Martin Enstad

Alder: 45
  RSS

Om Martin

Leder i Presteforeningen

Følgere

Det viktigste er et godt arbeidsmiljø

Publisert 27 dager siden

Det er forskjell på å ha meninger om en sak og å ha et kjønn, og dermed «være» saken som drøftes. Det ene kan legges vekk for arbeidsmiljøets skyld, det andre kan ikke.

Bjarte Hetlebakke spør på Verdidebatt om Presteforeningen er en fagforening kun for prester med korrekte meninger, det kan jeg avkrefte. Men vi er – som fagforeninger flest, opptatt av våre medlemmers arbeidsmiljø

Bakgrunnen for mitt innlegg i Vårt Land den 2. september er at det med ujevne mellomrom henvises til de såkalte kjørereglene, og at disse omtales som Presteforeningen sine kjøreregler, senest av sokneprest Bruun i Dagsnytt 18 den 27. august og preses Fykse Tveit i intervju med Vårt Land den 28. august. I år er det 16 år siden Presteforeningen vedtok at disse «kjørereglene» ikke lenger er våre, og vi så et behov for å tydeliggjøre at dette ikke er vår veiledning. Da ble det også naturlig å tydeliggjøre hva som vil være vår inngang til slike spørsmål i dag, nemlig at menn og kvinner har lik adgang til prestetjenesten i Den norske kirke, og at arbeidsmiljølovens krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø gjelder også i kirken.

Hetlebakke kobler i sitt innlegg dette opp mot sokneprest Bruun og situasjonen i Sogndal. Det er en kobling jeg ikke har gjort. Sokneprest Bruun har selv valgt å søke offentlighet om sitt syn på denne saken ved å skrive om dette i Vårt Land den 24. august, og delta i Dagsnytt 18. At Presteforeningen offentlig må avklare sitt forhold til kjørereglene etter at Bruun har omtalt dem er muligens belastende for Bruun, men ikke mer enn det som følger naturlig ved å melde seg på i et offentlig ordskifte i såpass profilerte medier som Vårt Land og Dagsnytt 18.

Hetlebakke tematiserer også domprost Lægdene sitt forslag om at menn som er mot kvinners prestetjeneste ikke skal ordineres eller ansettes i Den norske kirke. Presteforeningen har ikke tatt stilling til dette forslaget.

Den norske kirke som trossamfunn har kun ett syn på kvinners prestetjeneste, og det er at den er ønsket på lik linje med menns prestetjeneste. Da må kvinner som er kalt til prestetjeneste kunne forvente at sammenhengen mellom deres kjønn og tjeneste ikke stadig skal bli en «sak» ved lunsjbordet, når arbeidsoppgaver skal fordeles eller når kolleger samles til fellesskap i arbeidstiden. Selv om det er rom for ulike teologiske posisjoner plikter alle ansatte å bidra til et godt arbeidsmiljø. Dette gjelder selvsagt uavhengig av hvilket teologisk syn man har, men det er altså forskjell på å ha meninger om en sak og å ha et kjønn, og dermed «være» saken som drøftes. Det ene kan legges vekk for arbeidsmiljøets skyld, det andre kan ikke.

Hetlebakke gjør også rekruttering til et tema i sitt innlegg, og spør om vi har råd til å miste unge prester med dette synet. Jeg synes det er en forenkling av problemstillingen. Jeg tror ikke det bidrar positivt til rekrutteringen til presteyrket hvis kirken skal være den siste arbeidsplassen i Norge der kvinner skal oppleve av deres kjønn er en «sak».

Gå til innlegget

Hva er «oppnådde resultater» i kirken?

Publisert rundt 2 år siden

Å være leder i kirken er ikke uten videre sammenlignbart med å være leder i en hvilken som helst annen virksomhet.

Presteforeningen står for gjeldende avtaler. Vi er enige i at det ikke er urimelig at øverste leder(e) i en virksomhet får sin lønn gjennom individuelle forhandlinger, blant annet ut fra en evaluering av hvordan de utfører sitt arbeid. Vi er godt kjent med at dette er en del av tariffavtalen og har i en årrekke gjennomført forhandlinger på vegne av våre medlemmer i slike stillinger. Tilsvarende bestemmelser hadde biskopene, stiftsdirektører og direktør i Kirkerådet også den gangen de var omfattet av statens tariffavtale.

Det vi reagerte på i forhandlingene var at KA ønsket at denne måten å tenke lønn på skulle gjelde for en langt større gruppe av kirkens ansatte, uten at de kunne gi oss tydelige svar på hvem eller hvor mange dette på sikt kunne omfatte. Vi ba også om en forklaring på hvorfor KA syntes dette var viktig og hvilke problemer det skulle løse, som ikke allerede lot seg løse gjennom gjeldende tariffavtale. Heller ikke dette fikk vi svar på. Da arbeidstakerorganisasjonene valgte å bryte forhandlingene før sommeren hadde KA fått flere invitasjoner til å gå i dialog med oss om dette. I stedet valgte de å forsøke å presse det igjennom, og vi kunne derfor ikke si et uforbeholdent ja til avtalen som lå på bordet.

Ingrid B. Tenfjord, direktør i arbeidsgiveravdelingen i KA, skriver i sitt svar til VLs artikkel (20.9.18) at «det er uansett snakk om ledere med personal-, økonomi- eller budsjettansvar, og det har aldri har vært aktuelt for KA å innføre denne ordningen for prester eller andre kirkelige tilsatte». Dette stiller vi oss undrende til, all den tid KA hadde lagt inn både proster og daglige leder i menighet i denne ordningen i sitt første tilbud (s. 18). Dessuten foreslo de en stillingskode «leder» hvor det ikke var nærmere definert hva slags stillinger som kunne havne denne koden.

Det tilbudet som lå på bordet fra KA da det ble brudd i forhandlingene, ga i realiteten lokal arbeidsgiver mulighet til ensidig å bestemme hvilke ansatte som skulle omfattes av denne lønnsordningen. Vi står foran potensielt store endringer i kirkeordningen. Det er helt uklart hvilke yrkesgrupper og hvor mange ansatte som vil ha budsjett-, økonomi- eller personalansvar om noen år. Allerede i dag er det svært mange ansatte i kirken som har en form for lederstilling med slikt ansvar. Vi fryktet at man her åpnet en bakdør i tariffavtalen, vekk fra felles forhandlinger til et system der resultater skulle være avgjørende for hva du får i lønn.

Vi anerkjenner samtidig at arbeidsgiver kan ha behov for å vurdere alternativ lederavlønning, men vi har hele tiden ment at utviklingen av en slik ordning må skje gjennom dialog mellom avtalepartene (KA og arbeidstakerorganisasjonene). Derfor foreslo vi et partssammensatt arbeid før man eventuelt skulle innføre dette i tariffavtalen. Det ville ikke KA. Den løsningen vi nå har fått gjennom meklingen, har likevel gitt arbeidstakerorganisasjonene den nødvendige innflytelsen på hvordan den nye bestemmelsen skal brukes. Vi ser fram til god dialog om dette viktige temaet framover. Å være leder i kirken er ikke uten videre sammenlignbart med å være leder i en hvilken som helst annen virksomhet. Vi registrerer derfor med glede at Ingrid B. Tenfjord, ser at eksemplene hun løfter fram i VLs artikkel (20.9.18) var dårlig egnet. Samtidig er det slik at det Tenfjord er sitert på nettopp bekrefter vår frykt om en målstyring som ikke passer i kirken.

Tenfjord mener jeg har funnet på ordet «prestasjonslønn» i denne sammenhengen. Det jeg er direkte sitert på i artikkelen er ordet «resultatlønn». Jeg har ikke behov for å distansere meg verken fra det ene eller andre uttrykket.  En lokalt forhandlet lønn, der forhandlingene blant annet kan ta utgangspunkt i «oppnådde resultater i forhold til virksomhetens mål» og «utøvelse av lederskap», kan vel beskrives med begge uttrykk. Utfordringen er og forblir den samme: kriteriene er uklare i en kirkelig sammenheng. Vi er satt til å møte mennesker med evangeliet, uavhengig av hvor mange som møter opp.

Gå til innlegget

Prosterollens mangfoldighet

Publisert over 2 år siden

Som biskopens lokale representant har prosten ofte den symbolfunksjonen Åste Dokka mener ligger hos biskopen.

I anledning bispeutnevnelsen i Tunsberg har Åste Dokka en kommentar (Vårt Land 8. juni) der hun problematiserer de senere års bispeutnevnelser. Utfordringen, mener hun, er at stadig flere av biskopene kommer fra prostestillinger og at dette gir et snevert bispekollegium. Behovet for kompetente biskoper med en bred erfaringsbakgrunn støtter vi gjerne. Samtidig vil vi problematisere hennes snevre beskrivelse av prosterollen og hvem som bekler denne.

Fortegner. Når Dokka tegner et bilde av en skrivebordsprost, med personalansvar og administrasjon som hovedoppgaver, fortegner hun prosterollens muligheter og undervurderer mange av landets proster.

Prosten er først og fremst prest, ikke administrator. De fleste proster står i en aktiv menighetstjeneste, både lokalt ved prostesetet og ellers i prostiet. Den grunnleggende erfaringen av å kjenne lokalmenighetenes utfordringer og muligheter er en av prostens viktigste verktøy i tjenesten. Gudstjenestelivet er grunnleggende også i prostens tjeneste.

Mange proster finner også sin plass som en sentral aktør i lokalsamfunnet. Prosten er en kirkelig representant på mange ulike arenaer på kommunenivå, i organisasjonsarbeid og frivillighet. Der setter de kirkelige saker på dagsorden og bidrar til å opprettholde kirkens viktige dialog med andre samfunnsaktører. På denne måten kan de være viktige strateger i utviklingsarbeid, og er Den norske kirkes talsperson i mange sammenhenger.

Symbolfunksjon. Som biskopens lokale representant har prosten ofte den symbolfunksjonen Dokka mener ligger hos biskopen. Prosten er arbeidsgiver for prestene, men prost for alle. Hun møter menighetene og politikerne, feirer gudstjenester, holder gravferder, samarbeider med kirkevergen(e), engasjerer seg i lokale saker, stiller til intervju på radio eller i lokalavisen, kjemper for prestene og menighetene sine.

Kort og godt: prostens tjeneste er mangfoldig, både tjenestens innhold og prostene imellom. Det er dette som gjør at proster er blant dem som er godt skikket til å tre inn i en bispegjerning.

Martin Enstad

Leder i Presteforeningen

Torstein Lalim

Leder i Presteforeningens fagutvalg for proster

Gå til innlegget

Dropp 50 årsregelen

Publisert over 2 år siden

Debatten om «second-career-prester» har reist flere viktige spørsmål om kompetanse og tilrettelegging.

Hvilken kompetanse trengs i presteyrket? Hvilke rom er det i kirken for å ta i bruk ulike typer erfaring og kompetanse i presteyrket? Hvordan kan man legge til rette for at mennesker som har kall eller motivasjon for prestetjeneste som en ny yrkesvei et stykke ut i arbeidslivet kan kvalifisere seg for prestetjeneste?

Presteforeningen mener hovedveien til prestetjeneste fortsatt skal være profesjonsutdanning i teologi (cand.theol.-grad). Prestene skal tolke kirkens tro og tradisjon i en kritisk tenkende samtid. Den teologiske profesjonsutdanningen er bygd opp for å gi kommende prester et best mulig grunnlag for dette.

Så har kirken lagt til rette for at også andre veier kan lede fram til prestetjeneste. Også her er det klare kompetansekrav, både til formell kompetanse og til realkompetanse. De andre veiene handler ikke om at kompetanse ikke trengs, men at den kan oppnås på andre måter enn cand. theol.-grad.

Disse veiene bidrar med gode prester til Den norske kirke og fyller noe av behovet for nyrekruttering. De gir prester med en noe annen erfaringsbakgrunn enn de som starter yrkeslivet etter profesjonsstudium i teologi. Alle prester som er ordinert er prester på like fot. Det er ordinasjonen som gjør deg til prest. Ikke hvilken vei du hadde til ordinasjonen.

Presteforeningen ser at regelverket for godkjenning av prester med relevant mastergrad kan slå uheldig ut, og at motiverte kandidater kan få en unødig lang vei til prestetjeneste. Dette har debatten gitt talende eksempler på. Presteforeningens sentralstyre støtter derfor at Forskrift om kvalifikasjonskrav for tilsetting som prest i Den norske kirke §5, pkt. 5 endres. Vårt forslag innebærer at man sløyfer kravet om å ha fylt 50 år for at kravet om at det har gått fem år siden avlagt relevant mastergrad kan fravikes. Det kan løses enkelt ved at regelen får følgende ordlyd: «har innehatt graden i minst fem år. Evalueringsnemnda kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette vilkåret».

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3750 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
18 dager siden / 1252 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
23 dager siden / 904 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
15 dager siden / 860 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
15 dager siden / 662 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
27 dager siden / 572 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 547 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere