Mathias Onsrud

Alder: 78
  RSS

Om Mathias

Misjonslege for pinsevennene i Kaziba, Kongo, fra 1970. Gynekolog og kreftoverlege Trondheim og Oslo. Universistetsprofessor fra 1986. Pensjonist fra 2010, men jobber deltid ved Sykehuset Innlandet, Gjøvik, og som forskningsveileder for doktorgradsstipendiater i Afrika.

Følgere

Utdanningsbistand

Publisert 6 måneder siden - 133 visninger

Kritisk, analytisk tankegang er nødvendig for utvikling - ikke et uttrykk for nykolonialisme.

Anders Breidlids beskrivelse av utdanningssituasjonen i utviklingsland og behovet for kvalitet (VL 13.04.18) kan bifalles. Men at utdanningsbistanden er nykolonialistisk, er jeg uenig i. Den er snarere naiv.

Selv har jeg mange års erfaring fra forskning og undervisning i Afrika. Det typiske er at læring=memorering, gjengivelse uten refleksjon; den mest primitive form for læring. Memoreringsevnen er imponerende. Jeg opplever å få forelesningene gjengitt ordrett. Men når studentene til eksamen får et pasientkasus å bruke kunnskapene på, blir de fortvilet. Praksis kommer etter mange år med teori. Å skille teori fra praksis hemmer utvikling, og er ikke en nykolonialistisk trend.

Blind autoritetstro er en annen faktor. Sjefen har alltid rett. Professors mening er ubestridelig. Personlig fortviler jeg over forventningen om alltid å vite sannheten.

Kunnskap er makt. Utviklingsland har katastrofal mangel på spesialister, og det er stadig ønske om spesialistutdanning. På spørsmålet: Hvilken spesialitet?, er ofte svaret: Samme hva, bare jeg blir spesialist. En får det inntrykk at å få makt, bli ’konge på hau’en’, er viktigst.

En møter også manglende vilje til lære opp andre, eller å akseptere at en annen er blitt flinkere enn en selv. Å innrømme faglig underlegenhet, blir å miste ansikt; det truer egen posisjon. Slike momenter bunner i inngrodde, patriarkalske strukturer. Det samme gjelder problemene jenter møter med å få høyere utdanning og stilling.

Kritisk, analytisk tenkning er den samme verden over. Moderne kunnskapstilegnelse er ikke kulturavhengig, iallfall ikke på nivå over grunnskole/alfabetisering. Å fokusere kun på grunnskole blir kolonialisme! Diagnose og behandling skal ikke påvirkes av at legen vokste opp i en jordhytte. Nye dyrkingsmetoder i jordbruket og økonomisk utvikling krever tilgang på moderne kunnskap. Språket i de globale kunnskapsbasene må læres. “Læringsmiljø tilpasset elevenes lingvistiske og kulturelle bakgrunn” hjelper lite for å komme ut av fattigdom.

 

Gå til innlegget

Bistandspolitikk

Publisert 6 måneder siden - 65 visninger

Å lære seg kritisk, analytisk tenkning er nødvendig for utvikling. Dette er ikke uttrykk for nykolonialisme.

Anders Breidlids beskrivelse av utdanningssituasjonen i utviklingsland og behovet for bedret kvalitet (VL 13.04.18)  tror jeg alle kan si seg enig i. Men at utdanningsbistanden er ’nykolonialistisk’ har jeg problemer med å se. Den er snarere naiv.

Selv har jeg mange års erfaring fra forskningsveiledning og undervisning på universitetsnivå i flere afrikanske land. Det som slår en, er at det settes likhetstegn mellom læring og memorering, altså det å kunne gjengi lærerens utsagn - uten nærmere refleksjon. Dette  er den mest primitive form for læring.. Å gjengi professor ordrett er veien til gode karakterer. Memoreringsevnen er ofte imponerende. Selv ha jeg opplevd å få mine forelesninger gjengitt ord for ord. Men når studentene til eksamen får et pasientkasus, som de skal applisere sine kunnskaper på, ble de fortvilet. Da  finner de ikke noe på ’harddisken’ å gjengi. Jeg ha forsøkt med PBL (problembasert læring); men den oppleves fremmed, og fungerer dårlig. Praksis blir gjerne henlagt til etter mange års teori. Separasjonen teori-praksis er hemmende. Den er iallfall ikke nykolonialistisk.

Blind autoritetstro er en annen faktor. Sjefen har alltid rett. Når professor har sagt noe, er det slik – ubestridelig. Personlig har jeg ofte vært fortvilet over forventningen om alltid å eie sannheten. Uttrykker man tvil, taper man ansikt.

Kunnskap er makt Mange utviklingsland har katastrofal mangel på spesialkunnskap. Jeg møter stadig bønn om hjelp til spesialistutdanning. Når jeg spør: Hvilken spesialitet da?, får jeg ofte til svar: Samme hva, bare jeg blir spesialist. Noen ganger får en det inntrykk at det er ønsket om å bli ’konge på hau’en’, det å få makt, som er motivet .

En annen beslektet faktor er manglende vilje til lære opp en kollega, eller å akseptere at en annen mestrer teknikker eller vet noe bedre enn en selv. Å innrømme faglig underlegenhet, er å miste ansikt. Motstand mot å lære opp andre kan være farlig for egen posisjon.

Det er vanskelig å se at noe av dette bunner i nykolonialistisk tankegang – snarere i inngrodde, patriarkalske strukturer. De problemene jenter møter når de prøver å få seg høyere utdanning og stilling, er en følge av de samme holdningene.

Kritisk, analytisk tenkning er den samme verden over. Jeg mener at moderne kunnskapstilegnelse ikke er så kulturavhengig – iallfall ikke på undervisningsnivåer over barneskolen. Det å fokusere kun på grunnskolen i utdanningsbistanden blir iallfall kolonialistisk! Diagnose og behandling av blindtarmbetennelse blir ikke annerledes om legen vokste opp i en jordhytte. Nye dyrkingsmetoder i jordbruket og økonomisk utvikling krever relevant forskning, som er frigjort fra tradisjoner. Man må kunne snakke språket til de globale kunnskapsbasene. Det hjelper lite med ”læringsmiljø tilpasset elevenes lingvistiske og kulturelle bakgrunn” når det gjelder å komme seg ut av kvelende fattigdom.

Gå til innlegget

Trygg abort

Publisert over 1 år siden - 305 visninger

Lovlig abort er ikke alltid trygg

 

Tilgang til trygge og lovlige aborter er blitt fynd-ord i den bistandspolitiske debatt. Faren ved illegale aborter skal ikke bagatelliseres. Men en provosert abort blir ikke automatisk trygg om den blir lovlig. Mangeårig arbeid blant afrikansk helsepersonell har gitt meg en del erfaringer. Kompetansen i å håndtere en abort, provosert eller spontan, er ofte skremmende dårlig. Mange slike inngrep medfører skade av selve livmoren og varig sterilitet til følge; et sosialt alvorlig traume i mange kulturer. Et annet eksempel: Vi opererte på Panzi-sykehuset i Kongo flere kvinner med fistel (hull i underlivsorganer med lekkasje av urin eller avføring) hvor årsaken beviselig var feilaktig utført utskrapning.

I dag utføres de fleste aborter medisinsk, og abortpillen vil være den foretrukne metode også i u-land. Men metoden forutsetter at graviditeten er kommet passelig langt – noe som kan være vanskelig å avgjøre på steder hvor man mangler ultralydapparat og annen nødvendig kompetanse. Dette gjelder også for eventuelle komplikasjoner etterpå: blødninger og infeksjon som oftest skyldes ufullstendig tømning av livmoren. Risikoen ved medisinsk abort vil i u-land sannsynligvis være større enn hos oss. Her trenger ca 20% oppfølgende behandling, 16% på grunn av blødning og 3% trenger kirurgisk utskrapning.

De sosiokulturelle konsekvensene for sårbare kvinner bør også nevnes. En mannlig sykepleier på en avsidesliggende poliklinikk var ivrig på meg for å få opplysninger om abortpillen, noe han mente det var stort behov for hos ham. Jeg kunne ikke unngå å mistenke ham for uedle motiver. Og hvordan skulle han kunne følge opp og forebygge komplikasjoner? Abort kan fort bli en enkel  og billig prevensjonsmetode. Hun kan jo bare gå og få seg en abortpille på poliklinikken om hun er så uheldig å bli gravid; mannen går fri. Og det som foregår på poliklinikkene blir sjelden hemmeligholdt. Brudeprisen vil falle drastisk om aborten blir viden kjent.

Iveren for legalisering av abort kan være infisert av vestlig kulturimperialisme. Vesten verdsetter individuelle seksuelle rettigheter, mens de ute setter morsrollen høyere. At sekulære organisasjoner promoverer prevensjon og legalisering av abort aksepteres, også av lokale kirker. Verre blir det når presumptivt kristne organisasjoner kjører dette frem. Vestlige misjonsarbeidere føler på spenningen allerede. Sammen med aksepten av homofili og samkjønnet ekteskap i vestlige land, gjør dette at kirkesamarbeidet nord-sør blir vanskeliggjort. Følgen kan bli at andre gode hjelpetiltak lider.

Jeg tror at vi skal være forsiktige med å tre våre vestlige holdninger ned over hodet på andre kulturer. Holdningsforandringer hos dem må få utvikle seg nedenfra, ikke utenfra. Vi aksepterer ikke utenlandsk innblanding i norsk politikk. Abortlovgivningen er politikk, og vi må ikke agere som politisk pressgruppe.

Oppgaven er altså ikke gjort om abort blir lovlig. Trygghet forutsetter nødvendig faglig kompetanse og utstyr. Der har vi utfordringer nok å ta fatt på.

 

Gå til innlegget

Jesus i hjertet eller magen

Publisert nesten 3 år siden - 171 visninger

Kjære Merete Thomassen

Takk for tankevekkende innlegg i VL 12. januar, Jesus i magen-teologi. Du etterspør hvem Jesus lovet å være med alle dager. Svaret er innlysende ut fra konteksten: Løftet er gitt i forbindelse med misjonsoppdraget; det er ikke et løfte til de som døpes, men til disiplene (”dere”) som fikk oppdraget å gå ut, forkynne, døpe og lære (Matt 28,18-20). For meg personlig, som ensom misjonslege i Kongos jungel, var det en styrke å ha dette løftet i ryggen i forskjellige vanskelige situasjoner. Man kan muligens ha dekning for å generalisere løftet til å gjelde alle misjonerende kristne. Men jeg syns det blir feil bruk av teksten å legge den inn i dåpsliturgien. Løftet har ellers en parallell i Jesu utsagn i forbindelse med en tidligere prøve-utsending, med forutsigelse av all den motstand de måtte forvente, dog med løfte om å bli fulgt nøye opp og bli gitt ord til forsvar i rette tid (Matt 10). Paulus, den første og største kristne misjonær, levde i nær relasjon til Kristus, og oppfordret til alltid å være bedende. Dette ga ikke bare aksept; enkelte ganger opplevde han at Jesu ånd hindret ham i det planlagte (Ap 16,6-7). Dette er også en side av løftet om Jesus-nærvær.

Når det gjelder din måte å forstå ’Jesus-i-hjertet’ på, har jeg problemer med å følge deg. Jeg mener at å leve i en subjektiv, nær Jesus-tilstand både er mulig og naturlig. Det har alltid vært en del av Kirkens fromhetstradisjon. Innen min profesjon og generasjon ble dr Einar Lundby et eksempel til etterfølgelse i så måte. Oppholdet under fjerne himmelstrøk økte mitt personlige behov for å pleie det daglige, nære forhold til Kristus i bønn og meditasjon.

Din Jesus-tilknytning er tydeligvis mer sakramentrelatert. Her har vi nok forskjellig tilnærming. Mitt syn er at nattverdfeiringen er av ren symbolsk karakter, et påminnings-måltid; og både transsubstansiasjon (katolsk) og konsubstansiasjon (luthersk) oppfattes som unødige mystifiseringer av det kristne budskap, noe som i verste fall kan åpne for kannibalistiske anklager og stenge for religionsdialog. Til nød kan jeg godta at Ånden er spesielt tilstede ved nattverd-feiringen, jfr Calvin. Jeg har i det hele problemer å godta sakrament som et kristent begrep, da det innebærer en aktiv, hellig handling fra menneskets side – noe jeg syns ligger farlig nær magi: Her magi definert som et menneskes aktive påvirkning av den åndelige verden gjennom bruk av fysiske midler (tryllemidler, herunder også vann, vin og brød..) og diverse formularer (hokus pokus .. = hoc est corpus..), samt symbolske øvelser (korstegn, lystenning etc). Magi har jeg sett mer enn nok av i Afrika; og å knytte kristen rettferdiggjørelse til slike handlinger, strir mot min oppfatning av Gud som den uavhengig, handlende part. Symbolske substanser og -handlinger à la de som brukes i det jødiske påskemåltid, kan imidlertid ha en verdifull pedagogisk, mnemo-taktisk funksjon, noe som hjelper oss og neste generasjon å knytte seg til det som skjedde. Feiringen av Herrens måltid i Afrika, som innebar at man brøt i stykker et helt brød og drakk av en felles kalk, ga meg mye mer enn det å innta en dyppet oblat. Alle sansene ble aktivert: brødsbrytelsen sees, føles og høres; det smakes, svelges og dette understreker den livgivende effekt brødet fra himmelen har under den kristnes ørkenvandring. Det samme kan knapt sies om en papp-lignende oblat som smelter på tungen -. Når Jesus talte om kilden i den kristnes indre (Joh7,38), er det tydeligvis Ånden som den kristne har fått, han siktet til – ikke noe sakrament. Så, hvis du med ’Jesus-i-magen’ mener denne Åndens kilde vi har fått i oss, er jeg enig. Men det blir det samme som å ha Jesus i hjertet. ’Mage’ har ellers en dårlig klang kristelig sett; altfor mange har på ulike vis ikke hatt magemål, men hatt egoisme som det styrende element.

Håper du unnskylder at jeg, en legmann, som forsøker å belære en teolog!

 

 

Gå til innlegget

Bistandsopprør

Publisert rundt 3 år siden - 413 visninger

Bistandsopprør

I sin kommentar til statsbudsjettet (VL 08.10.15) sier Bjørgulf K Bjåen at det er opprør i bistandsorganisasjonene fordi de fattigste blir sviktet ved at midler dreies bort fra langsiktig bistand og mot humanitær nødhjelp. De store bistands-organisasjonene er samstemmige i sin jamring. Men er dette så tragisk? Det vil kanskje oppfattes som banning i kjerka når jeg påstår at en slik dreiing kan ha positive effekter.

For det første har det i mange tilfelle vært vanskelig å vise at langsiktige prosjekter har hatt den forventede utviklingseffekt. Ofte har prosjektene ført til mer avhengighet enn utvikling. Mange får riktignok jobb og sitt levebrød av prosjektet, men motivasjonen til få det avsluttet - og nasjonal overtagelse - svikter. I prinsippet mener jeg at prosjekter bør være så kortvarige som mulig, være en hjelp til selvhjelp.

En annen og kanskje viktigere effekt av redusert overføring via bistandsorganisasjoner vil kunne skje her hjemme. Jeg mistenker bistandsorganisasjonene for å be for sin egen syke mor når de sutrer; de er blitt for avhengig av overføringene fra Norad. De er nødt til å følge de prioriteringer Norad til enhver tid har, og må ofte se bort fra både lokale ønsker og sin egen spisskompetanse. Jeg mener bistandsorganisasjonene i større grad bør frigjøre seg fra Statens pengesekk og heller følge sin egen overbevisning og prioritering. Dette vi naturlig medføre behov for mer og bedre informasjon til de private giverne; men gevinsten på sikt blir større delaktighet hos folk og økt forståelse for utviklingsproblematikk. Og giverne er der. Vi må ikke bli for fiksert i de statlige overføringene. Som skatteyter kan jo hver enkelt trekke 20000 kr fra beskatning når beløpet går til bistand. Her ligger et stort potensiale.

 

Mathias Onsud

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Allmektig Gud?
4 minutter siden / 9456 visninger
Morten Gabrielsen kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
22 minutter siden / 533 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 1 time siden / 9456 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 1 time siden / 9456 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 21220 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Kristen politikk i et sekularisert demokrati
rundt 1 time siden / 514 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Bin Salmans sanne ansikt
rundt 2 timer siden / 94 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 3 timer siden / 9456 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 3 timer siden / 9456 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Satire, ikkje religion
rundt 4 timer siden / 599 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 11 timer siden / 9456 visninger
Floris Groesz kommenterte på
Satire, og religion
rundt 11 timer siden / 693 visninger
Les flere