Mette Solveig Müller

Alder: 75
  RSS

Om Mette Solveig

Jeg er bare meg, og representerer ikke andre enn meg selv i denne debatten. - Bahailæra, som på det sterkeste fortsatt forfølges i Iran, ble et vendepunkt for meg og fikk meg til å se Jesu lære i et for meg tydeligere lys.

Følgere

23 mai

Publisert rundt 10 år siden

Det er tre ulike måter å møte livet på, lærte jeg engang:

Det skal være noen som ser  hva som skjer i fremtid;  - andre opplever det når det skjer her og nå; - mens noen kommer litt diltende etterpå etterpå og spør: "Hva var det egentlig som hendte"?

Det første tillegger jeg helst profeter. Men dette at det skjer noe her og nå, det mener jeg at jeg opplever med alle mine sanser.  Derfor vil jeg våge meg frampå med en "profeti" i all uhøytidelighet!

Denne profetien handler om at denne dagen, 23 mai, snart vil bli en ny helligdag over hele verden! Hvordan kan jeg tro det?

Fordi det som skjer i morgen, den 23 mai 2010 er så stort, at dette kommer til å bli minnet for slekter etter oss! - Dette er min tanke! -

Jeg snakker selvfølgelig om den bønnen som vil bli fremført i kirker over hele verden akkurat i morgen. - På selve pinsedagen, ber kirken en bønn som "forener mennesker fra mange ulike kanter". - De ber en bønn som jeg oppfatter som "å bryte ned tidligere gjerder mellom tro og folkeslag". - Det er kirkeledere i selveste Jerusalem som oppfordrer alle til å be denne bønnen! - Bare vissheten om at det samme skjer over hele verden?

Og det pussige er at pinsedagen utregnes forskjellig i den katolske vestlige tradisjon og i den ortodokse tradisjon. Men denne gangen er dagen sammenfallende også for dem! - Bønnen skjer i alle kirkene.

 Bønnen er på denne tråden: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread58084/

Men som Ingrid Espelid Hovig ville ha sagt: "Me har jo Hjuksa litt" :)  For med min bahaitro i bunn, så er jo 23 mai allerede en helligdag! - Den 23 mai 1844 var den dagen da Bab åpenbarte sin gjerning for den aller første "bokstav"! - Bahaikallenderen skriver seg fra denne dato! -

Veldig kort, kan en si at bahai utgikk av den muslimske tro, og har derfor det samme forholdet til islam som kristne har til sin jødiske bakgrunn. - Men undelig nok, var det via bahaitekster, jeg forsto mer av mitt eget "grunnfjell" som er kristendommen. - Derfor blir det feil for meg, uansett, å snakke om at vi har forskjellige guder!

Den selvsamme dagen, 23 mai 1844 ble Abdul'baha, sønnen til Baha'u'llah født. Han som etter å ha fulgt sin far gjennom forvisninger og fengselsopphold, ble den som presenterte bahaitroen i USA og senere i Europa. Han talte i teosofisk samfunn i Paris og London i årene 1912 - 13

Den 23 mai 2010 er det også akkurat 9 år siden Babs gravmæle og de omliggende trapper og terrasser i Haifa ble innviet om kvelden den 22 mai 2001.

Men jeg har noe " i ermet" for ateister og vitenskapsfolk også (ler) De bør jo ikke holdes utenfor en slik feiring -  Jeg mener det var den 23. mai 1844 at George Morse sendte ut sitt første morsetegn til verden, og det skal ha lydt omtrent slik: "Se hva Gud har gjort" - Og det har ikke vært småtteri vår verden har utviklet av kommunikasjon og transport siden den tid! Det har i sannhet vært et paradigmeskifte vi har vært vitne til! Og uten å følge med i de vitenskapelige fremskritt menneskets åndskraft har medført, så hadde vi vel stått stille?

Det gir litt mening å si, at "Jorden er kun ett land, og menneskeheten dets innbyggere". Dette handler ikke om at vi ikke skal ivareta våre mindre land og samfunn etter beste evne, men at vi tjener den samme Gud.

Da jeg kom til tro,  var det første å erkjenne med Olav H. Hauge, at "me er berre ein gneist av den store eld". -

Min tro handler om at jeg begynte å se at ting skjedde i en utrolig sammenheng! - Livet handlet ikke lenger om tilfeldigheter! - Det er bare et sett av sammenhenger som ligger langt utenfor min fatteevne, som medfører at jeg "tror"!  -

Derfor "MÅ JEG BARE" dele alle disse sammenhenger rundt 23 mai med dere ;)

De gamle hellige skrifter besitter også sannheter, men vi forstår de ikke alltid på rette måten. Men de har hatt en veiledende kraft for alle sivilisasjoner før oss og bidratt til den utvikling vi er vitne til.

Siden det er selve pinsedagen i morgen, så avslutter jeg med den korte obligatoriske bønnen som Baha'u'llah åpenbate, og presiserte at aldri skulle bes offentlig da den MÅ bes personlig:

"Jeg bevitner, o min Gud, at du har skapt meg for at jeg skal kjenne deg og tilbe deg. Jeg vitner i denne stund om min maktesløshet og om din styrke, om min fattigdom og om din rikdom.

Der er ingen annen Gud enn deg, hjelperen i fare, den selvbestående. "

Kjære debattanter. Ha en riktig god pinse!

beste ønsker fra mette

PS Bildet er fra terrassene i Haifa, der Babs gravmæle troner halvveis oppe, når en går de nitten trappene opp til toppen av Karmelfjellet.

Gå til innlegget

Min mor kan gå på vannet

Publisert rundt 10 år siden

Det jeg her vil skrive om, handler om lidelsens mysterium.

Til min store glede, har dagens papiravis (Vårt Land), en spennende utlegging av dette i omtale av Notto Thelles nye bok: ”Korsets gåte”. – (Vil anbefale å lese artikkelen  i sin helhet i avisa, og den kan kjøpes på www.buyandread.com

Notto Thelle gjorde et dypt inntrykk på meg med sin bok: "Hvem kan stoppe vinden" , (rundt 1991?), med sin tilnærming til buddistisk forståelse.

Den nye boka "Korsets gåte", beskrives som et stillferdig nei, til dem som reduserer Jesu liv til én fortelling, én hendelse, én forklaring: - At Jesu kom for å dø på et kors, at han er sonofferet som tok bort Guds vrede, og at alt det andre ikke er så viktig”.

Artikkelen formidler at Thelle faktisk kan finne støtte for sine standpunkt i Johannesevangeliet, Joh 16,9: «Synden er at de ikke tror på meg

I mine ord og forståelse ligger dette i at det onde ligger i vår avstand til Gud – vår avstand til den sanne forståelsen av hvem vi selv er (Guds tjenere) og den sanne forståelsen av Jesu liv og død!

Tar jeg med en forståelse fra koranen her, så heter det i den, ”at Gud er nærmere mennesket enn dets egen halspulsåre”.. (Da vil jeg tro at noen må revidere sin forestilling om Gud og hvor vi kan få kontakt med Han?)

Kanskje  islam og kristendommen kan begynne å nærme seg hverandre med en ny forståelse? 

Thelle er naturligvis klar over at  Johannesevangeliet taler om ”Guds lam som bærer verdens synd” (Joh 1.29), skriver artikkelen videre, ”Men han skriver at ”Guds lam” her ikke skal forståes som ”sonofferet som bæres bort” eller ”tar bort synden”, - men tjeneren som bærer konsekvensen av verdens synd, nemlig dens avvisning, vantro, motstand  (….)

Artikkelen skriver det slik: ” Problemet er bare at Johannesevangeliet sier mer om synden enn bare dette. Man kan si det slik: Avvisningen av Jesus er et symptom på et større og mer grunnleggende problem, -  nemlig at verden, det vil si menneskeheten som helhet, «ligger i det onde» (1 Joh 5,19).”

Dette vil jo gi en helt annen og dypere forståelse, mener jeg.  - At lidelsene ikke tok slutt med Jesu lidelse på korset, en gang for alle, burde vel de fleste ha tatt til seg i dag?  - Vi overveldes iblant, av noen historier om hvordan noen kristne enkeltpersoner,  klarer å tilgi den som forårsaket deres smerte og lidelse. De har nok forstått mer.  

Jeg håper leseren leser ut av dette hvilket ansvar som faktisk ligger på hver og en av oss? – Det jeg ser for meg, er hvordan vi selv må bære våre egne lidelser, som vi føler urettvist er kastet på oss?. Vi må rett og slett stoppe å hevne all urett vi opplever. – Dette er ”det Sanne martyrium” som Jesu lidelseshistorie egentlig handler om, slik jeg ser det nå. – At vi, -"Hans tjenere på jord," klarer å transformere de onde kreftene i våre egne liv! - Der "offeret" selv er totalt uten egen skyld. 

Min forrige tråd var om min mor. Jeg mener hun ble utsatt for en meget skadelig handling, som vel tok livsgleden fra henne, selv om hun tilsynelatende hadde det bedre enn de fleste. – Hun bar sin smerte hele livet uten å snakke om det. – Jeg har ikke hatt mange sterke drømmer. Men en gang på tidlig 90-tallet hadde jeg denne drømmen: 

Jeg så mor komme gående fra horisonten. Det hun gikk på var havet selv, slik det strakte seg ut i den uendelige horisonten. – Hun gikk rolig nærmere og nærmere til der jeg befant meg, på en benk på en slags åpen flåte med en le-vegg med tak over. Da hun kom frem til meg satte hun seg ned ved siden av meg, og spurte bare: ”Har du det bra Mette?” – ”Ja, mor”, svarte jeg. – Det var alt, da gikk hun tilbake der hun kom fra….”  

En debattant her, har lært meg noe om at havet symbolsk sett,  er et bilde på folket. – Når Jesus gikk på vannet, så handlet det nettopp om hvordan Hans lidelse  kunne være den rensende kraften for folket, menneskemassene? –  Han ba oss med dette å ta "våre egne kors opp", og bære dem med stolthet, - ikke som offer som søker hevn.

Jeg tror vi skal og må bli mer oppmerksom på alle dem som virkelig lider urett her i verden!. – De som er våre "martyrer", - uten egen skyld! Det er de som bidrar, med all sin kraft for tilgivelse,  - å gjøre denne verden til et bedre sted. - De som lider på grunn av den grådighet vi i vår del av verden har forsynt oss av "fellesgodene". Og de som lider pga at de blir forfulgt, bare fordi de prøver å formidle Sannhet.

Slik ble ”min vandring til korset”, og dets forståelse i dag.

mvh  Mette

Gå til innlegget

"Det er lov å synde èn gang"

Publisert rundt 10 år siden

”Det er lov å synde en gang, men ikke flere, heter et uttrykk hos DKM (Smiths venner) – Når oppsto denne trosforståelsen? – En kan undre.

Min mor gikk i graven med sin hemmelighet. Hun snakket aldri om sin barndom eller oppvekst.- Det gjorde forresten heller ikke far, de var omtrent uten bakgrunn begge to. Men da mor døde, formidlet far, i en fortrolig samtale, at ekteskapet hadde vært vanskelig.  Mor ble skadet i underlivet ved en ulykke som skjedde da hun var 10 år gammel. Noe som medførte, at hun aldri hadde glede av seksuallivet. Mer ville han ikke si om dette. (Selv regner jeg med at jeg kom til som en syttendemaigave i 1944, da de var evakuert på en avsidesliggende fjellgård  ;-) )

Derfor har jeg selv måttet søke i hva ”fortiden kan fortelle”, fra bilder og annet,og jeg har kommet frem til, at mine funn angår flere enn meg selv. Derfor tar jeg det også her.

Mormor giftet seg med en tysker og flyttet til Tyskland. Men første verdenskrig endte med at hun tok sine to døtre med alene hjem og flyttet inn hos sin søster Helga i Drøbak, i det huset som senere fikk benevnelsen ”Steinhuset” Der fikk hun også arbeid hos sin svoger tannlege Aksel Smith.

Johan O.Smith tjenestegjorde i den norske marine, og var derfor rundt i verden. I 1898 ble han omvendt til Gud. Dette medførte at han og broren Aksel  startet på en sterk brevveksling om hvordan bibelens budskap var å forstå, og Aksel lot seg omvende i 1906. Hovedbudskapet lå i Guds Enhet – Det fantes ikke ulike samfunn for Gud. Det var heller ikke presteskap. – Prester skulle ikke lenger ha makt over det enkelte individ. – Når jeg leser i Johan O. Smiths etterlatte skrifter er det utrolig mye bra der. – Selv ser jeg på hans flotte forkynnelse, som en norsk versjon, av de nye tankene som var kommet fram på religionskonferansen i Chicago i 1893, og inspirert av den tro jeg selv har i dag. Og jeg er stolt av min mormor og tante som holdt fast ved denne læren i alle sine år.

”Steinhuset” var bygd av stein, som den spirende menigheten i Drøbak selv hadde laget. De hadde fått pyntestein fra utlandet, som kvinnene i menigheten la i den våte sementen. Huset ble det første virkelige samlingsstedet for den nye menigheten. -Mors yngste gjenlevende søster fortalte meg om dette på 90-tallet, og vi reiste og så på dette spøkelseshuset, som sto tomt og overgrodd av et villniss. Huset var Drøbak kommunes hodepine, og ble revet først for noen få år siden  Smiths venner viste huset null interesse.

Her bodde altså mor da hun var 10 år gammel i 1919. I januar 1919 døde Aksel Smith. Mormor og tante Helga satt alene tilbake med de to døtrene med tysk opphav.. – Jeg går til de etterlatte brevene til Johan O. Smith for å få mer opplyninger. Det skjer noe i 1919 oppdager jeg.

Det jeg finner påfallende, og som samsvarer med min personlige historie, er at brevene mellom 22.nov. 1919 og 17.juni 1925, 5 års brevveksling, - faktisk er sporløst forsvunnet!!!

Et spor, er at Johan O. Smith gir en avgjørende ny retning for menigheten den 22.nov. 1919:

”Jeg har ved Guds nåde holdt bibeltimer så lenge noen tok imot og var dyktige til å ta imot. Men det ble i det lange løp for meget. Lærdommen gikk forbi deres fatteevne i livet, så det ble lære av det. Sa derfor til dem en dag, da dette var blitt riktig klart for meg, at vi fra nå av skulle omlegge det hele. Enhver især av dem fikk gå i vei og arbeide med det fond han hadde, begynne evangelisk, avle barn og oppdra barn. Kanskje det ville bringe dem mer forståelse av livets vei enn en fortsettelse av bibeltimer.”

Deretter ble det tyst i 5 år! – Skjønt i 1923 dukket det opp et viktig skriv, som har hatt stor betydning for menigheten senere. Det het: ”Satan i Guds menighet”. – Det handlet om dem som talte ondt om en broder! -  -  - Så flyttet menigheten sitt senter til Oslo i 1925, og begynte å skrive sin historie fra dette tidspunkt.

Jeg dro til Brunstad for snart 2 år siden, og var forundret over at alt materiele til den første historien var fullstendig borte! – Jeg tok kontakt og ga dem det jeg hadde. I tillegg fikk de denne historien min, slik at de kunne bruke det til å rette opp sin egen forkynnelse. Det var da jeg lærte, at det var et uttrykk i DKM,  - at det var lov å synde en gang, men ikke flere!!! –

Jeg forteller dere historien slik jeg selv har snublet over den. Jeg har ikke bevis for noe. – Men den erfaring jeg bærer i meg, forteller meg mer enn jeg klarer å formidle. Mor flyttet med sin tante til Oslo, for å få utdannelse.. Mormor flyttet tilbake til sin tyske mann (i alle fall inntil verdenskrig 2 var et over) Mor hadde nok sin tro, men menigheten var aldri et tema for henne, selv om mormor og tante var trofaste..

Når jeg nå ser alle de steinene som trenger å snues, for at den kristne læren virkelig får sin renselse, så har jeg kommet til at det er riktig å presentere ”min mors historie” for dere.  Jeg har følt mye konflikt med den kvinnen som er min mor – men i dag beundrer jeg henne høyere enn de fleste! 

Du skal hedre din far og din mor, så vil det gå deg godt og du vil leve lenge i landet” 

Mvh   Mette

PS Bildet er av Steinhuset da de bodde der. 

 

Gå til innlegget

Dyd i særstilling?

Publisert rundt 10 år siden

Har dvelt ved begrepene rettferdig og rettferdighet nå. Det sies om denne dyden at den står frem i en særstilling over alle andre dyder. Tankene aktualiserte seg litt med Frode Melands brev til Hanne N. Herland.

Både Noah og Lot ble spart av Gud, da de var de eneste rettferdige som var igjen! - Slår du opp ordet RETTFERDIG i bibelen, så  får du 392 treff! 234 i GT og 158 i NT. - Det er mange?

Det synes helt klart for meg, at RETTFERDIGHET må være den viktigste dyden av alle?

I Jesaja kap.32 v.17 står det: "Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet." - Sannelig ingen liten oppgave?

Jeg har noen "Dydkort". - Der står det om RETTFERDIGHET at:

"Rettferdighet er å være rettskaffen i alt vi foretar oss.

Vi ser hele tiden etter sannheten og bøyer ikke av for andres dømming eller oppfatninger.

Vi baktaler ikke. Vi rydder opp i problemene ansikt til ansikt.

Vi inngår avtaler slik at alle har de samme fordelene.

Når vi begår en feil, er vi ærlige og gjør det godt igjen.

Hvis noen skader oss, er det rettferdig å stoppe dem.

Det er aldri rettferdig at sterke mennesker skader de som er svakere.

Med rettferdighet beskytter vi alles rettigheter.

 Noen ganger når vi forsvarer rettferdighet, står vi alene."

Er det den "rettferdige veien" som er den "egentlige" beskrivelsen av den kristne eller den troendes livsvei? Eller er det andre som står frem som bedre forvaltere av denne dyden?

Hva medfører denne dyd  for våre liv som forvaltere på denne jordkloden?

Det ble litt tankevekkende. Jeg er med på at rettferdighet er en absolutt dyd, - en dyd i særstilling i h t "Guds vilje" med sine skapninger. - Er du?

mvh Mette

Gå til innlegget

Om Lots hustru, sårbarhet med mer

Publisert rundt 10 år siden

Ikke vet jeg om min bibelforståelse er rett eller gal. Men det hender ofte at også fortellinger fra GT gir meg sterke opplevelser. - La det være klart; - jeg oppfatter ikke bibelen som en historiebok; - men mer som lignelser og fortellinger med visdom i.

Lots hustru snudde seg tilbake, da de flyktet fra Sodoma og Gomorra, og dette medførte at hun ble til en saltstøtte! - Er ikke Sodoma og Gomorra bare et bilde på de lidelser vi mennesker kan oppleve på vår livsvei?

Jeg tenker ofte på, at hvis jeg skulle fortsatt å tatt med meg alt det jeg har opplevd av smerte; - ja - da hadde jeg aldri slutttet å gråte. - Jeg hadde selv blitt til en saltstøtte av alle de salte tårene. - Jeg har vært utrolig sårbar, bare så det er sagt - Fortsatt har jeg problem med å engasjere meg i mange saker, nettopp av redsel for å skrape ruren av sårene. - Var det slik Lots hustru også hadde det? Var saltet alle tårene hennes? Som ledet til at hun stivnet fullstendig i sitt eget tåresalt? - Dette saltet, som kom fra hennes egne lidelser, som hun skulle ha  brukt til "å salte jorden med"? - "For hvis saltet mister sin kraft, hva skal vi da salte med"; sier ordet. - Det er antagelig våre egne lidelser vi må bruke til å helbrede denne jorda med?  -

Lots døtre derimot; det var de som tenkte fremover! - På de slekter som skulle komme etter dem! -

Bildet forteller at de bare hadde faren sin og ingen andre menn der? - Så hva kunne de gjøre i den situasjonen for å sikre sine etterkommere? - De løste problemet med å drikke sin egen far full og lå med han, for å sikre seg arvinger. - Et sterkt bilde på å trygge etterkommere.

Er ikke dette bare et bilde på hvor viktig det er å ikke tenke på "mitt eget velbefinnende", men at vår tanke må gå til de generasjoner som kommer etter oss? At alle våre handlinger skal peker mot en fremtid for våre barn, barnebarn og så videre? - På tider som skal komme?

Når skal vi innse, at våre barn er den viktigste ressursen for fremtidens samfunn og virkelig innrette oss etter det? Og at vi ivaretar naturressursene på denne kloden en god måte?

Lots hustru så seg tilbake;  mens døtrene hans tenkte på fremtiden. Er det ikke dette vi må gjøre i dag også,  både individuelt  og for samfunnet?

Vennlig hilsen Mette

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
13 dager siden / 2993 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1692 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1560 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1293 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1098 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere