Mikael Bruun

Alder: 29
  RSS

Om Mikael

Følgere

Vil biskopene snart ta ansvar?

Publisert rundt 2 måneder siden

På kort tid har vi fått to saker som utfordrer hvilken plass andre religioner skal få under kirkens tak

I begge sakene har det vært lagt opp til besøk av sjamaner i kirken. Den første saken er kjent og gjennomdiskutert, sjamanen Durek som sammen med Märtha Louise skulle ha seminar i en kirke i Stavanger. Den andre saken er av nyere dato. Der kunne man i avisen Dagen lese at allehelgenshelgen vil Arktisk Sjamansirkel avholde en form for interreligiøs seremoni i Sagene kirke i Oslo. Nøyaktig hva som var formålet var vanskelig å få tak på, men det handlet om miljøvern og skaperverk.

Det er interessant å følge disse sakene. Felles for dem begge er at biskopene i både Stavanger og Oslo åpenbart ikke ønsker å ha for mye med dette å gjøre og henviser gjerne til andre lengre ned i hierarkiet. Jeg vil i det følgende peke på noen momenter jeg tenker er sentrale for å belyse hvorfor det er problematisk å invitere sjamaner inn i kirken, og vil samtidig etterlyse at biskopene begynner å utøve sitt tilsynsembete. Det fremstår ironisk at biskopen i Borg utøver tilsyn mot en predikant som forkynner klassisk kristendom, mens biskopene for øvrig ikke ønsker å ta et oppgjør med praksis og tro som fullstendig strider imot kristendommen.  

Jeg leser sakene om sjamaner i kirken slik at det virker som om man tenker seg at det i religionsdialogens navn vil være fint å invitere dem til kirken. I den nyeste saken med Arktisk Sjamansirkel tenker man seg kanskje endatil at det er en anerkjennelse av det samiske. Dette er misforstått. Jeg mener at når kirken antar en del av den samiske kulturen som er klart hedensk og førkristen, så feiler man i å ta på alvor de samer som har fått en kristen tro. Dette gjelder både sjamanisme og joik i kirken. Dersom man prater med samer i Nord-Norge, som i stor grad vil tilhøre den Læstadianske bevegelsen, vil man der få høre at sjamanisme og joik er et uttrykk for den gamle samiske religion. Det gjør at å praktisere dette i kirken vil være religionsblanding, og man tillater altså fremmed religion i Jesu Kristi kirke. Det er avgudsdyrkelse under dekke av å ivareta den samiske kulturen.  

Kirken i sør misforstår hva anerkjennelse av det samiske vil si og underkjenner i sin urbane kulturarroganse at den samiske kulturen er noe mer enn deres gamle religion. Det burde være helt selvsagt at det går an å være en kristen same. Å være same er ikke ensbetydende med å holde fast på den gamle religion og dens uttrykksformer, og det er i lys av dette ironisk at kirken ivrer såpass for å ha dette under sitt tak. Vi burde heller ta på alvor den kristendom som har ligget samene nærmest etter at evangeliet spredte seg til nordområdene, altså den læstadianske. Her finnes det en rik salmeskatt og språktradisjon som i større utstrekning enn mange vet er preget av det samiske. Dette må vi anerkjenne som også sant samisk, noe annet er å unnlate å ta kristne samer på alvor.  

Prater man med de gamle samene i nord som er læstadianere vil de riste på hodet og stille seg uforstående til at man trekker sjamanisme og joik inn i kirken. På samme måte som mennesker verden over og til alle tider har forlatt sin gamle religion når de kom til tro på Kristus, slik også våre norrønne forfedre gjorde, har dette vært rett og godt for mange samer i generasjonene før oss. Videre er det også en levende oppfatning i nord om at det ikke bare finnes gode åndskrefter, men også onde. Dette er en bekjennelse kirken har hatt siden sin begynnelse og som også finner støtte hos Tertullian når han hevder at de gamle hedenske guder var demoner som hadde lurt mennesker til å tilbe dem.  

Vi har kanskje glemt det her sør i vår opplysthet, men kirkens lære og den hellige Skrift bekrefter at når det kommer til den åndelige virkelighet er kristendommen enten eller – det finnes ingen mellomting, du har Gud og Hans engler eller djevelen og hans demoner. Det vil si at en sjaman, som ikke er en kristen, vil lefle med åndskrefter som står i opposisjon til Kristus og den hellige kirke. Det er et problem og det burde man ikke dra inn i kirken. 

Jeg vil alvorlig oppfordre og invitere biskopen i Oslo til å slå et slag for sann kristendom. Det eneste rette å gjøre i denne saken er at hun utøver sitt tilsynsembete med myndighet og setter foten ned for den planlagte seremonien med Arktisk Sjamansirkel i Sagene kirke.  

Mikael Bruun 
Sokneprest i Sogndal
 

Gå til innlegget

Hvor åpen er egentlig Åpen Folkekirke?

Publisert 3 måneder siden

De siste månedene har det vært en økende uro blant de av oss innenfor Den norske kirke som ønsker å stå trofast på Kirkens klassiske læregrunnlag. Enkelt inndelt kan vi si at uroen består av to deler, først en opplevelse av at Åpen Folkekirke befester sin makt, dernest at de vet å bruke denne makt for hva den er verdt. Vi er mange som opplever at rommet for å lære og forkynne luthersk kristendom i vår kirke krymper. Både kirkens ledelse og folk flest har tilspisset sin intoleranse mot klassisk kristendom. Vi sitter igjen med et inntrykk av at vi gjerne må stå for det klassiske, men vi skal helst ikke snakke så høyt om det, og hva prester angår bør det helst ikke få så store konsekvenser for yrkesutøvelsen.

Yrkesforbud for prester

Åpen Folkekirke fremstår som en organisasjon med et paradoksalt navn, en kirke som er åpen for alle arbeider de åpenbart ikke for. Åpen Folkekirke ønsker en kirke som er åpen for alle som er enige med dem selv, og det er jo greit nok, hvem er vel ikke det? Men det hadde tjent alle involverte at de snakket åpent og ærlig om hva de faktisk vil ha – en kirke som er åpen for dem som deler deres ideologi, de som ikke vil være med på devalueringen av kirkens klassiske samlivslære, de kan ha seg ut.

For det er det signalet Åpen Folkekirke sender gjennom de råd og organer hvor de nå har fått flertall, og jeg ser med uro på muligheten for at de vil få flertall i alle landets bispedømmeråd i det nært forestående valget. Tilsettingen av biskop i Stavanger er et eksempel som har blitt talt og skrevet så mye om at det vil jeg ikke si noe om, men som prest har jeg selv vært involvert i flere prosesser, primært rundt ansettelser, hvor det blir åpenbart at i praksis er prester og lekfolk med klassisk teologi ikke lenger ønsket i kirken. I lokalaviser lengst mot nord i landet vårt har det i årets første måneder vært mye skriverier rundt ansettelse av sokneprest i Nordreisa i Nord-Troms prosti, nok et godt eksempel på Åpen Folkekirkes maktarroganse. Her så man glatt forbi to menn som hadde søkt, gikk rett på å ansette en kvinne, og vurderte dem endatil så uskikket at de ikke skulle bli tilbudt jobben dersom vedkommende kvinne takket nei. Nord-Hålogaland bispedømme har altså i praksis innført yrkesforbud for prester med klassisk bekjennelse i kirken vår.

Hva med menigheten? 
Det er én side av saken, den andre er den store, aktive gudstjenestefeirende menighet i Nordreisa som nå dyttes ut av sin kirke. I Nord-Troms er det slik at den aller største delen av de som går i kirken tilhører den Læstadianske vekkelse, som med sitt ønske om trofasthet mot våre lutherske bekjennelser ikke benytter seg av kvinners prestetjeneste. Man kan gjerne mene at det er både bakstreversk og gammeldags, men det er realiteten at det store flertall av de som faktisk går til gudstjeneste i disse kirkene ikke vil gå dersom det er en kvinnelig prest. Man kan konstruere så mye teologi man bare orker rundt at folkekirken, altså de som er en del av kirken men som ikke benytter seg av den uten når det er strengt nødvendig, også er en viktig del av kirken, men faktum er at i Nord-Troms er det læstadianere som fyller kirkene på noe-og-tyvende søndag i treenighetstiden hvor folk flest knapt enser at det er noe som skjer i sin lokale kirke. Her viser Åpen Folkekirke, som altså har flertall i bispedømmerådet i Nord-Hålogaland, at det er dem fullstendig likegyldig hva den gudstjenestefeirende menighet ønsker. Signalet blir at de har pent å akseptere den presten som kommer, hvis ikke kan de holde seg borte. Deres linje fremstår da svært ødeleggende når de stenger ute hundrevis av aktive lekfolk som støtter aktivt opp om kirken med sin deltagelse, og som har gjort at kirkesøkningen i Nord-Troms må ligge langt over gjennomsnittet i sammenlignbare regioner. Det gjør meg også stor sorg at biskopen ikke har makt og evne til å hindre at hundrevis av troende kristne i praksis blir ekskludert fra kirken sin.

Er det rom for oss? 
Selv har jeg også opplevd dette på kroppen, når bispedømmeråd og menighetsråd ulike steder i landet på ulike måter har sendt signaler at det er bedre at menigheten går uten prest enn at jeg får jobben. Det er vanskelig å forstå at Åpen Folkekirkes representanter ikke selv forstår ironien i sin handlemåte. Resonnementet er ofte at en prest som ikke vil godta den nye læren ikke er godt for menigheten, han stenger kirkedøren og hindrer menneskers utfoldelse når han ikke åpner for alles adgang til ekteskapet. Det følger av dette at en sånn prest kan man stenge ute av kirken. Man sier det ikke høyt, men når man sier at denne prest stenger kirken for andre, stenger man i praksis kirken for ham når man nekter å gi ham jobb. Det er i beste fall ironisk. Skulle man være så heldig å få karret til seg et vikariat eller kanskje til og med en fast stilling kan man raskt oppleve at der kirkens ledelse ikke er en hindring, så vil lokalbefolkning- og presse være det, slik saken på Osterøy viser. Nå har vi også kunnet lese i Avisen Dagen at Osterøy fremdeles står uten prest. Mener kirkens makthavere virkelig at det er bedre at en menighet går uten prest enn at de betjenes av en prest som i liv og lære viser troskap mot Bibelens ord?

Jeg stiller meg tvilende til hvorvidt det er rom for lekfolk og prester som ønsker å stå på kirkens klassiske lære i fremtiden. Man kan forvente at Åpen Folkekirke får mer makt, og de viser allerede nå, etter én periode som makthavere, at de vet å bruke makten og gjerne stenger ute de som ikke er enige med dem og som ikke har vett til å tie stille om det.

Uklokt rekrutteringstiltak
I etterkant av NRK-saken om prestemangelen i Den norske kirke prates det mye om hva man skal gjøre for å sikre rekruttering av prester, og det brukes endatil flere millioner på ulike tiltak. At unge menn med en bekjennelse av klassisk lutherdom går en hverdag med aktiv motarbeidelse fra ledelsen i vente er ikke et godt rekrutteringstiltak, men det er virkeligheten. Vi skal ikke være i tvil om at Gud Fader kaller unge menn som står for klassisk teologi til prestetjeneste. Den norske kirke må vende om fra sitt frafall mot Guds Ord og de lutherske bekjennelser, da får vi kanskje igjen frimodighet til å medvirke til Guds kall av unge menn til prestetjeneste. Enn så lenge ser vi rundt oss og mangler frimodighet.

Jeg synes egentlig ikke det er så rart at situasjonen er slik, det er strengt tatt svært naturlig. I Åpen folkekirke sine øyne er kirkens klassiske lære i spørsmål som ekteskap, kvinners adgang til presteembetet m.m kvinnefiendtlig, homofobt og mye mer. Da følger det naturlig av det at de som har disse holdninger ikke bør tåles. Det er jo hatefulle holdninger vi innehar, så hvorfor skulle de tolerere det? Vi mener jo selv at vi selvsagt ikke er kvinnehatere og homofober, men dersom noen mener at vi er det vil det følge all logikk at de ikke ønsker oss i kirken. Det Åpen Folkekirke gjør i våre dager er bare å følge den naturlige konsekvens av sine ståsteder, og det må de være helt frie til å gjøre, men da kunne de i ærlighetens navn droppet å kalle seg Åpen Folkekirke, for en kirke for alle, som også inkluderer de av oss som står for kirkens klassiske lære, ønsker de åpenbart ikke.

Mikael Bruun
Sokneprest i Sogndal

Gå til innlegget

Fange av åpenbaringen

Publisert nesten 2 år siden

Gud har åpenbaret seg som Fader, Sønn og Hellig ånd. Dette er ikke metaforer, men en god og sann åpenbaring om Guds vesen.

Biskopene Jusnes og Fiske, og førsteamanuensis Thomassen skriver på verdidebatt 7. desember et tilsvar til Øivind Benestad innlegg av 5. desember. Tilsvaret overrasker meg ikke, men det undrer meg, da forfatterne ikke later til å ha forstått Benestads grunnleggende budskap - at det er forskjell på Guds identitet som Fader og metaforer om Ham. Mer om det siden. Debatten som raser er altså hvorvidt er er bibelsk og tjenlig å bruke kjønnsinkluderende språk om Gud. Benestad argumenterer for at det er det absolutt ikke, og henviser til at Gud som Fader er godt forankret i skrift, tradisjon og bekjennelse, blant annet. Han har talt seg frem til at Gud omtales som Fader ved 230 anledninger, hvorav 160 av disse er fra Jesu egen munn. Av sentrale tekster det vises til er Fadervår og dåpsbefalingen. Fader er også inkludert i kirkens bekjennelser, og videre er det jo ingen som er uenig i at Bibelen inneholder metaforer om Gud. Grunnlaget er at det er forskjell på Guds selvåpenbarte identitet som Fader og metaforer som beskriver sider av Gud. Selv har jeg ikke problemer med å si at Gud kan være som en mor, men jeg vil aldri bekjenne at Gud er moder. Jeg vil derimot bekjenne at Gud er Fader. 

 

Skriften forplikter
Jeg undrer meg litt over hva forfatterene av tilsvaret mener skal tillegges vekt når vi vurderer hva som skal være normgivende i Bibelen. Ganske tidlig kommer det fram at noe av uenigheten går på antall ganger Gud kalles Far i Bibelen. Senere kommer det tydeligere frem, ved at forfatterne skriver at de har lagt vekt på andre ting enn hvor ofte Fader forekommer. Men at noe forekommer såpass ofte, det må være normgivende. Enten vi liker det eller ikke, så går det ikke an å lukke øynene for bevisene og si at "nei, vi legger andre ting til grunn en dette" når det er så overveldende. At Bibelen omtaler Gud som Fader 230 ganger, hvorav 160 fra Jesu egen munn, det forplikter faktisk. Gud kalles moder ingen ganger.

Videre kan det late til at forfatterne misforstår Benestad. De skriver at han mener det ikke er tjenlig å bruke kvinnelige gudsmetaforer. I min lesning av Benestad klarer jeg ikke finne dette, da han faktisk viser til flere metaforer, hvorav også en kvinnelig. Han skriver dertil at Gud har kvinnelige egenskaper. Kan vi bare få det unna en gang for alle at dette ikke handler om at vi har problemer med det kvinnelige kjønn? Jesus sprenger absolutt rammene for hvordan vi kan omtale Gud, men jeg kan ikke se av Skriften av rammene står åpne til å fylles av hva en måtte ønske. 

 

Jusnes, Fiske og Thomassen gjør seg skyldige i å blande sammen person og metafor. Det er også noe som overrasker meg, for Benestad har jo egentlig allerede svart på det. Men det er stor forskjell på Guds selvåpenbaring som Faderen gjennom Sønnen, og metaforer som vi kan bruke til å bedre forstå Gud. Det er så enormt stor forskjell på når Jesus forteller en lignelse som sammenligner Gud med en kvinne, og når han i dyp fortrolighet henvender seg til Gud Fader. 

 

Gud i menneskets bilde

«Språk er makt. Metaforer for Gud er makt. At Bibelen og kirke­historien i hovedsak har gjort bruk av maskuline metaforer, sier mer om hvordan makt og kjønn henger sammen, enn om Gud.» skriver Jusnes, Fiske og Thomassen. Jeg forstår faktisk ikke helt hvor dette kommer fra. Hva står vi igjen med, hvis vi skal argumentere slik mot Bibelen? Da kan vi problematisere alt Bibelen sier om Gud, vi kan skape våre egne bilder når vi ikke lenger er forpliktet av Skriftens åpenbaring, og slik står vi igjen med en Gud skapt i menneskets bilde. Det er selvsagt problematisk. Kirkehistorien har gjort bruk av det maskuline Fader fordi Bibelen gjør det. Hvis dette vil leses som er uttrykk for patriarkalsk undertrykkelse, greit. Forfatterne bør vurdere å underbygge dette sterkere. Jeg ser gjerne på kirkehistoriske kilder som viser til at lignelsene om Gud som kvinne fra Det nye testamentet har blitt gjemt bort og glemt. Jeg tror ikke disse finnes. Hvis det hadde vært så viktig å utforme en patriarkalsk Gud, hvorfor er disse i det hele tatt med? 

 

Det er ikke et problem for oss å bruke kvinnelige metaforer om Gud. Men det kjønnsinkluderende språk som etterlyses stikker dypere enn dette. Det går ikke an å kalle Gud moder. Ikke fordi vi ikke liker kvinner, men fordi Gud har aldri åpenbaret seg slik. Han har åpenbaret seg som Fader. Det betyr heller ikke at vi sier at Gud ikke kan kalles andre ting enn Fader. Han kan kalles hyrde, konge, Herre, osv. Dette er også ting Han har åpenbaret seg som. Problemet er problemet. Nærmere forklart, det er ikke problematisk for oss å bruke andre titler enn Fader om Gud, det gjør vi  jo hele tiden - det er et problem at det er et problem å kalle Gud Fader, slik mange av oss opplever at det hevdes. Kanskje sies det ikke eksplisitt, men det er faktisk ikke urimelig å tolke det når det sies at det er nødvendig, ønskelig og forsvarlig å utforske alternativer til Fader.

Forøvrig skal hverken kvinner eller menn synliggjøres i gudstjenesten. Tjeneren skal ikke synliggjøres i Herrens hus. 

 

Den apostoliske tro

 

Det er helt sant at Gud aldri gir fra seg navnet sitt. Men når Jesus så konsekvent kaller Gud for sin Fader, da er vi ikke fryktelig langt unna et navn. Samtidig er det jo slik at Faderen bare er èn av tre personer i Guddommen. Faderen, Sønnen og Den  hellige ånd er alle Sann Gud. Faderen kan aldri være Sønnen, og Den hellige ånd kan aldri være Faderen. Faderen kan heller aldri være moderen, og da er det jo selvsagt at Den hellige ånd ikke kan være moderen. Jeg lurer på hvor det er dekning for å kalle Gud moder. Det vil være mer nærliggende å gå til de hedenske naturreligioner hvor du finner gudinner som Gaia og Astarte enn til Bibelens tekst. 

 

Gud, den treenige, Han som er Fader, Sønn og Hellig Ånd, han beskrives også slik - treenig. Heller ikke den treenige Guddom kan kalles moder. Dette er den apostoliske tro. Den har vi fått overlevert, og den er vi forpliktet på. Jeg lurer på hvilken jødisk-kristen metaforisk teologi det henvises til når det fremsettes at ettertiden har brutt med denne. Det er de som ikke ønsker å kalle Gud for Fader, eller vil finne alternativer, som bryter med den apostoliske tro. Så dette argumentet skjønner jeg faktisk ikke. Hvilken teologi er det snakk om? Er det noe som fra den tidlige kirke var på siden av den apostoliske? Isåfall var den vel blant heresiene som ble fordømt.

 

Hvilken ettertid som har gjort Fader til det eneste rette gudsnavnet klarer jeg heller ikke se. Fader er det eneste rette navnet på Gud Fader, personen i treenigheten, men det burde jo ikke være kontroversielt. Dette er forankret i alle kirkefedre, i Skriften selv og i de oldkirkelige og de evanglisk-lutherske bekjennelser. Skriften omtaler Gud som Fader, og ettertiden gjør det. Hvor et eventuelt brudd har funnet seg vet jeg ikke, og heller har Gud aldri blitt omtalt som moder, så vidt jeg vet. Heller ikke i jødisk tradisjon. Det holder heller ikke vann å trekke slutningen at Fader er blitt gjort til det eneste rette gudsnavnet ene og alene fordi det aldri har blitt brukt moder eller lignende. Flere gudsnavn har blitt brukt, bare ikke kvinnelige. Som nevnt tidligere handler ikke dette om patriarkalisme eller kvinnehat, dette handler om at det er slik Gud har åpenbart seg. 

 

Enten vi liker det eller ikke så er vi alle på en måte fanget. Vi er fanget av Guds åpenbaring om hvem han er. Den forplikter oss. Skriften forplikter oss. Kirkens bekjennelser forplikter oss. Det er ikke opp til oss å sprenge rammer og begynne å kalle Gud for dronning eller moder. Det er langt utenfor vårt mandat.
Det Benestad og jeg holder frem i hvert våre innlegg burde ikke være kontroversielt. Det har aldri vært det i kirkens historie, og det gjør meg stor sorg at det er det nå. 

 

Mikael Bruun
Sokneprest

 

Gå til innlegget

Er bibelsk underordning et onde?

Publisert over 2 år siden

Mann og kvinne er like mye verdt. Det har det vært viktig å etablere, for det har ikke alltid vært selvsagt. Men er mann og kvinne like? Er de like i kropp og sjel, i betydningen at forskjellene mellom kjønnene med hensyn til evner, roller og oppgaver er ikke-eksisterende? Er det likegyldig hvem som leder familien? Menigheten? Og må det i det hele tatt være en leder?

Pinsebevegelsen er i vinden for tiden på godt og vondt. Bevegelsen står for noen av landets hippeste og raskest voksende menigheter, og det er ikke bare dumt. Samtidig med dette avdekkes noe som får massene til å reagere med vanry. Vårt Land kunne 10. august melde at menigheter som Hillsong og Salt praktiserer underordning. Altså det prinsipp at kvinnen er underordnet mannen, noe som konkret gir seg utslag i at de aller fleste kvinnelige pastorer i bevegelsen er pastor i kraft av å være gift med en mann som er pastor. Det meldes at dette også er en trend internasjonalt. Reaksjonene har ikke latt vente på seg, for i likestillingens navn så var jo dette strømninger vi trodde var utryddet for lengst. Jeg er ganske langt fra disponert til å være enig med Salt, Hillsong eller andre pinsemenigheter i noe som helst, men som luthersk teolog ser jeg med interessse på at pinsebevegelsen har beholdt noe vi i luthersk sammenheng har mistet, og som har vært gangbar teologi frem til den seksuelle revolusjonen.

 

Bibelsk grunnlag

Men er det slik at underordning er ondt i ett og alt? Jeg vil mene at det ikke er tilfelle. Skriften taler om underordning og holder det frem som et ideal. Det må vi ta på alvor. Det er flere skriftsteder det går an å trekke frem, men Pauli brev til Eferserne (5,21-33) og Kolosserne (3,18-19) er de jeg primært vil forholde meg til.

Fra begge brevene kan det trekkes ut at kvinnen skal underordne seg mannen i ekteskapet. Det står ganske tydelig, og en moderne liberalteologi vil måtte avskrive Paulus som autoritet. Ikke at det er noe problem, det har jo blitt gjort før. Men hvis vi nå lar det ligge og faktisk lar Paulus ha sin autoritet som en del av Skriftens kanon, ja da er hans ord til disse to menighetene normative for oss.


Herrens apostel gir seg imidlertid ikke med å bare si at kvinnen skal underordne seg. Til kolosserne skriver han videre i vers 19 at ektemenn skal elske konen sin, og ikke være hard mot henne. Det utbroderes videre i Efeserbrevet; Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den.

Her løftes det jo frem at dette ikke er et ensidig sjefsforhold hvor mannen skal diktere alt kvinnen gjør og sier og tenker. Sånn har det riktignok blitt i mange forhold og relasjoner, men det er ikke bibelsk underordning.

 

Usunn underordning

Underordningsrelasjoner hvor kvinnen lider under en undertrykkende mann vil være uttrykk for en dypt synding sjåvinisme hos mannen, heller enn at han følger bibelske prinsipper for underordning. For når Apostelen skriver at kvinnen skal underordne seg mannen slik kirken underordner seg Kristus, betyr ikke det at mannen er kvinnens Kristus. Absolutt ikke, og det kan heller ikke Apostelen tas til inntekt for å mene. Kristus er kvinnens Kristus, slik Han også er mannens Kristus. Det viktige her blir å forstå at underordning i ekteskap ikke er fritatt eller beskyttet fra synd. Det betyr jo at ja, det finnes usunn underordning. Relasjoner hvor kvinnens frihet innskrenkes, der hun mishandles fysisk eller psykisk eller lider under en undertrykkende mann på andre måter, det er ikke gode relasjoner. Problemet er at den mann som mishandler sin kone, han praktiserer ikke kristen underordning. Selv om noe kan forderves betyr det ikke at det bare er ondt.

 

To moderne løgner

Det er to usannheter som holdes i hevd, som gir gehør for at en teologi som holder frem underordning som et gode, bør legges bort. Den første moderne løgn er at det ikke kan finnes likeverd dersom èn er underordnet. Men slik er det jo ikke. Verdien i et menneske, det ligger til grunn uansett. Men autoritet og underordning er faktisk et gode, det er det som holder samfunnet sammen og unngår det totale anarki. Hvis ingen var i ledende posisjoner og hadde en form for bestemmelse over andre, så ville ting falt sammen ganske fort. Det er jo ikke rart at samliv går i oppløsning når det moderne mennesket har innført anarki i familien. Der ingen leder, finnes det heller ingen ledelse.

Som prest har jeg flere ledere og autoriteter å forholde meg til, særlig prost og biskop. Betyr det at jeg er mindre verdt enn biskop Halvor? Absolutt ikke. Det er jo heller ingen som ville hevde det. Mann og kvinne er like mye verdt, det betyr ikke at mannen ikke kan være den som har autoriteten i familien.

 

Den andre løgn er at menn og kvinner er helt like. Vi er like mye verdt, men både på utsiden og innsiden er vi ulike. Man må faktisk ikke være helt like for å være like mye verdt, for å kunne ha de samme muligheter eller for å være likestilt. Vi har ulik fysikk, vi har ulike evner – både fysisk og åndelig, og vi har ulike roller. Det er slik Gud har skapt oss og vi finner det nedfelt i Genesis. Gud skapte oss til mann og kvinne. Hadde det ikke vært polaritet mellom kjønnene hadde ikke Herren trengt å skape oss forskjellige. Vi er skapt ulike for å kunne reflektere ulike sider av Herren og utfylle hverandre og slik best tjene Guds kirke.

 

Det er godt å ha et hode

Å være en hodeløs kylling er et begrep som benyttes for å beskrive noen som løper rundt i villrede. Da er det passende at skriften omtaler mannen som kvinnens hode og Kristus som kirkens hode. For det er faktisk godt å ha et hode. Som jeg beskrev i forrige avsnitt har vi ulike roller. Å lede det åndelige liv i hjemmet og menigheten, det er mannens oppgave. Det betyr ikke at mannen er kvinnens sjef og at han skal detaljstyre livet hennes. Det holdes frem at mannen skal behandle kvinnen godt. Videre skal en kvinne bare underordne seg en kristen mann. Hvorfor? Jo, fordi hvis mannen selv er hodeløs – altså uten Kristus – da kan han heller ikke være hode.

 

Underordning er bare bibelsk og godt dersom mannen selv følger de bibelske prinsipp og er underordnet kirken og Kristus. Da vil han ikke herske over kvinnen og hun vil ikke være hans slave. Det er jo heller ikke det som er meningen. Han skal elske henne som Kristus elsker kirken, han skal elske henne og ikke være hard mot henne. Han skal elske henne slik Kristus elsker kirken. Hvordan elsker Kristus kirken? Jo, han la ned hele sitt liv for kirken. Bibelsk underordning praktisert rett er ikke et onde. Det samlivsanarki mange familier lever under i dag, det er heller ikke å foretrekke.

Jeg har ikke alle svarene på dette, og har heller ikke tenkt gjennom alt hva bibelsk underordning innebærer. Det burde skisseres opp en helhetlig teologi på dette området i samsvar med Skriften.

Vi trenger en debatt om hva sunn, god og bibelsk underordning i et samliv er. Det vi ikke trenger er at menigheter sables ned som useriøse og middelalderske når de løfter frem noe skriften lærer.

 

Mikael Bruun
Sokneprest 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5250 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3717 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
16 dager siden / 1268 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1129 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 972 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 913 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
21 dager siden / 898 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere