Martin Enstad

Alder: 43
  RSS

Om Martin

Leder i Presteforeningen

Følgere

Prosterollens mangfoldighet

Publisert 2 måneder siden - 511 visninger

Som biskopens lokale representant har prosten ofte den symbolfunksjonen Åste Dokka mener ligger hos biskopen.

I anledning bispeutnevnelsen i Tunsberg har Åste Dokka en kommentar (Vårt Land 8. juni) der hun problematiserer de senere års bispeutnevnelser. Utfordringen, mener hun, er at stadig flere av biskopene kommer fra prostestillinger og at dette gir et snevert bispekollegium. Behovet for kompetente biskoper med en bred erfaringsbakgrunn støtter vi gjerne. Samtidig vil vi problematisere hennes snevre beskrivelse av prosterollen og hvem som bekler denne.

Fortegner. Når Dokka tegner et bilde av en skrivebordsprost, med personalansvar og administrasjon som hovedoppgaver, fortegner hun prosterollens muligheter og undervurderer mange av landets proster.

Prosten er først og fremst prest, ikke administrator. De fleste proster står i en aktiv menighetstjeneste, både lokalt ved prostesetet og ellers i prostiet. Den grunnleggende erfaringen av å kjenne lokalmenighetenes utfordringer og muligheter er en av prostens viktigste verktøy i tjenesten. Gudstjenestelivet er grunnleggende også i prostens tjeneste.

Mange proster finner også sin plass som en sentral aktør i lokalsamfunnet. Prosten er en kirkelig representant på mange ulike arenaer på kommunenivå, i organisasjonsarbeid og frivillighet. Der setter de kirkelige saker på dagsorden og bidrar til å opprettholde kirkens viktige dialog med andre samfunnsaktører. På denne måten kan de være viktige strateger i utviklingsarbeid, og er Den norske kirkes talsperson i mange sammenhenger.

Symbolfunksjon. Som biskopens lokale representant har prosten ofte den symbolfunksjonen Dokka mener ligger hos biskopen. Prosten er arbeidsgiver for prestene, men prost for alle. Hun møter menighetene og politikerne, feirer gudstjenester, holder gravferder, samarbeider med kirkevergen(e), engasjerer seg i lokale saker, stiller til intervju på radio eller i lokalavisen, kjemper for prestene og menighetene sine.

Kort og godt: prostens tjeneste er mangfoldig, både tjenestens innhold og prostene imellom. Det er dette som gjør at proster er blant dem som er godt skikket til å tre inn i en bispegjerning.

Martin Enstad

Leder i Presteforeningen

Torstein Lalim

Leder i Presteforeningens fagutvalg for proster

Gå til innlegget

Dropp 50 årsregelen

Publisert 3 måneder siden - 249 visninger

Debatten om «second-career-prester» har reist flere viktige spørsmål om kompetanse og tilrettelegging.

Hvilken kompetanse trengs i presteyrket? Hvilke rom er det i kirken for å ta i bruk ulike typer erfaring og kompetanse i presteyrket? Hvordan kan man legge til rette for at mennesker som har kall eller motivasjon for prestetjeneste som en ny yrkesvei et stykke ut i arbeidslivet kan kvalifisere seg for prestetjeneste?

Presteforeningen mener hovedveien til prestetjeneste fortsatt skal være profesjonsutdanning i teologi (cand.theol.-grad). Prestene skal tolke kirkens tro og tradisjon i en kritisk tenkende samtid. Den teologiske profesjonsutdanningen er bygd opp for å gi kommende prester et best mulig grunnlag for dette.

Så har kirken lagt til rette for at også andre veier kan lede fram til prestetjeneste. Også her er det klare kompetansekrav, både til formell kompetanse og til realkompetanse. De andre veiene handler ikke om at kompetanse ikke trengs, men at den kan oppnås på andre måter enn cand. theol.-grad.

Disse veiene bidrar med gode prester til Den norske kirke og fyller noe av behovet for nyrekruttering. De gir prester med en noe annen erfaringsbakgrunn enn de som starter yrkeslivet etter profesjonsstudium i teologi. Alle prester som er ordinert er prester på like fot. Det er ordinasjonen som gjør deg til prest. Ikke hvilken vei du hadde til ordinasjonen.

Presteforeningen ser at regelverket for godkjenning av prester med relevant mastergrad kan slå uheldig ut, og at motiverte kandidater kan få en unødig lang vei til prestetjeneste. Dette har debatten gitt talende eksempler på. Presteforeningens sentralstyre støtter derfor at Forskrift om kvalifikasjonskrav for tilsetting som prest i Den norske kirke §5, pkt. 5 endres. Vårt forslag innebærer at man sløyfer kravet om å ha fylt 50 år for at kravet om at det har gått fem år siden avlagt relevant mastergrad kan fravikes. Det kan løses enkelt ved at regelen får følgende ordlyd: «har innehatt graden i minst fem år. Evalueringsnemnda kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette vilkåret».

Gå til innlegget

Taushetspliktens grenser

Publisert 4 måneder siden - 487 visninger

Hvor langt strekker egentlig prestenes taushetsplikt seg? Hvem er det den skal verne, og på hvilken måte? Biskop Solveig Fiske har løftet en viktig debatt, som jeg ønsker velkommen.

Biskop Solveig Fiske ser et behov for at prester får meldeplikt til barnevernet på linje med andre yrkesutøvere som møter barn og unge i sitt arbeid. Spørsmålet er om en slik meldeplikt tøyer taushetspliktens grenser, eller om de nødvendige åpningene allerede finnes.

Det usagte kan finne ord.

Taushetsplikten er viktig for folks tillit til presten. Taushetsplikten gjør at det i møte med presten finnes et rom der det usagte kan finne ord, der det unevnelige kan løftes fram i lyset og det smertefulle kan heles. Men det finnes grenser også for dette rommet. Det finnes fortellinger om handlinger som ikke kan forbli i sjelesorgens rom. Prestens taushetsplikt er ikke absolutt. Presten har etter straffelovens § 196 plikt til å avverge visse straffbare hendelser. Det gjelder blant annet mishandling i nære relasjoner, vold, trusler, tvang og andre krenkelser, voldtekt og seksuelt misbruk av barn. Hensikten med avvergeplikten er å avverge at slike hendelser fortsetter å skje eller kan komme til å skje. Avvergeplikten gjelder «uten hensyn til taushetsplikt», og setter dermed all taushetsplikt til side. Plikten ble dessuten innskjerpet i 2010, og det ble i den forbindelse pålagt avvergeplikt når det er «mest sannsynlig» at visse forbrytelse pågår eller vil bli begått. Tidligere var kravet at informasjonen måtte være «pålitelig».

Underkommunisert avvergeplikt.

Fiske mener avvergeplikten ikke er tilstrekkelig. Det kan hende hun har rett i det, særlig med tanke på barn som utsettes for grov omsorgssvikt. Dette er handlinger som ikke er omfattet av avvergeplikten, men som andre yrkesutøvere har meldeplikt om. En løsning kan være en utvidelse av avvergeplikten i straffelovens § 196. Samtidig mener jeg at avvergeplikten er underkommunisert. Kanskje har både folk og mange prester selv en oppfatning av at taushetspliktens grenser er strammere enn det avvergeplikten tilsier. Slike oppfatninger stammer gjerne fra kulturelle inntrykk og misforståelser, der det katolske skriftemålet oppfattes som både ideal og virkelighet. Også i kirkens egen lovsamling finnes det en uheldig formulering som bygger opp under denne misforståelsen. I de alminnelige bestemmelsene om skriftemålet heter at presten har «juridisk ubetinget taushetsplikt». Det er vanskelig å se at en slik formulering tar høyde for avvergeplikten.

Kirkens tillit i folket.

Jeg er positiv til en bred gjennomgang av dette temaet både juridisk og teologisk, slik biskop Solveig Fiske etterlyser. Men uten å vente på en slik gjennomgang mener jeg det er et akutt kirkelig behov for å tydeliggjør avvergepliktens omfang for alle kirkens arbeidere uavhengig av taushetsplikten. Kirkens tillit i folket og folks tillit til presten handler i stor grad om hvordan vi møter mennesker, hvordan vi tar vare på de fortellingene som blir oss betrodd – og hvordan vi står opp for svake og sårbare iblant oss. Jeg tror at kirkens omdømme og folks tillit til presten også handler om at vi faktisk avverger de forhold som straffeloven sier skal avverges. Taushetsplikten skal ikke beskytte presten fra å gå inn i det ubehagelige. Den er heller ikke grenseløs når det gjelder pågående og eller sannsynlig framtidige overgrep og vold.

Sjelesorgens rom.

I en gjennomgang av taushetsplikten må det også tas høyde for at taushetsplikten ikke bare handler om hvorvidt presten kan gå videre med en fortelling som blir en betrodd av en voksen i sjelesorgens rom. Sjelesorgens rom er også det stedet der barn og unge kan komme med sin fortelling. Derfor har taushetsplikten en egenverdi som må vurderes opp mot en eventuell meldeplikt. Barn og unge som blir utsatt for omsorgssvikt har ofte en sterk lojalitet til omsorgspersonen sin. De kan være redde for at det å si fra til noen betyr at livet blir snudd på hodet, at mor eller far blir borte, at de selv blir flyttet. De trenger kanskje det rommet prestens taushetsplikt kan gi. Det rommet der fortellingen kan luftes, der det usagte kan finne ord, der det unevnelige kan løftes fram i lyset. I det rommet er presten allerede underlagt en plikt som setter all taushetsplikt til side: avvergeplikten.

Presten har en plikt til å avverge, men loven gir rom for skjønnsutøvelse for hvordan dette skjer. Presten har selv mulighet til å vurdere hvordan dette best gjøres. Kanskje må det settes av tid til å ha flere samtaler med barnet, kanskje kan det mobiliseres andre ressurser og hjelpetiltak, kanskje skal det sendes en anonym bekymringsmelding. Jeg er enig med biskop Solveig: Taushetsplikten må ikke hindre at barn som opplever omsorgssvikt får hjelp, men taushetsplikten kan også være starten på den hjelpen. Derfor støtter jeg en bred kirkelig og juridisk gjennomgang av dette feltet.


Trykket i Vårt land 4. mai 2018

Gå til innlegget

Ideologi må styre prioritering - et svar til Trond Bakkevig

Publisert over 1 år siden - 451 visninger

Kirkemøtet har vedtatt et veivalg for fremtidig kirkeordning som innebærer "samordnet arbeidsgiverorganisering" som første skritt på veien mot ett enhetlig arbeidsgiveransvar.

Dette oppfatter ikke Presteforeningen som nøling, men som et viktig og nødvendig skritt på veien mot en fremtidig ordning som kan være tjenlig for kirken.

Ledelsessituasjonen i soknet er ikke så enkel som Bakkevig framstiller den. Det mangler et mandat til én lokal arbeidsleder til daglig arbeidsledelse i soknet. Stephen Sirris har nylig (Teologisk Tidsskrift 1/2016) vist at sokneprester bruker unødig mye arbeidstid på å koordinere daglig arbeid i det lokale arbeidsfellesskapet, uten egentlig å ha formell fullmakt til det. Kirkemøtets vedtak innebærer at man innfører en slik enhetlig ledelse lokalt fra 2020. Presteforeningen mener at soknepresten normalt bør ha denne rollen.

Bakkevig etterlyser teologi, og mener det ikke er noe som tilsier at presten skal ha ansvar for administrasjon, økonomi eller personalledelse. I Bakkevigs tekst synes ledelse i stor grad å handle om administrative oppgaver. Ledelse handler også om faglig og ideologisk ledelse, og her mener jeg presten har et viktig fortrinn på grunn av prestens kirkefaglige kompetanse og personlige forpliktelse på kirkens tro og lære.

Jeg mener den faglige og ideologiske ledelsen må være styrende for hvilke prioriteringer kirken gjør gjennom økonomi og tidsbruk (personalledelse). Så er jeg helt enig i at det som regel er andre enn presten som har den fremste kompetansen på økonomistyring, administrasjon og sider ved personalledelsen. Og derfor vil den ideologiske og faglige ledelsen trenge god administrativ kompetanse ved sin side.

Bakkevig tegner rollen som daglig leder i menighet ut fra dagens kirkevirkelighet som en saksbehandler for menighetsrådet. Samordnet arbeidsgiverorganisering skaper behov for en ny rolle som arbeidsleder for alle de kirkelig ansatte i soknet. Dette er en rolle som ikke bare må hente sitt ledelsesmandat fra menighetsrådet, men også fra kirkelig fellesråd og biskop (gjennom prost).

Balansen mellom «embete og råd» er også et anliggende for Presteforeningen. Jeg er uenig med Bakkevig i at soknepresten i som daglig leder må tre ut som medlem av menighetsrådet. Vi behøver ikke se lenger enn til Sverige der soknepresten både er medlem av menighetsrådet med stemmerett og daglig leder for virksomheten i soknet.

 

Å avklare hvem som skal være leder lokalt i 2020 og i framtidens kirkeorganisasjon etter 2020 er ikke profesjonskamp, men en nødvendig avklaring når Kirkemøtet vil gjøre to arbeidsgiverlinjer og dermed to ledelseslinjer til en. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

KrF og ekteskapet
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 9 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Hva er vann?
av
Håvard Nyhus
rundt 10 timer siden / 330 visninger
0 kommentarer
Den forekommende hollender
av
Andreas Wahl Blomkvist
rundt 13 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Slutt opp om KrF!
av
Kjell Magne Bondevik
rundt 13 timer siden / 529 visninger
11 kommentarer
Besynderlig fra justisministeren
av
Bente Sandvig
rundt 13 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Nødvendig og ubehagelig
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1579 visninger
20 kommentarer
Et godt ­kompromiss
av
Ingrid Vik
rundt 23 timer siden / 515 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 866 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 6 timer siden / 749 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Harry Mikkelsen kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjetil Kringlebotten kommenterte på
Konfirmanten som kommer alene
rundt 6 timer siden / 1409 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 7 timer siden / 145 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 7 timer siden / 749 visninger
Les flere