Mette Solveig Müller

Alder: 74
  RSS

Om Mette Solveig

Jeg er bare meg, og representerer ikke andre enn meg selv i denne debatten. - Bahailæra, som på det sterkeste fortsatt forfølges i Iran, ble et vendepunkt for meg og fikk meg til å se Jesu lære i et for meg tydeligere lys.

Følgere

Er Hagar et forbilde?

Publisert nesten 8 år siden

Abraham blir sett på som en felles forfar for jøder, kristne og muslimer. Hva skjer om vi heller løfter frem Hagar? Dette var overskrift på det debattinnlegg i Vårt Lands papiravis 16.nov.2011

Det var en innlegg av Marianne Bjelland Kartzow og Anne Hege Grung. Denne artikkelen traff meg midt i mitt eget kvinneliv, for å si det slik. For er det ikke nettopp en opplevelse av å ha blitt "jaget ut i ørkenen", mange av oss kvinner har opplevde når mannssamfunnet eller patriarkatet har forvaltet sin styrke i forhold til oss? Vi har strevd oss til en likestilling, men ikke nødvendigvis et likeverd i forhold til det som er forskjellene på kjønnene? Fortsatt har vi vel ikke helt klart å finne en plass vi er helt fortrolige med?

Ser vi mer på historien, så var Hagar den kvinnen som Sara (prinsesse /fyrstinne) ga Abraham å få barn med, i det hun selv var barnløs til hun ble 90. Og bibelen gir oss ikke så mye mer om Hagar. Skjønt historien om Abraham er forskjellig i Koranen og i bibelen. I bibelen er Abraham villig til å ofre Isak, mens det er Ismael i koranen. Likevel blir fortellingen ofte forvaltet som en fortelling om den gode, samlende partriark.

Kanskje er historien om matriarken Hagar mer samlende?

"I Koranen nevnes ikke Hagar ved navn, men betraktes som en del av Abrahams familie. I Hadith fremstår hun som Abrahams viktigste hustru og medarbeider. Abraham forlater henne ikke i ødemarken til fordel for Sara, men fordi han skal fullføre det profetiske oppdraget han har fått fra Gud. I islam gir Gud Hagar den viktige oppgaven å føde en sønn."

Mye kan vi tenke om disse forhold i den tiden vi nå lever.

"Men Hagars guddommelige oppgaver strekker seg utover moderskapet. Som matriark blir både hennes navn og oppdrag en vesentlig del av islamsk historie og ritualisering."

Jeg sakser videre fra artikkelen følgende:

"Det interessante med Hagar-figuren i nåtiden er at hun dukker opp i de mest ulike situasjoner og spiller de mest forskjellige roller. I flere sammenhenger tas det utgangspunkt i Hagars rolle som en som trosser sin marginale posisjon, eller som en foregangsfigur for å tenke nytt om kjønn.

Afro-amerikansk frihetskamp har gjennom to århundrer hatt Hagar og hennes overlevelse som husslave og som enslig mor i ørkenen som en av sine grunnfortellinger. Islamsk feminisme i USA kan påkalle Hagar som modell for «Gender Jihad». Både nordisk og afrikansk kontekstuell kristen teologi har nylig anvendt Hagar som utgangspunkt for kritisk samfunnsanalyse. I tillegg har Hagar en viss symbolverdi innenfor israelsk fredsbevegelse. Hagar er en heller ukjent skikkelse for mange i Kristen-Norge. Kanskje kan ulike forestillinger om henne danne et annet og berikende utgangspunkt for å snakke om Jesus og Muhammad enn forestillingen om «Abrahams barn» alene?"

(Teksten, formidler VL, er basert på en artikkel av Marianne Bjelland Kartzow og Anne Hege Grung i et temanummer av Kirke og Kultur.)

Er ikke dette tanker vi bør gå videre med i debatten? Aner vi noe om hvor viktig fokuset på kvinnerollen egentlig er i vår tid? Eller kanskje handler dette også om at mannens rolle kommer på plass igjen? - Jeg håper på svar :-)

vennlig hilsen mette

Gå til innlegget

Å være menneske - ved to av dem

Publisert rundt 8 år siden

Det står mange fortellinger i bibelen med et ganske merkelig innhold i forhold til TRO. Hvordan er det mulig å komme innholdet i dem nærmere? Hvor mye bestemmer eventyrene virkeligheten?

En slik historie handler om Esau og Jakob. Den fasinerer meg, og overlater meg undrende til visdommen i innholdet? Er den mulig å finne, dersom jeg bruker de redskapene jeg finner for å dissekere historien her jeg sitter i hula mi, uten andre redskap enn bilder og symboler?

Navnet Esau betyr «hårete», mens navnet Jakob betyr luring / narraktig, noe som ofte ikke kommer fram da navnet presenteres med »den som holder i hælen» Jakob holdt altså Esau i hælen, slik at han ble født først og fikk førstefødselsretten.

Esau drev langt fra husene på jakt og fangst og brakte familien mange goder, mens Jakob holdt seg tett ved husene med sin mor Rakel.  - Esau var sin far Isaks yndling og Jakob var sin mors yndling.

Her må jeg prøve å finne disse navnenes betydning, som ikke ligger inne i norsk navneregister. Men Isak betyr «han ler / vil le» og Rakel betyr rett og slett «Ewe», eller en kvinnelig sau.

Disse betydningene setter jeg sammen med den forståelsen, at «Min Far» henspeiler til det åndelige univers, mens vi bruker begrepet «Moder Jord» om alt som angår det materielle.

Historien er ellers vel kjent. Esau kommer dødssliten og utmattet hjem fra markene og ber sin bror om noe å drikke. Men Jakob svarer at da må han først selge førstefødselsretten til ham. Esau svarer da:

Se, jeg holder på å dø, hva verd har vel da førstefødselsretten for meg?” ( 1.Mos.25,32)

Rakel hjelper Jakob til å lure sin egen far på dødsleiet, slik at det ble Jakob som ble velsignet - istedenfor Esau.

.........

Nå dikter jeg historien videre med disse skikkelsene som historiske forbilder. Jakob brukte sitt intellekt og sine evner for alt det var verd og skaffet seg kunnskap om alt som var. Han utviklet vitenskapen som kunne lære om om de minste små partikler i universet og om økonomi slik at han alltid klarte seg, tross forfølgelser.

De som hadde lite, lot seg villig narre til å bli med på pompøse prosjekt i vitenskapens tjeneste. Mens andre ble meget sjalu på alt Jakob klarte. De prøvde å fortrenge han fra sine egne områder, og til slutt ga de ham nesten et banesår. Den historien endte med at det kom en Jesus og  ville rette opp skaden, idet han mente Jakob burde bo for seg selv. Han ga Jakob hans eget landområde. Siden Esau enda ikke hadde for mye av gods og gull, så ble det igjen han som ga fra seg mye av det han satt igjen med av land, bare for noen få kroner, for å dekke sine viktigste behov. Men Jakob evnet å dyrke også dette landet med all sin kunnskap, slik at det vakte misunnelse viden om. Mange reiste dit for å lære.

Esau hadde først ikke tatt det så hardt da Isak tok fra ham førstefødselsretten. Han levde videre som han alltid hadde gjort det ute i villmarken, i samtale med sin elskede Far. Men denne andre gangen så steg raseriet i han, og han lurte på hvor hjelpen skulle komme fra. Da tenker han på sin halvonkel Ismael, som selv hadde opplevd å bli sendt ut i villmarken. Hvordan er det med han? Navnet Ismael betyr «Gud vil høre», så her var det nok hjelp å få. Ismael var ikke sen om å si, at han ville hjelpe. Men Jakob er både lur og sterk vet du, sa han til Esau. Vi må først sette oss godt inn i hvordan  Jakob og hans tilhengere lever nå, så må vi være lurere enn dem og prøve og overmanne dem med list. Jakob og hans menn har vist oss, at i krig er alle midler tillatt, også de simple som Gud forbyr oss i fred. I krig er hensikten å svekke fienden med alle midler. Alt Jakob og Jesus selv har tillatt seg, må være tillatt for oss i denne situasjonen, selv om det egentlig ikke tilhører vår Fars tanker og ideer. Vi er materielt underlegne, så vi må ha styrken i oss selv. Esau og Ismael la planer, samtidig som de styrket sin åndelig kraft med et rensende og selvdisiplinerende program, for å møte det som skulle ligge foran dem. De kjente at de hadde mange av Jakobs og ikke minst Jesu menn rundt seg, som levde i takknemlighet overfor dem på grunn av noen almisser de hadde klart seg godt på. Så det var et omfattende program, som måtte koste dem mye.

De hadde sin far og bestefar Abraham i tankene i denne vanskelige tiden. Navnet Abraham betyr «Far», og han hadde nettopp klart å samle alle sine under sitt Eget Navn i fredens tjeneste. Det må da vel være mulig en gang til? For alle vet jo at fred bare kan komme, når det enkelte mennesket finner fred i seg selv, med sin neste og innordner seg og bidrar til det samfunn h-n er en del av?

Tenk om Jakob kunne smi om alle de våpnene han hadde til plogredskap for våre jorder, slik at vi fikk mettet våre barn?

Jakob ser hva som holder på å skje. Han har det jo så inderlig godt i sin materielle velstand og med store nytelser på alle områder. Han ønsker slett ikke å bli uroet av disse bråkmakerne, og Jesus gir han sin fulle støtte. Tenker de litt på hvilke midler de selv har brukt for å nå så langt som de har, så er det heller ikke fritt for at frykten melder seg med stor styrke. Jakob tar fram sine våpen og forsøker å slå hardt ned på Ismael og Esau når de dukker opp. De har ikke våpnene, men den menneskelige styrken til å gå døden rett i møte om nødvendig. Den har hverken Jakob eller Jesus lenger. Det er en mektig ulik kamp i styrke.

Jakob tenker også på, at han kanskje skal slutte fred med sin bror etter alle disse årene. For det er slett ikke hyggelig med denne fiendtligheten tett innpå seg, den tærer på han også. Og han er den som også kjenner sin egen brors meget gode kvaliteter. Litt mer usikker på hva Ismael har i tankene er han nok, når han tenker på hvordan bestemor Sara ( Sara betyr «fin dame» / «fyrstinne» / «prinsesse») ble så sjalu, at hun jaget han og moren Hagar ut i villmarken. Men også Jakob innser, at tiden snart er kommet for å smi om våpnene til plogjern og forsøke å leve i fred med sin bror. Tross alle forskjeller, har vi alle den samme kjærlighet hos vår forfar Abraham, tenker han. Når hevntankene har brent ut, vil nok tiden være moden for å dele på de oppdagelsene Jakob har gjort. Og faktisk var det Ismael som samlet og utviklet mye av den kunnskapen som har blitt brukt?

Skjønt det er nok viktig for Jakob å kunne se, at Esau og Ismael fortsatt har denne viljen til å leve etter «sin Fars vilje" – å leve i kjærlighet og samhold med hverandre - og alle andre.

Som noen eventyr, må slutten på eventyret vente til en annen dag. Eller skrives mer på av andre?

Med vennlig hilsen mette

Gå til innlegget

Om frykt og irrasjonelle handlinger

Publisert rundt 8 år siden

«Frykt ikke!» - «Vær ikke bekymret for morgendagen!» - De hellige tekster formaner oss i sterke ord om ikke å gi etter for vår egen frykt. - Men den er jo begrunnet, sier du kanskje?

All frykt vil jo kunne begrunnes? Ellers hadde det vært angst vi snakket om. Det er er trussel i situasjonen som krever at vi handler på den ene eller andre måten.. -Men vil ikke nettopp våre egne handlinger basert på frykten, bli årsaken til nye vansker?

Jeg velger å illustrere problemet med noe jeg opplevde i Paris da jeg var der en gang for mange år siden. Vi hadde tatt heisen opp til toppen av Eifeltårnet, og hadde akkurat begynt å skue utover landskapet, da meldingen kom:

«Heisen var i ustand og måtte innstilles inntil videre. Den ytre trappen ble åpnet for dem som ville ned.»

Reaksjonene og panikken på toppen spredte seg med lynets hastighet. Hun som hadde satt igjen rullestolen utenfor heisen nede, ble den første til å sette kursen for trappen, og nesten alle fulgte i en tett stim bak henne. Min mann nappet i meg, men jeg sa vent litt. Vi var nettopp kommet opp, og hadde ikke sett på utsikten enda. Det var jo herlig å være her? Vi hadde da tid?

Vi var en 10 -12 personer som ble igjen der oppe, og så etter hvert at det tette følget av mennesker som sakte beveget seg nedover, kom seg vel ned på landjorda. Da gjorde vi oss klare til å starte vår nedstigning, men i samme øyeblikk kom meldingen:

"Heisen var satt i drift igjen."

Halvparten av de gjenværende valgte da heisen. Men jeg sa til de andre, at nå hadde jeg innstilt meg på den utfordringen som lå foran meg, med høydeskrekk og alt, så nå ville jeg gå ned denne trappen før den ble stengt for publikum igjen. Det var jo egentlig en utrolig sjanse jeg aldri ville få igjen? Slik ble vi de siste som gikk ned den trappa den dagen :) Og ikke minst - vi gikk der av fri vilje!

Min første frykt var en utfordring. Men den ga meg til slutt en fantastisk opplevelse jeg ikke ønsker å være foruten :) Og ikke minst en følelse av mestring. Den opplevelsen tror jeg ikke hadde vært så god om jeg kastet meg med blant de første som gikk i sneglefart som sild i tønne?

Kan denne opplevelsen av frykte brukes i forhold til andre ting vi frykter? Gi oss mot og vilje til å løse problemet med nye tanker og ideer? Og kjenne på at vi har kraft i oss til å kunne skape en annen situasjon enn å bare gi etter for frykten? Heller ta den som en utfordring?

Med vennlig hilsen mette

Gå til innlegget

Europa – en reise gjennom det 20. årh.

Publisert rundt 8 år siden

Dette er en omfattende og stor nederlandsk produksjon, som sendes på NRK2 hver eneste kveld omtrent. Det er en serie som gir oss et nytt og annerledes innsyn i vår egen europeiske historie.

 Det er med gru, jeg som ikke tidligere interesserte meg for historie, kjenner på hva vi har med oss i vår kulturelle bagasje? Vår kristne kulturarv?

Hele serien er tilgjengelig for oss i Norge også på nettet! - I går sendte de episode 26 om Algerie og avkolonialiseringen. Link her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/674996/

...

Det påfallende var, at en hjerneforsker hadde sitt program rett etterpå. Han skulle prøve mennesker i gruppe, i forhold til deres solidaritet overfor den gruppa de selv tilhørte. Det skulle handle om å løse en oppgave i fellesskap, der ingen kjente oppgaven fra før. - Men forskeren hadde plassert en skuespiller i gruppa, som kjente oppgaven og hjalp gruppa til rask løsning. - I intervjuet etterpå, var det ingen som røpet denne skuespilleren! Er gruppetilhørigheten vår så sterk, at vi uansett ikke avslører eget juks eller feil? -

...

Jeg spør meg altså om det er slik vi forholder oss til vår egen grusomme historie? Det er bedre å stå sammen, enn å erkjenne noen av de grusomheter vi i vår kultur faktisk har stått for? Lettere å vise til «de andres feil», enn å trekke egne fram i lyset; - kulturelt som personlig?

I går kom det for eksempel fram, hvordan det var torturmetoder utviklet av de franske styrker i Algerie, som direkte var utnyttet og brukt av amerikanere i Irakkrigen? Det som ga store overskrifter og bare ga utslag for akkurat dem som var fotografert.

Vi fikk høre om hvordan den franske undergrunnsavisa COMBAT http://en.wikipedia.org/wiki/Combat_%28newspaper%29 nettopp sto for å bringe fram i lyset hva som egentlig hendte av grusomheter i Algerie. Interessant da, er hvordan nettopp COMBAT var avisa  forfatteren Albert Camus var journalist i som ung. Han har  skrevet så mange utrolig mange bra bøker http://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Camus utfra sin egen erfaring med krigen og dets menneskelige mangfold. - En forfatter jeg finner virkelig aktuell igjen i vårt tid.

Hvordan klarer vi å bli kjent med slike fakta, uten å arbeide for en større rettferdighet på denne jord? Kanskje er det bare så enkelt, at hver og en av oss trenger å definere seg selv og hva jeg ønsker å stå for? - Hva jeg tror på? - Slik at vi våger å stå oppreist og alene for dette, våger å søke sannhet og ikke støtter meg til dem som fremstår med mer makt og autoritet i samfunnet? - «Det kan være farli det», for slik kan vi fort bli medskyldige?

Hvordan kan vi forholde oss til denne vår europeiske historie med alle dets grusomheter?

Med vennlig hilsen mette

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere