Mikael Bruun

Alder: 27
  RSS

Om Mikael

Følgere

Fange av åpenbaringen

Publisert 10 dager siden - 821 visninger

Gud har åpenbaret seg som Fader, Sønn og Hellig ånd. Dette er ikke metaforer, men en god og sann åpenbaring om Guds vesen.

Biskopene Jusnes og Fiske, og førsteamanuensis Thomassen skriver på verdidebatt 7. desember et tilsvar til Øivind Benestad innlegg av 5. desember. Tilsvaret overrasker meg ikke, men det undrer meg, da forfatterne ikke later til å ha forstått Benestads grunnleggende budskap - at det er forskjell på Guds identitet som Fader og metaforer om Ham. Mer om det siden. Debatten som raser er altså hvorvidt er er bibelsk og tjenlig å bruke kjønnsinkluderende språk om Gud. Benestad argumenterer for at det er det absolutt ikke, og henviser til at Gud som Fader er godt forankret i skrift, tradisjon og bekjennelse, blant annet. Han har talt seg frem til at Gud omtales som Fader ved 230 anledninger, hvorav 160 av disse er fra Jesu egen munn. Av sentrale tekster det vises til er Fadervår og dåpsbefalingen. Fader er også inkludert i kirkens bekjennelser, og videre er det jo ingen som er uenig i at Bibelen inneholder metaforer om Gud. Grunnlaget er at det er forskjell på Guds selvåpenbarte identitet som Fader og metaforer som beskriver sider av Gud. Selv har jeg ikke problemer med å si at Gud kan være som en mor, men jeg vil aldri bekjenne at Gud er moder. Jeg vil derimot bekjenne at Gud er Fader. 

 

Skriften forplikter
Jeg undrer meg litt over hva forfatterene av tilsvaret mener skal tillegges vekt når vi vurderer hva som skal være normgivende i Bibelen. Ganske tidlig kommer det fram at noe av uenigheten går på antall ganger Gud kalles Far i Bibelen. Senere kommer det tydeligere frem, ved at forfatterne skriver at de har lagt vekt på andre ting enn hvor ofte Fader forekommer. Men at noe forekommer såpass ofte, det må være normgivende. Enten vi liker det eller ikke, så går det ikke an å lukke øynene for bevisene og si at "nei, vi legger andre ting til grunn en dette" når det er så overveldende. At Bibelen omtaler Gud som Fader 230 ganger, hvorav 160 fra Jesu egen munn, det forplikter faktisk. Gud kalles moder ingen ganger.

Videre kan det late til at forfatterne misforstår Benestad. De skriver at han mener det ikke er tjenlig å bruke kvinnelige gudsmetaforer. I min lesning av Benestad klarer jeg ikke finne dette, da han faktisk viser til flere metaforer, hvorav også en kvinnelig. Han skriver dertil at Gud har kvinnelige egenskaper. Kan vi bare få det unna en gang for alle at dette ikke handler om at vi har problemer med det kvinnelige kjønn? Jesus sprenger absolutt rammene for hvordan vi kan omtale Gud, men jeg kan ikke se av Skriften av rammene står åpne til å fylles av hva en måtte ønske. 

 

Jusnes, Fiske og Thomassen gjør seg skyldige i å blande sammen person og metafor. Det er også noe som overrasker meg, for Benestad har jo egentlig allerede svart på det. Men det er stor forskjell på Guds selvåpenbaring som Faderen gjennom Sønnen, og metaforer som vi kan bruke til å bedre forstå Gud. Det er så enormt stor forskjell på når Jesus forteller en lignelse som sammenligner Gud med en kvinne, og når han i dyp fortrolighet henvender seg til Gud Fader. 

 

Gud i menneskets bilde

«Språk er makt. Metaforer for Gud er makt. At Bibelen og kirke­historien i hovedsak har gjort bruk av maskuline metaforer, sier mer om hvordan makt og kjønn henger sammen, enn om Gud.» skriver Jusnes, Fiske og Thomassen. Jeg forstår faktisk ikke helt hvor dette kommer fra. Hva står vi igjen med, hvis vi skal argumentere slik mot Bibelen? Da kan vi problematisere alt Bibelen sier om Gud, vi kan skape våre egne bilder når vi ikke lenger er forpliktet av Skriftens åpenbaring, og slik står vi igjen med en Gud skapt i menneskets bilde. Det er selvsagt problematisk. Kirkehistorien har gjort bruk av det maskuline Fader fordi Bibelen gjør det. Hvis dette vil leses som er uttrykk for patriarkalsk undertrykkelse, greit. Forfatterne bør vurdere å underbygge dette sterkere. Jeg ser gjerne på kirkehistoriske kilder som viser til at lignelsene om Gud som kvinne fra Det nye testamentet har blitt gjemt bort og glemt. Jeg tror ikke disse finnes. Hvis det hadde vært så viktig å utforme en patriarkalsk Gud, hvorfor er disse i det hele tatt med? 

 

Det er ikke et problem for oss å bruke kvinnelige metaforer om Gud. Men det kjønnsinkluderende språk som etterlyses stikker dypere enn dette. Det går ikke an å kalle Gud moder. Ikke fordi vi ikke liker kvinner, men fordi Gud har aldri åpenbaret seg slik. Han har åpenbaret seg som Fader. Det betyr heller ikke at vi sier at Gud ikke kan kalles andre ting enn Fader. Han kan kalles hyrde, konge, Herre, osv. Dette er også ting Han har åpenbaret seg som. Problemet er problemet. Nærmere forklart, det er ikke problematisk for oss å bruke andre titler enn Fader om Gud, det gjør vi  jo hele tiden - det er et problem at det er et problem å kalle Gud Fader, slik mange av oss opplever at det hevdes. Kanskje sies det ikke eksplisitt, men det er faktisk ikke urimelig å tolke det når det sies at det er nødvendig, ønskelig og forsvarlig å utforske alternativer til Fader.

Forøvrig skal hverken kvinner eller menn synliggjøres i gudstjenesten. Tjeneren skal ikke synliggjøres i Herrens hus. 

 

Den apostoliske tro

 

Det er helt sant at Gud aldri gir fra seg navnet sitt. Men når Jesus så konsekvent kaller Gud for sin Fader, da er vi ikke fryktelig langt unna et navn. Samtidig er det jo slik at Faderen bare er èn av tre personer i Guddommen. Faderen, Sønnen og Den  hellige ånd er alle Sann Gud. Faderen kan aldri være Sønnen, og Den hellige ånd kan aldri være Faderen. Faderen kan heller aldri være moderen, og da er det jo selvsagt at Den hellige ånd ikke kan være moderen. Jeg lurer på hvor det er dekning for å kalle Gud moder. Det vil være mer nærliggende å gå til de hedenske naturreligioner hvor du finner gudinner som Gaia og Astarte enn til Bibelens tekst. 

 

Gud, den treenige, Han som er Fader, Sønn og Hellig Ånd, han beskrives også slik - treenig. Heller ikke den treenige Guddom kan kalles moder. Dette er den apostoliske tro. Den har vi fått overlevert, og den er vi forpliktet på. Jeg lurer på hvilken jødisk-kristen metaforisk teologi det henvises til når det fremsettes at ettertiden har brutt med denne. Det er de som ikke ønsker å kalle Gud for Fader, eller vil finne alternativer, som bryter med den apostoliske tro. Så dette argumentet skjønner jeg faktisk ikke. Hvilken teologi er det snakk om? Er det noe som fra den tidlige kirke var på siden av den apostoliske? Isåfall var den vel blant heresiene som ble fordømt.

 

Hvilken ettertid som har gjort Fader til det eneste rette gudsnavnet klarer jeg heller ikke se. Fader er det eneste rette navnet på Gud Fader, personen i treenigheten, men det burde jo ikke være kontroversielt. Dette er forankret i alle kirkefedre, i Skriften selv og i de oldkirkelige og de evanglisk-lutherske bekjennelser. Skriften omtaler Gud som Fader, og ettertiden gjør det. Hvor et eventuelt brudd har funnet seg vet jeg ikke, og heller har Gud aldri blitt omtalt som moder, så vidt jeg vet. Heller ikke i jødisk tradisjon. Det holder heller ikke vann å trekke slutningen at Fader er blitt gjort til det eneste rette gudsnavnet ene og alene fordi det aldri har blitt brukt moder eller lignende. Flere gudsnavn har blitt brukt, bare ikke kvinnelige. Som nevnt tidligere handler ikke dette om patriarkalisme eller kvinnehat, dette handler om at det er slik Gud har åpenbart seg. 

 

Enten vi liker det eller ikke så er vi alle på en måte fanget. Vi er fanget av Guds åpenbaring om hvem han er. Den forplikter oss. Skriften forplikter oss. Kirkens bekjennelser forplikter oss. Det er ikke opp til oss å sprenge rammer og begynne å kalle Gud for dronning eller moder. Det er langt utenfor vårt mandat.
Det Benestad og jeg holder frem i hvert våre innlegg burde ikke være kontroversielt. Det har aldri vært det i kirkens historie, og det gjør meg stor sorg at det er det nå. 

 

Mikael Bruun
Sokneprest

 

Gå til innlegget

Er bibelsk underordning et onde?

Publisert 4 måneder siden - 854 visninger

Mann og kvinne er like mye verdt. Det har det vært viktig å etablere, for det har ikke alltid vært selvsagt. Men er mann og kvinne like? Er de like i kropp og sjel, i betydningen at forskjellene mellom kjønnene med hensyn til evner, roller og oppgaver er ikke-eksisterende? Er det likegyldig hvem som leder familien? Menigheten? Og må det i det hele tatt være en leder?

Pinsebevegelsen er i vinden for tiden på godt og vondt. Bevegelsen står for noen av landets hippeste og raskest voksende menigheter, og det er ikke bare dumt. Samtidig med dette avdekkes noe som får massene til å reagere med vanry. Vårt Land kunne 10. august melde at menigheter som Hillsong og Salt praktiserer underordning. Altså det prinsipp at kvinnen er underordnet mannen, noe som konkret gir seg utslag i at de aller fleste kvinnelige pastorer i bevegelsen er pastor i kraft av å være gift med en mann som er pastor. Det meldes at dette også er en trend internasjonalt. Reaksjonene har ikke latt vente på seg, for i likestillingens navn så var jo dette strømninger vi trodde var utryddet for lengst. Jeg er ganske langt fra disponert til å være enig med Salt, Hillsong eller andre pinsemenigheter i noe som helst, men som luthersk teolog ser jeg med interessse på at pinsebevegelsen har beholdt noe vi i luthersk sammenheng har mistet, og som har vært gangbar teologi frem til den seksuelle revolusjonen.

 

Bibelsk grunnlag

Men er det slik at underordning er ondt i ett og alt? Jeg vil mene at det ikke er tilfelle. Skriften taler om underordning og holder det frem som et ideal. Det må vi ta på alvor. Det er flere skriftsteder det går an å trekke frem, men Pauli brev til Eferserne (5,21-33) og Kolosserne (3,18-19) er de jeg primært vil forholde meg til.

Fra begge brevene kan det trekkes ut at kvinnen skal underordne seg mannen i ekteskapet. Det står ganske tydelig, og en moderne liberalteologi vil måtte avskrive Paulus som autoritet. Ikke at det er noe problem, det har jo blitt gjort før. Men hvis vi nå lar det ligge og faktisk lar Paulus ha sin autoritet som en del av Skriftens kanon, ja da er hans ord til disse to menighetene normative for oss.


Herrens apostel gir seg imidlertid ikke med å bare si at kvinnen skal underordne seg. Til kolosserne skriver han videre i vers 19 at ektemenn skal elske konen sin, og ikke være hard mot henne. Det utbroderes videre i Efeserbrevet; Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den.

Her løftes det jo frem at dette ikke er et ensidig sjefsforhold hvor mannen skal diktere alt kvinnen gjør og sier og tenker. Sånn har det riktignok blitt i mange forhold og relasjoner, men det er ikke bibelsk underordning.

 

Usunn underordning

Underordningsrelasjoner hvor kvinnen lider under en undertrykkende mann vil være uttrykk for en dypt synding sjåvinisme hos mannen, heller enn at han følger bibelske prinsipper for underordning. For når Apostelen skriver at kvinnen skal underordne seg mannen slik kirken underordner seg Kristus, betyr ikke det at mannen er kvinnens Kristus. Absolutt ikke, og det kan heller ikke Apostelen tas til inntekt for å mene. Kristus er kvinnens Kristus, slik Han også er mannens Kristus. Det viktige her blir å forstå at underordning i ekteskap ikke er fritatt eller beskyttet fra synd. Det betyr jo at ja, det finnes usunn underordning. Relasjoner hvor kvinnens frihet innskrenkes, der hun mishandles fysisk eller psykisk eller lider under en undertrykkende mann på andre måter, det er ikke gode relasjoner. Problemet er at den mann som mishandler sin kone, han praktiserer ikke kristen underordning. Selv om noe kan forderves betyr det ikke at det bare er ondt.

 

To moderne løgner

Det er to usannheter som holdes i hevd, som gir gehør for at en teologi som holder frem underordning som et gode, bør legges bort. Den første moderne løgn er at det ikke kan finnes likeverd dersom èn er underordnet. Men slik er det jo ikke. Verdien i et menneske, det ligger til grunn uansett. Men autoritet og underordning er faktisk et gode, det er det som holder samfunnet sammen og unngår det totale anarki. Hvis ingen var i ledende posisjoner og hadde en form for bestemmelse over andre, så ville ting falt sammen ganske fort. Det er jo ikke rart at samliv går i oppløsning når det moderne mennesket har innført anarki i familien. Der ingen leder, finnes det heller ingen ledelse.

Som prest har jeg flere ledere og autoriteter å forholde meg til, særlig prost og biskop. Betyr det at jeg er mindre verdt enn biskop Halvor? Absolutt ikke. Det er jo heller ingen som ville hevde det. Mann og kvinne er like mye verdt, det betyr ikke at mannen ikke kan være den som har autoriteten i familien.

 

Den andre løgn er at menn og kvinner er helt like. Vi er like mye verdt, men både på utsiden og innsiden er vi ulike. Man må faktisk ikke være helt like for å være like mye verdt, for å kunne ha de samme muligheter eller for å være likestilt. Vi har ulik fysikk, vi har ulike evner – både fysisk og åndelig, og vi har ulike roller. Det er slik Gud har skapt oss og vi finner det nedfelt i Genesis. Gud skapte oss til mann og kvinne. Hadde det ikke vært polaritet mellom kjønnene hadde ikke Herren trengt å skape oss forskjellige. Vi er skapt ulike for å kunne reflektere ulike sider av Herren og utfylle hverandre og slik best tjene Guds kirke.

 

Det er godt å ha et hode

Å være en hodeløs kylling er et begrep som benyttes for å beskrive noen som løper rundt i villrede. Da er det passende at skriften omtaler mannen som kvinnens hode og Kristus som kirkens hode. For det er faktisk godt å ha et hode. Som jeg beskrev i forrige avsnitt har vi ulike roller. Å lede det åndelige liv i hjemmet og menigheten, det er mannens oppgave. Det betyr ikke at mannen er kvinnens sjef og at han skal detaljstyre livet hennes. Det holdes frem at mannen skal behandle kvinnen godt. Videre skal en kvinne bare underordne seg en kristen mann. Hvorfor? Jo, fordi hvis mannen selv er hodeløs – altså uten Kristus – da kan han heller ikke være hode.

 

Underordning er bare bibelsk og godt dersom mannen selv følger de bibelske prinsipp og er underordnet kirken og Kristus. Da vil han ikke herske over kvinnen og hun vil ikke være hans slave. Det er jo heller ikke det som er meningen. Han skal elske henne som Kristus elsker kirken, han skal elske henne og ikke være hard mot henne. Han skal elske henne slik Kristus elsker kirken. Hvordan elsker Kristus kirken? Jo, han la ned hele sitt liv for kirken. Bibelsk underordning praktisert rett er ikke et onde. Det samlivsanarki mange familier lever under i dag, det er heller ikke å foretrekke.

Jeg har ikke alle svarene på dette, og har heller ikke tenkt gjennom alt hva bibelsk underordning innebærer. Det burde skisseres opp en helhetlig teologi på dette området i samsvar med Skriften.

Vi trenger en debatt om hva sunn, god og bibelsk underordning i et samliv er. Det vi ikke trenger er at menigheter sables ned som useriøse og middelalderske når de løfter frem noe skriften lærer.

 

Mikael Bruun
Sokneprest 

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
4 dager siden / 933 visninger
3 kommentarer
av
Søren Ferling
4 dager siden / 66 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
9 dager siden / 7511 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
18 dager siden / 2624 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
27 dager siden / 3472 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7716 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8312 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2513 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
5 minutter siden / 971 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
7 minutter siden / 971 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
9 minutter siden / 971 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Nok strid blant kristne!
9 minutter siden / 256 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
11 minutter siden / 971 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
19 minutter siden / 2643 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
24 minutter siden / 971 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Vårt Land og Venstres sjel
33 minutter siden / 200 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
34 minutter siden / 2643 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 1 time siden / 971 visninger
Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Danning framfor alt
rundt 1 time siden / 656 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 2 timer siden / 971 visninger
Les flere