Arild Vøllestad

Alder: 0
  RSS

Om Arild

Beskriv deg selv her
Pensjonert prest, skribent og foredragsholder

Følgere

Frimodig saman - og fravær av etisk metode

Publisert rundt 1 måned siden

Rolf Kjøde har i Vårt Land 12. mars et innlegg med tittelen "Frimodig saman". Det er forutsigbar, men samtidig merkelig lesning. Ikke uventet tegner han et mørkt bilde av Den norske kirke, ikke minst med utgangspunkt om biskopenes uttalelse om abort nylig, og ordningen med to ekteskapssyn.

Abortuttalelsen først. Jeg er enig med Rolf Kjøde i at abortpraksisen i dagens velstands-Norge er urovekkende (selv om den har sunket fra ca 15000 i året til ca 12300 i 2018). Men våre veier skilles i tolkningen av bispeuttalelsen. Kjøde påstår at den "legitimerer landets himmelropande abortpraksis". Det kan jeg ikke skjønne at bispeuttalelsen gjør (selv om enkelte formuleringer der kan diskuteres). Det de gjør, er å orientere seg i forhold til det realpolitiske faktum at en reversering av abortloven er utenkelig. Slik Stortinget i vår tid er sammensatt. Og at engasjementet mot abort derfor primært blir henvist til etikken, ikke til lovgivningen. Videre er det i Kjødes innlegg ingen situasjonsanalyse som dveler ved de medisinsk sett ytterst risikable illegale aborter som erfaringsmessig vil bli resultatet dersom abort er totalforbudt. Det er jo slik i syndefallets verden at selv idealistiske lover kan gi destruktive utslag. At et innlegg som mener seg å bygge på konservativ teologi ikke trekker dette frem, er påfallende.

Så spørsmålet om homofilt samliv. Først må jeg "komme ut av skapet":  Jeg er vaklende i denne saken, slik mange i kirken er. Fordi jeg ser det problematiske ved at betydningen av biologi tones ned. Jeg ønsker også å støtte de homofile mennesker - kristne eller ei - som velger å ikke leve ut sin legning. Og jeg synes det er propagandistisk at deltagelse i Pride-parader skal være det endelige bevis på at man har tatt de homofiles situasjon på alvor. Slik sett burde jeg være en person som var mottagelig for Frimodig kirkes argumenter mot homofilt samliv. Men i den andre vektskålen ligger en ubehagelig viten om den diskriminering og lidelse som homofile er blitt og mange steder fortsatt blir utsatt for. Og den potensielle overbevisningskraften i Kjødes innlegg dunster bort ved at jeg ikke kan se spor av interesse for hvordan homofile mennesker kan tenkes å ha det - han henviser kun til Bibelen og kirkens klassiske ekteskapssyn. Overført på andre livsområder vil et slikt fravær av etisk situasjonsanalyse fortone seg ytterst mangelfull, for å si det mildt. Og det er vanskelig å se for seg at Jesus i møte med dype menneskelige problemer ville gått frem på en tilsvarende måte. 


Arild Vøllestad, prest, skribent og foredragsholder

Gå til innlegget

Utnevningen av Ådnøy var klokest

Publisert 3 måneder siden

Den kandidaten som ikke ble utnevnt til biskop i Stavanger, Helge S. Gaard, ville absolutt vært i stand til å utføre oppdraget på en god måte. Men ut fra en helhetskirkelig vurdering mener jeg likevel at Kirkerådets utnevning av Anne Lise Ådnøy var klokest.

Under overskriften "Gjør Åpen Folkekirke rent bord?" setter konstituert redaktør Alf Gjøsund dette ensidig inn i rammen "for eller mot kjønnsnøytral vigsel". Uten at jeg vet hva som ligger til grunn for Kirkerådets valg, vil jeg her presentere en mulig alternativ tolkning: 

Gaard er sterkt knyttet til Det norske misjonsselskap (NMS). De siste 150 år har det hatt stor plass i Stavanger bispedømme, noen ganger henimot et slags hegemoni. Lenge var NMS en stabiliserende kraft i spenningsfeltet mellom det som het statskirken og de frivillige organisasjonene, og det fortjener NMS honnør for. I noen grad er dette tilfelle fortsatt.

Men samtidig har deler av NMS forandret seg i retning av gudstjenestelig "oppmykning" og det jeg i mangel av et mer presist uttrykk vil kalle "IMI-fisering". Denne mentalitet, både i og utenfor NMS, har de siste tiår blitt ganske utbredt her. Mange kirkefolk ser ensidig i denne retning når det er tale om fornyelse og møtet med en omseggripende sekularisering. Hvor Gaard nøyaktig befinner seg i dette bildet, vet jeg ikke, men han vil lett bli assosiert med det. Og generelt gjelder at ingen bispekandidater er bare personer, de er også symbol på miljøer!

En ting til: Stavanger bispedømme er ofte på norsktoppen i målbare statistikker for f.eks. nye kirkebygg, gudstjenestefremmøte, innsamlede midler - og slikt slår godt an i kvantifiseringens tidsalder. Men er høye tall sannhetsbevis?

Alt dette kan berede grunnen for en anti-sentralistisk holdning som sier "Kirkerådet skal ikke bestemme over oss", "vi gjør det på vår måte". Dessuten nøler mange i disse kretser med å tale vel om folkekirken. Som faktisk er Den norske kirkes ordning. 

Contra Gjøsunds refleksbetonte analyse ser jeg ikke vekk fra at hensynet til å holde Stavanger bispedømme reelt inne som en del av den landsdekkende norske kirke, ligger bak utnevnelsen av Ådnøy. Og uansett synes jeg det var klokt.  


Arild Vøllestad, pensjonert prest, Stavanger




Gå til innlegget

Ja til innestemme rundt abort

Publisert 3 måneder siden

I sitt innlegg "Abortspørsmålet med innestemme" skriver Ingvar Olimstad følgende: "Eg er mellom dei som meiner at abortspørsmålet aldri burde ha vore ei sak under regjeringsforhandlingane. Ikkje fordi ikkje abort er ei viktig sak, men så snart ordet abort blir nemnt, går politikarane i skyttargravene....".

Olimstads situasjonsbeskrivelse er helt riktig. Og vi er kommet dit at det realpolitisk ikke er mulig å se for seg at abortloven fra 1978 på grunnleggende vis lar seg reversere. Dermed blir muligheten for at bønnen "vern barnet i mors liv" kan få støtte av samfunnets lovgivning kraftig redusert. Dette vil jeg i 2019 tro at både radikale, liberale og konservative kristne ser, og også alle de som på et allmennmenneskelig grunnlag er mot abort. Slik at abortspørsmålet beveger seg over fra det politisk-juridiske til det etiske område. For selv om noe er lovlig, er det ikke dermed automatikk i at det er etisk riktig. 

En viktig bakgrunnen er den sterke sekularisering av det norske folk som har skjedd de siste tiår. Den kristne tanke om at et biologisk påbegynt menneskeliv har noe å gjøre med Guds skaperverk og bilde, deles ikke lenger, og forstås ikke lenger, av svært mange. Og den type debatter om samfunnets verdigrunnlag som kunne oppstå i kjølvannet av biskop Per Lønnings embetsnedleggelse i 1975  i protest mot den abortloven som da var til behandling, synes å ha trangere kår idag. Ofte blir det hele innsnevret til bare å handle om "kvinnens rett til å bestemme over egen kropp". Selv om det er lett å se at dette argumentet er tids- og kulturbestemt, er det det som slår igjennom. 

Derfor må i 2019 Den norske kirke og andre kirkesamfunn for å verne det ufødte liv primært satse på andre ting enn kamp mot den foreliggende abortlov. Kort sagt: Tiltak som kan redusere aborter i stedet for politiske symboldiskusjoner. Dette vil, for å bruke Olimstads uttrykk, kreve "innestemme". 

Dette er en variant av et gammelt teologisk tema, nemlig at Guds ideelle vilje ikke alltid lar seg uttrykke i staters lovgivning. På grunn av at syndefallets disharmoni forkludrer. 

Til slutt: Vi må regne med at kvinner som har tatt abort av og til møter opp i kirkene, eller lytter til kristne mennesker. En del kristelige talemåter rundt abort har opp gjennom årene vært så høyrøstede at mange av disse kvinner må ha følt seg kraftig fordømt. Ja, kanskje slik at de har følt at tilgivelse ikke gjelder dem. En slik innsnevring av nåden må vi som kirke vokte oss for. 

Arild Vøllestad, pensjonert prest


Gå til innlegget

Bør kristne feire vintersolverv?

Publisert 4 måneder siden

Hedenskap? Nei, det er himmelvid ­forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.

Under overskriften «Gi meg solen» skriver Geir Hellemo i Vårt Land 4. januar godt om lysets mangfoldige betydning. Han foretar interessante sideblikk både til naturvitenskapen og Johannesevangeliet.

Julehøytiden er jo en lysfest i mørke­tiden. Historisk sett ble den til ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den førkristne festen for «den uovervinnelige sol» den 25. desember. I dagens Norge er jul blitt betegnelse på en intens handleperiode fra november fram til julaften, med sterke ­etterdønninger i romjulas bytteaktivitet og det såkalte januarsalget. Dette gjør den folkelige julen endimensjonal, den ligner for mye på det folk gjør ellers i året.

I kirkens julefeiring bidrar ofte en ­idylliserende bruk av Lukas­evangeliet kapittel 2 til at denne teksten blir ­loslitt. Blant annet slik at Jesus lett blir ­værende i krybben, uten å settes inn i de ­store ­sammenhenger som innledningen til ­Johannesevangeliet gjør: «Han var i ­begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var ­menneskenes lys». Dessuten var lyset det første Gud skapte, ifølge 1. Mosebok.

Min lesning av Hellemos innlegg fører til følgende spørsmål: Ville det ikke ­berike og utdype den kristne julefeiring hvis kirken på en eller annen måte markerte vintersolverv?

Hedenskap? Nei, det er himmelvid ­forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.

Gå til innlegget

BØR KRISTNE FEIRE VINTERSOLVERV?

Publisert 4 måneder siden

Under overskriften "Gi meg solen" skriver Geir Hellemo i Vårt Land 4. januar godt om lysets mangfoldige betydning. Han foretar interessante sideblikk til naturvitenskapen og Johannesevangeliet.

Julehøytiden er jo en lysfest i mørketiden. Historisk sett ble den til ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den før-kristne festen for "den uovervinnelige sol" 25. desember. I dagens Norge er jul blitt betegnelse på en intens handleperiode fra november fram til julaften, med sterke etterdønninger i romjulens bytteaktivitet og det såkalte januarsalget. Den gjør den folkelige julen endimensjonal, den ligner for mye på det folk gjør ellers i året. 

I kirkens julefeiring bidrar den ofte idylliserende bruken av Lukasevangeliet kapittel 2 til at denne teksten blir loslitt. Blant annet slik at Jesus ofte blir værende i krybben, uten å settes inn i de store sammenhenger som innledningen til Johannesevangeliet gjør: "Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys". Dessuten var lyset det første Gud skapte, ifølge 1. Mosebok. 

Min lesning av Hellemos innlegg fører til følgende spørsmål: Ville det ikke berike og utdype den kristne julefeiring hvis kirken på en eller annen måte markerte vintersolverv?

Hedenskap? Nei, det er himmelvid forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.


Arild Vøllestad, pensjonert prest, Stavanger


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere