Leif Lysvik

Alder: 65
  RSS

Om Leif

Samfunnsinteressert og engasjert mann fra nord.
Opptatt av norsk politikk, klima, DNK og Midtøsten.

Følgere

Kristensionisme er en moderne teologisk og politisk bevegelse som omfavner de mest ekstreme ideologiske aspekter av sionismen, og dermed blir uforenelig for en rettferdig fred i Palestina og Israel.

 

 

 

 For oss som har vært opptatt av konflikten i Midtøsten har vi ofte blitt konfrontert med kristensionister som avviser alle forsøk på fred, og som med isolerte bibelvers kategorisk bekjentgjør at et «Eretz Israel» er bibelens mål og intensjon. Mange av kristensionistene benekter at det finnes et palestinsk folk, og ser på okkupasjon og kolonisering som en rett det jødisk folk har. Den moderne kristensionisme legger vekt på apokalyptisk hendelser, og det skal legalisere at en dehumaniserer det palestinske folk. De benekter det bibelske budskap om kjærlighet, rettferdighet og forsoning.

Når vi skal finne svar på hvorfor noen kristne så sterk støtte til Israels politikk, særlig Israels okkupasjons- og koloniseringspolitikk, er det mange som henviser til Det gamle testamentet, der en kan finne tolkning for at jødene er lovet langt mer enn bare landet mellom Jordandalen og Middelhavet. Områder langt inn i Irak skal være lovet Abraham. Samtidig overses de bibelversene som sier at løftene gjelder mange folkeslag, ikke bare jødene.

 

I det siste har jeg lest kristensionister som har skrevet at hele fredsprosessen rundt Oslo-avtalen var under Guds forbannelse, at statsminister Rabin ble myrdet fordi han gikk imot Guds plan og at Sharon falt i koma fordi han ensidig trakk Israel ut av Gaza. Det er en teologisk forståelse de fleste kirkesamfunn ser på som fremmed og uforståelig. En ser at fenomenet kristensionisme har en politisk forankring i det ekstreme, med klare rasistiske innslag, kombinert med et generaliserende hat til islam og hele den arabiske verden. Det blir derfor påfallende at de er de samme som advarer mot religiøs fundamentalisme som ser på jødene som en brikke ien millenniaristisk visjon hvor endetidsrealiseringen skal skje. Og vider ser en at kristensionismen i stor grad tilhører legmannsbevegelsen. Mangel på formell teologisk kunnskap og forståelse er rådene i de kristensionistiske miljøene.

De siste 1500 år har kristne, muslimer og jøder levd side om side i Midtøsten, selv om særlig korsfarerne forsøkte å presse ut jødene. Den moderne immigrasjonen av jøder startet etter pogromene mot jødene i Russland på 1880-tallet. Kristensionisme er en tenkning som vant oppslutning i USA og Storbritannia lenge før den jødiske sionismen ble introdusert mot slutten av det 19. århundre. Kristensionismen bygger på at jødene har en rett til en stat i «Eretz Israel», og at denne retten er gitt dem av Gud. Kristensionismen oppsto blant grupper som var opptatte av jødenes hjemvending som ledd i endetiden. Det ble også lagt vekt på misjon blant jøder. Blant dagens kristensionister er misjonen lagt til side, siden misjonsivereren går dårlig sammen med det politiske felles-prosjektet om å sikre og videreutvikle en jødisk stat, for blir jøder jøder om en overflødiggjør jødedommen? 

Kristensionismen er en relativt ny teologisk retning. Da FN i 1948 proklamerte den moderen staten Israelvakte det ikke den brede begeistring man kunne ha ventet. Mange med teologisk forståelse sa at her var det mye som skurret: Den nye Israelske stat kom som en følge av internasjonal politikk, ikke av Guds inngripen, det var en sekulær stat, til og med preget av sosialistiske idealer, den lå på feil sted, her var hverken det gamle Jerusalem eller de bibelske kjerneområder med som Judea og Samaria. Det tok tid å tilpasse Johannes Åpenbarings endetidsforventningene i etableringen av det nye Israel. Først etter krigen i 1967 tok det for alvor av igjen. Nå fikk jødene tilgang til det bibelske Israel, og man kunne begynne en særdeles konkret sammenligning mellom ordlyden i de gammeltestamentlige profetier og den politiske og religiøse utvikling i Israel. Og dette gav næring til kristensionister både i USA og i Europa.

Jeg vet ikke hvor stor denne grupperingen av kristensionister er i dag. I mitt daglige liv og virker hverken ser eller hører jeg dem, men når en deltar på VD, og spesielt når en diskuterer konflikten i Midtøsten er de sterkt gjeldende. Ofte med hatske ytringer mot sine meningsmotstandere. Så langt jeg forstår har de liten tilhørighet i etablerte kirkesamfunn, men er å finner i mindre sekter og i mer leke kristne miljøer. Det er mulig at de er så marginal at det er liten grunn til å advare mot dem, men en ser at i bestrebelsene på å finne fred i Midtøsten har de en stemme for å opprettholde konfliktnivået. Det er synd.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Målrettede likvidasjoner av IDF

Publisert over 6 år siden

Noen av de drepte palestinerne ser ut til å ha vært ofre for målrettede likvidasjoner og flere av dem ble skutt i ryggen, noe som er ensbetydende med krigsforbrytelser.

Ja, dette kommer fram i rapporten  "Trigger-happy: Israel's use of excessive force in the West Bank" fra Amnesty.

På VD det siste er det KFUMs boykottforslag som har fått oppmerksomhet. Amnesty foreslår ikke økonomisk boykott, menber USA, EU og resten av verdenssamfunnet om å innføre våpenblokade mot Israel og stanse alt salg av våpen, ammunisjon og militært utstyr til landet.

Amnesty har dokumentert 22 drap på sivile palestinere på Vestbredden i 2013, og 14 av dem fant sted i forbindelse med demonstrasjoner. De fleste av ofrene var unge og fire av dem var barn, går det fram av rapporten. Det ble drept flerepalestinere på Vestbredden i fjor, enn i 2011 og 2012 til sammen.

261 palestinere er skutt med skarp ammunisjon og alvorlig såret av israelske styrker på Vestbredden de siste tre årene, 67 av dem barn. Ytterligere 8.500 sivile palestinere, blant dem 1.500 barn ble skutt og alvorlig såret med gummidekkede stålkuler eller tåregassgranater, går det fram av Amnestys rapport.

Jeg ser det argumenteres her på VD om at Israel er regionenes eneste demokrati. Mulig det, men da må en i demokratiets ånd slutte opp om demokratiske prinsipper og internasjonale menneskerettsstandarder, og øyeblikkelig slutte med de ulovlige drapene og denne unødvendige maktbruken.

En av debattantene på VD spør «Når skal Israel få fred?” Et merkelig spørsmål. Fred skapes gjennom dialog og respekt. Ikke ved å bryte folkeretten, ikke med vold mot sivile palestinere, ikke med og kontinuerlig å  øke bosetninger som er ulovlige i følge internasjonal rett, ikke ved å bygge mur som er en trussel mot både fred og rettferdighet i området – og ikke, som Amnesty-rapporten dokumentere, med å likvidere uskyldige. Dette er krav som en samlet verden stiller til Israel – også den norske kirke, og alle norske partier, mulig med unntak av FrP i opposisjon. Jeg registrerer at den som spør når Israel skal få fred har tillitsverv i KrF, da er han på kollisjonskurs med eget parti i alle fall.

Amnestys forslag er om å innføre våpenblokade mot Israel og stanse alt salg av våpen, ammunisjon og militært utstyr til landet. Jeg tror dette er et mye bedre forslag enn økonomisk boykott.

 

 

Gå til innlegget

Reservasjonsrett- etikk og perspektiv.

Publisert over 6 år siden

Den nye debatten om fastlegers reservasjonsrett ved henvisning til abort har aktualisert debatten om abort – og aktualisert spørsmålet om etikk og moral.

Jeg tror ingen er tilhenger av abort, men i valget mellom å bære fram et barn som ikke er planlagt eller ønsker og abort kan det abort vært det eneste realistiske alternativ. Det er det mange som er uenig om, og det respekterer jeg. Likevel er det noe med fokus og perspektivet som jeg uroes over. Det er alltid bare fokus på kvinnen og kvinnenes valg. Men en blir blind og uforstående til den verden en skal føde barnet til.

Kirkenes syn og forståelse av kvinner og seksualitet har i kirkehistorien vært komplisert. Kirkelærerne Augustin, Ambrosius, og Chrysostomos mente alle at kvinnen er et underordnet vesen, at hun ikke er skapt i Guds bilde og kun er skapt for å være mannens tjenerinne. Thomas Aquinas mener at kvinnen både kroppslig og åndelig er mindre verdt enn mannen. At hun egentlig er en slags "mislykket" mann. Den store kirkelige tenker mente også at grunnen til at jenter i det hele tatt ble født var tilfeller av miserabel spermkvalitet eller defekt livmor. Og salige Luther mente at kvinnen mest var å regne som et "halvt barn" eller et "praktfullt dyr". Og med det slikt syn på kvinner har menn, både i kirken og utenfor kirken, forlystet seg med kvinner – og om kvinnene kom i «ulukka» har det vært kvinnens feil og ansvar. I kirkebøker helt opp til min levetid har en anført at barn av ugifte kvinner var uekte barn. Parallelt med dette har kirken forfektet en seksualmoral som har vært helt umulig å etterleve. Med det resultat at seksualitet ble ytterligere komplisert og skambelagt. De uekte barna var helt og holden kvinnens ansvar. De ekte fedrene ble aldri stilt til ansvar. Det var mødrene som måtte bære skammen og nedverdigelsen.

I 1960 og 1970-årene skjedde det en seksuell revolusjon i den vestlige verden. Det er to forhold på er årsaken til denne «revolusjon», for det første en ny offentlig åpenhet rundt seksualitet, som blant annet kom til uttrykk i forskningsrapporter (Kinsey-rapportene) om amerikanske kvinners og menns seksualliv, det andre tilgangen til billige og sikre, industrielt fremstilte prevensjonsmidler. Men dette er ikke forenlig med kirkenes seksualmoral. Krav om avholdenhet til en er gift er en umulighet – og kirkens moral blir derfor en illusjon. Men illusjonen er med på å forsterke skam og uanstendighet hos de kvinner som kommer «i ulykka». Aldri er det mannen som må bære smerten og fornedrelsen. Det er i denne konteksten en må forstå at kampen for fri abort ble en viktig kvinnekamp.

I dag er det noen leger som vil toe sine hender, og ikke delta i prosessene som fører fram til abort. Dette skal for disse legene være etisk viktig. Men de kan henvise kvinnen til sin kollega, som kan henvise… Da blir det plutselig etisk akseptabelt.

Hvorfor er det ikke viktig for disse legene og ikke delta inndekte i en kjede som fører til abort, men reservere seg – og få velferdssamfunnet til å akseptere en slik reservasjonsrett.

Jeg undres på hvorfor disse få legene ikke heller vil si at det er etisk viktig at menn tar ansvar. At prevensjon må være godt tilgjengelig og gratis. Hvorfor står de ikke på barrikadene og kjemper for at enslige mødre skal få rammevilkår som gjør det mulig for barnet å vokse opp i gode og harmoniske hjem. Hvorfor sloss de ikke for at fedre skal ta ansvar selv om de ikke bor sammen med mor og barn.

Det virker alt for enket å si at det er moralsk høyverdig at fastlegene skal hareservasjonsrett ved henvisning til abort. Kan de ikke flytte fokus, flytte blikket, og se hvordan skal en få et samfunn der en respekterer kvinnens valg til å føde et barn som hun er alene om. Det kan bli en vinnersak for både KrF og for de leger som er i et moralsk dilemma.

 

 

 

Gå til innlegget

Så kom det i dag – nyhet om at H/ PrP regjeringen ønsker å gjøre alkohol mer tilgjengelig med å utvide åpningstidene på polet.

 

 

 

 

Jeg tilhører dem som mener at norsk alkoholpolitikk har vært en suksess. Ytterlighetene i alkoholpolitikken finner en i Saudi-Arabia der all alkohol er forbudet, til Russland der alle sluser er åpen. I Norge har vi funnet gode løsninger som har gitt oss et lavt alkoholforbruk, og med det få ulykker og færre skalder som følge av alkoholforbruk. Vinmonopolet, regulert tilgjengelighet og prismekanismer har vært gode virkemidler i alkoholpolitikken,

 

For de som er interessert, se hva Statens senter for rusmiddelforskning skriver:  http://www.sirus.no/Regulering+av+pris+og+tilgjengelighet+p%C3%A5+alkohol.d25-SMRfO3y.ips

 

Reduserte priser og økt tilgjengelighet øker forbruket – og økt forbruk gir flere alkoholrelaterte skader og flere ulykker. Det er derfor uforståelig at regjeringen ønsker å redusere prisene og utvide åpningstiden for alkohol. Et nytt skritt i feil retning av denne regjeringen.

 

Gå til innlegget

Sannheten om Ariel Sharon

Publisert over 6 år siden

Sharon, som egentlig het Sheinerman, ble født landsbyen Kfar Malal i det daværende Palestina i 1928.

 

Som tenåring gikk han inn i den jødiske undergrunnsbevegelsen Haganah. Han deltok i alle de israelske krigene og utmerket seg som en  brutal og egenrådig soldat og offiser. Det fortelles at han flere ganger ledet sine soldater i slag fra en panserbil full av vodka og kaviar. I 1953 var han med på å ta den palestinske landsbyen Qibiya på Vestbredden som hevn for palestinske geriljaangrep mot Israel.  Da soldatene kom fram, sprengte de hus for hus. I alt ble 69 av landsbyens innbyggere drept, tre firedeler av dem kvinner og barn. 45 hus, en skole og en moské ble ødelagt i angrepet.

 

I 1973 ble Sharon politikere, og valgt inn i nasjonalforsamlingen Knesset for den konservative og nasjonalistiske valgalliansen Likud. Nok en offiser gjør politisk karriere i Israel, og det er de militære maktmidler som blir han politiske verktøy. Ikke dialog, ikke forståelse og respekt, men militær strategi og militær mak. I 1977 blir han (merkelig nok) landbruksminister – og hans mål blir å kolonisere okkupert land, og i løpet av kort tid er han arkitekten bak å etablere flere hundre ulovlige bosettinger okkupert område.

I 1981 får han politisk ansvar for etområde kan kjenner bedre enn landbrukspolitikk – han blir forsvarsminister. Og det er som forsvarsminister han får tilnavnet «Slakteren i Beirut» En israelsk kommisjon gir han ansvaret for massakren iflyktningleirene Sabra og Shatilader opp mot 2000 palestinere ble drept. Endelig kvitt Slakteren i Beirut håpte mange – men nei, selv om han måtte gå av som forsvarsminister kom han tilbake – som en fugl Føniks – først som utenriksminister senere som statsminister.

Han ble en kontroversiell statsminister – både hjemme og ute. Han ble anklaget for korrupsjon, og kom seg så vidt unna anklagene, mens hans sønner ble dømt for korrupsjon og satt bak lås og slå i Israel. Det ble jobbet for å få ham stilt for Den internasjonalekrigsforbryterdomstolen i Haag, og på slutten av hans statsministertid våget han ikke reise ut av landet i frykt for å måtte stå til rette for sine handlinger i Haag.

I 2006 får Sharon hjerneblødning – og dør sakte og sikkert. Lite bidro han med fred for sitt land, han kunne bare det militære maktspråket – og han bidro med at forholdet mellom israelere og palestinere ble mer konfliktfylt. Om han alene startet den andre intifadaen vet jeg ikke – men det var under hans tid som statsminister at den andre intifadaen blusset opp. 4000 palestinere ble drep i denne intifadaen – mot 1000 israelere. Antall skadde har jeg ikke tall på her og nå.

Det er vanskelig å lyse fred over et slik liv…

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
20 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 798 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
13 dager siden / 642 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 599 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 581 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere