Mina Bai

Alder: 4
  RSS

Om Mina

Fra Teheran. Bor i Oslo

Følgere

Moderne hebraisk og Israel

Publisert nesten 3 år siden

Humanistisk fakultet på Universitetet i Oslo ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) har nylig vedtatt å avvikle moderne hebraisk. Dette sies å være på grunn av oppslutning.

Moderne hebraisk er det språket som snakkes i Israel. Språk er nøkkelen til å forstå et folk. Palestina-Israel konflikten er den største konflikten som finnes i moderne tid. For å forstå denne konflikten er man nødt til å få kjennskap også til livet til folket denne konflikten gjelder. Dette gjelder for begge sider. Ved å begrave dette studiet, har vi sperret veien for forståelse av en veldig viktig konflikt gjennom å glemme den ene siden. Et utdanningssted er ikke en slags butikk som slutter å selge en vare, dersom det ikke finnes oppslutning. Det akademiske ånden dreier seg tvert imot om å holde liv i sjeldne, og dyrbare fortellinger som er i ferd med å gå i glemmeboka.

Jeg selv kommer fra Iran, hvor jødene pleide å være den største minoritetsgruppen i Midtøsten.  Dessverre måtte tusenvis av jøder flykte landet mitt etter den islamske revolusjonen av 79 i Iran. Mange av mine jødiske landsmenn er nå bosatt i Israel. Moderne hebraisk gir meg og mange andre muligheten til å få et innblikk i deres liv og andre som bor i Israel.  De som deltar i et slik studie er nøkkelen til en slik kunnskap. Vær snill og ikke amputer dem vekk.

 

Gå til innlegget

Hijab, et religiøs eller politisk plagg

Publisert over 3 år siden

 

Linda Noor har vært et forbilde både for liberale muslimer og for humanistisk-muslimske verdier. Jeg har stor respekt for henne og er enig med henne i at vi må akseptere at hijab også et religiøst plagg, ikke bare et islamistisk plagg, og slikt må vi sørge for at hijabkledde kvinner ikke blir diskriminert. Det er et viktig poeng.

Men vi må også innse det legitime ved forvirringen rundt hijaben. I hennes tilsvar til Walid Al-Kubaisi argumenterer hun med en fersk Filter-undersøkelse som viser at majoriteten av norske muslimer er sekulære.

Denne type undersøkelser forteller ingenting om hijab som religiøst plagg eller om bruk av hijab har med islamisme å gjøre. Samtidig trekker hun dette langt ved å vise til at mange muslimske kvinner tar hijaben av og på når det passer dem.

Denne luksusen har ikke så mange religiøse muslimske kvinner, og her har den muslimske kvinnekampen sviktet.

For mange troende muslimer er tildekking en hellig ting. Når hijaben først kommer på hodet ditt, er det for religiøse liten sjanse for at den skal komme av igjen. Derfor disiplineres jenter i ung alder til å bruke hijab. Muslimske mødre som ikke kler hijab på datterens hode i ung alder, mener datteren i puberteten må ta alvorlig standpunkt til hijab. De har en alvorsprat med jenta og spør om hun er villig til å gå inn i et livslangt forpliktende forhold til hijab.

Jeg har med egne øyne sett en ung kvinne som heller ville dø enn at noen skulle se hennes hår da hun fikk hjerteinfarkt. Det skjedde under et norskkurs i Oslo. Sånt er problematisk.

 

Jeg har respekt for egne valg og er mot diskriminering. Det gjelder også hijabkledde kvinner. Men jeg anser selvvalgt hijab mer som en «oppfinnelse» gjort av en marginal gruppe muslimske kvinner, de flest av dem lever i Vesten. De har i motsetning til kvinner fra de dominerende muslimske land og muslimske miljøer, frihet til å gjøre et slikt valg.

Jeg har som tolk sett kvinner fra Afghanistan som for eksempel bærer et lite skjerf. Om de tar av seg det i Vesten, erklærer de seg som outcast og som dårlig kvinne i egne miljøer. Dette skjer i Norge.

Det er heller ikke slik at en muslimsk kvinne i Kairo eller Jemen en dag kan stå opp og bestemme at hun skal gå på jobb uten hijab. I disse landene er det ikke som i Iran at staten tvangspåbyr hijab.  Allikevel har man ikke den luksusen å kunne velge selv, om vi ser bort fra de øverste lag av samfunnet.

For meg er det en drøm å se muslimske kvinner den ene dag med hijab og neste uten, slik Linda gir uttrykk for. Men så enkelt er det ikke.

Hijab er et plagg. Det er også et symbol på dydighet og fromhet, og presset bak plagget er stort. Svært mange muslimske kvinner har inntrykk av at hijab er et islamsk påbud à la de fem søylene i islam. De må velge mellom helvetesilden og evig tortur, eller å gå tildekket. Denne troen gjør det til noe langt mere enn et frivillig valg. I tillegg er det sosiale presset svært stort.

I den muslimske verden er hijab ofte mennenes kontrollverktøy over kvinner. Eksemplene er mange: Ingen vil gifte seg med deg fordi du ikke går med hijab, ingen tror du er en god kvinne dersom du ikke går med hijab, du får ikke jobb fordi du skaper «dårlig» stemning, du mister respekten fra dine foreldre. Selvfølgelig dette varierer fra land til land men hovedpoenget er det samme for de religiøse.

Sånn ukultur bagatelliseres av et fåtall muslimske kvinner som har den luksus at de selv kan velge å kle på og av seg hijab etter eget ønske, og de gir inntrykk av at deres valg er den realitet alle andre lever under.

Hijab som «islamistisk uniform» ble introdusert av islamistene. Mange år er gått siden denne oppfinnelsen ble gjort, og moten har produsert mange variasjoner av plagget. Forvirringen er stor om hva hijaben representerer, og den opprinnelige hensikten med hijab er blitt vag og utfordret. I mitt land og også i andre muslimske land, bruker muslimske kvinner for eksempel sterk sminke for å gjøre sitt personlige, stille opprør mot mannssjåvinismen. Dette gjøres innenfor de aksepterte rammene av den sosiale kontroll. Merkelig nok er samme fenomen kommet til Vesten hvor den sosiale kontrollen ikke finnes.

Man må i denne konteksten spørre seg hvorfor en religiøs kvinne som dekker seg til for Gud for å beskytte seg mot menn uten impulskontroll, skal bruke sterk sminke for nettopp å få oppmerksomhet fra de samme menn. Dette er en legitim problemstilling knyttet til et plagg som symboliserer dydighet og fromhet.

 

For meg som kommer fra en kultur der mannssamfunnet ofte forlanger kvinner skal dekke seg til, er det befriende å se muslimske menn gå motsatt vei og protestere mot bruk av hijab. Derfor ber jeg Walid Al-Kubaisi og menn som ham, om ikke å holde seg unna hijabdebatten. Muslimske feminister trenger dem i kampen mot skammen og tvangen hijaben representerer for en del der ute. Samtidig håper jeg at også liberale muslimer som Linda skal åpne for et mere nyansert syn på det problematiske ved hijab.

Gå til innlegget

Selektiv islamsk teologi

Publisert rundt 4 år siden

En rekke muslimske lederes spesialitet er å vri seg unna viktige temaer og snakke med to tunger.

Innlegget «Terror endrer ikke teologien» i Vårt Land med Basim Ghozlan og en rekke religiøse ledere rundt spørsmålet homofobi, minner meg om hvor umulig det er å ha en logisk samtale med slike religiøse ledere.

Deres spesialitet er å vri seg unna viktige temaer og snakke med to tunger. For eksempel mener Ghozlan at terroristen i Orlando, som drepte 49 mennesker på et utested for homofile, ikke har noe med med islam å gjøre. Han fornekter dette, selv om gjerningsmannen før terror-angrepet har ringt og sverget troskap til ISIS. Ghozlans argument er at ISIS dreper andre muslimer og ødelegger moskeer, og derfra går man ut fra at ISIS, på samme måte som terroristen, ikke har noe med islam å gjøre.


Det er viktig å påpeke at islam ikke er ISIS og at ISIS ikke er Islam.  Men å benekte ISIS sin tilknyting til islam blir ren fornektelse og dessverre er dette ganske utbredt blant muslimer, som nekter å se med et kritisk blikk på islamsk historie og kilder.

For ordens skyld; ISIS ødelegger ikke noen sunni-moskeer; det er shia-moskeer de brenner. Fordi ISIS ser på shiaer som ikke-muslimer. ISIS dreper andre muslimer, fordi ISIS anser dem ikke som ordentlige muslimer i sin ekstreme tolkning av islam. ISIS har erklært seg som en islamsk organisasjon som vil opprette Kalifat på jorda. Abu Bakr Al Baghdadi, grunnleggeren av ISIS, er selv en islamsk lærd med mastergrad i islamske studier. 


Basim Gozlan mener at man kan være homofil og muslim, men igjen, i neste setning, mener han at homofili er synd. Han kan ikke benekte det, ifølge ham selv. Det står skrevet i Koranen.

Sikkert fordi det henvises i Koranen til Guds avstraffelse av «Lot-folket» fordi de var seksuelle avvikere.

I noen tolkninger mener man imidlertid at folket til Lot ikke ble straffet fordi de var seksuelle avvikere, men rett og slett fordi de var ugjestfrie og forferdelige mennesker. Videre er det mange ting man finner i Koranen, det er historier om slaveri og hvordan man skal ligge med kvinneslaver.

Spørsmålet er, skal vi gå rundt og vise til disse versene som om også de er en slags skrift på veggen? Hvordan kan hatet mot homofile som syndere stå igjen, mens vi ikke lenger kan akseptere slaveri? Er det ikke selektiv teologi?

ISIS, med sin strengeste tolkning av islam, mener homofile bør kastes fra en høy bygning. Basim Ghozlan i sin moderate tolkning aksepterer homofile, men mener homofili er synd i henhold til islam, samtidig som Dayeeh Abdullah, imamen ved moskeen i Washington, selv er en åpen muslimsk homofil med moderne tolkninger.

Teologer har et ansvar til å nøytralisere hatet mot muslimske homofile i muslimske miljøer. De kan ikke bortforklare dette lenger. Jeg gjentar det som den muslimske homofile Omar Akhtar skrev i Aftenposten: «Den nye trenden blant muslimer, der en skal ‘elske personen, men hate synden’, er intet annet enn et klisjéfylt forsøk på å legitimere homofobi.»

Gå til innlegget

Ramadan er ikke hellig for meg

Publisert rundt 4 år siden

Jeg har respekt for religiøse skikker og de som har lyst til å faste under Ramadan, men det er på tide at de også respekterer andres rett til å ha fri fra religion.

Den hellige fastemåneden Ramadan innen Islam er her. En troende bør faste fra soloppgangen til solnedgangen i en hel måned, for selvdisiplin og selvransakelse.  Da jeg bodde i Iran, kalte vi Ramadan ikke en hellig måned blant mine venner, men en «torturmåned». Fordi du var dømt til ikke å drikke, røyke eller spise når du var ute hele dagen. Selv spiste jeg min matpakke på toalettet. 

Alle restauranter, sandwich-sjappa og til og med bakeriet ble befalt å stenge i løpet av dagen, for ikke å friste «de fastende». Å spise og drikke i offentlighet er en forbrytelse.  Moralpolitiet er overalt, selv i fjellene i Nord-Teheran der folk drar for å benytte seg av landlige omgivelser og frisk luft, lusker patruljer i buskene og forbyr mat og drikke.  Selv folk med diverse sykdommer slipper ikke unna.  I fjor ble en mann pisket i Iran i offentlighet for å ha brutt denne loven. Vannflasker blir konfiskert. Selv i bilen din kan du ikke ta en røyk.

Dette gjelder ikke bare i Iran. Alle Gulflandene er strenge når det gjelder Ramadan. Selv ikke-muslimer blir truet med å miste jobben dersom de drikker og spiser i Saudi Arabia.  I Kuwait må restaurantene og kafeer forblir stengt på dagtid. I Dubai blir folk oppfordret til å rapportere muslimer som spiser eller drikker på dagtid gjennom Ramadan. I Egypt, med en stor kristen majoritet, ble i i 2009 i Aswan provinsen 150 mennesker arrestert for å ha spist i offentligheten. Den egyptiske geistlige Sheikh Abdel Moati Bayoumi, medlem av al-Azhars Islamic Research Centre, støttet arresten: "People are free not to fast, but privately; doing so in public is not a matter of personal freedom."

I Algerie og Tunisia har det vært debatt rundt temaet og om at man bør faste av personlige forpliktelser og ikke på grunn av loven. Seks personer ble i Byen Biskra arrestert for å ha spilt kort og spist på dagtid  under Ramadan i 2008. I andre saker ble tre menn dømt til 2 måneder fengsel i Algeri for å ha røykt. I 2011 ble en gruppe byggearbeidere fengslet for å ha spist under Ramadan selv om de ikke var muslimer.

I 2013 organiserte rasende beboere av Tizi-Ouzou i Algeri, et stort Berber-område med sekulært syn et offentlig måltid med 300 til stedet som protest mot begrensningene i Ramadan.

Presset for å faste er mye fra alle sider, om det ikke er staten, er det andre som blir en slags moralpoliti og vil styre ditt liv. Matlaging bør ikke lukte og friste til synd, andre må hele tida begrunne om hvorfor de spiser. De kommer vanligvis med setninger som «Åh beklager, jeg har magesår eller diabetes».  Jeg har respekt for religiøse skikker og de som har lyst til å faste under Ramadan, men det er på tide at de også respekterer andres rett til å ha fri fra religion. Religionsfrihet er ikke en rettighet vi har i stort sett de fleste muslimske land. Dette er et stort problem.

FØRST PUBLISERT I MIN EGEN BLOGG

Gå til innlegget

Homofili i islam

Publisert over 4 år siden

Jeg leste at halvparten av britiske muslimer vil forby homofile! Jeg gremmes.

Mandag åpnet Den norske kirke for vigsling av homofile. Dette er en milepæl for kristendommen i Norge. I kristne skrifter har vi klare tekster som fordømmer homofil praksis, men vi har kommet såpass langt i kristendommen at vi ignorerer disse tekstene og er opptatt av budskapet om nestekjærlighet og aksept for dem som ønsker å vies i kirken. De samme tekstene har vi ikke i Koranen, men allikevel er hat mot homofile og avvisning av dem blitt en etablert del av Islam og muslimer.

Et godt eksempel er Usman Rana, som nylig har kommet med boka "norsk islam". Han mener Islam og demokratiske forhold går sammen. Det er kjempeflott. Men denne reformisten snakker med to tunger, og kan ikke vise i klartekst at det er fullt mulig å være muslim og samtidig homofil. Han er redd for å utvanne islam. Eller rettere sagt, han er mer redd for reaksjoner fra konservative muslimer enn å ta inn over seg en menneskerettighetsbasert islam og forsvare et minoritet som så gjerne vil tilhøre hans religion eller generelt trenger anerkjennelse.

Jeg leste at halvparten av britiske muslimer vil forby homofile! Jeg gremmes. Når norske statsborgere reagerer med avsky mot slike tanker hos muslimer, blir de stemplet som islamfiendtlige og muslimhatere. Sannheten er at en god del av dem er motstandere av denne typen umenneskeliggjøring og grums som de har kjempet mot i mange år. De har kjempet sin kamp for homofile rettigheter mot kirken og mørkemenn, de er ferdig med den. De kan ikke ta denne kampen en gang til for oss. Dette er vår ansvar.

Bortsett fra et par eksempler har vi ikke gjort noe mot denne type grums i konservative kretser. Den dag i dag har vi ikke klart å ta avstand fra slik diskriminering og steinaldertekst. Av frykt for å utvanne islam har vi ikke klart å ta imot mennesker med andre legninger med åpne armer og åpne sinn. JA. Dette er et stort problem for en majoritet av muslimer når selv de såkalte muslimske reformister nekter å kjempe for å demokratisere islam og dens praksiser i 2016 i Norge.

FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2534 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1133 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 777 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 638 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 595 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 498 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere