Hans-Petter Halvorsen

Alder: 7
  RSS

Om Hans-Petter

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Følgere

Frp og Norges "kulturelle bærekraft".

Publisert over 6 år siden

Norsk kultur er sannelig ikke lett å definere som noe konkret og substansielt. Det fikk Siv Jensen smertelig erfare i torsdagens Politiske Kvarter på NRK P2.

Fremskrittspartiet har som kjent hatt et utvalg ledet av Per Sandberg i arbeid med å se på bærekraften i norsk innvandringspolitikk. En av dens konklusjoner er at regjeringens politikk på området ikke er "kulturelt bærekraftig". I gårsdagens politiske kvarter på P2 forsøkte programleder Bjørn Myklebust å få Siv Jensen til å forklare ham hva norsk kultur er. Det gikk ikke så bra. Her følger en pinlig (på både den ene og andre måten) nøyaktig og ordrett gjengivelse av intervjuet:

Bjørn Myklebus (etter først å ha nevnt andre tema for sendingen): ….men først til Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, god morgen. Siv Jensen, hva er norsk kultur?

Siv Jensen: Eheee….,den debatten har vi jo ofte hatt….det som er utgangspunkt for denne rapporten som vi skal diskutere i dag er at norsk innvandringspolitikk ikke er bærekraftig. Derfor så har vi hatt et internt utvalg som har sett på ulike tiltak som kan styrke Norges muligheter til å takle dette i fremtiden, for å redusere utgiftene, vi må med andre ord snu alle steiner. Så er det sånn at mange av de forslagene som utvalget har foreslått allerede er frp´s politikk, men noen av de er nye, og det er tiltak som vi har tenkt å diskutere grundig og se på om og hvis og når, vi eventuelt vil implentere som Fremskrittspartiet politikk. Men jeg er veldig glad for at noen tør å tenke nye tanker. Og så er jeg jo ikke veldig overrasket da…,høhø….over at forslagene våre blir sablet ned nesten uten man har rukket å tenke gjennom hva de innebærer, sånn har det alltid vært i debatten om norsk asyl- og innvandringspolitikk; hver gang vi har gått foran og tenkt nytt, så har de andre kastet seg ned og tatt avstand fra det, før de ti-femten år etterpå har vært enig likevel.

Bjørn Myklebust: Det var et langt svar på noe som ikke var spørsmålet? Hva er norsk kultur?

Siv Jensen: Ja altså (sukk), det som er utgangspunkt i denne rapporten er at vi må tørre å være stolt av det norske for fremtidig å kunne være rause med andre kulturer. Jeg syns det er et viktig utgangspunkt, vi må tørre å fremheve vår kulturarv, vår særegenhet, vårt opphav, vår historie. Ehhh….det mener jeg styrker enhver nasjon når de også skal møte andre kulturer…

Bjørn Myklebust: Men Siv Jensen, dette er også svar på et spørsmål jeg ikke stilte, jeg spurte "Hva er norsk kultur"?

Siv Jensen: Men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du spør om det….?

Bjørn Myklebust: Fordi et sentralt begrep i denne rapporten som du har bestilt er "kulturell bærekraft", og da må man kanskje kunne definere hva norsk kultur er…?

Siv Jensen: Nei, det er et innspill som er kommet i dette, og som vi gjerne tar en diskusjon om, men det som er Fremskrittspartiets utgangspunkt i denne diskusjonen, det er at vi må tørre å fremheve og være stolt av vårt opphav, og det er jo det den kulturdiskusjonen handler om, det handler om vår kulturhistorie, vår identitet, vårt opphav,…eh….og dessverre så har det vært….

Bjørn Myklebust: Men hva det ER, det vil du ikke si….?

Siv Jensen: Jamen…eh…det…..hehehe….eh…det er jo den definisjonen vi har av vår…kulturarv som har…øh….utviklet seg gjennom mange generasjoner…eh…

Bjørn Myklebust: Men HVA er det?

Siv Jensen: ….som veldig mange nå mener det er greit å sette til side….ehhh….i en litt misforstått toleranse overfor andre kulturer…

Bjørn Myklebust: Men hva ER det?

Siv Jensen: Norsk kultur er definert ut fra vår mangeårige bakgrunn og historie…ehh…som er…som kanskje….fremhever Norge og nordmenn mer enn man vil finne tilsvarende trekk i andre land (sic!).

Bjørn Myklebust (lettere oppgitt): Er norsk kultur truet?

Siv Jensen: Det er i hvertfall sånn at…ehh…jo mer vi har fokus på å legge dette til side…eh…jo mindre tenker vi kanskje på betydningen av å minnes vår egen historie. Og jeg hører stadig flere politikere som sier at dette ikke er så viktig…Fremskrittspartiet mener det er viktig å være stolt av sin egen…sitt eget opphav og sin egen kultur…

Bjørn Myklebust: Jeg er usikker på om jeg fikk svar på spørsmålet mitt, men…. 

Programleder Myklebust ga som synes etterhvert klokelig og lettere frustrert opp å få noe svar fra Siv Jensen på det spørsmålet Jensen påstår det er et svar på, men tydeligvis ikke kan finne likevel. Han innså nok til slutt at hans gjerrige 15 minutter i politisk kvarter ikke var tilstrekkelig til å bringe frem definisjonen av norsk kultur fra dypet av Siv Jensens (under)bevissthet. 

Til Jensens forsvar skal det dog sies at det nok heller ikke er mulig å definere "norsk kultur" som noe konkret og substansielt; norsk kultur er, og har alltid vært, en smeltedigel av påvirkning fra en stor verden omkring, og den legeringen som til enhver tid kan tappes ut er ikke lenger slik sammensatt som den var, og det har den da altså heller aldri vært.
Men det i seg selv gir også krutt til den allerede fremsatte sterke kritikken av Jensen og hennes nå famøse utvalgs rapport om "kulturell bærekraft", for å forsøke å fremstille det som om norsk kultur nærmest har vært statisk og uforanderlig frem til vi ble "rammet" av vietnamesiske båtflyktninger og arbeidsinnvandring fra Pakistan på 70-tallet. 

Slik er det selvsagt ikke. Alt som i dag betraktes som norsk, var på et tidspunkt overhodet ikke en del av norsk kultur; det er enkelt å greit bare et spørsmål om å bevege seg bakover i tid. Et lite eksempel: Noe av det norskeste av det norske vi nok kan tenke oss er antagelig rosemaling på skuffer og skap, spinnrokker, kopper og kar mm., men hva er det opprinnelige opphavet? Jo, det er dekorativ ornamentering på importerte støpeovner fra Tyskland, som så fikk sine kunsteriske uttrykk kopiert over på dagligdagse bruksgjenstander av ditto kreative mennesker med pensel i hånd på den norske landsbygda.

Den "urnorske" Hardangersømmen og kniplinger kom til Norge fra Asia og Italia. Osv. Osv. Osv. For eksempel var stemmerett for kvinner heller ikke en del av "norsk kultur og tradisjon" før i 1913, lenge etter land som New Zealand, Australia og Finland hadde sett det riktige i å gi kvinner medbestemmelse i utviklingen av samfunnet. Denne demokratiske tradisjonen er altså importert, eller i det minste har den fremkommet etter påvirkning fra andre som fant den fornuftig før oss. Likevel er det vel lite som er så "kulturelt bærekraftig" som stemmerett for kvinner. Eller?

Selvsagt kan man ha både bekymringer og betenkninger når det gjelder norsk innvandringspolitikk, men å grunngi det med et naivt forsøk på forankring i et "norsk kultur"-begrep blir etter det jeg kan skjønne svært problematisk, for ikke å si umulig. Noe vel Siv Jensen har fått vist til fulle. 

Det pinlige for Jensen i denne saken blir ikke bedre av at det var hennes partikollega, Christian Tybring-Gjedde, som for et års tid siden kritiserte kulturminister Hadia Tadjik sterkt for nettopp ikke å være i stand til å gi et klart svar på hva norsk kultur er. Det klarer altså heller ikke hans partileder, forståelig nok. Heller ikke Tybring-Gjedde selv evnet å gjøre det; på spørsmål fra pressen ramset han opp forhold som demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling osv., noe som selvsagt ikke er unike særtrekk ved norsk kultur. Det skulle tatt seg ut.    

Listen over forhold og trekk ved Norge som nå betraktes som urnorsk, men som for kortere eller lengre tid tilbake ikke var særlig norsk, kan gjøres så lang man bare vil; Kristendommen var som kjent på et tidspunkt heller ikke en del av norsk kultur, så dersom vi skulle følge Siv Jensens logikk og passe oss for påvirkning utenfra, så ville heller ikke Kristendo…. Ooooops! Jeg skal visst ikke si noe mer om hva jeg mener om akkurat den saken. 

Nei. Ikke her. Ikke i denne tråden… 

God helg!:)

Gå til innlegget

Hva om jeg tar feil?

Publisert over 6 år siden

En dag kommer dagen. Det er slutt. Over. Jeg trekker mitt siste sukk, ånder ut, hjertet stopper. Jeg dør. Hva om det viser seg at jeg har tatt fatalt feil? Hva om Gud eksisterer?

Av mange årsaker, men ikke minst med bakgrunn i verdens grusomme urettferdighet, kan jeg ikke for mitt bare liv tro på eksistensen av en allvitende, allmektig, rettferdig og kjærlig Gud, et vesen som jeg overhodet ikke kan se handler i tråd med det som påstås om ham. Og for dette skal jeg straffes på det grusomste?

Karl Ove Knausgård skriver i første setning i bind én av sin Min Kamp-serie: "For hjertet er livet enkelt, det slår så lenge det kan. Så stopper det." Jeg er ingen blodfan av Knausgård, men hans lettere raljering med vårt fornektende og nevrotiske forhold til den allestedsnærværende døden i begynnelsen av første bok, er både smått fornøyelig, mørk og presis, slik disse to innledende setningene også er det med sin korte oppsummering av hjertets enkle og noe ensformige "karriere" som livets opprettholder.

For det er jo en udiskutabel sannhet. Vi skal alle dø. Noen av oss hevder døden representerer det endelige sluttpunktet for vår eksistens, andre føler seg overbevist om at vi skal fortsette, om enn i en annen tilstand, en tilstand av evig lykke, eller eventuelt skal man "pines uten ende", alt avhengig av hvilke konklusjoner man har trukket, basert på observasjoner gjort i det jordiske liv. Men at hjertet en gang stopper og at vi da skal dø fra denne vår jordiske og naturalistiske eksistens, det er det ingen som betviler.

Ifølge Kristendommen skal noen til Paradis, mens andre skal "pines uten ende"...

Okay, så har vi vel da alle et felles utgangspunkt. La oss så i det videre bruke meg som eksempel. En dag kommer dagen. Det er slutt. Over. Jeg trekker mitt siste sukk, ånder ut, hjertet stopper. Jeg dør. Og til mitt store sjokk finner jeg meg plutselig stående (eller kanskje helst liggende?) ansikt til ansikt med Kristendommens Gud med stor G. Den Allmektige. Han jeg alltid har vært så skråsikker på at ikke finnes. Som (nå tidligere) ateist, hva i all verden skal jeg da gjøre? Hva vil jeg tenke? Hva vil jeg finne på å si? Kort sagt: Hva om jeg tar feil? 

Når jeg prøver å gå gjennom disse spørsmålene for å prøve å finne ut hvordan en slik situasjon ville kommet til å arte seg for meg, kommer jeg til å tenke på to karaktértrekk som alltid har stått sentralt blant de egenskapene som er attribuert den jødisk-kristne Gud. Et av dem er fullendt godhet og velgjørenhet: Perfekt kjærlighet, perfekt medfølelse, perfekt nåde, perfekt rettferd; rett og slett rendyrket opptatthet av menneskenes velbefinnende. Og den andre egenskapen? Det er fullstendig allvitenhet; det å vite absolutt alt som er å vite om alt og alle, mennesker, dyr og alt annet, fra alle ståsteder og i enhver sammenheng og kontekst. Absolutt alt, uten unntak, og til enhver tid.

En ufravikelig konklusjon som uvegerlig følger fra dette er at dersom dette vesenet finnes, så vet han også absolutt alt som er å vite om personen meg; han kjenner meg ut og inn, han forstår hvem jeg er så godt som jeg overhodet kan bli forstått. Jeg er ikke noe mysterie for Ham, intet er ukjent; han sitter ikke oppe i himmelen og vrir hjernen for å finne ut hvorfor jeg har kommet dit jeg er, han spør seg ikke hvorfor Hans-Petter ikke kan tro på ham. Han vet eksakt hvorfor. 

Gud vil være fullt og helt klar over min historie, om den kausale rekken av hendelser som har akkumulert seg over tid i mitt liv og bidratt til den personlighet jeg i dag besitter og hvordan og hvorfor jeg har kommet til min måte å betrakte livet på. Gud vil vite at jeg hverken er mer eller mindre enn et resultat av mine følte erfaringer i livet; alle interaksjoner jeg har hatt med omgivelsene som har påvirket meg, fått meg til å forandre mening eller på annen måte har tvunget meg til å tenke annerledes, ned til de eksakte tidspunkter i mitt liv der jeg fattet interesse for vitenskap, filosofi, religion eller annet som jeg bryr meg om. 

Gud vil ha et perfekt bilde av alt dette. Gud vil - ned til den aller minste intime detalj - kjenne til min resonnering og tankeprosess, og derfor også hvordan jeg kom frem til mine konklusjoner. Og Gud vil kjenne bakgrunnen for hvorfor mitt syn på moral, på etikk, på vitenskap, på religion, på filosofi og alt annet, er som det er, og Han vil ha et 100% presist og fullt ut korrekt inntrykk av hvorfor jeg mener det er mer ærlig og forsvarbart å møte religiøse påstander med skepsis og et kritisk blikk, enn å godta dem kun basert på subjektive opplevelser, åpenbringer, at påstanden blir fremført av en autoritet, eller at innholdet bærer i seg en lang tradisjon, og dermed dogmatisk anse det som blir påstått som sant.

Gud vet utmerket godt hvorfor jeg ikke kan forholde meg slik dogmatisk til fremsatte påstander. Selv om kristne ikke kan forstå det. Gud vil forstå hvorfor jeg mener at jeg har levd et godt liv med slike idealer, hvorfor jeg mener å ha gjort noen gode valg. Selv om kristne ikke kan se det. Gud vil være klar over alle de egenskaper, karaktertrekk og handlinger som jeg har lest og erfart er tillagt Ham av Bibelen og av kristne, og hvorfor disse handlingene og karaktertrekkene for meg unektelig synes å være irrasjonelle, uetterrettelige, selvmotsigende og inkompatible, ikke bare med hverandre, men også med hele den observérbare verden, slik vi i dag kjenner den. 

Gud vil også kjenne det tidspunktet i mitt liv der jeg første gang åpnet en Bibel og begynte og lese i den, og hvorfor jeg fant hundrevis av partier i boken groteske, redselsfulle og umoralske, eller absurde og derfor fullstendig inkompatible med påstanden om at de skulle være inspirert av en rasjonell, rettferdig og kjærlig skapning som er opptatt av vår frelse. Han vil forstå min resonnering. Selv om kristne ikke kan. 

Så - dersom jeg plutselig fant meg selv stående overfor denne de kristnes Gud, så skulle det for det første være unødvendig å si at jeg ikke bare ville være fullstendig overrasket, jeg ville bli slått til jorden i et voldsomt og totalt overveldende sjokk, i det øyeblikk jeg fant ut med sikkerhet at den spesifikke kristne Gud med stor G faktisk eksisterer. Dernest ville det første spørsmålet, den første tanken, som dukket opp i hodet mitt være: "Hva var det som gikk så feil i min resonnering? Hvor sviktet min logikk så totalt?" Jeg ville be - jeg ville trygle - helt uavhengig av om jeg var på vei til Himmelen eller til Helvete, så ville jeg gi alt for å få vite hvor misforståelsen har ligget i min måte å tenke på, hvor på veien jeg tok så feil, og derfor dro slik en fatalt gal konklusjon. Jeg ville gi og gjøre absolutt alt for å få vite svarene på det spørsmålet. 

Den Allvitende Gud ville selvsagt også vite like godt som meg selv at jeg alltid i livet har tatt spørsmål om sannhet alvorlig, og at jeg aldri har trodd på noe som helst kun fordi jeg har ønsket at det skulle være sant, eller at jeg så det som fordelaktig på en eller annen måte å anta at det var sant. Gud vil også vite at jeg aldri heller har tvilt på noe, kun fordi jeg ønsket at det ikke skulle være sant, eller at implikasjonene av en slik sannhet fremsto som for vanskelig å forholde seg til. Han ville vite dette, fordi han kjenner meg. Tvers i gjennom. 

Derfor ville jeg også - absurd nok, gitt situasjonen, vil nok mange si - følt meg rolig og komfortabel med tanken på at dette vesenet - Kristendommens Gud - som har gitt seg selv ansvaret for å evaluere meg og mitt liv, som skal dømme meg og i siste ende bestemme min videre skjebne, at han også kjenner meg ned til min minste celle, at han kjenner meg så totalt at jeg ikke trenger å komme med noen unnskyldninger for mitt liv. 

Guds totale kjennskap til alt og alle ville rett og slett gjøre at jeg ville følt meg fullt og helt korrekt representert i alle aspekter vedrørende mitt liv, og det av Dommeren selv. Jeg ville ikke være i behov av å be om en gjennomgang av "saken", altså mitt liv. Jeg ville ikke føle behov for å unnskylde meg, eller overbevise noen om at mine hensikter og motiv var rene og ærlige; slike ting ville allerede være bragt på det rene på forhånd, i detalj, for allvitende Gud. Han ville vite at det aldri var opprørskhet, mistro til autoriteter eller ren forrakt som var bakgrunnen for at jeg ikke har trodd på ham.

Det ville også være kjent for ham at jeg absolutt ikke ville hatt noe imot en virkelig kjærlig og rettferdig Gud, og heller ikke hadde hatt problemer med å forholde meg til Hans bud dersom jeg hadde funnet dem å stå i stil til et slikt kjærlig og rettferdig vesens natur. 

Problemet er bare at jeg har funnet for mange problemer med å akseptere konseptet "Gud", slik det fremstår i Kristendommen (og andre religioner): For mange selvmotsigelser, for mange hull, for mange påstander som krever sk. "special pleading", eller sirkelargumentasjon, eller ad-hoc spekulasjoner osv., og videre har jeg simpelt hen aldri blitt forelagt noe i vår verden som ikke kunne kommet til gjennom naturlige kumulative prosesser. Det vil også være fullt og helt kjent for Gud - gitt at han har skapt meg - at mine kognitive evner ikke tillater meg å velge hva jeg er og ikke er, og at jeg heller ikke kan velge hva som overbeviser meg når det kommer til hva jeg anser som sant om virkeligheten. 

Og videre vil det også være fullstendig klart for Ham at årsaken til at jeg ikke tror på Gud, er knyttet til en fullt og helt u-frivillig reaksjon på manglende eksisterende bevis for Guds eksistens; hvor dette leder meg kan jeg selvsagt ikke bestemme selv. Altså kan jeg heller ikke være skyldig i å ikke tro på noe jeg rent faktisk ikke kan tro på.

Og viktigst av alt: Gud vil også vite at jeg ville se det som dypt uredelig og høyst umoralsk å late som om jeg tror på ham - så lenge jeg rent faktisk ikke tror - av ren redsel for å bli straffet for ikke å tro eller fordi jeg søker evig liv som premiering for å hevde at han finnes. Pascal og hans veddemål, hans helgardering; det å bekjenne seg til Gud for å redde seg selv, står for meg som det eksplisitt falske, og noe jeg aldri vil kunne vedkjenne meg. Dessuten ville det selvsagt avsløres umiddelbart av Allvitende Gud. 

Og når jeg tar i betraktning alt dette, og videre det som naturlig følger av den kunnskap som blir tillagt Gud, og kombinerer det med hva som naturlig følger av den medfølelse som også er tillagt Ham, så er det svært vanskelig for meg - ubeskjedent nok, kanskje - å forestille meg at Gud ikke i en eller annen forstand ville føle seg….stolt over en som meg, og også rimelig fornøyd med hvordan jeg har forpaktet det intellekt, den rasjonelle skepsis og også de moralske instinkter som han da tross alt i så fall har utstyrt meg med i utgangspunktet. 

Så dersom det skulle vise seg at jeg tar feil, og Gud finnes, så har jeg likevel svært vanskelig for å se for meg at Gud ville føle seg fornærmet over meg og den tankeprosess som har gitt meg de konklusjoner jeg til nå har trukket. At han skulle føle seg så krenket over meg og min tvilende natur at han ville ha sendt meg til evig fortapelse og de forferdeligste pinsler, finner jeg totalt ulogisk, og en påstand som virkelig må være en fornærmelse mot Gud, dersom han nå likevel eksisterer.

For denne straffen har jo ikke engang et formål. Den søker ingen form for renselse, ingen korreksjon, ingen disiplinering; du kommer ikke ut av Helvete som et bedre menneske; du kommer faktisk ikke ut igjen i det hele tatt. Denne straffen varer evig. Altså er det ingenting konstruktivt ved Helvete; Helvete er kun en planlagt og rendyrket hevnaksjon for ikke å tro på noe man ikke har vært i stand til å tro på. 

Dersom Gud finnes har han derfor sagtens all mulig grunn til å være krenket - av dem som fremstiller ham som et slikt grusomt monster; likevel er det nettopp slik han er beskrevet i Kristendommen, og i henhold til dette rammeverket for tro, de kristne selv og også vår egen lutherske "folkekirke", så er det nettopp Helvete jeg som ateist skal til, uansett hvordan livet mitt har vært, hvilke valg jeg har gjort og med hvilke intensjoner jeg har handlet; dersom jeg ikke i det minste tror at Gud eksisterer, så er jeg fortapt. Ifølge de kristne. For "Uten tro er det umulig å være til glede for Gud" (Hebreerne 11:6). 

Og samtidig kan derfor psykopatiske voldsmenn, mordere, barnemishandlere og andre forbrytere bemidles plass og ønskes velkommen til Himmelen dersom de bare kommer til tro på at Jesus sonet på korset for verdens synd, og aksepterer ham som deres personlige frelser før deres jordiske hjerter slutter å slå.

Er det virkelig bak dette blodige marerittet hemmeligheten til frelse og lykke for menneskene ligger gjemt?

Men - om det så skulle vise seg at dette likevel er slik det er, så er det på en eller annen måte også ok. For jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skulle kunne håndtere det å tilbringe en evighet sammen med et vesen, hvis oppfatning av kjærlighet, medfølelse og rettferdighet gjør meg kvalm av avsky; et vesen, hvis oppfatning av empati, så lett overgås av hans forfengelige hovmod og grenseløse behov for dyrkelse.
Forhåpentlig går det enda noen tiår før jeg får det endelige svaret.
Hittil er det imidlertid ingenting som tyder på at jeg tar feil.Heldigvis. Det beklagelige er bare at dersom jeg har rett, vil jeg aldri bli meg dette faktum bevisst - og jeg får aldri anledning til å si: "Hva var det jeg sa?" etter at jeg har trukket mitt siste sukk.
Der har troende (foreløbig) et stikk - men det blir neppe det siste… 

(Innlegget er inspirert av, parafrasert etter, og bygget videre på fra en opprinnelig tekst av den amerikanske skuespilleren og bloggeren Scott Clifton.)

Gå til innlegget

Kvitring på VD?

Publisert over 7 år siden

Enkelte ganger kan det selvsagt være behov for å gi en omfattende kommentar, men kanskje er det også andre enn meg som synes det innimellom kan være frigjørende med korte replikkvekslinger?

Hvis så er, hva med å etablere et lite kvitre-VD på siden av storebror, der antallet tegn i kommentarfeltet begrenses til, ja, hvorfor ikke, som på twitter, 140 tegn? Så kan de som ønsker å ta en pause fra lange bibel-sitater og rene ordgyteri, for en stakket stund egne seg til korte, konsise kommentarer?

Enkelte arbeidsgivere vil sikkert også synes det er en glimrende idé! ;o)

Hva mener dere? Og ikke minst, hva mener redaksjonen?


Gå til innlegget

Islamist eller kristenfundamentalist?

Publisert over 7 år siden

Problemer med å skille mellom islamister og kristenkonservative? Ta denne testen på Slate!

Jeg fikk 3 riktige av 9 mulige, og det var ikke fordi jeg var for negativ eller forutinntatt overfor kristne; tvert imot... ;)

Hvilken score fikk du?

Trykk her for å komme til testen i Slate.com 

I likhet med mange muslimer og kristne, er Jesus og Moe tydeligvis enige om ett og annet...

Gå til innlegget

Bibelen - en moralsk guide?

Publisert over 7 år siden

En gjentagende påstand fra kristne er at Gud, gjennom Bibelen, er deres forankringspunkt for moral. Men finnes det noe substansielt grunnlag for å hevde at kristne virkelig bruker Bibelen som moralsk guide i sine liv?

Det er nærmest kun blitt et spørsmål om når. I en mengde debatter her på VD dukker påstanden programmessig opp ett eller annet sted underveis i tråden: Uten Gud og hans objektive moral, kan ingen hevde at det er moralsk galt å rane, voldta, drepe eller begå andre mer eller mindre uhyrlige handlinger. Man kan sagtens få både grøssninger på ryggen og ståpels i nakken av mindre, for hva skjer i det øyeblikk et slikt sinn mister troen på at det allestedsnærværende åndelige politihelikopteret virkelig finnes?

Imidlertid er det nok liten grunn til å engste seg, i det minste når det gjelder de aller fleste kristne og dersom en tar i betraktning hvordan disse rent faktisk forholder seg til det de i mer generelle vendinger omtaler som Guds ufeilbarlige ord, «innåndet» i Hans storverk Bibelen. Det finnes riktignok unntak, som for eksempel Magnar Tanem og hans «Norges Kristne»-parti; folk som tar Bibelen mer eller mindre bokstavelig og ikke går av veien for å ville innføre de reneste barbariske tilstander i Norge. Dette innlegget er imidlertid ikke skrevet med dem i tankene.  

Representerer Bibelen kristne menneskers moralske fundament?

Men som sagt, kristne liker ofte å påstå nettopp dette, at ateister ikke reelt sett kan ha moral, fordi de mangler noe å knytte den til, noe som de kan bruke som guide til et moralsk liv. Selv hevder kristne at Guds ord, slik de fremkommer Bibelen, utgjør denne guiden. Dette er imidlertid en påstand som er like banal som den er svært enkel å avvise som feilaktig. 

For hvis det var slik de påstår, at Gud er den øverste og eneste mulige eksisterende moralske autoritet, og Bibelen hans formulerte manifest for et moralsk liv, så ville det vel naturlig måtte følge at dette gjelder hele Bibelen og ikke bare deler av den? Slik er det definitivt ikke; de aller fleste kristne - og altså absolutt alle såkalt moderate kristne -bedriver en utstrakt redigering og så kalt “cherry picking”; deplukker ut de gode partiene av Den Hellige Skriften og forkaster det regelrett avskyelige som også finnes der, partier de derfor naturlig nok heller ikke liker. 

For å si det litt vulgært og enkelt: Hvis de ønsket å leve i et samfunn der kvinner blir steinet for utroskap og folk blir utsatt for de forferdeligste overgrep for de mest trivielle ting, slik Bibelen, og dermed Gud, rent faktisk gir pålegg om, så kunne de for eksempel bare flytte til Iran. Satt på spissen. 

Så hva er så kilden til denne klare prioriteringen mellom ulike tekster? Hva er det som reelt sett er kristnes moralske guide? Bibelen? Nei, den kan det jo ikke være. Det kan ikke være Bibelen, i og med at den krever å bli akseptert som helhet; det finnes intet i Bibelen som sier noe som helst om at noe kan forkastes, og hva dette eventuelt skulle være finnes det ingen brukerveiledning til, og dessuten, hvis noe av dette grusomme som Bibelen er proppfull av, ikke skulle aksepteres på lik linje med de gode partiene, så ville det vel aldri vært der i utgangspunktet, eller hva? Vi snakker da tross alt om den Allvitende, Allmektige og Evig Sanne Gud her? 

Ergo må det være noe annet enn Gud og Bibelen som i siste instans er kristnes egentlige moralske guide, noe som setter dem i stand til å redigere Bibelen slik at den passer bedre med egne oppfatninger av det å være et moralsk menneske. Det er åpenbart noe som gjør at mennesker gjenkjenner og forkaster menneskeofring, nedslaktninger og det rene barbari - forhold Det Gamle Testamentet flyter over med - som umoral. 

Ta som eksempel en av Bibelens virkelige kjendiser, Abrahams nevø Lot, som på et tidspunkt tilbyr den analsex-fikserte mobben i Sodoma begge sine døtre, og som litt senere - etter at Gud hadde gjort hans kone til en saltstøtte fordi hun ikke kunne styre sin nysgjerrighet, og bare måtte se hvordan Skaperen utslettet hele byen med ild og svovel - selv har sex med dem begge to; hvor ofte hører man den historien sitert i norske kirker, eller overhodet? Og Jesu´ mange henvisninger til Helvete og hvem som skal dit, eller for den del hans støtte til slaveri, er åpenbart også forhold ved Bibelen som de kristne ikke ser som særlig sympatisk og derfor heller ikke snakker særlig høyt eller ofte om.

Abrahams nevø Lot hygger seg med sine døtre etter at hans kone har blitt til salt... 

Så dette “noe” de benytter for å gjøre slike vurderinger kan selvsagt ikke befinne seg i den samme teksten som pålegger folk å opptre på en slik primitiv måte. Det er tydeligvis bokstavelig talt sider i og ved disse tekstene som river og sliter i kristne menneskers moralske preferanser, deres instinktive reflekser. Og da sier det seg selv at disse instinktive refleksene ikke kan være forankret i kilden til de samme tekstene. De må ha sitt opphav annetsteds hen. Det kan altså hverken være Gud eller Bibelen som er autoriteten her, det må være noe annet, det er noe annet, noe som er høyst reelt og mye mer høytstående: Det er det enkelte menneske med sin samvittighet. En samvittighet som brutalt kolliderer med, og står i dyp kontrast til, mengder av disse gamle primitive skriftene, og som derfor sørger for at tekstene fratas den legitimitet de likevel påstås å ha når de omtales i generelle vendinger. 

Dette er innlysende og enkelt: Kristne velger det gode og forkaster det onde i sine egne skrifter og det er ikke Bibelen eller Gud som er deres guide i dette, tvert imot gjør de det ofte stikk i strid med hva Bibelen, den boken som jo nettopp er skriften, sier om samme sak. Ergo er det hvert enkelt menneske som selv utgjør den moralske autoriteten, en guide som tar utgangspunkt i hva vi i det daglige omtaler som samvittighet. 

Mennesker, i det minste de aller fleste, er i stand til å skille mellom godt og ondt, og folks forhold til Bibelen er faktisk et bedre og klarere bevis for det enn mye annet. Det finnes derfor ikke en skygge av tvil i dette: Bibelen er ikke kristnes moralske guide; folks evne til etisk refleksjon, eller hva som utgjør deres “forankringspunkt for moral” om man vil, ligger følgelig ikke i Himmelen. Det ligger i hjernen. 

Og godt er det; så kan Magnar Tanem & Co. holde på med sitt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere