Martin Enstad

Alder: 45
  RSS

Om Martin

Leder i Presteforeningen

Følgere

Hva er «oppnådde resultater» i kirken?

Publisert rundt 2 år siden

Presteforeningen står for gjeldende avtaler. Vi er enige i at det  ikke er urimelig at øverste leder(e) i en virksomhet får sin lønn  gjennom individuelle forhandlinger, blant annet ut fra en evaluering av  hvordan de utfører sitt arbeid. Vi er godt kjent med at dette er en del  av tariffavtalen og har i en årrekke gjennomført forhandlinger på vegne  av våre medlemmer i slike stillinger. Tilsvarende bestemmelser hadde  biskopene, stiftsdirektører og direktør i Kirkerådet også den gangen de  var omfattet av statens tariffavtale.

Det vi reagerte på i  forhandlingene var at KA ønsket at denne måten å tenke lønn på skulle  gjelde for en langt større gruppe av kirkens ansatte, uten at de kunne  gi oss tydelige svar på hvem eller hvor mange dette på sikt kunne  omfatte. Vi ba også om en forklaring på hvorfor KA syntes dette var  viktig og hvilke problemer det skulle løse, som ikke allerede lot seg  løse gjennom gjeldende tariffavtale. Heller ikke dette fikk vi svar på.  Da arbeidstakerorganisasjonene valgte å bryte forhandlingene før  sommeren hadde KA fått flere invitasjoner til å gå i dialog med oss om  dette. I stedet valgte de å forsøke å presse det igjennom, og vi kunne  derfor ikke si et uforbeholdent ja til avtalen som lå på bordet.

Ingrid  B. Tenfjord, direktør i arbeidsgiveravdelingen i KA, skriver i sitt  svar til VLs artikkel (20.9.18) at «det er uansett snakk om ledere med  personal-, økonomi- eller budsjettansvar, og det har aldri har vært  aktuelt for KA å innføre denne ordningen for prester eller andre  kirkelige tilsatte». Dette stiller vi oss undrende til, all den tid KA  hadde lagt inn både proster og daglige leder i menighet i denne  ordningen i sitt første tilbud (s. 18, lenke nederst). Dessuten foreslo de en  stillingskode «leder» hvor det ikke var nærmere definert hva slags  stillinger som kunne havne denne koden.

Det tilbudet som lå på  bordet fra KA da det ble brudd i forhandlingene, ga i realiteten lokal  arbeidsgiver mulighet til ensidig å bestemme hvilke ansatte som skulle  omfattes av denne lønnsordningen. Vi står foran potensielt store  endringer i kirkeordningen. Det er helt uklart hvilke yrkesgrupper og  hvor mange ansatte som vil ha budsjett-, økonomi- eller personalansvar  om noen år. Allerede i dag er det svært mange ansatte i kirken som har  en form for lederstilling med slikt ansvar. Vi fryktet at man her åpnet  en bakdør i tariffavtalen, vekk fra felles forhandlinger til et system  der resultater skulle være avgjørende for hva du får i lønn.

Vi  anerkjenner samtidig at arbeidsgiver kan ha behov for å vurdere  alternativ lederavlønning, men vi har hele tiden ment at utviklingen av  en slik ordning må skje gjennom dialog mellom avtalepartene (KA og  arbeidstakerorganisasjonene). Derfor foreslo vi et partssammensatt  arbeid før man eventuelt skulle innføre dette i tariffavtalen. Det ville  ikke KA. Den løsningen vi nå har fått gjennom meklingen, har likevel  gitt arbeidstakerorganisasjonene den nødvendige innflytelsen på hvordan  den nye bestemmelsen skal brukes. Vi ser fram til god dialog om dette  viktige temaet framover. Å være leder i kirken er ikke uten videre  sammenlignbart med å være leder i en hvilken som helst annen virksomhet.  Vi registrerer derfor med glede at Ingrid B. Tenfjord, ser at  eksemplene hun løfter fram i VLs artikkel (20.9.18) var dårlig egnet.  Samtidig er det slik at det Tenfjord er sitert på nettopp bekrefter vår  frykt om en målstyring som ikke passer i kirken.

Tenfjord mener  jeg har funnet på ordet «prestasjonslønn» i denne sammenhengen. Det jeg  er direkte sitert på i artikkelen er ordet «resultatlønn». Jeg har ikke  behov for å distansere meg verken fra det ene eller andre uttrykket.   En lokalt forhandlet lønn, der forhandlingene blant annet kan ta  utgangspunkt i «oppnådde resultater i forhold til virksomhetens mål» og  «utøvelse av lederskap», kan vel beskrives med begge uttrykk.  Utfordringen er og forblir den samme: kriteriene er uklare i en kirkelig  sammenheng. Vi er satt til å møte mennesker med evangeliet, uavhengig  av hvor mange som møter opp.

https://www.ka.no/_service/300851/download/id/392364/name/Tilbud+1+Dnk+110618.pdf


Gå til kommentaren

Viktig med et menighetsliv

Publisert rundt 4 år siden

Espen, jeg er helt enig med deg i at det er viktig å bli del av et menighetsliv ved siden av studiene. For egen del ble Tonsen menighet helt avgjørende i studietiden. Forkynnelsen, gudstjenestelivet, det å være søndagsskolelærer, årsrytmen med mokkulamesser og karnevalsgudstjenester og fellesskap på kirkekaffen preger mine kirkeidealer fortsatt. Veldig spennende hvis flere Oslomenigheter kunne gjøre en innsats for å romme, utfordre og se de studentene som kommer til Oslo for å studere med tanke på ulike kirkelige tjenester. Dette er jo studenter som opplagt kan være en stor ressurs for menighetene. Også må det samtidig være rom for å være litt på leit, prøve ulike fellesskap og i perioder er det sikkert naturlig for noen å søke fellesskap som stort sett består av folk på egen alder og i egen livssituasjon. At Tonsen ble viktig for oss handlet ikke bare om bosted, men at vi der møtte andre småbarnsfamilier.
Gå til kommentaren

Arbeid blir ikke frivillighet

Publisert over 4 år siden

Det er ikke riktig at arbeidstidsavtalen fører til at det som er arbeid en uke blir frivillighet den neste. Prestene har gjennomsnittsberegnet arbeidstid og et system for å kunne avspasere timer man jobber mer enn planlagt. Det stemmer derfor ikke, som Brastein sier, at man må bruke fritiden sin når tjenesten krever at man må jobbe mer enn 35,5 timer en uke.

 

Brastein tenker seg et eksempel med en samtalegruppe og skriver: "Den ene uke er deltagelsen på denne gruppa innenfor de 35,5 timene. Den neste uken har jeg så mye å gjøre med lovpålagte oppgaver at det ikke blir tid til denne samtalegruppen." Dersom samtalegruppen ligger i arbeidsplanen prosten har godkjent, vil det være naturlig å kontakte prosten for avlastning på andre oppgaver. Alternativt har presten mulighet til å velge å jobbe mer enn planlagt, for så å jobbe mindre senere en gang. Avtalen gir rom for dette, og denne fleksibiliteten er svært viktig for Presteforeningen og helt nødvendig for å kunne gjøre prestetjeneste.

 

Presteforeningen forsvarer prestens rett til å styre fritiden sin selv. Vi skal i enhver sammenheng være helt tydelig på at et frivillig engasjement må være frivillighet og ikke gratis overtidsarbeid. Kirken har neppe fått all den prestetjenesten kirken ønsker seg når alle prester har jobbet arbeidstiden sin. Det må kirken løse ved at man enten ansatte flere prester, prioritere tydeligere hva de vil bruke prestene til eller betale de prestene man har ansatt overtid. 

 

De manglende presteressursene skal vi ikke løse gjennom frivillighet. Men Presteforeningen har ikke tenkt å nekte prester å bruke fritiden sin på menighetsliv eller i kristne organisasjoner, på samme måte som prester må være fri til å spille fotball, delta i leseringer, trene kampsport, danse selskapsdans, spille bridge, gå på ski, game eller se på Netflix. Hva presten vil bruke fritiden til er prestens valg. 

 

Gå til kommentaren

Svar i opprinnelig diskusjonstråd

Publisert nesten 6 år siden

Svaret på dette innlegget er publisert i den opprinnelige diskusjonstråden

Gå til kommentaren

Det er gledelig at KA-direktør Øystein Dahle vil delta i en samtale om kommunereformens konsekvenser for den framtidige kirkeordningen. Så lenge den kirkelige finansieringen er knyttet til kommunen, vil kommunekartet med nødvendighet påvirke den kirkelige organiseringen. Mitt hovedanliggende er å sette dette på dagsorden, for realistisk kunne drøfte hva dette gir av muligheter og begrensinger i hva som er en hensiktsmessig organisering av kirken. 

Jeg er undrende til at Dahle mener jeg er lite opptatt av å drøfte utfordringer knyttet til de to linjene. Et vesentlig moment med den modellen jeg skisserer, er jo at kommunereformen kan gi oss en mulighet til å slå sammen de to praktisk begrunnende nivåene i vår kirke: prostiene og de kirkelige fellesrådene. Som jeg skrev: «Vi vil gjennomgående i kirken få et nivå der man kan koordinere både prestetjenesten og fellesrådets ressurser innenfor det samme geografiske området. Tunge administrative oppgaver som arbeidsgiveransvar for fellesrådsansatte, personaladministrasjonen av presteskapet, økonomi, bygg og kirkegårder vil naturlig løses på dette kommunenivået.» Dette vil gi en arbeidsgiverrepresentant for begge linjer, på samme kontor, med ansvar for samme geografiske område. Når prosten da i tillegg er medlem av fellesrådet så burde alt ligge til rette for å løse de utfordringene Dahle peker på. 

Dahle sette fokus på presterollen, i stede for maktfordelingen i kirkestrukturen når han leser meg slik at jeg legger vekt «på at prestene skal være biskopens, bispemøtes og Kirkemøtets forlengede arm inn i menighetene.» Jeg står for at arbeidsgiverlinjen fra biskop til kapellan har vært et av de sterke bånd som har bundet våre nesten 1300 sokn, og drøyt 400 fellesråd sammen til en kirke. Det er vanskelig å se hvor Dahle har det fra når han tillegger meg at presten i «økende grad skal få rollen som utsendte medarbeidere fra den nasjonale kirke». Hvor kom «økende grad» fra?  Jeg er godt fornøyd om presten, som i dag, blir funnet skikket og ordinert av biskopen og ansatt av bispedømmet til å virke lokalt, i et samvirke med menighetsrådet.  

Jeg ønsker en kirke som fortsatt er synodal, episkopal og kongregasjonal, og med en maktfordeling slik vi kjenner den i dag. Jeg mener det er et gode at en majoritetskirke må bruke tid på å lete etter felles løsninger og kompromisser. Derfor ønsker jeg ikke all makt verken i Kirkemøtet, bispedømmerådet eller lokalt. Dahle er selvsagt godt kjent med den makt det ligger i å ha ansatte. Ansatte er verktøy for å nå organisasjonens mål. Å flytte omtrent 1200 prestestillinger ned på lokalnivået i kirken vil uten tvil styrke Den norske kirkes kongregasjonalistiske trekk, og svekke både de synodale og episkopale trekk ved vår kirke. Jeg har før gitt uttrykk for at det ville bli «særlig interessant å se hvilken rolle Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) velger å spille i denne debatten». Skal jeg lese Dahle sitt innlegg som en bekreftelse for at KA ensidig ønsker å styrke kirkens kongregasjonalistiske trekk? I så fall er det å håpe at Kirkemøtet tenker seg om en gang til før de velger sin framtidige arbeidsgiverorganisasjon. 

Dahle løfter et viktig tema når han etterspør en definisjon av åndelig. I stor grad kan nok ordet erstattes av religiøs. Kirken er en religiøs organisasjon, biskopen er en religiøs leder, lekfolket er en religiøs og demokratisk størrelse. Enhver leder i en religiøs organisasjon vil da naturlig defineres som en religiøs leder. Men er personalsjefen i Oslo bispedømme en åndelig leder? Er bygg- og anleggssjefen i Oslo kirkelig fellesråd en åndelig leder? Jeg tror for de fleste gir det intuitiv mening å etablere et skille mellom ulike ledere i religiøse organisasjoner og kalle biskop, prost, prest og andre vigslede medarbeidere for åndelige ledere. Det handler om kirkens forventning til at dette er mennesker som gjennom personlig forpliktelse og etter kirkens kall er funnet skikket og tar et spesielt ansvar for kirkens oppdrag til å forkynne evangeliet, forvalte sakramentene, feire messen, lære opp de døpte og sette evangeliet ut i diakonal handling. Dette er medarbeidere der kirken stiller krav til evnen til å identifisere seg med kirkens budskap og på ulikt vis målbære kirkens oppdrag i verden. Og det er vel derfor at tjenesteordningen for menighetsprester bruker nettopp begrepet åndelig ledelse når den sier om menighetspresten sin tjeneste at: «I forvaltningen av Ord og sakrament utøver alle menighetsprester et pastoralt lederansvar og bidrar til strategisk og åndelig ledelse i og av menigheten».  Åndelige oppgaver er nettopp de oppgaver i en religiøs organisasjon som er tett knyttet til kirkens oppdrag. Og de skiller seg fra andre helt nødvendige oppgaver som administrasjon og forvaltning, som i sin karakter og innhold er mer allmenne.

Dahle lurer på om oppdraget til de valgte rådene omfattes av min definisjon av «åndelige oppgaver», og om åndelig ledelse også er et aspekt for de som satt til å lede på vegne av rådsorganene? Kirken er som kjent forsamlingen av de hellige. Kirkelovens § 9 tydeliggjør menighetsrådet som et organ med åndelige oppgaver. Mens den samme lovens §14 tydeliggjør nettopp at kirkelige fellesråd er et organ med hovedsakelig økonomiske, administrative og koordinerende funksjoner. Den varslede kommunereformen vil tydeliggjøre dette ytterligere. Jeg har ingen intensjoner eller ønske om å jobbe for en kirkeordning som svekker lekfolkets rolle i kirken; tvert i mot har jeg et klart ønske om å styrke det av soknets organer som har et klart åndelig oppdrag; menighetsrådet.  

I hvor stor grad åndelig ledelse er et aspekt for de som er satt til å lede på vegne av rådsorganene vil derfor variere ut fra hvilket rådsorgan vi snakker om. Men samme hva slags lederstilling man har i kirken kan man ikke frigjøre seg for ansvaret for helheten. Derfor er det også aspekter av åndelig ledelse i kirkevergen og stiftsdirektøren arbeid ved at de er forpliktet på kirkens verdigrunnlag og mål. Og samtidig er det slik at de som har lederstillinger med et tydelig åndelig begrunnet ledermandat ikke utøver dette i tomme luften frigjort fra det materielle, og bør derfor heller ikke sjaltes ut fra f.eks budsjettprosesser. 

Det er gledelig at Dahle ser på soknepresten som en naturlig daglig leder for menighetsrådets virksomhet. Jeg ser ikke helt hvor Dahle tar det fra at jeg ønsker sokneprester som i sin identitet insisterer på uavhengighet fra soknets organer. Tvert imot tror jeg at dagens og framtidens sokneprester har en sterk identitet knyttet til soknet. Man er menighetens prest, og samtidig biskopens prest. Det er ikke noe nytt i vår kirke å forstå kirkens liv, lokalt, regionalt og nasjonalt som et samvirke mellom lekfolket og de som har ansvar for tjenesten med Ord og sakrament.  Hvis det er vilje så skal vi sikkert klare å tegne ut modeller for soknepresten som den daglige lederen for soknets virksomhet uten å ta fra henne verken plassen i menighetsrådet eller gi henne en ny arbeidsgiver. 

En kirkeordning der vi i kjølvannet av en kommunereform slår sammen fellesråd og prosti vil kreve små endringer i kirkeorganisasjonen. Det vil skape rom for en tredelt ledermodell i kirken med bred legitimitet. Og det vil bevare vår kirkes kjennetegn som synodal, episkopal og kongregasjonal. Og modellen er tilpasset en av de viktigste forutsetningene for en hver organisasjon: (den todelte) finansieringsmodellen. 


Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere