Arild Vøllestad

Alder: 1
  RSS

Om Arild

Beskriv deg selv her
Pensjonert prest, skribent og foredragsholder

Følgere

En folkebevegelse for digital avrusing?

Publisert 11 dager siden

For noen år siden ble den digitale verden utropt til å være et paradis, men disse løfter innfris ikke ubetinget. Derfor må den digitale verden ned fra sin opphøyde pidestall.

Dette innlegg sammenligner nettavhengighet med alkoholavhengighet. Den første er primært psykisk, den andre primært kjemisk. Selv er jeg måteholdsmenneske i forhold til begge: Det digitale fordi det er praktisk umulig å komme utenom, alkohol fordi det er et personlig valg.

Jeg regner med at denne uærbødige sammenligning blant de såkalt fornuftige vil utløse protester av typen "du skjønner ikke hva slags tid vi lever i" osv. Men jeg våger likevel å antyde følgende analogier:

1)Sosiale media gir meg kontakt med andre mennesker/Over en øl på puben kommer jeg i kontakt med folk

2)De sosiale media kan ikke avoppfinnes/alkoholen blir vi ikke kvitt

3)Vi må ikke moralisere over folks nettbruk/Vi er lei av gledesdreping rundt folks alkoholbruk

4)den optimistiske: Folk må lære nettvett/folk må lære å drikke med kultur

Saksopplysninger om de sosiale medias avanserte og gode sider flyter parallelt med faktabaserte opplysninger om de skadelige sider, men uten noe overordnet perspektiv. Her synes jeg å se en likhet med ofte irrasjonelle alkoholdebatter.

Den organiserte bevegelse mot alkoholens utbredelse skjøt for alvor fart da kvekeren Asbjørn Kloster grunnla Det norske Totalavholdsselskap i 1859. Bakgrunnen var ikke minst fylla under sildefisket på Sørvestlandet, hvor de menneskelige omkostninger tidvis ble meget store. Det hang sammen med at folk raskt fikk mye penger mellom hendene, og dessuten lå under for en mytologisk tro på at alkohol var medisin og gav kraft og styrke. Er ikke her visse likheter?

Når man f. eks. leser historieprofessor Per Fuglums tobindsverk om dette ("Kampen om alkoholen i Norge") fordunster den utbredte kritikk av avholdsbevegelsen som gledesdrepende og fanatisk. Iallfall ble alkoholen avfortryllet, fra ca 1910 også innen arbeiderbevegelsen, og vi fikk en relativ effektiv skadereduksjonspolitikk som i store trekk har vart frem til nå. 

Idag trenger de sosiale media å avfortrylles effektivt. Ikke for å avskaffes, men for å forebygge at det utarter i mobbing og umenneskelighet. For å oppnå det, trengs det antagelig at enkeltpersoner og grupper situasjonsbestemt eller varig avholder seg fra sosiale media. 

Jeg har registrert at f. eks. Stian Kilde Aarebrot og flere i Areopagos (og sikkert også andre) i noen situasjoner bruker begrepet "digital avrusing". Jeg kan bare si en ting: Det uttrykket er uhyre treffende!


Arild Vøllestad, prest og skribent

Gå til innlegget

Misvisende ordbruk

Publisert rundt 1 måned siden

Gaute Eiterjord trenger ikke kalle seg moralist.

I Vårt Land 18. mai er det et intervju om et livsviktig tema med leder av Natur og ungdom Gaute Eiterjord. Nemlig om jordens kritiske fremtid i lys av det vi vet om klimaendringer og utrydding av arter. Men underveis bruker Eiterjord - assistert av VL's journalist? - tidvis et unødig negativt ord om sitt engasjement, nemlig moralist.

I dag brukes dette begrepet svært ofte til å stemple folk som håpløse,  og dermed blåse dem av banen. Etikkfaglig vil jeg definere moralisme som "en stiv regeletikk som taler forbi menneskets reelle situasjon". Men det er det motsatte Eiterjord forfekter. Miljøkrisen er i høy grad en del av vår reelle situasjon. Og risikoen for at den nedtones er større enn risikoen for at den fremheves for mye. 

Innimellom bruker Eiterjord det rette ordet, nemlig moral: "Det er deilig at det er blitt lov å snakke om moral igjen". Moral vil ofte inneholde ubehagelige krav, og i klimasaken gjelder det til overmål både for individer og samfunn. Men at noe er krevende, er ikke det samme som at det er moralistisk.

Arild Vøllestad, pensjonert prest, skribent.

Gå til innlegget

Frimodig saman - og fravær av etisk metode

Publisert 3 måneder siden

Rolf Kjøde har i Vårt Land 12. mars et innlegg med tittelen "Frimodig saman". Det er forutsigbar, men samtidig merkelig lesning. Ikke uventet tegner han et mørkt bilde av Den norske kirke, ikke minst med utgangspunkt om biskopenes uttalelse om abort nylig, og ordningen med to ekteskapssyn.

Abortuttalelsen først. Jeg er enig med Rolf Kjøde i at abortpraksisen i dagens velstands-Norge er urovekkende (selv om den har sunket fra ca 15000 i året til ca 12300 i 2018). Men våre veier skilles i tolkningen av bispeuttalelsen. Kjøde påstår at den "legitimerer landets himmelropande abortpraksis". Det kan jeg ikke skjønne at bispeuttalelsen gjør (selv om enkelte formuleringer der kan diskuteres). Det de gjør, er å orientere seg i forhold til det realpolitiske faktum at en reversering av abortloven er utenkelig. Slik Stortinget i vår tid er sammensatt. Og at engasjementet mot abort derfor primært blir henvist til etikken, ikke til lovgivningen. Videre er det i Kjødes innlegg ingen situasjonsanalyse som dveler ved de medisinsk sett ytterst risikable illegale aborter som erfaringsmessig vil bli resultatet dersom abort er totalforbudt. Det er jo slik i syndefallets verden at selv idealistiske lover kan gi destruktive utslag. At et innlegg som mener seg å bygge på konservativ teologi ikke trekker dette frem, er påfallende.

Så spørsmålet om homofilt samliv. Først må jeg "komme ut av skapet":  Jeg er vaklende i denne saken, slik mange i kirken er. Fordi jeg ser det problematiske ved at betydningen av biologi tones ned. Jeg ønsker også å støtte de homofile mennesker - kristne eller ei - som velger å ikke leve ut sin legning. Og jeg synes det er propagandistisk at deltagelse i Pride-parader skal være det endelige bevis på at man har tatt de homofiles situasjon på alvor. Slik sett burde jeg være en person som var mottagelig for Frimodig kirkes argumenter mot homofilt samliv. Men i den andre vektskålen ligger en ubehagelig viten om den diskriminering og lidelse som homofile er blitt og mange steder fortsatt blir utsatt for. Og den potensielle overbevisningskraften i Kjødes innlegg dunster bort ved at jeg ikke kan se spor av interesse for hvordan homofile mennesker kan tenkes å ha det - han henviser kun til Bibelen og kirkens klassiske ekteskapssyn. Overført på andre livsområder vil et slikt fravær av etisk situasjonsanalyse fortone seg ytterst mangelfull, for å si det mildt. Og det er vanskelig å se for seg at Jesus i møte med dype menneskelige problemer ville gått frem på en tilsvarende måte. 


Arild Vøllestad, prest, skribent og foredragsholder

Gå til innlegget

Utnevningen av Ådnøy var klokest

Publisert 5 måneder siden

Den kandidaten som ikke ble utnevnt til biskop i Stavanger, Helge S. Gaard, ville absolutt vært i stand til å utføre oppdraget på en god måte. Men ut fra en helhetskirkelig vurdering mener jeg likevel at Kirkerådets utnevning av Anne Lise Ådnøy var klokest.

Under overskriften "Gjør Åpen Folkekirke rent bord?" setter konstituert redaktør Alf Gjøsund dette ensidig inn i rammen "for eller mot kjønnsnøytral vigsel". Uten at jeg vet hva som ligger til grunn for Kirkerådets valg, vil jeg her presentere en mulig alternativ tolkning: 

Gaard er sterkt knyttet til Det norske misjonsselskap (NMS). De siste 150 år har det hatt stor plass i Stavanger bispedømme, noen ganger henimot et slags hegemoni. Lenge var NMS en stabiliserende kraft i spenningsfeltet mellom det som het statskirken og de frivillige organisasjonene, og det fortjener NMS honnør for. I noen grad er dette tilfelle fortsatt.

Men samtidig har deler av NMS forandret seg i retning av gudstjenestelig "oppmykning" og det jeg i mangel av et mer presist uttrykk vil kalle "IMI-fisering". Denne mentalitet, både i og utenfor NMS, har de siste tiår blitt ganske utbredt her. Mange kirkefolk ser ensidig i denne retning når det er tale om fornyelse og møtet med en omseggripende sekularisering. Hvor Gaard nøyaktig befinner seg i dette bildet, vet jeg ikke, men han vil lett bli assosiert med det. Og generelt gjelder at ingen bispekandidater er bare personer, de er også symbol på miljøer!

En ting til: Stavanger bispedømme er ofte på norsktoppen i målbare statistikker for f.eks. nye kirkebygg, gudstjenestefremmøte, innsamlede midler - og slikt slår godt an i kvantifiseringens tidsalder. Men er høye tall sannhetsbevis?

Alt dette kan berede grunnen for en anti-sentralistisk holdning som sier "Kirkerådet skal ikke bestemme over oss", "vi gjør det på vår måte". Dessuten nøler mange i disse kretser med å tale vel om folkekirken. Som faktisk er Den norske kirkes ordning. 

Contra Gjøsunds refleksbetonte analyse ser jeg ikke vekk fra at hensynet til å holde Stavanger bispedømme reelt inne som en del av den landsdekkende norske kirke, ligger bak utnevnelsen av Ådnøy. Og uansett synes jeg det var klokt.  


Arild Vøllestad, pensjonert prest, Stavanger




Gå til innlegget

Ja til innestemme rundt abort

Publisert 5 måneder siden

I sitt innlegg "Abortspørsmålet med innestemme" skriver Ingvar Olimstad følgende: "Eg er mellom dei som meiner at abortspørsmålet aldri burde ha vore ei sak under regjeringsforhandlingane. Ikkje fordi ikkje abort er ei viktig sak, men så snart ordet abort blir nemnt, går politikarane i skyttargravene....".

Olimstads situasjonsbeskrivelse er helt riktig. Og vi er kommet dit at det realpolitisk ikke er mulig å se for seg at abortloven fra 1978 på grunnleggende vis lar seg reversere. Dermed blir muligheten for at bønnen "vern barnet i mors liv" kan få støtte av samfunnets lovgivning kraftig redusert. Dette vil jeg i 2019 tro at både radikale, liberale og konservative kristne ser, og også alle de som på et allmennmenneskelig grunnlag er mot abort. Slik at abortspørsmålet beveger seg over fra det politisk-juridiske til det etiske område. For selv om noe er lovlig, er det ikke dermed automatikk i at det er etisk riktig. 

En viktig bakgrunnen er den sterke sekularisering av det norske folk som har skjedd de siste tiår. Den kristne tanke om at et biologisk påbegynt menneskeliv har noe å gjøre med Guds skaperverk og bilde, deles ikke lenger, og forstås ikke lenger, av svært mange. Og den type debatter om samfunnets verdigrunnlag som kunne oppstå i kjølvannet av biskop Per Lønnings embetsnedleggelse i 1975  i protest mot den abortloven som da var til behandling, synes å ha trangere kår idag. Ofte blir det hele innsnevret til bare å handle om "kvinnens rett til å bestemme over egen kropp". Selv om det er lett å se at dette argumentet er tids- og kulturbestemt, er det det som slår igjennom. 

Derfor må i 2019 Den norske kirke og andre kirkesamfunn for å verne det ufødte liv primært satse på andre ting enn kamp mot den foreliggende abortlov. Kort sagt: Tiltak som kan redusere aborter i stedet for politiske symboldiskusjoner. Dette vil, for å bruke Olimstads uttrykk, kreve "innestemme". 

Dette er en variant av et gammelt teologisk tema, nemlig at Guds ideelle vilje ikke alltid lar seg uttrykke i staters lovgivning. På grunn av at syndefallets disharmoni forkludrer. 

Til slutt: Vi må regne med at kvinner som har tatt abort av og til møter opp i kirkene, eller lytter til kristne mennesker. En del kristelige talemåter rundt abort har opp gjennom årene vært så høyrøstede at mange av disse kvinner må ha følt seg kraftig fordømt. Ja, kanskje slik at de har følt at tilgivelse ikke gjelder dem. En slik innsnevring av nåden må vi som kirke vokte oss for. 

Arild Vøllestad, pensjonert prest


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere