Jeg er såkalt personlig kristen. Det pleier aldri å være noe problem for meg å si det eller å stå for det.

Det hender folk blir overraska og begynner å stille spørsmål, men det går stort sett over. Jeg tenker ikke så mye over det i hverdagen, det er bare en del av meg. Den siste måneden har jeg skjønt hvor heldig jeg er.

Jeg går alltid med kjede rundt halsen. Som oftest et blomstrete kors. Lørdag morgen 23. juli sto jeg med det i hånda. Og klarte ikke ta det på meg. For hvordan kunne jeg gå rundt med symbolet på den religionen terroristen meinte han sloss for? Det lille vi visste så langt var at han var kristen og ville kjempe for «kristne verdier». Så irrasjonellt det enn måtte være, følte jeg at mitt lille korskjede var en forbindelse mellom meg og terroristen. Hvordan skulle andre folk kunne vite at jeg er en helt anna type kristen? At jeg er liberal kristensosialist, ikke konservativ kristenfundamentalist? Å gå med det kjedet ville føltes som et hån mot alle som var ramma. Som en støtte til det terroristen sto for. Jeg la det bort i en skuff.

Dette med at terroristen kalte seg konservativ kristen ble i media fort uinteressant. Man fokuserte på hans politiske ståsted, ikke det religiøse. Og jeg kunne slappe av igjen. Gå i Oslo Domkirke uten å skamme meg. Finne fram igjen kjedet mitt. Alle var enige om at disse grusomme handlingene ikke hadde noe med religion å gjøre. Ingen holdt “vanlige kristne” ansvarlige. Ingen anklaga meg for stå for de samme tingene, og ingen ba meg ta avstand. Folk var rause, det var samhold og fellesskap som gjaldt.

La oss håpe vi fra nå av kan være like rasjonelle og rause om noen med en annen religiøs tilknytning en kristendommen gjør noe galt. At vi slutter å holde hele grupper ansvarlig for enkeltmenneskers handlinger. For det å få ha sin tro i fred har ikke vært en selvfølge i Norge. Noen har blitt møtt med fordommer og blitt assosiert med mennesker de på ingen måte har noen forbindelse til kun på bakgrunn av religiøs tilhørighet. Noen har hele tiden måttet bevise at selv om de er muslimer, er de ikke en av “de gale fundamentalistene”. Muslimer har vært ekstremister inntil det motsatte er bevist. Mange har opplevd at det som for dem er symbol på deres tro og en del av deres identitet, blir sett på som symbol på terrorisme og undertrykking.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg veit hvordan de har det. Men i ei ukes tid fikk jeg innblikk i noe av det. Jeg opplevde at mennesker jeg kjente ble drept i min egen religions navn. Jeg var redd for å bli assosiert med terrorisme og ekstremisme på grunn av det jeg tror på. Jeg skammet meg over noe som er en del av den jeg er.

Heldigvis gikk det fort over. Som sagt var det ingen som krevde at jeg skulle ta avstand fra noe som helst. Alle skjønte jo at dette ikke hadde noe med det å være kristen å gjøre. Ingen har bedt meg ta avstand, men jeg vil likevel gjøre det.

Jeg tar avstand fra de terrorhandlingene som ble begått for å forsvare min religion.
Jeg tar avstand fra de som sprer fordommer og hat mot folk med en annen religion enn meg.
Jeg tar avstand fra alle forsøk på å gi muslimer kollektivt ansvar for ting som skjer i Islams navn.