprette et eget investeringstilskudd som skulle gjelde fram til 2020 for «heldøgns omsorgsplasser». Til tross for at det er ferdigstilt 6 561 nye sykehjemsplasser og 5 622 nye omsorgsplasser i perioden 2008-2017, har det totale antallet ikke økt. SSBs sier i en rapport fra 2017 at det er 824 færre institusjonsplasser fra 2008-2017. KS har anslått at det er behov for 13 000 nye heldøgns plasser fram mot 2030. Vi er langt unna å nå de målene som er satt her. Før vi skal drøfte godene ved valgfrihet, trenger vi å få på plass noe enda mer grunnleggende: Trygghet for at tilbudet som trengs finnes.  

 

Se til Sverige??! 

Den modellen regjeringen ønsker seg minner om den de har i Sverige, der en stor andel av omsorgstilbudet leveres av private aktører. Det er vanskelig å se at dette skal være et godt forbilde, særlig akkurat nå. Halvparten av de som har dødd av koronasmitte i Sverige er eldre på sykehjem. Fra våre svenske samarbeidspartnere hører vi om medarbeidere som har gått fra sykehjem til sykehjem og spredd smitte, fordi de ansettes på timesbasis. Det gjør også at helsemedarbeidere ikke har turt å si fra når de har følt seg dårlige, siden de da ikke vil få betalt. Slik har organiseringen av eldreomsorg og sykehjem bidratt til at en svært utsatt og sårbar gruppe ikke har blitt beskyttet, men i enda større grad ble utsatt for smitte. Smittevern må også være en del av den framtidige planleggingen av eldreomsorg.  

 

Opp, opp, opp 

 Manglene er store i norsk eldreomsorg. Vi må opp på alle områder: Opp i kapasitet på tilbud, på alle områder, fra dagsenter til sykehjem. Opp i antall faglige ansatte som kan gi god omsorg. Ambisjonene må opp for tilpasning til den som faktisk skal bruke tilbudet, slik at dagtilbudet møter behovene til mennesker som skal bruke tilbudet. Nivået for oppfølging av pårørende må opp, slik at de ikke  stå alene og håndtere en hjelpetrengende persons pleie og behov.  

 Vi har så mye uløst og ugjort, så vi skulle ønske at helsepolitikerne engasjerte seg i dette istedenfor å snakke om et illusorisk valg. Så kan vi godt ta en prat om valgfrihet etterpå, når alt dette er løst – og når vi har kommet dit at det faktisk er noe å velge i. Men først må vi sikre at eldre mennesker og deres pårørende skal være trygge på at hjelpen finnes, at de får den, og at de får den i tide og uten kamp. Uten den tryggheten blir resten av debatten ganske uinteressant.  

Gå til innlegget

Norge burde vært verdensmestere i lange liv

Publisert rundt 1 år siden

Svært mange nordmenn dør alt for tidlig fordi vi har for store forskjeller i helse og levealder.

På tross av våre likhetsidealer har vi store sosiale ulikheter i helse. I Norge kan de rikeste 40-åringene regne med å leve opptil 14 år lenger enn de fattigste. Kvinner med grunnskole som lengste fullførte utdanning har dobbelt så stor sjanse for dårlig helse som medsøstrene med lang utdanning. Det viser de nyeste tallene fra HUNT. Det er store variasjoner i folkehelse og levealder mellom fylker, kommuner og innenfor de største byene i Norge.

Foruroligende forskjeller

Variasjonene i helse viser seg lønnstrinn for lønnstrinn og studiepoeng for studiepoeng. Dette gjelder ikke bare for topp og bunn, men for oss alle. For helsen vår blir bedre jo høyere inntekt og utdanning vi har, med noen unntak. Dette er ikke nytt, men det foruroligende er at det øker. Forskjellene har økt betydelig fra 2005 til 2015.

WHO forsterker innsatsen 

Fenomenet er ikke unikt for Norge. Erkjennelsen av at sosial ulikhet er et stort hinder for å lykkes med å bedre folkehelsen og begrense sykdom, gjør at Verdens helseorganisasjon (WHO) sine europeiske medlemsland, nå går sammen for å forsterke innsatsen mot sosial ulikhet i helse.

Bakgrunnen for satsingen er en fersk statusrapport om ulikhet i helse i Europa, som bekrefter at helseulikhetene er betydelige, også i Norge. WHO etterlyser investeringer i de fem områdene som utgjør grunnleggende forutsetninger for å opprettholde og skape liv med god og rettferdig fordelt helse:

Helsetjenester: Sikre reell rettferdig tilgang til forebyggende og behandlende helsetjenester av høy kvalitet.

Sikker inntekt og tilgang til gode velferdstjenester: Redusere absolutt og relativ fattigdom. Begrense de sosiale og helsemessige konsekvensene for mennesker som lever med vedvarende lav inntekt.  

Gode levekår: Sikre at alle har tilgang til trygge, helsefremmende levekår slik som gode boliger, grønne områder, ren luft og trygge nabolag.

Sosial støtte/human kapital: Sikre lik tilgang til utdanning og jobbe for høy grad av tillit og deltakelse i samfunnet.  

Jobb og gode arbeidsvilkår: Sikre jobber og gode arbeidsvilkår og økonomisk sikkerhet for mennesker som står uten arbeid.

Norge må henge med 

Sosiale ulikheter i helse innebærer både tapte ressurser for samfunnet og et rettferdighetsproblem når ikke alle har like god mulighet til god helse. Både nåværende og forrige regjering har satt seg som mål at Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder. Dette handler ikke om at hundreåringer skal få et år til å leve. Det handler om å gjøre noe med at svært mange dør alt for tidlig på grunn av urettferdig fordeling av ressurser og muligheter.

Å redusere de sosiale ulikhetene i helse har vært et overordnet mål for alle regjeringer i landet siden 2003. En grundig kunnskapsgjennomgang, gjennomført av Norges fremste forskere på feltet i 2014, er ikke fulgt tilstrekkelig opp. Vi har ikke engang gode indikatorer så vi kan følge utviklingen på tiltaksområdene.

Ingen verdensmester 

Vi er et av verdens rikeste land. Vi har et godt utbygd sikkerhetsnett og et av verdens beste helsevesen. Gitt det burde vi vært verdensmestere i lange liv. Men det er vi ikke. Fagfolk som har sett på fenomenet er gir klar tale: Uten å gjøre noe med de sosiale ulikhetene i Norge, vil vi ikke komme på pallen i konkurransen om lengst forventet levealder.  

Gå til innlegget

Kampen om eldresaken

Publisert rundt 1 år siden

Akkurat nå kjemper partiene om å være best på demens- og eldreomsorg. Det er bra. Men for å være best også etter valget er det mye som må tas tak i.

Høyre startet valgkampen med å invitere til pressekonferanse der eldreomsorg ble pekt ut som toppsak. Frp uttalte at «eldre er tydeligvis ikke en sak for Arbeiderpartiet», og pekte på at eldrebølgen gir store utfordringer og at vi må satse mer på god mat til eldre på institusjon. Arbeiderpartiet svarte med en løfteliste der de lovet «best mulig, ikke billigst mulig, offentlig eldreomsorg med flere plasser, bedre mat» og ikke bare satsing, men «en storsatsing» på demens.

Ikke gode nok

Til tross for at eldreomsorg alltid er en viktig valgkampsak, ser vi igjen og igjen at helsetjenestene til mennesker med demens og syke eldre ikke er gode nok. Det er mye ugjort både for den syke og de pårørende. Nesten sju av ti mener eldre ikke får den oppfølgingen de trenger, og helsepolitisk barometer viser at majoriteten av befolkningen har liten tillit til at kommunen gir pårørende tilstrekkelig avlastning.

Folkehelseinstituttet anslår at 80 prosent av de som bor på sykehjem og 40 prosent av de over 70 som mottar hjemmebaserte tjenester har demens. Denne gruppen vil dobles de neste tiårene. Til tross for økende kunnskap og økt engasjement for denne sykdommen i alle politiske partier, viser likevel erfaringene fra kommuner over hele landet at demenssyke ikke får den hjelpen de trenger.

Mye uløst

Dette vet vi: For få av de som har demens har en demensdiagnose. For få får god oppfølging etter diagnose. For få har en kontaktperson som kan hjelpe dem og deres pårørende med å orientere seg i systemet og få hjelp. For få har et dagaktivitetstilbud, som kan utsette forverring av sykdom og økt belastning på pårørende, og for få får en sykehjemsplass når de trenger det.

Hva kan gjøres? Når det i åra som kommer blir stadig flere som får demens, blir det helt nødvendig at kommunene ruster seg på en helt annen måte enn i dag. Som interesseorganisasjon for personer med demens og pårørende ønsker vi oss at partiene leverer på disse fire punktene etter valget:

1. Økt kompetanse og økt kapasitet

Det er behov for medarbeidere med kunnskap, erfaring og ikke minst tid til å møte mennesker med demens på en best mulig måte, både i hjemmebaserte tjenester og på sykehjem.

2. Avlastning for pårørende

Belastningen for pårørende til personer med demens er stor, så stor at mange pårørende selv får helseproblemer. Det trengs en helt annen oppfølging, med kurs, god oppfølging fra demenskoordinator og avlastning.

3. Flere sykehjemsplasser

Målet om at folk skal kunne bo hjemme så lenge som mulig, må være basert på den enkeltes ønsker. Det må ikke være et mål i seg selv, slik det kan oppleves som. For personer med demens kan det føre til isolasjon og forverring av tilstand, og for pårørende kan belastningen bli for stor.

4. Samarbeid med frivillige aktører

Ansvaret for velferdstjenester må være offentlig, men frivilligheten kan være et viktig supplement. Ved å legge til rette for frivilligheten, kan vi mobilisere flere til å delta i arbeidet med å lage møteplasser, skape innhold i dagen og gi noe å glede seg over for eldre og personer med demens.

5. Satsing på teknologi

Velferdsteknologi gir store muligheter for bedre oppfølging og tilrettelegging. For mennesker med demens vil tilbud om GPS bidra til økt frihet og trygghet. I dag er det så vidt over 1 prosent av de med demens som får et slikt tilbud. Dette bør på plass i alle kommuner.

Her er det veldig mye som er ugjort og behovene er store. Personer med demens og deres pårørende opplever altfor ofte at systemene svikter dem.

Vi gleder oss til en valgkamp der partiene kappes om å være best på demens- og eldreomsorg, men vi ser enda mer fram til at løftene skal leveres når budsjettene legges.

Mina 
Gerhardsen

Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Gå til innlegget

Frihet og trygghet

Publisert over 1 år siden

GPS må bli en helsetjeneste i alle kommuner.

Skrevet sammen med Anne M. Biering, Avdelingsdirektør for Nasjonale programmer og beredskap, Røde Kors; og Henriette Westhrin, Generalsekretær i Norsk Folkehjelp



GPS-teknologi bør bli tilgjengelig for alle som har demens. Forskning fra SINTEF har dokumentert at GPS gir frihet, selvstendighet og mestringsfølelse. En spørreundersøkelseblant pårørende og personer med demens viser at over 90 prosent mener GPS gjør hverdagen tryggere. GPS truer ikke privatlivet. Det er motsatt. GPS gir en mulighet til bevegelsesfrihet og trygghet, selv om helsen er svekket.

Unødvendig belastning

Vi leser jevnlig om mennesker med demens som har gått seg bort, om store leteaksjoner og bekymrede pårørende. Røde Kors registrerte 127 personer med demens som var savnet i en toårsperiode. Av og til blir personen funnet i god behold, andre ganger er de omkommet og noen blir aldri funnet.

Dette er en stor belastning for både den som er syk og for pårørende, og det er i mange tilfeller en unødvendig belastning fordi GPS-teknologi kunne hindret disse situasjonene. Etter lovendringen i 2013, i loven om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi, er det klart at bruk av lokaliseringsteknologi for personer med demens ikke er brudd på personvernet.

Amerikanske Alzheimer Association har vist at så mange som seks av ti med alzheimer vil gå seg bort en eller flere ganger i løpet av sykdomsforløpet. Vi ønsker at GPS skal bli tilgjengelig for alle som har demens, og som har bruk for og ønsker det. Det gjelder både de som bor hjemme og på sykehjem. En GPS som er koblet til en døgnbemannet alarmsentral, vil kunne bety mye for livskvaliteten for demenssyke og for deres pårørende.Større mulighet til å være fysisk aktiv bidrar til å opprettholde helse og senker risiko for å omkomme som følge av at man går seg bort.

GPS som helsetjeneste

GPS som helsetjeneste må ikke bety at du bare får ulevert en GPS-sender, uten oppfølgning. De som er involvert må få en utredning, samtaler om hva som er best for dem, opplæring og oppfølging om teknologien, om å lade og om rutiner. GPS passer ikke for alle, men vil kunne gjøre en positiv forskjell for mange. Kommunene må skaffe seg kunnskap og kompetanse, så de får startet med GPS i helsetjenesten.

Det finnes mye kunnskap og mange måter å bruke GPS-teknologi som helsetjeneste i dag, og det er mange gode løsninger. Altfor for få kommuner er i gang med å tilby denne tjenesten. Tallene som er innrapportert til Helsedirektoratet tyder på at bare en prosent av alle med demens har fått innvilget en slik tjeneste. Selv om det koster på kommunes helsebudsjett, kan investeringen spares inn på både frivillighetsresurser og personalressurser, men først og fremst i form av reduserte menneskelige kostnader, for en som er forvirret og ikke finner hjem og de som leter og blir redde.

Et offentlig ansvar

Antallet mennesker som lever med demens vil dobles de nærmeste tiårene. Nå haster det å få på plass tilbud som bidrar til trygghet og frihet for de som har fått diagnosen. Det må være et tydelig offentlig ansvar for innkjøp og drift av GPS-teknologi. Det må også være et offentlig ansvar med tilgjengelige rutiner for å varsle og å ha en velfungerende, døgnåpen alarmsentral.

Teknologien er der. Kunnskapen om verdien av denne teknologien er der. Nå må kommunene sette i gang.


Gå til innlegget

Idretten er fortsatt ikke for alle

Publisert over 1 år siden

Lommeboka er med på å avgjøre barns mulighet til å bli med i idretten. For å bekjempe sosial ulikhet, må vi bokstavelig talt få ungene på banen. Idretten har et stort ansvar for å få til det.

Over 90 prosent av alle barn og unge har vært innom organisert idrett gjennom oppveksten, viser tall fra Ungdata. Men frafallet er stort og ulikhetene store. Dobbelt så mange fra høyere sosiale lag deltar i ungdomsidrett, sammenliknet med ungdom som vokser opp med færre ressurser hjemme. Tallene viser en forskjell på hele 56 prosent mot 29 prosent.  Økte kostnader ved å delta og familier som ikke har råd, er ofte forklaringen.

Ulikhet i mulighet til å delta tidlig i livet, er med på å påvirke helse og levealder senere i livet. Å få med ungene i idrettslaget er derfor viktig her og nå, men også en framtidsinvestering. Idretten har et stort ansvar for å få til dette. Når idretts-Norge samles til Idrettstinget på Lillehammer til helgen bør dette være høyt på agendaen.

Store forskjeller i helse

Store sosiale ulikheter i ungdomsår manifesterer seg som sosiale ulikheter i helse gjennom livsløpet. Mellom kommunene i landet vårt er det 12 års forskjell i forventet levealder, og forrige uke kom det nye tall fra Folkehelseinstituttet som viste at menn på toppen av lønnsstatistikken i snitt lever 14 år lengre enn menn på bunnen av statistikken. De bekrefter bildet av at vi har store ulikheter i helse i Norge, ikke bare på topp og bunn av lønnsstigen, men på alle nivåer – og de øker.

Ulikhet i sosial helse er ikke et nytt tema, men tiltakene er fortsatt alt for få.

Idrettens ansvar

Utjevning av mulighetene våre til friske og lange liv må skje på mange arenaer. Innsats mot frafall i skolen og et inkluderende arbeidsliv er viktig forebygging, men også fritidsarenaen har betydning. Som den største felles oppvekstarenaen ved siden av skolen, har idretten et stort samfunnsansvar. Det må forvaltes godt. Mange klubber gjør en god jobb og finner løsninger slik at unger får være med, selv om foreldrene ikke kan betale kontingenten. Men økonomi er fortsatt et viktig hinder for deltakelse. Det skaper skiller mellom ungene nå, og det er en faktor som kan bidra til dårligere framtidshelse.

Idrett for alle på idrettstinget til helgen

Like ved møteplassen for tinget ligger Norges Olympiske museum på Maihaugen. I fjor hadde de en utstilling som het «Idrett for alle (?)» Der viste de fram anslag på hva det koster å være med i ulike idretter per år, for aldersgruppen 13–15-år? «Billigidrettene», håndball og fotball som regnes som de rimelige, lå på anslagsvis 9 800 kroner og 11 800 kroner. Nasjonalidretten vår, langrenn, er priset til 38 000 kroner i året for de yngste tenåringene, mens alpint for en 13-åring anslagsvis koster over 80 000 kroner. 

Vandreutstillingen på Maihaugen om priser på årskontingenter og utstyr er pakket ned. Idrettstinget burde hatt den i foajeen som en nyttig påminnelse.  Men debatten om dette må tas uansett. Inne i møtesalen forventer vi tydelige ambisjoner og forpliktende planer for hvordan idretten skal ta sin del av ansvaret for folkehelsa ved å inkluderende alle barn, uavhengig av foreldrenes lommebok.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere