Hans-Petter Halvorsen

Alder: 7
  RSS

Om Hans-Petter

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Følgere

Er du enig med Hitler? (en ironisering)

Publisert over 8 år siden

Det er noe av problemet her. Er du enig med Hitler i noe av det han sier, blir du straks stemplet til å bli enig med alt. Dette er et alvorlig problem og det preger debatten.

Det Hitler har gjort er forferdelig. Ingen tvil om det. Jeg tror det blir litt galt hvis alle skal på død og liv distansere deg fra ham. Han kan umulig ha rett i alt. Han kan umulig ha feil i alt. Det er her denne kategoriseringsfaktoren kommer inn. Hvis du spørrer Hitler følgende spørsmål: "Hva er 2+2" Da vil han sannsynligvis svare at det er 4!

Det er jo riktig men vi har lært at alt han sier må være feil. Det er her denne kategoriseringsfaktoren kommer inn. Skjønner?

Jeg så en tendensiøs artikkel på Wikipedia i dag. De ville prøve å tilbakevise alt han sa.

http://en.wikipedia.org/wiki/Criticism_of_Holocaust_denial

Når du spør de som er blitt sitert, vil de naturligvis ha minst, et lysårs, avstand til Hitlers menenger. Alle føler seg feil sitert. Det ville jeg også ha gjort, hvis jeg hadde skrevet en bok og blitt sitert på mine meninger, ville jeg ha holdt ham på en armslenges avstand. Minst! Helst 10 lysår.

Forstå meg rett! Jeg er overhodet ingen forsvarer av Hitler eller det han står for. Men, hvis du noen ganger har noen meninger som kan, i noen tilfeller, korrespondere med ham, må ikke dette ødelegge debatten. Skjønner du poenget her?

(Jeg regner med at folk som Kahrs, Bye-Pedersen, Søyland, Kvinlaug og andre med tilsvarende refleksjonsevne umiddelbart vil trykke Bra! på dette innlegget, og for de øvrige som leser det, reagerer på innholdet (eller mangelen på koherent semantikk og korrektur), og ikke har lest grunnlaget for ironiseringen, så kan de bare gå hit og få svar...)  

Gå til innlegget

En rødmende pinlig seanse

Publisert over 8 år siden

Det eneste spørmålet jeg sitter igjen med, er hvorfor i all verden Aftenposten bruker dette totalt innsikts- og refleksjonsløse mennesket som skribent og kommentator.

Du kjenner kanskje følelsen; den som kommer samtidig med flammende øreflipper, får deg til å kjenne behovet for å skifte kanal.

Jeg har hatt denne følesen før når jeg har sett Hanne Nabintu Herland i fri dressur på TV. For en times tid siden skjedde det igjen. Av en eller annen merkelig grunn var hun invitert til Debatten på NRK1 for å forklare seg om det faktum at hun er innkalt som vitne av forsvaret i Breivik-saken.

Som sagt, det ble en pinlig seanse.

Etter å ha kalt saken «et sirkus» og lagt ut om at hun mener det er en «skam for Norge» at ikke norsk politi «fulgte eksempelet til politiet i Frankrike, i hvordan de nylig håndterte terrorsaken der nede» og fikk skutt Breivik på Utøya, fordi han «står for helt andre verdier enn de europeiske», ble hun spurt om hun ville stille frivillig opp som vitne. «Jeg har vært litt betenkt, men vil nok stille», sa damen med påtatt ettertenksomhet, hvorpå advokat Christian Wiig, kaldt og rolig repliserte at det burde hun nok; noe annet ville bety at hun kunne bli hentet av politiet eller fengslet. 

I mellomtiden hadde man formelig kunnet høre det knitre i rødmende kinn i salen, i pinlig berørthet over Herlands skamløse opptreden. Wiig fortsatte så: «Imidlertid vil jeg vel tro at Breiviks forsvarere, etter å ha sett og hørt Herland her i dag, kanskje vil vurdere om hun ikke bør strykes av vitnelisten.»

Dagbaldets Jon Olav Egeland, tydelig rystet over seansen, poengterte at Herland, med sin utlegning hadde vist at hun sto for det motsatte av de verdiene hun selv hadde referert til som «europeiske verdier», og at en skutt Breivik hadde kommet til å bety en masse spekulasjoner, konspirasjonsteorier og usikkerhet.

Aftenpostens Harald Stanghelle mente på sin side at Herlands karakterisering av saken som «sirkus» er en type nedlatende holdning som viser total mangel på respekt for at Norge faktisk forsøker å håndtere denne saken etter gjeldende prinsipper i norsk rett.

Da bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen med blikket festet på en tilsynelatende helt uberørt Herland, refererte til en seksten år gammel jente fra Utøya som hadde uttrykt at hun var glad for at Breivik ikke ble skutt, men tvert i mot ville få en rettferdig dom i norsk rettsvesen, var det meste sagt og gjort.

Herland satt igjen i skam. Hun kommer nok ikke til Oslo Tingrett. Får vi håpe.

Det eneste spørmålet jeg sitter igjen med, er hvorfor i all verden Aftenposten bruker dette totalt innsikts- og refleksjonsløse mennesket som skribent og kommentator.

Ert mangelen på slike virkelig så skrikende? 

(MODERATOR HAR FJERNA NOKRE PERSONKARAKTERISTIKKAR)

Gå til innlegget

Ottosens lutherske projisering

Publisert over 8 år siden

Når man selv bekjenner seg til et system som beviselig har forårsaket ufattelige lidelser, kan det være effektivt å benytte en tragisk hendelse til å overføre skyld og skaffe seg selv litt god samvittighet. Men særlig sympatisk er det ikke.

Det er visst ikke grenser for hva 22/7 kan benyttes til når det gjelder å fremme et eller annet syn. Her på VD har vi tidligere sett innlegg som hevder at tragedien var tilskyndet av Gud som straff for manglende støtte til Israel og nå sist er Espen Ottosen ute med kritikk av både norske medier, myndigheter og AUF for ikke å bruke den tragiske hendelsen på Utøya til å ta innover seg, og vise mer forståelse for, den situasjonen som Israel er i med en stadig terrortrussel hengende over hodet på befolkningen. 

Selvfølgelig skal man ha forståelse for hvor traumatisk en slik virkelighet er, og isolert sett er det ikke vanskelig å slutte seg til sympatien Ottosen etterlyser, men hans koblinger er særdeles umusikalske, på flere måter. For hvem er det egentlig som ikke har sympati med mennesker som trues av terror? Er det Regjeringen? AUF? Pressen? Norsk offentlighet generelt? 

Dessuten har Ottosens utspill to store slagsider, med samme utspring, men som på sin helt egne paradoksale måte likevel står i dyp kontrast til hverandre. På den ene siden er det selvlysende overtydelig at det er hans eget livssyn som driver hans selektive form for sympatierklæringer, og ikke en generelt velutviklet og utpreget empati med folk som lider psykisk og fysisk pga terror. Morten Christensen skriver i tråden «Bra Ottosen»:

«Ottosens empati strekker seg ikke lengre enn til Guds folk ser det ut til, og da handler det vel ikke så mye om empti som om å samle støtte til sine "egne".»

Presist formulert etter min mening. Hadde Ottosen hatt slike reflekser og visst å gitt uttrykk for dem hadde han sørget for å gi sitt utspill en mer universell appell. Hva med mennesker i land som Afghanistan, Pakistan og Irak? Når alt kommer til alt er de langt hardere rammet av terror enn folk i Israel, uten av den grunn å ha bagatellisert den frykt som preger folk i Istrael. Burde ikke folk i disse landene også innlemmes i den flommen av sympati som Ottoson hevder burde kommet i kjølvannet av den erfaringen vi fikk med den utenkelige tragedien som rammet oss 22/7?    

Så til den andre slagsiden. Begrepet projisering brukes innen psykologien for å beskrive en tendens hos en person til å overføre ubehagelig tanker, følelser og skyld for hendelser til andre. Fenomenet oppstårnår egne forestillinger blir for tunge å bære og den dårlige samvittigheten av den grunn lesses over på andre. Om lederen i Norsk Luthersk Misjonssamband Espen Ottosen preges av en kollektiv dårlig samvittighet som fremtredende representant for et livssyn som har vært en tragedie for et helt folk gjennom to årtusener, vites ikke, men at det finnes en objektiv begrunnelse for en sådan bør være udiskutabelt.

For den historisk sett virkelig store tragedien for jødene har uten tvil vært etableringen av Kristendommensom sprang direkte ut av jødenes hellige skrifter ble deres nemesis, en svøpe som har vært en katastrofe for dem i all ettertid. Millioner av jøder har blitt forfulgt, torturert og drept - mer eller mindre som en direkte konsekvens av denne myten gjennom den tid som har gått siden det blodige teateret - korsfestelsen av Jesus - skal ha blitt iscenesatt og gjennomført. 

Bildet: «The Blood Libel», myten om at jødene kidnappet små barn for å bruke blodet deres i sine religiøse ritualer, ble konstruert av kristne for å demonisere jødene og skape grunnlag for ytterligere forfølgelse og drap på dem.  

Jødenes skjebne er et beviselig faktum, paradoksalt nok i motsetning til det som har forårsaket lidelsen: De tidlige kristnes innhamrende historie i Bibelen om jødenes insisterende “Korsfest! Korsfest!” og “La hans (Jesu´) blod komme over oss og våre barn!” på plassen foran den håndvaskende romerske prefekten Pontius Pilatus - selv fritatt for ansvar av de kristne - sendte Jesus i døden og jødene ut i et totusen årig mareritt av forfølgelse, og selv om Den Kristne Kirke ikke kan gjøres direkte ansvarlig for Holocaust, så er det ingen tvil om at hatet mot jødene, etablert under rettssaken mot Jesus, gikk langt utover nazistenes rekker, og skapte en atmosfære som gjorde det mulig for Hitler å gjennomføre det han kalte “Den endelige løsningen”.

Det er heller ingen tvil om at mange kristne så jødeutryddelsen som et lenge etterlengtet oppgjør med dem som sto ansvarlig for drapet på Jesus, det viser ikke minst Den Katolske Kirkens tette bånd til nazistene og deres sterke motstand mot å ta et oppgjør med denne støtten etter krigen.

Når man vet hva denne historien om jødenes påståtte svik mot Jesus, har forårsaket av lidelse for dem i etterkant - et rent helvete, og i dette tilfelle et som virkelig har eksistert - kan man faktisk bli ganske opprørt og indignert ved tanken på at den gang på gang, og med et intenst høydepunkt hver påske, fortsatt fremstilles som sann, og eksisterer som en avgjørende del av det desidert viktigste grunnlaget for den katolske, lutherske og andre grener av den kristne kirke. 

Katolikken Mel Gibson´s blodige og spekulative film “The Passion of Christ”, som programmessig ble hyllet av Jan Åge Torp og andre kristenfundamentalister i inn og utland for sin påståtte “autentiske” skildring av prosessen mot Jesus, er et groteskt eksempel på hvordan denne myten holdes i hevd. De som i dag ser seg selv som jødenes viktigste støttespillere og fremste forsvarere av Israel som stat, er altså identiske med tilhengerne av den religionen som er den viktigste årsaken til jødenes ufattelige lidelser. 

Og parallelt med deres sterke uttrykk for sympati med jødenes situasjon fortsetter de å dyrke den myten som har forårsaket elendigheten, og det med full kraft. Historien om korsfestelsen av Jesus og jødenes skyld for drapet på ham, er den mest seiglivede konspirasjonsteorien verden har avlet frem og den desidert mest dødbringende, nettopp på grunn av at milioner av mennesker har holdt den i hevd og fortsatt gjør det. Hvis ikke det er et gedigent paradoks, breddfullt av dobbeltmoral, så vet jeg ikke hva som kan kvalifisere for en slik definisjon.

Jødehatet sprang direkte ut fra den katolske kirken der det hadde eksistert i hundrevis av år, og i tillegg fungerte drapet på Jesus også som en katalysator for alle som av andre grunner foraktet jødene eller så sin interesse i å ødelegge deres stilling og innflytelse i samfunnet. Hitler grep muligheten begjærlig. Protestantenes leder Marthin Luther var ikke særlig bedre. Den reformasjonen han sto for blir ofte fremstilt som starten på en humanisering av Kirken, men var først og fremst et brudd med katolisismen, og gjorde ikke situasjonen bedre for hverken jøder eller andre; Luther hatet jødene intenst og med sin bok “Om jødene og deres løgner” satte han en standard for jødehat som levde og vokste helt frem til Den Annen Verdenskrig: 

“...vi må unngå å bekrefte deres ville løgner, sverting, forbannelser og baktalelser. Ikke heller må vi delta i deres djevelske skrik og fantasier eller skjerme og beskytte dem, ved å gi dem mat, vann og husly eller utøve andre nabogjerninger. Jeg ønsker og apellerer til våre myndigheter om at de som har jøder ansatt, utøver en skarp justis overfor disse elendige menneskene slik jeg har foreslått tidligere her, for å se om det kanskje kan hjelpe (selv om det er tvilsomt). De må agere som en dyktig lege gjør når koldbrannen er et faktum, ved nådeløst å kutte, skjære og brenne bort kjøtt, vener, bein og marg. En slik prosedyre må også benyttes i dette tilfellet. Brenn ned deres synagoger, forby alt det som jeg har listet opp tidligere, tving dem til å arbeide og behandle dem hardt, slik Moses gjorde der ute i ødemarken, når han slaktet ned tretusen av dem for å hindre at hele folket skulle gå under. De vet sannelig ikke hva de gjør, og besatt som de er ønsker de hverken å vite om det, høre om det, eller lære noe av det. Derfor vil det være galt å behandle dem barmhjertig og slik sett bekrefte dem i deres forsett. Hvis dette ikke hjelper må vi drive dem ut som gale hunder, slik at vi ikke blir medansvarlige i deres avskyelige blasfemi og all deres øvrige ondskap, slik at vi påkaller oss Gud´s vrede og går fortapt sammen med dem. Jeg har gjort min plikt. La nå alle andre utføre sin. Jeg er frikjent.”

Lutheraneren Ottosen burde i sannhet sørge for å rydde litt opp i sin egen (u)moralske arv før han gir seg i kast med å problematisere moralen til mennesker som har opplevd den verste katastrofen i moderne norsk fredstid.

Gå til innlegget

Dr. William Lane Craig hevder at Universet viser alle tegn på å være forberedt og tilrettelagt for liv; er Universet virkelig så finjustert som han påstår? Er det virkelig kalibrert og innstilt for vår entré?

William Lane Craig´s argument om “Fine Tuning” går ut på at de fysiske konstantene som synes å være ufravikelige forutsetninger for at liv i det hele tatt har kunnet oppstå, er så fininnstilt at enhver variasjon ville gjøre livet, slik vi kjenner det, umulig. Derfor hevder Craig at det må finnes en “intelligent knottefikler” som har sørget for å justere det hele slik at disse forutsetningene ble akkurat slik de er. 

Stephen Hawking har sagt følgende: 

“De fysiske lovene slik vi kjenner dem i dag, inkluderer mange absolutte tall, som for eksempel den elektriske ladningen av atomet og forholdet når det gjelder masse mellom protonet og elektronet.... Det forunderlige ved dette faktum er knyttet til at verdiene i disse tallene tilsynelatende virker å være justert slik at livet kan oppstå og utvikle seg.”  

Det kan ved første øyekast virke som om Hawking her argumenterer for, eller i det minste antyder at dette drar ham i retning av at det finnes en Gud, men det var ikke hans poeng; som den dedikerte vitenskapsmannen han er, konstaterer han bare at det hele er bemerkelsesverdig og fascinerende, to av de viktigste drivkreftene i hans utrettelige arbeid med å finne løsningene på de virkelig store spørsmål. 

Man må selvfølgelig være enig i at graden av fininnstilling er en fascinerende merkverdighet, men først og fremst dersom: 

a. Det kun finnes ett univers, og ikke flere parallelle

b. Konstantene er stabile og aldri har kunnet endre seg slik at de på et tidspunkt kunne gi forutsetninger for liv (altså at tidsrommene før og etter “nå”, ikke gir slike forutsetninger).

c. Det ikke kan ha eksistert en rekke av serielle universer som har dukket opp etter hverandre, og der det vi nå observerer og befinner oss i er ett med forutsetninger som tillater liv.

d. Det ikke finnes andre typer liv, og som kan leve under andre forhold enn de som er en forutsetning for livet slik vi kjenner det på Jorden

Dette er noe vi altså ikke vet, og Craig smetter derfor inn med Gud som forklaring, og fremsetter påstanden om at han er “fikleren” som skrur på knappene og justerer alt slik at livet kan oppstå. Selvfølgelig kan heller ikke en slik påstand bevises empirisk som usann, men det betyr ikke at den er troverdig. Ikke minst er det nettopp det at den ikke kan etterprøves med vitenskapelige metoder som gjør at den ikke kan bli noe annet enn en løs spekulasjon. 

Og “fine tuned”? I forhold til hva? Til noen eksisterende premisser? Hvis Gud har satt seg ned og nøye justert konstantene til de passet med forutsetningene for det livet som skulle oppstå ca. 10 mrd. år senere, så kan det jo tyde på at disse premissene allerede eksisterte på tidspunktet for “finjusteringen”? Hvor kom så disse forutsetningene fra? Var det lover som allerede eksisterte, bestemt av en tidligere gud, eller var det lover han selv hadde etablert, men på et tidligere tidspunkt?

Og med all makt - som han jo sies å inneha - hvorfor ikke bare “ville” Jorden med dens liv til eksistens, i stedet for å først etablere en masse lover som skulle gjelde for et gedigent univers, som i all hovedsak er hensynsløst og sterkt fientlig innstilt - “hatefully tuned” kan man vel kalle det - til det livet kristne påstår han skapte, og som etter sigende var selve målet med hele prosjektet?

I lys av ovenstående og tatt i betraktning deres begrensede kunnskap om de faktiske forhold var det åpenbart langt mer intellektuelt hold i tidligere tiders mennesker og deres virkelighetsoppfatning, som så det logiske i at Gud, som jo hadde menneskene i sentrum, derfor også hadde plassert Jorden i sentrum. Sagt på en annen måte: Det er selvfølgelig slik han ville ha organisert det hele, dersom han hadde eksistert. Å holde fast ved samme gudstro og overbevisning til tross for at dette verdensbildet for lenge siden er tilbakevist, og med all den kunnskap som i dag eksisterer om universet og hvor små og ubetydelige vi er i den store sammenhengen, er langt mindre rasjonelt og fornuftig enn den logikken som preget folk for noen århundrer tilbake, basert på den kunnskapen de hadde mulighet til å tilegne seg gjennom tilgjengelige fakta. Det er rett og slett langt mindre rasjonelt å tro på Gud i dag, enn det var i tidligere tider, og fornuften i et slikt verdensbilde svinner stadig hen. 

Et relevant spørsmål i den forbindelse kan være følgende: Hvis man i dag ikke hadde noen kjennskap til påstanden om at det finnes en gud og så satte seg fore å finne forklaringer på de store spørsmål; ville man da ende opp med hans eksistens som et reelt alternativ? Svaret på det er antagelig et rungende NEI. Grunnen til at enkelte tviholder på Gud som en mulig forklaring er at frykt, håp og ønsketenkning har bragt ham med oss gjennom århundrer og at mange - av samme årsaker - fortsatt har et sterkt ønske om at han finnes.

Uansett, det virker rett og slett ikke særlig “fine tuned” å justere forholdene i et helt univers med tanke på liv og likevel ikke klare å oppnå sitt mål på mer en en liten mikro mikro mikrobrøkdel av området. De livgivende betingelsene i Universet er mildt sagt sterkt begrenset, både i tid og areal og det er fristende å dra en sammenligning: Å si at vårt univers er finjustert for liv er omtrent det samme som å si at mobildekningen i Norge ville vært optimal, dersom den ga mulighet for å ringe, men kun innenfor en millimeterstort areal, og kun i en svært kort periode av døgnet (med tanke på universets størrelse er selv denne analogien en grov overvurdering av universets grad av “fine tuning”).

Et vindu, så bitte lite for oss å kikke ut av, kan det virkelig sies å være sannsynlig at det er etablert av en Skaper med All Makt? Og tidsrommet dette vinduet er åpent i, er enda mindre imponerende: I følge den britiske partikkelfysikeren Brian Cox, som nylig tok oss gjennom den fantastiske BBC-serien “Wonders of the Universe”, er livet, slik vi kjenner det, kun mulig i én tusendel av en milliard milliard milliarddel, av en milliard milliard milliarddel, av en milliard milliard milliarddel, av én prosent av Universets livssyklus, og av dette igjen er menneskene - som teistene hevder er Guds utvalgte og står i sentrum av hele skaperverket - kun tilstede i en bitteliten brøkdel. 

Litt av en kalibrering for liv; hvis dette er resultatet av en åndelig entitets justeringer, så må det sagtens kunne sies at det mer tyder på en knottefikler med litt fikle-flaks enn en allmektig skapers reelle justeringer i henhold til en nøye etablert plan. Så vil kanskje noen hevde at vi mennesker på vår side har hatt solid flaks som befinner oss her nå, i dette mikroskopiske tidsrommet, men nei, slik kan det ikke sees, og årsaken er innlysende nok; vi kunne rett og slett ikke vært her i noen annen periode.

Som nevnt i tråden Kalam-argumentet, er det troverdig? lurte Aristoteles på hvordan det kunne ha seg at vi har “noe” og ikke “ingenting”. Vel, spørsmålet biter seg jo for det første i halen, fordi det jo ikke kunne vært stilt, uten at dette “noe”, livet selv, gjorde Aristoteles og alle andre bevisste individers eksistens mulig i utgangspunktet, men hadde han kjent til resultatet av arbeidet til Edwin Hubble og Georges Lemaître og deres “redshift-observasjoner” på 20-tallet som endte ut i Hubble´s Constant; beregninger som viste at Universet ikke er statisk, men utvider seg, så hadde hans dype funderinger muligens gått over i forskrekkelse. Hadde han så fått rede på det senere forskning har vist, at denne utvidelsen ikke etterhvert reduseres i hastighet, noe man tidligere trodde, men tvert i mot går raskere og raskere, så hadde han muligens revet seg i sitt velpleide skjegg. For i dag har vi fortsatt “noe”, men “ingenting” kommer mot oss i forrykende hastighet. 

Man regner med at 99,8% av de arter som noen gang har eksistert på Jorden siden livet begynte å utvikle seg, er forsvunnet. Det betyr at menneskenes tid også er begrenset, og vår motvilje vil ikke kunne hindre det; på et eller annet tidspunkt er vi borte, selvforskyldt eller ikke. Livet som sådan vil likevel bestå. Det innebærer at intelligent liv igjen kan evolvere. Parallellt med denne langsomme prosessen fortsetter Universet å utvide seg med økende hastighet. Det betyr at eventuelle fremtidige astronomer vil kunne komme til å kikke utover i Universet med de mest avanserte observasjonsteleskoper og likevel dra helt feil konklusjoner, de vil ikke finne spor av denne utvidelsen, fordi lyset fra de milliarder av gallakser som fremdeles finnes der ute ikke vil kunne nå oss. Alle, selv de fremste vitenskapsmenn med sine hypermoderne instrumenter vil være rammet av den totale ignoranse, de vil tro vi er alene; alt vil være “borte”, og ingen vil kunne beregne seg tilbake til “The Big Bang”, hendelsen som de aller fleste forskere i dag er enige om var starten på denne utvidelsen for 13,7 milliarder år siden, og som siden altså bare har økt i hastighet. Fine tuned? 

Dette er vel verd en liten digresjon: Den nesten poetiske implikasjonen av universets ekspansjon er, som Lawrence Krauss sier det i sin bok “A Universe From Nothing”, at våre etterkommere i en fjern fremtid - til tross for at de har regnet seg frem til relativitetsteoriene, vet alt om kvantemekanikk, atomenes ladning, Jordens magnetfelt og kanskje til og med har klart å etablere all kunnskap om fysikk i “The Theory of Everything”, som Stephen Hawking og andre har balet med å komme frem til i flere tiår - likevel vil komme til dra eksakt de samme konklusjoner som var rådende for bare 85 år siden, ved begynnelsen av det 20. århundret: Alt de vil komme til å “vite” basert på observasjoner er at universet består av én galakse, Melkeveien (som sikkert vil hete noe annet), og at alt er statisk og stillestående, fastlåst i en evig uforanderlig posisjon, midt i et kjempestort tomrom; de øvrige hundrevis av milliarder gallakser vil være slukt av et enormt omsluttende kosmisk mørke, borte for våre etterkommere for alltid. 

I dag vet vi altså mye mer enn de vil komme til å vite da, men det er i seg selv også en tilfeldighet. Mennesket begynte sin spede utvikling for grovt regnet 10 millioner år siden; det tok altså bortimot 13,7 milliarder år før evolusjonen av mennesket startet. Hadde det gått mange milliarder år til, noe det selvfølgelig godt kunne ha gjort, så ville vi aldri kunnet skaffe oss den kunnskapen om Universet og alle dets gallakser som vi i dag har. Vi ville vært nærmest totalt uvitende om alt som har med Universet å gjøre, fordi alt ville vært utenfor rekkevidde av hva vi kunne skaffe oss oversikt over. I sannhet en poetisk tanke, og som Lawrence Krauss sier: “Vi lever i en meget spesiell tid; en tid så spesiell at den er den eneste tiden som kunne gjøre oss i stand til å erkjenne at vi lever i en meget spesiell tid...”   

Tilbake til Kalam-argumentets “Fine Tuned”-tese. Som en del av denne ekspansjonsprosessen kommer en av våre nabogalakser, Andromeda, den eneste galaksen som er observerbar med det blotte øye, rett mot oss i en hastighet på 500.000 km/t. Den er 2,5 millioner lysår borte og mange mener den vil kollidere med vår Melkevei om 4 mrd. år. Ikke så mye å bekymre seg for for oss, med andre ord. Men igjen, hvem har laget denne “planen”, og hva er parametrene som “finjusteringen” har foregått i henhold til?

Hva så med Jorden, vår egen livgivende planet. Hvor stor er mulighetene for at den skulle tilrettelegges med så tilsynelatende perfekte forhold, slik at livet kunne oppstå her? I utgangspunkte virker det unektelig som om oddsene skulle være svært små, at det å vinne i lotto burde være enkelt i forhold. Vi har vann, oksygen og en atmosfære som blant annet beskytter oss mot ellers livsfarlig stråling fra sola. Jorden ligger i en så kalt gullhårsone; hadde vi ligget litt lenger fra solen ville det vært for kaldt, litt nærmere, så ville vi brent opp. Vi har månen som med sin tyngdekraft sørger for en jevn bane og, sammen med helningsvinkelen, faste, stabile  årstider. Vi har polene som stabiliserer rotasjonen. Den gigantiske planeten Jupiter, med sin voldsomme tyngdekraft, virker som en magnet og trekker til seg alle farlige himmellegemer som ellers ville truffet oss og ødelagt det meste av alt liv med jevne mellomrom, et magnetfelt beskytter oss mot elektrisk ladede partikler fra rommet og solen. 

Samt en masse annet. Det hele virker jo planlagt og er et av de viktigste argumentene for eksistensen av Gud, for religiøse mennesker. Fysikeren Freeman Dyson har en gang uttrykt det omtrent på denne måten: 

“Om vi betrakter universet og identifiserer de mange fysiske og astronomiske hendelsene som har samvirket til vår fordel, kan det nesten virke som om universet i en eller annen forstand må ha visst at vi kom.”

Men dette var bare hans overflatiske betraktning; Dyson trodde ikke at universet ble designet av en overnaturlig kraft med tanke på oss, selv om mange religiøse grupper har tatt ham til inntekt for nettopp et slikt syn, han ville bare påpeke hvor usannsynlig det hele kan virke. Astronomen Fred Hoyle sa en gang at sannsynligheten for at det skulle kunne oppstå liv på jorden, i utgangspunktet ikke virker å være større enn at en tornado som passerer over en skraphaug skulle kunne være så heldig å sette sammen en fiks ferdig Boeing 747, og han var ute etter å understreke det samme som Dyson.

For dette er selvfølgelig i bunn og grunn ren statistikk. I vår egen galakse Melkeveien, finnes det et sted mellom 200 og 400 milliarder stjerner og enda flere planeter. Minst 10 milliarder av disse planetene befinner seg i en temperaturmessig sett “livtillatelig avstand” fra sin sol, slik Jorden også gjør. Hvis sjansene for at også de øvrige brikkene som er en forutsetning for liv skulle falle på plass på en slik planet estimeres til én til én milliard, vil det altså fortsatt være 10 slike planeter som Jorden - bare i Melkeveien. Når vi så vet at det i det observerbare Universet, finnes noe sånt som 170 milliarder galakser, så blir antallet stjerner og planeter så stort at selv de mikroskopiske odds vil måtte resultere i en konklusjon om at liv kan finnes en mengde steder. 

Dessuten, hva vet vi egentlig om mulige livsformer? 

Den amerikanske partikkelfysikeren Victor Stenger sier: 

“Til tross for at livet, slik vi kjenner det, ikke kunne eksistere dersom hvilken som helst av de kjente fysiske konstantene var bare litt annerledes, kan vi ikke vite at andre former for liv ikke ville være mulig med andre konstanter som grunnlag. Enhver som hevder at vår form for liv er det eneste tenkbare, fremsetter en påstand som ikke er basert på noe bevis eller noen teori.”

Det er også (minst) et par andre ting som er bemerkelsesverdig ved “fine tuning”-teorien. For det første: Hvorfor skulle Gud i det hele tatt måtte underlegge seg noen kriterier i form av fysiske lover, når han kunnne skape hva som helst, når som helst, og akkurat i den formen han ville? En endeløs kraftfull, kreativ og allmektig skaper ville selvfølgelig, og nettopp derfor, overhodet ikke være bundet av noen som helst begrensninger, og absolutt alle forhold ville derfor være å betrakte som “fine tuned” for hva som helst i en slik entitets hender, fordi alt kunne eksistere på hvilken måte han selv måtte ønske. 

At han likevel har sett behovet for å skape Jorden med en flytende kjerne av jern, en mantel som langsomt kjølner, og med en tynn stivnet skorpe utenpå bestående av tektoniske plater som sakte beveger seg og forårsaker jordskjelv og tsunamier som i sin tur med jevne mellomrom sender hundretusener brutalt i døden og med underjordiske supervulkaner med magmakammere som med noen hundretusen års mellomrom eksploderer og sender store deler av Jorden inn i et naturskapt inferno av ufattelige dimensjoner, og en ettertid analog med det som ville følge et nukleært holocaust, synes ikke å være bare nådeløst grusomt men også unødig komplisert, for å si det svært mildt. 

Implikasjonene av dette for enhver monoteist må bli (i beste fall) ett av to, enten er a) “Fine Tune”-teorien det reneste nonsens, eller b) Gud, i og med at han har måttet underkaste seg en mengde restriksjoner i form av naturkrefter og konstanter, ikke er allmektig likevel.

Som sagt tidligere, det verdensbildet som eksisterte for noen hundre år siden, med en flat skive av en verden i midten og skapt for oss, en sol som ga lys og varme, og en fasttømret statisk mørkeblå himmelvelving med vakre stjerner som kunne beundres og en måne som lyste opp nattemørket for dem som befant seg der under, kanskje i månesyk kjærlighetsrus, er nøyaktig slik en logisk tenkende Allmektig Skaper selvfølgelig burde ha konstruert det hele, og sikkert også ville ha gjort det, dersom han hadde eksistert. Og gitt deres kunnskapsnivå var ikke den tids menneskers forestilling om en Gud så vanskelig å forstå, men det er den så absolutt med det vi vet i dag.

En ting til som også synes besynderlig - særlig sett fra et teistisk synspunkt, som jo Craig har, og også misjonerer for: Den teorien han fremsetter innebærer at Gud har “finjustert” og satt det hele i gang for over 13 milliarder år siden; likevel har livet ikke oppstått før bortimot 10 milliarder år senere, noe som tyder på at han ikke har vært aktivt med i dannelsen av liv, men bare latt det skje på et tilfeldig tidspunkt, basert på de forholdene han la til rette milliarder av år tidligere. Det skulle tilsi en deistisk gud, en som kun har forberedt det hele, for så å trekke seg tilbake, og som siden ikke har brydd seg med hvordan det har gått med hans skaperverk eller hvordan menneskene forvalter den unnselige lille verden han har etablert for dem. Hvor ble det av kravene til underkastelse, håp om bønnhørelse, homomotstand, regler for seksuell omgang, omskjærings-pakt, matforbud, kleskode, Himmel, Helvete og alt det andre som tilhører den teistiske verdensorden? 

Det er grunn til også å minne om at de som fremsetter påstandene om at dette siste også er regler etablert av Gud, er identiske med dem som påstår at han har “finjustert” det hele. Det gjør ikke akurat påstanden om hans eksistens mer sannsynlig, for å si det sånn.

Uansett, når alt kommer til alt er altså Universet i all hovedsak ikke finjusert for liv; tvert i mot er det livsfientlig. Man må således også være ekstremt hovmodig og selvsentrert for å komme til at alt dette er satt i scene, ikke engang for menneskeheten som et hele, men kun for tilhengere av den jødisk-kristne guden; en himmelsk autoritet som på sin side selv har et begrenset antall mennesker i Midt-Østen som sitt utvalgte folk. Fysikeren Lawrence Krauss sa følgende i et foredrag der han grunnga teorien om at kvantefysikken gir mulighet for et “Univers fra ingenting”:

“Hvis vi tar for oss Universet og fjerner alle galakser, alle stjerner og alt annet vi ser, så vil Universet likevel være mer eller mindre det samme som før. Universet består i det store og hele av 70% mørk materie og 30% mørk energi. Vi er fullstendig irrelevante i en slik sammenheng. På en måte bekrefter dette “Kopernikus´ Prinsipp” om at vi ikke lever på et sted valgt ut for oss spesielt. Dette forteller oss også at vi er mer ubetydelige enn vi er i stand til å forestille oss. Hvorfor et slikt Univers - der vi er så til de grader betydningsløse - skulle være designet med oss i tankene, er langt bortenfor alt jeg er i stand til å forestille meg.”  

Så, er “fine tune-teorien” mer sannsynlig enn de andre fire univers-teoriene nevnt tidligere, alternativer som også etablerer “Det antropiske prinsipp” som et godt utgangspunkt for erkjennelse? Nei, “fine tuning” bringer oss ingensteds hen etter det jeg kan skjønne. Og kan de andre fire sikkert tilbakevises, med bedre argumenter enn teorien om “fine tuning”? Nei. 

Men antagelig vil apologetene fortsette med sine argumenter, i det minste så lenge vitenskapen ikke finner noen entydig forklaring på Universets begynnelse, det som gjorde  “Big Bang” mulig. All erfaring med hvordan kreasjonister og andre offensive religiøse apologeter håndterer vitenskapelige bevis og fakta innenfor andre områder, f.eks. evolusjonen, tilsier imidlertid at heller ikke en vitenskapelig forklaring på Universets start ville gjøre nevneverdig inntrykk på dem, eller fjerne Gud som forklaring. 

En liten analogi til slutt: At man ikke forstår hva som skjer når man sender et bilde fra én telefon til en annen, betyr ikke at det er noe magisk som skjer, og det at man ikke skjønner bæret av hva Lawrence Krauss og Stephen Hawking snakker om, eller hva kvantefysikk dreier seg om, betyr ikke at Gud eksisterer, men det kan faktisk likevel virke som enkelte trekker en slik konklusjon.

Det kan være fristende å si med Richard Dawkins:

“There is probably no God; stop worrying and get on with your life!”

Gå til innlegget

Kalam-argumentet, er det troverdig?

Publisert over 8 år siden

Kan Guds eksistens forklares og grunngis rasjonelt? Jeg tviler, men er utfordret av Bjørn Are Davidsen til å si noe om hvorfor ikke. Vel, så får man vel takke for tilliten, ta opp hansken og gjøre sitt beste.

I en kommentar i Anders Solli Sal´s glimrende tråd «Ottosens og Syses fabuleringer om religion og vitenskap» ble jeg utfordret av Bjørn Are Davidsen til å forklare hvorfor han tar feil når han mener at Lawrence Krauss og Stephen Hawking bommer filosofisk i sine forsøk på å forklare Universets start. Jeg valgte meg en annen vinkling.

Jeg tror ikke jeg tar så mye feil hvis jeg hevder at Bjørn Are Davidsen antagelig er landets fremste kristne apologet; en tradisjon hvis aktører tar mål av seg til å etablere et rasjonelt grunnlag for Guds eksistens, og der den internasjonalt mest kjente representanten nok er den amerikanske filosofen William Lane Craig.

Jeg skal ikke påstå at jeg stiller i samme divisjon som hverken Davidsen eller Craig når det gjelder kunnskap eller det å være «pålest» i akkurat dette temaet, og de fleste her på VD har vel etterhvert også fått med seg at jeg heller ikke spiller i samme (metafysiske) liga som disse to herrer. 

Nå det er sagt, så anser jeg også at deres utfordringer er langt større enn min og andre rasjonalisters; det å rede grunnen og etablere et solid og rasjonelt sett solid fundament for troen på Gud kan knapt sies å være særlig enkelt. Særlig ikke dersom man godtar at de premisser og argumenter som fremføres skal kunne underlegges et kritisk søkelys. Og det bør man vel?

I stedet for å vurdere om hvorvidt Bjørn Are kan ha rett i at fysikeren Krauss og kosmologen Hawking filosofisk sett tar feil, noe som sikkert kan være riktig, uten at det nødvendigvis betyr at deres kvantefysiske teorier er gale når det gjelder Universets tilblivelse, velger jeg heller å se på alternativet, Kalam-argumentet, en variant av Det Kosmologiske Argument for Guds eksistens, som postulerer at det må ha vært en s.k. «Første Årsak» i dannelsen av Universet.

Det uløste spørsmålet om Universets opphav har til alle tider gitt næring til spekulasjoner om hva årsaken var. Allerede 350 år før vår tidsregning hadde Aristoteles kommet til at den eneste løsningen på spørsmålet “Hvorfor er det i det hele tatt «noe», og ikke i stedet «ingenting»?” og problemet med at "ingenting kunne komme fra ingenting” og at dette - i og med at det uten en forklaring ville bety en uendelig regresjon bakover i tid - måtte innebære at det eksisterte en fullkommen perfekt entitet  utenfor vår verden og at dette var “skaperen som ikke selv var skapt”. (Spørsmålet om hvorfor vi har «noe» i stedet for «ingenting» kan forøvrig ikke dukke opp før vi har «noe» og slik sett omfattes problemstillingen av Det Antropiske Prinsipp; det filosofiske argumentet om at Universet nødvendivis må ha en slik sammensetning at det gjør livet mulig for det (bevisste) livet som observerer det.)

Dette konseptet, kalt “Det kosmologiske argument for Guds eksistens” ble senere formulert i ulike versjoner av en rekke teologer og filosofer og hadde stor innflytelse innenfor filosofi og teologi i middelalderen, ikke minst ved at en av de mest innflytelsesrike kristne teologene gjennom alle tider, Thomas Aquinas, i sin bok “Summa Theologica”, konkluderte med at dette uskapte perfekte vesenet, som hindret en uendelig regresjon, måtte være Gud, “Den første årsak”.

En gammel hinduistisk myte som sa at Jorden var flat og ble holdt oppe ved at den hvilte på ryggen til en gigantisk skilpadde, har gitt opphav til mange komiske historier, alle med dette uløste problemet med uendelig regresjon i margen. I boken “A Brief History in Time” refererer Stephen Hawking en av dem, kalt “Turtles all the way down”:

“En berømt vitenskapsmann (enkelte hevder at det var Bertrand Russel) holdt en gang et foredrag om astronomi. Han beskrev hvordan Jorden kretser om Solen og hvordan Solen i sin tur kretser om senteret av en enorm samling av stjerner, kjent som vår galakse Melkeveien. Ved slutten av foredraget reiste en eldre dame bak i salen seg opp og utbrøt: 

“Det du sier er det reneste vrøvl. Verden er i virkeligheten en flat skive som holdes oppe ved at den hviler på ryggen av en gigantisk skilpadde”. 

Vitenskapsmannen smilte overbærende før han svarte lakonisk: 

“Og hva er det så som holder skilpadden oppe?” 

“Du er veldig smart unge mann, veldig smart”, repliserte den gamle damen skarpt. “Men det er skilpadder hele veien ned!”

I og med at Universets begynnelse fortsatt er en uløst gåte for vitenskapen (til tross for at både Stephen Hawking og fysikeren Lawrence Krauss hadde kommet til at kvantemekanikkens iboende dynamikk kunne gjøre en “start fra ingenting” mulig), fortsetter moderne religiøse apologeter å fremheve “Det kosmologiske argument” som et av flere argumenter for at Universet må ha startet som et resultat av en utenomjordisk “prime mover”, i klartekst Gud. Den mest pågående og antagelig beste retorikeren til forsvar for disse argumentene er den amerikanske filosofen og kristne evangelikeren William Lane Craig, som har fem punkter på agendaen i sine utallige debatter med sekulære humanister og representanter for vitenskapen:

1. Det kosmologiske argumentet

2. Universets “fine-tuning”

3. Uten Gud, intet forankringspunkt for moral

4. Jesu´ oppstandelse

5. De manges personlige erfaring med Gud 

Alle sammen “gudsargumenter” som ikke bare skal underbygge og troverdiggjøre påstanden om en guddommelig skaper, men at denne entiteten også er identisk med den jødisk-kristne guden. Craig er svært populær blant mange kristne, aller mest på grunn av følelsen han gir dem av å ha en rasjonell og fornuftig begrunnelse for troen på Gud. 

For å gjøre det klart på forhånd: Dette innlegget tar ikke mål av seg til å bevise fullt ut at han tar feil, av den enkle grunn at et slikt forsett ikke er mulig å gjennomføre; jeg kommer tilbake til hvorfor det er slik. 

Craig tar ofte utgangspunkt i den så kalte Kalam-versjonen (etter arabisk tradisjon) av 

1. “Det kosmologiske argumentet”, som blir splittet opp i fem delpunkter:

a. Alt som har begynt å eksistere har en bakenforliggende årsak for sin eksistens.

b. Universet har begynt å eksistere

c. Derfor har universet en bakenforliggende årsak til sin eksistens

d. Hvis universet har en bakenforliggende årsak til sin eksistens, så må den årsaken være Gud

e. Derfor eksisterer Gud

I sin moderne variant har Craig formulert argumentet på følgende måte:

1. Alt som begynner å eksistere har en årsak (utenfor seg selv).

2. Universet begynte å eksistere.

3. Derfor har Universet en årsak (utenfor seg selv).

4. Denne årsaken er den klassiske teismens Gud, som også må være personlig, fordi Han valgte å skape Universet.

Craig opererer dessuten med to undergrupper av argumenter. Den første undergruppen er basert på umuligheten av en uendelighet:

1. En faktisk uendelighet kan ikke eksistere.

2. En uendelig regresjon i tid er en faktisk uendelighet.

3. Derfor kan ikke en uendelig regresjon av hendelser i tid eksistere.

Den andre undergruppen er basert på umuligheten av at hendelser kan dannes etter hverandre i et uendelig antall:

1. En samling hendelser dannet etter hverandre kan ikke være uendelig.

2. En serie hendelser som er dannet bakover i tid er samlet ved at de oppstår etter hverandre. 

3. Derfor kan ikke en serie hendelser oppstått bakover i tid rent faktisk være uendelig.

Det kan ikke benektes at Craig´s argumenter, slik de er satt opp, er logiske, i det minste dersom man vurderer dem isolert, og ikke beveger seg utenfor de rammene de befinner seg innenfor. Med vårt tankesett er det vanskelig å være uenig i at “alt som har begynt å eksistere har en årsak” og at det, for å unngå en uendelig regresjon bakover i tid, derfor også synes nødvendig at vi - hvis vi følger tidslinjen bakover - på et eller annet tidspunkt må komme til et punkt der noe som selv forårsaket noe annet ikke selv har en årsak, altså at et eller annet som var “den første årsak”, ikke selv kan ha hatt en årsak i noe annet som lå foran seg i tid. Et slikt resonnement følger rett og slett av den måten vi forholder oss til våre omgivelser på, hvordan vi vurderer alt i den materielle verden.

Craig hevder at argumentene han fremfører først og fremst støttes av dette - av vår intuisjon - men også ved erfaring og observasjon. Han mener at det umiddelbart er innlysende, basert på vår intuisjon, som sier oss at «noe» ikke kan komme fra «ingenting», og sier at han tviler på at noen oppriktig kan bestride at det er slik. I tillegg påstår han at det hele bekreftes gjennom interaksjon med den fysiske verden; «hvis dette ikke var korrekt, ville det være umulig å forklare hvorfor ting ikke plutselig oppstår uten årsak».

Craig bruker også filosofiske argumenter og vitenskapelige bekreftelser på at historiske hendelser er begrenset i tid. Han hevder altså at antallet hendelser i fortiden ikke kan være uendelig, at dette således også må gjelde Universet, som derfor også på et eller annet tidspunkt må ha begynt å eksistere. I tillegg henviser han til vitenskapens Big Bang-teori som bekreftelse på at Universet må ha hatt en start, og mener at nettopp Big Bang er Universets tidmessige begynnelse. Med dette som grunnlag avviser han andre teorier om hva som forårsaket Universets “fødsel”, forklaringer fremmet av Stephen Hawking, James Hartle, Lawrence Krauss og andre representanter for vitenskapen.

Gjennom denne elimineringsprosessen, der han fjerner ulike andre forklaringer, ender Craig så opp med en konklusjon om at den bakenforliggende første årsaken, den som skapte Universet, må være en “personlig, uskapt, begynnelsesløs, uforanderlig, ikke-materiell, tidløs, romløs, voldsomt kraftfull og enormt intelligent skapning - som er Gud”.

Til tross for at Craig effektivt apellerer til vår intuisjon og logikk, vil vel antagelig de fleste hevde at dette er en særdeles spesiell måte å argumentere på, og selve oppbygningen gir et klart inntrykk av at den er konstruert for å ende opp med en på forhånd ønsket konklusjon om at Gud eksisterer; likevel kan det hele ikke uten videre tilbakevises med at det faller fra hverandre i mangel på den logikk som vi altså tilkjenner den i utgangspunktet. På den annen side er premissene - om enn mer avanserte - heller ikke så ulike de som ligger til grunn for en annen “logisk slutning”, som Erasmus Montanus fomulerte det i Ludvig Holberg´s berømte stykke med samme navn: “En sten kan ikke fly. Mor Nille kan heller ikke fly. Altså er mor Nille en sten.” 

Det som først og fremst skiller denne aforismen fra Craig´s, er at vi gjennom observasjon kan bekrefte at den siste er feil; mor Nille er definitivt ikke en stein! En slik mulighet har vi ikke når det gjelder Kalam-argumentet, og det er nettopp dette tomrommet i vår nåværende kunnskap om Universets start Craig utnytter med sine udiskutable retoriske evner. Og årsaken til at han har valgt seg nettopp Universet for sin retorikk er innlysende; hvilket punkt skulle han ellers argumentert fra?

I tidligere tider hadde Gud hegemoniet innenfor stort sett alle områder; alt fra årsakene til hungersnød, sykdom og helbredelse, via solformørkelse, jordskjelv, vulkanutbrudd og flom til all natur og alt livs opprinnelse, ble tilskrevet ham og hans påståtte allmektighet, men etter Darwin var det i realiteten slutt, i det minste rent logisk og intellektuelt - med ett unntak, Universet og dets tilblivelse, som fortsatt er en uløst gåte, om enn med en hardt arbeidende vitenskap på sporet av noe, og sikkert med en løsning i sikte. Men fortsatt er dette enorme himmelrommet en tumleplass til fri avnyttelse for Craig og hans likemenns frie spekulasjoner og behov for å kunne plassere Gud et sted som den genuine designer av alt. 

Den karismatiske Craig oppleves av mange som en autoritet, ikke minst fordi han bruker en teknikk som gir inntrykk av at det er han alene som i debatten har hånd om de logiske argumentene. Problemet er imidlertid, at mens alle som har en viss erfaring med, og/eller skolering i, logikk og vitenskap, kan se disse argumentene for hva de er - nemlig ene og alene debatteknikk og retorikk - så oppfatter hans “menighet” det som om han benytter seg av valide bevisbaserte og rasjonelle argumenter. 

Det Craig setter seg fore, og gjennomfører på en svært dyktig måte, er at han tar tak i våre sterke behov for å se mønstre, årsakssammenhenger og finne fornuft - en drift så sterk at vi ofte mer enn gjerne aksepterer dårlige forklaringer fremfor manglende - for så å trekke oss med ut i et gigantisk univers der det meste fortsatt mangler vitenskapelige forklaringer, et tomt landskap åpent for nær sagt enhver tilnærming, et sted der alt kan skje. Men det at en teori er koherent, at den er logisk og konsistent innenfor rammene av seg selv, betyr selvfølgelig ikke at den automatisk korresponderer med, eller på noen måte kan forklare virkeligheten, og det at en hypotese ikke kan falsifieres, betyr jo ikke at den ikke er falsk; det betyr bare at den ikke kan etterprøves og tilbakevises ved hjelp av vitenskapelige metoder. 

I det på alle måter enorme og uutforskede landskapet som Universet utgjør, kan Craig´s argumenter virke plausible nok, men når den konklusjonen som følger av premissene blir så lite troverdig, faller også argumentene naturlig nok sammen; et stort “Reductio ad absurdum” fremtrer, uten at det dermed blir mulig å gjendrive hans argumenter fullt ut. I og med at Craig´s utgangspunkt, at “ingenting kan komme fra ingenting”, selvfølgelig ikke kan bevises å være falskt - rett og slett fordi det ikke eksisterer en fullgod forklaring som gyldiggjør en påstand om at Universet har startet fra ingenting - faller også hans argumenter inn under kategorien “bevis ved kontradiksjon”, en variant av “Reductio ad absurdum”. Som om ikke det var nok, denne type argumentasjon er også beskrevet som “argument fra ignoranse”, fordi den går langt i å hevde at en påstand er sann med bakgrunn i at den ikke er bevist å være falsk. 

Craig går selv Carl I. Hagen en høy gang når det gjelder å få diskusjonen over i et spor der all argumentasjon foregår på hans banehalvdel, og der det hele tiden er han som setter premissene for diskusjonen. Debattene Craig deltar i blir ofte fascinerende skoleeksempler på hvordan man kan holde det gående i timevis med innholdsløs retorikk; argumenter som så skal tilbakevises av en eller annen rasjonalist som må bruke hele sitt innlegg på å - ved hjelp av logiske resonnementer - forsøke å tilbakevise konstruerte teser og løse påstander som egentlig falt på sin egen urimelighet i det de ble fremsatt. De som finner mest interesse og stimuli i Craigs argumenter er kristne som allerede før de hører ham er enig i stort sett alt han måtte finne på å hevde. 

Selv om mangelen på vitenskapelige forklaringer på Universets tilblivelse gjør Craig´s retoriske øvelser svært vanskelige å imøtegå empirisk, finnes det selvfølgelig innsigelser: Hvis Gud startet det hele, hadde han så alt han trengte av materie for hånden eller behøvde han bare å “ville” det hele til eksistens? Og hva med ham selv? Hvor kommer han fra? Craig hevder også at Gud må være personlig, i og med at han har “ønsket å skape universet”. Hvor kommer så denne personligheten og dette ønsket fra? Hvor har han sine moralpreferanser fra? Hva er det av forutgående hendelser i Guds liv som har gitt ham en følelse av at det å skape et Univers med en bitteliten livgivende planet i et gigantisk omsluttende mørke, er noe han absolutt bør foretrekke å gjøre? 

En slik fantastisk idé, som likevel inkluderer så mye sløseri med grenseløse mengder materie og milliarder av år i tid, er i skrikende behov av en reell forklaring. For, med en slik skaperkraft og kreativitet etablerer jo hans blotte eksistens et enda større forklaringsproblem enn det han setter seg fore å løse: Hvordan ble han selv til? Man kan ikke bare fremsette en påstand om at problemet med uendelig regresjon bare kan løses med en åndelig “uskapt skaper”, hoppe til en konklusjon om at denne entiteten må være den jødisk-kristne guden og så forvente at man skal bli tatt seriøst.  

Et foredrag Bertrand Russel holdt i 1927, kalt “Hvorfor jeg ikke er en kristen”, kan ha vært utgangspunktet for Hawking´s referanse til Russel i “skilpadde-eksempelet”. I dette foredraget argumenterer Russel blant annet mot hypotesen om Gud som “Den første årsak”:

“Hvis alt må ha en årsak, så må også Gud ha en årsak. Hvis det kan finnes noe uten en årsak, må det like gjerne kunne gjelde for verden som for Gud; derfor kan det ikke være noen legitimitet i dette argumentet. Dette er identisk med den hinduistiske myten om at verden hviler på en elefant, som i sin tur hviler på en stor skilpadde, og når noen spurte: 

«Hva med skilpadden?» 

så svarte inderen 

«Kanskje vi skal skifte tema?» 

Craig og hans meningsfeller benytter seg altså av en slags rasjonell og logisk tilnærming helt frem til Gud plutselig dukker opp fra det store intet, da revner hele strategien i en logisk brist, og til tross for at de egentlig burde følt seg litt pinlig berørt av dette bruddet med den til da tilkjempede logikken, har særlig den karismatiske Craig en så tilforlatelig måte å møte dette paradokset på at den som observerer ham fort kan komme til å gripe seg selv i å tenke: “Jøss, kanskje det er slik? Kanskje Gud faktisk ikke trenger noen forklaring?” 

Likevel, Craig´s argument faller uvergelig som offer for nøyaktig den samme logikken som han og andre apologeter benytter for å avvise konkurrerende vitenskapelige hypoteser om “den første årsak”; det kan derfor heller ikke benyttes for sannsynliggjøre hans egen. Det hjelper ikke hvor mye Craig måtte ønske at Gud selv ikke trenger noen forklaring. Det er å hoppe til en konklusjon som mangler forutgående konsistente resonnementer. Påstanden om en evig Gud som ikke er i behov av noen forklaring, er ikke sannsynliggjort og er definitivt ikke mer troverdig enn Krauss´ og andres teori om at kvantemekanikken gjør det mulig for universet å starte fra ingenting.

Det ble muligens et av de lengste innlegg som er postet her på VD. Så får vi se om interessen gir grunnlag for å gå videre med punkt 2. «Fine Tuning»... :o)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3504 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1227 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 963 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 821 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 632 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 563 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere