David Onwere

Alder: 27
  RSS

Om David

Lektorstudent (religion og samfunn); bachelor i teologi. Lidenskap for kanonisk/systematisk teologi og filosofi/idéhistorie. Hobbymusiker på fritiden. Håpløs individualist.

Følgere

Imago Dei: I Guds holistiske bilde

Publisert over 2 år siden

Ideen om en ikke-fysisk og abstrakt Gud er ikke noe som springer ut ifra Skriften og den hebraiske tanken, men ut ifra hellenistisk dualisme. Skriftens teofanier burde ikke forstås som antropomorfisk allegori, men heller som en bekreftelse på menneskets helhetlige gudbilledlighet.

Da jeg var yngre var Gud noe fjernt, upersonlig og abstrakt som var atskilt fra min fysiske verden. Med dette gudsbildet levde jeg som en splittet kristen, en idékristen: Gud var en fascinerende idé jeg kunne kile tankene mine med i ny og ne, men fullstendig fremmed og irrelevant for virkeligheten jeg levde i.

Det var først da gudsbildet mitt ble drastisk endret (ved min eksponering til en ny tilnærming) og da Gud fikk legeme og form at Gud ble personlig og relevant for meg. Dette nye gudsbildet banet vei for en oppvåkning til praktisk kristendom og til mitt valg om dåp. Jeg begynte faktisk å tro på en virkelig og konkret Gud.

Gudsbilder. Gudsbilder er viktig, og ens bilde av Gud formes av hva man har blitt eksponert til, samt hvordan. Dette gjelder især Bibelen. Ens bibelsyn og tilnærming til Bibelen har helt avgjørende konsekvenser for ens gudsbilde, som igjen er med å forme ens prioriteringer, valg og liv.

Selv ser jeg Bibelen som inspirert fremfor en samling med menneskelige deduksjoner og konstruksjoner. Jeg tror på tankeinspirasjon - at tankene de bibelske forfatterne forsøker å formidle, har guddommelig opphav. (Det finnes mange grunner til at jeg har dette synet, men de skal jeg ikke gå igjennom nå.) Disse tankene kommer til uttrykk gjennom et menneskelig språk. Dette menneskelige språket må imidlertid ikke forstås som først og fremst et hinder, men som et effektivt middel for åpenbaringen av sentrale sannheter om Guds vesen og karakter.

Et holistisk gudsbilde. Med det som bakteppe, vil jeg helt enkelt fremlegge et gudsbilde som i mine øyne er mer forankret i den bibelske tekstens verdensbilde, diskurs og tanke. Et holistisk gudsbilde, der Gud forstås som et fysisk vesen fremfor en formløs og abstrakt entitet. Det er min egen erfaring at en slik holistisk forståelse av Gud i større grad speiler og appellerer til det holistiske vesenet som mennesket er skapt som og i stadig voksende grad viser seg å være.

Mennesket: Guds avbilde. Det er i 1. Mosebok 1 at mennesket blir skapt i Guds bilde (hebraisk: tselem). Hva betyr det egentlig at mennesket er skapt i Guds tselem? Er det kun menneskets åndelige/abstrakte egenskaper (tanke, bevissthet, moralske sans) som er en avspeiling av Skaperen? Eller inkluderer tselem også menneskets fysiske, immanente vesen?

I Det gamle testamente brukes tselem ofte om fysiske gudebilder. Både i lys av GTs bruk av tselem og i lys av Bibelens teofanier og prosaiske beretninger om en legemlig Gud (jf. 2 Mos 24,1033,23; o.l.), er det rimelig sikkert at tselem i 1 Mos 1,27 ble forstått av hebreerne som å romme menneskets fysiske og åndelige vesen. 

En holistisk værenslære der den fysiske og åndelige realiteten utgjør én uadskillelige enhet, er sentral i hebraisk tankegang. Ser man nærmere på den hebraiske beretningen om skapelsen av mennesket, blir vilkårligheten i å anta at avbildet skulle forstås som et bilde på en ulegemlig Gud, ennå tydeligere:

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning [nefesj, sjel]. (1 Mos 2,7)

"Skapning" er her oversatt fra nefesj som betyr sjel/selv/sinn/person. Guds avbilde, menneskepersonen, presenteres her som en helhet av livspust og legeme - en ikke-reduserbar, holistisk enhet som i hebraisk tankegang dør og slutter å eksistere når den brytes opp (jf. Fork 9,5-1012,7).

Jeg har ikke funnet noe i Det gamle testamente (eller Det nye) som foreslår eller bekrefter at menneskets gudbilledlighet skulle forstås dualistisk. Skillet mellom Guds avbilde sin åndelige og fysiske natur fremstår tvert imot som en hellenistisk anakronisme som strider med den hebraiske tanken og teksten i resten av Det gamle testamente. 

Forbudet av gudebilder. Hva så med Guds forbud av gudebilder (5 Mos 4,15-19)? Er ikke Guds formløse vesen selve argumentgrunnlaget for Guds forbud av gudebilder?

Nei, det er ikke det teksten faktisk sier. Når Gud forbyr dannelsen av gudebilder, er det begrunnet ut ifra israelittenes uvitenhet (jf. 5 Mos 4,15). Det gis ingen ontologisk utredning av en formløs eller ikke-fysisk guddommelig natur. Det gamle testamente formidler ikke en abstrakt Gud, men en ekstremt konkret Gud. Moses fikk se deler av Guds egen skikkelse. Enkelte israelitter "fikk se Israels Gud. (...) De skuet Gud, og de spiste og drakk" (2 Mos 24,10.11). 

Guds usynlige vesen. Når det gjelder den bibelske tanken om Guds "usynlige vesen" (Rom 1,20), virker denne også å ha blitt preget av kirkefedrenes hellenistiske fremfor hebraiske verdensforståelse. 

Dersom Guds usynlighet skulle springe ut ifra det faktum at Gud er formløs og ikke-fysisk, er det mange uttalelser i Bibelen som mister all mening - slik som Johannes 5,37:

Ja, Far som har sendt meg, har selv vitnet om meg. Hans røst har dere aldri hørt, hans skikkelse har dere aldri sett.

Jesus visste nok at Gud var usynlig for mennesker - men ikke av de årsakene som dualismen postulerer.

Hva så med Guds usynlighet? 

Ser man på den greske grunnteksten, gir den en mye enklere løsning enn allegoriseringen av alle tekstene som omtaler Guds fysiske vesen.

Den usette Gud. Bak den norske oversettelsen "usynlig" finner vi det koiné-greske ordet aóratos som betyr både usett og usynlig. Vår hellenistiske kulturarv etablert av de store greske tenkerne og integrert av flere av kirkefedrene (eks. Filon), gir en dualistisk vinkling av aóratos. Vår kulturelle tilbøyelighet er å anta at Guds aóratos vesen kommer fra hans formløse og ikke-sansbare natur. Ingen har sett Gud og ingen kan se Gud fordi Gud ikke har noen fysisk sansbar form. Dette er grunnantakelsen i vår hellenistiske arv. 

Det var først da jeg studerte den viktorianske pioneren Ellen Gould White sitt gudsbilde at jeg ble gjort oppmerksom på hvor fremmed for Bibelens tankegang denne formløse, ikke-fysiske Gud faktisk er. 

Når Moses i Det gamle testamente spør om å få se Guds herlighet, får han se noe veldig konkret. Han får se deler av en skikkelse. Men han får ikke se Guds ansikt, "for et menneske kan ikke se meg og leve" (2 Mos 33,20).

Det er dette som utgjør basisen for ideen om Guds usynlighet i resten av Skriften.

Skriftens omtale av Guds usynlighet er ikke rotet i hellenismens dualistiske ideer. De er rotet i jødedommens egen gudsåpenbaring som overlevert og åpenbart direkte til patriarkene og profetene - her, til Moses. Denne åpenbaringen lærer uttrykkelig at Gud er et personlig, fysisk og konkret vesen, men at det ikke er mulig for mennesker å se (hele) Guds vesen og leve.

Gud er altså "useelig" for mennesker fordi dødelige mennesker ikke tåler det - ikke fordi Gud ikke har noen form eller skikkelse.

Guds Sønn hadde sett den. Moses fikk se deler av den. Englene ser Guds ansikt (Matt 18,10), og én dag skal Guds menneskelige barn få se Guds ansikt (Åp 22,4).

Gud har en egen skikkelse ifølge den jødisk-kristne åpenbaringen, og Gud har et ansikt.

Guds transcendens og immanens. Gud blir også omtalt som ånd (jf. Joh 4,24). Guds transcendente bevissthet og allestedsnærværende Ånd vektlegges flere steder (jf. Sal 139Jer 23,24). Guds transcendente/åndelige egenskaper formidles imidlertid side om side med immanente/fysiske egenskaper, og begge tilegnes Gud i begge testamentene. I lys av Guds skapelse av et fysisk tselem, mener jeg at det finnes en bedre måte å forsone disse tekstene på enn den dualistiske og anakronistiske kanselleringen av Guds fysiske natur. Det er ikke å kontekstualisere eller å la teksten snakke for seg selv.

Himmelen = idéverden? Guds oppholdssted blir også omtalt som et fysisk sted  med en helligdom, en by, gater, trær, en trone (jf. 2 Kor 5,1Hebr 9,11-12.23-24; 11,10; Åp 21,9-27). Hvis Gud er ulegemlig og himmelen og åndeverden er en abstrakt idéverden slik som dualismen foreslår, hvordan kan disse fysiske fremstillingene samt den fysiske oppstandelsen forstås av kristne som en åpenbaring av sannhet fremfor en fordunkling av sannhet? Hva er det som tilsier at Det gamle eller Det nye testamente skal leses i lys av Platons dualisme når det var skrevet av hebreere og jøder som hadde et holistisk verdensbilde?

Å la Skriften forklare seg selv. Selv står jeg for en bruk av Bibelens egne tankegang i forståelsen av begrepene den anvender i sin fremstilling av Gud. Når jeg gjør det, finner jeg ikke rom for dualistiske ideer, verken i forståelsen av mennesket eller i forståelsen av Gud. Jeg finner heller en Gud som, slik som sitt tselem, mennesket, er et fysisk reelt vesen, med transcendente og immanente egenskaper som er uadskillelige.

Jeg oppdager også at jeg som Guds tselem lever i Guds virkelighet og at Gud lever i min, dog uten mine begrensninger. Gud er et vesen som appellerer til hele meg - både kropp, sjel og ånd. 

Løftet om evig liv blir heller ikke lenger en idé som ligger i en fjern fremtid i en abstrakt verden. Det blir et liv med Gud som begynner her og nå, og som fortsetter inn i en ny, reell verden med nye og bedre levevilkår.

Kristendommen blir for meg således ikke lenger bare en idé, men noe virkelig.

Gå til innlegget

Fortapelsens evigbrennende stråmenn

Publisert over 2 år siden

Stålsett forteller at «[t]anken om en straff der mennesker, overgripere, forbrytere, ­eller ganske enkelt gudsfornektere­ ­eller «unådde» pines evig i et mørke borte fra Gud, er en ukristelig tanke». Som mange andre har sagt før: Det er den - ganske enkelt fordi den er ubibelsk.

Hell and Mr. Fudge er tittelen på den historisk baserte filmen om Edward Fudge (1944- ) - en predikant i Vestens bibelbelte som under teologistudiene sine blir utfordret av en eksentrisk fremling. Fremlingen utfordrer Fudge til å gjøre en etterforskning på temaet helvete.

Som sønn av en respektert kirkeleder, og kjent for sine konservative syn, er Fudge overbevist om at det Bibelen lærer, hva enn det er, er rett. Med sin teologiske og bibelspråklige opplæring, bestemmer han seg for å ta utfordringen. Han dedikerer ett år av sitt liv til et systematisk studium av helvete - og livet hans blir aldri det samme.

Idet Fudge dykker ned i arbeidet, begynner livet hans å smuldre sammen. Kirkeledere anklager ham for å hevde at medlemmer av andre kirkesamfunn kan bli frelst. Hans egen menighet avsetter ham som pastor når han lar en mørkhudet mann lede kirkebønnen. Forlaget han har jobbet et helt liv hos gir ham sparken fordi han nekter å tilbakekalle sine «liberale» syn.

Det begynner å gå ut over familieliv og forholdet til hans kone og barn, og studieforløpet ryster til sist kjernen i hans forståelse av Gud, dommen og evigheten - men til slutt stiger Fudge frem som en forsvarer av troen og Skriften, og en Guds kjærlighets forkjemper.

Fudge er mest kjent for boken sin The Fire That Consumes, og har blitt omtalt av The Christian Post som en av de fremste ekspertene i fortapelsen.

Fortapelsesangst. Den tradisjonelle fortapelseslæren som sier at Guds nådegave er evig liv og syndens lønn evig liv i pine, har ikke bare vært til anstøt og hinder for ikke-troende i mange generasjoner - den har også vært til sjenanse for apologetikken og kilden til en trosforkrøplende angst innenfor kristenhetens egne rekker.

Én av dem var metodisten og adventistpioneren Ellen G. White (1827-1915). Fra sitt møte med forkynnelsen av den tradisjonelle helveteslæren, forteller hun:

In my mind the justice of God eclipsed His mercy and love. The mental anguish I passed through at this time was very great. I had been taught to believe in an eternally burning hell; and as I thought of the wretched state of the sinner without God, without hope, I was in deep despair. I feared that I should be lost, and that I should live throughout eternity suffering a living death. (...)
Satan was represented as eager to seize upon his prey, and bear us to the lowest depths of anguish, there to exult over our sufferings in the horrors of an eternally burning hell, where, after the tortures of thousands upon thousands of years, the fiery billows would roll to the surface the writhing victims, who would shriek, "How long, O Lord, how long?" Then the answer would thunder down the abyss, "Through all eternity!" Again the molten waves would engulf the lost, carrying them down into the depths of an ever restless sea of fire.
While listening to these terrible descriptions, my imagination would be so wrought upon that the perspiration would start, and it was difficult to suppress a cry of anguish, for I seemed already to feel the pains of perdition. (...)
Our heavenly Father was presented before my mind as a tyrant, who delighted in the agonies of the condemned; not as the tender, pitying Friend of sinners, who loves His creatures with a love past all understanding, and desires them to be saved in His kingdom.
When the thought took possession of my mind that God delighted in the torture of His creatures, who were formed in His image, a wall of darkness seemed to separate me from Him. When I reflected that the Creator of the universe would plunge the wicked into hell, there to burn through the ceaseless rounds of eternity, my heart sank with fear, and I despaired that so cruel and tyrannical a being would ever condescend to save me from the doom of sin. (...)
Could the truth have been presented to me as I now understand it, much perplexity and sorrow would have been spared me. If the love of God had been dwelt upon more, and His stern justice less, the beauty and glory of His character would have inspired me with a deep and earnest love for my Creator.1

Den ene evigbrennende stråmann. I «En annen kristendom» (Vårt Land, 27. oktober) påpeker Espen Ottosen at biskopen Tor B. Jørgensen sin «avslysning» av helvete endrer kristen tro på grunnleggende vis. Det gjør den uten tvil. Ottosen spør imidlertid:

Så hvorfor skal mennesker – etter at Jørgensen har fortalt dem at de blir frelst uansett hva de gjør og tror – velge å omvende seg?

Et pragmatisk spørsmål, som kan omformuleres slik:

Dersom det ikke er noe å bli frelst fra i det hinsidige (her: et evig liv i pine), hvorfor skulle Jesus være (like) relevant eller tiltrekkende for mennesker her og nå?

Ottosens bekymring er genuin og bærer fortjeneste. Den virker imidlertid ikke å være motivert av en særlig dyp forståelse av evangeliets eller Jesu iboende, helhetlige verdi og nytte, også for dette liv. Snakker vi om den samme helbredende Jesus, Ottosen? Han som sa:

Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.» (Mark 10,29-31)
Da sa Peter: «Hva med oss? Vi har forlatt alt vårt og fulgt deg.» Han sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.» (Luk 18,28-30)

Ottosen skriver:

Men kristen forkynnelse har da aldri hatt som hovedpoeng at Jesus gir økt livskvalitet?

Denne stråmannen brenner tydeligvis aldri opp. For meg kommer det som et ekko fra en middelaldersk teologi og askese som halshugget sjelen fra kroppen og helsen fra frelsen. Har vi ikke kommet lenger enn dette i vår bibelkunnskap og antropologiske forståelse?

Mennesket er en helhet. Hvis ikke kristendommen frelser og gir økt livskvalitet på denne siden av tilværelsen, hvorfor og hvordan skulle postmoderne og metamoderne mennesker tro den er noe sannere enn hvilken som helst annen religion? 

Hvis fortapelseslæren vår ikke rettferdiggjør og herliggjør Gud og trekker mennesker til Jesus i kraft av Guds karakter og handingsmåter, burde man ikke da være kritisk til hvorvidt det vi lærer eller har lært er rett?

Dersom vår fortapelseslæres eneste funksjon er å skremme mennesker til Jesus (fordi han og den Gud han representerer ikke klarer å dra mennesker til seg i kraft av deres karakter), er ikke det noe som vil få folk til å spørre seg hvorvidt kristendommen er et sannferdig, ikke-manipulativt budskap verdt å lide for? 

Jeg mener at bibelsk sannhet dypest sett rettferdiggjør og herliggjør Gud, og at alle kirkens doktriner burde gjøre det samme.

Den andre evigbrennende stråmann. På den andre siden virker det som Sturla Stålsett i sitt innlegg «Den kristne læren om håpet» (Vårt Land, 27. oktober) finner det nødvendig - i lys av all rettferdighet og kjærlighets fornuft, samt en tilsynelatende avmektighet overfor det eskatologiske materialet - å avskaffe hele fortapelsesideen og fortrenge eskatologien. Nettopp det som utgjør hele grunnlaget for korset og evangeliet.

Som om evangeliets grunnlag har vært evangeliets problem!

Er en selektiv lesning av Jesu ord og evangielet veien til en bedre, sunnere og sannere forståelse av Jesu ord og evangeliet? Jeg tviler.

Ytringene til Ottosen og Stålsett opplever jeg ikke bare som ensidige, uforsvarlige og for lengst utdaterte; de virker å være preget av en eldgammel reaksjonær politikk/retorikk som jeg opplever bommer på problemet og bidrar til å fremstille det som større enn det det virkelig er.

Sånn jeg er ser det er nøkkelordet fortapelse, og mulighetene for hva det faktisk betyr.

Døden = evig liv i pine? Jeg er ingen universalist; jeg tror på fortapelsen, i dens rette forstand. Slik som bibeloversetteren Richard F. Weymouth understreker, ifølge Fudge:

My mind fails to conceive a grosser misinterpretation of language than when the five or six strongest words which the Greek tongue posesses, signifying 'destroy,' or 'destruction,' are explained to mean maintaining an everlasting but wretched existence. To translate black as white is nothing to this.2

Når koiné-greske gloser som apoleia/apollumi og olethros i bibelmanuskriptene blir oversatt med «fortapelse» fremfor det mer nøyaktige «ødeleggelse», gjør man bibelteksten utydelig til fordel for en lang, kirkelig tradisjon. Denne tradisjonen tilegner mennesket en grunnleggende udødelighet som ikke engang Gud kan gjøre noe med (hvor passer Paulus' ord om Guds monopol på udødelighet inn her?).

Den hellenistisk adopterte, dualistiske ideen om sjelens naturlige evighet og autonomi, har i tradisjonens navn fått forkludre de mest direkte uttalelsene i Skriften om sjelens ødeleggelse og død i fortapelsen:

Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge [gresk: apollumi] både sjel og kropp i helvete [Gehenna]. (Matt 10,28)

I flere av Nytestamentets kjernetekster brukes slike koiné-greske begreper for ødeleggelse - eksempelvis, Romerne 9,22 og 14,15; Filipperne 3,19; 1 Tessalonikerne 5,3; 2 Tessalonikerne 1,9; 2 Peter 2,1 og 3,7

Hva hadde skjedd med kirkens teologi og eskatologi om man faktisk oversatte og leste dette slik det sto? Er ikke det en mulighet?

Den dødsfarlige overtroen. Kirkens dualistiske sjelstro har i mange hundre år næret fortapelsestradisjonen. Den har, i tradisjonens navn, fått overskygge noen av Bibelens tydeligste uttalelser om dødens vesen og de dødes bevisstløse og sanseløse tilværelse:

De levende vet at de skal dø,
men de døde vet ingen ting.
De har ingen lønn i vente [under solen],
for minnet om dem er glemt.
Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet,
med både hatet og misunnelsen deres.
Aldri mer skal de få del
i alt det som skjer under solen.
(...)
Alt dine hender kan gjøre,
gjør det med den kraften du har.
For i dødsriket, dit du går,
er det verken gjerning eller tanke,
verken kunnskap eller visdom. (Fork 9,5-6.10)

Hva hadde skjedd om teologien vår, istedenfor å kalle de døde for levende (et annet sted), heller kalte dem slik Jesus (og apostlene3) gjorde, i tråd med Tanakh:

«Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.» Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» Jesus hadde talt om hans død, men de trodde han hadde talt om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut: «Lasarus er død» (Joh 11,11-14).

Hva hadde skjedd med teologien vår dersom man istedenfor å lese ildsjøen som en forklaring på hva den annen død betyr, leste den annen død (tilintetgjørelse) som en forklaring på hva ildsjøen symboliserer?

Den siste fienden som blir tilintetgjort [gresk: katargeo], er døden. (1 Kor 15,26)
Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. (Åp 20,14)

Katargeo betegner avskaffelsen av noe som har blitt overskygget, oppslukt og erstattet av noe nytt. Dette nye som oppsluker, skriver Paulus er Guds seier, livets seier (jf. 1 Kor 15,54).

Ildsjøen er altså bildet på Guds seier over (og tilintetgjørelse av) synden, ondskapen, smerten og døden. Alle disse avskaffes og oppslukes av livet og kjærligheten.

Dette fullbyrdes i Johannes' syn i Åpenbaringen, og i siste kapittel finnes døden ikke mer,

... heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte. (Åp 21,4)

Åpenbaringsbokens og Bibelens budskap er et budskap om et helvete oppslukt av en himmel, av døden oppslukt av livet, av en gammel himmel og jord oppslukt av en ny.

Hva hadde skjedd om fortapelseslæren vår faktisk uttrykte kjærlighetens universale og oppslukende seier og strek over all synd, ondskap og pine?

Det hadde muligens blitt en annen kristendom enn den tradisjonelle. Men ikke en annen enn den moralsk og bibelsk forsvarlige.

Gud en evig ild. Bibelen fremstiller Gud flere ganger som en fortærende ild (jf. Hebr 12,29). I Jesaja spør synderne seg:

Hvem av oss kan bo ved en fortærende ild,
hvem av oss kan bo ved evige flammer? (Jes 33,14)

Dette er ikke en Dante-isk beskrivelse av helvete eller ildsjøen. Dette er en beskrivelse av Guds herlighets vesen og nærvær.

Har vi misforstått?


1 Ellen White, Life Sketches of Ellen G. White (Mountain View, CA: Pacific Press Publishing Association, 1915), s. 30-31.
2 https://www.youtube.com/watch?v=oHUPpmbTOV4
3 Jf. Apg 7,60; 1 Kor 5,18; 1 Tess 4,15; 2 Pet 3,4.
Gå til innlegget

En bærekraftig skole

Publisert over 3 år siden

Følelsen av å trykke «send» etter en fullført bacheloroppgave kommer jeg aldri til å glemme. Det var som å slippe ut fra et fengsel - en altfor god følelse. Faget mitt var min store lidenskap og det mest meningsfulle jeg visste om. Men selv det kunne ikke redde meg fra en uhyggelig desperasjon etter å bli ferdig med å studere det. Ikke engang det jeg brant mest for kunne redde meg fra å miste meningsfølelsen og retningssansen min som student.

Når det er skolen som dreper nysgjerrigheten og lysten til å lære, da tror jeg det er noe som ikke stemmer. Det virker Håvard Tjora i sin kronikk «Silefabrikken» (Magasinet, 7.11.15) å være enig i. Til tross for statens økte investeringer for å få ned frafallet i videregående skole, ligger Norge fremdeles dårlig an ifølge OECD-rapporten (Skaar, 2013 in). Og vinnerspørsmålet er: Hva gjør vi galt?

I lesingen av Tjoras kronikk som adresserer frafallet i norske skoler, slo tanken meg at skolefrafallet som vi er vitne til, muligens kun er et symptom på en psykososial epidemi som vi som en befolkning lider av: skoletraumet. Noe av det mest meningsfulle for mennesket som folkehelter slik som Malala er villig til å risikere livet for å oppnå for seg selv og andre - kunnskap, og en utdannelse -, snakkes det om i min studenthverdag som et nødvendig onde som bare må overstås for å få et greit liv. Uff, skolestart. Læring, fysj. Oppgaver og skoleprosjekter, grøss og gru... Det er så vanlig at vi ikke tenker over det engang. Selv blant lærere blir skolearbeidet omtalt med en overbærende, beklagelig «uff-a-meg»-tone. Er det rart at elevene har mistet all motivasjon og vilje til å leve ved eksamenstider? Hvorfor er det blitt slik? Er det sånn det skal være å vokse opp i et privilegert samfunn? Er ikke dette egentlig ganske søkt?

Tjora skriver i sin kronikk at skolen er blitt en silefabrikk. Forventningene som stilles til elevene er at de skal kunne alt, noe som resulterer i at de som føler seg overveldet og dropper ut. Han etterlyser et mer tydelig og konkret mål i undervisningen og pensum. «Et menneske som skal til et sted, må jo vite hvor dette stedet er», skriver han. En tydelig retningsfølelse må til. Med mindre målet er sile ut «tapere», da. Da er det juks, som han skriver. Tjora spør så etter en definisjon av hva skolens rolle egentlig er.

Jeg tror ikke vi kan snakke om skolens rolle uten å snakke om hva formålet med skolen egentlig er. Hva er egentlig det grunnleggende formålet med skolen? Hva vil vi som et samfunn at det skal være?

Jeg vil fortelle litt om min opplevelse av skolen. Som barn var jeg den som istedenfor å henge på byen, tok bussen til det lokale biblioteket for å kikke i bøker. Ikke for å studere, men for å betrakte, for å undres. Favorittkanalene var National Geographic og Discovery Channel; filmsjangeren min var dokumentarer. Det fikk meg til å undres over verden. Skriveoppgaver i norsk var gøy da de ga meg anledning til å uttrykke det som jeg grublet på og undredes over. Alle de anledningene jeg fikk til å betrakte, oppleve og uttrykke dette, både i timen og i friminuttene, gjorde at jeg generelt gledet meg til å gå på skolen.

Etter hvert som anledningene til å oppleve undring og kreativ utfoldelse på skolen ble færre utover grunnskolen og videregående og puggingen tok over, ble jeg imidlertid én av de elevene som fant alt det interessante utenfor pensum. Jeg opplevde det ikke lenger var plass til meg og min undring i klasserommet. En gang iblant rørte pensum borti én eller annen kjepphest, og da følte jeg meg som et geni. Men som oftest befant det virkelig interessante og spennende seg utenfor og bortenfor klasserommets fire vegger, fra alt jeg visste. Skolen for meg ble kunstig, irrelevant, fjern, meningsløs. Tilbakemeldingene fra foreldresamtalene om for stor aktivitet og sosial utveksling i timene, var en del av hverdagsrutinen som ung skoleelev. Jeg begynte visst å følge mitt eget «pensum». Var det ikke for karakterkortene som begynte å rulle inn på ungdomsskolen og klarte å gripe fatt i konkurranseinstinktet, vet jeg ikke om jeg noensinne kunne ha vendt meg til klasserommets kunstige og fremmedgjørende formaliteter.

I boken Det musiske menneske beskriver forfatter og universitetslektor Jon-Roar Bjørkvold en kulturkollisjon mellom det naturlige, «musiske» (les: betraktende, undrende, skapende, spontane) barnet og den formaliserte, «umusiske» voksenkulturen som skolen representerer. Han kaller det for «barndomsbruddet», og for første gang er jeg blitt gjort i stand til å sette gode ord på mitt problem med skolen som elev: Den er umusisk, statisk, kunstig/formell, umenneskelig, mens jeg er musisk, dynamisk, autentisk, menneskelig.

Men det har ikke alltid vært sånn. Undringen og musiseringen var essensiell for grunnleggerne av det vestlige tanken, som Platon, som anså systematisk musikalsk påvirkning av sinnet som grunnleggende for hele statsdannelsen (Bjørkvold 2014:165). I moderne tid har forskningen bekreftet at musikalsk utfoldelse fra barnsben av øker deres kapasitet til å lære (Bergland, 2014 in). Som et «musiserende» barn som tidlig fant en plass til å undres fremfor keyboardet hjemme i stuen, forstår jeg i dag at jeg i nesten hele min skolerte oppvekst manglet det som for meg var en umistelig del av læringsdimensjonen på skolen: undringen, som ifølge både Sokrates og Bjørkvold, samt min egen opplevelse, er forutsetningen og selve drivkraften i læringen, samt grunnlaget for vestlig tanke (Bjørkvold 2014:171). Hvor er undringen i dagens skoler? Hvor er musikken og filosofien i skolene? Allerede i 1987 ble utfordringen til å integrere mer av undringen i norsk skole gitt av Paul Martin Opdal i Norsk pedagogisk tidsskrift, der han ettersøker en «opplæring som tar utgangspunkt i barnas egen tankeverden, i emner og problemstillinger de selv finner interessante» (Opdal, Paul Martin 1987). Ikke bare ligger Norge bak i rekken når det kommer til skolefrafallet; Norge ligger generelt etter med sin Stortingsmelding 30, 2004, som introduserer filosofi som tema i norsk grunnskole.

Hva er formålet vårt med skolen?

Da læreren min ba meg om å klappe igjen og jobbe med oppgaver i matteboken på barneskolen, forstod jeg det ikke. Jeg skjønte at det var det som krevdes for å kunne være «flink» og få stjerne i boken - å sitte stille for seg selv og gjøre oppgaver - men hvorfor ante jeg ikke. Jeg så ingen mening med det, ingen sammenheng mellom det og mitt livskall til å undre, uttrykke og skape. Da frustrasjonen og meningsløsheten tok overhånd og jeg begynte å «musisere» for å skape liv og mening i klasserommet igjen, fikk jeg anmerkning eller ble sendt på gangen. (Så voldsomt tilstedeværende var min drivkraft til musisering at jeg allerede på førskolen greide å sikre meg et rapp over fingrene etter gjentatte og forglemte beskjeder om å ikke ligge å nynne i sovetimen.) 

Hva er formålet med skolen?

Om skolen handler om å tilegne seg praktisk kunnskap om den reelle verdenen rundt en som opplevd av hele det naturlige mennesket, er da ikke den virkeligheten utenfor skolens areal et mer ideelt klasserom? Var ikke min undring og «musiserende» utfoldelse en del av pensum? Dette var jo verden vi levde i, verden jeg levde i, mitt kall, min drivkraft, min mening. Og det er det er fremdeles, om ikke enda mer nå som musikkstudent.

Viktor Frankl, den østeriske psykiatrikeren mest kjent for sine førstehåndserfaringer som konsentrasjonsleirfange, hevdet at motivasjonen som kommer fra mening er det som primært driver mennesket (Frankl 2013:1279-1283). Frankl beskriver i sitt livsverk og én av de ti mest innflytelsesrike bøkene i USA (Skaiå 1991, in), Man's Search For Meaning, sine observasjoner i konsentrasjonsleirene Theresienstadt, Auschwitz og Dachau. Han beskriver hvordan fangene som mistet meningssansen - troen på eller søken etter en større mening og en fremtidig visjon - ble umotiverte, hedonistiske og selviske. De var de første til å bukke under og hadde generelt minst sjanse for å overleve. Basert på hans egne observasjoner, etablerer Frankl etter sin egen frigjøring logoterapien, «meningsterapien» (med utgangspunkt i det gresk-filosofiske, pregnante logos-begrepet), hvor han i detalj beskriver hvordan individets egen visjon av mening løser opp i en rekke nevroser og atferdsproblemer.

«Et menneske som skal til et sted, må jo vite hvor dette stedet er», skriver Tjora. Og fra egen erfaring kan jeg si at han har helt rett.

Frafallet i skolen skyldes en bitende meningsløshet, retningsløshet, en manglende bærekraft ved det hele. For mange fortapes all mening i studiene i byråkrati, formaliteter og vilkårlige akademiske forventninger. Karakterer, eksamen og akademia har blitt et mål i seg selv. Koblingen mellom klasserommet og det praktiske, musiske, undrende livet til eleven som sitter i det, er nærmest ikke-eksisterende i det meste av undervisningen. Tilretteleggelse og tilpasning av undervisningen er et særskilt privilegium for de stakkars få «særingene» som strever med å «tilpasse» seg. Skolen, for mange, er fremdeles en støpningsfabrikk hvor elevene høvles ned til å passe det vestlige samfunns «voksne», kunstige kontorliv og hensynsløse forbruk.

Hvorfor er det slik?

Det er ikke eleven og mennesket som står i sentrum. Det er noe helt annet som står i sentrum nå. Det er en akademisk «voksenkultur» som står i sentrum. Det handler ikke om elevens, menneskets, undring og vekst; det handler om papirene. Når det å ta fagbrev omtales av unge akademikere som «bare» å ta fagbrev (Banggren, 2014 in), viser det at utdanningsinstitusjonene har fått for mye makt. Det viser at skolesystemet vårt har mistet kontakt med virkeligheten. Mennesker blir sortert ut ifra en kunstig, elitisk standard, og skolen blir intet mindre enn en silefabrikk med «vinnere» og «tapere» i systemet.

Og hva skjer med eleven?

Jo, i frykt for å bli en «taper», slutter en som elev å musisere, å undres, å tenke selv og pugger alt i kapittel fem for å bli likt av sensor og få den karakteren en trenger. Det er et fryktregime, og det er det frykt gjør: kortslutter undringen og den selvstendige tenkningen. Så snart prøven eller eksamen er over, er alt glemt igjen, borte som en vond drøm. Frykt og press lammer læringsevnen. Og hva sitter man igjen med? Kunnskap? Personlig utvikling? En økt evne til å tenke og undres? Evnen til å hanskes med den praktiske virkeligheten? Nei. Papirer. Papirer på hvorvidt man klarer å gjøre det man får beskjed om under press. Tall, og en poengsum på hvor stort korttidsminne man har, samt en tiltagende bismak i munnen av rovdrift og undertrykkelse, av en listig krenkelse av ens særegne egenverdi og fullverdige, uavhengige menneskelighet. Slik er det å bli «voksen» og få seg en utdanning i dag.

Er det slik vi vil ha det? Er det slik vi ønsker å «kultivere» mennesket?

Ellen Gould White (1827-1915), en pioner under 1800-tallets religiøse vekkelser og listet i Smithsonian som én av de 100 mest betydningsfulle amerikanere gjennom historien (Frail, 2014 in), var en kvinne som hadde mye å si om skole og utdanning. Og hun ble hørt. Hennes holistiske utdanningsfilosofi ligger til grunn for det neststørste utdanningssystemet i verden etter Romerkirkens, drevet av syvendedags adventistene (Kido, 2010 in).[1] Ifølge White er skolens og utdanningens beste formål å utruste mennesker til tjeneste - noe de fleste av oss kan være hjertens enige i. Men hva slags utrustning og tjeneste er det egentlig snakk om? Hun skriver:

«Våre ideer om hva utdanning er, er for sneversynte og små. En bredere synsvidde og et høyere mål er nødvendig. Sann utdanning betyr mer enn bare en fordypning i et fagområde. (...) Det omfatter hele vårt vesen og hele den levetiden som mennesket har tilgjengelig. Den består i en harmonisk utvikling av menneskets fysiske, psykiske og åndelige evner. (...)

Sann utdanning utvikler disse evnene, lærer opp unge til å bli tenkende mennesker og ikke bare speilbilder av andre menneskers tanker. Istedenfor å avgrense deres studier til det som andre mennesker har sagt eller skrevet, bør studentene henvises til sannhetens kilder, til de store feltene som står åpne for forskning både i naturen og i åpenbaringen» (White 1903:13, oversatt og uthevet her).

Noen kan spørre seg hva i all verden et opplyst, sekulært samfunn i 2016 har å lære om utdanning av en gammel, viktoriansk og attpåtil «rel'jøs» amerikaner. Hvis vi for et øyeblikk legger fra oss vår kulturelle og akademiske arroganse, så tror jeg vi som et folk som lenge har strevd med å få på plass et velfungerende utdanningssystem kan tjene på å få litt innspill fra litt nyere hold og litt praktiske kvinnfolk som fru White. For skolen og «læring» er fremdeles like kunstige begreper i dag som da hovedsteder og kongerekker skulle pugges og huskes på rams. Pensum er fremdeles proppfull av ubrukelige fakta; liten vekt blir lagt på utviklingen av evnen til å kunne tenke og lære seg selv, samt å møte dagens utfordringer på en handlekraftig og balansert måte. Man lærer om cellens oppbygging og hjernens forskjellige deler istedenfor hvordan man tar vare på seg selv (og fellesskapet) ved f.eks. å få nok søvn, begrense alkoholforbruket og ha et balansert kosthold. Man lærer om alle detaljene i fotosyntesen istedenfor hvordan man tar vare på miljøet og lever en bærekraftig, ansvarlig og balansert livsstil. Man lærer om den franske revolusjon, industrialiseringen og folkemordet i Rwanda, uten å lære noe om hvordan man som borgere i samfunnet kan påvirke historien i dag; hva vi i dag kan gjøre rent praktisk for å bringe mer likestilling og frihet, fremme et rettferdig og bærekraftig verdensmarked, kjempe mot vold og skape toleranse overfor ulike kulturer og syn. Man lærer om hva store filosofer har tenkt før oss med liten vekt på hvordan man kan lære å tenke selv.

Tjora er enig i at det ikke er mye som tyder på å skolen i dag er så himla mye bedre enn det den var før. Den akademiske (u)kulturen i samfunnet vårt tilsier at vi ennå ikke har innsett at menneskets evne ikke er en valuta som kan rommes i en rekke med tall, og at læring og utvikling ikke er en institusjon eller en livsfase som en bare må komme seg igjennom. Vår filosofiske og vitenskapelige kulturarv tilsier at det i aller største grad er en holdning, en livsstil, en måte å leve på med helt unike, medfødte forutsetninger for hvert eneste individ. Det er noe som aldri tar slutt så lenge en lever, og det er en uvurderlig kapasitet som alle mennesker har.

Logos - mening. Det er dette vi trenger mer av på skolene våre om vi skal løse frafallsproblemet. Meningsfull, praktisk, nyttig undervisning som ikke bare er nyttig en gang i fremtiden, men som er det her og nå og hen av veien. Tjora etterlyser et mer spisset pensum så elevene kan få tydeligere rettesnorer om hva de konkret trenger å kunne - angivelig til de skal opp til eksamen. Eksamen og karakterkortet kan være en stor motivasjon og gi mye mening for noen; men som den gamle religiøse damen fra 1800-tallet, etterspør jeg en større visjon for skolene våre. For hva slags karakterer en får på kortet kommer ikke til å løfte opp mennesket, gjøre verden til et bedre sted, skape rettferdighet eller redde miljøet.

Musisering - undring. «Fag i seg selv er verken musiske eller kreative. Men fag kan utløse kreativitet i musiske mennesker. Det er i opplevelsen vi må starte om det er autentisk læring vi ønsker» (Bjørkvold 2014:138, uthevet her). Skal vi skape et meningsfullt klasserom, må vi skape et musiserende, undrende klasserom og gi rom for hele det levende, musiske mennesket. Tydelige forbindelser mellom hele den menneskelige eksistensen/erfaringen og klasserommet må knyttes. Kun da kan alle bli inkludert.

Hvis vi vil at formålet med skolen skal være å utruste ekte, balanserte mennesker til sin beste tjeneste, til å nå sitt største potensial og yte sitt beste for samfunnet og løfte menneskeheten til neste nivå, da må utdanningsinstitusjonene gi fra seg definisjonsmakten sin. Da må man ta en pause fra puggingen og eksamensstresset og fokusere på hva som faktisk gir mening og er nyttig for elevene i den verden de og vi lever i her og nå. Et paradigmeskifte må til. En omdefinering av skolen og en helt ny tilnærming til konseptet utdanning må til hvor hele det naturlige, undrende mennesket og dets særegne vesen, liv, evner, kall, meningsfølelse, motivasjon og egenskaper står i sentrum. Barndomsbruddet må leges. Læring må gå fra å være en kjedelig nødvendighet til å bli et spennende, pregnant privilegium. Studium må bli til lek; fagprogresjon må bli til livsutvikling; tekst må bli til kontekst (Bjørkvold 2014:141). Elevene må motiveres til å bli selvlærte, til å bli selvdrevne og selvmotiverte på alle mulige måter helt fra begynnelsen av. Deres individuelle livsmening, undring og kall må vektlegges. Makten, og det følgende ansvaret, må tas fra institusjonene og gis til elevene og deres pårørende. Disse må få samfunnets tillit og bli gitt større frihet. Presset må ned, skoleangsten og traumet må bort sammen med unyttige, kunstige forventninger. Lærere og sensorer må bli inspiratorer og mentorer, ikke dommere; læringssteder må bli inspirasjons- og livstilsentre, ikke fengsler. Skolen må bli en livsstil, en filosofi, ikke en fase eller institusjon. Skolen må bli livet, og livet må bli en skole.

 «I stedet for utdannede sveklinger, kan læresteder komme til å sende ut mennesker som er i stand til å tenke og handle, mennesker som er mestere og ikke slaver av deres omstendigheter, mennesker med vidsyn, et klart hode og deres meningers mot» (White 1903:17, oversatt her).

Fru White selv fikk aldri fullført grunnskolen eller tatt en utdanning etter en alvorlig skade på nervesystemet hennes. Kanskje det var det beste. For, som Bjørkvold beskriver, har jeg som et undrende, musisk mennesket flere ganger måttet spørre meg selv etter en skoletime eller forelesning: Krympet jeg eller vokste jeg der?

Om noen tiår kommer vi nok til å se oss tilbake og riste på hodene våre av alt det rare vi holder på med i dag. Klasseromskolen hvor man lærer om verden fra ett sted, ut ifra bøker og i et avlukket rom, tror jeg er én av dem.

Da jeg ble fortalt om å klappe igjen og gjøre oppgaver i boken på barneskolen, skulle jeg ønske at læreren min kunne vise meg hvorfor. Jeg skulle ønske det var plass til hele meg på skolen og i klasserommet. Jeg skulle ønske at læreren kunne se meg og mitt liv og sette seg inn i hva som opptok meg, samt hvorfor. I motsetning til å fokusere på skolens hensikt og oppfylle deres forventninger, skulle jeg ønske læreren min kunne vise meg hvordan jeg ved å lære matte kunne oppnå min hensikt, mine mål og følge mitt kall som et undrende, musisk menneske. Hvordan det jeg var god på kunne bli enda bedre og kunne hjelpe menneskene rundt meg.

Jeg skulle ønske at istedenfor å prate om viktige historiske steder som Hafrsfjord og Bastillen, at læreren vår kunne ta oss med dit og la oss oppleve disse stedene. Jeg skulle ønske at istedenfor å lese om kristendommens, islams, jødedommens, hinduismens og buddhismens tro, at vi kunne dra til templene deres og bli kjent med menneskene og deres religioner og livssyn gjennom egen erfaring. Jeg skulle ønske at istedenfor å analysere dikt og litterære verk, at vi som elever skulle kunne få dra på forestillinger og oppleve dem.

Jeg skulle ønske at istedenfor å måtte skrive en eksamens- eller bacheloroppgave om hvordan man ville ha ønsket å forandre samfunnet, verden, paradigmene, skolesystemet, urettferdigheten eller miljøpolitikken til det bedre, at man fikk i oppgave å gå ut og faktisk gjøre det.

[1] I studien CognitiveGenesis som ble gjort fra 2006 til 2009, viste det seg at studenter ved adventistskoler i USA presterte bedre i alle fag enn det nasjonale gjennomsnittet, og at elever som ble overført til en adventistskole viste en markant økning i prestasjon som økte for hvert år de gikk på deres skoler.

Kilder:

Banggren, Kristine: «Bare» elektriker
URL: http://www.ringblad.no/puls/bare-elektriker/o/1-97-7505583?_ga=1.248418951.141816177.1447314818, lesedato 2.12.2015, kl. 19.34.

Bergland, Christopher (2014): Does Playing A Musical Instrument Make You Smarter?
URL: https://www.psychologytoday.com/blog/the-athletes-way/201406/does-playing-musical-instrument-make-you-smarter, lest 4.12.2015, kl. 08.46.

Bjørkvold, Jon-Roar (2014): Det musiske menneske. Oslo: Freidig Forlag.

Frail, T. A.: Meet the 100 Most Significant Americans of All Time
URL: http://www.smithsonianmag.com/smithsonianmag/meet-100-most-significant-americans-all-time-180953341/?no-ist, lesedato 2.12.2015, kl. 19.37.

Frankl, Viktor E. (2013): Man's Search For Meaning: The Classic Tribute To Hope From The Holocaust. Ebury Publishing. Kindle Edition.

Kido, Elissa: For real education reform, take a cue from the Adventists
URL: http://www.csmonitor.com/Commentary/Opinion/2010/1115/For-real-education-reform-take-a-cue-from-the-Adventists, lesedato 2.12.2015, kl. 19.38.

Opdal, Paul Martin: «Barn som filosofer» Norsk pedagogisk tidsskrift 6/87, s. 344-362. Oslo: Universitetsforlaget.

Skaar, Stian: Frafall i videregående
URL: https://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Vi-mener/Frafall-i-videregaende/, lesedato 2.12.2015, kl. 19.46.

Skaiå, A.: Betydningen av mening
URL: http://tidsskriftet.no/article/844736, lesedato 2.12.2015, kl. 21.01.

White, Ellen G. (1903): Education. Mountain View: Pacific Press Publishing Association.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
29 dager siden / 2353 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 1909 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
14 dager siden / 1899 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
26 dager siden / 1767 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1733 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
14 dager siden / 1537 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
14 dager siden / 1230 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
17 dager siden / 1160 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
21 dager siden / 1098 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1070 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere