Hans-Petter Halvorsen

Alder: 7
  RSS

Om Hans-Petter

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Følgere

Kristendommen er ingen motmakt

Publisert over 8 år siden

I tråden «Tariq Ramadan: krenkelse og ydmykelse», etterlyses kommentarer fra moderate muslimer. Jeg tror jeg forstår hvorfor de uteblir.

Som det fremgår av min kommentar #3 i samme tråd er jeg selv svært kritisk til Tariq Ramadan, fordi han, som Sara Azmeh Rasmussen også påpeker i et intervju med Hans Wilhelm Steinfeld på Dagsnytt 18 (parafrasert), «fremstår som en konservativ muslim kledd i en kappe av liberal modernitet». Det skumle med Ramadans fremtoning og måte å argumentere på, er at den skiftende og uetterrettelige fremstillingen av hvordan han mener  Islam bør utvikles og tilpasses, blir langt vanskeligere å konfrontere enn den versjonen de mer eksplisitt konservative muslimer gir uttrykk for og bekjenner seg til. 

Det er rett og slett vanskelig å slå fast om han står så langt fra de sistnevnte som han til tider kan gi inntrykk av, eller om han egentlig bare er ute etter å integrere tradisjonell Islam gjennom en strategi som søker å fjerne flest mulig av de motforestillinger han vet eksisterer mot denne religionen i Europa. Denne litt ulne holdningen, som det til tider kan være svært vanskelig å gripe fatt i, er også representert i Norge, ved folk som Usman Rana. Han har tidligere hatt problemer med å ta avstand fra dødstraff for homofili og forsvart det islamske patriarkatet, der kvinners rettigheter står svært lavt i kurs.

I tråden «Tariq Ramadan: krenkelse og ydmykelse», etterlyses kommentarer fra moderate muslimer. Jeg tror jeg forstår hvorforfolk som Arnvid Aakre, Shoaib Sultan og kanskje også Mohamed Abdishazan, ikke finner tråden attraktiv; den er for tendensiøs. Robin har skrevet et glimrende innlegg - la det være sagt - som påpeker åpenbare betenkeligheter ved filosofien til Ramadan og hans like, men en del av de etterfølgende kommentarene, kanskje først og fremst fra Egil Korsnes, er peget av det som så ofte skjer når Islam-kritiske innlegg blir postet: Kristne kommer på banen og soler seg inndirekte i den motmakt til konservativ Islam de tydeligvis ser seg selv som representanter for, og kommentarene flommer over av henvisninger til steder på nettet der man kan lese hvor grusom og menneskefientlig Islam er. 

Etter min mening er de kristnes forståelse av sin egen rolle i dette fullstendig forfeilet, og  nærmest å betrakte som regelrett sludder. Kristendommen kan aldri bli noen form for motmakt til andre deler av monoteismen, rett og slett fordi den står dypt plantet i det samme opphav og preges på mange måter av de samme tradisjoner, prinsipper og tankesett. Herværende blogger Gustaf Söderlind har sagt det tidligere, jeg har gjentatt det før og gjør det gjerne igjen: «Ulikhetene mellom Islam i Iran og Kristendommen i Vesten representerer først og fremst en gradsforskjell og ikke en artsforskjell». 

Det eneste som kan anses å utgjøre en motmakt til monoteistisk tankesett er rene sekulære humanistiske verdier, der troen på at det eksisterer en gud - som i alle sammenhenger derfor skal prioriteres - er erstattet med et fokus som setter mennesket i sentrum.

Derfor forstår jeg heller ikke etterlysningen av en «Martin Luther for Islam», eller for såvidt at det å karakterisere Ramadan som en sådan (slik Steinfeld forøvrig gjør i Dagsnytt 18) skulle være noe som tjener ham til ære. Hva skal det tjene til, eller forklare? Reformasjonen var først og fremst en konkurrent til den rådende katolisismen og situasjonen ble knapt bedre her til lands etter at den ble innført med makt i 1537. 

Hekseprosessene hadde for eksempel sin avskyelige storhetstid i perioden 1560-1630, altså etter at reformasjonen ble innført, Norge var blant de verste landene i Europa, relatert til folketall og nedgangen til Helvete ble til og med slått fast å befinne seg i en grotte utenfor Vardø(!). I 1687 fikk vi det første lovverket som hadde «sine røtter i himmelen» og det ble innført dødsstraff for 33 ulike forbrytelser. Denne epoken bærer på noen av de verste overgrep som noen gang har blitt begått mot menneskeheten, både i antall ofre og ikke minst målt i graden av grusomhet mot hvert enkelt av dem. Jeg er klar over at dette ikke kan brukes som parallell til dagens samfunn, men det å lengte etter en «Luther for Islam», synes likevel meningsløst.

Det er selvfølgelig riktig at våre demokratiske tradisjoner sitter dypere og er langt sterkere fundamentert i Norge og andre vestlige land enn i de fleste land med tradisjonsrik muslimsk kultur, men å kredittere våre kristne tradisjon for en slik utvikling er det reneste sprøyt. Sannheten er det stikk motsatte. Kristendommen er i sin natur like totalitær som Islam, og det at vi her i Vesten har fått sekulære verdier og regler for samfunnstyring som ikke tillater kirken å utøve den makt som den tidligere besatt, forandrer ikke på et slikt faktum. 

For forandringene til det bedre har aldri kommet fra innsiden av den kristne kirken, de har alltid blitt hamret gjennom fra utsiden av fritenkere, agnostikere, vitenskapsfolk og andre modige mennesker, alltid med stor motstand fra kirken, og ofte med eget liv og frihet som innsats. Når man leser hva konservativt kristne kan få seg til å skrive her på VD, så kan man sagtens spørre seg hvorvidt Kirken noen gang hadde kommet til å gi fra seg sin tidligere sterke makt dersom den hadde blitt gitt anledning til å beholde den. Jeg tillater meg å tvile. En annet spørsmål som også melder seg med tanke på en slik situasjon er i hvor stor grad moderate kristne hadde vært så liberale som de i dag er, dersom sekulære verdier ikke var blitt kjempet gjennom fra utsiden.

For å avklare hvordan folks holdninger egentlig er til den frie ytring, kunne det for eksempel vært interresant å gjennomføre en håndsopprekning her på VD, med spørsmål om hvordan de stiller seg til en gjeninnføring av blasfemiparagrafen. Blant muslimene er nok majoriteten positiv, men jeg er redd for at skremmende mange kristne også ville stille seg positive til et slikt anti-demokratisk tiltak.  

Gjennom historien har Kirken stort sett stått på feil side i kampen for en opplyst befolkning. Fremtredende trekk ved frie og opplyste demokratier er til stede til tross for religiøse miljøers tilstedeværelse og ikke på grunn av dem. Mange kreditterer Kristendommen gjennom reformasjonen for den påfølgende opplysningstiden, og kanskje kan man innrømme dem et visst poeng, men det dreier seg i så fall kun om redusert innflytelse, og det synes unektelig ganske merkelig at noen skal kunne tilkjennes æren for et fremskritt, i kraft av at deres påvirkningskraft innenfor det samme området blir svekket. 

For troen på Gud har aldri fremmet logikk og rasjonell tenkning; grunnen til at vitenskapelige fremskritt vokste frem i tiden etter reformasjonen, er at kirken mistet mye av sin troverdighet og derfor fikk mindre makt, ikke minst gjennom at naturvitenskapen kom opp med andre og bedre svar og forklaringer på de naturfenomener som kirken tidligere hadde hatt en slags eneveldig makt og kontroll over. Som en naturlig konsekvens fikk kirken også redusert evne til å prege utviklingen med sine fastlåste doktriner og dogmatiske tenkning. Men på denne tiden var jo alle mer eller mindre troende, noe annet kunne til dels være farlig, så hvis man skulle følge en slik logikk og legge andel troende til grunn for samfunnsutviklingen, så vil jo absolutt alle trekk og all forandring i samfunnet kunne kreditteres Kristendommen i seg selv, noe som er absurd. 

Å trekke den slutning at kirken har vært en alliert i kampen for de verdier vi i dag setter så høyt, når den rent faktisk har tapt de aller fleste slag i sin motstand mot disse kvalitetene - uvurderlige fremskritt som sakte men sikkert har gitt oss den samfunnsmodellen som vi innenfor de aller fleste områder med rette kan være stolte av i dag - er derfor en kortslutning det virkelig spruter gnister av, og enhver som konfronteres med en slik påstand bør umiddelbart kjenne hvor svidd den lukter. 

(MODERATOR HAR HER FJERNA EI SETNING)

Og de mer moderat religiøse kan også langt på vei takke de sekulære demokratiske kreftene for at de har fått anledning til å fjerne det verste grumset og vanne ut og forfine resten av sin religion, alltid til stor irritasjon fra de bokstavtro, som likevel har latt seg drive fra skanse til skanse, etterhvert som andre verdier har vokst frem hos befolkningen. Hvem vet hvor vi hadde vært i dag om kirken selv hadde fått bestemme samfunnsutviklingen?

Personlig er jeg svært glad for at vi ikke er gitt anledning til å erfare oss frem til svaret på det spørsmålet.

Men rett skal være rett; avslutningsvis er det en ting som ikke er til å komme fra, uansett hvordan man snur og vender på det og hva som er årsaken. Når Tariq Ramadan og Usman Rana begge kan komme med de uttalelsene de gjør, hhv. svare ullent og unnvikende på spørsmål om steining av kvinner, dødsstraff for apostasi og homofile, forsvare patriarkatet og henlede oppmerksomheten på blasfemi når folk begår voldshandlinger fordi en mann har tegnet noen karrikaturer, og likevel bli betraktet som moderate av sekulære i Vesten, så sier det veldig veldig mye om hvor langt Kristendommen, i det minste i Vesten, har beveget seg i det å moderere sin praksis og å tilpasse sine mange dogmer og doktriner mer i tråd med det pluralistiske og demokratiske samfunn tillater. 

Tilsvarende uttalelser fra kristne ville øyeblikkelig ha buntet dem sammen med etiketten «fundamentalist» påført i krigstyper, og med like god grunn som herrene Rana og Ramadan etter min mening fortjener den samme.

Gå til innlegget

Breivik i Paradis?

Publisert over 8 år siden

I følge en undersøkelse utført av Stavanger Aftenblad blant landets biskoper, mener hele kollegiet at det kan ryddes plass for Anders Behring Breivik i Himmelen dersom han angrer og forliker seg med Gud. Problematisk? Nei, ikke det i seg selv.

Preses i Den Norske Kirke Helga Haugland Byfuglien sier:

- Hvem som kan komme til himmelen, er Guds sak. Kristen tro forkynner at den som angrer, selv de verste handlinger, får tilgivelse og blir tatt imot av Gud. Det er derfor Jesus kalles Frelseren, han gikk i vårt sted så vi skulle gå fri.

Likevel er det ikke dette i seg selv som er det mest problematiske med Den Norske Kirke´s program. Det er mangt og meget å si om Den Katolske Kirke og dens doktriner, men i dette spørsmålet er den langt mer sympatisk enn den evangelisk-lutherske. Katolikkene har i det minste en forestilling om at de kan “handle seg inn i Paradis”, at man altså dømmes på bakgrunn av sine handlinger, men slik er det ikke i blant lutheranere. Medmenneskelig nestekjærlighet og aktverdig oppførsel har i følge vår kirkes doktriner ingen som helst betydning for spørsmålet om frelse. 

Den Norske Kirke tilhører den lutherske tro og Luther var, som Jesus selv, apokalyptiker, med klokketro på at det vil komme en endetid med et oppgjør og fortapelse for de som ikke er frelst gjennom troen på Jesus. Augsberg-bekjennelsen eller Confessio Augustana, et dokument ble fremlagt under riksdagen i Augsberg i 1530, er det mest sentrale bekjennelsesskriftet til den Lutherske Kirke, som vokste ut av den katolske kirke gjennom reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Confessio Augustana er derfor en meget viktig del av selve fundamentet for Kirkens virke og trospraksis; et dokument den ikke kan frigjøre seg fra uten å miste hele sin legitimitet. Her er både arvesynden, dåpen som eneste redning for det nyfødte barnet og fortapelsen understreket sterkt, og i artikkel 17 og 20 står det:

“Vi lærer at Kristus skal komme til syne ved verdens ende for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men ugudelige mennesker og djevelen skal han dømme til å pines uten ende. Vi forkaster dem som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer.”

“Våre gjerninger kan ikke forsone Gud eller gjøre at vi fortjener syndsforlatelsen og nåden. Disse gavene får vi ved troen, når vi tror at vi blir tatt til nåde for Kristi skyld. Han er satt til vår eneste mellommann og forsoner. Faderen blir forsonet ved ham. Den som stoler på at han fortjener nåden ved gjerninger, han forkaster altså Kristi fortjeneste og nåde og søker en vei til Gud uten Kristus, ved menneskelige krefter, enda Kristus har sagt om seg selv: `Jeg er veien, sannheten og livet.` Johannes 14:6.”

“... Augustin hevdet i mange bøker nåden og trosrettferdigheten mot gjerningsfortjeneste. Noe lignende lærte Ambrosius: “Dersom rettferdiggjørelsen ved Guds nåde skulle gis på grunn av gode gjerninger, slik at den ikke var en gave fra giveren, men arbeiderens lønn, da ville gjenløsningen ved Kristi blod bli verdiløs, og de menneskelige gjerninger være mere verd enn Guds miskunn.”

Deler av kristenfolket, og først og fremst de mer moderate, har vært i harnisk over svovelpredikant Haakonsens famøse utbrudd i Sarpsborg, men sammenlignet med det som altså står skrevet i Den Norske Kirke´s program, blir det manuskripte han sikkert hadde for sin tale for Krf´s lokallag kanskje ikke så mye å hisse seg opp over. Hvis det er noe Confessio Augustana ikke er, så er det et kjærlighetsbudskap. Uansett hvor edel, god og nestekjærlig man har vært som menneske, så er det i følge dette bekjennelsesskriftet intet håp om redning dersom man ikke har latt seg frelse gjennom troen på Jesus. Deler av vår kirkes aller viktigste trosgrunnlag er altså det som kalles apokalyptisk eskatologi, der arvesynden, armageddon, Jesu´ tilbakekomst, hans endelige dom over oss mennesker, den påfølgende The Rapture; bortrykkelsen der noen skal premieres med Paradis og resten sendes til Helvete, står sentralt.

Hvis Den Norske Kirke og dens representanter skal ha noen som helst troverdighet med sitt interreligiøse arbeid og i det å komme andre religioner i møte, slik kirken ofte liker å fremstå som en viktig aktør i arbeidet for, så bør det først og fremst tas et oppgjør med det umoralske verdigrunnlaget kirken er bygget på.

For i følge Confessio Augastana er alle tilhengere av andre religioner like fortapt som jeg som ateist er. Dersom kirken ikke tar et slikt oppgjør, blir dens forsøk på å fremme fredelig sameksistens med Islam og andre religioner bare tomme ord. Og - vel verdt å merke seg - dette gjelder også jødene, som aldri har akseptert troen på Jesus; i følge Confessio Augustana hjelper det dem ikke at de er Guds utvalgte folk, de går også lukt i fortapelsen. At ikke engang et slikt paradoks får voksne mennesker til å stoppe opp og stusse over sitt trosgrunnlag sier ikke så rent lite. Når det gjelder dem som ser det hele fra et islamsk ståsted, så gjelder samme sak; der i gården er kristne like fortapt som ikke-troende. Herværende blogger Haakon Hellenes kommenterer monoteismens menneskesyn på denne måten: 

“De abrahamske religionene skiller menneskene i rettroende og vantro, i de rettferdige og de urettferdige, i de som kommer til himmelen og de som kommer til helvete, et menneskesyn som det nesten er ufattelig at noen kan ha, og som i sin ytterste konsekvens er mye mer diskriminerende enn den tradisjonelle rasismen. For hva kan være mer nedvurderende og mer diskriminerende enn å tro at de vantro og de ikke-troende skal oppleve evigheten i helvete? Å ha slike holdninger burde være et problem for både jøder, kristne og muslimer. I slikt tankesett ligger en kime til mistro, konflikt, hat og uforsonlighet, et konfliktpotensial som det er vanskelig å finne maken til i ikke-religiøse sammenhenger. Og virkelig skummelt blir det hvis religionen blir styrende i samfunnet.”

Med kunnnskap om hva disse religionene sier om saken, så blir det unektelig noe pinlig og befengt med en bitter bismak å observere en smilende biskop Kvarme i møte med en like blid imam i en av Oslo´s moskeer. I slike seanser er det ikke mye som avslører den fordømmelsen som rent faktisk skjuler seg bak all vennligheten.

Breivik kan altså frelses fra fortapelsen, og det er vel kanskje greit nok, men at et menneske som har viet sitt liv til nestekjærlig opptreden i overbevisning om at sekulær humanisme er den beste vei til et bedre liv for sine medmennesker, han eller hun fortjener altså i følge Den Norske Kirke´s doktriner den ultimate straff? Hvem andre enn religiøse organisasjoner kunne ha vedtaksfestet slikt barbari uten at noen leer et øyelokk? Kan man for eksempel tenke seg at et politisk parti i Norge kunne ha programfestet dødsstraff uten at det ble problematisert i offentligheten?

Mediene konfronterer politiske partier så ofte de kan, ikke minst hver gang det viser seg at deres program ikke er i samsvar med hva de forfekter ellers. Hvis ett av dem hadde holdt seg med en formell ideologi som sto slik i kontrast til det de fremførte i sin retoriske markedsføring av egne standpunkter, så ville de blitt avkledd all ære, innsmurt med tjære og rullet i fjær av enhver journalist med respekt for seg selv og sin samfunnsoppgave.

Men når det gjelder vår kirkes umoralske eskatologi er det dørgende stille. Hvorfor? Fordi ingen egentlig lenger tar kirken, langt mindre dens trosgrunnlag, på alvor?

Det burde kanskje få bispekollegiet og dens øvrige representanter til å våkne?

Gå til innlegget

En nasjonal katastrofe?

Publisert nesten 9 år siden

Drøyt fire måneder etter at 77 mennesker blir brutalt drept, blir mangelen på smør i butikkene omtalt som «en nasjonal katastrofe». Hva sier det om vår evne til å ta innover oss hvor godt vi har det og vår moral i relasjon til et slikt faktum?

«Moral» er et begrep som ofte går igjen her på VD, og la det være sagt med en gang, dette innlegget er ikke skrevet for å moralisere. Saken er bare enkelt og greit at jeg ofte har stusset over hvor dyp kontrast det synes å være mellom hvordan moral-begrepet omtales når det på den ene siden blir beskrevet i generelle vendinger og hvordan den kapitalen den sies å inneholde blir forvaltet og fordelt på den andre. 

Jeg har debattert dette temaet i et par andre tråder, og utgangspunktet mitt er det ganske åpenbare i at vår moral er tydelig selektiv i valg av de individer som skal nyte godt av de egenskapene den bringer med seg, og at disse individene i sin tur mer eller mindre alltid står i en direkte eller inndirekte relasjon til oss selv; altså kommer man ikke forbi at moralen har en sterk egoistisk side. Noe jeg i sin tur ikke finner å samsvare med den mer objektivt og jevnfordelte typen moral man ville forvente dersom den var gitt oss av Gud, slik mange hevder. Min påstand er derfor at moralen har så klare evolusjonære trekk at den nærmest er preget med stempelet «Naturlig seleksjon» i krigstyper. 

I følge evolusjonsteorien så er uegennyttig opptreden i stor grad er knyttet til to forhold: slektsseleksjon (beskyttelse av familiebånd; egne gener) og gjensidig altruisme (jeg klør deg på ryggen; du klør meg på min, som også sikrer mine gener). Man trenger ikke å fundere på dette særlig lenge for å finne ut at det stemmer. Egne barn, barnebarn og annen nær familie er førsteprioritet, og omtanken svinner hen dess lenger ut i slekta man kommer, på grunn av redusert genetisk slektskap. 

Når det gjelder folk som ikke er i familie slår den gjensidige altruismen inn; en nær venn, en god kollega eller en hjelpsom nabo nyter som regel godt av den gjenytelsen vedkommende selv eventuelt er i stand til å stable på bena. Folk som - metaforisk eller rent faktisk - “bor lenger bort i gata” eller som man av andre grunner ikke har så mye med å gjøre, bryr man seg også tilsvarende mindre med/om, men likevel mer enn folk i et helt annet distrikt av landet, for ikke å snakke om befolkninger i andre land, enda mindre dem som bor i andre verdensdeler og aller minst hvis de heller ikke deler vår kultur og tradisjoner. Slik er det, og det vet vi alle. 

Ingen av oss ville drømme om å bruke 10.000 på en ny flatskjerm eller det tidobbelte på å pusse opp badet, dersom den samme summen kunne redde livet til en av våre nærmeste og valget reelt sett sto mellom ett av de to første alternativene og helsa til en av våre kjære. Likevel skal man ikke fjerne seg så langt vekk fra senteret i dette “relasjonskartet”, ut i periferien og inn i et ukjent landskap, der de markerte stiene som fører tilbake til oss selv forsvinner mer og mer, før slike moralske anfektelser synes å ha fordampet fullstendig i varmen fra vår egen egosentrisme. 

Hver eneste dag gjør vi valg og tar beslutninger om å bruke ressurser på ting som ikke bare til dels kan synes totalt unødvendige å skaffe seg, men som også fører til at andre valg  - beslutninger som beviselig kunne reddet livet til andre mennesker - ikke engang blir vurdert, langt mindre foretatt. På toppen av det hele vet vi at en annen prioritering, med fokus på andres ve og vel, høyst sannsynlig også ville gjort oss selv mer lykkelige.

Jeg tviler på at noen kan benekte at vå moral er beheftet med de paradokser som her er nevnt, så hvorfor ikke bruke en slik kunnskap til å forsøke å jobbe litt i mot det faktum at vi har en sterk tendens til først og fremst å tenke på oss selv og våre nærmeste, i stedet for å leve i en tro på at det ikke er slik?

Jeg har tenkt å skrive et innlegg som utdyper disse forholdene ytterligere, og det kommer jeg nok til å gjøre uansett, men den absurde «smørkrisa», og alt det mildest talt besynderlige som er sagt i den forbindelse av både journalister og myndighetspersoner, fikk meg til å skrive dette i dag.

Knapt fire måneder etter at 77 mennesker blir brutalt drept i Oslo og på Utøya i en grusom terroraksjon som ryster hele verden, blir mangelen på smør i samme lands butikker altså omtalt som krise, og til og med av en kommentator som “nasjonal katastrofe”(!) At det nærmest er å betrakte som en hungersnød (paradoksalt nok forårsaket av vår egen hang til bokstavelig talt å bite på all verdens lavkarbo-dietter).

Hva sier dette om vår moral? Og om vår (manglende) evne til å se ting i perspektiv og ta innover oss den grelle kontrasten som eksisterer mellom oss og store deler av verdens befolkning? 

Og kan man få et kraftigere uttrykk enn dette for at vi fortsatt er sterkt preget av primitive instinkter som sier oss at det som først og fremst betyr noe er å sikre vår egen og våre nærmestes eksistens her og nå? At mangelen på smør i butikkene altså omtales i samme termer som situasjoner der mennesker lider og dør?

Som sagt, dette er ikke ment som moralisering, bare som en formulering av noen tanker knyttet til noen bemerkelsesverdige fenomen som synes å omfatte oss alle, ateister som kristne...

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere