Mikael Bruun

Alder: 30
  RSS

Om Mikael

Følgere

Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner

Publisert rundt 1 måned siden

12. august skriver domprost i Tromsø, Stig Lægdene, et innlegg på Verdidebatt som også stod på trykk i papiravisen. Han tar til orde for at menn som ikke anerkjenner kvinners prestetjeneste bør nektes ordinasjon og ansettelse i Den norske kirke. Spørsmålet han stiller er hvilken arbeidsplass som ville ansatt noen som er "i mot kvinner". Han fremmer også påstanden at å vegre seg for nattverd med kvinnelige kolleger er skisma i henhold til CA VII og VIII. Med disse utsagnene viser Lægdene at han har store problemer med å forstå sine motstanderes standpunkter.

Er vi kvinnehatere?
Domprosten legger til grunn at de som har en embetsforståelse som tilsier at prestetjenesten er forbeholdt menn, også naturligvis må være i mot kvinner på generelt grunnlag. Han tillegger oss kvinnediskriminerende holdninger som ingen av oss kjenner oss igjen i. Kvinners grunnleggende likeverd er for oss like selvsagt som for alle andre. Grunnen til at vi har landet på et nei til kvinners prestetjeneste har dyptgående og mindre farlige årsaker.

Det er ikke plass i dette tilsvaret til å gå i dybden av de teologiske argumenter, men jeg vil peke på noen hovedmomenter. Likeverd er en tanke som springer ut av skapelsen i 1. mosebok, hvor både mann og kvinne har den grunnleggende gudbilledligheten. Vi er skapt likeverdige, men samtidig forskjellige. Vi har forskjellige evner, roller, og oppgaver. Dette er en tanke som gjennomsyrer Bibelen fra start til slutt, og fremmes da også av Herrens apostel Paulus. Den sentrale forståelsen ligger i hva prekenembetet er og hvor det kommer fra. Jesus utvalgte apostler og sendte dem ut med oppdrag å døpe og lære, å være hyrder for Guds folk.

Vi forstår det slik at prestetjenesten springer ut av aposteltjenesten. Vi ser ikke på oss selv som apostler, men det er tydelig i den tidlige kirke at apostlene innsatte eldste, det vi i dag kaller prester og at disse, som apostlene, var menn. Alle kristne har riktignok del i det allmenne prestedømmet og har kall til å vitne om evangeliet, slik som kvinnene ved graven. Alle har likevel ikke kall til å være hyrder i menigheten. Det bibelske og apostoliske vitnesbyrdet er at dette er en tjeneste forbeholdt menn. Det handler altså om embetsteologi og ikke om kvinnesyn.

Confessio Augustana
Confessio Augustana er det viktigste skriftet i våre lutherske bekjennelser. Lægdene viser til 7. og 8. artikkel når han hevder at de som av prinsipielle årsaker ikke deler nattverd med kvinnelige prester, er skismatikere. Teologisk er dette uholdbart.

Vi er flere som har trukket den praktiske konsekvensen av vår embetsteologi at vi ikke deltar ved nattverd eller gudstjeneste med kvinnelig prest. Nattverden er naturligvis som Lægdene skriver, kirkens enhetstegn, men når det ikke foreligger sann teologisk enhet ser vi det som vanskelig å tilkjennegi en synlig enhet.

Dette er ikke nødvendigvis skisma. Det representerer ikke et brudd i kommunion, men at vi har valgt å leve med den smerten det er å holde seg borte fra sakramentet i noen tilfeller der enheten er skadet. Dette er heller ikke donatisme, slik noen gjerne beskylder oss for. Vi holder oss ikke borte på grunnlag av en prest sin livsførsel eller fordi vedkommende er «ond», slik bekjennelsen taler om, men som sagt fordi vi lever med en skadet enhet. Dette er en praksis som gjentatte ganger er gitt legitimitet av forhenværende preses Byfuglien.

Det er også interessant tankegymnastikk fra domprostens side å hevde at noen som står for det kirken alltid har lært, er de som bringer skisma. Når Bibelen, apostlene og kirkefedrene er samstemmige er det ikke skismatisk å følge dem. Det er de som etter 2000 år kommer med en ny lære som skaper problemet.  

Hvem skal ut? 
Et naturlig spørsmål å stille seg i lys av Lægdenes innlegg er: Når er han fornøyd? Når er kirken renset nok for mennesker som ikke deler hans moderne oppfatning av prestetjenesten, eller andre ting for den saks skyld. I motsetning til hva han later til å tro, er ikke virkeligheten så enkel som at det kun er mannlige prester og teologiske kandidater som står for en klassisk embetsteologi. Det finnes kvinner, også i kirkelige stillinger, som deler vår teologi på dette området. Skal også de nektes ansettelse?

Hva tenker egentlig domprosten om menigheten? Det finnes lekfolk som holder seg til at prestetjenesten er forbeholdt menn. Når Lægdene sender signaler om at dette er så problematisk at man ikke kan ansette eller ordinere de som tenker slik, sier han også implisitt at lekfolket som mener det samme ikke har sin plass i kirken. Særlig problematisk blir dette i nordområdene hvor den læstadianske vekkelse fremdeles står sterkt. Her fylles kirkene med hundrevis av kristne, som gjerne ønsker at presten er mann. Skal disse ut? Dersom svaret ikke er et entydig ja fra de progressive, så er det i alle fall konsekvensen. Jeg lurer på når kirken er ren nok for disse som bare vil ha sine meningsfeller i kirken.

Toleransens grenser
Jeg vil rose Lægdene for én ting, og det er at han klart viser at den såkalte toleransen har sine grenser. Det er toleranse for mye, men noen ting kan man visst ganske enkelt ikke tolerere. Jeg er naturligvis enig i at diskriminering på bakgrunn av kjønn ikke er en god ting, men har forsøkt å vise at denne saken for oss i alle fall ikke handler om et ønske om diskriminering, men en eldgammel teologisk arv.

Hvor skal dette egentlig ende? Som ung prest må jeg innrømme at jeg blir litt nervøs når jeg leser hva en maktperson som domprosten, skriver. Når vil jeg miste jobben? Når begynner motarbeidelsen for alvor? Står jeg om fem år uten kolleger av samme sinn som kan støtte og trøste? Kanskje jeg bør se meg om etter et annet kirkesamfunn. Det ville vel vært i tråd med Lægdenes ønske, men selv er jeg glad i kirken og vil tjene her så lenge jeg kan. Å sende signal til unge prester og teologistudenter med kjærlighet for kirken at de ikke er ønsket, må sies å være et klønete rekrutteringstrekk.

Jeg håper at Lægdene modererer sine autoritære utsagn, og kan se at også vi er gode tjenere i kirken. Kanskje det kan hjelpe å se oss inn i øynene som mennesker og ikke bare konservative mørkemenn. De aller fleste såkalte kvinneprestmotstandere jeg kjenner behandler sine kvinnelige kolleger med respekt og åpenhet, selv om vi trekker en grense i noen sammenhenger. Vi tar ikke til orde for ordinasjons- eller ansettelsesnekt av våre motstandere, det er det Lægdene som gjør. Det er ganske ekstremt.

Mikael Bruun
Sokneprest i Sogndal

Gå til innlegget

Biskopen er ikke bundet av valgresultatet

Publisert 8 måneder siden

Vinterstorm og kirkestorm later til å gå hånd i hånd i Nord-Norge.

Et svar til Kai Krogh og innlegg i debatten rundt konstitueringen av Nord-Hålogaland bispedømmeråd. Først publisert på Nordnorskdebatt.no 21. januar 2020. 

Jeg sitter i sør og følger med stor interesse det som nå rører seg i stiftsstaden Tromsø etter at bispedømmerådet ble konstituert i møte, med påfølgende kritikkveksling mellom tidligere formann Kai Krogh og biskop Olav Øygard. Det er mye å gripe tak i her, og mye har allerede blitt skrevet. Det som i første omgang slår meg som underlig er at Krogh etter fire år som formann i bispedømmets høyeste organ ikke har satt seg inn i hvordan en biskop velges. Jeg vil ikke gjengi det her, den som har interesse av detaljene kan undersøke selv andre plasser, men poenget er at det er en omfattende prosess som i alle fall til en viss grad må sies å være demokratisk. Stort sett.

Når det er sagt er det viktig å forstå at biskopen ikke er direkte valgt inn i bispedømmerådet. Der sitter han naturlig nok i kraft av sitt embete. Men er biskopen da pålagt og forventet å avgi stemme i tråd med det regjerende flertallet? Slik kan det late til at den forhenværende formannen Krogh tenker, men det er beste fall en logisk kortslutning, i verste fall er det grovt autoritært.

Biskopen er en selvstendig fagperson, en ordinert embetshaver i vår kirke med særlig verdighet. I kraft av dette og med sin høye kompetanse er det absurd å hevde at biskopen skal være bundet av et valgresultat i hvordan han stemmer. Biskopen er suveren i alle tilfeller når det gjelder hvordan han vil stemme, og man kan med god grunn ha tiltro til at han vil stemme i tråd med egen overbevisning om hva som vil tjene kirken best. At biskopen vil gjøre dette er en sentral tanke, selv hvis man er uenig med hvordan en biskop i et gitt tilfelle stemmer. Da tar det seg dårlig ut å sutre når biskopen ikke er enig med ens egen gruppering. Biskopen er kirkens fremste tjener, ikke bispedømmerådets slave.

Åpen Folkekirke viser seg som grunnleggende antidemokratiske
Det er også mulig å merke seg med interesse hvordan en organisasjon som i ord snakke varmt om demokratiet og sier at de holder dette høyt, viser seg å være så grunnleggende totalitære at deres anklager om en antidemokratisk konstituering treffer dem selv. For å forstå hvordan dette er trenger vi ikke gå lengre tilbake enn til forrige stortingsvalg. Ved valget i 2017 fikk i følge NRK.no Arbeiderpartiet 27,4% av stemmene og Høyre fikk 25% av folkets stemmer. Likevel sitter vi nå med en statsminister fra Høyre. Dersom man holdt seg våken under samfunnsfagstimene på skolen ses ikke dette på som et demokratisk problem.

Jeg har ikke brydd meg med å lete opp valgresultatet fra kirkevalget, men Krogh og Åpen Folkekirke sine innvendinger kan lignes med det tenkte tilfellet at Arbeiderpartiet hadde klaget på at de øvrige stortingspartier heller inngikk allianse med Høyre enn dem. Der Åpen Folkekirke fikk rent flertall, var de riktignok i en situasjon der deres motstandere hadde det faktiske flertall hvis de samlet seg, noe som skjedde.

Hvordan ville det sett ut dersom Arbeiderpartiet hadde tatt til orde for å fjerne stemmeretten til alle andre partier, eventuelt til sentrale nøkkelpersoner, etter et valgnederlag? Neppe særlig bra, enhver ville sett at dette var et desperat forsøk på å gjenvinne makt, det fremstår barnslig og sutrete, og enda verre, fullstendig autoritært.

Og tro det eller ei, det er det Åpen Folkekirke nå har gjort. De har tatt til orde for å fjerne biskopens stemme, etter at de har gått ut med at biskopen ikke stemte slik de gjorde. Budskapet er altså dette, at alle skal ha stemmerett, også biskopen, men bare så lenge han stemmer som Åpen Folkekirke vil. Hvor autoritært dette standpunktet er, det er så tydelig at det knapt burde være nødvendig å skrive om det, men det later ikke til å være det som tar mest oppmerksomhet.

Jeg vil likevel driste meg til å si at det er et gode for kirken i Nord-Hålogaland at Kai Krogh ikke fikk gjenvalg som leder og at Åpen Folkekirke med det mistet mye makt, all den tid de med dette nederlaget har vist seg som motstandere av demokrati og forkjempere for et autoritært styre i kirken.

Kanskje det nå kan bli ro
Selv om Krogh mener at biskopen nå aktivt arbeider for å splitte kirken, er jeg av den bestemte oppfatning at det nye bispedømmerådets sammensetning vil bidra til ro og fred i kirken. Erfaring viser at Åpen Folkekirke har kjørt en cowboystil i rådets forrige periode, hvor de uten bånd har hersket som de selv ville uavhengig av hva folk i de lokale menighetene har måttet ønske, særlig i ansettelser av prester. Kai Krogh var åpen i brev til kirkens preses om at han ikke ønsket konservative prester i bispedømmet, noe som i seg selv må kunne ses på som et splittende utsagn.

Åpen folkekirkes politiske linje er utvilsomt det som har bragt dem i dette uføret. Av eksempelet over med stortingsvalget viser det seg at det er en grunnleggende demokratisk tanke, at dersom man vil ha makt, så må man inngå allianser. Dette tror jeg Åpen Folkekirke har glemt i maktrusen de opplevde i valgskredet for fire år siden. De fikk så mange mandater at de kunne gjøre som de selv ville, og dette høster de konsekvensene av nå – de har mistet venner. Flere steder i landet ser vi nå det samme, konservative og moderate samler seg for å ta makten fra de radikale ideologene i Åpen Folkekirke. Jeg skjønner at det er leit når man er glad i makt, men de kan strengt tatt takke seg selv.

Kanskje det nå kan bli fred. Det er vel enda noen dager til solen stiger opp alle steder i Nord-Norge, men i Den Norske Kirke mener jeg bestemt å se solen titte opp over åsen.

Mikael Bruun
Sokneprest i Sogndal

Gå til innlegget

Vil biskopene snart ta ansvar?

Publisert 12 måneder siden

På kort tid har vi fått to saker som utfordrer hvilken plass andre religioner skal få under kirkens tak

I begge sakene har det vært lagt opp til besøk av sjamaner i kirken. Den første saken er kjent og gjennomdiskutert, sjamanen Durek som sammen med Märtha Louise skulle ha seminar i en kirke i Stavanger. Den andre saken er av nyere dato. Der kunne man i avisen Dagen lese at allehelgenshelgen vil Arktisk Sjamansirkel avholde en form for interreligiøs seremoni i Sagene kirke i Oslo. Nøyaktig hva som var formålet var vanskelig å få tak på, men det handlet om miljøvern og skaperverk.

Det er interessant å følge disse sakene. Felles for dem begge er at biskopene i både Stavanger og Oslo åpenbart ikke ønsker å ha for mye med dette å gjøre og henviser gjerne til andre lengre ned i hierarkiet. Jeg vil i det følgende peke på noen momenter jeg tenker er sentrale for å belyse hvorfor det er problematisk å invitere sjamaner inn i kirken, og vil samtidig etterlyse at biskopene begynner å utøve sitt tilsynsembete. Det fremstår ironisk at biskopen i Borg utøver tilsyn mot en predikant som forkynner klassisk kristendom, mens biskopene for øvrig ikke ønsker å ta et oppgjør med praksis og tro som fullstendig strider imot kristendommen.  

Jeg leser sakene om sjamaner i kirken slik at det virker som om man tenker seg at det i religionsdialogens navn vil være fint å invitere dem til kirken. I den nyeste saken med Arktisk Sjamansirkel tenker man seg kanskje endatil at det er en anerkjennelse av det samiske. Dette er misforstått. Jeg mener at når kirken antar en del av den samiske kulturen som er klart hedensk og førkristen, så feiler man i å ta på alvor de samer som har fått en kristen tro. Dette gjelder både sjamanisme og joik i kirken. Dersom man prater med samer i Nord-Norge, som i stor grad vil tilhøre den Læstadianske bevegelsen, vil man der få høre at sjamanisme og joik er et uttrykk for den gamle samiske religion. Det gjør at å praktisere dette i kirken vil være religionsblanding, og man tillater altså fremmed religion i Jesu Kristi kirke. Det er avgudsdyrkelse under dekke av å ivareta den samiske kulturen.  

Kirken i sør misforstår hva anerkjennelse av det samiske vil si og underkjenner i sin urbane kulturarroganse at den samiske kulturen er noe mer enn deres gamle religion. Det burde være helt selvsagt at det går an å være en kristen same. Å være same er ikke ensbetydende med å holde fast på den gamle religion og dens uttrykksformer, og det er i lys av dette ironisk at kirken ivrer såpass for å ha dette under sitt tak. Vi burde heller ta på alvor den kristendom som har ligget samene nærmest etter at evangeliet spredte seg til nordområdene, altså den læstadianske. Her finnes det en rik salmeskatt og språktradisjon som i større utstrekning enn mange vet er preget av det samiske. Dette må vi anerkjenne som også sant samisk, noe annet er å unnlate å ta kristne samer på alvor.  

Prater man med de gamle samene i nord som er læstadianere vil de riste på hodet og stille seg uforstående til at man trekker sjamanisme og joik inn i kirken. På samme måte som mennesker verden over og til alle tider har forlatt sin gamle religion når de kom til tro på Kristus, slik også våre norrønne forfedre gjorde, har dette vært rett og godt for mange samer i generasjonene før oss. Videre er det også en levende oppfatning i nord om at det ikke bare finnes gode åndskrefter, men også onde. Dette er en bekjennelse kirken har hatt siden sin begynnelse og som også finner støtte hos Tertullian når han hevder at de gamle hedenske guder var demoner som hadde lurt mennesker til å tilbe dem.  

Vi har kanskje glemt det her sør i vår opplysthet, men kirkens lære og den hellige Skrift bekrefter at når det kommer til den åndelige virkelighet er kristendommen enten eller – det finnes ingen mellomting, du har Gud og Hans engler eller djevelen og hans demoner. Det vil si at en sjaman, som ikke er en kristen, vil lefle med åndskrefter som står i opposisjon til Kristus og den hellige kirke. Det er et problem og det burde man ikke dra inn i kirken. 

Jeg vil alvorlig oppfordre og invitere biskopen i Oslo til å slå et slag for sann kristendom. Det eneste rette å gjøre i denne saken er at hun utøver sitt tilsynsembete med myndighet og setter foten ned for den planlagte seremonien med Arktisk Sjamansirkel i Sagene kirke.  

Mikael Bruun 
Sokneprest i Sogndal
 

Gå til innlegget

Hvor åpen er egentlig Åpen Folkekirke?

Publisert rundt 1 år siden

De siste månedene har det vært en økende uro blant de av oss innenfor Den norske kirke som ønsker å stå trofast på Kirkens klassiske læregrunnlag. Enkelt inndelt kan vi si at uroen består av to deler, først en opplevelse av at Åpen Folkekirke befester sin makt, dernest at de vet å bruke denne makt for hva den er verdt. Vi er mange som opplever at rommet for å lære og forkynne luthersk kristendom i vår kirke krymper. Både kirkens ledelse og folk flest har tilspisset sin intoleranse mot klassisk kristendom. Vi sitter igjen med et inntrykk av at vi gjerne må stå for det klassiske, men vi skal helst ikke snakke så høyt om det, og hva prester angår bør det helst ikke få så store konsekvenser for yrkesutøvelsen.

Yrkesforbud for prester

Åpen Folkekirke fremstår som en organisasjon med et paradoksalt navn, en kirke som er åpen for alle arbeider de åpenbart ikke for. Åpen Folkekirke ønsker en kirke som er åpen for alle som er enige med dem selv, og det er jo greit nok, hvem er vel ikke det? Men det hadde tjent alle involverte at de snakket åpent og ærlig om hva de faktisk vil ha – en kirke som er åpen for dem som deler deres ideologi, de som ikke vil være med på devalueringen av kirkens klassiske samlivslære, de kan ha seg ut.

For det er det signalet Åpen Folkekirke sender gjennom de råd og organer hvor de nå har fått flertall, og jeg ser med uro på muligheten for at de vil få flertall i alle landets bispedømmeråd i det nært forestående valget. Tilsettingen av biskop i Stavanger er et eksempel som har blitt talt og skrevet så mye om at det vil jeg ikke si noe om, men som prest har jeg selv vært involvert i flere prosesser, primært rundt ansettelser, hvor det blir åpenbart at i praksis er prester og lekfolk med klassisk teologi ikke lenger ønsket i kirken. I lokalaviser lengst mot nord i landet vårt har det i årets første måneder vært mye skriverier rundt ansettelse av sokneprest i Nordreisa i Nord-Troms prosti, nok et godt eksempel på Åpen Folkekirkes maktarroganse. Her så man glatt forbi to menn som hadde søkt, gikk rett på å ansette en kvinne, og vurderte dem endatil så uskikket at de ikke skulle bli tilbudt jobben dersom vedkommende kvinne takket nei. Nord-Hålogaland bispedømme har altså i praksis innført yrkesforbud for prester med klassisk bekjennelse i kirken vår.

Hva med menigheten? 
Det er én side av saken, den andre er den store, aktive gudstjenestefeirende menighet i Nordreisa som nå dyttes ut av sin kirke. I Nord-Troms er det slik at den aller største delen av de som går i kirken tilhører den Læstadianske vekkelse, som med sitt ønske om trofasthet mot våre lutherske bekjennelser ikke benytter seg av kvinners prestetjeneste. Man kan gjerne mene at det er både bakstreversk og gammeldags, men det er realiteten at det store flertall av de som faktisk går til gudstjeneste i disse kirkene ikke vil gå dersom det er en kvinnelig prest. Man kan konstruere så mye teologi man bare orker rundt at folkekirken, altså de som er en del av kirken men som ikke benytter seg av den uten når det er strengt nødvendig, også er en viktig del av kirken, men faktum er at i Nord-Troms er det læstadianere som fyller kirkene på noe-og-tyvende søndag i treenighetstiden hvor folk flest knapt enser at det er noe som skjer i sin lokale kirke. Her viser Åpen Folkekirke, som altså har flertall i bispedømmerådet i Nord-Hålogaland, at det er dem fullstendig likegyldig hva den gudstjenestefeirende menighet ønsker. Signalet blir at de har pent å akseptere den presten som kommer, hvis ikke kan de holde seg borte. Deres linje fremstår da svært ødeleggende når de stenger ute hundrevis av aktive lekfolk som støtter aktivt opp om kirken med sin deltagelse, og som har gjort at kirkesøkningen i Nord-Troms må ligge langt over gjennomsnittet i sammenlignbare regioner. Det gjør meg også stor sorg at biskopen ikke har makt og evne til å hindre at hundrevis av troende kristne i praksis blir ekskludert fra kirken sin.

Er det rom for oss? 
Selv har jeg også opplevd dette på kroppen, når bispedømmeråd og menighetsråd ulike steder i landet på ulike måter har sendt signaler at det er bedre at menigheten går uten prest enn at jeg får jobben. Det er vanskelig å forstå at Åpen Folkekirkes representanter ikke selv forstår ironien i sin handlemåte. Resonnementet er ofte at en prest som ikke vil godta den nye læren ikke er godt for menigheten, han stenger kirkedøren og hindrer menneskers utfoldelse når han ikke åpner for alles adgang til ekteskapet. Det følger av dette at en sånn prest kan man stenge ute av kirken. Man sier det ikke høyt, men når man sier at denne prest stenger kirken for andre, stenger man i praksis kirken for ham når man nekter å gi ham jobb. Det er i beste fall ironisk. Skulle man være så heldig å få karret til seg et vikariat eller kanskje til og med en fast stilling kan man raskt oppleve at der kirkens ledelse ikke er en hindring, så vil lokalbefolkning- og presse være det, slik saken på Osterøy viser. Nå har vi også kunnet lese i Avisen Dagen at Osterøy fremdeles står uten prest. Mener kirkens makthavere virkelig at det er bedre at en menighet går uten prest enn at de betjenes av en prest som i liv og lære viser troskap mot Bibelens ord?

Jeg stiller meg tvilende til hvorvidt det er rom for lekfolk og prester som ønsker å stå på kirkens klassiske lære i fremtiden. Man kan forvente at Åpen Folkekirke får mer makt, og de viser allerede nå, etter én periode som makthavere, at de vet å bruke makten og gjerne stenger ute de som ikke er enige med dem og som ikke har vett til å tie stille om det.

Uklokt rekrutteringstiltak
I etterkant av NRK-saken om prestemangelen i Den norske kirke prates det mye om hva man skal gjøre for å sikre rekruttering av prester, og det brukes endatil flere millioner på ulike tiltak. At unge menn med en bekjennelse av klassisk lutherdom går en hverdag med aktiv motarbeidelse fra ledelsen i vente er ikke et godt rekrutteringstiltak, men det er virkeligheten. Vi skal ikke være i tvil om at Gud Fader kaller unge menn som står for klassisk teologi til prestetjeneste. Den norske kirke må vende om fra sitt frafall mot Guds Ord og de lutherske bekjennelser, da får vi kanskje igjen frimodighet til å medvirke til Guds kall av unge menn til prestetjeneste. Enn så lenge ser vi rundt oss og mangler frimodighet.

Jeg synes egentlig ikke det er så rart at situasjonen er slik, det er strengt tatt svært naturlig. I Åpen folkekirke sine øyne er kirkens klassiske lære i spørsmål som ekteskap, kvinners adgang til presteembetet m.m kvinnefiendtlig, homofobt og mye mer. Da følger det naturlig av det at de som har disse holdninger ikke bør tåles. Det er jo hatefulle holdninger vi innehar, så hvorfor skulle de tolerere det? Vi mener jo selv at vi selvsagt ikke er kvinnehatere og homofober, men dersom noen mener at vi er det vil det følge all logikk at de ikke ønsker oss i kirken. Det Åpen Folkekirke gjør i våre dager er bare å følge den naturlige konsekvens av sine ståsteder, og det må de være helt frie til å gjøre, men da kunne de i ærlighetens navn droppet å kalle seg Åpen Folkekirke, for en kirke for alle, som også inkluderer de av oss som står for kirkens klassiske lære, ønsker de åpenbart ikke.

Mikael Bruun
Sokneprest i Sogndal

Gå til innlegget

Fange av åpenbaringen

Publisert nesten 3 år siden

Gud har åpenbaret seg som Fader, Sønn og Hellig ånd. Dette er ikke metaforer, men en god og sann åpenbaring om Guds vesen.

Biskopene Jusnes og Fiske, og førsteamanuensis Thomassen skriver på verdidebatt 7. desember et tilsvar til Øivind Benestad innlegg av 5. desember. Tilsvaret overrasker meg ikke, men det undrer meg, da forfatterne ikke later til å ha forstått Benestads grunnleggende budskap - at det er forskjell på Guds identitet som Fader og metaforer om Ham. Mer om det siden. Debatten som raser er altså hvorvidt er er bibelsk og tjenlig å bruke kjønnsinkluderende språk om Gud. Benestad argumenterer for at det er det absolutt ikke, og henviser til at Gud som Fader er godt forankret i skrift, tradisjon og bekjennelse, blant annet. Han har talt seg frem til at Gud omtales som Fader ved 230 anledninger, hvorav 160 av disse er fra Jesu egen munn. Av sentrale tekster det vises til er Fadervår og dåpsbefalingen. Fader er også inkludert i kirkens bekjennelser, og videre er det jo ingen som er uenig i at Bibelen inneholder metaforer om Gud. Grunnlaget er at det er forskjell på Guds selvåpenbarte identitet som Fader og metaforer som beskriver sider av Gud. Selv har jeg ikke problemer med å si at Gud kan være som en mor, men jeg vil aldri bekjenne at Gud er moder. Jeg vil derimot bekjenne at Gud er Fader. 

 

Skriften forplikter
Jeg undrer meg litt over hva forfatterene av tilsvaret mener skal tillegges vekt når vi vurderer hva som skal være normgivende i Bibelen. Ganske tidlig kommer det fram at noe av uenigheten går på antall ganger Gud kalles Far i Bibelen. Senere kommer det tydeligere frem, ved at forfatterne skriver at de har lagt vekt på andre ting enn hvor ofte Fader forekommer. Men at noe forekommer såpass ofte, det må være normgivende. Enten vi liker det eller ikke, så går det ikke an å lukke øynene for bevisene og si at "nei, vi legger andre ting til grunn en dette" når det er så overveldende. At Bibelen omtaler Gud som Fader 230 ganger, hvorav 160 fra Jesu egen munn, det forplikter faktisk. Gud kalles moder ingen ganger.

Videre kan det late til at forfatterne misforstår Benestad. De skriver at han mener det ikke er tjenlig å bruke kvinnelige gudsmetaforer. I min lesning av Benestad klarer jeg ikke finne dette, da han faktisk viser til flere metaforer, hvorav også en kvinnelig. Han skriver dertil at Gud har kvinnelige egenskaper. Kan vi bare få det unna en gang for alle at dette ikke handler om at vi har problemer med det kvinnelige kjønn? Jesus sprenger absolutt rammene for hvordan vi kan omtale Gud, men jeg kan ikke se av Skriften av rammene står åpne til å fylles av hva en måtte ønske. 

 

Jusnes, Fiske og Thomassen gjør seg skyldige i å blande sammen person og metafor. Det er også noe som overrasker meg, for Benestad har jo egentlig allerede svart på det. Men det er stor forskjell på Guds selvåpenbaring som Faderen gjennom Sønnen, og metaforer som vi kan bruke til å bedre forstå Gud. Det er så enormt stor forskjell på når Jesus forteller en lignelse som sammenligner Gud med en kvinne, og når han i dyp fortrolighet henvender seg til Gud Fader. 

 

Gud i menneskets bilde

«Språk er makt. Metaforer for Gud er makt. At Bibelen og kirke­historien i hovedsak har gjort bruk av maskuline metaforer, sier mer om hvordan makt og kjønn henger sammen, enn om Gud.» skriver Jusnes, Fiske og Thomassen. Jeg forstår faktisk ikke helt hvor dette kommer fra. Hva står vi igjen med, hvis vi skal argumentere slik mot Bibelen? Da kan vi problematisere alt Bibelen sier om Gud, vi kan skape våre egne bilder når vi ikke lenger er forpliktet av Skriftens åpenbaring, og slik står vi igjen med en Gud skapt i menneskets bilde. Det er selvsagt problematisk. Kirkehistorien har gjort bruk av det maskuline Fader fordi Bibelen gjør det. Hvis dette vil leses som er uttrykk for patriarkalsk undertrykkelse, greit. Forfatterne bør vurdere å underbygge dette sterkere. Jeg ser gjerne på kirkehistoriske kilder som viser til at lignelsene om Gud som kvinne fra Det nye testamentet har blitt gjemt bort og glemt. Jeg tror ikke disse finnes. Hvis det hadde vært så viktig å utforme en patriarkalsk Gud, hvorfor er disse i det hele tatt med? 

 

Det er ikke et problem for oss å bruke kvinnelige metaforer om Gud. Men det kjønnsinkluderende språk som etterlyses stikker dypere enn dette. Det går ikke an å kalle Gud moder. Ikke fordi vi ikke liker kvinner, men fordi Gud har aldri åpenbaret seg slik. Han har åpenbaret seg som Fader. Det betyr heller ikke at vi sier at Gud ikke kan kalles andre ting enn Fader. Han kan kalles hyrde, konge, Herre, osv. Dette er også ting Han har åpenbaret seg som. Problemet er problemet. Nærmere forklart, det er ikke problematisk for oss å bruke andre titler enn Fader om Gud, det gjør vi  jo hele tiden - det er et problem at det er et problem å kalle Gud Fader, slik mange av oss opplever at det hevdes. Kanskje sies det ikke eksplisitt, men det er faktisk ikke urimelig å tolke det når det sies at det er nødvendig, ønskelig og forsvarlig å utforske alternativer til Fader.

Forøvrig skal hverken kvinner eller menn synliggjøres i gudstjenesten. Tjeneren skal ikke synliggjøres i Herrens hus. 

 

Den apostoliske tro

 

Det er helt sant at Gud aldri gir fra seg navnet sitt. Men når Jesus så konsekvent kaller Gud for sin Fader, da er vi ikke fryktelig langt unna et navn. Samtidig er det jo slik at Faderen bare er èn av tre personer i Guddommen. Faderen, Sønnen og Den  hellige ånd er alle Sann Gud. Faderen kan aldri være Sønnen, og Den hellige ånd kan aldri være Faderen. Faderen kan heller aldri være moderen, og da er det jo selvsagt at Den hellige ånd ikke kan være moderen. Jeg lurer på hvor det er dekning for å kalle Gud moder. Det vil være mer nærliggende å gå til de hedenske naturreligioner hvor du finner gudinner som Gaia og Astarte enn til Bibelens tekst. 

 

Gud, den treenige, Han som er Fader, Sønn og Hellig Ånd, han beskrives også slik - treenig. Heller ikke den treenige Guddom kan kalles moder. Dette er den apostoliske tro. Den har vi fått overlevert, og den er vi forpliktet på. Jeg lurer på hvilken jødisk-kristen metaforisk teologi det henvises til når det fremsettes at ettertiden har brutt med denne. Det er de som ikke ønsker å kalle Gud for Fader, eller vil finne alternativer, som bryter med den apostoliske tro. Så dette argumentet skjønner jeg faktisk ikke. Hvilken teologi er det snakk om? Er det noe som fra den tidlige kirke var på siden av den apostoliske? Isåfall var den vel blant heresiene som ble fordømt.

 

Hvilken ettertid som har gjort Fader til det eneste rette gudsnavnet klarer jeg heller ikke se. Fader er det eneste rette navnet på Gud Fader, personen i treenigheten, men det burde jo ikke være kontroversielt. Dette er forankret i alle kirkefedre, i Skriften selv og i de oldkirkelige og de evanglisk-lutherske bekjennelser. Skriften omtaler Gud som Fader, og ettertiden gjør det. Hvor et eventuelt brudd har funnet seg vet jeg ikke, og heller har Gud aldri blitt omtalt som moder, så vidt jeg vet. Heller ikke i jødisk tradisjon. Det holder heller ikke vann å trekke slutningen at Fader er blitt gjort til det eneste rette gudsnavnet ene og alene fordi det aldri har blitt brukt moder eller lignende. Flere gudsnavn har blitt brukt, bare ikke kvinnelige. Som nevnt tidligere handler ikke dette om patriarkalisme eller kvinnehat, dette handler om at det er slik Gud har åpenbart seg. 

 

Enten vi liker det eller ikke så er vi alle på en måte fanget. Vi er fanget av Guds åpenbaring om hvem han er. Den forplikter oss. Skriften forplikter oss. Kirkens bekjennelser forplikter oss. Det er ikke opp til oss å sprenge rammer og begynne å kalle Gud for dronning eller moder. Det er langt utenfor vårt mandat.
Det Benestad og jeg holder frem i hvert våre innlegg burde ikke være kontroversielt. Det har aldri vært det i kirkens historie, og det gjør meg stor sorg at det er det nå. 

 

Mikael Bruun
Sokneprest

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere