Hans-Petter Halvorsen

Alder: 7
  RSS

Om Hans-Petter

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Følgere

Hvorfor er Gud så fraværende?

Publisert over 8 år siden

Religiøse mennesker synes å aldri å la seg påvirke av det faktum at den Gud de holder seg med aldri bryr seg. Eller?

Enkeltskjebnene til ungdommene som ble rammet av massakren på Utøya og bombeeksplosjonen i Oslo, en tragedie som har rammet de overlevende og deres pårørende så hardt at deres liv aldri vil bli som før og som har lamslått en hel nasjon og sjokkert store deler av verden er - altså som enkeltskjebner - hendelser som skjer i et ufattelig stort antall hver eneste dag over hele verden. Mange religiøse vil muligens føle seg provosert av å bli konfrontert med følgende spørsmål, men når grusomhetene kommer så nær som her, så blir også paradoksene som etableres i lys av religiøse doktriner så tindrende klare.

Selv føler jeg meg merkelig nok rammet av en slags barnslig naivitet når jeg nærmer meg spørsmålet, som om det er pinlig å stille det. Antagelig er grunnen nettopp at det er så innlysende, noe barn jo er så dyktige til å se; de stiller ofte spørsmål som i all sin åpenbare berettigelse gjør oss voksne skamfulle fordi vi nekter oss selv å se de samme paradoksene, her etablert av de egenskaper og den makt som religiøse mennesker selv påstår at deres Gud besitter:

 

Hvorfor gjør Han da aldri noe? 

Kanskje kan jeg formulere og oppsummere det hele på denne måten og utdype spørsmålet slik for å skape et grunnlag egnet til å vurdere hva som er å betrakte som mest provoserende:

A. Å konkludere med at slike hendelser er ugjendrivelige bevis for at Gud ikke finnes, eventuelt at hans eksistens betinger at han enten er ond eller hjelpeløs.

eller det...

B. ..å påstå at Gud eksisterer og at han, til tross for den endeløse menneskelige lidelsen han da i så fall må bevitne uten å gjøre noe, likevel både er allmektig, allvitende, rettferdig og god?

Jeg har min oppfatning, jeg mener at det å bekjenne seg til en slik gud er en grenseløs hån mot alle dem som rammes av hans like grenseløse likegyldighet. Du må gjerne ha en annen oppfatning, og jeg overlater til deg å vurdere det for å komme frem til den, men ta i betraktning dette konkrete eksempelet, som jeg, fordi det beveger seg inn på et område fullt av følelser, først vil understreke at jeg ikke kommer med for å såre noen, selvfølgelig ikke, jeg søker kun å understreke et poeng.

 

Men som sagt, tenk over dette: I minnegudstjenesten i etterkant av tragedien på Utøya og i Oslo, sa biskop Kvarme blant annet at “vi er samlet her for å minnes ofrene og i bønn til Gud for de mange skadde”. En i utgangspunktet from og medmenneskelig formulering, og jeg tviler ikke på at den er ektefølt, men hva innebærer den egentlig? Kan man komme utenom at Gud i så fall - hvis han har makt til å hjelpe de sårede - også kunne ha hindret at de i det hele tatt havnet i den forferdelige situasjonen? Og at han også kunne hindret drapene på nesten åtti uskyldige mennesker? Og hvis han griper inn og gjør en forskjell i etterkant og på grunn av at mennesker gjennom bønn innstendig har bedt ham om det; betyr ikke det at han i så fall må være grenseløst selvsentrert og hovmodig, i den grad at han nekter å gjøre noe dersom ikke hans undersåtter bøyer hode, folder hendene og kneler i ren fortvilelse over det som har rammet deres kjære?

Kanskje er det et åpenbart poeng jeg ikke har fått med meg, noe som er avsondret fra å trenge inn i mitt sinn. I så fall appellerer jeg til den som måtte anse seg selv i stand til opplyse meg; pr. nå klarer jeg ikke å se at det kan forholde seg annerledes. Faktisk kan jeg i stedet bli litt trist av å registrere at et så stort antall mennesker, mange av dem direkte involvert i de utallige tragediene som skjer, ikke synes å registrere paradoksene som må stå så klart frem i det de entrer kirkene for trøst i etterkant. Som alle andre har jeg selvfølgelig stor sympati med disse menneskene og like stor forståelse for deres behov for å søke sammen i trøst, men det er likevel noe grunnleggende problematisk med kirkens retorikk som gir meg vond smak i munnen; den er både ulogisk og i bunn og grunn også umoralsk, av grunner jeg har har gitt.                 

Et enkelt menneske, eller en institusjon - for eksempel politiet - som hadde hatt sjansen til å avverge tragedien på Utøya, uten å benytte muligheten, ville med all rett ha blitt utsatt for voldsom kritikk, sinne og avsky. Hva skal man da si om en gud som påstås å ha mer makt enn noen kan forestille seg, men likevel ikke benytter den? Har Han virkelig fortjent henstillingen “La oss reise oss og prise Herren.”; Biskop Ole Kristian Kvarmes avsluttende ord under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke?

Gå til innlegget

Omskjæring

Publisert over 8 år siden

Regjeringen har som kjent sendt ut en høringsforslag om å tillate omskjæring av gutter; hvorfor skal voksnes vrangforestillinger brukes som grunnlag for å legalisere handlinger som i enhver annen sammenheng ville blitt ansett som grove overgrep?

Hei.

I og med regjeringens utsendte forslag i forrige om å tilby rituell omkjæring av gutter ved norske sykehus, synes det nå som at de barna dette gjelder har mistet sin siste forsvarsskanse mot å bli utsatt for overgrep. 

Med noen hederlige unntak, synes det ikke å være noen særlig interesse for hva disse barna reelt sett blir utsatt for.

Vurdér dette:

Tenk deg at ingen religion praktiserer omskjæring og at det er et ukjent fenomen for alle. Så dukker det opp en eneste person som med jevne mellomrom skjærer forhuden av små gutter med en skalpell mens han holder det skrikende barnet fast. Kan man tenke seg noe annet enn at denne personen ville blitt ansett som fullstendig sinnsyk, at handlingen ville bli møtt med avsky av absolutt alle, at alt ville bli gjort for å få tak i overgriperen og straffet vedkommende hardt, og at krigstypene ville preget førstesidene i alle landets aviser hver gang vedkommende slo til igjen og forbrøt seg mot et nytt offer?

Jeg er ganske sikker på at du står på linje med meg; en slik person ville bli ansett som et monster.

Så hvorfor respekteres det at tusenvis av små barn, bare i Norge, blir utsatt for dette overgrepet hvert år? Og hvorfor skal vi legalisere et regelrett overgrep bare fordi voksne mennesker har latt religiøs metafysikk forvirre dem inn i en forestilling om at en tidlig forfar inngikk en påtvunget pakt med en eller annen gud som påla dem å gjøre det? Jeg tror jeg har mange med meg i at det er uforståelig, og at det ikke finnes ett eneste eksempel ellers (heldigvis) på at overgrep blir legalisert fordi det dreier seg om "kultur og lange tradisjoner". Å utsette noen for en fullstendig unødvendig amputasjon når vedkommende ganske sikkert hadde motsatt seg dette dersom han (eller hun) var gammel nok til å ta stilling, er og blir et overgrep, hygieniske og profesjonelle forhold eller ikke. Vold mot andre mennesker må forbys og belegges med straff for dem som forbryter seg.

Mange bruker argumentet om at det hele "bare vil gå under jorda" dersom det blir forbudt, og kanskje er det slik at regjeringen med sitt forslag har valgt det beste av to onder. Men hva så med omskjæring av jenter? Vi vet at det også foregår, til tross for forbud. Skulle vi ikke da tillate at det også skjer under trygge forhold på norske sykehus? Gitt det langt mer omfattende inngrepet, med tilsvarende større risiko for alvorlige skader, skulle jo “forbedringspotensialet” også være langt større ved å få det hele inn i “trygge rammer”? 

Absurd nok var det humorprogrammet "Hallo i uken" på NRK P2 som hittil har vært nærmest når det gjelder å påpeke det groteske i det som nå kan se ut til å bli en realitet. I en sketch lanserte de muligheten for å få den vold mot barn som vi vet skjer i mange miljøer (og i mange norske hjem) inn i "trygge rammer på norske sykehus". Morsomt, men samtidig alvorlig og svært klargjørende. 

Dessuten gir også omskjæring under trygge forhold ofte bivirkninger, og alle får nedsatt seksuell følelse. Som sagt, det er prinsippløst og servilt. Vi kan da ikke tillate at overgrep begås bare fordi de har pågått i tusener av år? Hva om det dreide seg om kulturer som skar ørene av barna sine? Eller nesetippen? Eller kappet av lillefingeren? De vil da fortsatt kunne både høre og lukte, og en lillefinger er da til svært liten nytte? Skulle vi ikke derfor også kunne tilby slike inngrep på norske sykehus? Når tilhengere av omskjæring, og sekulære forsvarere av det, konfronteres med et slikt argument blir de stumme eller sier i høyden slikt som at “Jammen det, det blir noe annet”. Men hva er det som er annerledes, egentlig? Den eneste forskjellen er at kapping av ører, nesetipper og fingre er et ukjent fenomen, og det viser samtidig hvor dypt disse vrangforestillingene sitter, ikke bare hos religiøse, men i store deler av samfunnet ellers.

Her er grunnlaget for det hele, slik det fremkommer i Bibelen:

“Derefter sa Gud til Abraham: Og du skal holde min pakt, du og din ætt efter dig, fra slekt til slekt. Dette er den pakt mellem mig og eder og din ætt efter dig som I skal holde: Alt mannkjønn hos eder skal omskjæres. I skal omskjæres på eders forhud; det skal være tegnet på pakten mellem mig og eder. Åtte dager gammelt skal hvert guttebarn hos eder omskjæres, slekt efter slekt, både den som er født hjemme, og den som er kjøpt for penger, alle som hører til et fremmed folk og ikke er av din ætt. Omskjæres skal både den som er født i ditt hus, og den som er kjøpt for dine penger. Så skal min pakt være på eders kjøtt - en evig pakt. Men en uomskåret av mannkjønn, en hvis forhud ikke blir omskåret, han skal utryddes av sitt folk; han har brutt min pakt.” 1. Mosebok 9-14

Den egyptiske forfatteren og psykiateren Nawal El Saadawi sier skriver i sin siste bok “Den Stjålne Romanen”:

“Skal vi tro Det Gamle Testamentet, er det ingenting som demper Guds vrede så effektivt som å se en bit kjøtt skåret av med kniv eller barbérblad, om det så bare er et lite stykke forhud fra et åtte dager gammelt menneske.”

Den amerikanske nobelprisvinneren i fysikk, Steven Weinberg har sagt følgende:

“Religion er en fornærmelse mot menneskelig verdighet. Med eller uten den vil vi alltid ha gode mennesker som gjør gode handlinger og onde mennesker som gjør onde handlinger, men for å få ellers gode mennesker til å gjøre onde handlinger, må de først gjøres religiøse.”

Det kan neppe påstås at Weinberg tar feil. Derfor etablerer et slikt faktum også et krav til det sekulære samfunn, fundert på et rasjonelt grunnlag, og med institusjoner og mennesker som ikke har slike forvirrede forestillinger, om å se sin oppgave i å beskytte de aller svakeste av oss, nyfødte barn, mot å bli utsatt for overgrep fra sine nærmeste. Det er samfunnets oppgave å påse at barn ikke blir offer for overgrep, også når overgriperne er deres nærmeste familie; at det hele skjer på grunn av uvitenhet og overtro og ikke av ondskap er ingen grunn for å ikke gripe inn, tvert i mot.

Spørsmålet er: 

Hvor langt ut i den moralske periferien skal vi la relativismen trekke oss før vi innser at vi har trått over en grense og er over i ren umoral; at vår misforståtte sympati med voksne menneskers forvirrede forestillinger faktisk går utover uskyldige, i dette tilfellet små forsvarsløse spedbarn?

Med tanke på alle de barna dette gjelder håper jeg med dette å ha bidratt litt til at du kommer til et standpunkt - og benytter din eventuelle mulighet for påvirkning - i en retning som kan bidra til å hindre at forslaget fra regjeringen får flertall.

Det dreier seg om de mest forsvarsløse individene i vårt samfunn; hvis det noen gang skulle være på sin plass med en sympati-aksjon så må det være i denne saken!

Gå til innlegget

Kristenfundamentalist?

Publisert over 8 år siden

Hvorfor hopper alle til definisjoner som "islamistisk terror" "fundamentalistiske muslimer" og "jihaddisme" så snart det kan avklares at terroristen kommer fra "den muslimske verden", mens Breivik ikke blir tilsvarende merkelapper til del?

“Jeg ble liggende. Jeg bestemte meg for at hvis han kom, skulle jeg spille død. Jeg skulle ikke løpe eller svømme. Jeg kan ikke beskrive frykten, alle tankene, det jeg følte. En man kom. ”Jeg er fra politiet.” Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva han sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg. Jeg ble liggende. Jeg tenke: ”Nå er det over. Han er her. Han tar meg. Nå dør jeg.” Folk skrek. Jeg hørte at andre ble skutt. Andre hoppet ut i vannet. Jeg lå der. Mobilen i hånden. Jeg lå oppå beina til en jente. To andre lå oppå mine bein. Jeg ble liggende. Det tikket inn tekstmeldinger. Mobilen ringte flere ganger. Jeg ble liggende. Jeg spilte død. Jeg lå der i minst en time. Det var helt stille. Jeg vred forsiktig på hodet for å se om jeg kunne se noen levende. Jeg så lik. Jeg så blod. Frykt. Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg. Jeg hadde englevakt.”

(Utdrag fra nestleder i AUF Oslo, Prableen Kaurs blogg, skrevet noen timer etter massakren på Utøya den 22. juli 2011. Se: http://prableen.origo.no/)

Skytingen pågår konstant i ca. en time, en periode som må ha fortonet seg som et evigvarende mareritt, der nesten hver og en av de overlevende var vitne til henrettelsen av sine nære venner. Stadig flere blir innhentet, funnet og skutt av drapsmannen, inntil politiets beredskapsstyrke ankommer og han velger å overgi seg. I mellomtiden har mange av ungdommene lagt på svøm bort fra øya. Mange blir reddet av heltemodige mennesker som under beskytning fra drapsmannen tar mennesker ombord i sine båter. Når dramaet er over er den lille idylliske øya i Tyrifjorden omgjort til et blodbad av ufattelige dimensjoner der nesten sytti unge mennesker ligger igjen som ofre. I tillegg blir over seksti av dem skadet, mange av dem kritisk, med livsvarige skader som resultat. 

Drapsmannen, Anders Behring Breivik, blir i pressen karakterisert som en høyreekstremist som har satt seg som mål å bekjempe “kulturmarxister”, muslimer og islamisering av Europa. I et omfattende manifest på over 1500 sider som han hadde skrevet på i ni år og som i detalj beskriver forberedelsene til den terroraksjonen han til slutt gjennomførte, omtaler han seg selv som “korsfarer og fremste forkjemper og frelser for Kristendommen i Europa”. Dokumentet inneholder en omfattende dagbok som går helt frem til dagen han satte i verk aksjonene. Lørdag 11. juni 2011 skriver han om en bønn til Gud: 

“Jeg forklarte Gud at medmindre han ønsker at den marxist-islamistiske alliansen fullstendig skal overta Europa og sluke den europeiske Kristendommen i løpet av de neste hundre år, må han sørge for at de krigerne som kjemper for å bevare den europeiske Kristendommen vil vinne. Han må sørge for at jeg lykkes med mitt oppdrag og dessuten bidra til å inspirere tusener av andre revolusjonære konservative/nasjonalister; anti-kommunister og anti-islamister over hele Europa”. 

I manifestet har Breivik også konstruert et intervju med seg selv der han svarer på ulike spørsmål han selv stiller, alt for å opplyse verden om den ideologi som han legger til grunn for den senere terroraksjonen. Et av spørsmålene lyder:

Spørsmål: Hvordan vil du argumentere mot kritikk fra andre så kalte europeiske organisasjoner for ridderskap, så som Frimurerne, Temperidderordenen og lignende organisasjoner?

 

Svar: De hevder å være Riddere for Kristus, men likevel er de ikke villig til å ofre livet for å bevare Kristendommen i Europa. De erkjenner ikke engang at Kristendommen i Europa er i ferd med å gå i oppløsning. De hevder å være riddere, men de er ikke engang krigere. Hvordan kan de hevde å være dagens manifestasjon av en from ridderorden når selve kjernen i Tempelriddernes doktrine var å frivillig underkaste seg fattigdom? Alt jeg kan se er en gruppe dekadente individer som ikke er villige til å gjøre noe betydelig offer for noen eller noe. Videre er ridderordenen direkte knyttet til martyrdom. Å ta martyrdommen ut av ridderordenen er det samme som å ta valgene ut av demokratiet. En person som ikke er villig til å ofre seg selv for en større sak er ikke verdig til å kalle seg selv ridder og en kristen person som ikke er villig til å ofre seg selv for bevaring av Kristendommen i Europa, kan aldri kalle seg selv en ridder for Kristus. Vi, dagens Tempelriddere, er villige, og vi er derfor vår tids ekte bevarere av deres arv.”

Manifestet var prydet med et stort korsfarersymbol og Tempelriddernes våpenskjold på forsiden, og med overskriften “En Europeisk Erklæring om Uavhengighet - i lovprisning av soldater i Kristus´ Tempelorden”. Dokumentet offentliggjorde han selv på et nettsted bare timer før han gjennomførte de to terroraksjonene. 

På en av politiets første pressekonferanser, dagen etter at Breivik var arrestert, ble han av politiet omtalt som kristenfundamentalist. Sett i lys av ovenstående, Breiviks uttalte holdninger, hvordan han omtaler seg selv, hans eksplisitte hat mot Islam med utgangspunkt i sin egen kristne bekjennelse og ikke minst relatert til de mer eller mindre ulne kriterier som ligger til grunn for alltid å definere terrorisme utøvd av representanter for den muslimske verden som “islamstisk terror”, er det liten grunn til å si annet enn at både “kristenfundamentalist” og “kristen terror” er vel så presise beskrivelser når det gjelder Breivik. At han også har vært i stand til å gjennomføre en ufattelig voldsdåd som et ledd i kampen for den saken han konkretiserer gjennom sin bønn til Gud og synet på seg selv som en “Tempelridder i kamp for Kristus” underbygger dette på tragisk vis. 

Christopher Hitchens skrev følgende i en kommentar til saken og med henvisning til Breivik på nettstedet Slate.com, der Hitchens problematiserer det faktum at ekspertene alltid tenderer til å henlede oppmerksomheten på muslimer når terror rammer:

“En blek kristen kriger fra Ultima Thule (Norge) med sitt personlige syn på Johannes´ Åpenbaring kan også sies å være forgiftet av levningene fra Midt-Østen, og det av et format som Helvete ennå ikke har kunnet oppvise.”

 

Breivik beskriver altså seg selv som “tempelridder på korstog, en korsfarer; en kristen kriger og fremste frelser for Kristendommen i Europa”. Hva hvis en terrorist fra for eksempel Pakistan hadde offentliggjort et manifest der han beskrev seg som “jihaddist i kamp for islamisering, en muslimsk kriger og fremste frelser for Islam i Asia”? Er det da mulig å forestille seg at ikke uttrykk av typen “islamistisk terror” ville dukket opp som paddehatter i alle nyhetskommentarer om hans terrorhandling? Jeg tviler på det. 

I tillegg har Breivik vist seg villig til å omsette sine overbevisninger og kampen for dem i en av de mest blodige og grusomme aksjoner som verden har sett i fredstid. Hvis man skal følge de vanlige kriteriene for hvordan terrorister defineres med bakgrunn i overbevisning, hvordan kan man unngå å definere Breivik som kristenfundamentalist og handlingene som kristen terror? 

Man kan sikkert diskutere hvorvidt “kristenfundamentalist” er en korrekt betegnelse på Breivik, men den er ikke mindre presis enn de karakteristikkene som benyttes på terrorister fra land som forbindes med Islam. Hvis Breivik ikke “fortjener” en slik religiøs karakteristikk burde konklusjonen være at man også umiddelbart slutter å benytte karakteristikker som “islamister” og “muslimsk terror”, definisjoner som synes å dukke opp i samme øyeblikk som det blir avklart at terroristens geografiske tilhørighet er “den muslimske verden”

Likevel ble slike karakteristikker stort sett omhyggelig unngått brukt om Breivik av alle medier i deres omfattende dekning av terrorsaken, det til tross for at politiet altså omtalte Breivik som kristenfundamentalist etter å ha avhørt ham. 

Et eklatant eksempel på motvilje mot å se slike sammenhenger var John Olav Egeland og hans side 3-kronikk i Dagbladet den 25. juli 2011. Etter å ha brukt hele artikkelen på å analysere og vurdere Breiviks motiver og ideologiske tilhørighet, avsluttet han med følgende utrolige konklusjon:

“Breivik kaller det et korstog. Slik avslører han også at en av hans forbilder er muslimske terrororganisasjoner.”

Hvordan er det mulig å foreta en slik kobling? Mye kan med rette sies om muslimske terrororganisasjoner, men er det noe som ikke kan knyttes til muslimer, så er det korstogene, som de var både mål og ofre for. Og er det noe som ikke kan unngå en forbindelse til korstogene, så er det Kristendommen, en kobling som terroristen Breivik selv understreker. Hvorfor er Egeland og andre så redde for å se slike sammenhenger? Fordi det rammer vår egen religion? Orker vi ikke å bære tanken på at grunnlaget for “vår tusenårige kristne verditradisjon” også kan være egnet til å avle frem hypervoldelige individer? 

Mange vil sikkert hevde at Breiviks terroraksjoner ikke har noe med hans religiøse overbevisning å gjøre, og kanskje har de rett. Men en slik analyse er likevel ikke mindre troverdig enn de mange andre som sikkert har fremkommet i det øyeblikk du leser dette. Kristenfundamentalist eller ikke; hvordan man enn måtte velge å vurdere Breivik og grunnlaget for hans ideologiske overbevisning, så kan det uansett ikke være tvil om at han er et meget godt eksempel på hvor galt det kan gå når et menneske av en eller annen grunn mister eller forlater sin rasjonelle logikk og fornuftbaserte tankesett og ledes inn i en overbevisning basert på irrasjonelle forestillinger; om det nå dreier seg om religiøs tro på en åndelig supermakt og ens egen maktposisjon i et slikt system, konspirasjonsteorier eller andre former for metafysikk og illusjoner. Breivik har selv tidligere bekreftet hva dette betyr gjennom å sitere filosofen John Stuart Mill på sin Twitter-profil: 

“En mann med en overbevisning har større kraft en hundre tusen som kun har en interesse”. 

Gitt at Breivik ikke var psykotisk - med bakgrunn i den lange planleggingen er det ingenting som tyder på det - kan han umulig ha maktet å gjennomføre en slik grusom handling, der han gang på gang ser unge mennesker inn i øynene for deretter med kaldt blod å likvidere dem én etter én, uten en sterk overbevisning om at det hele var rettferdiggjort av det han selv har sett som kampen mot et større onde. Breivik skrev også i sitt lange manifest at han ikke bare var villig, men at han også regnet med, å måtte ofre sitt eget liv for saken, som martyr. Slike klare og målrettede tanker fra en åpenbart intelligent person, avfødt et sinn som samtidig er så irrasjonelt og moralsk forkvaklet, gjør det hele enda mer skremmende.   

Filosofen Lars Svendsen, forfatter av boken “Ondskapens filosofi”, sa det slik:

“Hans (Breivik) overbevisning om at han sto overfor et stort og totalt onde, gjorde enhver handling han selv utførte i kampen mot det - uansett art - til noe godt.”

Noe annet som er skremmende er hvor vanskelig det er å hindre slike aksjoner. Lederen for Politiets Sikkerhetstjeneste, Janne Kristiansen, uttalte i etterkant på spørsmål fra pressen om hvordan dette kunne skje, at “ikke engang Stasi-politiet i det tidligere Øst-Tyskland kunne hindret en slik aksjon”. Det er liten grunn til å tvile på at hun har rett; et samfunn med et sikkerhetsnivå som effektivt kunne avverget denne type terror ville være et samfunn ingen av oss ville orke å leve i. Da står vi igjen med en mulighet, og det er å sørge for at enkeltindivider ikke vokser opp og inn i irrasjonelle forestillinger, som gir dem et vrengebilde av virkeligheten så dominerende at de fratas enhver evne til å forholde seg fornuftig til sin egen og andres eksistens; jada, jeg synes å ha registrert noen eksempler på dette her inne.

 

Både med tanke på, og respekt for, det enkelte individs behov for selvstendig utvikling, og samfunnets behov for forutsigbarhet og trygghet må det derfor være lov å rette en henstilling til både ansvarlige myndigheter og enkeltpersoner med mulighet for påvirkning om at de åpenbare problemer som er knyttet til ulike religiøse miljøers bruk av dogmatiske forestillinger for å indoktrinere barn, tas på alvor.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere