Arild Vøllestad

Alder: 0
  RSS

Om Arild

Beskriv deg selv her
Pensjonert prest, skribent og foredragsholder

Følgere

Utnevningen av Ådnøy var klokest

Publisert 28 dager siden

Den kandidaten som ikke ble utnevnt til biskop i Stavanger, Helge S. Gaard, ville absolutt vært i stand til å utføre oppdraget på en god måte. Men ut fra en helhetskirkelig vurdering mener jeg likevel at Kirkerådets utnevning av Anne Lise Ådnøy var klokest.

Under overskriften "Gjør Åpen Folkekirke rent bord?" setter konstituert redaktør Alf Gjøsund dette ensidig inn i rammen "for eller mot kjønnsnøytral vigsel". Uten at jeg vet hva som ligger til grunn for Kirkerådets valg, vil jeg her presentere en mulig alternativ tolkning: 

Gaard er sterkt knyttet til Det norske misjonsselskap (NMS). De siste 150 år har det hatt stor plass i Stavanger bispedømme, noen ganger henimot et slags hegemoni. Lenge var NMS en stabiliserende kraft i spenningsfeltet mellom det som het statskirken og de frivillige organisasjonene, og det fortjener NMS honnør for. I noen grad er dette tilfelle fortsatt.

Men samtidig har deler av NMS forandret seg i retning av gudstjenestelig "oppmykning" og det jeg i mangel av et mer presist uttrykk vil kalle "IMI-fisering". Denne mentalitet, både i og utenfor NMS, har de siste tiår blitt ganske utbredt her. Mange kirkefolk ser ensidig i denne retning når det er tale om fornyelse og møtet med en omseggripende sekularisering. Hvor Gaard nøyaktig befinner seg i dette bildet, vet jeg ikke, men han vil lett bli assosiert med det. Og generelt gjelder at ingen bispekandidater er bare personer, de er også symbol på miljøer!

En ting til: Stavanger bispedømme er ofte på norsktoppen i målbare statistikker for f.eks. nye kirkebygg, gudstjenestefremmøte, innsamlede midler - og slikt slår godt an i kvantifiseringens tidsalder. Men er høye tall sannhetsbevis?

Alt dette kan berede grunnen for en anti-sentralistisk holdning som sier "Kirkerådet skal ikke bestemme over oss", "vi gjør det på vår måte". Dessuten nøler mange i disse kretser med å tale vel om folkekirken. Som faktisk er Den norske kirkes ordning. 

Contra Gjøsunds refleksbetonte analyse ser jeg ikke vekk fra at hensynet til å holde Stavanger bispedømme reelt inne som en del av den landsdekkende norske kirke, ligger bak utnevnelsen av Ådnøy. Og uansett synes jeg det var klokt.  


Arild Vøllestad, pensjonert prest, Stavanger




Gå til innlegget

Ja til innestemme rundt abort

Publisert rundt 1 måned siden

I sitt innlegg "Abortspørsmålet med innestemme" skriver Ingvar Olimstad følgende: "Eg er mellom dei som meiner at abortspørsmålet aldri burde ha vore ei sak under regjeringsforhandlingane. Ikkje fordi ikkje abort er ei viktig sak, men så snart ordet abort blir nemnt, går politikarane i skyttargravene....".

Olimstads situasjonsbeskrivelse er helt riktig. Og vi er kommet dit at det realpolitisk ikke er mulig å se for seg at abortloven fra 1978 på grunnleggende vis lar seg reversere. Dermed blir muligheten for at bønnen "vern barnet i mors liv" kan få støtte av samfunnets lovgivning kraftig redusert. Dette vil jeg i 2019 tro at både radikale, liberale og konservative kristne ser, og også alle de som på et allmennmenneskelig grunnlag er mot abort. Slik at abortspørsmålet beveger seg over fra det politisk-juridiske til det etiske område. For selv om noe er lovlig, er det ikke dermed automatikk i at det er etisk riktig. 

En viktig bakgrunnen er den sterke sekularisering av det norske folk som har skjedd de siste tiår. Den kristne tanke om at et biologisk påbegynt menneskeliv har noe å gjøre med Guds skaperverk og bilde, deles ikke lenger, og forstås ikke lenger, av svært mange. Og den type debatter om samfunnets verdigrunnlag som kunne oppstå i kjølvannet av biskop Per Lønnings embetsnedleggelse i 1975  i protest mot den abortloven som da var til behandling, synes å ha trangere kår idag. Ofte blir det hele innsnevret til bare å handle om "kvinnens rett til å bestemme over egen kropp". Selv om det er lett å se at dette argumentet er tids- og kulturbestemt, er det det som slår igjennom. 

Derfor må i 2019 Den norske kirke og andre kirkesamfunn for å verne det ufødte liv primært satse på andre ting enn kamp mot den foreliggende abortlov. Kort sagt: Tiltak som kan redusere aborter i stedet for politiske symboldiskusjoner. Dette vil, for å bruke Olimstads uttrykk, kreve "innestemme". 

Dette er en variant av et gammelt teologisk tema, nemlig at Guds ideelle vilje ikke alltid lar seg uttrykke i staters lovgivning. På grunn av at syndefallets disharmoni forkludrer. 

Til slutt: Vi må regne med at kvinner som har tatt abort av og til møter opp i kirkene, eller lytter til kristne mennesker. En del kristelige talemåter rundt abort har opp gjennom årene vært så høyrøstede at mange av disse kvinner må ha følt seg kraftig fordømt. Ja, kanskje slik at de har følt at tilgivelse ikke gjelder dem. En slik innsnevring av nåden må vi som kirke vokte oss for. 

Arild Vøllestad, pensjonert prest


Gå til innlegget

Bør kristne feire vintersolverv?

Publisert rundt 2 måneder siden

Hedenskap? Nei, det er himmelvid ­forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.

Under overskriften «Gi meg solen» skriver Geir Hellemo i Vårt Land 4. januar godt om lysets mangfoldige betydning. Han foretar interessante sideblikk både til naturvitenskapen og Johannesevangeliet.

Julehøytiden er jo en lysfest i mørke­tiden. Historisk sett ble den til ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den førkristne festen for «den uovervinnelige sol» den 25. desember. I dagens Norge er jul blitt betegnelse på en intens handleperiode fra november fram til julaften, med sterke ­etterdønninger i romjulas bytteaktivitet og det såkalte januarsalget. Dette gjør den folkelige julen endimensjonal, den ligner for mye på det folk gjør ellers i året.

I kirkens julefeiring bidrar ofte en ­idylliserende bruk av Lukas­evangeliet kapittel 2 til at denne teksten blir ­loslitt. Blant annet slik at Jesus lett blir ­værende i krybben, uten å settes inn i de ­store ­sammenhenger som innledningen til ­Johannesevangeliet gjør: «Han var i ­begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var ­menneskenes lys». Dessuten var lyset det første Gud skapte, ifølge 1. Mosebok.

Min lesning av Hellemos innlegg fører til følgende spørsmål: Ville det ikke ­berike og utdype den kristne julefeiring hvis kirken på en eller annen måte markerte vintersolverv?

Hedenskap? Nei, det er himmelvid ­forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.

Gå til innlegget

BØR KRISTNE FEIRE VINTERSOLVERV?

Publisert rundt 2 måneder siden

Under overskriften "Gi meg solen" skriver Geir Hellemo i Vårt Land 4. januar godt om lysets mangfoldige betydning. Han foretar interessante sideblikk til naturvitenskapen og Johannesevangeliet.

Julehøytiden er jo en lysfest i mørketiden. Historisk sett ble den til ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den før-kristne festen for "den uovervinnelige sol" 25. desember. I dagens Norge er jul blitt betegnelse på en intens handleperiode fra november fram til julaften, med sterke etterdønninger i romjulens bytteaktivitet og det såkalte januarsalget. Den gjør den folkelige julen endimensjonal, den ligner for mye på det folk gjør ellers i året. 

I kirkens julefeiring bidrar den ofte idylliserende bruken av Lukasevangeliet kapittel 2 til at denne teksten blir loslitt. Blant annet slik at Jesus ofte blir værende i krybben, uten å settes inn i de store sammenhenger som innledningen til Johannesevangeliet gjør: "Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys". Dessuten var lyset det første Gud skapte, ifølge 1. Mosebok. 

Min lesning av Hellemos innlegg fører til følgende spørsmål: Ville det ikke berike og utdype den kristne julefeiring hvis kirken på en eller annen måte markerte vintersolverv?

Hedenskap? Nei, det er himmelvid forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.


Arild Vøllestad, pensjonert prest, Stavanger


Gå til innlegget

Et sprang i tiden

Publisert 2 måneder siden

Stefanusalliansen har noen ukritiske overføringer av vår tids tankegang til tidligere historiske epoker som må problematiseres.

Generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen og redaktør samme sted Johannes Morken (heretter «de to») har i Vårt Land 5. desember et innlegg med tittelen «Tung arv av maktmisbruk» – de sikter til den statskirkelige tradisjon fra den romerske keiser Konstantins tid.

Ukritiske overføringer. 

Stefanus­alliansens engasjement mot forfølgelse av kristne i dagens verden støtter jeg. Men underveis i innlegget har de to noen ukritiske overføringer av vår tids tankegang til tidligere historiske epoker som må problematiseres. Av flere slike temaer i deres innlegg velger jeg her ut ett: Da keiser Konstantin tidlig på 300-tallet først gjorde kristendommen til tillatt religion, deretter til ­dominerende religion.

Rett nok skriver de kort at «den første trusfridomen kom med Konstantin» – noe som vitterlig bør være et poeng for Stefanusalliansen! Men fristelsen til «makt og undertrykking» begynte visstnok med en gang. Realiteten var vel imidlertid heller at datidens kristne følte en enorm lettelse over at de mange­ bølger med kristendomsforfølgelse nå var slutt.

Folkefrelsar til oss kom. 

Også i ­datiden var det røster som advarte mot at nå kunne det bli for behagelig å være kirke. Men hvordan skulle man ha unngått at den store oppslutningen om kristendommen på 300-tallet skulle få innvirkning på statsstyret? Det måtte vært en isolert katakombekristendom som ville hatt store problemer med å gi «mange gode impulsar til samfunnet – i undervisning, vitskap og helse­stell», slik de to er inne på. Og det vi her snakker om skjedde i epoker da demokrati, pluralisme, menneskeretter og økumenikk var utenfor horisonten.

I disse førjulstider bør ellers vi merke­ oss at i keiser Konstantins epoke ble feiringen av Kristi fødsel etablert kirkelig skikk, vi fikk den nikenske trosbekjennelse, som tydeliggjør Jesu ­reelle menneskelighet og guddommelighet, og biskop Ambrosius i Milano gav oss adventssalmen «Folkefrelsar til oss kom». Dette tyder vel mer på et levende trosliv enn på «maktmisbruk»?

Klar tendens. 

Det er lett å finne kritikkverdige forhold i den konstantinske æra, og i dag er den over og ut. Men når vi ser på et verdenskart, er det klar tendens til at demokrati og menneskeretter står sterkest i de ­områder hvor kirken lenge var en bred samfunns­institusjon. At eventuelt en maktfri, ­minoritetsorientert kristendom løs­revet fra staten fra 300-tallet av hadde fungert bedre, tror jeg vil være vanskelig å påvise. Dessuten er det helt hypotetisk.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere