Mina Bai

Alder: 4
  RSS

Om Mina

Fra Teheran. Bor i Oslo

Følgere

De norske avisenes lederartikler om den nye avtalen mellom Israel og de forente arabiske emiratene viser forakt for fred og forsoning i Midtøsten. Det er skammelig hvordan hverdagslivet til millioner i Midtøsten blir forminskes til ynkelig Trump hat.

Midtøsten omfatter mye mer enn president Trump. Millioner av mennesker lever der, og regionen er en av de mest pulserende, fascinerende og mangfoldige deler av verden, som dessverre også er blitt av de mest konfliktfylte. Dette området har endelig fått til en samarbeidsavtale. I stedet for å juble over dette, som et viktig steg i retning fred, stabilitet og framskritt, blir dette store steget fortiet og/eller latterliggjort i norsk offentlighet.  Hvorfor? Fordi 1) Trump er en part 2) Israel er en part.  To elementer eliten i Norge forakter. Jeg kommer selv fra Midtøsten, og min personlighet er sterkt preget av bakgrunnen min. Det er en bakgrunn jeg er stolt av. Gjennom samtaler med mennesker med bakgrunn fra Midtøsten, og mennesker som fremdeles lever i mitt fødeland, eller i land som Irak og Libanon, Emiratene og Israel føler jeg samme dypfølte trangen. En trang til å bruke de ressursene vi har i Midtøsten til noe godt, til å kunne leve et vanlig liv, til å kunne tilby den oppvoksende generasjonen en fremtid. Som en ung Iraker sa til meg på Twitter; «vi er krigsgenerasjonen som vil ha fred». Det er kanskje nettopp denne trangen som har gjort at Emiratene og Bahrain, to ressurssterke land i Midtøsten, har signert samarbeidsavtalen med Israel. Tre levende, progressive samfunn som sammen kan skyve Midtøsten mot en lysere fremtid, har funnet sammen. Vi er lei av krig og ustabilitet i regionen, og dersom noen kan komme opp med en måte for oss å oppnå fred og velstand, da er det bare å stille seg i gratulantenes rekker. Dessverre får jeg inntrykk av at de venstrevridde norske kommentatorene er mest opptatt av at vi skal velte oss i elendighet og krig, slik at vi kan leve ut deres revolusjonære drømmer. Det nekter vi å gjøre. 

Eksempelvis kan vi betrakte dekningen av Iran og rapporteringen og vinklingen av saker som angår Iran i norsk offentlighet. Et land med et vanstyre som har tatt millioner av Iranere som gisler, under et ekstremt religiøst, militært styre, blir som oftest fremstilt som et hjelpeløst land i sammenligning med stormakter som USA og Israel. Et regime som misbruker sitt folk på det groveste, og bruker sine sårt tiltrengte ressurser på å bygge opp ekstreme paramilitære sjia grupper i Midtøsten, blir fremstilt som en stakkar i norsk offentlighet. En terrorist som Suleiman, på terrorlisten til EU, som har hatt ansvaret for drapene på tusenvis av sivile syrerne, irakerne, iranere, blir fremstilt som elsket general. Man vet ikke om man skal le eller gråte. 

Iran har siden 2012 brukt 16 milliarder dollar på å bygge opp ekstreme paramilitære Sjia grupper i Jemen, hos Hootiene, i Syria for slakteren Bashar Al Assad, i Afghanistan for Fatemiyoun, i Pakistan for gruppen Zeynabiyoun, i Irak med det paramilitære PMF og i Libanon for Hizbullah og i Gaza for Hamas. Dette imens det iranske folket sulter. Libanon er i ferd ved å gå til grunne, fordi den iransk-støttede terror organisasjonen Hizbullah sitter i regjering, og ingen arabiske land har lyst å investere i landet. Hamas har grepet på palestinerne, og reklamerer for hevn og elendighet. De som protesterer blir kastet fra taket av korrupte Hamas ledere. Sønnen til Hamas høytstående grunnlegger, Soheib Yousef, flyktet fra Gaza i 2019, skremt over å ha bevitnet utallige tilfeller av underslag og enorm korrupsjon. Det har vært omfattende protester i Libanon og i Irak i 2019-2020 imot iransk innblanding. Leser man noe om dette i norsk media? Ikke et ord!  Diktatoren Khomeinis og hans etterfølger Khamaneis drøm om å kunne eksportere den religiøse revolusjonen til nabolandene og la Midtøsten brenne i flammene av sekretorisk krig, er blitt til sannhet. Og hvor ligger sympatien hos norske kommentatorer? Hos terror-staten Iran og Hamas osv. I BTs lederartikkel blir for eksempel Abraham-avtalen mellom Israel og Emiratene forminsket til «jødenes økonomiske interesser» altså; The jews are after the  money! En ville trodd at Bergens Tidene har lært sin lekse, etter Holocaust og drap på 6 millioner jøder.

Iran et av de verste landene når det gjelder brudd på menneskerettigheter

Iranere gjør opprør nesten hvert eneste år, men hvordan kan de bli kvitt mullaene, når alt mullaene svarer med er tortur og drap? Iranerne er et beskjedent folk, glade i poesi, fred, vin og litteratur. De blir møtt med køller og kuler når de krever sine grunnleggende rettigheter. Hva roper de i gatene? «Nei til Gaza, Nei til Libanon ja til Iran». Hvor er de norske kommentatorene?  Jeg har mistet tellingen over hvor mange unge menn og kvinner, som er drept i fengslene av iranske myndigheter i den senere tiden. Mellom 5000 og 7000 av dem sitter i fengsel, ifølge Reuters. Fra opprørene i 2019, der ca. 1500 ble drept i gatene. Hvor var velmenende norske kommentatorene, da den graverende Amnesty rapporten om Iran ble offentliggjort? De er opptatt av å lovprise Obama. En mann som ga mullaene i Iran billioner av dollar, for å bygge opp deres paramilitære sekterisk krigsmaskin i Midtøsten. Hadde det ikke vært for Obamas feilslåtte politikk, hadde de ikke vært i stand til å lage så mange konflikter i Midtøsten.

Som norsk-iraner er jeg stolt av å være vitne til at muslimer og jøder endelig får i stand en avtale i Midtøsten. Dette er Midtøsten på sitt beste. Gjennom oppveksten i Iran hadde jeg jødisk-iranske venner. Etter revolusjonen rømte mange av dem, av frykt for å bli henrettet. De som ble værende, måtte tone ned både tro og identitet. Jeg var vitne til at min barndomsvenn ble beskrevet som «skitten» foran meg, fordi han var jøde. Det har preget meg for livet. Hver dag på skolen, tråkket jeg på det israelske flagget og ropte død over Israel. Dette har vært en del av skolesystemet til mullaene i Iran. Vel, jeg og mange nekter å gjøre det lenger. Jeg gleder meg til å se en dag da mitt land blir kvitt bakstreverske krigs-hissende mullaer, med Nazi sympatier, slik at iranere også kan bli venner med israelere, slik vi engang kunne. Jeg er stolt av Abraham-avtalen og ser frem til å se Midtøsten blomstre etter denne avtalen, til norske kommentatorers store skrekk og forferdelse.

Gå til innlegget

Moderne hebraisk og Israel

Publisert rundt 3 år siden

Humanistisk fakultet på Universitetet i Oslo ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) har nylig vedtatt å avvikle moderne hebraisk. Dette sies å være på grunn av oppslutning.

Moderne hebraisk er det språket som snakkes i Israel. Språk er nøkkelen til å forstå et folk. Palestina-Israel konflikten er den største konflikten som finnes i moderne tid. For å forstå denne konflikten er man nødt til å få kjennskap også til livet til folket denne konflikten gjelder. Dette gjelder for begge sider. Ved å begrave dette studiet, har vi sperret veien for forståelse av en veldig viktig konflikt gjennom å glemme den ene siden. Et utdanningssted er ikke en slags butikk som slutter å selge en vare, dersom det ikke finnes oppslutning. Det akademiske ånden dreier seg tvert imot om å holde liv i sjeldne, og dyrbare fortellinger som er i ferd med å gå i glemmeboka.

Jeg selv kommer fra Iran, hvor jødene pleide å være den største minoritetsgruppen i Midtøsten.  Dessverre måtte tusenvis av jøder flykte landet mitt etter den islamske revolusjonen av 79 i Iran. Mange av mine jødiske landsmenn er nå bosatt i Israel. Moderne hebraisk gir meg og mange andre muligheten til å få et innblikk i deres liv og andre som bor i Israel.  De som deltar i et slik studie er nøkkelen til en slik kunnskap. Vær snill og ikke amputer dem vekk.

 

Gå til innlegget

Hijab, et religiøs eller politisk plagg

Publisert over 3 år siden

 

Linda Noor har vært et forbilde både for liberale muslimer og for humanistisk-muslimske verdier. Jeg har stor respekt for henne og er enig med henne i at vi må akseptere at hijab også et religiøst plagg, ikke bare et islamistisk plagg, og slikt må vi sørge for at hijabkledde kvinner ikke blir diskriminert. Det er et viktig poeng.

Men vi må også innse det legitime ved forvirringen rundt hijaben. I hennes tilsvar til Walid Al-Kubaisi argumenterer hun med en fersk Filter-undersøkelse som viser at majoriteten av norske muslimer er sekulære.

Denne type undersøkelser forteller ingenting om hijab som religiøst plagg eller om bruk av hijab har med islamisme å gjøre. Samtidig trekker hun dette langt ved å vise til at mange muslimske kvinner tar hijaben av og på når det passer dem.

Denne luksusen har ikke så mange religiøse muslimske kvinner, og her har den muslimske kvinnekampen sviktet.

For mange troende muslimer er tildekking en hellig ting. Når hijaben først kommer på hodet ditt, er det for religiøse liten sjanse for at den skal komme av igjen. Derfor disiplineres jenter i ung alder til å bruke hijab. Muslimske mødre som ikke kler hijab på datterens hode i ung alder, mener datteren i puberteten må ta alvorlig standpunkt til hijab. De har en alvorsprat med jenta og spør om hun er villig til å gå inn i et livslangt forpliktende forhold til hijab.

Jeg har med egne øyne sett en ung kvinne som heller ville dø enn at noen skulle se hennes hår da hun fikk hjerteinfarkt. Det skjedde under et norskkurs i Oslo. Sånt er problematisk.

 

Jeg har respekt for egne valg og er mot diskriminering. Det gjelder også hijabkledde kvinner. Men jeg anser selvvalgt hijab mer som en «oppfinnelse» gjort av en marginal gruppe muslimske kvinner, de flest av dem lever i Vesten. De har i motsetning til kvinner fra de dominerende muslimske land og muslimske miljøer, frihet til å gjøre et slikt valg.

Jeg har som tolk sett kvinner fra Afghanistan som for eksempel bærer et lite skjerf. Om de tar av seg det i Vesten, erklærer de seg som outcast og som dårlig kvinne i egne miljøer. Dette skjer i Norge.

Det er heller ikke slik at en muslimsk kvinne i Kairo eller Jemen en dag kan stå opp og bestemme at hun skal gå på jobb uten hijab. I disse landene er det ikke som i Iran at staten tvangspåbyr hijab.  Allikevel har man ikke den luksusen å kunne velge selv, om vi ser bort fra de øverste lag av samfunnet.

For meg er det en drøm å se muslimske kvinner den ene dag med hijab og neste uten, slik Linda gir uttrykk for. Men så enkelt er det ikke.

Hijab er et plagg. Det er også et symbol på dydighet og fromhet, og presset bak plagget er stort. Svært mange muslimske kvinner har inntrykk av at hijab er et islamsk påbud à la de fem søylene i islam. De må velge mellom helvetesilden og evig tortur, eller å gå tildekket. Denne troen gjør det til noe langt mere enn et frivillig valg. I tillegg er det sosiale presset svært stort.

I den muslimske verden er hijab ofte mennenes kontrollverktøy over kvinner. Eksemplene er mange: Ingen vil gifte seg med deg fordi du ikke går med hijab, ingen tror du er en god kvinne dersom du ikke går med hijab, du får ikke jobb fordi du skaper «dårlig» stemning, du mister respekten fra dine foreldre. Selvfølgelig dette varierer fra land til land men hovedpoenget er det samme for de religiøse.

Sånn ukultur bagatelliseres av et fåtall muslimske kvinner som har den luksus at de selv kan velge å kle på og av seg hijab etter eget ønske, og de gir inntrykk av at deres valg er den realitet alle andre lever under.

Hijab som «islamistisk uniform» ble introdusert av islamistene. Mange år er gått siden denne oppfinnelsen ble gjort, og moten har produsert mange variasjoner av plagget. Forvirringen er stor om hva hijaben representerer, og den opprinnelige hensikten med hijab er blitt vag og utfordret. I mitt land og også i andre muslimske land, bruker muslimske kvinner for eksempel sterk sminke for å gjøre sitt personlige, stille opprør mot mannssjåvinismen. Dette gjøres innenfor de aksepterte rammene av den sosiale kontroll. Merkelig nok er samme fenomen kommet til Vesten hvor den sosiale kontrollen ikke finnes.

Man må i denne konteksten spørre seg hvorfor en religiøs kvinne som dekker seg til for Gud for å beskytte seg mot menn uten impulskontroll, skal bruke sterk sminke for nettopp å få oppmerksomhet fra de samme menn. Dette er en legitim problemstilling knyttet til et plagg som symboliserer dydighet og fromhet.

 

For meg som kommer fra en kultur der mannssamfunnet ofte forlanger kvinner skal dekke seg til, er det befriende å se muslimske menn gå motsatt vei og protestere mot bruk av hijab. Derfor ber jeg Walid Al-Kubaisi og menn som ham, om ikke å holde seg unna hijabdebatten. Muslimske feminister trenger dem i kampen mot skammen og tvangen hijaben representerer for en del der ute. Samtidig håper jeg at også liberale muslimer som Linda skal åpne for et mere nyansert syn på det problematiske ved hijab.

Gå til innlegget

Selektiv islamsk teologi

Publisert over 4 år siden

En rekke muslimske lederes spesialitet er å vri seg unna viktige temaer og snakke med to tunger.

Innlegget «Terror endrer ikke teologien» i Vårt Land med Basim Ghozlan og en rekke religiøse ledere rundt spørsmålet homofobi, minner meg om hvor umulig det er å ha en logisk samtale med slike religiøse ledere.

Deres spesialitet er å vri seg unna viktige temaer og snakke med to tunger. For eksempel mener Ghozlan at terroristen i Orlando, som drepte 49 mennesker på et utested for homofile, ikke har noe med med islam å gjøre. Han fornekter dette, selv om gjerningsmannen før terror-angrepet har ringt og sverget troskap til ISIS. Ghozlans argument er at ISIS dreper andre muslimer og ødelegger moskeer, og derfra går man ut fra at ISIS, på samme måte som terroristen, ikke har noe med islam å gjøre.


Det er viktig å påpeke at islam ikke er ISIS og at ISIS ikke er Islam.  Men å benekte ISIS sin tilknyting til islam blir ren fornektelse og dessverre er dette ganske utbredt blant muslimer, som nekter å se med et kritisk blikk på islamsk historie og kilder.

For ordens skyld; ISIS ødelegger ikke noen sunni-moskeer; det er shia-moskeer de brenner. Fordi ISIS ser på shiaer som ikke-muslimer. ISIS dreper andre muslimer, fordi ISIS anser dem ikke som ordentlige muslimer i sin ekstreme tolkning av islam. ISIS har erklært seg som en islamsk organisasjon som vil opprette Kalifat på jorda. Abu Bakr Al Baghdadi, grunnleggeren av ISIS, er selv en islamsk lærd med mastergrad i islamske studier. 


Basim Gozlan mener at man kan være homofil og muslim, men igjen, i neste setning, mener han at homofili er synd. Han kan ikke benekte det, ifølge ham selv. Det står skrevet i Koranen.

Sikkert fordi det henvises i Koranen til Guds avstraffelse av «Lot-folket» fordi de var seksuelle avvikere.

I noen tolkninger mener man imidlertid at folket til Lot ikke ble straffet fordi de var seksuelle avvikere, men rett og slett fordi de var ugjestfrie og forferdelige mennesker. Videre er det mange ting man finner i Koranen, det er historier om slaveri og hvordan man skal ligge med kvinneslaver.

Spørsmålet er, skal vi gå rundt og vise til disse versene som om også de er en slags skrift på veggen? Hvordan kan hatet mot homofile som syndere stå igjen, mens vi ikke lenger kan akseptere slaveri? Er det ikke selektiv teologi?

ISIS, med sin strengeste tolkning av islam, mener homofile bør kastes fra en høy bygning. Basim Ghozlan i sin moderate tolkning aksepterer homofile, men mener homofili er synd i henhold til islam, samtidig som Dayeeh Abdullah, imamen ved moskeen i Washington, selv er en åpen muslimsk homofil med moderne tolkninger.

Teologer har et ansvar til å nøytralisere hatet mot muslimske homofile i muslimske miljøer. De kan ikke bortforklare dette lenger. Jeg gjentar det som den muslimske homofile Omar Akhtar skrev i Aftenposten: «Den nye trenden blant muslimer, der en skal ‘elske personen, men hate synden’, er intet annet enn et klisjéfylt forsøk på å legitimere homofobi.»

Gå til innlegget

Ramadan er ikke hellig for meg

Publisert over 4 år siden

Jeg har respekt for religiøse skikker og de som har lyst til å faste under Ramadan, men det er på tide at de også respekterer andres rett til å ha fri fra religion.

Den hellige fastemåneden Ramadan innen Islam er her. En troende bør faste fra soloppgangen til solnedgangen i en hel måned, for selvdisiplin og selvransakelse.  Da jeg bodde i Iran, kalte vi Ramadan ikke en hellig måned blant mine venner, men en «torturmåned». Fordi du var dømt til ikke å drikke, røyke eller spise når du var ute hele dagen. Selv spiste jeg min matpakke på toalettet. 

Alle restauranter, sandwich-sjappa og til og med bakeriet ble befalt å stenge i løpet av dagen, for ikke å friste «de fastende». Å spise og drikke i offentlighet er en forbrytelse.  Moralpolitiet er overalt, selv i fjellene i Nord-Teheran der folk drar for å benytte seg av landlige omgivelser og frisk luft, lusker patruljer i buskene og forbyr mat og drikke.  Selv folk med diverse sykdommer slipper ikke unna.  I fjor ble en mann pisket i Iran i offentlighet for å ha brutt denne loven. Vannflasker blir konfiskert. Selv i bilen din kan du ikke ta en røyk.

Dette gjelder ikke bare i Iran. Alle Gulflandene er strenge når det gjelder Ramadan. Selv ikke-muslimer blir truet med å miste jobben dersom de drikker og spiser i Saudi Arabia.  I Kuwait må restaurantene og kafeer forblir stengt på dagtid. I Dubai blir folk oppfordret til å rapportere muslimer som spiser eller drikker på dagtid gjennom Ramadan. I Egypt, med en stor kristen majoritet, ble i i 2009 i Aswan provinsen 150 mennesker arrestert for å ha spist i offentligheten. Den egyptiske geistlige Sheikh Abdel Moati Bayoumi, medlem av al-Azhars Islamic Research Centre, støttet arresten: "People are free not to fast, but privately; doing so in public is not a matter of personal freedom."

I Algerie og Tunisia har det vært debatt rundt temaet og om at man bør faste av personlige forpliktelser og ikke på grunn av loven. Seks personer ble i Byen Biskra arrestert for å ha spilt kort og spist på dagtid  under Ramadan i 2008. I andre saker ble tre menn dømt til 2 måneder fengsel i Algeri for å ha røykt. I 2011 ble en gruppe byggearbeidere fengslet for å ha spist under Ramadan selv om de ikke var muslimer.

I 2013 organiserte rasende beboere av Tizi-Ouzou i Algeri, et stort Berber-område med sekulært syn et offentlig måltid med 300 til stedet som protest mot begrensningene i Ramadan.

Presset for å faste er mye fra alle sider, om det ikke er staten, er det andre som blir en slags moralpoliti og vil styre ditt liv. Matlaging bør ikke lukte og friste til synd, andre må hele tida begrunne om hvorfor de spiser. De kommer vanligvis med setninger som «Åh beklager, jeg har magesår eller diabetes».  Jeg har respekt for religiøse skikker og de som har lyst til å faste under Ramadan, men det er på tide at de også respekterer andres rett til å ha fri fra religion. Religionsfrihet er ikke en rettighet vi har i stort sett de fleste muslimske land. Dette er et stort problem.

FØRST PUBLISERT I MIN EGEN BLOGG

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere