Martin Enstad

Alder: 45
  RSS

Om Martin

Leder i Presteforeningen

Følgere

Kjønn teller.

Publisert rundt 6 år siden

Det blir for enkelt å si man vil ha den beste lederen, og tro at kjønn ikke angår saken.

Sokneprest Kyrre Kolvik gjør seg til talsmann for at kjønn er det siste argumentet som teller ved ansettelser (Vårt Land 30/9-14). Han kjenner seg diskriminert på vegne av sitt kjønn hvis det blir en kvinnelig biskop i Bodø utfra en vurdering av kjønnsfordelingen blant biskopene.

Det er for enkelt når Kolvik ønsker seg den “beste” som sin framtidig biskop, “uavhengig av kjønn”. Og det er bekymringsfullt når en så sentral fagforeningspolitiker som Kolvik retorisk spør: “Og det er vel heller ikke ønskelig for kvinner å få jobben på grunn av sitt kjønn, og ikke fordi de er veid og vurdert og sett på som den best kvalifiserte?” Tanken på at det finnes en objektiv standard for den beste lederen basert på alt annet enn kjønn er forlatt.

Kolvik uttrykker bekymring for at for få unge menn velger presteyrket og for kirkestaber som blir preget av et kjønn. Da er det underlig at han ikke ser at kjønn på toppledernivå kan være kompetanse, et fortrinn. I et mannsdominert kollegium bør kvinner ha et fortrinn.

Derfor blir det for enkelt når Kolvik sier at Kirkerådet kun skal vurdere skikkethet, lederegenskaper og kirkelig votum, og synes til å mene at kjønn ikke angår saken.

Biskopene er en sentral del av vår nasjonale kirkeledelse. Derfor må sammensetningen av kollegiet oppfattes som legitim, og kjønn hører med i den vurderingen. Det var nok mange drevne mannlige AP-politikere som følte seg forbigått når Gro presenterte sin kvinneregjering i 1986. Noen andre menn vil kjenne seg forbigått hvis den neste biskopen i Bodø er en kvinne, men diskriminert, det er de ikke.

Martin Enstad

prest og PF-medlem.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land den 3. oktober

Gå til innlegget

Prestene og de vanskelige samtalene

Publisert rundt 6 år siden

Hvem er egentlig tjent med et uorganisert presteskap?

På et år har Presteforeningen mistet et stort antall av sine medlemmer. Nå som bølgene begynner å legge seg bør både Presteforeningen, og de som har forlatt den, bevilge seg en tenkepause om framtiden. Hvem er egentlig tjent med et uorganisert presteskap?

De fleste av dem som har forlatt foreningen, har gjort det i protest mot sentralstyrets vedtak i favør av kirkelig vigsel for likekjønnede ekteskap. Det er vanskelig å se hvilken annen fagforening som er et godt alternativ for denne gruppen. Alternativet synes å være å forbli uorganisert.

Mister. Men det er det organiserte arbeidsliv som sikrer medbestemmelse, innflytelse og jevn forbedring av lønns- og arbeidsvilkårene, også for prester. I en tid der vi står foran store endringer i kirkeordningen, er presteskapet trolig den gruppen i kirken som minst av alle er tjent med å være uorganiserte. Det handler om de helt grunnleggende forholdene i arbeidslivet som lønn, pensjon, og hvem som skal lede hvem i hverdagen.

På de 14 årene jeg har vært medlem av Presteforeningen, er Den norske kirke og dets presteskap blitt mer mangfoldig. Det vil komme nye kontroversielle spørsmål. Men presteskapet er ikke tjent med en presteforening som kun uttaler seg i ukontroversielle spørsmål. Det hører til en fagforening sine oppgaver også å ta stilling i kontroversielle spørsmål. Alternativet er overlate all påvirkningen i de kontroversielle spørsmål til alle andre enn foreningens organer.

Men for at et styre skal kunne uttale seg med troverdig tyngde, må beslutningene forankres i politiske prosesser. Her har Presteforeningen ikke vært gode nok den siste perioden. Manglende forankring i forkant av Kirkemøtet førte til stor motstand og mange utmeldelsene, noe som svekket foreningens posisjon generelt og i den aktuelle saken.

Pådriver. Denne erfaringen må være en vekker for Presteforeningen. I tillegg til å være den viktigste aktøren knyttet til presters lønns- og arbeidsvilkår, og fortsatt være en pådriver i forhold til videreutdanning, må Presteforeningen i større grad bli en arena for de vanskelige kirkepolitiske og teologiske samtalene.

Prestene – men enda viktigere; Den norske kirke – trenger at prestekolleger møtes til de vanskelige samtalene om de spenningsfylte kirkepolitiske og teologiske spørsmålene som preger vår kirke. Ikke alltid for å bli enige, men i større grad for å forstå, eller i hvert fall finne en vei videre sammen.

Det er tid for å tenke seg om. Presteforeningen må ta selvkritikk for en manglende politisk prosess i organisasjonen i forkant av kontroversielle uttalelser. En slik prosess ville tydeliggjort for medlemmene at denne saken var til behandling, og den ville gitt sentralstyret et sterkere mandat til å konkludere. De som har meldt seg ut, har selvsagt mulighet til å melde seg inn igjen.

Attraktivt. En sak endrer ikke på det grunnleggende forholdet at både den enkelte prest, og kirken som helhet, er tjent med et organisert presteskap som kan gjøre det attraktivt å være prest i dagens og framtidens kirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.9.2014

Gå til innlegget

Med etableringen av «Åpen folkekirke» har vi fått det som kan utvikle seg til vårt første kirkepolitiske parti i vår selvstendig lutherske folkekirke. Partier er demokratiets verktøy, og er et stort skritt i riktig retning for kirkedemokratiet.

En etablering av kirkepolitiske partier og lister, vil virke sterkt demokratiserende på vår kirke. Det blir enklere for velgerne å få oversikt over hva man velger mellom. Det er enklere for partier å mobilisere informasjonskampanjer om egen politikk, enn for enkeltkandidater. Og partiene vil trolig, i kirken som i politikken, være nyttige skolerings- og rekrutteringsarenaer for våre framtidige kirkepolitikere. Og til slutt, de synliggjør all (kirke-)politikk sitt innerste vesen; interessekonflikter som søkes avklart gjennom demokratiske prosesser.

 

Kirkepolitiske partier vil trenge saker som kan mobilisere velgerne til urnene. Engasjerende enkeltsaker kan være viktig for å skape et engasjement for kirkepolitiske valg. «Åpen folkekirke» har sin symbolsak i kirkelig vigsel for likekjønnede par. Vi er mange som ser det som viktig at denne saken bringes til en avklaring.  Utfordringen framover blir å skape partier og lister som har mer enn en sak. Derfor er det viktig når «Åpen folkekirke» også gir uttrykk for et større program som setter fokus på diakoni, en kirke med rom og respekt for kirkens mangfold, en kirke som er samfunnsengasjert og som er aktiv og tilstede i alle lokalsamfunn. «Åpne Folkekirke» virker til å ønske seg en engasjert, diakonal, modig og inkluderende kirke på hvert et sted.

 

Kirkemøtet som skal velges i 2015, vil også spille en viktig rolle i å bygge den framtidige kirkeordningen som skal være ferdig i 2020. Da er det interessant å vite mer om flere konkret kirkepolitiske saker, enn ekteskapsliturgien, som man håper å ha ryddet oppi allerede i 2016.

 

Som kirke bør vi gratulere hverandre med at det etableres normale demokratiske handlingsmønstre, som partier, i vår kirke. Partier er også i kirken demokratiets verktøy. Og vi skal være fornøyd med at det ser ut som partiene kan basere seg på kirkepolitiske konfliktlinjer og ikke på de sekulære partiene som i Sverige. Så får vi bare håpe at det er flere som elsker sin kirke så høyt at de etablerer organisasjoner som kan utvikle seg til partier i forkant av kirkevalget 2015.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17. JUNI

Gå til innlegget

I de fleste sogn er det kun en liste til menighetsrådsvalget. Hvis man har ambisjoner om å påvirke sammensetningen av menighetsrådet, og ikke bare oppslutningen så må man endre på lista. Hvis man ønsker mer kirkedemokrati så må man endre på listen.

Kommunestyre og menighetsråd velges på samme dag. Mange steder skjer valgene i samme hus. Og begge steder blir man møtt med lister. Men det er viktige forskjeller når menighetsråd og kommunestyre velges. Den som leverer lista til menighetsrådet uendret har egentlig ikke påvirket sammensetningen av menighetsrådet, kun oppslutningen. 

Selv om man ofte sier at politiske lokalvalg er personvalg, så er det et partivalg. Man velger mellom ulike partilister. Og de som står på samme liste er enige om et felles politisk program. I kommunsetyrevalget er det rimelig å anta at de som er på samme liste, i utgangspunktet har de samme mål. I tillegg har de politiske partiene ofte gitt sine toppkandidater et forsprang på de andre på lista ved å kommulere dem (stemmetillegg).

I de fleste sogn er det kun en liste til menighetsrådsvalget. Og menighetsrådsvalget er derfor først og fremst et personvalg. Man møter en prioritert liste. Men de som står på samme liste er ikke enige om et felles program. Det er ikke sikkert de har definerte kampsaker i det hele tatt. Veldig mange stiller opp ut fra et ønske om å yte en innsats og gjøre sitt beste. Og det er ikke noe galt med det. Viljen til å yte en innsats er avgjørende.

Til menighetsrådsvalget kan velgerne gjøre store endringer på lista: De kan stryke kandidater, de kan gi tilleggestemme og de kan endre rekkefølgen. Ved opptellingen vil alle kandidatene på listen få en stemme hvis listen er uendret. Kandidater som er strøket vil få 0 stemmer og kandidater som har fått ekstrastemme vil få to stemmer. 

Dette er bare demokratisk hvis alle velgerne gjør endringer på listen. Hvorfor det?

La oss ta utgangspunkt i et tenkt sogn, Kirkebygda sogn, der det skal velges 6 medlemmer til menighetsrådet + 5 vara medlemmer, og det er 16 kandidater på listen. Det er altså 5 flere kandidater på listen enn de som skal velges. Komiteen har da med sin plassering av kandidatene på listen gitt en prioritering der de sier at de 6 første på listen bør bli faste medlemmer av rådet, de 5 neste bør bli vara medlemmer, og de 5 siste bør ikke bli valgt. Og hvis alle sognets velgere leverer listen uendert, så blir det slik. 

Men selvsagt vil ikke alle levere listen uendret.

La oss tenke oss at 1000 personer avgir stemme i Kirkebygda sogn. Hva skjer hvis f.eks alle velgerne, utenom en, leverer listen uendert. Denne ene velgeren gir en ekstrastemme til den siste kandidaten på lista. Da vil den siste kandidaten på lista bli valgt inn som første mann i Kirkebygda menighetsråd, fordi han vil få høyeste stemmetall i opptellingen. Siste mann på lista vil da ha 1001 stemmer (1 stemme fra 999 av velgerne og 2 stemmer fra en velger). Gitt at det er den eneste endringen som er skjedd, så vil nr. 1 på lista komme inn som nr. 2 osv.

Velgere som er enige med komiteen innstilling bør derfor i det minste styrke de på listen som ikke er nominert til fast plass eller varaplass.  Eller så bør alle velgere hver for seg gi sine tilleggestemmer og strykninger ut fra egne kirkepolitiske (eller andre) preferanser.

Det kan diskuteres hvor demokratisk det er at få velgere kan endre hele lista sin sammensetning. I vårt tenkte eksempel, Kirkebygda sogn, hadde tross alt 999 av velgerne ment at sistemann på lista skulle være nettopp sistemann. Men en velger gjorde sistemann til førstemann. 

Valgordningen kan bli et veldig demokratisk uttrykk for velgerviljen, hvis de fleste, helst alle, endrer listen. For menighetsrådsvalget er et personvalg. Og forhåpentligvis er det flere kandidater enn plasser, og da må noen strykes og/eller noen få ekstrastemme av DEG!

For du vil vel påvirke, det er vel derfor du stemmer...

Ved neste valg om fire år, bør det vurderes om ikke de lokale kirkelige nominasjonskomiteene skal ha lov til å kommulere de øverste på listen, slik de politiske partiene kan til kommunestyrevalget. Men at kommulering ikke skal telle som 2 stemmer, men kun som 1,25, slik jeg mener det er ved kommunestyrevalg. Da vil listen være en sterkere føring enn idag, men ikke umulig å endre for velgerne. 

Godt kirkevalg!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere