Hans-Petter Halvorsen

Alder: 7
  RSS

Om Hans-Petter

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Følgere

Bondevik må snarest på banen

Publisert nesten 8 år siden

Kan «Oslo-senteret for Fred og Menneskerettigheter» virkelig holde seg med en leder som ikke har forstått den helt fundamentale menneskretten oppsummert i begrepet «ytringsfrihet», og hva denne retten er ment å beskytte?

Som kjent for mange ble lederen for Oslo-senteret for Fred og Menneskerettigheter Kjell Magne Bondevik sist søndag interjuet av NRK P2´s program Søndagsavisa. Her kom han med noen smått utrolige uttalelser, blant annet den nå famøse «ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre».

Jeg reagerte såpass kraftig på dette at jeg skrev et innlegg her på VD samme dag. Dagen etter skrev Bjørn Are Davidsen et innlegg over samme lest, der han poengterer at han reagerte spesielt sterkt på nettopp den samme uttalelsen. Davidsen understreket i sitt innlegg noe som er like viktig som det er merkverdig at Bondevik ikke har forstått essensen av, nemlig hvem og hva en nedfelt og formalisert ytringsfrihet er ment å beskytte. 

Davidsen skriver: «Bondevik er dermed på ville veier når han sier som på NRK i går at "ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre". Tvert i mot er ytringsfriheten viktig nettopp fordi man skal ha lov til å si noe som provoserer andre. Det er ikke ytringene som behager meg som trenger å forsvares. Det er de som gir meg ubehag.»

Og:

«De eneste ytringer som trenger å forsvares i lovverk er de som kan krenke andre.»

Denne siste kommentaren til Davidsen representerer noe helt essensielt. For hva skal vi med beskyttelse av ytringer hvis denne beskyttelsen bare skal gjelde for ytringer som ingen blir støtt eller provosert av? Da er jo en slik "beskyttelse" totalt hensiktsløs, en meningsløs kulisse av tom retorikk. At Bondevik som leder for en stiftelse som skal være noe i nærheten av et samfunns spydspiss i arbeidet med menneskerettigheter, tydeligvis ikke forstår en slik enkel sammenheng, er ikke bare oppsiktsvekkende, det er svært problemtaisk, særlig med tanke på hvordan det påvirker den samme stiftelsens forhold til og syn på ytringsfrihet som et helt sentralt fundament for alt som har med menneskerettigheter å gjøre.

Bondevik står således her i en spesiell stilling og har åpenbart noe å rydde opp i etter sin fremtreden på Søndagsavisa, men han er langfra alene om å begå slike totale feilkoblinger i misforstått sympati med folks «krenkede føleleser».

Sist tirsdag kom det til konfrontasjon mellom Oslos ordfører Fabian Stang og Frp´s Christian Tybring-Gjedde. Igjen var NRK arena og bakgrunnen var at Stang «i sympati med folk som var oppriktig lei seg» hadde deltatt på den tillyste demonstrasjonen på Youngstorvet i Oslo mot den etterhvert beryktede filmen «Innocence of Muslims». Tybring-Gjedde mente Stang hadde gått langt utover rammene for det som er hans rolle som ordfører, og at hans deltagelse i praksis var en støtte til en demonstrasjon mot ytringsfriheten. 

Christian Tybring-Gjedde fra Frp reagerer krafig på at Oslo´s ordfører Fabian Stang deltok på arrangementet til støtte for reaksjonene mot Muhammed-filmen.

Det er ikke ofte jeg er helt på linje med Frp, men her har Tybring-Gjedde åpenbart helt rett; som han understreket så var selvfølgelig både arrangøren av demonstrasjonen og de som deltok - nettopp, og ironisk nok, med utgangspunkt ytringsfriheten - i sin fulle rett til å gjennomføre den, men de som var tilstede og støttet saken, ga like selvfølgelig også sin tilslutning til en markering mot ytringsfriheten, hvilket følgelig også var tilfelle for Oslos ordfører.

Men Stang gikk lenger enn som så, han deltok også aktivt; fra talerstolen foran Møllergata 19 runget hans stemme utover Youngstorget med følgende postulat i sympati med dem som føler seg krenket over at noen bruker den retten de har til å si eller på annen måte uttrykke det de vil: «....men enkelte misbruker ytringsfriheten til å såre andres følelser»(!)

Som sagt, det er nesten så man ikke tror det man hører. Her snakker vi ikke bare Oslos «statsminister»; mannen er også advokat og har sitt juridikum! Det er i det hele tatt nesten ikke til å tro at presumptivt intelligente voksne mennesker med høy utdannelse kan ha et slikt ureflektert forhold til rekkevidden av egne uttalelser. Hva er det som gjør at alt som finnes av fornuft og rasjonell tankekraft synes å gå føyken når religiøse følelser synes å være «såret»?

En ting er at nær sagt all utveksling av meninger med et visst potensiale for å røre ved menneskers integritet og følelser, ville blitt umulig dersom Bondevik og Stangs «beskyttelse» av de samme skulle bli gjort gjeldende for det samfunnet vi lever i. For som kjent kan folk bli støtt og krenket av nær sagt alt mulig, f.eks av å få negative kommentarer for sitt nye bilkjøp eller ved å uforvarende se en pupp på TV eller annen nakenhet i et blad. I den forbindelse er det jo både litt morsomt og ikke så lite ironisk at Stein Erik «Rimi-Hagen» for noen år siden uttrykte at han ble så krenket av en persons nakenbading i sitt (Hagens) bursdagsselskap at han omdirigerte sin økonomiske støtte fra Høyre til Frp. Hvem nakenbaderen var? Hvem andre enn Høyres Fabian Stang!

Mer alvorlig er det selvfølgelig at Bondevik og Stangs holdning gir legitimitet til den institusjonaliserte «krenketheten» som via religiøse lover gjør det mulig å straffe mennesker grusomt, endogtil med døden, for de mest prosaiske «synder». Ja, selv der den som staffes er et åpenbart offer, som ved voldtekt av kvinner i strengt religiøse muslimske samfunn, er det den religiøse harmen som Bondevik og Stang mer eller mindre frivillig gjør seg til talsmenn for forståelsen av, som råder grunnen og danner utgangspunktet for den uhyrlige straffen.    

Hverken Bondevik eller Stang kan mistenkes for å være totalitære maktmennesker, men hvis deres uttalelser i denne saken skulle bli førende for hvordsan vi som mennesker forholder oss til hverandre, så ville vi øyeblikkelig ha et de facto totalitært samfunn på nakken.

Altså må det hele bero på tankeløshet og mangel på refleksjon i møte med egen redsel for reaksjoner fra folk som lar seg styre til overreaksjoner med utgangspunkt i sine «krenkede føelser». Det finnes det imidlertid ingen unnskydlning for, aller minst når det som her er snakk om personer som besitter slike viktige posisjoner som Bondevik og Stang innehar.

Spørsmålet er om «Oslo-senteret for Fred og Menneskerettigheter» virkelig kan holde seg med en leder som i klare ordelag uttrykker at han ikke har forstått den helt fundamentale menneskretten ytringsfrihet, og hva den er ment å beskytte. Personlig tviler jeg på det; Bondevik må derfor rydde opp.

Titusenvis av lyttere hørte på innslaget i Søndagsavisa. Det er derfor neppe bare Davidsen og undertegnede, samt de som har kommentert våre innlegg, som har reagert på Bondeviks uttalelser. Jeg vil derfor med dette innlegget be VD´s redaksjon om å benytte sine kanaler til å rette en henvendelse til Bondevik, og anmode ham om å redegjøre for sitt syn på begrepet ytringsfrihet og hva han mener det betyr for de menneskerettighetene han (i det minste formelt) gjennom sitt virke har gjort seg til  fremtredende talsmann for.

Hvilke medier han vil benytte får være opp til ham, men etter det jeg vet har Bondevik en profil her på VD, og det kan vel kanskje være et like godt sted å starte som noe annet. Uansett kan ikke Oslo-senteret være tjent med at lederen uttaler seg på en måte som står i dyp kontrast til stiftelsens uttalte mål.

Å kjempe for menneskerettigheter er en håpløs kamp dersom den ikke foregår på et fundament av full ytringsfrihet.

Gå til innlegget

Bondeviks ambivalente syn på ytringsfrihet

Publisert rundt 8 år siden

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik leder som kjent «Oslo-senteret for fred og menneskerettigheter». Dagens uttalelser til Søndagsavisa tyder på at han muligens bør finne seg en annen jobb.

Bondevik var i dag gjest i Søndagsavisa på NRK P2, eller mer presist - noe som også ble påpekt - intervjuet med ham var et opptak; ingen skulle være i tvil om at han selvfølgelig er i Kirken på sendetidspunktet!

Nåvel, det var bare en innledende morsomhet, nok om det. Anledningen til at han ble intervjuet var at UD har opprettet en eller annen slags ordning som skal holde oppsyn med hvilke forhold religionsfriheten i det enkelte land lever i og virker under, spesielt da med sterkt fokus på minoriteter. Sikkert et respektabelt og ideelt tiltak, men da blir det jo desto mer ironisk at Bondevik, høyst ufrivillig riktignok, plumper ut i det med uttalelser som innebærer det stikk motsatte, både av religionsfrihet og ytringsfrihet, og som dermed også står i kontrast til de menneskerettighetene hans Oslo-senter på sin fane hevder å holde så høyt.

Det var jo kun et tidsspørsmål. For selvfølgelig måtte det skje. Selvfølgelig måtte Bondevik på et tidspunkt komme innom «de siste dagers krenkelser av folks tro», og litt inn i intervjuet med Joar Hoel Larsen kom han med den smått utrolige uttalelsen at «ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre»(!)

Kjell Magne Bondevik mener åpenbart at ytringsfriheten ikke skal brukes dersom det som uttrykkes kan komme til å krenke noens følelser.

Tenk det du. Intet mindre. Hva han her mener å si, men bevisst prøver å skjule gjennom en dose generalisering, er jo åpenbart. La oss derfor dekonstruere denne teksten og sette den sammen til det den åpenbart egentlig representerer. Det første som slår oss er at Bondevik like gjerne kunne sagt rett ut at «man skal ikke komme med uttalelser eller gjøre noe som kan krenke folks religiøse følelser», for det er vel knapt noen som vil tro at han reelt sett mener at folk ikke skal kunne komme med politiske meninger som kan «provosere andre»? Eller at folk ikke skal «provosere andre» med sin kunst? Eller «krenke» noens usmakelige valg av klesstil, eller dårlige valg av bil?

Skal ulike kunstuttrykk kunne begrenses av at noen føler seg krenket, for eksempel av nakenhet?

Imidlertid har hans generelle uttalelse - hvis den skulle gjøres til noe universelt gyldig (noe det vel må antas at han mener, gitt at han formulerer seg slik?) - konsekvenser som er langt mer vidtrekkende enn den åpenbart lett naive Bondevik har evnet å overskue. For hva vil den sies å ikke kunne ramme? Hva vil det innebære at den som rent subjektivt føler seg krenket eller provosert skal ha definisjonsmakten for hva som reelt sett er å anse som overgrep og diskriminering, og benytte det som grunnlag for hva som kan sies og gjøres? Betyr ikke det at vi ville befinne oss i et samfunn så autoritært, totalitært og ufritt, at dets like aldri har sett dagens lys i noe land i verden? Selvfølgelig ville det bety det. Et slikt samfunn ville enkelt og greit vært et fullstendig uutholdelig sted å tilbringe sitt liv.

Bondevik er jo medlem på dette forumet; kanskje vil han derfor på et tidspunkt komme til å sneie innom dette innlegget. La oss derfor ta et eksempel som kanskje vil kunne få ham til å forstå hvilke alvorlige implikasjoner hans utilslørte uttalelser om at folks «krenkede følelser» skal bestemme hva andre skal kunne hevde muntlig, skriftlige eller på annen måte uttrykke seg om. Og som kanskje kan virke klargjørende for hans eget syn på hva som bør ligge til grunn for Oslo-senterets definisjon av begrepet «menneskerettigheter».

I mange av de land der deler av befolkningen, på grunn av sine erfarte «provokasjoner» og «krenkede følelser», gjennom den siste tid har stått i sentrum for medienes oppmerksomhet, forholder det seg slik at mange av de samme menneskene ser det som en krenkelse og provokasjon i seg selv at andre for eksempel har en kristen tro og uttrykker den, at noen skifter tro, eventuelt mister den, eller aldri har hatt noen. Ifølge vår x-statsminister og hans uttalelse om at man ikke skal bruke ytringsfriheten «til å komme med ytringer som provoserer andre» er dette altså «provokasjoner» og «krenkelser» som disse menneskene har full rett til å bli forskånet for. Konklusjon: Religiøse grupper og alle som har et annet syn på sin eksistens enn det som er den rådende oppfatning blant flertallet i befolkningen, skal helst holde dette for seg selv. Altså det stikk motsatte av det som er UD´s uttrykte mål med sin satsning på å holde et fokus på nettopp minoritetenes rettigheter i ulike land.

Så kan man selvfølgelig anføre at det jo ikke er dette Bondevik egentlig mener. Og nei, selvfølgelig er det ikke det. Men samtidig er det unektelig nettopp dette hans uttallte meninger om hvordan folk skal forholde seg ytringsfriheten for ikke å «krenke folks tro», betyr og innebærer. Og det er etter min mening svært alvorlige signaler, særlig når de blir sendt fra en leder for et senter som har som sin viktigste oppgave å holde menneskerettighetene i hevd, og som er så sterkt knyttet til moral og etikk. 

En hvilken som helst islamist eller annen rabiat religiøs hysteriker fra en annen trosretning, kan altså langt på vei bruke lederen av et senter for menneskerettigheters uttalelser for å forsvare, om ikke voldelige reaksjoner, så i hvertfall de opplevde «krenkende provokasjonene» som alltid ligger til grunn for slike handlinger.

Bondevik kan nok ikke regnes som autoritær, men hans uttalelser har unektelig et preg av en totalitær tenkning, i det minste får de et slikt utslag. En person som besitter en rolle der vedkommende skal fremme menneskerettigheter, bør kunne avkreves en noe større evne til refleksjon i moralske og etiske spørsmål en det Bondevik her viser.

Forøvrig sa Bondevik også at «Mange av landene i verden har en blasfemi-paragraf, og det har jo vi også stor forståelse for; vi hadde jo det her i landet også, inntil for noen år siden.»

Hvem han henviser til med dette litt udefinerte «vi» er litt usikkert, men jeg hadde et klart inntrykk av at han nærmest inkluderte hele landet som blasfemi-paragraf-tilhengere. I såfall melder jeg meg umiddelbart ut av dette «vi», på dette punkt.

Kanskje bør Bondevik finne seg en jobb der hans uttalelser ikke i så stor grad står i kontrast til de frihetsidealer vi er så stolte av her i vesten? Eventuelt bør styret i den stiftelsen han har sitt virke i gi ham en innføring i hva den samme stiftelsen er ment å holde på med, og hva den legger i begrep som «menneskerettigheter» og «ytringsfrihet».

******

PS! Hvis noen skulle lure: NRK´s Joar Hoel Larsen gjorde null, niks og nada forsøk på å konfrontere eller på noen måte problematisere Bondeviks uttalelser, det til tross for at han (Larsen) tilhører en profesjon der ytringsfriheten utgjør selve fundamentet og er en ufravikelig forutsetning for utøvelsen av faget journalistikk.

Betegnende nok er ikke akkurat det lenger egnet til å overraske...

«If all printers were determined not to print anything till they were sure it would offend nobody, there would be very little printed.» Benjamin Franklin

Gå til innlegget

Forstemmende servilitet i statskanalen

Publisert rundt 8 år siden

Slapp av, tenkte jeg. La det ligge. Det ordner seg. Det går over. Men nei. Denne gangen klarte jeg ikke å slippe taket i det. Jeg er skuffet, frustrert og irritert. På mitt kjære NRK. Så jeg skrev og sendte en klage.

Den ble som følger:

Den stolte nyhetsformidleren og folkeopplyseren på Marienlyst utviser en forstemmende servilitet i saken om Muhammed-filmen. 

"Jeg må si jeg er mer enn bare litt frustrert over den vinklingen som Nyhetsavdelingen i NRK har lagt seg på i saken om den famøse Muhammed-filmen og de etterfølgende grove voldshandlingene den har avstedkommet i Libya og Midt-Østen. Jeg er regelrett forbannet, hvis det er lov å påpeke det. Og neppe alene." 

"Men for å rydde eventuelle spekulasjoner i den retning av veien først: Jeg er hverken høyreekstremist eller islamofob; jeg regner meg selv som sekulær humanist og faktisk tilhører jeg (i de fleste saker) den politiske venstresiden; ikke minst, og kanskje nettopp derfor, er jeg også lut lei av den eksplisitte moralske og kulturelle relativismen som så ofte preger (ellers sekulære) folk fra venstresiden, den som så sterkt tenderer til å gi aksept til det aller meste av det de samme menneskene aldri selv ville tålt å bli utsatt for, bare det kan grunngis med at det er knyttet til religiøse eller kulturelle tradisjoner i land som er oss fjerne."

(MODERATOR HAR HER FJERNA EIT BILETE)

Den amerikanske ambassadøren til Libya ble dratt ut av konsulatet og henrettet på grunn av en patetisk film han knapt hadde kjennskap til, langt mindre ansvaret for.

"Slike holdninger har en høy pris, og den betales først og fremst av dem som står svakest i de land der sterkere grupper ellers nyter godt av nettopp den nevnte relativismen. Det kommer jeg tilbake til. Dermed ikke sagt at det jeg i det følgende vil kritisere NRK for, er fundamentert på en påstand om at spesielle politiske oppfatninger i statskanalens nyhetsredaksjon råder grunnen der og derfor er årsaken til den nevnte vinklingen. Det hverken håper eller tror jeg er tilfelle."

"Men til saken. Den toppet seg sist torsdag, i mitt vanligvis absolutte favorittprogram hva gjelder formidling av nyheter; det (som oftest) dyptpløyende og reflekterte Dagsnytt 18. Toppsaken var de nevnte voldshandlingene i Lybia og Midt-Østen. Saken ble «diskutert» i bortimot tyve minutter. Tyve minutter som stort sett gikk med til å påpeke hvor stor forståelse alle i studio hadde for den krenkelsen religiøse mennesker føler ved at noen har laget en amatøraktig film og lagt den ut på youtube. At det i det påfølgende opprøret har blitt drept fire uskyldige mennesker ble knapt nevnt i forbifarten."

Sidsel Wold har tydeligvis stor forståelse for den religiøse harmen muslimene føler.

"Hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at religiøse mennesker skal beskyttes mot - og møtes med forståelse for regelrett hysteriske reaksjoner på - forhold som alle andre i ulike andre sammenhenger stort sett må og skal finne seg i? Hvorfor er det slik at ikke bare politikere, men også den statseide og sekulære allmennkrinkasteren NRK - etter min mening den viktigste medieinstitusjonen og kunnskapsformidleren i Norge - tydeligvis føler seg forpliktet til å utvise en slik totalt misforstått forståelse og sympati for et reaksjonsmønster som hvis de var blitt begått i forbindelse med andre hendelser i nyhetsbildet kun ville blitt møtt med sterk fordømmelse og avsky? At politikere av ulike diplomattaktiske hensyn kan la seg (for)lede til slike feilplasserte sympatierklæringer kan heller ikke forsvares, men i det minste kan det forstås. Men at representanter for den frie og uavhengige pressen i et vestlig demokrati ser det som nødvendig å bruke mesteparten av tiden - ja, i det hele tatt tid - på å bevege seg farlig nær det å forsvare vold med utgangspunkt i gjerningspersonenes krenkede følelser, er totalt uakseptabelt."

Sunne journalistiske prinsipper synes å forsvinne i røyken fra brennende bilvrak og støyen fra agressive folkemasser.

"Hvorfor er det slik at en vanligvis fornuftig person som Sidsel Wold, når det kommer til denne saken, kan få seg til å si at filmen nærmest er et overgrep og blant annet begrunner det med at «den til og med beskylder Muhammed for å være homofil»? Er det slik at hun generelt sett anser det å bli feilaktig ansett for å være homofil som en grov fornærmelse? Det tviler jeg på. Altså må det være fordi hun i et utslag av moralsk relativisme viser forståelse for at muslimer anser homofili for å være en vederstyggelighet og en skam, som det i hht. Koranen er dødsstraff for." 

"Er dette en fornuftig tilnærming til saken av en journalist, eller overhodet av noen? Bidrar ikke slik misforstått sympati og forståelse fra en sekulær person i vesten til å gjøre situasjonen enda verre for en av de mange svake grupper som lever i konstant frykt i mange av disse samfunnene vi her snakker om, der også styrende samfunnsinstitusjoner og domstolene nærmest er marinert i religiøse forestillinger, og der lovutforming og straff for religiøse fornærmelser, spesielt av Profeten preges av det samme, og døden sågar kan bli skjebnen til den som begår slike?"

"Det gjentok seg igjen på Dagsnytt i dag morges, der Sidsel Wold og Jan Egeland var gjester. Denne gangen begikk Wold det kunststykket å sammenligne karrikaturtegningene av Profeten med Holocaust-fornektelse og ironisering over drapet på 6 millioner jøder, som hun mente er «det eneste som fortsatt er hellig i Vesten». Hvordan er det mulig å dra en slik parallell? Hvordan kan noen nærmest påstå at en dansk kunstners strektegninger av en mann som skal ha levd for 1400 år siden er å betrakte som like fornærmende som raljering med forsøket på å utrydde et helt folk? Igjen er det slik at jeg ikke mistenker Wold for virkelig å mene dette, men når man går så langt, og bruker så mye tid, på å forstå og forklare noe, så beveger man seg til slutt over en grense og inn i noe som uvergelig på et tidspunkt må komme til å ligne svært mye på et forsvar av det samme."

"Egeland, som på sin side hittill har vært langt mer edruelig i sine uttalelser tråkket også ut i det denne gang. Med henvisning til dem som står bak den aktuelle filmen, sa han at utviklingen innen infomasjonsteknologi har gjort det mulig for «halvkriminelle» å produsere slikt stoff og raskt gjøre det tilgjengelig på nettet. Hva mener Egeland at ordet «kriminell» har å gjøre i denne saken? En gjeng mennesker har altså lagd en tåpelig film som oser av lav kvalitet, men det er fullt lovlig i det landet den ble produsert. Mener virkelig Egeland at eventuelle sterke reaksjoner hos mottageren på innholdet i filmer og annet kommunikativt stoff skal definere hva som skal betraktes som «kriminelt» eller «lovlig»?"         

"Neste programpost, og da er vi tilbake til sist torsdag, var Dagsrevyen, hvor samme vinkling fortsatte. Usman Rana var invitert til studio for å forklare Profetens sterke stilling blant muslimer, og hvorfor så mange føler seg såret, noe som selvfølgelig i og for seg er greit nok, men heller ikke her ble drapene på USA´s ambassadør til Libya og de tre øvrige ansatte på konsulatet i Benghasi, og de etterhvert flere i andre land, viet oppmerksomhet. Heller ikke av journalist Roheim Håkonsen, ikke før et tydelig ubekvem Rana etterhvert følte behov for å påpeke i en bisetning noe i retning av at «....men selvfølgelig er det uakseptabelt at disse reaksjonene har ført til drap på uskyldige.» Hvorfor skal det som kommer før skrifttegnet komma i denne setningen vies så mye oppmerksomhet, på bekostning av det som kommer etter, når det siste dreier seg om å drepe sakes-, forsvarsløse og totalt uskyldige mennesker?"

"Som en liten digresjon kan jeg jo forøvrig anføre at man sagtens til tider griper seg selv i å undres over hva en mann som forsvarer det sterkt kvinneundertrykkende patriarkatet, og som til og med har hatt store problemer med å ta avstand fra dødsstraff for homofile, i det hele tatt har å gjøre i en rolle som respektert samfunnsdebattant. Det tør være åpenbart, etter det jeg til nå har skrevet i denne kommentaren, at jeg er for absolutt full yttringsfrihet, men det får være grenser for hvilke meninger som skal vises respekt og anerkjennelse, særlig når de som kommer med og står for disse meningene aldri hadde sluppet til, hverken i spalter eller eter, dersom de hadde uttrykt dem fra et annet ståsted. Kort sagt: En person tilhørende et annet miljø, men med de samme holdningene som Rana har utvist, ville neppe kommet til orde andre steder enn i debattforum på nettet." 

"På den annen side, jeg har ingen som helst respekt, hverken for Ranas holdninger eller for den kristne kopteren som visstnok står bak den nå famøse amatørfilmen på youtube, men jeg er villig til å sloss for deres rett, både til uttale seg om hva de vil, og til å bruke millioner på å lage dårlige filmer; det er deres fundamentale menneskerett i et demokratisk samfunn, og hvis noe av det de står for (forutsatt at dette ikke dreier seg om undertrykkelse av kvinner og oppfordringer til forfølgelse og drap på homofile eller muslimer) leder ut i voldshandlinger, så er det volden som skal slås ned på, ikke hva en av de to har sagt eller på annen måte uttrykt."   

"Så kan man kanskje spørre seg hva som er så alvorlig med at mediene forholder seg til slike temaer på denne servile måten. Som nevnt tidligere, så er ikke dette første gang vi har opplevd det samme. Både i forbindelse med Rushdie-saken og i karrikaturstriden, ble rene voldshandlinger og trusler om regelrette henrettelser, delvis forklart og forstått og til en viss grad også forsvart ved at mange bragte inn blasfemi som årsak til de totalt forkastelige og hysteriske reaksjonene." 

"I fjor, i forbindelse med at 11 uskyldige mennesker, blant dem den norske FN-arbeideren Siri Skare, ble drept etter at pastor Terry Jones brant Koranen opplevde vi igjen mye av det samme. Lederen for Institutt for fredsforskning PRIO, Kristian Berg Harpviken understreket da iDagsnytt 18 det viktige i at det i etterkant av denne blodige terroraksjonen også, (parafrasert) «ble utvist sympati med og klar forståelse for det overgrep mange muslimer føler at de har blitt utsatt for gjennom den amerikanske pastorens brenning av deres hellige bok Koranen». Forfatter Arne Berggren fulgte opp med samme ignorante retorikk ved å skrive en kronikk i VG, der han ikke med ett eneste ord tok avstand fra terrorhandlingen men tvert imot agiterte for gjeninnføring av blasfemiparagrafen og at pastor Jones og andre idioter som ham «burde vært buret inne» - for å brenne bøker!"

"Slike uttalte og tanketomme holdninger er like drenert for refleksjon som de er farlige, aller mest for dem som står midt oppe i de urolige begivenhetenes sentrum. For som kjent er det muslimene selv som utgjør den største gruppen av ofre for islamistisk terror, om den nå begås av mer eller mindre organiserte grupper og klaner i ulike land eller beordres av autoritære regimer som det iranske prestestyret, wahabi-regimet i Saudi-Arabia eller andre megalomane utøvere av vold og undertrykkelse. Begrunnelsen for disse overgrepene er ofte i prinsippet nøyaktig den samme som førte til karrikaturstriden, Rushdie-saken, angrepet mot FN i Afghanistan, det siste angrepet på konsulatet i Benghasi, eller for den del den vanvittige trusselen mot den elleve år gamle jenta i Pakistan som ble beskyldt for å ha brent noen sider av Koranen; det er snakk om et eller annet brudd mot religiøse lover eller forordninger, eventuelt en direkte fornærmelse mot Profeten, som det er dødsstraff for i flere land." 

"Hvis man skulle følge logikken i en holdning som går på at slike fornærmelser og reaksjonene de skaper skal møtes med forståelse og sympati - samtidig som man tar avstand fra de eventuelt voldelige handlingene de forårsaker - så skulle det også være på sin plass å poengtere dette når kvinner og menn blir steinet for utroskap, jenter på vei til skole får kastet syre i ansiktet, homoseksuelle blir drept og mennesker får sine lemmer amputert, som resultat av handlinger mange mener Koranen pålegger slik straff for, eller på annen måte fordømmer." 

"Jeg er overbevist om at NRK ikke står på en slik linje, men jeg kan ikke skjønne annet enn at NRK´s holdning da innebærer en logisk inkonsekvens, nettopp av den grunn." 

"Selv er jeg ateist, og med bakgrunn i at jeg er sterkt kritisk til religion generelt og de tre monoteistiske spesielt, så er jeg stadig i debatt med kristne, men de utgjør ingen som helst trussel for meg i dagliglivet. De respekterer meg, ikke for det at jeg ikke tror i seg selv, men for min rett til ikke å tro. Hadde jeg levd i et av de landene som de siste dagers voldsepisoder har utspillt seg i, hadde jeg befunnet meg i mer eller mindre konstant livsfare, av den enkle grunn at jeg mangler overbevisning om Guds eksistens; mange blir drept hvert år av denne banale årsak. Andre blir forfulgt og drept for å tro annerledes, for å skifte tro, eller fordi de har frafallt sin tro. De som utgjør denne trusselen mot det vi i vesten ser som helt basale menneskerettigheter er åpenbart også blant de mange som nå er så provosert over at noen har laget en mer eller mindre tåpelig filmsnutt og lagt den ut på youtube. Og det skal de altså møtes med forståelse for av et sekulært mediehus i Norge? Hva er det for slags nonsens?"

"Man kan sagtens spørre: Hva hvis en ateist hadde gått til angrep på en moské og drept 11 troende mennesker, ikke som reaksjon på at mange av hans like blir henrettet hvert år, nei, fordi han følte seg fornærmet over at konservative muslimer utviser slik utilslørt forrakt for historiens antagelig største vitenskapsmann Darwin, hans evolusjonslære og rasjonell tenkning generelt; kunne det da tenkes at noen av NRKs journalister, eller noen andre for den del, ville funnet det betimelig å legge inn en kommentar om at vedkommendes harme, om enn ikke handlingen, var berettiget?" 

"Ville Dagsnytt 18 ha antatt den vinkling som torsdagens innslag fikk og brukt tyve minutter av sin sendetid på å forklare hvor såret rasjonelle mennesker blir når deres naturalistiske verdensbilde blir hundset og raljert med av religiøse, og store vitenskapsmenn blir forsøkt latterliggjort av de samme? Kunne man tenke seg at biolog Dag Hessen ble invitert til Dagsrevyen for å med ansiktet lagt i alvorlige folder forklare studiovert Håkonsen og resten av det norske folk hvor såret sanne skeptikere blir når religiøse mennesker rakker ned på Darwin og til og med kobler ham til nazistenes forkvaklede sosialdarwinisme, slik de rent faktisk ofte gjør? Jeg tror ikke det. Jeg vet at det ikke ville skjedd. Og det vet også hele nyhetsredaksjonen i NRK. Bare tanken er absurd. Likevel, denne parallellen er hverken absurd eller parodisk, den er like presis i sin analogi som den er dønn ærlig og alvorlig ment. Altså må det følge at det er NRK´s vinkling av de ovenfor nevnte hendelsene som er absurd og parodisk."

"Det er tydelig at NRK´s nyhetsredaksjon i disse sakene har lagt seg på en linje der de orienterer seg og legger an vinklingen ut fra de reaksjonene som insidenter som Muhammed-filmen og Koran-brenningen skaper. Det er mildt sagt en merkelig holdning fra et mediehus; det at noen føler seg krenket og fornærmet betyr selvsagt ikke automatisk at de reelt sett har blitt utsatt for et overgrep eller en diskriminerende handling, men den distinksjonen synes å forsvinne helt i røyken fra brennede bilvrak og støyen fra rasende folkemasser."

"Den britiske biologen og ateisten Richard Dawkins tok forøvrig det hele på kornet med sin melding på twitter sist lørdag, der han skrev": 

«Noen på New Zealand har fornærmet Tor. Fort, brenn ned den peruvianske ambassaden og halshugg den italienske ambassadøren!»

"Etter min oppfatning er som sagt den type misforståtte sympatierklæringer som NRK her gjør seg til en talerør for, både uforsvarlige og farlige, ikke minst fordi de også bidrar til å gi legitimitet til den grusomhet som altså i all hovedsak rammer muslimer. NRK er ikke alene om dette, men personlig har jeg et spesielt - kall det gjerne nært - forhold til statskanalen, og har hatt det i mange år; derfor blir jeg også tilsvarende skuffet når det som er å anse som klare journalistiske prinsipper om ikke å la seg rive med i rent føleri svikter også der."

"Kjære NRK, dere må skjerpe dere. Og det grundig!"

"Jeg er en varm tilhenger av statskanalen, og som kjent er det jo fra sine egne man skal ha det. Dessuten uttalte Knut Nærum nå sist fredag på Nytt på Nytt at kritikk av Dagsnytt 18 kun kan komme fra den nærmeste familie; så derfor denne kommentaren..."

Mvh 

Hans-Petter Halvorsen

Lojal, tidliger illsint, nå litt roligere, lisensbetaler

"PS! Til informasjon kan det nevnes at denne kommentaren er lagt ut som debattinnlegg på Vårt Lands debattforum, verdidebatt.no, der det nærmest har kokt over av reaksjoner etter de siste dagers hendelser. Hvis noen i NRK´s nyhetsredaksjon vil kommentere innlegget, er de selvfølgelig mer enn velkommen til det!"

Gå til innlegget

En fatal unnlatelsessynd

Publisert rundt 8 år siden

Stortingets Kontroll & Konstitusjonskomité startet i går det intense arbeidet med å finne årsakene til at det gikk så forferdelig galt den 22. juli i fjor. Den antagelig viktigste årsaken til tragedien blir likevel garantert ikke berørt.

Leder av SKK, Anders Anundsen: “Vi vil grave til vi finner sannheten.”

Saksordfører for 22/7-høringen i SKK, Geir Bekkevold: “Vi skal få svar på hva som var grunnen til at det gikk galt, hvorfor alt sviktet 22. juli.” 

Redaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd: “Vi tåler ikke at ikke alt kommer frem og opp på bordet i denne saken.”

SSBU´s klare advarsel

I etterkant av terroraksjonen, og spesielt etter den tildels knusende rapporten som 22. juli-kommisjonen la frem, har presse og også den politiske opposisjonen - og det med rette - utvist en enorm interesse for de sikkerhetspolitiske disposisjoner og prioriteringer som ble gjort av Regjeringen ved statsminister Stoltenberg, samt de ulike ansvarlige departementer og Politidirektoratet før katastrofen og det utøvende politiet under og mens terroraksjonen pågikk. Det er selvfølgelig viktig at disse forholdene blir gjenstand for analyse, men er det virkelig her, i denne antagelig voldsomme mengde dokumenter, at den viktigste forklaringen til at alt gikk så forferdelig galt ligger begravd?

Vi går 29 år tilbake i tid, til I 1983, da Anders Behring Breivik var 4 år. Etter å ha observert ham og hans sviktende omsorgssituasjon gjennom en tid, skrev Statens Senter for Barne- og Ungdoms-psykiatri (SSBU) et brev til Barnevernet der de anbefalte at det ble opprettet et weekendfosterhjem for ham. Senere samme år sendte SSBU et nytt bekymringsbrev til barnevernet som igjen omhandlet Breiviks oppvekstvilkår, mentale tilstand og utvikling, og som konkluderte med at “Anders´ omsorgssituasjon er så sviktende at han står i fare for å utvikle mer alvorlig psykopatologi”. Denne setningen ble også, ironisk nok kan man kanskje si, lest opp av dommer Arntzen under domsavsigelsen den 24. august. Uttrykket “mer” betyr åpenbart i denne sammenheng at han ifølge det fagpersonellet som hadde observert ham, allerede den gangen hadde klare symptomer på at noe var blitt alvorlig galt, og at hans negative utvikling ble ansett å være en direkte konsekvens av den livssituasjon han levde i. Ville denne fireåringen ha utviklet seg til en tikkende bombe som tilslutt eksploderte, dersom Barnevernet hadde fulgt opp SSB´s alvorlige advarsler og klare anbefalinger om å gripe inn i hans omsorgssituasjon? 

Ifølge professor og ekspert i barnepsykologi Willy-Tore Mørch kan et barns hjerne påføres varig skade av utrygghet og mangel på stabilitet i oppveksten, særlig hvis situasjonen er slik i barnets første år; ting som problemer med hukommelse, og utvikling av patologiske tilstander med angst, depresjon, psykoser og problemer med kontroll av følelser og aggresjon kan bli resultatet av ulike former for omsorgssvikt. Budskapet i brevet fra SSBU til Barnevernet er da også så alvorlig at vedkommende som formulerte teksten like gjerne kunne ha skrevet at “Anders´ omsorgssituasjon er så sviktende at den på sikt kan få fatale konsekvenser, både for ham selv og andre.” 

Anbefalingen i rapporten ble ikke fulgt opp av ansvarlige barnevernsmyndigheter. 

Til alt overmål forsøkte hans far, med bakgrunn i guttens vanskelige situasjon, å få foreldreansvaret, men tapte. 

Disse avgjørelsene kan man sagtens få gåsehud av i dag. 

Et mantra

Bisetningen “..., men la meg gjøre én ting klart; det er kun en person som er ansvarlig for denne handlingen, og det er gjerningsmannen”, har nærmest blitt et mantra for alle kommentatorer - inkludert AP´s sekretær Raymond Johannesen, som på Dagrevyen og Aktuelt i dag gjentok dette utallige ganger - uavhengig av politisk farge og i hvilket miljø vedkommende har sitt tilhold. Denne ryggdekkende påpekningen, som mange tydeligvis ofte føler er et tvingende nødvendig påheng når de uttaler seg om 22. juli-saken, har vært benyttet utallige ganger av dem som har begynt resonnementet med å antyde at noe i en eller annen sammenheng burde vært gjort for å hindre katastrofen. 

Og selvfølgelig er det isolert sett korrekt. Selvfølgelig er det slik at det rent faktisk, praktisk og fysisk kun var én mann som planla og gjennomførte terrorhandlingene den 22. juli 2011. Likevel blir det å trekke en slik konklusjon etter min mening altfor enkelt og unyansert; det blir for banalt å hevde at all den energi og tankekraft som var en forutsetning for handlingen, var indusert ene og alene av ham selv. 

Om man betrakter sosialmyndigheter, helsevesen, politiet og andre av de institusjoner som har som oppgave å trygge folks, og ikke minst barns, hverdag som et svært grovmasket nett, der ansvarliggjorte personer utgjør nettmaskene, men der en stor andel av dem som kunne hatt behov for å bli fanget opp og fått hjelp, likevel glir ubemerket igjennom nettet uten at noen legger merke til det, og at ingen derfor heller kan holdes personlig ansvarlig for ikke å ha fanget vedkommende opp, så er det likevel ikke til å komme forbi at det for Breiviks del kan dokumenteres at han på et tidspunkt, og det i svært tidlig alder, rent faktisk ble fanget opp av dette nettet, etter en svært alvorlig rapport fra et fagpersonell, men at han likevel ble sluppet løs igjen, og etterlatt i eksakt samme situasjon som dette personellet hadde slått fast kunne føre ham ut i en ytterligere forverret psykopatologi. Er ikke slik opptreden et svik, eller i det minste en grov unnlatelsessynd? Eller er dette faktum virkelig så likegyldig som mangelen på konsentrasjon om det skulle tyde på? Og som også den bemerkelsesverdige mangelen på omtalen av det i medier og andre steder preges av? 

En tilfeldighet?

Som nevnt over er alle nå intenst opptatt av å gi uttrykk for viktigheten av å komme til bunns i hvordan denne katastrofen i det hele tatt kunne ramme oss. Så hvorfor har ingen fattet særlig interesse for de avgjørelser som ikke ble tatt av barnevernet lenge før, og hva denne unnlatelsen kan ha hatt av betydning for hva som skjedde nesten tredve år senere? Er det ikke innlysende at det er noe å lære her, om enn en kunnskap som er svært dyrkjøpt? Blir en slik erkjennelse simpelthen for tung å bære? Kan man virkelig hevde at det er ren etterpåklokskap å rette kritikk mot dem som har ansvaret for å trygge barns rettigheter for ikke å ha tatt slike klare og eksplisitte advarsler fra fagpersoner innen mental helse og utvikling hos barn på alvor? 

Og, ikke minst, kan noen med rette avvise det å mene at historien høyst sannsynlig hadde fått et helt annet forløp - at 77 mennesker fortsatt hadde vært i live - dersom advarslene var blitt fulgt opp, som rene spekulasjoner? Er det en ren tilfeldighet at barnepsykologenes uttalelser om at Breivik sto i fare for å utvikle mer alvorlig psykopatologi, viste seg å bli en realitet? 

Hadde denne lille gutten på fire år “fri vilje” da han ble et subjekt for vurdering av sin mentale helse, og hans videre skjebne så ble forseglet av myndigghetenes unnlatelsessynd i etterkant? Selvfølgelig ikke. På hvilket tidspunkt var det så han fikk denne “frie viljen”? Når var det han ble et fritt og fullt ut autonomt individ, med mulighet til helt frie og uavhengige valg, og til å handle helt frikoblet fra påvirkning fra tidligere erfaringer i livet, hendelser som ble betraktet som så alvorlige at han ifølge dem som observerte ham som fireåring mente han burde tas ut av hjemmet for ikke å bli alvorlig mentalt syk?

Dømt til å bli et monster

Når vi først er i gang, og du nå engang har lest mesteparten av dette lange innlegget allerede, kan jeg jo dra et annet groteskt eksempel på det samme. Saddam Husseins sønn Uday kan tjene som et godt eksempel på en person som mange med god grunn har lært seg å hate intenst, eller i det minste føle den totale avsky for.Uday Hussein var inkarnasjonen av en sinnsyk psykopat. Hans far var Saddam Hussein; kan man ha et verre utgangspunkt for sin mentale utvikling?

Uday var øyensynlig et brutalt menneske som ikke bare manglet all evne til å føle med og ha empati med andre, han oppførte seg i tillegg som en regelrett sadistisk psykopat. Han kunne for eksempel more seg med å ta med seg sine kamphunder, oppsøke et bryllup, voldta bruden, noen ganger drepe henne og/eller tilfeldige gjester. Som sjef for Iraks OL-komité var han også beryktet for å torturere de idrettsutøvere som ikke innfridde forventningene, på det grusomste.  

I 1988, under en tilstelning til ære for Suzanne Mubarak, kona til Egypts daværende president Hosni Mubarak, slo Uday sin fars personlige tjener Kamel Hana Gegeo ned med en klubbe før han drepte ham med en elektrisk slaktekniv, alt foran øynene på sjokkerte gjester. Grunnen var at Gegeo hadde introdusert hans far for en yngre kvinne, noe Uday anså som en utilgivelig fornærmelse av sin mor. 

Uday Hussein ville ikke overgi seg under den siste Irak-krigen og han og broren Qusay ble derfor skutt og drept i sitt skjulested av irakiske og amerikanske styrker i løpet av en kort skuddveksling i juli 2003, etter at eieren av huset de befant seg i hadde latt seg friste av de $30 millioner som ble utlovet i belønning for tips som førte til at de ble tatt. 

Sam Harris sier at dersom man ikke er passifistisk ekstremist så må man innrømme at det er slike situasjoner våpen er til for å brukes i; til å drepe monstere som Uday Hussein dersom de nekter å overgi seg. Likevel har historien unektelig også en annen side, og Harris sier:

“Tenk at du tar en reise bakover i tid langs hans livslinje. Tenk på ham som en fireårig gutt. Kanskje var han en litt rar gutt, kanskje var han skremmende allerede da; det finnes barn som har psykopatiske trekk. Men han var også et veldig uheldig barn. Blant annet hadde han Saddam Hussein som far; jeg mener, hvor uheldig er det mulig å bli? Han var rett og slett den fireårige gutten som var dømt til å bli psykopaten Uday Hussein. Hvis vi på et tidspunkt kunne ha grepet inn i hans liv, mens han var fire, fem, seks, syv år, og hjulpet ham, så ville det vært det eneste riktige å gjøre, og medfølelse ville vært det riktige motiv. Så etter min mening er det å innse at fri vilje er en illusjon åpningen inn til medmenneskelighet og medfølelse. Og ironien er at dersom du virkelig vil være som Jesus, og elske dine fiender, eller i det minste ikke hate dem, så er det å ta innover seg et større bilde av vitenskapelige fakta om årsakssammenhenger for menneskelig adferd et godt sted å starte. Jeg sier ikke at det vil være enkelt å adoptere et slik perspektiv dersom du eller noen du er glad i har blitt ofre for en voldelig handling, og det er naturlig å føle hat overfor mennesker som har begått slike. Det jeg snakker om tar utgangspunkt i hvordan vi vurderer verden i perioder der vi ikke er preget av slike sterke føelser, og det er jo i slike situasjoner vi utformer politikk og vitenskap.”Sam Harris: «Å innse at fri vilje er en illusjon, er åpningen inn til medmenneskelighet og medfølelse».  

Dette er ikke enkelt, først og fremst fordi det innebærer så mye følelser, som jo alltid er irrasjonelle. Men jeg kan, mye av samme grunn, vanskelig se at Sam Harris formulering er annet enn en fornuftig tilnærming til vårt syn på hverandre og hva som er bakgrunnen for hvordan mennesker handler. Hva om Uday Hussein hadde blitt adoptert av en vanlig irakisk familie i tidlige barneår, eller kommet til Norge som flyktning og vokst opp i en norsk famile? Ville han likevel blitt et slikt monster? Jeg synes det virker å være svært usannsynlig, og dermed tvinger det seg også frem en annen, og langt mer ubehagelig tanke. For kan jeg garantere at jeg ikke hadde blitt som han, dersom jeg hadde tatt hans plass som sønnen til Saddam Hussein? Nei.

En umulighet

Så man kan sagtens spørre: hvor stor er muligheten for at 22. juli hadde blitt husket for de grusomhetene denne datoen nå for alltid vil bli forbundet med, dersom den lille gutten på fire år hadde blitt tatt ut av sin sviktende omsorgssituasjon og omplassert i tråd med de ekspertråd som beviselig forelå? Jeg vil våge å påstå at det nærmest er utenkelig å forestille seg at katastrofen da hadde inntruffet. 22. juli, slik vi nå husker denne forferdelige dagen, fremstår som en umulighet. Likevel synes de fleste nå i etterkant å være mest opptatt av å finne forklaringer på, og ikke minst plassere ansvar for, hvorfor slike menneskelige bomber som Breivik ikke blir desarmert før de går av, og det er selvfølgelig isolert sett fornuftig nok, men er det ikke enda viktigere å istedet bidra i størst mulig grad til at de aldri blir konstruert?

Stortingets Kontroll & Konstitusjonskomité startet i går arbeidet med å finne ut hvem og hva som har ansvaret for at det gikk så forferdelig galt 22. juli. De skal avsløre "inkompetanse og ukultur" i flere av vårt samfunns institusjoner. 

Men den antagelig viktigste årsaken til tragedien blir garantert ikke engang berørt; et murrende monster vil derfor fortsatt bli liggende der i dypet, klar til i en ukjent fremtid å springe ut og igjen snerre mot en alltid like uforberedt befolkning.

En grov unnlatelesessynd ble begått av Barnevernet; nå gjentas den høyst sannsynlig av Stortingets Kontroll & Konstitusjonskomité.

Og det er en skandale i seg selv.

PS! Jeg ber, hvis det er mulig: La meg slippe påstander om at jeg er ute etter å forsvare brutale voldsmenn og ikke tenker på ofrene for dem; det er det stikk motsatte som er min agenda for dette innlegget, hvis da det skulle fremstå som uklart for noen...

Gå til innlegget

Mitt Romney og Joseph Smith´s gjenferd

Publisert rundt 8 år siden

Onsdag ble Mitt Romney formelt valgt til republikanernes presidentkandidat. Er kjernen i en menneskes personlige overbevisning virkelig helt uten betydning for hans evne til å utøve et verv, også når dette innebærer å være verdens mektigste person?

Kan en person med Mitt Romney´s personlige overbevisninger virkelig slå Barack Obama?

USA er formelt sett et svært sekulært land, med en på dette punkt forbilledlig grunnlov som skiller uttrykkelig mellom religion og stat, men den lutherske protestantismen er den desidert største trosretningen blant folk. Dette var sikkert også bakgrunnen for at John F. Kennedy, etter å ha vunnet valget i 1960, ble konfrontert med hvordan han ville forholde seg til sin katolske tro i utøvelsen av sitt presidentembete. Han svarte da at han ikke ville blande den inn i politikken, og det ser ut til at en slik holdning blir respektert av både presse og folk flest både i USA og i Norge.

Men kan man egentlig gjøre et slikt skille? Kan man virkelig se bort fra en persons innerste overbevisning, når man skal vurdere vedkommendes egnethet som representant for flere hundre millioner mennesker?

Lenge har det pågått en kamp for å bli republikanernes presidentkandidat i USA, og sist onsdag ble Mitt Romney formelt valgt. Romney er mormoner og blir rent politisk regnet som den mest liberale av de kandidatene som har vært aktuelle, og der den svært konservative katolikken Rick Santorum lenge var Romneys sterkeste utfordrer. Slik sett var det muligens, sett med Europeiske øyne, "best" at Romney gikk av med seieren, men hva med hans religiøse overbevisning?

Joseph Smith blir oppsøkt av engelen Moroni, og graver senere opp gullplatene der engelens og hans folks historie er inngravert...

Her er i korthet hva hans livssyn går ut på: Grunnlegggeren av Mormoner-kirken, eller “Jesu Kristi Kirke av de siste dagers hellige” - som er det korrekte navnet, og som de selv foretrekker å bli omtalt som - Joseph Smith, hevdet at han i 1827 ble kontaktet av en engel ved navn Moroni, som hadde nedskrevet sitt folks historie 1200 år før. Engelen viste Smith et sted der det var gravd ned noen plater i gull med historien til Moroni´s folk inngravert.

Smith fikk etter eget utsagn i oppdrag å oversette historien til - av en eller annen grunn - 1600-talls engelsk, noe han gjorde ved å plassere en magisk stein i en hatt, som han så satte over ansiktet, for slik å forstå teksten(!) Dette ble Mormons Bok, som ved siden av Bibelen er deres hellige skrift. Etter at jobben var gjort leverte Smith platene tilbake til engelen, og ingen har sett dem siden (forståelig nok). I følge mormonerne besøkte Jesus Amerika etter at han ble korsfestelsen og senere oppstanden. De hevder også at Edens Have lå i Missouri og at indianerne i USA er etterkommerne av Israels tolv stammer.

Kan en person med slike forestillinger, som altså tror på denne historien, og holder den som sitt moralske fundament, virkelig være valgbar som president i USA? Kan man for alvor mene at en mann som har slike overbevisninger ikke vil la seg påvirke av dem i utøvelsen av jobben som verdens mektigste mann? Eller sagt på en annen måte: Kan man tillate seg å se bort fra at han vil la seg påvirke av slike absurde forestillinger? Som Richard Dawkins uttrykte det i et foredrag han nylig holdt for tusenvis av mennesker sammen med kosmologen Lawrence Kraus i USA: “Do you really wanna wote for this man? These believes are barking mad!”

Undersøkelser blant opinionen i USA viser at det er svært få som vet hva de ulike religiøse trosretningene holder seg med av overbevisninger. Med tanke på alt de ulike mediene ellers kan fatte interesse for, burde ikke slike forhold ved en person være åpenbare temaer for pressen, den instansen som har sin viktigste oppgave i nettopp å passe på et samfunns maktapparat? Kan man med hånden på hjertet si at dette ikke er noe som vedkommer innbyggerne; de som skal leve under disse maktmeneskenes virke og som til dels er prisgitt deres disposisjoner?

Den amerikanske forfatteren og biokjemikeren Isaac Asimov er ikke nådig i sin kritikk og uttrykte avsky for enkelte amerikanske lederes forestillinger om virkeligheten:

“Å overgi seg til ignorant uvitenhet og kalle det Gud, har alltid vært prematurt og er det fortsatt. Tenk deg disse menneskene, som tror på slike ting, og som ikke skammer seg over å fullstendig ignorere alle de fantastiske gjennombrudd som tenkende mennesker har avstedkommet siden Bibelen ble skrevet. Og så er det  altså disse uvitende menneskene, de mest uutviklede, de mest fantasiløse, de minst tenkende av oss, som har ambisjoner om å styre og lede oss alle, som vil tvinge sine tåpelige og barnslige forestillinger på oss; som vil invadere våre skoler, biblioteker og hjem. Personlig føler jeg en bitter avsky for det hele.” 

Richard Dawkins: «These believes are barking mad!»

Her i landet får den amerikanske valgkampen bred dekning, men ingen journalist synes å interessere seg for Romneys virkelighetsoppfatninger, ikke engang i form av et humoristisk skråblikk. Hvorfor? Hvorfor er det ingen journalister overhodet, amerikanske eller andre, som konfronterer Romney med de absurditetene han hevder å tro på?

Valgkampene i USA består i stor grad av grove beskyldninger og såkalte skittpakker kastet mot motstanderen. Likevel hørte vi ikke en lyd fra katolikken Santorum når det gjelder Romney´s livssyn under deres kamp for å bli presidentkandidat. Kan det ha å gjøre med at han selv tror på transsubstansiasjon, limbo, jomfrufødsel, arvesynden, skjærsilden, fortapelsen osv.? Hvorfor er det ingen som spør Santorum om han virkelig tror at brødet og vinen som gis under nattverden virkelig blir Jesu kjøtt og blod, slik katolisismen postulerer?

Mitt tips er dog, basert både på både tro og håp: Mitt Romney har ingen sjanse når den langt mer karismatiske og teleføre Barack Obama setter sitt valgkampapparat i bevegelse. Obama er også i det store og hele svært beskjeden når det gjelder å ta til begrepet "Gud" i sine taler. Stort sett begrenser han seg til å putte det inn der han anser at opinionen har en sterk foventning om at det skal dukke opp, som i den obligatoriske klisjeen «God bless The United States of America».

Jeg holder det faktisk for ganske sannsynlig at han egentlig er ateist...

Uansett, denne verden har definitivt noen svært dyrkjøpte erfaringer med det å ha en bibeltro kristenfundamentalist i Det Ovale Kontor.Like etter angrepene på World Trade Center og Pentagon uttalte Osama Bin Laden i følge den arabiske avisen Al-Arabi at 

“Jeg kjemper slik at jeg kan dø som en martyr og komme til Paradis. Akkurat nå kjemper vi mot amerikanerne”. 

Og når så president Bush, Cheney, Rumsfeldt & Co i sin retorikk besvarer “Allahu akbar” med “God is with us”, så tiltrer de samme tankesett og bekjenner de seg åpenbart til eksakt det samme paradigme av forvrengte virkelighetsoppfatninger som forårsaket katastrofen i utgangspunktet. Ifølge et referat, gjengitt i den israelske avisen Haaretz, fra et møte i 2003 mellom den palestinske presidenten Mahmoud Abbas og president Bush om en fredsavtale i Midt-Østen, avsluttet Bush med følgende ord:

“Gud befalte meg å slå ned på Al Qaida, så jeg angrep dem. Deretter befalte han meg å angripe Saddam, noe jeg gjorde. Og nå er jeg oppsatt på å løse problemene i Midt-Østen. Hvis du hjelper meg, så vil jeg handle, og hvis ikke, så vil jeg i stedet måtte konsetrere meg om valget som snart kommer.” 

Osama og George; to sjeler med samme retorikk og tankesett...

Nå i ettertid, med historiens fasitt som bakteppe, kan man sagtens få den store skjelven av å lese slike ord fra verdens mektigste mann, rådende over verdens desidert største arsenal av dødbringende våpen. Det er rett og slett skrekkinnjagende at en som i praksis har skjebnen til millioner mennesker i sin hule hånd, etter eget utsagn tar avgjørelser basert på stemmer han hører i sitt eget hode.

Som sagt, i det lengste får man håpe at verden rett og slett ikke er slik skrudd sammen at Mitt Romney gjennom et demokratisk valg gis tilgang til Det Ovale Kontor, men hvis det likevel skulle vise seg å bli resultatet, hvem er det da Romney skal søke råd hos når han skal utforme den utenrikspolitikken han knapt har nevnt med et eneste ord i valgkampen? 

Joseph Smith´s gjenferd? Eller kanskje engelen Moroni? 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3504 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1227 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 963 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 821 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 632 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 563 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere