Mímir Kristjánsson

Alder: 31
  RSS

Om Mímir

Politiker i Rødt

Følgere

Stemmene som forsvant

Publisert rundt 8 timer siden

Hvor er de nå, alle de modige forsvarerne av det liberale demokratiet i Høyre og i Aftenposten? Jeg har ikke hørt et pip fra dem i denne saken.

I en verden som vår, med så mye lidelse og elendighet hver eneste dag, er det vanskelig for hukommelsen å strekke til. For hver ­eneste forbrytelse mot menneske­heten som vi husker, er det minst ­hundre vi har glemt.

Plaffer ned

La meg derfor minne dere om en slik forbrytelse mot menneskeheten, ­begått sommeren 2007: En åpen plass i Bagdad. Fra sitt trygge ­helikopter plaffer amerikanske soldater ned en gruppe irakiske menn. ­Mellom tolv og 18 mennesker dør. Amerikanerne tror de dreper terrorister. Eller opprørere. De tar feil. De som dør er vanlige irakere. To av dem er til og med journalister, ansatt i ­nyhetsbyrået Reuters. Til tross for protester nekter amerikanerne å frigi filmopptakene fra helikopteret. De insisterer på at ingen forbrytelse er blitt begått.

Det er først da Wikileaks tre år seinere publiserer dem at ­verden blir kjent med disse ­mordene. Det er bare på grunn av Wikileaks jeg i dag er i stand til å stå her å minne dere på denne forbrytelsen, som også jeg hadde glemt fram til jeg nylig leste om den på ny i Klassekampen. Det er forbrytelser som denne dette dypest sett handler om!

Skal slike forbrytelser bli kjent for omverden, eller skal de forsvinne i natt og tåke?

Torn i øyet

De som ­begår slike forbrytelser ønsker for alt i ­verden ikke at de skal ­avsløres. De ­ønsker å holde dem skjult. Julian Assange og Wikileaks har fra starten av vært en torn i øyet på de av verdens makthavere som har ønsket å feie sine overgrep og menneskerettsbrudd under teppet. Slik går ikke ustraffet hen.

Helt fra den spede ­begynnelsen har det vært USAs mål å ­sette ­Julian Assange bak lås og slå. President Obama ga i sin tid opp å straffeforfølge Assange av frykt for at det ville være et angrep på pressefriheten. Nå har USA en president som ikke er like opptatt av pressefrihet. Derfor ­krever USA nå å få utlevert ­Julian ­Assange for å stille ham for ­retten. Påskuddet denne gang er hacking, men målet er det ­samme som det alltid har vært: 
Å stenge ­munnen på enhver varsler som tør å avsløre USAs forbrytelser mot verden.

Det er ironisk, er det ikke, at de samme aviskommentatorene og politikerne som til vanlig er så høylytte i sine ­fordømmelser av Trump nå er musestille om ­skjebnen som ­Julian Assange ­risikerer i Trumps ­fangeleire. Hvor er de nå, alle de modige forsvarerne av det liberale demokratiet i Høyre og i ­Aftenposten? Jeg har ikke hørt et pip fra dem i denne saken, de som til vanlig er så raske til å h­olde festtaler for ytringsfri­heten og pressefriheten.

Kanskje ingen engel

Når det handler om ­amerikanske ­militære interesser, da er ­plutselig ytringsfriheten ikke så viktig lenger. Noen vil ha ­dette til å handle om personen ­Julian Assange. Han er kanskje ingen engel. Metodene hans er ­omstridte, og fra Stockholm har han en henlagt voldtektsanklage bak seg.

Men dette blir i denne ­sammenhengen avsporinger. 
For min del må gjerne ­Assange stilles til ansvar i svensk rett, dersom vi kan stole på at han ikke utleveres videre til USA. ­Dette er ikke en støttemarkering for ­Julian Assanges ­personlige ­moral. Det er en markering for å beskytte varslere verden over mot straffeforfølgelse fra ­verdens stormakter.

Hva er det dypest sett dette handler om? Det handler om forbrytelser som den som ble begått i Bagdad sommeren 2007. Det handler om hvorvidt slike forbrytelser skal gå i glemme­boka, eller om deres ofre skal få den rettferdigheten de har krav på. Det handler om hvorvidt USA og andre stormakter skal få ture på som de selv vil, eller om de skal stilles til ansvar for sine ­forbrytelser. Det handler om hva som skal forsvinne i natt og tåke, og hva verden skal kjenne til. Det handler om en grunnleggende kamp for ytrings- og presse­frihet.

Arbeid for sannheten

Vi står utenfor den britiske ­ambassaden fordi det er Storbritannia som nå sitter med Julian ­Assanges ­skjebne i sine hender. Vil de ­utlevere ham til amerikanske myndigheter, venter en rettssak bak lukkede dører og en mange­årig dom under torturlignende forhold – forhold vi kjenner så altfor godt til blant annet gjennom Wikileaks arbeid for sannheten.

Julian Assange skal ikke ­glemmes. Han skal ikke ­forsvinne inn i et mørkt hull i Trumps fange­leire. Derfor må Storbritannia si nei til å ­utlevere Julian ­Assange til USA, og ­Norge må si klart ifra om at vi ikke ­aksepterer at Assange utleveres til ­amerikanerne.

Teksten ble første gang fremført som en appell utenfor den ­britiske ambassaden i Oslo 23. april.

Mímir Kristjánsson

Forfatter og politiker

Gå til innlegget

Flere haugianere, færre listhaugianere

Publisert rundt 1 måned siden

Foran øynene på oss beveger Norge seg fra å være et kristent samfunn til å bli et markedssamfunn. Min tale til Oslo Symposium.

Norge er et land bygget på kristne verdier. Ikke bare på kristne verdier, selvfølgelig. Han var norsk Harald Hårfagre også, selv om han aldri var kristen. Og dagens Norge har lånt fra mange kulturer. Det har på mange måter vært en berikelse for vårt samfunn.

Men gjennom snart tusen år har kristendommen vært en grunnplanke i norsk kultur. Nestekjærlighet. Tilgivelse. Menneskeverd. Skam. Synd. Barmhjertighet. Frelse. Disse verdiene finnes i mange land, og i mange religioner. Men i Norge er de knyttet sammen med kristendommen.

Jeg har aldri forstått meg på ateister som benekter dette. Enten man liker det eller ikke er kristendommen en del av det Norge vi alle sammen er vokst opp og lever i. I de røde 1920-årene krevde arbeiderbevegelsen at man skulle «Stryke kristenkorset fra flagget og heise det rent og rødt». De tok feil. For uten kristenkorset mister vi en del av det vi er. Vi kan ikke retusjere bort tradisjonene våre og historien vår.

Jeg er ateist

Jeg må komme med et lite skriftemål: Jeg er ateist. Og jeg er redd dere ikke kommer til å få frelst meg. Ikke i dag heller. Jeg må komme med et lite skriftemål til: Jeg er siddis. Og jeg er redd dere ikke kan frelse meg fra det heller.

Da jeg vokste opp opplevde jeg tidvis en intolerant og trangsynt kristendom, som hadde liten aksept for oss som tenkte annerledes. Men i dag ser jeg sporene av en intolerant og trangsynt ateisme.

I enkelte kretser er det utviklet noe som ligner på en allergi mot kristen tro. Vi ser det når kommunestyrerepresentanter – folkevalgte – forlater salen i protest fordi det synges «Deilig er jorden» til jul. Som om de skal bli smittet bare av å høre Guds navn!

I dag er kristne verdier under press i Norge. Men trusselen kommer verken fra muslimer eller marxister. Den kommer fra mammon.

Like foran Gud

Den mest sentrale av alle kristne verdier er at hver og en av oss står like foran Gud. Det er en radikal, jeg vil si nærmest kommunistisk tanke. Pave Frans sier: «Kommunistene har tatt fra de kristne. Kristus snakket om et samfunn hvor de fattige, de svake og de marginaliserte kunne bestemme. Ikke demagoger, ikke Barabbas, men folket, de fattige, enten de hadde gudstro eller ikke».

Står vi like foran Gud i Norge i dag? Jeg ser dere har mange høyrepolitikere på talerstolen her. Kristin Clemet. Siv Jensen. Christian Tybring-Gjedde. Ja, det er mange tollere og fariseere som skal snakke fra denne talerstolen.

Hva er deres verdier? De beskrives kanskje best i Matteusevangeliet. Jeg leser fra Matteus 25.29: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har».

Dette er langt fra de kristne verdiene som haugianerne i sin tid bygde på, der det var en synd ikke bare at noen var for fattige, men også at noen var for rike.

Åpenlyst sexsalg

Foran øynene på oss beveger Norge seg fra å være et kristent samfunn til å bli et markedssamfunn. I vår tid skal alt være kjøp og salg. I min hjemby, Stavanger, er det åpenlyst sexsalg i gatene.

Det er ikke lenger science fiction at man kan gå på nettet og leie seg livmoren til en fattig indisk kvinne og gro et barn i det bare man har penger nok.

Nylig sto det en strid i Den norske kirke om prestene skulle få prestasjonsbasert lønn. Tusen kroner per frelste sjel?

Ja, jeg vil bruke anledningen til å advare dere mot dem, og jeg vet at en av dem skal snakke her i morgen, som tjener seg rike på å selge frelse til mennesker som leter etter Gud. Lite er mine øyne mindre kristent enn Johann Tetzels tanke om avlat: «Nå pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer.»

Noe som er hellig

Det skal være noe som er hellig i et samfunn, noe som ikke kan kjøpes og selges, uansett hvor høy prisen er.

Norge trenger de kristne verdiene. Vi trenger dem i kampen mot markedsliberalismen. Vi trenger dem for å minne oss på at noe er helligere enn kjøp og salg.

Vi trenger dem til å fortelle oss at vi alle står like foran Gud, enten vi er fattige eller rike, små eller store.

Disse kristne verdiene er jeg villig til å forsvare. Men da trenger vi flere haugianere og færre listhaugianere i Kristen-Norge.

Mimir Kristjánsson

Ordførerkandidat for Rødt i Stavanger

Gå til innlegget

Hvorfor jeg stiller opp på Oslo Symposium

Publisert rundt 2 måneder siden

En forklaring på hvorfor mitt navn er å finne på taler­listen til det mildest sagt kristenkonservative Oslo Symposium.

Det er mange som har etterlyst en forklaring på hvorfor mitt navn er å finne på taler­listen til det mildest sagt kristenkonservative Oslo Symposium. Her kommer den:

For meg skal det svært mye til å si nei til en talerstol på bakgrunn av meningene til de andre som skal snakke der. Opp gjennom årene har jeg snakket for Civita, Unge Høyres elitekurs og en rekke NHO-foreninger (uten at noen noensinne har klaget over at jeg «legitimerer» dem!). Jeg tror det har en verdi at folk som er uenige og står langt fra hverandre snakker sammen.

Selv om en del av meningene på Oslo Symposium er marginale, er arrangementet i seg selv ikke marginalt. Finansministeren skal snakke. Tidligere har statsminister Erna Solberg gjort det samme. Knut Arild Hareide kommer. Det er altså ikke slik at arrangementet ville forsvunnet eller blitt forbigått i all stillhet dersom jeg ikke stilte. Disse miljøene finnes, de blir ikke til ved at jeg snakker for dem.

Det finnes en grense for hvem man kan dele talerstol med. Den trekker jeg ved fascisme og nazisme. Til tross for at flere som skal snakke på Oslo Symposium har meninger som jeg synes er ubehagelige og dels menneskefiendtlige, har jeg vanskelig for å plassere dem i denne båsen.

Viktigst av alt: Jeg kommer på Oslo Symposium og sier det jeg mener, ikke noe ­annet. Jeg vet ikke hvor mye applaus jeg får, men jeg tror de som er der har godt av å høre mine meninger. Å si nei til å komme blir å «no-platforme» seg selv. Det synes jeg er vanskelig å forsvare.

(Til sist vil jeg legge til at jeg sa ja til denne invitasjonen allerede i april i fjor, før jeg ble Rødt-politiker. Jeg er invitert som journalist og forfatter, ikke på vegne av noe parti.)


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2546 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2293 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
12 dager siden / 2232 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
26 dager siden / 2100 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1943 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1475 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1436 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1408 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
20 dager siden / 1160 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere