Martin Enstad

Alder: 43
  RSS

Om Martin

Leder i Presteforeningen

Følgere

Hva er «oppnådde resultater» i kirken?

Publisert rundt 1 måned siden - 1005 visninger

Å være leder i kirken er ikke uten videre sammenlignbart med å være leder i en hvilken som helst annen virksomhet.

Presteforeningen står for gjeldende avtaler. Vi er enige i at det ikke er urimelig at øverste leder(e) i en virksomhet får sin lønn gjennom individuelle forhandlinger, blant annet ut fra en evaluering av hvordan de utfører sitt arbeid. Vi er godt kjent med at dette er en del av tariffavtalen og har i en årrekke gjennomført forhandlinger på vegne av våre medlemmer i slike stillinger. Tilsvarende bestemmelser hadde biskopene, stiftsdirektører og direktør i Kirkerådet også den gangen de var omfattet av statens tariffavtale.

Det vi reagerte på i forhandlingene var at KA ønsket at denne måten å tenke lønn på skulle gjelde for en langt større gruppe av kirkens ansatte, uten at de kunne gi oss tydelige svar på hvem eller hvor mange dette på sikt kunne omfatte. Vi ba også om en forklaring på hvorfor KA syntes dette var viktig og hvilke problemer det skulle løse, som ikke allerede lot seg løse gjennom gjeldende tariffavtale. Heller ikke dette fikk vi svar på. Da arbeidstakerorganisasjonene valgte å bryte forhandlingene før sommeren hadde KA fått flere invitasjoner til å gå i dialog med oss om dette. I stedet valgte de å forsøke å presse det igjennom, og vi kunne derfor ikke si et uforbeholdent ja til avtalen som lå på bordet.

Ingrid B. Tenfjord, direktør i arbeidsgiveravdelingen i KA, skriver i sitt svar til VLs artikkel (20.9.18) at «det er uansett snakk om ledere med personal-, økonomi- eller budsjettansvar, og det har aldri har vært aktuelt for KA å innføre denne ordningen for prester eller andre kirkelige tilsatte». Dette stiller vi oss undrende til, all den tid KA hadde lagt inn både proster og daglige leder i menighet i denne ordningen i sitt første tilbud (s. 18). Dessuten foreslo de en stillingskode «leder» hvor det ikke var nærmere definert hva slags stillinger som kunne havne denne koden.

Det tilbudet som lå på bordet fra KA da det ble brudd i forhandlingene, ga i realiteten lokal arbeidsgiver mulighet til ensidig å bestemme hvilke ansatte som skulle omfattes av denne lønnsordningen. Vi står foran potensielt store endringer i kirkeordningen. Det er helt uklart hvilke yrkesgrupper og hvor mange ansatte som vil ha budsjett-, økonomi- eller personalansvar om noen år. Allerede i dag er det svært mange ansatte i kirken som har en form for lederstilling med slikt ansvar. Vi fryktet at man her åpnet en bakdør i tariffavtalen, vekk fra felles forhandlinger til et system der resultater skulle være avgjørende for hva du får i lønn.

Vi anerkjenner samtidig at arbeidsgiver kan ha behov for å vurdere alternativ lederavlønning, men vi har hele tiden ment at utviklingen av en slik ordning må skje gjennom dialog mellom avtalepartene (KA og arbeidstakerorganisasjonene). Derfor foreslo vi et partssammensatt arbeid før man eventuelt skulle innføre dette i tariffavtalen. Det ville ikke KA. Den løsningen vi nå har fått gjennom meklingen, har likevel gitt arbeidstakerorganisasjonene den nødvendige innflytelsen på hvordan den nye bestemmelsen skal brukes. Vi ser fram til god dialog om dette viktige temaet framover. Å være leder i kirken er ikke uten videre sammenlignbart med å være leder i en hvilken som helst annen virksomhet. Vi registrerer derfor med glede at Ingrid B. Tenfjord, ser at eksemplene hun løfter fram i VLs artikkel (20.9.18) var dårlig egnet. Samtidig er det slik at det Tenfjord er sitert på nettopp bekrefter vår frykt om en målstyring som ikke passer i kirken.

Tenfjord mener jeg har funnet på ordet «prestasjonslønn» i denne sammenhengen. Det jeg er direkte sitert på i artikkelen er ordet «resultatlønn». Jeg har ikke behov for å distansere meg verken fra det ene eller andre uttrykket.  En lokalt forhandlet lønn, der forhandlingene blant annet kan ta utgangspunkt i «oppnådde resultater i forhold til virksomhetens mål» og «utøvelse av lederskap», kan vel beskrives med begge uttrykk. Utfordringen er og forblir den samme: kriteriene er uklare i en kirkelig sammenheng. Vi er satt til å møte mennesker med evangeliet, uavhengig av hvor mange som møter opp.

Gå til innlegget

Prosterollens mangfoldighet

Publisert 4 måneder siden - 516 visninger

Som biskopens lokale representant har prosten ofte den symbolfunksjonen Åste Dokka mener ligger hos biskopen.

I anledning bispeutnevnelsen i Tunsberg har Åste Dokka en kommentar (Vårt Land 8. juni) der hun problematiserer de senere års bispeutnevnelser. Utfordringen, mener hun, er at stadig flere av biskopene kommer fra prostestillinger og at dette gir et snevert bispekollegium. Behovet for kompetente biskoper med en bred erfaringsbakgrunn støtter vi gjerne. Samtidig vil vi problematisere hennes snevre beskrivelse av prosterollen og hvem som bekler denne.

Fortegner. Når Dokka tegner et bilde av en skrivebordsprost, med personalansvar og administrasjon som hovedoppgaver, fortegner hun prosterollens muligheter og undervurderer mange av landets proster.

Prosten er først og fremst prest, ikke administrator. De fleste proster står i en aktiv menighetstjeneste, både lokalt ved prostesetet og ellers i prostiet. Den grunnleggende erfaringen av å kjenne lokalmenighetenes utfordringer og muligheter er en av prostens viktigste verktøy i tjenesten. Gudstjenestelivet er grunnleggende også i prostens tjeneste.

Mange proster finner også sin plass som en sentral aktør i lokalsamfunnet. Prosten er en kirkelig representant på mange ulike arenaer på kommunenivå, i organisasjonsarbeid og frivillighet. Der setter de kirkelige saker på dagsorden og bidrar til å opprettholde kirkens viktige dialog med andre samfunnsaktører. På denne måten kan de være viktige strateger i utviklingsarbeid, og er Den norske kirkes talsperson i mange sammenhenger.

Symbolfunksjon. Som biskopens lokale representant har prosten ofte den symbolfunksjonen Dokka mener ligger hos biskopen. Prosten er arbeidsgiver for prestene, men prost for alle. Hun møter menighetene og politikerne, feirer gudstjenester, holder gravferder, samarbeider med kirkevergen(e), engasjerer seg i lokale saker, stiller til intervju på radio eller i lokalavisen, kjemper for prestene og menighetene sine.

Kort og godt: prostens tjeneste er mangfoldig, både tjenestens innhold og prostene imellom. Det er dette som gjør at proster er blant dem som er godt skikket til å tre inn i en bispegjerning.

Martin Enstad

Leder i Presteforeningen

Torstein Lalim

Leder i Presteforeningens fagutvalg for proster

Gå til innlegget

Dropp 50 årsregelen

Publisert 5 måneder siden - 252 visninger

Debatten om «second-career-prester» har reist flere viktige spørsmål om kompetanse og tilrettelegging.

Hvilken kompetanse trengs i presteyrket? Hvilke rom er det i kirken for å ta i bruk ulike typer erfaring og kompetanse i presteyrket? Hvordan kan man legge til rette for at mennesker som har kall eller motivasjon for prestetjeneste som en ny yrkesvei et stykke ut i arbeidslivet kan kvalifisere seg for prestetjeneste?

Presteforeningen mener hovedveien til prestetjeneste fortsatt skal være profesjonsutdanning i teologi (cand.theol.-grad). Prestene skal tolke kirkens tro og tradisjon i en kritisk tenkende samtid. Den teologiske profesjonsutdanningen er bygd opp for å gi kommende prester et best mulig grunnlag for dette.

Så har kirken lagt til rette for at også andre veier kan lede fram til prestetjeneste. Også her er det klare kompetansekrav, både til formell kompetanse og til realkompetanse. De andre veiene handler ikke om at kompetanse ikke trengs, men at den kan oppnås på andre måter enn cand. theol.-grad.

Disse veiene bidrar med gode prester til Den norske kirke og fyller noe av behovet for nyrekruttering. De gir prester med en noe annen erfaringsbakgrunn enn de som starter yrkeslivet etter profesjonsstudium i teologi. Alle prester som er ordinert er prester på like fot. Det er ordinasjonen som gjør deg til prest. Ikke hvilken vei du hadde til ordinasjonen.

Presteforeningen ser at regelverket for godkjenning av prester med relevant mastergrad kan slå uheldig ut, og at motiverte kandidater kan få en unødig lang vei til prestetjeneste. Dette har debatten gitt talende eksempler på. Presteforeningens sentralstyre støtter derfor at Forskrift om kvalifikasjonskrav for tilsetting som prest i Den norske kirke §5, pkt. 5 endres. Vårt forslag innebærer at man sløyfer kravet om å ha fylt 50 år for at kravet om at det har gått fem år siden avlagt relevant mastergrad kan fravikes. Det kan løses enkelt ved at regelen får følgende ordlyd: «har innehatt graden i minst fem år. Evalueringsnemnda kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette vilkåret».

Gå til innlegget

Taushetspliktens grenser

Publisert 6 måneder siden - 496 visninger

Hvor langt strekker egentlig prestenes taushetsplikt seg? Hvem er det den skal verne, og på hvilken måte? Biskop Solveig Fiske har løftet en viktig debatt, som jeg ønsker velkommen.

Biskop Solveig Fiske ser et behov for at prester får meldeplikt til barnevernet på linje med andre yrkesutøvere som møter barn og unge i sitt arbeid. Spørsmålet er om en slik meldeplikt tøyer taushetspliktens grenser, eller om de nødvendige åpningene allerede finnes.

Det usagte kan finne ord.

Taushetsplikten er viktig for folks tillit til presten. Taushetsplikten gjør at det i møte med presten finnes et rom der det usagte kan finne ord, der det unevnelige kan løftes fram i lyset og det smertefulle kan heles. Men det finnes grenser også for dette rommet. Det finnes fortellinger om handlinger som ikke kan forbli i sjelesorgens rom. Prestens taushetsplikt er ikke absolutt. Presten har etter straffelovens § 196 plikt til å avverge visse straffbare hendelser. Det gjelder blant annet mishandling i nære relasjoner, vold, trusler, tvang og andre krenkelser, voldtekt og seksuelt misbruk av barn. Hensikten med avvergeplikten er å avverge at slike hendelser fortsetter å skje eller kan komme til å skje. Avvergeplikten gjelder «uten hensyn til taushetsplikt», og setter dermed all taushetsplikt til side. Plikten ble dessuten innskjerpet i 2010, og det ble i den forbindelse pålagt avvergeplikt når det er «mest sannsynlig» at visse forbrytelse pågår eller vil bli begått. Tidligere var kravet at informasjonen måtte være «pålitelig».

Underkommunisert avvergeplikt.

Fiske mener avvergeplikten ikke er tilstrekkelig. Det kan hende hun har rett i det, særlig med tanke på barn som utsettes for grov omsorgssvikt. Dette er handlinger som ikke er omfattet av avvergeplikten, men som andre yrkesutøvere har meldeplikt om. En løsning kan være en utvidelse av avvergeplikten i straffelovens § 196. Samtidig mener jeg at avvergeplikten er underkommunisert. Kanskje har både folk og mange prester selv en oppfatning av at taushetspliktens grenser er strammere enn det avvergeplikten tilsier. Slike oppfatninger stammer gjerne fra kulturelle inntrykk og misforståelser, der det katolske skriftemålet oppfattes som både ideal og virkelighet. Også i kirkens egen lovsamling finnes det en uheldig formulering som bygger opp under denne misforståelsen. I de alminnelige bestemmelsene om skriftemålet heter at presten har «juridisk ubetinget taushetsplikt». Det er vanskelig å se at en slik formulering tar høyde for avvergeplikten.

Kirkens tillit i folket.

Jeg er positiv til en bred gjennomgang av dette temaet både juridisk og teologisk, slik biskop Solveig Fiske etterlyser. Men uten å vente på en slik gjennomgang mener jeg det er et akutt kirkelig behov for å tydeliggjør avvergepliktens omfang for alle kirkens arbeidere uavhengig av taushetsplikten. Kirkens tillit i folket og folks tillit til presten handler i stor grad om hvordan vi møter mennesker, hvordan vi tar vare på de fortellingene som blir oss betrodd – og hvordan vi står opp for svake og sårbare iblant oss. Jeg tror at kirkens omdømme og folks tillit til presten også handler om at vi faktisk avverger de forhold som straffeloven sier skal avverges. Taushetsplikten skal ikke beskytte presten fra å gå inn i det ubehagelige. Den er heller ikke grenseløs når det gjelder pågående og eller sannsynlig framtidige overgrep og vold.

Sjelesorgens rom.

I en gjennomgang av taushetsplikten må det også tas høyde for at taushetsplikten ikke bare handler om hvorvidt presten kan gå videre med en fortelling som blir en betrodd av en voksen i sjelesorgens rom. Sjelesorgens rom er også det stedet der barn og unge kan komme med sin fortelling. Derfor har taushetsplikten en egenverdi som må vurderes opp mot en eventuell meldeplikt. Barn og unge som blir utsatt for omsorgssvikt har ofte en sterk lojalitet til omsorgspersonen sin. De kan være redde for at det å si fra til noen betyr at livet blir snudd på hodet, at mor eller far blir borte, at de selv blir flyttet. De trenger kanskje det rommet prestens taushetsplikt kan gi. Det rommet der fortellingen kan luftes, der det usagte kan finne ord, der det unevnelige kan løftes fram i lyset. I det rommet er presten allerede underlagt en plikt som setter all taushetsplikt til side: avvergeplikten.

Presten har en plikt til å avverge, men loven gir rom for skjønnsutøvelse for hvordan dette skjer. Presten har selv mulighet til å vurdere hvordan dette best gjøres. Kanskje må det settes av tid til å ha flere samtaler med barnet, kanskje kan det mobiliseres andre ressurser og hjelpetiltak, kanskje skal det sendes en anonym bekymringsmelding. Jeg er enig med biskop Solveig: Taushetsplikten må ikke hindre at barn som opplever omsorgssvikt får hjelp, men taushetsplikten kan også være starten på den hjelpen. Derfor støtter jeg en bred kirkelig og juridisk gjennomgang av dette feltet.


Trykket i Vårt land 4. mai 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Et lederskap for vår tid
av
Trygve Svensson
rundt 2 timer siden / 100 visninger
0 kommentarer
Sammen for et varmere klima?
av
Synne Dokka
rundt 5 timer siden / 46 visninger
0 kommentarer
En ordning som kan bety alt
av
Bent Høie
rundt 5 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Prosessen i KrF
av
Inga Sandstad
rundt 7 timer siden / 59 visninger
0 kommentarer
Et lederskap for vår tid
av
Trygve Svensson
rundt 8 timer siden / 1043 visninger
0 kommentarer
Prestekrisen krever tiltak
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 122 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
5 minutter siden / 2963 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
12 minutter siden / 2957 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Brev til en sint og bekymret kristensjel
rundt 1 time siden / 745 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hvem er redd for Jordan Peterson?
rundt 1 time siden / 608 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2963 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 2 timer siden / 2957 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Brev til en sint og bekymret kristensjel
rundt 2 timer siden / 745 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hvem er redd for Jordan Peterson?
rundt 2 timer siden / 608 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 2963 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 3 timer siden / 2963 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Brev til en sint og bekymret kristensjel
rundt 3 timer siden / 745 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 3 timer siden / 2957 visninger
Les flere