Hans-Petter Halvorsen

Alder: 5
  RSS

Om Hans-Petter

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Følgere

Knut Arild Hareide - ”kristen først, deretter nordmann”

Publisert over 1 år siden - 994 visninger

”Jeg er først og fremst kristen, deretter kommer min identitet som nordmann.” Uttalelsen er hentet fra en kronikk i VG skrevet av KrF-leder Knut Arild Hareide og han gjentok den i NRK1 "Debatten" torsdag 29. september.

(En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i VG sist lørdag, 22. oktober)


Siste del av "Debatten" torsdag 29. september var rigget for debatt om religionenes plass i samfunnet. Bakgrunnen var bl.a. en temperaturfyllt utveksling i VG mellom SVs Bård Vegar Solhjell og Hareide, der Solhjell sammen med Ketil Raknes argumenterer for at i et stadig mer kulturelt sammensatt og variert samfunn må de ulike religionene, med sitt iboende potensiale for konflikt, finne seg i en mer tilbaketrukket rolle, og at alle heller må konsentrere seg om å slåring om de sekulære frihetsidealene de aller fleste av oss forhåpentligvis er enige om verdien i å beholde. Det ble åpenbart for mye for Hareide, som var helt klokkeklar på at han er "kristen først, deretter nordmann". Før han så i kjent stil misjonerte videre på det som har blitt hans store mantra; i korte trekk at stort sett alt hva vi setter pris på av verdier i vårt land egentlig skyldes kristendommen. Det til tross for at menneskerettigheter, ytringsfrihet, rettsstat og frie demokratiske tradisjoner har vokst seg sterkere og sterkere i takt med at Hareides arkaiske livssyn og dets makt over folk og samfunn har blitt tilsvarende svekket, særlig etter at Opplysningstidens idealer albuet seg større plass i folks tidligere så religiøse hoder, og det etterhvert ble slutt, både på at titusener av mennesker i Europa ble brent levende på bål som kjettere og at protestanter drepte hverandre i hundretusener over stridigheter om hvilken forståelse av Jesu' død som førte til frelse.

 

Bård Vegard Solhjell tok fortjenstfull til motmæle mot Hareides skjønnmalte bilde av historien, og understreket det alle jo vet, nemlig at de store religionene med sine institusjoner opp gjennom hele historien har stått bak grove overgrep, drap og undertrykkelse, slik situasjonen fortsatt er i de land der religiøse har klart å beholde den makt de heldigvis stort sett er fratatt i vesten. Men slike fakta har liten effekt på religiøse; fornektelse og kidnapping av moral har alltid vært et viktig element for etableringen av deres verdensbilde, og som regel skjer det til forbausende liten motstand. Så bare vent, om et par tiår krever nok Hareide et al også æren for at homofile, lesbiske, biseksuelle og transpersoner til slutt fikk sine fulle rettigheter.

 

Enorme etiske problemer
Hva så med hans uttalelse? Hvorfor er det problematisk at han anser seg som "kristen først, deretter nordmann"? Vel, man kunne kanskje begynne med å forestille seg at Hadia Tajik hadde sagt det samme, altså at hun anså seg som ”muslim først, deretter nordmann”. Ville reaksjonene vært like fraværende? Uansett, jeg mener signalene dette normative budskapet sender, der en av landets fremtredende politikere sier rett ut at en persons religiøse tilhørighet er viktigere og bør veie tyngre enn vedkommendes lojalitet til landet og medborgerne i det samfunnet han eller hun lever i, er dypt problematisk.

 

Så la oss gjøre en liten dekonstruksjon av sitatet, og undersøke om vi kan etablere en dypere mening og det følger noen alvorligere implikasjoner med enn den umiddelbart tilforlatelige og nærmest sympatiske betydningen som Hareide, siden han formulerer seg på akkurat denne måten, åpenbart mener bærer i seg et moralsk verdisett som overgår alt annet.

 

For det første, "kristen" må i en eller annen forstand korrespondere med "Gud", og "nordmann" i sin tur med "menneske". Da følger det som en direkte konsekvens at Hareide setter Gud høyere enn mennesker. (I Debatten sa han også at han setter "Jesus foran kongen", hvilket vel gir tilsvarende betydning; han holder Gud høyere fedrelandet). Ganske vanlig blant religiøse. Hva som ikke er så vanlig er at det sies så direkte som her; Hareide føler seg åpenbart mer forpliktet overfor Gud, enn hva som tjener hans medmennesker.

 

Det følger enorme etiske problemer med en slik posisjon. For innen religiøs tenkning er holdninger og handlinger nemlig ikke automatisk gode fordi de gjør godt for mennesker, og handlinger som åpenbart fører til lidelse for mennesker blir ikke av den grunn automatisk betraktet som umoralske eller onde; nei, innen religiøs tenkning er det gode definert som godt dersom det er bestemt av Gud, fordi Gud pr. definisjon er god. Resultatet av en slik måte å tenke på er at uttalelser og handlinger som fra alle andre ståsteder kan synes inhumane og umoralske, likevel for en religiøs person kan fremstå som gode, fordi de er formulert og bestemt av Gud, og derfor gjenspeiler hans holdning til saken, som uansett aldri kan betraktes som annet en genuint godt, fordi Gud er perfekt god. Eksemplene er endeløst mange, men ta mange religiøses forhold til homofile. Eller omskjæring. Løft Gud ut av brøken, og vurder hvor mye det blir igjen av moralen i svaret.

 

Men på hvilken måte rammer dette Hareide? Han er da både sympatisk og empatisk, er alltid der for verdens svake og trengende, og har til og med gått i homo-parade (riktignok til stor frustrasjon for mange av sine brødre og søstre i troen). I tillegg til at han har blitt enhver debatts sikre muntrasjonsobjekt. Og hans Gud er åpenbart av ditto støpning, om enn muligens ikke fullt så munter. Men det er her det begynner å rakne, både logisk og moralsk. Ifølge Hareide er Gud både allmektig, allvitende, kjærlig og rettferdig. Det til tross for verdens enorme lidelser. Slik resonnering er ikke særlig logisk, men ganske typisk for mange religiøse; når noe godt skjer, når en blir frisk av alvorlig sykdom, scorer et mål i fotball, eller er så heldig å være født inn i ren luksus i Norge, så er det bevis for at Gud finnes og er god. Men når 77 mennesker blir massakrert en sommerdag i Norge, eller små barn blir voldtatt foran sine fortvilte foreldre i Kongo, da er det intet tegn, hverken på at Gud er ond eller at han kanskje ikke finnes. Nei, da er Guds veier uransakelige for mennesker; han er umulig å forstå for oss og hans mål med verden er utenfor hva vi kan evne å fatte. Dog ”vet” de av en eller annen mysteriøs grunn at dette målet er ”godt”. Slik spiller religiøse tennis uten nett; blir det for vanskelig rent intellektuelt og moralsk, bare fjern hinderet. Men antagelig er svaret enkelt, slik den franske opplysningsfilosofen Voltaire sarkastisk formulerte det etter at et stort jordskjelv drepte titusenvis i Lisboa i 1755: ”Guds eneste unnskyldning er at han ikke finnes”.  

 

Kun èn versjon av flere
Det dype problemet med Hareides posisjon er knyttet til grunnlaget for hans gudsforestilling. For den er kun det, og ingenting annet. Det er hans forestilling. Hans versjon. Hans tolkning. Åpenbart representert ved hva han ønsker skal være "sant". Hans fremstilling av Gud som god og rettferdig og som en som er tilgivende og ønsker fred mellom mennesker med ulike religiøse oppfatninger har ingen iboende autoritet som trumfer andre forestillinger om den samme jødisk-kristne gudens natur. Hareide kan ikke engang sannsynliggjøre at hans Gud finnes, langt mindre hva han står for av verdier. Han hevder altså å vite noe han ikke kan vite, og viser vel med det at han vet mindre enn han burde vite.Og når man påstår seg å ha sine moralske anfektelser og etiske disposisjoner fra en åndelig entitet som ikke engang kan påvises å eksistere, kan man selvsagt heller ikke underkjenne andre betraktninger og variasjoner over samme tema. 

 

Slike andre varianter finnes saktens. Og de har verken mer eller mindre troverdighet enn Hareides. I 1993 uttalte pastor Jerry Falwell at "AIDS er ikke bare Guds straff over homofile, men Guds straff over samfunn som tolererer homofile.” Og andre av hans trosfeller, f.eks. Pat Robertson, har ved en rekke anledninger hevdet at jordskjelv, orkaner, tsunamier og andre naturkatastrofer er Guds straff over menneskers syndige (seksual)liv. Og d'herrer Falwell og Robertson sine betraktninger om en hevngjerrig Gud kan ikke akkurat sies å stå i kontrast til Bibelens beretninger; tvert imot er det jo nettopp gjennom massedrap han til stadighet viser sin uforsonlighet der. Og Falwell (nå død) og Robertson ville nok garantert ha støttet Hareide i hans verdiforankrende prinsipp; "først kristen, deretter amerikaner". Og det er utvilsomt dette som leder dem til slike holdninger som Falwell uttrykte om homofile. Gud er viktigst. Han har sagt det. Da er det "godt". Slik er det. Punktum. Dermed er det helt underordnet hvilke konsekvenser det har for de mennesker som rammes av deres seksualhysteri.

 

Idealet "Kristen først" og overbevisning om at Gud hater abort, er åpenbart også grunnen til at unge fortvilte kvinner i sterkt katolske land som Nicaragua og El Salvador, risikerer 50 års fengsel for å fjerne et embryo. For islamistiske grupper som IS, Taliban og AlQaida gjelder det samme; de finner også sitt ideologiske fundament i religiøse tekster, og det er liten tvil om at de betrakter seg som "muslimsk først, deretter [et eller annet]". Det gjør også regimet i et land som Saudi-Arabia, der folk piskes, lemlestes og hodene ruller på "chop-chop-square". Eller prestestyret i Iran, som har henrettet flere tusen homofile siden revolusjonen. Alt dette skjer fordi islam kommer "først".

 

Det kunne vært sagt mye om andre konsekvenser av den mentaliteten som ligger til grunn for Hareides kommentar. For eksempel er den representativ for de kontinuerlige sekteriske stammekonfliktene som river i filler store deler av den muslimske verden. For hvordan skal man kunne drive stats- og samfunnsbygging i land som Irak og Afghanistan når store deler av befolkningens sympati og lojalitet først og fremst er knyttet til om de er shiaer eller sunnier og ikke om de er irakere og afghanere?

 

Lav religiøsitet – høyest velferd
Hadde det vært slik Hareide påstår, at religiøse verdisett leder til de beste samfunn, så ville man måtte forvente å finne at dette er situasjonen i de land der slike idealer fundamenterer statsdannelsen. Slik er det ikke. Mildt sagt. Den gang kristendommen hadde virkelig makt i Europa sto det katastrofalt dårlig til med individets rettigheter. Og slik er det også i dag, i de land som fortsatt styres etter arkaiske tekster fra en irrasjonell og primitiv tid. Alle undersøkelser viser det samme. De land der religionen står svakest, scorer høyest på stort sett alle parametre som knyttes til velferd for dets befolkning, og de er også de mest fredfulle.

 

Sånei, Hareides ideal omå være "kristen først, deretter nordmann", er ikke et ideale som bør få gjennomslag blant folk flest. Og det hjelper fint lite om hans trosforestillinger er aldri så sympatiske, med en (sterkt sekulærpåvirket) Gud som ikke lenger hater homofile, blasfemere og kjettere fullt så mye som før.

Den amerikanske tv-personligheten og forfatteren Penn Jillette oppsummerer her hvorfor ikke:

 

"Det jeg har problemer med er ikke så mye religion eller Gud, men religiøs tro i seg selv. Når du sier at du tror noe i ditt hjerte, og at du derfor kan handle på grunnlag av det, da har du helt og fullt rettferdiggjort 9/11-terroristene. Du har rettferdiggjort Charles Manson. Dersom det er sant for deg, hvorfor er det da ikke også sant for dem? På hvilken måte er du annerledes? Hvis du sier "Jeg tror det finnes en allmektig kraft av kjærlighet i Universet som binder oss alle sammen; jeg har intet bevis for dette, men jeg tror det i mitt hjerte", da er det også like logisk å tro i ditt hjerte at Sharon Tate fortjener å dø. Det er helt i orden å tro i ditt hjerte at du er forpliktet til å styrte passasjerfly inn i bygninger for Allah."

 

Dette virker sikkert provoserende på mange religiøse, og det forstår seg. Imidlertid kan jeg ikke finne på hvilket punkt logikken svikter i sitatet til Jillette. Hareide må gjerne prøve. Men hans allmektige og gode Gud korresponderer selvsagt ikke med sannhet. Sympatiske gudsbilder er ikke mer troverdige enn hevngjerrige varianter. Islamistene i IS har sin overbevisning om Guds natur, og den er ikke mindre troverdig enn Hareides. Snarere tvert imot. En kikk på verdens beskaffenhet vil måtte lede bort fra at Gud er allmektig og god til at han enten er maktesløs eller ond. Eventuelt bare totalt likegyldig. Eller aller mest sannsynlig, at han rett og slett ikke finnes. For når en guddom oppfører seg som om han ikke eksisterer, er det ikke da mest sannsynlig at han ikke gjør det?  

 

Uansett, det dype problemet med å løfte Gud opp til det viktigste som finnes - viktigere enn både fedrelandet og dets mennesker - slik Hareide gjør, er at selve prinsippet, det å tre inn i en slik posisjon der man påstår seg å ha sine idealer fra en entitet som ikke engang kan vises å eksistere, åpner alle sluser for enhver variant av den samme. Alt blir mulig. Og da ender alle opp med åunderstøtte hverandre. For IS og Hareide er helt enige om det mest fundamentale: At Gud finnes. Det de er uenige om, er hans natur; hans moral, verdier og mål. Og i dette kan ingen av dem fremføre overbevisende argumenter for sin posisjon. Rett og slett fordi slike ikke finnes.

 

Så derfor, skal vi fortsatt ha det samfunnet, med de verdier de aller fleste av oss setter slik pris på, må vi følge Bård Vegar Solhjells oppfordring. Religionene må finne seg i å spille annenfiolin, slik at vi kan samles om kvaliteter avfødt en lang prosess der religionen har mistet stadig mer makt til fordel for humanisme, rasjonalitet og fornuft. Hvorfor? Fordi det er dette som først og fremst har avlet frem umistelige verdier som demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettsstat.

 

Og det går da også i riktig retning, kan man si. Kun 37% av befolkningen i Norge tror nå på Gud, og tallet faller stadig.

 

Og som Mona Levin skrev på min facebook-vegg som kommentar til saken: "Jeg er først og fremst norsk, dernest jødisk”.

Gå til innlegget

Simonnes må beklage

Publisert rundt 3 år siden - 5522 visninger

Redaktør Helge Simonnes trekker en direkte linje mellom karikaturene av Muhammed og hvordan jødene ble fremstilt i nazistisk propaganda i mellomkrigstiden. Et grovt overtramp som han må beklage. Eventuelt må han dokumentere at koblingen er relevant.

Det er knapt grenser for hvor mange merkverdigheter som trekkes inn i debatten om ytringsfrihetens plass i vårt samfunn, da enten i form av irrelevante og subjektive oppfatninger om hva den enkelte synes er "passende" å utrykke (ref. Jonas Gahr Støre), eller særs svake argumenter til forsvar for det enkelte medies beslutning om å ikke trykke karikaturer og annet som kan såre noens religiøse følelser.

Mye av dette er bare håpløst og tankeløst skvalder, men noen bruker en argumentasjon som er dypt problematisk. En av dem er redaktør Helge Simonnes i Vårt Land, som drar en direkte linje mellom på den ene siden nazistenes demonisering av jødene, og Charlie Hebdo´s karikaturer av Muhammed og dagens islamister på den andre.
I innlegget "Mobbing eller satire?" trekker Simonnes en direkte linje mellom Muhammed-karikaturene og den nazistiske propagandaen mot jødene i mellomkrigstiden. Han skriver under headingen "Jødefrykten":

"Det er i kritiske situasjoner som dette at vi skal hente hjelp fra historien. Det er nå vi må evne å holde hodet kaldt.

«Den største forbrytelsen» av Marte Michelet er kanskje den viktigste av fjorårets bøker. Den verbale uthengingen av jødene på begynnelsen av 1900-tallet la grunnlaget for nazistenes forfølgelse og utryddelse av folkeslaget. I sin bok viser Michelet hva som kunne bli publisert av anstendige nordmenn i anstendige publikasjoner. Satire og nedsettende vitser var en del av dette bildet.

Rett etter 1. verdenskrig var det hos mange en klar oppfatning at jødene var en maktgruppe som fortjente å bli herset med. Vi vet nå hvor feil det var.

Jo mer man forakter og frykter en gruppe, jo større glede har man av at den blir krenket. Muslimfrykten anno 2014 har noen likhetstrekk med jødefrykten for 100 år siden."

og i samme innlegg, (åpenbart før det ble redigert):

"Jeg påpeker blant annet at satiren mot jødene i mellomkrigstiden ikke er det vi har mest grunn til å være stolte av. Historien om jødene viser at det er bedre at vi diskuterer mulige negative virkninger på forhånd, fremfor å vente til katastrofene inntreffer."

Dette er ikke bare en vulgær forenkling og en totalt feilaktig sammenligning, det er også et grovt overtramp mot en minoritet. Å trekke den groteske dehumanisering og direkte demoniseringen av et helt folk som den jødene ble utsatt for av det nazistiske propagandaapparatet i mellomkrigstiden, ned på et nivå der det hele sidestilles med det å begå karikaturer av en mann og hans tildels brutale ideologiske tankesett, slik det fremkommer i religionen Islam, er så drøyt at det krever en umiddelbar beklagelse fra Simonnes, eventuelt at han redegjør, via relevant dokumentasjon, for at sammenligningen i det hele tatt er relevant.

Thomas Kleivenes poengterer Simonness feilslutning presist gjennom denne formuleringen:

"Jeg har de siste dagene merket meg at flere trekker paralleller til jødetegninger i mellomkrigstida, nå også Simones. Det er underlig at han ikke ser forskjellen på å karikere/hetse en folkegruppe og på å karikere/hetse en religiøs figur. Det ene er rasisme, som er uakseptabelt, det andre er kritikk/harselas av religion. Det første er selvsagt uaksepatbelt og forbudt, det andre må vi tåle. Jeg har ikke lest mye Charlie Hebdo i mitt liv, men det jeg har sett de siste dagene, har vært karikaturer av Muhammed og religiøse ledere, ikke hets av muslimer generelt. Mener Simones at dette kan sammenliknes med fremstillingen av jøder som skadedyr? Folkegrupper har krav på beskyttelse mot hets og sjikane. Gud, Allah, Muhammed, Jesus, Buddha, paven og Osama bin Laden har det ikke."

Svært godt og korrekt poengtert. At Simonnes ikke ser denne distinksjonen er uforståelig, og det er derfor vanskelig å tro at han ikke gjør dette helt bevisst. I såfall er det snakk om en klassisk red herring. Og den er pill råtten. Den stinker. Han sammenligner som nevnt nazistenes karikaturer av jødene i mellomkrigstiden med karikaturene til Charlie Hebdo av islamister, og mer enn antyder at sistnevntes karikaturer bærer i seg det samme katastrofale hatet overfor muslimene, som historien viser oss at nazistenes karikaturer av jødene representerte.

Det er nesten så man ikke tror det man leser. At en redaktør i en middels stor norsk avis kan tillate seg å begå en slik grotesk sammenligning er intet mindre enn utrolig. For å rydde opp i dette illeluktende visvasset, må Simonnes umiddelabart beklage dette stygge overtrampet mot Charlie Hebdo som magasin, mot de avdøde og deres pårørende, og ikke minst jødene, som ikke bare befinner seg i en helt annen kategori når det gjelder hva de ble utsatt for av nazistene, men som også i Europa er under angrep fra de samme grupperingene som lot seg krenke av de karikaturene Simonnes sammenligner med nazistenes grusomme form for anti-semittisme.

Eventuelt må han komme opp med eksempler på karikaturer begått av Charlie Hebdo som systematisk fremstiller den jevne muslim som feig, løgnaktig, svikefull, konspiratorisk, sleip og troløst avskum, skadedyr og undermennesker. Det er nemlig slik jødene ble fremstilt av nazistene. Dette har aldri Charlie Hebdo vært i nærheten av å gjøre, hverken mot muslimer eller andre grupper; deres agenda er å kritisere makt i alle dens former, om den nå er representert ved religiøse ledere og deres totalitære ideologi, eller korrupte politikere og finansfolk. At noen føler seg støtt av en kritikk som overhodet ikke er ment å ramme dem, er selvsagt helt uvedkommende saken, og ikke noe Charlie Hebdo kan ta ansvaret for.

Dette vet selvsagt Simonnes utmerket godt. Derfor er hans påstander, formulert i en dekkoperasjon som tilforlatelig og "relevant kritikk og nyanser", om å ha "to tanker i hodet på en gang", ditto styggere å observere.

Jeg forventer at en beklagelse kommer, og håper så mange som mulig av VD´s debattanter henger seg på i dene tråden, og fremmer samme krav om at Simonnes må rydde opp.       

Gå til innlegget

Liberale sekularister på venstresiden står vanligvis fremst i kampen for idealer som ytringsfrihet, likestilling mellom kjønnene og homofiles rettigheter. Bare ikke alltid dersom konteksten er Islam.

(Undertegnede har (med godkjennelse fra forfatteren) oversatt ett åpent brev til skuespiller Ben Affleck, skrevet av den pakistanske forfatteren Eiynah Nicemangos (et pseudonym hun bruker, av åpenbare årsaker). Brevet følger til slutt; først litt bakgrunnsstoff fra det som var brevets direkte foranledning.).

Liberale sekularister på venstresiden står vanligvis fremst i kampen for idealer som ytringsfrihet, likestilling mellom kjønnene og homofiles rettigheter. Men mange av dem mener åpenbart at denne kampen kun kan forsvares dersom rammen er vestlige konservative tradisjoner, og det er disse som skal kritiseres. I det øyeblikk konteksten er Islam, står de ikke lenger i frontlinjen; da skygger de i beste fall banen, eller verre, de kaster seg tvert imot med noe de åpenbart forveksler med solidaritet, rett i armene på de mest erkekonservative og mørkeste reaksjonære miljøene som finnes på denne kloden. 

Slike omfavnelser er ikke bare litt klamme; de driver av svette, og midt i skvisen i denne uhellige alliansen befinner det seg millioner av undertrykte menn, kvinner og barn; mennesker som sårt kunne trenge til noe helt annet enn den forblindede relativisering av forhold som i alle andre sammenhenger ville blitt kritisert sønder og sammen av de samme liberale menneskene som her ikke er villig til å innse hvem som er den virkelig svake part.

Debatten, særlig i USA, har gått varm på sosiale medier som twitter og facebook etter at Bill Maher, vert for talkshowet «Real Time», i en rekke kommentarer har kritisert liberale sekularister for å svikte sine idealer når det kommer til å kritisere Islam og muslimer for sine holdninger til menneskeverd og sterke motvilje mot å akseptere basale menneskerettigheter. Det hele toppet seg sist i en debatt der skuespiller Ben Affleck (Batman o.a.), forfatter Sam Harris, spaltist Nicholas Kristof i New York Times og republikaneren Michael Steele var gjester i showet hans. 

Maher - som selv tilhører den liberale venstresiden - sa blant annet følgende:

«Liberale må begynne å stå opp for liberale prinsipper…liberale prinsipper som ytringsfrihet; frihet til å praktisere hvilken religion du vil, uten frykt for å bli utsatt for vold; frihet til å forlate en religion; likestilling for kvinner; rettigheter for minoriteter, inkludert homofile - dette er liberale prinsipper som liberale applauderer, men i det øyeblikk du påpeker at dette nettopp er hva som mangler i den muslimske verden, så blir [de liberale] plutselig opprørt.»

Sam Harris - også han en berømt liberaler - har tidligere uttrykt bekymring for en fremtid der det nærmest bare er kristenfundamentalister på ytterste høyre fløy som er i stand til å adressere den undertrykkelse av muslimer som følger av Islam, f.eks. at det er umoralsk å tvinge kvinner til å gå rundt i tøysekker. 

Harris fulgte opp Maher med følgende uttalelse: 

«De liberale har sviktet når det gjelder temaet teokrati. De kritiserer…kristne; de blir fortsatt opphisset over bombingen av abortklinikken tilbake i 1984, men når det kommer til behandlingen av kvinner og homofile og fritenkere og intellektuelle i den muslimske verden, vil jeg påstå at de liberale har sviktet. Og den viktigste årsaken til denne forvirringen er at vi har blitt solgt dette memet om «islamofobi», der all kritikk av Islams doktriner blir likestilt med fordommer mot muslimer som mennesker. Hvilket er intellektuelt sett latterlig.»

I det følgende gikk Ben Affleck nærmest av skaftet ved å skrike sterke beskyldninger som «Det er ekkelt! det er rasistisk!» og «Jesus! Det er stygt!», i et forvirret forsøk på å forsvare muslimer mot det han anser som rasisme. At Affleck, i likhet med mange andre av samme ideologiske støpning, f.eks. folk som Reza Aslan og Glenn Greenwald, ikke ser at de menneskene han først og fremst forsvarer ikke er de mest utsatte individene inad i muslimske miljører, f.eks. kvinner, homofile og barn, men tvert imot de som representerer makten i disse patriarkalske miljøene, rettere sagt religiøse mannlige autoriteter, er mer enn påfallende.

Dette er således ingenting annet enn et nytt eksempel i den endeløse rekken av forfeilet og misforstått «sympati» av typen «den lave forventnings rasisme». Det er åpenbart at Affleck, Aslan, Greenwald & Co. ikke har noen som helst tro, ikke noe håp, og heller ikke så mye som den minste illusjon når det kommer til hva som kan forventes av muslimer, ikke engang når det gjelder de mest basale menneskerettigheter. Det disse forfeilede liberale i vesten i realiteten gjør når de senker de moralske kravene de i alle andre sammenhenger har som idealer, er å nedgradere menneskeverdet til muslimer som lever i islamske kulturer. Og det er selvsagt dette som er rasistisk, ikke det å ta folk på alvor for hva de står for, og hva deres religiøse overbevisning fører til av lidelse for mennesker som etter de normale moralske standarder som i alle andre sammenhenger støttes varmt av de liberale, er helt og holdent uskyldige.

Det dype og alvorlige problemet dette forårsaker er at den kritikken som øses ut mot islamkritikere i vesten er med på å ytterligere forsterke stillingen til de religiøse autoritetene og regimene som allerede sitter med all makt i islamske samfunn; dermed får de kritiske røstene til dem som befinner seg i disse landene, og som virkelig kunne målbåret kritikken uten å bli møtt med beskyldninger om rasisme, enda trangere kår. 

Men slike stemmer finnes. En av dem er den pakistansk-kanadiske forfatteren Eiynah Nicemangos som skriver om seksualitet for nettavisen Pakistan Today. Hun er også barnebokforfatter, og skriver bøker for barn i forsøket på å dempe de fordommene mot homofile og andre minoriteter som barn blir preget med i de religiøse miljøer de lever i.

I frustrasjon over Ben Affleck og andre vestlige liberales feilslåtte forsvar for Islam og misforståtte måte å uttrykke sympati med muslimer på, har Eiynah skrevet er personlig og åpent brev til Affleck. Brevet har i det siste «gone viral» på nettet, og jeg har spurt henne om jeg kan få oversette det til norsk og poste det her på Verdidebatt. Det var hun faktisk svært takknemlig for at jeg ville, men da jeg spurte henne om hun hadde et bilde jeg kunne bruke, svarte hun med følgende talende bemerkning:

«Du kan bruke mitt profilbilde [som bare er en tegning]…det er mitt varemerke som skribent. Jeg prøver å holde meg mest mulig anonym på grunn av drapstrusler. :(»

Ok, her er det personlige brevet hennes til Ben Affleck, i min oversettelse:

Ditt hjerte var nok på rette sted, men…

Kjære Ben,

Jeg skriver til deg i dag som en kvinne født og oppdratt i Islam. Jeg fulgte din diskusjon med Bill Maher og Sam Harris, og jeg må si du gjorde meg en stor bjørnetjeneste den dagen. Ditt hjerte var sikkert på rett plass og det var fint av deg å stå opp for «mitt folk».

Hva du imidlertid egentlig gjorde, muligens ufrivillig, var å stanse en konversasjon som aldri kommer i gang. To mennesker forsøkte å starte en dialog og du ville ikke engang lytte. Hvorfor skal enkelte ideer være bortenfor all kritikk overhodet, Ben?

Hvorfor blir muslimer «hermetisert» i en tidskapsel uberørt av de mange hundre år som har passert? Hvorfor er det i orden at vi fortsetter å leve i en verden der kvinner blir betraktet som en slags sukkertøy som bare venter på å bli fortært? Hvorfor er det i orden at kvinner over hele verden kjemper for frihet og rettigheter, mens vi er beordret til å gjemme vekk våre skammelige kropper? Forstår du ikke at vi holdes tilbake fra å  bli med i denne eliteklubben, kjent som det 21. århundret?

Liberale som deg står alltid opp for misforståtte muslimer og mot islamofobe, og det er fint, men hvem stiller seg i mitt hjørne og for andre som blir undertrykket av religionen? Hver eneste gang vi løfter stemmen, blir noen av oss drept eller truet. Jeg er skribent og illustratør, og er ingen trussel mot noen, Ben, med unntak av dem som frykter ord og tegninger. Jeg vil ha friheten til å uttrykke meg uten den helt reelle faren for at jeg kan bli drept for det. Er det virkelig for mye å be om?

Da jeg skrev en barnebok som bragte et budskap om mangfold og inkludering for alle, forandret livet mitt seg. Min bok, «Min Chacha (onkel) er homofil» har det uskyldige anti-homofobe budskapet «Kjærligheten tilhører alle». Dette var uspiselig for mange av mine muslimske brødre og søstre.

Siden den gang har jeg blitt erklært som «fiende av Gud», og ansett som fortjent til å dø. Bare fordi jeg ville bidra til å skape en verden der også barn i Sør-Asia kan få sine historier fortalt, slik at de også kan få vite at kjærligheten kommer i mange former, og at dette er helt i orden. Mine muslimske brødre og søstre tok dette som et hardt slag, fordi det adresserer problemet med homofobi i vårt eget samfunn. Det er ikke noe de kan avvise som «vestlig umoral». Akkurat slik de fornekter at det finnes feil i den islamske doktrine, avviser mange at det finnes homofili blant gode, «moralske» muslimer. Slik blir millioner av menneskers eksistens enkelt og greit fornektet. Vær så snill, ikke forsvar mennesker som tenker på denne måten, og jeg kan fortelle deg, Ben, at mange «gode» muslimer tenker på nettopp denne måten.

Hva du gjorde gjennom å skrike «rasist!» var å stenge ned en samtale som mange av oss har ventet på skulle komme. Du hjalp dem som nekter for at det finnes problemer til å fornekte at de eksisterer. Du ble en umiddelbar helt, en forsvarer for Islam. Og det er snillt av deg. Jeg forstår det, for jeg er også påvirket av noen problemer knyttet til redsel for Islam. Jeg har et islamsk navn og huden min er brun, og mine fredelige slektninger har blitt dyttet bort på undergrunnsbanen med beskyldninger om at de er «terrorister», helt uten grunn.

Jeg forstår det.

Men vi må skille mellom kritikk av en ideologi og det å oppføre seg hatefullt overfor en gruppe mennesker. Og av den grunn mener jeg det å håndtere problemer med Islam må deles i to. Problemene må bringes opp, men samtidig må vi sørge for at ansvaret for problemene ikke legges på individer.

I ønsket om å være politisk korrekt og «liberale», bringer vi millioner av stemmer til taushet. Jeg henvender meg til deg fordi du har vært instrumentell i å starte denne debatten. De av oss som ønsker reformer bringes til stillhet av ekstremistene, så vel som av liberalere som forråder oss i multikulturalismens navn.

ISIS maler et grusomt bilde, så jeg forstår det forhastede behovet for å fonekte enhver forbindelse. De fleste muslimer velger å tolke skriften på en fredelig måte, men det betyr ikke at råmaterialet ikke er der som grunnlag for dem som ønsker å bruke vold. Disse tekstpartiene må adresseres.

Kan vi snakke et øyeblikk om de reinhekla doble standardene og bruddene på menneskerettigheter? Moskeer bygges overalt i de vestlige land, vanligvis uten å møte på særlig mange problemer. Men i sentrum av Islam, i selve hjertet av Islam, i Saudi-Arabia, er det ingen andre enn msulimer som har rett til å praktisere sin tro. Det finnes ingen kirker, templer eller synagoger, fordi Saudi-Arabia vil ikke tillate at noen ikke-muslimske steder for tilbedelse finnes. Hvem vil holde dem ansvarlig for denne urettferdigheten dersom alle som kritiserer Islam bringes til taushet?

Hva er det som er så galt med å ville tre inn i dette århundret? Det burde ikke være noen skam forbundet med det. Det kan ikke nektes for at vold, kvinnehat og homofobi finnes i alle religiøse tekster, men Islam er den eneste religionen der dette i dag fortsatt overholdes på en bokstavelig måte.

I din kultur nyter du luksusen av å kunne kalle slike bokstavtro mennesker for «galninger», slike som for eksempel Westboro Baptist Church. I min kultur er slike verdier verdsatt av langt flere enn vi liker å innrømme. Mange forsøker å fornekte dette, men vær så snill å tro meg når jeg sier at dette ikke dreier seg om verdier som er marginale. Det blir tydelig i mangelen på muslimer som er villige til protestere mot den arkaiske Sharia-lovgivningen. 

Straffen for blasfemi og apostasi osv. er verktøy for undertrykkelse. Hvorfor blir ikke dette adressert, selv ikke av de fredfulle menneskene, de som «ikke er fanatiske og som bare ønsker seg et par sandwicher og be fem ganger om dagen»? Hvor er de muslimer som vil protestere mot lover mot blasfemi og apostasi? Hvor er de muslimene som tar sterk avstand fra en streng tolkning av Sharia? Disse sandwichspisende fredelige folkene svikter i det å forsvare alle dem som lider under Islam, Ben, og i dette ligger vårt problem.*

Kanskje er de poengene som Maher og Harris forsøkte å få frem, lettere å fordøye for en som meg som kommer fra innsiden av samfunnet, det kan jeg erkjenne. Og det er derfor jeg skriver til deg, som en som personlig har blitt offer for mangelen på forståelse for disse problemene.

Dersom mulsimene ikke selv begynner å kritisere sine egne overgrep, så vil folk utenfra gjøre det, og disse vil ikke bli lyttet til, enkelt og greit på grunn av hvem de er. Det er en ondsirkel og den kan bare brytes, slik Harris sa det, dersom noen ekte reformatorer virkelig får den kraft og myndighet som behøves.

Jeg ber derfor både deg og alle andre som leser dette å gjøre det de kan for å hjelpe frem reformatorer fra våre samfunn, og støtte dem med alt dere evner.

Dersom jeg hadde hatt mulighet til å møte en mann som ikke var min far, bror eller ektemann, uten ledsager, så ville jeg likt å kunne diskutere dette med deg over noen drinker (noe jeg heller ikke har lov til). 

Så, du forstår, ting må endres.

Med vennlig hilsen,

Eiynah

*************************************

*Dersom noen tviler på at Eiynah har rett i dette, kan de henvises til å lese denne undersøkelsen

Eiynah mener at store befolkningsgrupper over det meste av den muslimske verden ikke bare er undertrykket med utgangspunkt i Islam, men også at de har fått sitt tankesett formørket og forpestet av det samme. Mye tyder på at hun har rett. Ofte hevdes det at bokstavtro muslimer bare utgjør en liten minoritet i islamske land og at de aller fleste ikke tar de religiøse tekstene særlig på alvor. Og det må man gjerne påstå, men det stemmer overhodet ikke med statistikk fra store undersøkelser. I en omfattende befolkningsundersøkelse fra 2013, gjort av Pew Research Centre, der 38.000 mennesker i 38 muslimske land ble spurt om deres forhold til Islam, kommer det blant annet frem at hele 88% av muslimer i Egypt og 62% i Pakistan mener at mennesker som forlater Islam bør henrettes(!) Undersøkelsen er skremmende lesning, også på en rekke andre punkter, der mange titalls prosent stiller seg bak sharia-lover, religiøs intoleranse, fordommer, regelrette overgrep og generelle brudd på soleklare menneskerettigheter.

Gå til innlegget

Elefanten i rommet

Publisert over 3 år siden - 3163 visninger

Er ikke det å holde noen opp mot en høyere standard, og andre mot en lavere, fordi man forventer mindre av dem, en slags form for degradering av menneskeverdet til sistnevnte? En slags rasisme, i overført betydning?

En sær opplevelse.
På twitter, i etterkant av sist torsdags debatt om religiøs ekstremisme, er folk tydeligvis mer opptatt av å hylle Hadja Tajik for sitt følelsesutbrudd mot frp, enn å snakke om det som ikke ble sagt om årsakene til at religiøs fundamentalisme kan føre til vold. Det sier sitt om første program i NRK´s nyoppussede satsning, «Debatten».
 
Med bange anelser skrev jeg selv på twitter i forkant av torsdagens debatt på NRK at

Det gjorde det definitivt ikke. 

Sjelden - faktisk aldri - har jeg opplevd en debatt der alle debattantene tilhører samme side, og som i tillegg (forståelig nok) knapt klarer å etablere noen som helst uenighet. Dette ble etterhvert tydeligvis så påfallende, også for paneldeltagerne selv, at Abid Raja, nærmest for syns skyld, måtte bruke litt tid på å kritisere Islamsk Råd Norge for at de etter hans mening kom vel sent - men likevel godt! - på banen med sin protest mot islamistene i IS. 

Hvordan er dette mulig? Hvordan kan en institusjon som NRK, med dens erfaring med denne type debattprogram, klare å sette sammen et panel som kun består av representanter for samme religiøse livssyn, som altså alle representerer Islam, og i all hovedsak er enige, i det minste om at deres religion selvsagt ikke egentlig har noen rolle i religiøs terror, når temaet er denne religionens påvirkning av mennesker som nettopp ender opp med å begå religiøs terror?
Debattleder Ingunn Solvheim gjorde en utmerket jobb, gitt konteksten hun var satt inn i...

Etter at første bolk var over tenkte jeg at nå...nå kommer det sikkert noen kritiske røster, kanskje en ateist, en humanetiker, eller en kristenkonservativ av typen Vebjørn Selbekk? En konservativ muslim fra Islamnet? En bokstavtro islamist? Eller i det minste Lars Gule eller en annen terrorforsker som kunne bekrefte at ja, jo, religionens rolle i terror kan man ikke se helt bort fra; f.eks. finnes det vers i Koranen som... Men nei, panelet var til forveksling likt det forrige. Og alle var muslimer (også Keshvari fra frp så vidt jeg vet; correct me if I´m wrong!). Og her fikk vi da også hele beholdningen hva gjelder den temperatur og uenighet som forventes når en så følsom og viktig sak skal debatteres. Men uenigheten var ikke helt innenfor tema. Hadja Tajik angrep i et svært følelsessterkt utbrudd Fremskrittspartiet for stigmatisering av Arbeiderpartiet, med bakgrunn i at Ulf Leirstein hadde skrevet noe svært stygt, riktig nok for egen regning, på twitter (ev. facebook, jeg husker ikke). Keshvari ble opprørt over det han mente var et feilslått og ondsinnet angrep på Frp. Deretter var det slutt. Ingen konfronterende sterke innspill fra salen, slik det tidligere har vært i "Debatten". Ingenting. Over og ut. Slutt.
I en særdeles lunken debatt fikk Hadja Tajik og Mazyar Keshvari temperaturen opp til febrilsk nivå, men på et område utenfor tema. 

Som sagt, hvordan er det mulig? Kunne man overhodet tenke seg en slik profil på en debatt med et annet tema? Ville man invitert bare liberale kristne, dersom utgangspunktet var ultrakonservative kristnes tolkning av Bibelen? Det er vel knapt mulig å tenke seg en slik debatt uten deltagelse av synlige samfunnsdebattanter og kristenkonservative som Espen Ottosen og Vebjørn Selbekk? Eller? Hva med en debatt om terroren 22. juli som ble gjennomført med et panel, kun bestående av representanter fra den ytterste høyresiden i norsk politikk? Er det mulig å forestille seg? Selvsagt ikke. Ville en debatt om....man kunne faktisk ta ethvert tema...men, la oss si...."Fiskeoppdrettsnæringens påvirkning av villaks-stammene i norske elver", kunne bli interessant, opplysende og tilstrekkelig kritisk med et panel bestående av kun norske lakseoppdrettere og eksportører? En debatt om helse-, utenriks-, eller forsvarspolitikk med folk fra regjeringspartiene som eneste aktører? 

Svaret er innlysende og det er åpenbart ikke nødvendig å dra dette lenger med flere eksempler; bare tanken på slike debattkonstellasjoner er absurd, og var den blitt gjennomført ville den umiddelbart blitt hudflettet i alle medier og raljert over til gapskratt på alle stand-up scener i mange år. 

Likevel, dette var nettopp hva NRK presterte å gjøre sist torsdag, og det i det første programmet av den bredt annonserte og nyoppussede satsningen, "Debatten". Sjelden har vel navnet på en programserie hatt en mer ironisk klang. Men slapp av. Dette kommer helt sikkert ikke til å gjenta seg. Allerede i neste sending - hva nå den debatten kommer til å dreie seg om - kommer panelet til å ha en helt annen sammensetning. Den paletten kommer til å bestå av representanter for et bredt fargespekter, omhyggelig valgt, både for å heve temperaturen og underholdningsfaktoren, få frem de ulike sidenes standpunkter, og generelt skape en setting egnet for informasjon og folkeopplysning, helt i tråd med den medierolle i offentligheten NRK er ment å ha. 

Hvordan kan jeg så vite så sikkert at den sære opplevelsen fra torsdag ikke kommer til å gjenta seg? Er det fordi NRK skjønner at de har gjort en åpenbar tabbe de ikke kommer til gjenta? Nei. Dette var ingen tabbe. Eller, jeg mener, en tabbe var det åpenbart, men den var helt bevisst, og ikke et resultat av en skjødesløs redaksjon uten reflekser for hva som skaper en interessant, givende og opplysende debatt. Jeg vet at dette ikke vil gjenta seg rett og slett fordi gårsdagens tema var sterkt knyttet til religion. Og ikke bare det. Det hadde å gjøre med Islam. Og da skal man selvsagt trå forsiktig. Gud (eh...) forby å slippe til sterk kritikk i en slik setting. En ateist eller en eller annen sterk stemme fra en annen religion i panelet? En bokstavtro og provoserende islamist, midt i et hav av så kalt "moderate" muslimer? Glem det.
  

Allegoriske metaforer?
Derfor var det heller ingen der til å plukke fra hverandre den samstemte oppfatningen blant paneldeltagerne og påstanden om at "Det er ekstremistene som er problemet! De bokstavtro fundmentalistene har skylden! De har kidnappet religionen vår! De har forvrengt tekstene i Koranen! Tatt dem ut av kontekst! Islam er fredens religion! Islam er kjærlighet! IS har ingenting med vår religion å gjøre!". Og så videre. Og så videre. Når generalsekretæren for Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, for eksempel på et tidspunkt i debatten hevdet at (parafrasert): "Vi har undersøkt skriften i Koranen (først nå?) og vi kan ikke finne noe som gir grunnlag for IS´s overgrep. Islam forbyr vold og overgrep mot uskyldige! Islam er fred og kjærlighet!", så var det ingen til å si ham imot og problematisere hans uttalelser ved å vise til tekstpartier som er som klippet ut av IS´s etterhvert skrekkinnjagende CV, eksempelvis disse: 

"Jeg vil spre terror i hjertene til dem som ikke tror. Derfor, kapp av dem hodene og fingrene." (Koranen 8:12)

"Straffen for dem som gjør opprør mot Allah og hans Sendebud er  henrettelse, korsfestelse, eller avkutting av hender og føtter på begge sider..." (Koranen 5:33)

Hvordan skal disse versene forstås, om ikke slik IS forstår dem? Som allegoriske metaforer? For hva? Dersom den er "tatt ut av kontekst", hvilken kontekst er det så den kan settes inn i som gjør den til et uttrykk for en religion full av kjærlighet, slik Abid Raja forsøkte å fremstille den som utenfor Stortinget med sine omhyggelig utvalgte Koran-tekster? I hvilken sammenheng er det at det å kappe hodene av "dem som ikke tror", blir til et uttrykk for god moral? Det er her vi er ved hovedproblemet, etter min mening. Islams hellige skrifter. Den er elefanten i rommet som ingen ser når islamistisk terrorisme er på dagsorden, slik den var i går kveld. Teksten er hellig. Det er så tydelig at jeg noe frustrert på twitter i går skrev at:

Ingen konfronterende spørsmål 

For når IRN´s generalsekretær tilforlatelig hevder at "Islam forbyr vold og overgrep mot uskyldige", så kunne jo spørsmålet fra programleder Ingunn Solvang (som forøvrig gjorde en utmerket jobb, gitt den..eh... konteksten hun var satt inn i!) vært: "Hvem er det så du snakker om? Hvem er å betrakte som uskyldige og hvem er de skyldige som kan rammes av Islams tekster og lover?" Eller kanskje mer presist, hvem er det som ikke er å regne som uskyldige, i henhold til Islam? 

For å komme frem til hvem som utgjør denne gruppen Afsar kaller "uskyldige", så kunne jo programleder fulgt opp med følgende: Er frafalne å betrakte som uskyldige i Islam? Er ateister uskyldige? Hva med feiltroende, er de uskyldige? Er homofile å anse som uskyldige? Hva med kritikere av Profeten; er de å betrakte som uskyldige? Er de som gjør seg "skyldig" i utroskap uskuldige? Hva med dem som uttrykker tvil om Koranens guddommelige sannhet, er de uskyldige? Osv. Det er mye som tyder på at ingen av de nevnte er å regne som "uskyldige" iht. Koranen, og hva vi uansett vet er at alle disse gruppene lever i konstant fare for sitt liv i mange muslimske land, og utallige har blitt henrettet som nettopp "skyldige" i brudd på religiøse lover; mener Afsar at de religiøse lederne i alle disse landene har tatt fundamentalt feil av hva som står å lese i Koranen? 

Dette er forøvrig noe av det jeg aldri jeg aldri forstått, hverken når det gjelder moderate muslimers eller kristnes forhold til sine tekster: Hvorfor er det slik at "gode" partier skal leses bokstavelig, mens "onde" partier tydeligvis skal tolkes til å bety noe helt annet enn det som vitterlig står i teksten? Når Abid Raja gjengir sitater fulle av kjærlighet fra Koranen, og hevder at de er tidløse, allmenngyldige og retningsgivende for menneskers moral og sameksistens, signaliserer han ikke da nettopp at tekstene skal tolkes bokstavelig? Hvor finnes eventuelt denne rettledende guiden som forteller troende at andre partier ikke har denne autoriteten? I Koranen og Bibelen? Nei. Vi skal selvsagt prise oss lykkelig over at de aller fleste religiøse behandler sine tekster svært selektivt, men er det logisk? Er det tekstens fortjeneste? Og er denne typen selektiv tolkning av teksten egnet til å stoppe dem som virkelig tar den på bokstavelig alvor?

Verdibørsen 

Sist lørdag var samfunnsdebattant og muslim Usman Rana invitert til NRK P2´s "Verdibørsen" for å gi til kjenne sitt syn på at IS bruker islamske tekster, slik disse fremkommer i Koranen og Hadith, til å begrunne sine overgrep. Konfrontert med teksten i Koranen 2:191-193, der det står:

"Og drep dem overalt der dere finner dem...Al-fitnah [vantro] er verre enn å drepe ... men hvis de vender om, da lo! Allah er tilgivende og barmhjertig. Og bekjemp dem til det ikke er mer fitnah [vantro og tilbedelse av andre enn Allah] og tilbedelsen er til for Allah alene. Men hvis de gir seg, la det ikke være mer forfølgelse, unntatt mot Az-Zalimun [polyteister, de som begår "feil", osv.]"

  

...sa Rana at teksten ikke må "tas ut av sin kontekst", som han hevdet var en situasjonsbestemt konflikt mellom befolkningen i Mecca og muslimene, og der muslimene var under angrep. Imidlertid er det svært vanskelig å finne noen bekreftelse fra historikere på at det er riktig at muslimene var under angrep fra meccanerne. Tvert imot synes det som om teksten er en direkte beordring om å angripe og drive ut den vantro befolkningen i Mecca, noe som senere også beviselig skjedde. Uansett, teksten gir ikke særlig inntrykk av å være en oppfordring til forsvar: Å drepe de vantro "overalt hvor man finner dem", synes ikke akkurat å være uttrykk for forsvarskrig; når man "finner noen", så har man vel aktivt søkt etter dem? Teksten gir videre klart uttrykk for at formålet er å tvinge mennesker til å underkastelse for Islam, siden "...tilbedelsen er til for Allah alene". Polyteistene skal tydelig også fortsatt forfølges.

Rana hevdet også at beordringer av vold og nedslaktninger i Koranen er "situasjonsbestemt", at "de må ses i en kontekst" og at vold kun er sanksjonert dersom "krigen er rettferdig" noen blir "utsatt for overgrep elelr angrep". Dette er høyst diskutabelt, for å si det mildt.

 Men la oss ta utgangspunkt i Rana´s tolkning av Koranens kriterier. Legg merke til hvor diffuse de er, og sett dem så inn i IS´ tankesett. Er det ikke åpenbart at IS godt kan tolke situasjonen dithen at islam er utsatt for angrep? Hvor vanskelig kan det være for dem å anpasse "rettferdig krig" og at man blir "utsatt for angrep" til å gjelde for "den situasjonen" de og millioner av andre muslimer befinner seg i, og at deres handlinger derfor er sanksjonert av Koranen? 

Før jeg avslutter, og fordi jeg synes den passer, vil jeg bruke anledningen til å smette inn med en tekst som jeg skrev som kommentar i tråden til Mohamed Abdishazan, Femtekolonnister og islamist-spøkelser:

Det er alltid flott at ungdom står opp mot vold og ekstremisme, slik vi kunne oppleve det her om dagen, og mange unge muslimer fortjener hyllest for sitt mot, gitt hva deres motstandere beviselig representerer. Men at Islam er "fredens og kjærlighetens religion", slik det til stadighet - og alltid uimotsagt - påstås, er det rene sludder. Både Bibelen og Koranen inneholder så mye grotesk umoral og pålegg om vold, terror og overgrep mot uskyldige - realisert i aktive voldshandlinger nå og gjennom hele historien - at å bruke slike begrep om teksten tapper dem (begrepene) for all mening. En verre pervertering av to ords innarbeidede konnotasjoner enn å bruke dem til å beskrive disse to religionene og hva de har representert gjennom historien, skal man lete lenge etter.

(En digresjon for å gjøre det klart med en gang, siden det garantert her vil komme opp som innsigelser fra kristne som vil påpeke at Jesus og Muhammed ikke kan sammenlignes: Ja, enig, det er stor forskjell på Jesus og Muhammed. Men det hjelper Kristendommen svært lite - langt mindre kan det endre historien - for Jesus var ikke kristen, og Kristendommen er en svært dårlig gjengivelse av hva Jesus sto for. Faktisk er Jesus - som jeg har skrevet flere ganger tidligere - både misforstått, misrepresentert og regelrett grovt misbrukt i det som skulle komme til å bli klassisk kristendom, et religiøst livssyn som har svært lite å være stolt over, og der blodsporene går gjennom århundre etter århundre, med forfølgelse og myrderier av nøyaktig de samme gruppene som myndighetene i mange muslimske land i dag begår tilsvarende overgrep mot. For å si det sånn: Den helt og holdent jødiske Jesus hadde kommet til å rotere i den graven han (høyst sannsynlig) aldri ble lagt i, dersom han hadde kommet under vær med hvilke grusomheter som er begått i hans navn gjennom historien, ikke minst, og antagelig først og fremst, når det gjelder hvilken katastrofe Kristendommen har betydd for hans eget folk jødene. Jesus var i det store og hele en bra mann; det kan man ikke si om de konsekvenser tolkningen av hans liv har hatt gjennom historien.)

Dersom manifestet til en politisk ideologi hadde inneholdt noe i nærheten av den brutalitet og forakt for menneskelig verdighet som finnes i Bibelen og Koranen, så kunne ingen forvente at det ble møtt med annet avsky, langt mindre blitt den "respekt" som religiøse monoteister forventer, og også merkelig nok (altfor) ofte blir til del. Merkelig er det også at når noen begår terror med utgangspunkt i en politisk ideologi, så har visst alt å gjør med ideologi, men når noen begår terror og selv begrunner den med religiøse tekster, så har det tydeligvis likevel egentlig ingenting med religion å gjøre. Forstå det den som kan. For egen del kan jeg heller ikke begripe at religiøse tekster skal møtes med lavere krav til humanitet og moral enn andre. Moderate muslimer er ikke problemet. Problemet er det fundamentalistene som representerer, men årsaken til at de er et problem finnes i sin tur i Skriften, som ironisk nok er identisk med den de moderate bekjenner seg til.

Det er følgelig ikke slik at IS, Boko Haram, Al Qaida eller bandittregimet i Saudi-Arabia og andre, har "kidnappet Islam"; tvert imot har de et like solid utgangspunkt i Skriften for sin tolkning av den, som moderate muslimer har.* Historiker og Islam-ekspert Knut S. Vikør var i dag gjest i «Verdibørsen», under overskriften «Hatet mot Vesten». Programleder Aase Cathrine Myrtveit stilte ham følgende spørsmål, relatert til IS´ fremferd i Irak, og at også noen av dem skal ha vært på vei til Norge for å begå terror:

"Det blir veldig fort avfeid med at dette har ikke noe med religion å gjøre, men er ikke religion også en konfliktforsterkende faktor? Og kan man ikke finne en slags kime til det i Islam; dette at man f.eks deler det inn i to, da, og at vi ikke-muslimer er krigens hus?"

Vikør: "Det er klart det er en religiøs basis her. For å si for eksempel at IS´ sine ideologer ikke er religiøse, at det ikke er noen religiøs bakgrunn, er meningsløst. Fordi de er svært opptatt av religiøs tenkning og teologi, i hvertfall på lederplanet; det er ikke sikkert soldatene er så godt infomert om dette, selv om de prøver så godt de kan, kanskje. Men det er helt klart at for dem er det en form for religiøs tenkning som ligger bak, og for oss som står utenfor; altså, norske muslimer gikk jo i gatene og sa at `dette er ikke Islam; dette er ikke mitt Islam`, og det har de full rett til, for de er troende, men sett utenfra så er jo dette en form for Islam, som andre former for Islam, og hverken liberal eller reaksjonær Islam er mer ekte Islam, sett utenfra, det er opp til muslimene selv å bestemme hva som er riktig. Så slik sett så er dette en del av religionen."

Jeg kan derfor f.eks. vanskelig se at det gir særlig fornuft å høre Abid Raja stå foran Stortinget og sitere sirlig utvalgte tekster fra Koranen, i et forsøk på å fremstille Islam som "kjærlighetens religion", så lenge man kan finne hundrevis av eksempler på det motsatte, tekster som er rene mareritt i hat, vold og menneskeforakt. Å drive slik fornektende retorikk er å spille motargumentet rett i hendene på f.eks. Profetens Ummah, som på nøyaktig samme måte kan vise til tekstpartier som sanksjonerer både deres egne holdninger, ISIS fremferd og land som Saudi-Arabias strafferegimer og tiltak mot alle som ikke "tror rett":

"Når det gjelder tyver, både kvinner og menn, hugg av dem hendene. Det er belønningen for deres egne ugjerninger, en eksemplarisk straff fra Allah. Allah er Mektig og Vis." (Koranen 5:38) 

Hva innebærer det å være moderat?
Faisal Saeed AlMutar og Ali A. Rizvi utveksler synpunkter på Islam i Huffington Post 

Anerkjente Huffington Post har for tiden en artikkelserie gående kalt "En samtale mellom to ateister med muslimsk bakgrunn". Den ene av disse to er skribenten Ali A. Rizvi, som jeg tildligere har oversatt denne kronikken fra. Den andre er grunnleggeren av "Global Secular Humanist Movement", Faisal Saeed AlMutar. Rizvi har bakgrunn fra Pakistan,AlMutar fra Irak. Rizvi skrev i går følgende på sin facebook-side:

"Jeg spurte Faisal hvilke tanker han hadde om "moderat Islam" og hva en virkelig islamsk reformasjon ville innebære. Her er hans svar:

"La meg dele med deg en opplevelse fra min teologiundervisning på skolen i Irak. En mandag hevdet læreren at vi skulle drepe jøder og ikke-troende. Senere samme uke, på torsdag, sa han til oss "at vi skulle elske og respektere alle mennesker, uavhengig av deres religion." 

(Min kommentar: Gitt hva man vet om hva læreren ellers ville kunne risikere, kan man undres på om ikke læreren her bruker en subtil teknikk for å få frem et poeng som understreker problemet med nettopp skriften.) 

Jeg spurte ham sarkastisk, hva skal jeg så gjøre? Burde jeg drepe dem eller ikke? 

Så spørsmålet er, hvem representerer den moderate muslim? Den som følger undervisningen på mandag, eller den som gjør som han blir fortalt på torsdag? Fordi, i begge timer ga læreren oss plausible argumenter for begge situasjoner, begrunnet med tekster i Koranen og Hadith.

...Jeg tenker at det må komme til en endring i hvordan muslimer betrakter sine skrifter, fordi, som du har vært inne på, de tekstene som argumenterer for vold finnes allerede der i Koranen og Hadith.

ISIS, Al Qaida, og andre millitante grupper bruker ikke Josef Stalin´s biografi som guide for sine liv og sine handlinger. De bruker den samme boken som er tilgjengelig i enhver moské og i ethvert bibliotek. 

Så derfor, dersom en reformasjon skal kunne skje må den etter min mening ha et ærlig utgangspunkt."

Faisal Saeed AlMutar hevder altså at muslimer må begynne å forholde seg ærlig til det faktum at disse hellige skriftene inneholder de grusomheter som beviselig er der. Fordi, noe annet er ikke bare dypt uredelig; det hindrer også et oppgjør med det som er kjernen i hele problematikken når det gjelder religiøs fundamentalisme, nemlig at det er fundamentene i troen som er problematiske. Var de ikke det, hadde problemet ikke eksistert; ingen trenger frykte fundamentalister innenfor religioner som er genuint nestekjærlige. Tvert imot, dess mer fundamentalisk og bokstavtro troende innenfor slike religioner er, dess mer nestekjærlig blir deres praktisering. Dette er ren logikk. Derfor er det da også dypt ironisk at muslimer selv hevder at det er fundamentalistene og de bokstavtro som er problemet. Det er selvsagt sant, men det står samtidig i dyp kontrast til påstanden om at Islam er «fredens religion».

AlMutar sier også at dersom en skal kunne hevde sin moderate tolkning av skriften så må minstemålet være at man innrømmer kvinner og homofile full likestilling og fulle rettigheter. Her er det åpenbart fortsatt et godt stykke å gå for kristne, og det synes å være svært langt frem for muslimer. Og her fremkommer det også et paradoks i vurderingen av hva som regnes som "moderat"; når kristne fremmer tilsvarende synspunkter på homofili som muslimer, så blir de øyeblikkelig ansett som erkekonservative, mens muslimer med samme syn godt kan anses som "moderate". Men alt er jo som kjent ifølge Einstein relativt; tydeligvis også hva som kan betraktes som "moderat".

Skriften - Elefanten i rommet

Den enorme elefanten i rommet, som ingen ser, eller vil se, er åpenbart Skriften selv. Det muslimer derfor burde gjøre er å anerkjenne dens eksistens, ved å konfrontere disse tekstene; først og fremst innrømme at de er der, og så ta et kraftig oppgjør med dem. Å late som de ikke finnes - eller late som man ikke VET at de finnes - gir absolutt ingen mening; det gjør bare saken verre, fordi det er med på å legitimere en ideologi som alle burde ta kraftig avstand fra.

  

Det er selvsagt urimelig å forvente at noen skal frasi seg sin tro; det ville jeg heller aldri drømme om. Likevel vil jeg avslutte ved å sitere den kjente samfunnsdebattanten og kritikerroste forfatteren Ayaan Hirsi Ali, tidligere muslim og nå ateist, fordi, som hun sier det i bøkene "Vantro“ og "Nomade":

"...Bin Laden's sitater fra Koranen ga gjenklang i hjernen min: "Når du møter vantro, så slå nakken av dem" - "Dersom du ikke går ut og tar opp kampen, vil Gud straffe deg hardt og sette andre i ditt sted." - "Hvor enn du måtte finne polyteistene, drep dem, fang dem, beleire dem, legg deg i bakhold for dem." - "Du som tror, gjør ikke jøder og kristne til dine venner; de er kun allierte med hverandre. Alle som gjør dem til sine allierte, blir en av dem." (fra "Vantro“)

"Jeg klarte aldri å se sammenhengen  – Jeg klarte ikke å se sammenhengen mellom troen på Islam og fattigdom, mellom religionen og undertrykkelsen av kvinner, og mangelen på frie individuelle valg. Ironisk nok var det Osama bin Laden som frigjorde meg fra skylappene. Etter 9/11 var det ikke lenger mulig for meg å ignorere hans påstander om at den morderiske ødeleggelsen av uskyldiges liv var konsistent med Koranen. Jeg sjekket i Koranen, og fant at han hadde rett. For meg betydde dette at jeg ikke lenger kunne være muslim. Faktum er at jeg måtte erkjenne at jeg egentlig ikke hadde vært muslim på svært lenge." (fra "Nomade")

Dette ble (igjen) et langt innlegg, men bare et siste poeng når det gjelder profilen på NRK´s Debatten i går: Hvorfor er det slik at vi tydeligvis forventer så mye mindre av religiøse, både når det gjelder likestilling og toleranse, og når det gjelder å tåle kritikk, enn av alle andre som opptrer i offentligheten? Hvorfor skal de ikke kunne utsettes for den samme ramsalte kritikken for åpen skjerm i mediene som alle andre riskikerer å bli til del? Og er ikke det å holde noen opp mot en høyere standard, og andre mot en lavere, fordi man forventer mindre av dem, en slags form for degradering av menneskeverdet til sistnevnte? En slags rasisme, i overført betydning? Et glimrende eksempel er dette: Når pave Frans blir "Årets leder" og kommer på førstesiden til Times Magazine, for å si ting om toleranse som er selvsagt for de aller fleste av oss, og har vært det i mange tiår, hva sier det oss om ham og Den Katolske Kirke? At han er en grensesprengende liberal humanist, leder for en organisasjon som er foregangsbilde for demokrati og menneskeverd? Selvsagt ikke. Det eneste det forteller oss er hvor ekstremt lite det er å forvente fra den kanten. Faktisk så lite at enhver tanke i liberal retning fremstår som en demokratisk revolusjon.

***************************

*Saudi-Arabia har altså lovformelig institusjonalisert den grusomme volden som IS bedriver, likevel har Norge både diplomatiske forbindelser og forretningsmessige avtaler med landet. Olje smører som kjent vekk de fleste plagsomme problemer med skrupler. Man kan derfor sagtens spørre seg hva som skjer dersom IS lykkes med sin drøm, "Den Islamske Staten i Irak og Levanten"; vil da Norge opprette normale forbindelser med regimet, slik de har med Saudi-Arabia? 

Gå til innlegget

Striden i Midt-Østen - en stammekonflikt

Publisert over 3 år siden - 1157 visninger

Få konflikter har ført til større grad av gruppetenkning i land utenfor selve området, enn de stadige stridighetene i Midt-Østen mellom isralere og palestinere (eller kanskje man heller skal si mellom Israel og Hamas?)

Hvorfor er det slik? Og hvordan påvirker denne globale polariseringen selve konflikten?
Den pakistansk-kanadiske skribenten Ali A. Rizvi skrev for noen uker siden en kronikk på nettstedet til Huffpost, der han forsøker å adressere noen av disse problemene. Kronikken har "gone viral», som det heter, på twitter og facebook og er oversatt til flere språk, blant annet arabisk. Under følger en norsk oversettelse, ført i pennen av undertegnede. Dette innlegget kan ikke tas til inntekt for at jeg er enig med Rizvi i alt, men han har definitivt noen svært gode poenger.

Uansett, her er Rizvi´s kronikk:

7 faktorer å ta i betraktning før du velger side i Midtøsten-konflikten.

«Er du "pro-Israel" eller "pro-Palestine"? Klokka er ikke engang tolv når jeg skriver dette, og jeg har allerede blitt beskyldt for begge deler.

Disse kategoriene fascinerer meg fordi de så direkte understreker den stammetenkningen som preger Israel/Palestina-konflikten. Man hører sjelden om andre stater som blir omtalt på denne måten overalt. Hvorfor disse to? Både israelere og palestinere er komplekse mennesker, med samensatte historier og kulturer, og to svært like (om forskjellige) religioner. Å ende opp med å ensidig støtte en av dem synes ikke for meg å være rasjonelt.

Det er talende at de fleste muslimer i verden støtter palestinerne, og at de fleste jøder støtter Israel. Dette er selvsagt naturlig - men også problematisk. Det betyr nemlig at dette ikke dreier seg så mye om hvem som har rett og hvem som har feil, men om hvilken gruppe eller stat du er lojal mot. Det betyr at palestinske supportere ville vært like sterke tilhengere av Israel dersom de var født i Israel i jødiske familier, og vice versa. Det betyr at de prinsipper som leder mennesker i sitt syn på denne konflikten hovedsakelig er et spørsmål om tilfeldigheter mht. hvor du er født - så uansett hvor mye man intellektualiserer og analyserer faktorene i Midt-Østens kaos, så står man igjen med en strid som i sin kjerne er en stammekonflikt.

Og stammekonflikter gror og vedvarer pr. definisjon ved at folk velger side. Folks valg av side tilfører ny energi til konflikter av denne type, og forsterker polariseringen mellom partene. Og verst av alt: Du får blod på hendene. Så før du velger side i konflikten i Midt-østen, ta da i betraktning disse syv spørsmålene:

***

1. Hvorfor blir alt så mye verre når jødene er involvert?

Over 700 mennesker er drept i Gaza når jeg skriver dette (over 1300 pr. nå). Muslimer har våknet over hele verden. Men er det egentlig på grunn av antallet drepte?

Bashar al-Assad har drept over 180.000 syrere, de aller fleste muslimer, i løpet av to år -- mange flere enn antallet som er drept i Palestina i to tiår. Tusener av muslimer i Irak og Syria er drept av ISIS i løpet av de siste to måneder. Flere titalls tusen er drept av Taliban. En halv million svarte muslimer er drept av muslimske arabere i Sudan. Listen fortsetter og fortsetter. 

Men Gaza får muslimer over hele verden - både sunnier og shiaer - til å våkne på en måte de aldri gjør ellers. Stadige oppdateringer av antall døde og grusomme bilder av de lemlestede kroppene til barn i Gaza flommer over på deres sosiale medier hver eneste dag. Dersom det kun dreide seg om omfang og antall drepte, skulle man ikke da forvente at de andre konfliktene fikk forrang? Så hva er det dette dreier seg om?

Hvis jeg var Assad eller ISIS i dette øyeblikk, så ville jeg takket Gud for at jeg ikke er jøde.

Utrolig nok viser en rapport fra BBC at mange av de bildene av døde barn som sirkulerer på sosiale medier, egentlig er fra Syria. Mange av de bildene du ser er bilder av barn drept av Assad, som støttes av Iran, og som også finansierer Hezbollah og Hamas. Hva kan være mer kynisk utbytting enn å koble bilder av døde barn drept av dine egne supportere til din fiende, bare fordi du ikke var oppmerksom på at dine egne drepte dine egne?  

Dette unnskylder ikke på noen måte den hensynsløshet, skjødesløshet og enkelte ganger direkte grusomhet begått av israelske styrker. Men det understreker at den protest som finnes mot Israel i den muslimske verden ikke bare handler om omfang og antall drepte.

Her er et spørsmål til dem som i likhet med meg vokste opp i Midt-Østen og andre muslimskdominerte land: Hvis Israel trakk seg tilbake med alle sine styrker fra de okkuperte områden i morgen, -- og gikk tilbake til grensene fra 1967 -- og ga palestinerne Øst-Jerusalem -- tror du virkelig at Hamas da ikke ville finne noe annet å kjempe for? Tror du virkelig at dette ikke har noe som helst å gjøre med at de er jøder? Kan du huske hva du kunne se og høre på offentlig TV når du vokste opp i Palestina, Saudi-Arabia, Egypt? 

Ja, det pågår en urettferdig og ulovlig okkupasjon, og ja, det dreier seg om en katastrofe når det gjelder menneskerettigheter. Men det er også et faktum at den andre siden er drevet av en dyp anti-semittisme. Alle som har levd mer enn noen få år i den arabiske/muslimske verden vet det. Dette er ikke alltid så svart/hvitt når det gjelder skyld som dine Chomskyer og Greenwalders forsøker å få deg til å tro. Det er begge deler. 

***

2. Hvorfor påstår alle hele tiden at dette ikke er en religiøs konflikt?

Det finnes tre gjennomgripende myter som hele tiden sirkulerer når det gjelder konflikten i Midt-Østen:

Myte 1: Jødedommmen har ingenting å gjøre med sionisme.
Myth 2: Islam har ingenting å gjøre med jihaddisme eller anti-semittisme.
Myth 3: Denne konflikten har ingenting å gjøre med religion.

Til alle dem som hevder "Jeg opponerer mot sionisme, ikke jødedommen!": Er det ikke annet enn et tilfeldig sammentreff at dette sitatet fra Det Gamle Testamentet, så nøyaktig beskriver det som foregår i dag?

"Jeg vil etablere dine grenser fra Rødehavet til Middelhavet og fra ørkenen til elven Eufrat. Jeg vil gi deg hånd om de folkene som lever i landet, og du skal drive dem ut av det. Gjør ingen pakt med dem eller med deres guder." - 2. Mosebok 23:31-32

Eller denne?

"Se, jeg har gitt deg dette landet. Gå inn og okkuper det landet som Herren sverget å gi dine forfedre -- til Abraham, Isak og Jakob -- og til deres etterkommere" - 5. Mosebok 1:8

Det finnes mer: Se 1. Mosebok 15:18-21, og 4. Mosebok 34 for mer detaljerte beskrivelser når det gjelder grenser. Sionisme er ikke en "politisering" eller et "vrengebilde" av Jødedommen. Sionismen er gjenopplivingen av den.

Og til alle dem som hevder at "Dette handler ikke om Islam, men om politikk!": Er dette verset fra Koranen uten mening?

"O, du som tror, gjør ikke jøder og kristne til dine allierte. De er andres allierte. Og enhver av dem blant dere som er en alliert av dem--han er virkelig en av dem. Allah guider virkelig ikke de urettferdige." - Koranen, 5:51

Hva med alle de vers og hadither som er sitert i Hamas' charter? Eller den berømte  Gharqad-hadithen som eksplisitt befaler muslimer å drepe jøder?

Vær så snill å forklare meg -- i lys av disse passasjene, skrevet hundrevis og tusenvis av år før etableringen av Israel og okkupasjonen -- hvordan er det mulig for noen å konkludere med at religion ikke er roten til alt dette, eller i det minste en av nøkkelfaktorene? Du ruller kanskje med øynene over disse tekstene, men faktum er at de blir tatt svært seriøst av mange av dem som er involvert i denne konflikten, på begge sider. Burde ikke dette erkjennes og adresseres? Når var siste gang du hørte et godt rasjonelt og sekulært argument for utvidelsene av bosettingene på Vestbredden? 

Å fornekte religionenes rolle virker til å være en metode for å gjøre det mulig å kritisere politikken, mens man samtidig holder seg unnskyldende og "respektfull" overfor folks tro, av frykt for å fornærme dem. Men er denne unnskyldende og "respekfulle" holdningen verd menneskers død?

Mennesker holder seg med alle mulige former for tro -- fra å insistere på at jorden er flat til å benekte Holocaust. Du kan respektere deres rett til å holde seg med slike overbevisninger, men ingen er forpliktet til å respektere selve overbevisningen. Vi lever i 2014, og religionene kan ikke påberope seg mer respekt fra omgivelsene enn politiske ideologier og filosofiske tankesett ellers kan. Mennesker har rettigheter. Ideer har det ikke. Dikotomien i den så ofte siterte politikk/religion i de Abrahamske religioner er falske og misvisende.

Alle de Abrahamske religionene er iboende politiske.

***

3. Hvorfor skulle Israel være interessert i å bevisst drepe sivile?

Dette er den enkelstående viktigste faktoren som får alle til reagere, og det med god grunn.

Igjen, det finnes ingenting som kan rettferdiggjøre at uskyldige mennesker i Gaza blir drept. Og det finnes ingen unnskydlning for den israelske skjødesløsheten i hendelser som den der fire barn ble drept på stranden i Gaza. Men la oss stoppe opp litt og tenke over dette. 

Hvorfor i all verden skulle Israel ønske å drepe sivile bevisst? 

Når sivile dør, antar Israel form av et monster. Det skaper sinne hos selv landets nærmeste allierte. Grusomme bilder av skadde og døde flommer over i mediene. Stadig større anti-israelske protester holdes overalt fra Norge til New York. Og det relativt lave antallet drepte på israelsk side (vi kommer til det om litt) skaper gjentatte ganger påstander om "uproporsjonale" reaksjoner. Viktigs av alt, døde sivile hjelper Hamas svært mye.

Hvordan kan noe som helst av dette muligvis være i Israels interesse?

Hvis Israel virkelig ønsket å drepe sivile, ville det fått de forferdeligste konsekvenser. ISIS har drept flere sivile på to dager (700 pluss) enn Israel gjorde på to uker. Forsøk å forestille deg at ISIS eller Hamas hadde Israel's våpen, arme, luftstyrker, støtte fra USA, og atomarsenal. Deres fiender ville vært utslettet for lenge siden. Dersom Israel virkelig ville ødelegge Gaza, så kunne de gjort det i løpet av en dag, kun ved bruk av sine luftstyrker. Så hvorfor gjennomføre en mer smertefull og dyr invasjon med bakkestyrker som setter soldatenes liv i fare?

***

4. Bruker virkelig Hamas sivile som menneskelige skjold?

Spør den palestinske presidenten Mahmoud Abbas hva han synes om Hamas' taktikk.

"Hva forsøker dere å oppnå ved sende raketter?" spør han. "Jeg liker ikke å handle med palestinsk blod."

At Hamas plasserer sivile i ildlinjen er ikke lenger løse spekulasjoner.

Hamas´ talsmann Sami Abu Zuhri innrømmet likefrem på Gaza TV at strategien med menneskelige skjold er "veldig effektiv".

FN´s organisasjon for flyktninger, UNRWA, utstedte en rasende fordømmelse av Hamas etter at det for to uker siden ble funnet raketter skjult i to barneskoler i Gaza.

Hamas sender avgårde tusener av raketter som sjelden dreper noen eller gjør stor skade inne i Israel. Rakettene blir avfyrt fra tett befolkede områder, inkludert syehus og skoler.

Hvorfor sende raketter som ikke skader fienden, og slik invitere til stor skade på din egen befolkning, og så sette dine egne sivilister i ildlinjen når reaksjonen kommer? Og når det israelske forsvaret advarer befokningen og ber dem evakuere sine hjem før et angrep, hvorfor ber da Hamas dem om å bli når angrepet kommer? 

Fordi Hamas vet at deres sak styrkes når sivile på Gaza dør. Hvis det er én ting som hjelper Hamas mest -- en ting som gir dem noe legitimitet -- så er det døde sivile. Raketter på skoler. Hamas utnytter sine barns død for å vinne sympati fra verden. De bruker dem som våpen.

Du behøver ikke å like det Israel gjør for å avsky hva Hamas bedriver. Det kan argumenteres for at Israel og Fatah er moralsk likeverdige. Begge har mye rett. Hamas har på den annen side ikke en flik av det samme.

***

5. Hvorfor ber folk Israel om å stoppe okkupasjonen av Gaza?

Fordi de har et kort minne.

I 2005 stoppet Israel okkupasjonen av Gaza. Hver eneste israelske soldat ble trukket ut. Hver eneste bosetting ble tatt ned. Israelske bosettere som nektet å forlate området, ble tatt med tvang, sparkende og skrikende.  

Dette var et ensidig trekk fra Israel, og del av en plan for å dempe og redusere konflikten mellom israelere og palestinere. Den var ikke perfekt -- Israel kontrollerte fortsatt Gaza´s grenser, kystlinje og luftrom -- men regionens historie tatt i betraktning var det et ganske viktig første skritt.

Etter evakueringen åpnet Israel grensene for å legge til rette for handel. Palestinerne ble også gitt 3000 drivhus som allerede i mange år hadde produsert frukt og planter for eksport. 

Men Hamas valgte å ikke investere i skoler, handel og infrastruktur. I stedet bygde de et enormt nettverk av tunneler for lagring av tusener på tusener av raketter og våpen, inkludert nyere og mer avanserte, fra Iran og Syria. Alle drivhusene ble ødelagt.

Hamas bygde ingen bomberom for sin befolkning. Imidlertid bygde de noen for sine ledere, slik at de kunne beskyttes under angrep fra luften. Sivilister har ikke adgang til disse bomberommene, nøyaktig av samme grunn som Hamas forteller dem at de skal holde seg hjemme når bombene faller.

Gaza ble gitt en stor mulighet tilbake i 2005, en mulighet som Hamas ødslet bort ved å gjøre området om til en anti-israelsk våpenarsenal, i stedet for en blomstrende palestinsk stat som, med tiden, kanskje kunne ha fungert som en modell også for et fremtidig Vestbredden. Dersom Fatah var i behov av enda en grunn til å avsky Hamas, så hadde de den her.

***

6. Hvor er det så mange flere ofre i Gaza enn i Israel?

Grunnen til at færre israelske sivile dør er ikke at det er færre raketter som regner ned på dem. Det er fordi de er bedre beskyttet av sin regjering.

Når Hamas' raketter tar av mot Israel, går sirenene av, rakettskjoldet Iron Dome trer i kraft, og sivile blir raskt ledet inn i bomberom. Når israelske missiler tar av mot Gaza, ber Hamas de sivile om å bli i sine hjem og konfrontere rakettene.

Mens israelske myndigheter oppfordrer sine sivile til å komme seg vekk fra raketter som er rettet inn mot dem, oppfrodrer på sin side mydighetene på Gaza sine sivile til å stille seg i veien for raketter som ikke er rettet mot dem.

Den populære forklaringen på dette er at Hamas er fattige og mangler ressurser til å beskytte sin befolkning, slik Israel gjør. Den reelle årsaken synes imidlertid å ha mer å gjøre med manglende prioritering enn mangelfulle ressurser (se #5). Dette har altså å gjøre med vilje, ikke med evne. Alle raketter, missiler og tunneler er ikke billige, hverken å bygge eller skaffe seg. Men de er prioritert. Og det er jo ikke slik at palestinerne ikke har en håndfull oljerike land som kan hjelpe dem, slik Israel har USA.

Problemet er, at hvis antallet sivile ofre på Gaza faller, så mister Hamas det eneste våpenet de har i sin utrolig effektive PR-krig. Det er i Israels nasjonale interesse å beskytte sine egne sivile og minimere antallet døde i Gaza. Hamas´ interesse er innenfor begge områder det stikk motsatte.

***

7. Hvis Hamas er så ille, hvorfor er ikke alle da pro-Israel?

Fordi, til tross for at Israel begår færre feil, så har de langt større konsekvenser.

Og mange isralere synes å ha den samme stammementaliteten som sine palestinske motstykker. De feirer bombingen av Gaza på samme måte som mange arabere feiret 9/11. En FN-rapport fant nylig at israelske tropper torturerte palestinske barn og brukte dem som menneskelige skjold. De banker opp tenåringer. De er ofte skjødesløse med sine luftangrep. Det finnes israelske akademikere som forklarer hvordan voldtekt kan være det eneste virkelig effektive våpenet mot fienden. Og mange av dem fråtser ufølsomt og offentlig i dødsfallene til uskyldige palestinske barn.

Rett skal være rett, slike ting skjer på begge sider. De er den uunngåelige konsekvensen av at flere generasjoner er oppdratt til å hate de andre gjennom mer enn 65 år. Og å holde Israel til en høyere standard er å møte palestinerne med den rasismen det innebærer å forvente mindre av dem.

Imidlertid, dersom Israel holder seg selv til en høyere standard, slik de selv hevder at de gjør, da er de i behov av å vise at de ikke er som de verste av sine naboer.

Israel fører seg selv til økende internasjonal isolasjon og nasjonalt selvmord på grunn av to forhold: 1. Okkupasjonen. 2. Utvidelsen av bosettingene.

Utvidelsen av bosettingene er rett og slett ubegripelig. Ingen forstår egentlig poenget med den. Praktisk talt alle administrasjoner i USA -- fra Nixon til Bush til Obama -- har entydig vært i mot bosettingene. Det finnes ingenting som rettferdiggjør den, bortsett da fra den bibelske (see #2), noe som gjør det enda vanskeligere å anse Israels motiver som rent sekulære.

Med hensyn til okkupasjonen er det mer komplisert. Avdøde Christopher Hitchens hadde rett da han uttalte dette om Israels okkupasjon av palestinske territorier:

"For at Israel skal kunne bli del av en allianse mot hva vi nå velger å kalle det; religiøs barbarisme, teokratisk, muligens termonukleære teokratisk, eller kjernefysisk teokratisk aggresjon, så må de avslutte okkupasjonen. Det er så enkelt som det.

"Du kan se på Israel som et slags europeisk, et slags vestlig type land, hvis du vil, men de kan ikke regjere over andre mennesker mot deres egen vilje. Israel kan ikke fortsette med å stjele andre menneskers land på den måten de holder på hver dag. Og det er ubegripelig uansvarlig av israelerne, vel vitende om den posisjonen USA og dets allierte rundt i verden har, å fortsette på denne skandaløst urimelige måten. Og jeg er redd jeg vet for mye om historien om denne konflikten til å hevde at Israel bare er en skjør liten øy, omringet av et hav av glupske ulver og så videre. Jeg mener, jeg vet ganske mye om hvordan den staten ble etablert, og hvilket omfang av vold og fordriving av mennesker som var involvert. Og jeg er en fange av den kunnskapen. Jeg kan ikke ikke-vite det."

Som vi så i Gaza i 2005, ensidig avvikling av et engasjement er trolig enklere i teorien enn å gjennomføre i praksis. Men dersom Israel ikke arbeider videre mot en tostats-løsning (kanskje trestats, takket være Hamas), så vil landet til slutte måtte ta det ubehagelige valget mellom å være en jødisk majoritetsstat eller et demokrati.

Det er fortsatt for tidlig å kalle Israel en apartheidstat, men da John Kerry uttalte at Israel står i fare for å ende opp som en i fremtiden, så var han ikke fullstendig på jordet. Dette er enkel matte. Det finnes bare et begrenset antall måter en binasjonal jødisk stat, med en ikke-jødisk majoritetsbefolkning, kan beholde sin jødiske identitet. Og ingen av dem er særlig vakre.

***
La oss derfor innse det, landet tilhører begge sider nå. Israel ble skåret ut av Palestina for jøder, med hjelp fra britene, i slutten av 1940-årene, akkurat slik mit eget fødeland Pakistan omtrent på samme tid ble skåret ut av India for muslimer. Prosessen var smertefull og millioner ble fordrevet i begge tilfeller. Men nå har det gått nesten 70 år. Det er nå minst to-tre generasjoner israelere som er født og har vokst opp i dette landet, og for hvem det er deres hjem, og som så ofte blir holdt ansvarlig for historiske overgrep de ikke er ansvarlige for. De er programmert til å motsette seg "de andre", nettopp slik palestinske barn også er det. I sin indre kjerne er dette en religiøs stammekonflikt som aldri vil bli løst dersom folk ikke slutter med å velge side.

Men du trenger ikke velge side, og slik være enten "pro-Israel" eller "pro-Palestina." Dersom du støtter sekularisme, demokrati og en tostats-løsning -- og du opponerer mot Hamas, utvidelsen av bosettingene og okkupasjonen -- så kan du være begge deler. 

Hvis noen likevel fortsetter å be deg om å velge side, så si at du heller velger hummus-metoden.»*

—————————

*Jeg undret meg en stund over hva Rizvi mener med den avsluttende kommentaren «If they keep asking you to pick a side after all of that, tell them you're going with hummus.» 

Jeg fant ingenting entydig på nettet, men ettersom hummus er en puré, opprinnelig fra Levanten, laget av «kokte og mosede kikerter blandet med tahini, olivenolje, sitronsaft og hvitløk», som passer til en masse retter, og som ofte «spres jevnt utover», så regner jeg med at Rizvi bruker begrepet som en metafor for å forsøke å vurdere situasjonen mest mulig objektivt, fremfor å ta stilling basert på fordommer og tillærte stereotypier om partene i konflikten. Rizvi understreker da også at han ikke oppfordrer til nøytralitet, noe han har blitt beskyldt for, men til nettopp en smule mer objektivitet. 

Følg Ali A. Rizvi på Twitter: www.twitter.com/aliamjadrizvi 

På Facebook: https://www.facebook.com/ali.a.rizvi 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Bortforklaringer i særklasse
av
Hogne Hongset
14 minutter siden / 19 visninger
0 kommentarer
Hva er alder?
av
Tove S. J Magnussen
rundt 2 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Å helbrede våre spedalske
av
Andreas Masvie
rundt 5 timer siden / 96 visninger
0 kommentarer
BCC og andre kristne
av
Bernt Aksel Larsen
rundt 5 timer siden / 198 visninger
1 kommentarer
Dommedag og benektelse
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 16 timer siden / 371 visninger
4 kommentarer
Idear og deira forførande makt
av
Per Steinar Runde
rundt 19 timer siden / 257 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
5 minutter siden / 2032 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
25 minutter siden / 2032 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lignelsen om navlestrengen
28 minutter siden / 164 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Tro på himmelen
34 minutter siden / 119 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Idear og deira forførande makt
43 minutter siden / 257 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
BCC og andre kristne
44 minutter siden / 198 visninger
Roald Øye kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 1 time siden / 346 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 1 time siden / 2032 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 1 time siden / 2032 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
La ungene være, kristne venner!
rundt 1 time siden / 1602 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
En seier for det livssynsåpne samfunn
rundt 1 time siden / 116 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Hvem skal oppdra barna våre?
rundt 1 time siden / 733 visninger
Les flere