Martin Enstad

Alder: 45
  RSS

Om Martin

Leder i Presteforeningen

Følgere

Misvisende om arbeidstid

Publisert over 4 år siden

Det blir misvisende når Vårt land (3.2.16) fremstiller prestenes nye arbeidstidsordning som rigid med et fast ukentlig timetall. Realiteten er at den nye arbeidstidsordningene er meget fleksibel.

Prester skal i gjennomsnitt arbeide 35,5 timer i uken. Gjennomsnittet beregnes etter arbeidsmiljølovens bestemmelser. En prest kan derfor jobbe inntil 12,5 time per dag, og inntil 54 timer i løpet av en uke. Det gir godt rom for å ta unna arbeidstopper, enten de skyldes høytider eller menighetens egne planer. En viktig forskjell fra tidligere er at en slik belastning må være planlagt, og den vil føre til mer hvile ellers i arbeidsplanperioden. På den måten sikrer vi prestene et vern mot å jobbe seg syke.

Prestene har verken fått kjernetid, kontortid eller tilstedeværelsesplikt. Den enkelte prest har fullstendig råderett over 20% av arbeidstiden så lenge det brukes til presteoppgaver. Innenfor de øvrige 80% skal det gis tid til både forberedelser og reise til de oppgavene man er pålagt. Når tjenesten krever det kan presten selv velge å arbeide utover arbeidsplanen, og avspasere dette siden. Hvis en dag kan gjøres kort eller er blank, så er det enkelt å avspasere. Samlet sett sikrer dette både fleksibilitet og vern.

Brodal setter fingeren på den krevende balansegangen mellom arbeid og frivillig tjeneste i menigheten. Dette er et dilemma som er kjent for alle som jobber tett på frivillighet, og som ofte er idealistisk motivert. Presteidentiteten kan man ikke legge vekk selv om arbeidstiden er over. Det er likevel et framskritt at man ut fra arbeidstiden kan vite når jobben er ferdig og eventuelt et frivillig engasjement begynner. For mange prester vil det være naturlig å bruke fritid på menighetsarbeid, for andre vil det være viktig å gjøre andre ting.

Vårt land har valgt tittelen "Vi tvinges til å juks med timelister" på forsiden. Jeg kan ikke se at det har dekning verken i saken eller realitetene.

Gå til innlegget

Forandrer arbeidstid presteidentiteten?

Publisert nesten 5 år siden

Det holder ikke med lønn i himmelen. Forskuddet som utbetales nå, i form av de samlede lønns- og arbeidsvilkår, må virke attraktivt når ungdommen lurer på om de skal bli lege, psykolog, lærer, sivilingeniør eller prest.

1.januar 2016 var dagen da menighetsprester i Den norske kirke fikk arbeidstid målt i timer og tilleggslønn for arbeid på kveld, natt, høytider og leirer. Var 1. januar 2016 dagen da norske menighetsprester gjorde ordinasjonsløftet avhengig av klokken, og ga opp friheten for penger? Eller er det heller slik at den nye arbeidstidsavtalen legger grunnlaget for framtidig rekruttering, lønnsvekst og et sunt skille mellom arbeid og hvile for framtidens presteskap?

Mitt utgangspunkt er at presteidentiteten har overlevd arbeidstidsreformer før. Det var en gang da både ferie, kvartalsfri, etterhvert månedsfri og til slutt to fridager i uken var nyvinninger for prester. 

Vern for presten

Bakgrunnen for at Presteforeningen sa opp den eksisterende fridagsavtalen for menighetsprester var behovet for vern. Som fagforening hadde vi jevnlig erfaring med at kolleger ble syke av det som kunne være en grenseløs arbeidssituasjon.  Andre prester ble ikke syke, men erkjente at den manglende strukturen rundt arbeidet var en påkjenning for dem selv, ektefelle og familie. 

Arbeidstid er et av de mest grunnleggende vern en arbeidstaker har. En prest opptrer ofte i relasjon til andre mennesker. I disse relasjonene har man ofte en ansvarsfull rolle; som sjelesørger, som leder, som predikant eller som et profesjonelt medmenneske. Slitne arbeidstakere gjør flere feil enn uthvilte arbeidstakere. Også i presteyrket er hvile avgjørende viktig. Arbeidstid bidrar strukturelt til å sikre denne hvilen. 

Et sunt og forutsigbart skille mellom arbeid og fritid er nødvendig for at presten kan oppfylle de forventningene ektefelle og barn har til deltakelse i familieliv og aktiviteter. Dette blir ikke mindre viktig av at prester gjennomgående har en høyarbeidsbelastning på søndager og i høytider, når andre familier kan regne med fri sammen. 

Presteidentiteten

De aller fleste reaksjonene jeg har fått på avtalen er positive eller avventende. Men noen har gitt uttrykk for at dette utfordrer presteidentiteten. Blant dem som mener dette er det særlig tre temaer som løftes fram, og som er verdt å se nærmere på; det er ordinasjonens konsekvenser, prestens frihet og presten som leder. Før jeg går videre vil jeg kort minne om at for prester i helsevesenet og forsvaret er regulert arbeidstid normalen, og fra et slikt perspektiv er det underlig at presteidentitet henges på arbeidstidsordninger.

Ordinasjonens konsekvenser

Jeg mener det er stor parallellitet mellom ordinasjonen og det å ha en autorisasjon som helsepersonell. Begge deler innebærer en tillatelse fra rett myndighet til å ta visse avgjørelser og utføre visse handlinger som ikke alle andre kan utføre. Og like viktig, det innebærer en forventing om en faglig forsvarlig profesjonsutøvelse. Begge grupper opplever en forventning om tilgjengelighet i akutte situasjoner. For begge kan dette ordnes gjennom beredskapsordninger, men dette kan neppe fange opp alt. Klisjeen er ropet «er det en lege i salen?». Det er sjelden at prester får høre ropet «er det en prest tilgjengelig?». Men skulle det komme, bør den som er ordinert melde seg, helt uavhengig av ansettelsesforhold og arbeidstidsordning. Jeg tror vi er mange ordinerte som har opplevd på fritiden, på ferie, på en konferanse, at en samtale har endret karakter underveis fordi det ble klart for den andre at den de snakket med er ordinert til prest. Plutselig ble det klart at det var ikke min person som var interessant for min samtalepartner, men presten. Da har man to valg, enten å klargjøre hvorfor man ikke kan fylle den rollen nå (man er f.eks beruset), eller man må fylle rollen som profesjonell, enten ved å ta samtalen etter profesjonelle standarder, eller vurdere det hele som lite akutt og henvise til samtale på et annet tidspunkt. 

En prest er ordinert 24/7/365. Men det betyr ikke at man alltid er på jobb som prest. Menighetspresten er alltid prest, men kan nå se på arbeidsplanen når han skal jobbe. Dersom arbeidsgiver trenger å mobilisere mer prestekompetanse enn den man allerede har kjøpt, kan det løses med flere ansettelser eller overtidsbetaling. Hvis arbeidsgiver ikke er villig til å betale for den kompetansen, må de løse utfordringene på andre måter. 

Samtidig må den som er ordinert finne seg i at det er legitime forventninger til hvordan man lever hele sitt liv. Det følger av ordinasjonsliturgien der ordinanden har sagt ja til biskopens formaning om selv av hjertet å legge vinn på å leve etter Guds ord. Dette er en forventning som følger av ordinasjonen, og ikke av ansettelsesforholdet. Man må derfor legge til grunn at det ikke ligger mer i dette for en menighetsprest enn andre ordinerte som f.eks jobber utenfor kirken. 

Prestens frihet

Frihet er et viktig ord for mange prester. Men frihet er ikke et entydig begrep. Arbeidstidsavtalen vil opplagt redusere den enkeltes formelle mulighet til å jobbe når man selv vil. Arbeidsplanen vil vise på hvilke dager og til hvilke tider 80% av arbeidstiden skal være. Men dette gir også en annen betydelig frihet, nemlig friheten til å ha fri. 

Jeg tror den reelle friheten til å jobbe når man vil, har vært langt mindre enn den formelle friheten. Når dagens menighetsprester har lagt inn i planen sin alle listene med planlagte møter og samlinger er det ikke all verdens frihet igjen. Friheten har også vært en «frihet» til å jobbe når det passet andre. I tillegg har man hatt en velbenyttet frihet til å jobbe mer. Fra et fagforeningsperspektiv er det vanskelig å se på akkurat den friheten som noe annet enn uønsket gratisarbeid. 

I den nye avtalen er det to viktige elementer som skaper frihet for prestene, frihet til å prioritere oppgaver i egen tjeneste og frihet til å komme menigheten i møte i situasjoner der oppdrag ikke kan utsettes. Presten styrer fortsatt 20% av arbeidstiden, både innhold (innenfor tjenesteordningens §2) og tidspunkt. Og ordningen med plusstid gir den enkelte prest mulighet til å jobbe mer utenfor arbeidsplanen når tjenesten krever det. 

Presteforeningen er opptatt av den faglige friheten. Den enkelte prests kompetanse og faglige vurderinger avgjør hvordan hun løser de oppgavene som er lagt til henne. Men også prester, som for eksempel leger, må forholde seg til den ressursrammen som er gitt. En av de ressursrammene som er gitt er arbeidstiden. Ingen prest kan forvente å sette av 20 arbeidstimer regelmessig til å skrive en preken. Men arbeidsgiver må også gi rammer til å gjøre et faglig forsvarlig arbeid. Derfor er det uakseptabelt om det kun gis rom for 2 timer. Derfor er det fortsatt viktig for prester å bli ledet av sin egen profesjon. Når soknepresten skal diskutere prioriteringene i arbeidsplanen, så skal hun diskutere dette med en annen prest - prosten. Jeg har stor tro på at det kan være en utviklende prioriteringsdialog mellom to fagpersoner. 

Presten som leder

Noen har stilt spørsmålstegn ved om det er klokt å inngå en slik avtale nå, hvis man ønsker at prester skal bli de lokale lederne i framtidens kirkeorganisasjon.  Da er det viktig å være klar over at det også er inngått en lederavtale som omfatter alle proster, samt noen sokneprester som har ledende stillinger etter arbeidsmiljølovens bestemmelser. Hvis prester i framtiden skulle bli daglige ledere i lokalmenighetene så vil denne avtalen være et naturlig utgangspunkt. Prester, og på en særlig måte sokneprester, vil alltid ha en lederoppgave i lokalkirken. Hvordan dette organisatorisk uttrykkes etter 2020 er ennå usikkert. En ny organisasjonsstruktur vil selvsagt gjøre det mulig, og kanskje ønskelig, å se på nye arbeidstidsordninger for noen prestestillinger.

Kirkeøkonomi

Det er ikke uvesentlig at denne avtalen er inngått mens prestene ennå er ansatt i staten. Ved virksomhetsoverdragelsen må Den norske kirke holde staten, som avgivende arbeidsgiver, ansvarlig for utgiftene som følger av arbeidstidsavtalen. Ingen av partene i avtalen har ønsket å endre omfanget av eller innholdet i prestetjenesten. Kirken har en legitim rett til å forvente at staten tilfører de ressurser som trengs for å opprettholde prestetjenesten på dagens nivå, også etter virksomhetsoverdragelsen. 

Viktig for rekrutteringen

Jeg er veldig trygg på at denne avtalen vil bidra positivt både til rekruttering og til framtidig lønnsvekst for landets menighetsprester. Et sunt skille mellom arbeid og fritid oppleves grunnleggende positivt med tanke på rekruttering. Forhåpentligvis vil avtalen bidra til å begrense en stedvis arbeidskultur der det å jobbe mye, for mye, og deretter snakke om det, er noe som gir status blant kolleger. Jeg tror også avtalen vil føre til sunne prioriteringsdiskusjoner i kirken. Nå er det ikke mulig å løse alt fra stolbæring til trosopplæringstiltak, enda en begravelse eller en syk kollega, med å dytte på mer gratis prest. Som en høykompetent arbeidstaker fortjener presten å bli brukt til presteoppgaver og bli betalt for det. Presten er ikke den ene som skal løse ugjorte oppgaver når andre går hjem. Jeg tror også at avtalen vil bidra positivt i kollegafelleskapet i lokale staber. Nå får prester arbeidstidsordninger som likner de andre i staben. Jeg tror avtalen vil bidra til presters framtidige lønnsvekst. Arbeidstid vil synliggjøre at kirken til nå har betalt for lite for det omfanget av prestetjeneste de ønsker tilgjengelig. Prest er utvilsomt en kompetanse kirken må arbeide hardere for å tiltrekke seg framover. Selv om vi forventer lønn i himmelen, må forskuddet som utbetales nå, i form av de samlede lønns- og arbeidsvilkår, virke attraktivt når ungdommen lurer på om de skal bli lege, psykolog, lærer, ingeniør eller prest. Da er det også et gode at avtalen gjør effektivt slutt på at prester stort sett lever av grunnlønna. Kveldstillegg, helgetillegg, høytidstillegg og forutsigbare grenser for overtid er positivt og rettferdig sett fra et fagforeningsperspektiv. 

DETTE INNLEGGET ER EN LETT REDIGERT VERSJON AV ET INNLEGG MED SAMME TITTEL SOM STO FØRST PÅ TRYKK I LUTHERSK KIRKETIDENDE NR.1.2016, 8. januar 2016

Gå til innlegget

Institusjonspresters kompetanse trengs

Publisert nesten 5 år siden

Det er positivt at Reikvam vil holde fram kirkens ansvar for alle som bor i soknet. Men det er ikke innlysende at Fjellhamar sokn skal ha ansvar for alle som til enhver tid befinner seg på A-hus.

Reikvam mener det må være ubehagelig for prester å bli assosiert med behandling. Ut fra kompetanse og egenart har prester en egen legitimitet i det tverrfaglige teamet. Prester er aktører for å sikre en helhetlig omsorg, uten å være typiske behandlere. Pasienten blir ikke frisk av sin fysiske sykdom gjennom samtaler med presten, men presten kan gi pasienten et samtalerom for andre sider ved livet som blir tydeligere når sykdommen rammer.

Institusjonsprestenes plass i det livsynsåpne Norge handler ikke kun om religionspolitisk likebehandling, men om relevant kompetanse. Institusjonsprester har seks års grunnutdanning, det stilles krav om relevant videreutdanning ved ansettelse, og mange av disse utdanner seg videre innen en etablert spesialistordning. Det må derfor stilles krav til de som skal inn i tilsvarende stillinger med utgangspunkt i et annet livssyn, om tilsvarende og relevant kompetanse. I dette bildet hører også med at mange institusjonsprester brukes til veiledning og oppfølging av ansatte.

Det er ikke unaturlig om sekulære institusjoner, som skal betjene hele befolkningen, ønsker å ansette prester, rådgivere og samtalepartnere som har et annen livssyn som utgangspunkt for sin tjeneste. Det er samtidig ikke slik at livsynsmangfoldet har ført til at institusjonsprester har lite å fylle dagene med. Presteforeningen vil ikke motsette seg at det tilføres ressurser til å ansette kolleger med andre livssyn. Men vi i kan ikke akseptere en nedbygging av en godt kvalifisert og nyttig tjeneste for prinsippenes skyld.

Det er alt for tidlig å slutte seg til Reikvams tvil «om det er vilje til å bruke de pengene som trengs for å likestille alle tros- og livssynssamfunn…». En religionspolitikk som skal virkeliggjøre et livssynsåpent samfunn vil koste penger. Og samtidig må det fortsatt være legitimt for samfunnets institusjoner å etterspørre, ikke bare tro, men kompetanse.

Først publisert i Vårt land 16. desember 2015.

Gå til innlegget

Sykehjemsprester trengs

Publisert nesten 5 år siden

Det er ikke riktig at sykehjemsprestene eller andre spesialtjenester som fengsels- eller studentprester mister legitimiteten når statskirkeordningen blir borte.

Rolf Reikvam går inn i en viktig debatt når han i VL 03.12 etterlyser en prinsipiell diskusjon om åndelig omsorg i institusjoner. Derimot er det ikke riktig at sykehjemsprestene eller andre spesialtjenester som fengsels- eller studentprester mister legitimiteten når statskirkeordningen blir borte.

Prester utgjør i dag en naturlig del av det tverrfaglige samarbeidet i mange institusjoner i samfunnet. Prestetjeneste ved sykehjem og sykehus er svar på et dobbelt behov i store og moderne helseinstitusjoner: eksistensiell omsorg og religiøs betjening.

Helsefaglig sett har institusjonene ansvar for å tilby helhetlig omsorg – fysisk, psykisk, eksistensielt og sosialt. Prestetjenesten ved helseinstitusjoner svarer på dette med spesialisert kompetansepå ivaretakelse av eksistensielle og åndelige behov. Samtidig gir presten religiøs betjening til kirkens medlemmer.

I flere større kommuner finnes spesialiserte sykehjemsprester. Slike stillinger gjør det mulig å balansere disse to anliggendene og lar presten være aktiv i det tverrfaglige samarbeidet for helhetlig omsorg. Om dette arbeidet skal utføres av menighetsprestene alene, vil nok kapasiteten tilsi at den kirkelige betjeningen må prioriteres.

Det pågår en levende debatt om hvordan flere tros- og livssynssamfunn kan få plass i det tverrfaglige arbeidet omkring pasientene. Prestene er aktivt og konstruktivt med i denne debatten, og man kan se til St. Olav hospital i Trondheim og Oslo universitetssykehus for å finne eksempler på litt forskjellige løsninger for å nå dette målet.

I Oslo har kommunen valgt å støtte opp om sykehjemmenes helhetlige omsorgsansvar økonomisk. Reikvam anfekter egentlig ikke dette, men vil at midlene som spares ved kommunens kutt tilføres menighetene slik at de kan ta ansvaret for prestetjenesten ved sykehjem. I dag gjør bispedømmet dette på menighetenes vegne ved hjelp av midler tilført nettopp fra kommunen. Ordningen Reikvam etterlyser finnes, og den bør videreføres og utvides.

Martin Enstad

Leder, Presteforeningen

Først publiserte i Vårt Land lørdag 5. desember 2015

Gå til innlegget

Nå må prester få ordnet arbeidstid

Publisert over 5 år siden

Presteforeningen krever et nødvendig kulturskifte i kirken: Prester må få ordnet arbeidstid

Kirkebygg og prestetjeneste er folkekirkens to viktigste verktøy. En trussel mot Den norske kirke og Stortingets felles visjon om en landsdekkende folkekirke er prestemangelen. 

Det finnes mange grunner til å framsnakke presteyrket. De fleste vil være enige om at prester bidrar med viktige tjenester i samfunnet, og er til stede for mennesker i avgjørende livssituasjoner. De fleste prester opplever en meningsfull hverdag i tjeneste for Gud og mennesker. Samtidig er det på høy tid å snakke sant om de faktorer som gjør at presteyrket er et krevende yrke. Det finnes gode grunner til å ikke velge presteyrket, eller velge seg bort fra yrket. Det er ved å rette søkelyset mot, og endre på disse realitetene at vi virkelig kan skape en bærekraftig rekruttering til yrket.

I løpet av de tre årene 2012, 2013 og 2014 var det 103 flere prester som forlot presteyrket enn antallet nyordinerte. Selv om kirken til en viss grad klarer å mobilisere allerede ordinere tilbake til presteyrket, så er det ingen tvil om at det er prestemangel i Den norske kirke. Stillinger blir stående tomme. Søkerlistene blir stadig kortere. Og alderssammensetningen av presteskapet gjør krisen akselererende. 

I en situasjon med økende prestemangel, forsterkes presset mot den enkelte prest sin fritid. Viljen til å strekke seg ender i feil, sykdom og motløshet. Å være sikret den hvile man trenger, er avgjørende i et så relasjonelt yrke som presteyrket. 

Arbeidsmiljøundersøkelsen for alle kirkelig ansatte fra 2012 viser at 20,6 prosent av de spurte scorer høyt på indikatorer på utbrenthet. Evalueringen av prostereformen fra 2013 viser at 30,5 prosent av prestene sier det er helt eller delvis sant at de er utbrent.  Dette er veldig alvorlige tall. Som kristen kirke kan vi ikke på alvor anbefale våre unge et yrke der utbrenthet er noe som rammer mer enn 1 av 5. Det er rett og slett umoralsk. 

En hovedutfordring for yrket er den flytende grensen mellom arbeid og privatliv. Dette blir forsterket av uklare forventninger fra både arbeidsgiver og menighet. Når kan presten gå hjem og vite at man har gjort det som er forventet? Og utfordringene forsterkes av at kirkens ambisjoner sjelden står i stil til ressursene. 

Vår kirke har gjennomført en rekke reformer som påvirker prestens arbeidsliv; proste-, trosopplærings- og gudstjenestereformen. Alle reformene har viktige anliggende, men til sammen svekker de prestens mulighet til å sette grenser rundt sin egen arbeidshverdag. Og i sum har kirkens reformer utvilsomt gitt presten mer arbeid. Når man nå i tillegg fjerner prestens borett og boplikt i soknet, så blir det enda viktigere for presten å vite når det er forventet at man er på jobb og når man har fri. 

Det er på denne bakgrunn at Presteforeningen nå krever det vi mener vil være et nødvendig kulturskifte i kirken: prester må få ordnet arbeidstid. Dette betyr at presten i likhet med andre vi jobber sammen med i lokalmenigheten får en arbeidsplan som viser arbeidstid og fritid. Kirken har de verktøyene som trengs for å organisere dette i dagens lov og avtaleverk. Vi må vite når vi kan gå hjem, når vi kan hvile og når vår familie kan regne med oss. Vi ønsker ikke ”ni til fire presten”, men vi trenger en hverdag som gjør det tydelig når presten er på jobb og når presten har fri. Dette er avgjørende for å rekruttere og beholde prester for framtiden. Og det er ikke noe mindre enn folkekirkens framtid som står på spill. 

Først publisert i Vårt Land 25. juni 2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere