David-Kingsley Kendel

Alder: 28
  RSS

Om David-Kingsley

Lektorstudent (religion og samfunn); bachelor i teologi. Lidenskap for teologi, filosofi/idéhistorie og sosiologi. Hobbymusiker på fritiden. Håpløs individualist. Homo.

Følgere

Gode grunner for kjærlighet

Publisert 4 måneder siden

Hva er den beste måten å hjelpe mennesker på: Å vise hat overfor et menneskes handlinger, eller å vise kjærlighet overfor selve mennesket?

I innlegget sitt «Gode grunner for hat», bruker Espen Ottosen et helt debattinnlegg på å påpeke at kristne som avskyr homofili faktisk kan være gode mennesker - at de i hvert fall ikke nødvendigvis er dårligere mennesker enn andre mennesker som avskyr rasisme eller voldtekt.

Som kristen selv, synes jeg ikke denne forsvarstalen av kristne er særlig overbevisende, mildt sagt. I ingressen skriver Ottesen: «Det er ofte rørende stor enighet i samfunnsdebatten om hvor skummelt det er at «hatet» vokser. Men bør vi ikke hate urett og urettferdighet?»

Innlegget til Ottosen, og spesielt ingressen, synes jeg er skremmende og bekrefter, etter min mening, hva kjernen av problemet er i en stadig mer polarisert verden. Problemet er at de aller fleste gjør nettopp det Ottosen anmoder til og selv gjør. Også mennesker med de beste intensjoner. Man er opptatt av å markere hat og avsky for «urett» og «urettferdighet» fremfor å vektlegge kjærlighet og verdsettelse av mennesket. Alle er hellig overbeviste om hva som er urett og urettferdig, og altfor ofte hellig overbeviste om at det å hate, avsky og markere avstand til det er løsningen.

Dersom ens hensikt er å vinne noen, er flisespikkingen på hvorvidt det er handlingene eller menneskene en hater kun sløs av tid om en uansett oppfattes av den mottakende part som hatefull. Tydelig kommunikasjon og formidling er ikke mottakeren sitt ansvar; det er formidleren sitt. Og i og med at så mange mennesker identifiserer seg med sine handlinger og sin livsstil, må kristne velge hva som er viktigst for dem: Å markere sin rett og korrekthet og skape avstand, eller det å vise hensyn, følsomhet og vinne hjerter.

I sitt eget svar til den utbredte opplevelsen av et voksende hat, velger Ottosen å forsvare og vektlegge kristnes rett til å hate og avsky. Han kunne ha valgt å vektlegge nødvendigheten av en økt kjærlighet for synderen - i denne omgang, kjærligheten for homofile. Men han kaller innlegget sitt «Gode grunner til hat». I en tid med så mye hat-prat, og i en kontekst av homofili og homofile. Handler dette virkelig om å hjelpe homofile, eller handler det om et behov for å ha rett? Det er det som er så vanskelig med «hat synden, elsk synderen». Vi klarer tydeligvis ikke å gjøre dette. Mennesker er rett og slett mye flinkere til å hate synden enn å elske synderen. Og da mener jeg man som kristen gjør mye klokere i å bare si: «Elsk synderen.»

I denne konteksten er det snakk om homofili og homofile. Ottosen påpeker kristnes rett til å avsky homofili/homofilt samliv uten å være dårlige mennesker, på grunn av sin tro. Men allerede her har han og de han representerer lidd et enormt nederlag. Jeg syns det er flaut når kristne går i forsvar og argumenterer for at de er kjærlige mennesker. Det er som en mann som argumenterer overfor konen sin om hvorfor han er en god og kjærlig ektemann, og hvorfor hun tar feil om hun hevder eller føler noe annet. Dette utviser ikke kjærlighet til den andre, men til seg selv.

Jeg vil påstå at kjærlighet skal kunne forsvare seg selv. Det er ved vår kjærlighet vi blir gjenkjent som Jesu etterfølgere. Jeg vil påstå at kristne som føler for å bruke tid og ord på å «hate synden» - det vil si, å ytre eller forsvare avsky for homofili eller homofilt samliv - fremfor å markere kjærlighet for disse menneskene som allerede har blitt avskydd av en hel verden både for hvem de er og for sin livsstil, egentlig ikke kjenner på så voldsomt mye kjærlighet eller medlidenhet for dem det gjelder. «Det hjertet flyter over med, taler munnen.»

Paulus skriver at det er Guds godhet som leder til omvendelse (Romerne 2,4). Når det gjelder homofili/homofile, så har hele verden, og spesielt kirken og kristne, i hundrevis av år tydelig formidlet hatet overfor det en mener er synden – homofili eller homofilt samliv. Denne vektleggingen har bidratt til homofiles flukt fra kirken og fra kristne. Det har ført til at barn har blitt hatet og kastet ut av kristne hjem, at ungdommer har blitt banket opp ute i gatene, til selvskading og selvmord. Dette skjer i såkalt kristne land og miljøer, også i moderne Norge. Jeg har snakket med disse ungdommene selv i min tid i chattetjenesten Youchat.no.

Når kristne i offentligheten ønsker å forsvare hatet overfor homofilt samliv, så mener jeg det enten er av mangel på kjærlighet overfor homofile eller av mangel på kunnskap om hvor mye hat det allerede finnes i verden overfor homofili/homofilt samliv. 

Vis ditt kristne sinnelag gjennom din avsky for homofili overfor de menneskene som i over 70 land lever i frykt for å bli satt i fengsel for sin legning.

Vis ditt kristne sinnlag gjennom din avsky for homofili til de ungdommene i religiøse miljøer som vurderer å ta livet sitt fordi de er homofile.

Vis ditt kristne sinnelag gjennom din avsky for homofilt samliv overfor de menneskene som i depresjon og hjertesorg lengter etter et menneske de kan elske av hjertet og bli elsket av slik de er.

Jeg har også en hellig overbevisning. Åpenbart mener jeg kritikk av handlinger og holdninger som er destruktive har sin rette plass, ellers hadde jeg ikke skrevet dette innlegget. Det er en tid til det også. Men tiden er ikke inne for å markere «hellig avsky» når verden proklamerer sin kjærlighet og solidaritet overfor undertrykkende og diskriminerte mennesker gjennom Pride. Da må kristne som hevder å representere guddommelig kjærlighet, proklamere sin kjærlighet og solidaritet enda høyere, vise den enda tydeligere og være enda mer overbevisende dersom de skal vinne folks hjerter.

Hva ønsker kristne å bli husket som? Som dem som sto opp for hatet og avskyen av synden, eller som dem som sto opp for kjærligheten for og solidariteten med mennesker?

Gå til innlegget

Pride: En trussel eller en mulighet?

Publisert 4 måneder siden

Konservative kristne anvender julen og juletreet, en opprinnelig hedensk skikk, til å formidle og feire vårt eget budskap om Guds kjærlighet og nåde. Hva holder oss tilbake fra å gjøre det samme med Pride og med regnbuen?

Som homofil og adventist har jeg hittil selv ikke gått i Pride-paraden av ulike grunner. Noen av dem tar Benestad for seg i sitt siste debattinnlegg. En annen grunn, som Benestad ikke tar for seg, er at jeg som homofil har opplevd paraden som stigmatiserende. At den formidler karikaturer av homofile som løsslupne og hyperseksuelle fetisjister. For, det er det ekstreme i paraden som dessverre får det meste av fokuset. De som skriker høyest får ofte det meste av oppmerksomheten. (Tonje Gjevjon forklarer denne samt andre utfordringer (for skeive) ved Pride særs godt i innlegget sitt i Subjekt, der hun stiller seg skeptisk til hva Pride har blitt.)

Likevel skulle jeg ønske at flere konservative kristne kunne forstå intensjonen med Pride-bevegelsen - nemlig å vise solidaritet med mennesker som har blitt kriminalisert for hvem de er og som fremdeles blir det verden rundt.

Det er nemlig dette Pride handler om for de fleste av oss skeive.

Det er mange kristne som feirer jul eller har juletre i desember. Juletreet og det å pynte det er som mange vet opprinnelig en hedensk skikk som har ingenting med kristendommen å gjøre. Over tid har imidlertid juletreet og julen fått en totalt annen betydning enn det de hadde opprinnelig. I dag assosierer de fleste det med feiringen av Jesu fødsel, fremfor norrøn tro og tilbedelse av trær.

Juletreet og julen illustrerer et viktig poeng: Nemlig at symboler, slik som Pride, paraden og flagget, ikke er statiske. De er i endring. De tolkes forskjellig.

Når Benestad eller andre bruker kritikk av foreningen FRI og deres agenda som et argument imot Pride, så glemmer de noe helt vesentlig. Foreningen FRI eier ikke Pride eller regnbueflagget, like så lite som Den norske kirke eier julen eller juletreet. Begge er med å arrangere de norske feiringene, ja. Men å si at Pride handler om FRI sin agenda, er som å si at julen handler om Den norske kirkes agenda. Det er åpenbart helt feil og misforstått. I begge tilfeller handler det om noen historiske bevegelser og dypere prinsipper. Prinsipper som kjærlighet, nåde, likeverd, menneskeverd og solidaritet med de undertrykkede.

Pride-bevegelsen oppstod ikke av et behov for å feire det å være skeiv; den oppsto av nødvendigheten av å markere skeive menneskers rett til å leve uten å bli forfulgt og diskriminert.

Istedenfor å gå til angrep på Pride fordi man er uenig med dets aktører og arrangører eller misliker dets uttrykk, kan man som konservativ kristen på ens egen måte anerkjenne solidariteten som Pride-bevegelsen handler om, og vise skeive søsken solidaritet og kjærlighet som Jesu etterfølgere!

Om kristne benyttet Pride-måneden, juni måned, til å eksplodere med solidaritetstegn overfor skeive og andre mennesker på sin egen måte, så kunne vi muligens gjort det om til noe nytt og muligens enda bedre enn aktørene som har arrangert Pride til dags dato!

Det eviggrønne treet er et passende symbol på livets tre, og korset. Juletreet er vakkert. Hva med regnbuen? Hvor passende ville det ikke ha vært med kristne regnbuer, det vakre symbolet på Guds nåde, vaiende på en helt ny måte i de kristnes rekker? Hvor passende er det ikke for den kristne å feire budskapet om Guds enorme kjærlighet og nåde mot alle mennesker uavhengig av kjønn, rase, legning, religion, status, nådegave eller talent - et mangfold av mennesker, syndige som sådan, men likevel ønsket og elsket av Gud! For det tror vi jo, gjør vi ikke?

Istedenfor å kritisere samfunnets forsøk på å fremme likeverd, solidaritet og kjærlighet, så kan alle kristne anerkjenne de gode prinsippene bak og være med å skape selve uttrykket om til noe enda bedre. Skal vi være salt i verden, må vi blande oss med det som skjer i verden. Avstand frelser ingen.

Om vi kan våge å tro på en nær Gud som kan skape noe godt ut av vårt syndige jeg, så kan vi også våge å tro at vi som Jesu etterfølgere kan være med å skape noe godt ut av et så utbredt og positivt ønske om å vise solidaritet og kjærlighet til undertrykkede mennesker som Pride representerer.

Fra Galaterne 3,8-9:

Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: 'I deg skal alle folkeslag velsignes.' Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende Abraham.

Istedenfor å bruke samfunnets mangler og feil som unnskyldning til passivitet, hvorfor ikke gjøre slik som vi har gjort med julen - bruke Pride sin enorme oppslutning til å formidle Jesu solidaritet med de undertrykkede på vår egen måte? Hvorfor ikke skape en ny kristen tradisjon? Hvorfor ikke bruke vår egen regnbue som symbol på Guds kjærlighet og nåde? Hvorfor ikke gå ut og være til velsignelse for skeive mennesker? Hva har vi egentlig å tape på dette?

Hilsen en homofil adventist

Gå til innlegget

Imago Dei: I Guds holistiske bilde

Publisert nesten 3 år siden

Ideen om en ikke-fysisk og abstrakt Gud er ikke noe som springer ut ifra Skriften og den hebraiske tanken, men ut ifra hellenistisk dualisme. Skriftens teofanier burde ikke forstås som antropomorfisk allegori, men heller som en bekreftelse på menneskets helhetlige gudbilledlighet.

Da jeg var yngre var Gud noe fjernt, upersonlig og abstrakt som var atskilt fra min fysiske verden. Med dette gudsbildet levde jeg som en splittet kristen, en idékristen: Gud var en fascinerende idé jeg kunne kile tankene mine med i ny og ne, men fullstendig fremmed og irrelevant for virkeligheten jeg levde i.

Det var først da gudsbildet mitt ble drastisk endret (ved min eksponering til en ny tilnærming) og da Gud fikk legeme og form at Gud ble personlig og relevant for meg. Dette nye gudsbildet banet vei for en oppvåkning til praktisk kristendom og til mitt valg om dåp. Jeg begynte faktisk å tro på en virkelig og konkret Gud.

Gudsbilder. Gudsbilder er viktig, og ens bilde av Gud formes av hva man har blitt eksponert til, samt hvordan. Dette gjelder især Bibelen. Ens bibelsyn og tilnærming til Bibelen har helt avgjørende konsekvenser for ens gudsbilde, som igjen er med å forme ens prioriteringer, valg og liv.

Selv ser jeg Bibelen som inspirert fremfor en samling med menneskelige deduksjoner og konstruksjoner. Jeg tror på tankeinspirasjon - at tankene de bibelske forfatterne forsøker å formidle, har guddommelig opphav. (Det finnes mange grunner til at jeg har dette synet, men de skal jeg ikke gå igjennom nå.) Disse tankene kommer til uttrykk gjennom et menneskelig språk. Dette menneskelige språket må imidlertid ikke forstås som først og fremst et hinder, men som et effektivt middel for åpenbaringen av sentrale sannheter om Guds vesen og karakter.

Et holistisk gudsbilde. Med det som bakteppe, vil jeg helt enkelt fremlegge et gudsbilde som i mine øyne er mer forankret i den bibelske tekstens verdensbilde, diskurs og tanke. Et holistisk gudsbilde, der Gud forstås som et fysisk vesen fremfor en formløs og abstrakt entitet. Det er min egen erfaring at en slik holistisk forståelse av Gud i større grad speiler og appellerer til det holistiske vesenet som mennesket er skapt som og i stadig voksende grad viser seg å være.

Mennesket: Guds avbilde. Det er i 1. Mosebok 1 at mennesket blir skapt i Guds bilde (hebraisk: tselem). Hva betyr det egentlig at mennesket er skapt i Guds tselem? Er det kun menneskets åndelige/abstrakte egenskaper (tanke, bevissthet, moralske sans) som er en avspeiling av Skaperen? Eller inkluderer tselem også menneskets fysiske, immanente vesen?

I Det gamle testamente brukes tselem ofte om fysiske gudebilder. Både i lys av GTs bruk av tselem og i lys av Bibelens teofanier og prosaiske beretninger om en legemlig Gud (jf. 2 Mos 24,1033,23; o.l.), er det rimelig sikkert at tselem i 1 Mos 1,27 ble forstått av hebreerne som å romme menneskets fysiske og åndelige vesen. 

En holistisk værenslære der den fysiske og åndelige realiteten utgjør én uadskillelige enhet, er sentral i hebraisk tankegang. Ser man nærmere på den hebraiske beretningen om skapelsen av mennesket, blir vilkårligheten i å anta at avbildet skulle forstås som et bilde på en ulegemlig Gud, ennå tydeligere:

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning [nefesj, sjel]. (1 Mos 2,7)

"Skapning" er her oversatt fra nefesj som betyr sjel/selv/sinn/person. Guds avbilde, menneskepersonen, presenteres her som en helhet av livspust og legeme - en ikke-reduserbar, holistisk enhet som i hebraisk tankegang dør og slutter å eksistere når den brytes opp (jf. Fork 9,5-1012,7).

Jeg har ikke funnet noe i Det gamle testamente (eller Det nye) som foreslår eller bekrefter at menneskets gudbilledlighet skulle forstås dualistisk. Skillet mellom Guds avbilde sin åndelige og fysiske natur fremstår tvert imot som en hellenistisk anakronisme som strider med den hebraiske tanken og teksten i resten av Det gamle testamente. 

Forbudet av gudebilder. Hva så med Guds forbud av gudebilder (5 Mos 4,15-19)? Er ikke Guds formløse vesen selve argumentgrunnlaget for Guds forbud av gudebilder?

Nei, det er ikke det teksten faktisk sier. Når Gud forbyr dannelsen av gudebilder, er det begrunnet ut ifra israelittenes uvitenhet (jf. 5 Mos 4,15). Det gis ingen ontologisk utredning av en formløs eller ikke-fysisk guddommelig natur. Det gamle testamente formidler ikke en abstrakt Gud, men en ekstremt konkret Gud. Moses fikk se deler av Guds egen skikkelse. Enkelte israelitter "fikk se Israels Gud. (...) De skuet Gud, og de spiste og drakk" (2 Mos 24,10.11). 

Guds usynlige vesen. Når det gjelder den bibelske tanken om Guds "usynlige vesen" (Rom 1,20), virker denne også å ha blitt preget av kirkefedrenes hellenistiske fremfor hebraiske verdensforståelse. 

Dersom Guds usynlighet skulle springe ut ifra det faktum at Gud er formløs og ikke-fysisk, er det mange uttalelser i Bibelen som mister all mening - slik som Johannes 5,37:

Ja, Far som har sendt meg, har selv vitnet om meg. Hans røst har dere aldri hørt, hans skikkelse har dere aldri sett.

Jesus visste nok at Gud var usynlig for mennesker - men ikke av de årsakene som dualismen postulerer.

Hva så med Guds usynlighet? 

Ser man på den greske grunnteksten, gir den en mye enklere løsning enn allegoriseringen av alle tekstene som omtaler Guds fysiske vesen.

Den usette Gud. Bak den norske oversettelsen "usynlig" finner vi det koiné-greske ordet aóratos som betyr både usett og usynlig. Vår hellenistiske kulturarv etablert av de store greske tenkerne og integrert av flere av kirkefedrene (eks. Filon), gir en dualistisk vinkling av aóratos. Vår kulturelle tilbøyelighet er å anta at Guds aóratos vesen kommer fra hans formløse og ikke-sansbare natur. Ingen har sett Gud og ingen kan se Gud fordi Gud ikke har noen fysisk sansbar form. Dette er grunnantakelsen i vår hellenistiske arv. 

Det var først da jeg studerte den viktorianske pioneren Ellen Gould White sitt gudsbilde at jeg ble gjort oppmerksom på hvor fremmed for Bibelens tankegang denne formløse, ikke-fysiske Gud faktisk er. 

Når Moses i Det gamle testamente spør om å få se Guds herlighet, får han se noe veldig konkret. Han får se deler av en skikkelse. Men han får ikke se Guds ansikt, "for et menneske kan ikke se meg og leve" (2 Mos 33,20).

Det er dette som utgjør basisen for ideen om Guds usynlighet i resten av Skriften.

Skriftens omtale av Guds usynlighet er ikke rotet i hellenismens dualistiske ideer. De er rotet i jødedommens egen gudsåpenbaring som overlevert og åpenbart direkte til patriarkene og profetene - her, til Moses. Denne åpenbaringen lærer uttrykkelig at Gud er et personlig, fysisk og konkret vesen, men at det ikke er mulig for mennesker å se (hele) Guds vesen og leve.

Gud er altså "useelig" for mennesker fordi dødelige mennesker ikke tåler det - ikke fordi Gud ikke har noen form eller skikkelse.

Guds Sønn hadde sett den. Moses fikk se deler av den. Englene ser Guds ansikt (Matt 18,10), og én dag skal Guds menneskelige barn få se Guds ansikt (Åp 22,4).

Gud har en egen skikkelse ifølge den jødisk-kristne åpenbaringen, og Gud har et ansikt.

Guds transcendens og immanens. Gud blir også omtalt som ånd (jf. Joh 4,24). Guds transcendente bevissthet og allestedsnærværende Ånd vektlegges flere steder (jf. Sal 139Jer 23,24). Guds transcendente/åndelige egenskaper formidles imidlertid side om side med immanente/fysiske egenskaper, og begge tilegnes Gud i begge testamentene. I lys av Guds skapelse av et fysisk tselem, mener jeg at det finnes en bedre måte å forsone disse tekstene på enn den dualistiske og anakronistiske kanselleringen av Guds fysiske natur. Det er ikke å kontekstualisere eller å la teksten snakke for seg selv.

Himmelen = idéverden? Guds oppholdssted blir også omtalt som et fysisk sted  med en helligdom, en by, gater, trær, en trone (jf. 2 Kor 5,1Hebr 9,11-12.23-24; 11,10; Åp 21,9-27). Hvis Gud er ulegemlig og himmelen og åndeverden er en abstrakt idéverden slik som dualismen foreslår, hvordan kan disse fysiske fremstillingene samt den fysiske oppstandelsen forstås av kristne som en åpenbaring av sannhet fremfor en fordunkling av sannhet? Hva er det som tilsier at Det gamle eller Det nye testamente skal leses i lys av Platons dualisme når det var skrevet av hebreere og jøder som hadde et holistisk verdensbilde?

Å la Skriften forklare seg selv. Selv står jeg for en bruk av Bibelens egne tankegang i forståelsen av begrepene den anvender i sin fremstilling av Gud. Når jeg gjør det, finner jeg ikke rom for dualistiske ideer, verken i forståelsen av mennesket eller i forståelsen av Gud. Jeg finner heller en Gud som, slik som sitt tselem, mennesket, er et fysisk reelt vesen, med transcendente og immanente egenskaper som er uadskillelige.

Jeg oppdager også at jeg som Guds tselem lever i Guds virkelighet og at Gud lever i min, dog uten mine begrensninger. Gud er et vesen som appellerer til hele meg - både kropp, sjel og ånd. 

Løftet om evig liv blir heller ikke lenger en idé som ligger i en fjern fremtid i en abstrakt verden. Det blir et liv med Gud som begynner her og nå, og som fortsetter inn i en ny, reell verden med nye og bedre levevilkår.

Kristendommen blir for meg således ikke lenger bare en idé, men noe virkelig.

Gå til innlegget

Fortapelsens evigbrennende stråmenn

Publisert nesten 3 år siden

Stålsett forteller at «[t]anken om en straff der mennesker, overgripere, forbrytere, ­eller ganske enkelt gudsfornektere­ ­eller «unådde» pines evig i et mørke borte fra Gud, er en ukristelig tanke». Som mange andre har sagt før: Det er den - ganske enkelt fordi den er ubibelsk.

Hell and Mr. Fudge er tittelen på den historisk baserte filmen om Edward Fudge (1944- ) - en predikant i Vestens bibelbelte som under teologistudiene sine blir utfordret av en eksentrisk fremling. Fremlingen utfordrer Fudge til å gjøre en etterforskning på temaet helvete.

Som sønn av en respektert kirkeleder, og kjent for sine konservative syn, er Fudge overbevist om at det Bibelen lærer, hva enn det er, er rett. Med sin teologiske og bibelspråklige opplæring, bestemmer han seg for å ta utfordringen. Han dedikerer ett år av sitt liv til et systematisk studium av helvete - og livet hans blir aldri det samme.

Idet Fudge dykker ned i arbeidet, begynner livet hans å smuldre sammen. Kirkeledere anklager ham for å hevde at medlemmer av andre kirkesamfunn kan bli frelst. Hans egen menighet avsetter ham som pastor når han lar en mørkhudet mann lede kirkebønnen. Forlaget han har jobbet et helt liv hos gir ham sparken fordi han nekter å tilbakekalle sine «liberale» syn.

Det begynner å gå ut over familieliv og forholdet til hans kone og barn, og studieforløpet ryster til sist kjernen i hans forståelse av Gud, dommen og evigheten - men til slutt stiger Fudge frem som en forsvarer av troen og Skriften, og en Guds kjærlighets forkjemper.

Fudge er mest kjent for boken sin The Fire That Consumes, og har blitt omtalt av The Christian Post som en av de fremste ekspertene i fortapelsen.

Fortapelsesangst. Den tradisjonelle fortapelseslæren som sier at Guds nådegave er evig liv og syndens lønn evig liv i pine, har ikke bare vært til anstøt og hinder for ikke-troende i mange generasjoner - den har også vært til sjenanse for apologetikken og kilden til en trosforkrøplende angst innenfor kristenhetens egne rekker.

Én av dem var metodisten og adventistpioneren Ellen G. White (1827-1915). Fra sitt møte med forkynnelsen av den tradisjonelle helveteslæren, forteller hun:

In my mind the justice of God eclipsed His mercy and love. The mental anguish I passed through at this time was very great. I had been taught to believe in an eternally burning hell; and as I thought of the wretched state of the sinner without God, without hope, I was in deep despair. I feared that I should be lost, and that I should live throughout eternity suffering a living death. (...)
Satan was represented as eager to seize upon his prey, and bear us to the lowest depths of anguish, there to exult over our sufferings in the horrors of an eternally burning hell, where, after the tortures of thousands upon thousands of years, the fiery billows would roll to the surface the writhing victims, who would shriek, "How long, O Lord, how long?" Then the answer would thunder down the abyss, "Through all eternity!" Again the molten waves would engulf the lost, carrying them down into the depths of an ever restless sea of fire.
While listening to these terrible descriptions, my imagination would be so wrought upon that the perspiration would start, and it was difficult to suppress a cry of anguish, for I seemed already to feel the pains of perdition. (...)
Our heavenly Father was presented before my mind as a tyrant, who delighted in the agonies of the condemned; not as the tender, pitying Friend of sinners, who loves His creatures with a love past all understanding, and desires them to be saved in His kingdom.
When the thought took possession of my mind that God delighted in the torture of His creatures, who were formed in His image, a wall of darkness seemed to separate me from Him. When I reflected that the Creator of the universe would plunge the wicked into hell, there to burn through the ceaseless rounds of eternity, my heart sank with fear, and I despaired that so cruel and tyrannical a being would ever condescend to save me from the doom of sin. (...)
Could the truth have been presented to me as I now understand it, much perplexity and sorrow would have been spared me. If the love of God had been dwelt upon more, and His stern justice less, the beauty and glory of His character would have inspired me with a deep and earnest love for my Creator.1

Den ene evigbrennende stråmann. I «En annen kristendom» (Vårt Land, 27. oktober) påpeker Espen Ottosen at biskopen Tor B. Jørgensen sin «avslysning» av helvete endrer kristen tro på grunnleggende vis. Det gjør den uten tvil. Ottosen spør imidlertid:

Så hvorfor skal mennesker – etter at Jørgensen har fortalt dem at de blir frelst uansett hva de gjør og tror – velge å omvende seg?

Et pragmatisk spørsmål, som kan omformuleres slik:

Dersom det ikke er noe å bli frelst fra i det hinsidige (her: et evig liv i pine), hvorfor skulle Jesus være (like) relevant eller tiltrekkende for mennesker her og nå?

Ottosens bekymring er genuin og bærer fortjeneste. Den virker imidlertid ikke å være motivert av en særlig dyp forståelse av evangeliets eller Jesu iboende, helhetlige verdi og nytte, også for dette liv. Snakker vi om den samme helbredende Jesus, Ottosen? Han som sa:

Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.» (Mark 10,29-31)
Da sa Peter: «Hva med oss? Vi har forlatt alt vårt og fulgt deg.» Han sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.» (Luk 18,28-30)

Ottosen skriver:

Men kristen forkynnelse har da aldri hatt som hovedpoeng at Jesus gir økt livskvalitet?

Denne stråmannen brenner tydeligvis aldri opp. For meg kommer det som et ekko fra en middelaldersk teologi og askese som halshugget sjelen fra kroppen og helsen fra frelsen. Har vi ikke kommet lenger enn dette i vår bibelkunnskap og antropologiske forståelse?

Mennesket er en helhet. Hvis ikke kristendommen frelser og gir økt livskvalitet på denne siden av tilværelsen, hvorfor og hvordan skulle postmoderne og metamoderne mennesker tro den er noe sannere enn hvilken som helst annen religion? 

Hvis fortapelseslæren vår ikke rettferdiggjør og herliggjør Gud og trekker mennesker til Jesus i kraft av Guds karakter og handingsmåter, burde man ikke da være kritisk til hvorvidt det vi lærer eller har lært er rett?

Dersom vår fortapelseslæres eneste funksjon er å skremme mennesker til Jesus (fordi han og den Gud han representerer ikke klarer å dra mennesker til seg i kraft av deres karakter), er ikke det noe som vil få folk til å spørre seg hvorvidt kristendommen er et sannferdig, ikke-manipulativt budskap verdt å lide for? 

Jeg mener at bibelsk sannhet dypest sett rettferdiggjør og herliggjør Gud, og at alle kirkens doktriner burde gjøre det samme.

Den andre evigbrennende stråmann. På den andre siden virker det som Sturla Stålsett i sitt innlegg «Den kristne læren om håpet» (Vårt Land, 27. oktober) finner det nødvendig - i lys av all rettferdighet og kjærlighets fornuft, samt en tilsynelatende avmektighet overfor det eskatologiske materialet - å avskaffe hele fortapelsesideen og fortrenge eskatologien. Nettopp det som utgjør hele grunnlaget for korset og evangeliet.

Som om evangeliets grunnlag har vært evangeliets problem!

Er en selektiv lesning av Jesu ord og evangielet veien til en bedre, sunnere og sannere forståelse av Jesu ord og evangeliet? Jeg tviler.

Ytringene til Ottosen og Stålsett opplever jeg ikke bare som ensidige, uforsvarlige og for lengst utdaterte; de virker å være preget av en eldgammel reaksjonær politikk/retorikk som jeg opplever bommer på problemet og bidrar til å fremstille det som større enn det det virkelig er.

Sånn jeg er ser det er nøkkelordet fortapelse, og mulighetene for hva det faktisk betyr.

Døden = evig liv i pine? Jeg er ingen universalist; jeg tror på fortapelsen, i dens rette forstand. Slik som bibeloversetteren Richard F. Weymouth understreker, ifølge Fudge:

My mind fails to conceive a grosser misinterpretation of language than when the five or six strongest words which the Greek tongue posesses, signifying 'destroy,' or 'destruction,' are explained to mean maintaining an everlasting but wretched existence. To translate black as white is nothing to this.2

Når koiné-greske gloser som apoleia/apollumi og olethros i bibelmanuskriptene blir oversatt med «fortapelse» fremfor det mer nøyaktige «ødeleggelse», gjør man bibelteksten utydelig til fordel for en lang, kirkelig tradisjon. Denne tradisjonen tilegner mennesket en grunnleggende udødelighet som ikke engang Gud kan gjøre noe med (hvor passer Paulus' ord om Guds monopol på udødelighet inn her?).

Den hellenistisk adopterte, dualistiske ideen om sjelens naturlige evighet og autonomi, har i tradisjonens navn fått forkludre de mest direkte uttalelsene i Skriften om sjelens ødeleggelse og død i fortapelsen:

Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge [gresk: apollumi] både sjel og kropp i helvete [Gehenna]. (Matt 10,28)

I flere av Nytestamentets kjernetekster brukes slike koiné-greske begreper for ødeleggelse - eksempelvis, Romerne 9,22 og 14,15; Filipperne 3,19; 1 Tessalonikerne 5,3; 2 Tessalonikerne 1,9; 2 Peter 2,1 og 3,7

Hva hadde skjedd med kirkens teologi og eskatologi om man faktisk oversatte og leste dette slik det sto? Er ikke det en mulighet?

Den dødsfarlige overtroen. Kirkens dualistiske sjelstro har i mange hundre år næret fortapelsestradisjonen. Den har, i tradisjonens navn, fått overskygge noen av Bibelens tydeligste uttalelser om dødens vesen og de dødes bevisstløse og sanseløse tilværelse:

De levende vet at de skal dø,
men de døde vet ingen ting.
De har ingen lønn i vente [under solen],
for minnet om dem er glemt.
Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet,
med både hatet og misunnelsen deres.
Aldri mer skal de få del
i alt det som skjer under solen.
(...)
Alt dine hender kan gjøre,
gjør det med den kraften du har.
For i dødsriket, dit du går,
er det verken gjerning eller tanke,
verken kunnskap eller visdom. (Fork 9,5-6.10)

Hva hadde skjedd om teologien vår, istedenfor å kalle de døde for levende (et annet sted), heller kalte dem slik Jesus (og apostlene3) gjorde, i tråd med Tanakh:

«Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.» Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» Jesus hadde talt om hans død, men de trodde han hadde talt om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut: «Lasarus er død» (Joh 11,11-14).

Hva hadde skjedd med teologien vår dersom man istedenfor å lese ildsjøen som en forklaring på hva den annen død betyr, leste den annen død (tilintetgjørelse) som en forklaring på hva ildsjøen symboliserer?

Den siste fienden som blir tilintetgjort [gresk: katargeo], er døden. (1 Kor 15,26)
Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. (Åp 20,14)

Katargeo betegner avskaffelsen av noe som har blitt overskygget, oppslukt og erstattet av noe nytt. Dette nye som oppsluker, skriver Paulus er Guds seier, livets seier (jf. 1 Kor 15,54).

Ildsjøen er altså bildet på Guds seier over (og tilintetgjørelse av) synden, ondskapen, smerten og døden. Alle disse avskaffes og oppslukes av livet og kjærligheten.

Dette fullbyrdes i Johannes' syn i Åpenbaringen, og i siste kapittel finnes døden ikke mer,

... heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte. (Åp 21,4)

Åpenbaringsbokens og Bibelens budskap er et budskap om et helvete oppslukt av en himmel, av døden oppslukt av livet, av en gammel himmel og jord oppslukt av en ny.

Hva hadde skjedd om fortapelseslæren vår faktisk uttrykte kjærlighetens universale og oppslukende seier og strek over all synd, ondskap og pine?

Det hadde muligens blitt en annen kristendom enn den tradisjonelle. Men ikke en annen enn den moralsk og bibelsk forsvarlige.

Gud en evig ild. Bibelen fremstiller Gud flere ganger som en fortærende ild (jf. Hebr 12,29). I Jesaja spør synderne seg:

Hvem av oss kan bo ved en fortærende ild,
hvem av oss kan bo ved evige flammer? (Jes 33,14)

Dette er ikke en Dante-isk beskrivelse av helvete eller ildsjøen. Dette er en beskrivelse av Guds herlighets vesen og nærvær.

Har vi misforstått?


1 Ellen White, Life Sketches of Ellen G. White (Mountain View, CA: Pacific Press Publishing Association, 1915), s. 30-31.
2 https://www.youtube.com/watch?v=oHUPpmbTOV4
3 Jf. Apg 7,60; 1 Kor 5,18; 1 Tess 4,15; 2 Pet 3,4.
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1725 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1659 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
22 dager siden / 1505 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
20 dager siden / 1455 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
24 dager siden / 1380 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1362 visninger
Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1273 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 976 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere